2. Spørsmål 1
• Jeg er en ganske fersk spesialist som har blitt
spurt om å veilede to psykologer. Jeg er
usikker på min rolle som veileder. Fins det
retningslinjer for oss som skal veilede andre til
å bli psykologspesialist?
3. Spørsmål 2
• I fjor påtok jeg meg veiledning av en psykolog
som arbeidsgiveren var i tvil om fungerte godt
nok som terapeut. Jeg leverte etterpå en
vurdering av psykologens praktiske
kompetanse til oppdragsgiveren (sykehuset
der han var ansatt). Nå har psykologen bedt
meg om en veiledningsattest. Er jeg pliktig til å
skrive en attest – jeg vet jo ikke hva han skal
bruke den til.
4. Spørsmål 3
• Jeg gikk til veiledning hos en spesialist på mitt gamle
arbeidssted i 2 år, slik alle nyutdannede psykologer gjør på
sykehuset. Til slutt ble det et noe anstrengt forhold mellom
veilederen og meg, mest begrunnet i en sterk uenighet i
forbindelse med omorganisering på sykehuset. Nå nekter
veilederen å skrive en veiledningsattest! Først svarte hun
overhodet ikke på min henvendelse, deretter begrunnet hun
det med at hun ikke hadde plikt til det, og dessuten hadde
hun mer enn nok annet å gjøre. Etter at jeg har mast i et
halvt år, sier hun at hun ikke kan skrive attest fordi jeg ikke er
god nok til å bli spesialist ennå. (Min nåværende
avdelingsleder vurderer det sikkert annerledes, siden han
har satt meg til mange krevende utredninger og veiledninger
av annet personale i tillegg til undervisning.) En veileder må
vel ha en plikt til å skrive ut attest? Og dersom jeg ikke er god
nok – da skulle hun vel ha sagt fra til både meg og
arbeidsgiveren med en gang!
5. Spørsmål 4
• Jeg har veiledet mange psykologer. For første gang
veileder jeg en som jeg mener påfører noen av
pasientene alvorlige skader; faglig useriøse vurderinger
og behandlingstiltak som ikke har noen sammenheng
med pasientenes problemer. Psykologen hører hva jeg
sier, og lover å opptre annerledes, men i neste
veiledningstime fremgår det at han allikevel ikke har
fulgt råd og anvisninger jeg har gitt. Hans vurderinger
av pasientene er dårlig begrunnet, for ikke å si direkte
gale. Og han viser ingen forbedring. Andre kolleger jeg
har diskutert med, har heller aldri tidligere vært i en
slik situasjon. Sykehuset betaler meg for veiledningen,
men kan jeg varsle dem – jeg har jo taushetsplikt.
6. Spørsmål 5
• Jeg har gått til veiledning noen måneder hos
en eldre, respektert kollega på sykehuset.
Andre har hatt stort utbytte av hans
veiledning, men for meg fungerer det ikke.
Temaene gjentas i den ene timen etter den
andre, uten at det skjer noe som helst. Jeg er
en utålmodig sjel, og han har en dvelende,
reflekterende stil. Skal jeg ta det opp med
veilederen direkte, eller skal jeg fortsette å
kaste bort arbeidstiden?
7. Spørsmål 6
• Jeg jobber som psykolog i en klinikk, og i denne
klinikken er det flere avdelinger. I en annen
avdeling enn den jeg selv jobber i, har to ansatte
blitt truet/drapstruet, og i etterkant ønsker de å
snakke med en fagperson utenfor egen avdeling.
Jeg har blitt spurt om å gjennomføre samtaler
med disse to. Rammene rundt kontakten er
skissert som veiledning, og skal da følgelig ikke
journalføres. Jeg skal ikke være behandlende
psykolog. Er det forsvarlig og god praksis å ikke
føre journal i dette tilfellet?
11. Definisjon av veiledning
• Veiledning er en individuell pedagogisk
prosess der en tar utgangspunkt i den enkeltes
personlige og faglige bakgrunn og historie.
Veiledningen ønsker å styrke det faglige og
profesjonelle og gi veisøker et større
handlingsrepertoar og ny forståelse (Teslo,
2006)
12. • ”Veiledning er en formell, relasjonell og
pedagogisk istandsettingsprosess som har til
hensikt at fokuspersonenes
mestringskompetanse styrkes gjennom dialog
basert på kunnskap og humanistiske verdier”
(Tveiten, 2013)
17. Effekt
• Mange undersøkelser viser at veisøkere
opplever veiledning som meningsfullt
• men det finnes ingen dokumentert effekt
• Duncan og Miller viser til at det er det man gjør før
og etter veiledningen som gir effekt
18. Dimensjoner i veiledning
• Kompetanseoppbygging
• Kvalitetssikring
• Egenutvikling
• Fakta og dele erfaringer
• Troverdighet og trygghet
• Modellæring
19. Evaluering av veiledning
• ”Det er lett å tenke at hvis vi kan utøve en faglig
virksomhet på en god måte, så kan vi også
automatisk veilede andres utøvelse. Så enkelt er
det imidlertid ikke. Veilederoppgaven trenger en
egen oppmerksomhet. Det er f.eks. viktig at
hensikt, oppgavefordeling og samarbeidsform er
tydelig definert og passer sammen, og at
veilederen legger inn evalue ringer og gjør
nødvendige justeringer underveis i prosessen”
• (Duckert, 2006)
21. Veisøkeres vektlegging av egenskaper
hos veiledere (Karlsson, Bengt 2006)
• Troverdighet
• Fleksibilitet
• Å̊penhet om egne erfaringer
• Vilje til å la veisøker prøve seg fram
• Attraktivitet
• Interpersonlig sensitivitet
• Mål og oppgaveorientering
• At fortellinger får rom
• Nybegynner foretrekker en strukturert stil,
22. Vikarierende traumatisering
• Når psykologer viser samme symptomer som
sine pasienter
• Vikarierende PTSD er nå en undergruppe av
PTSD i DSM-5
• Mellom 10 og 50 prosent av amerikanske
psykologer oppgir symptomer tilsvarende
oppfylte kriterier på PTSD
23. Dobbel traumatisering
• ”Når den som mottar veiledning opplever
stresspreget involvering med pasienten, og
samtidig opplever konflikt med veilederen”.
(Orlinsky & Rønnestad, 2005)
25. Dagens valg av metodikk
• ”Klassisk veiledning” med fokus på ”NPF-mal”
• Reflekterende team i veiledning, med
varianter
• Dialogisk kommunikasjon, inkludert
kartlegging av beslutningsstiler
• Vi blir god på det vi trener på
26. ”Standard veiledning”
• Individuell eller i gruppe
• Deltagere forbereder problemstillinger
• Veileder velger
• Kort faktafokus
• Runde på gruppedeltagernes erfaringer
• Veileder kommenterer
• Alle reflekterer
• Valg av videre praksis
27. Hvordan det faktisk er
• Deltagere er ikke forberedt
• Veileder er ikke forberedt
• Langt faktafokus
• Den som snakker mest får mest
• Alle reflekterer ikke
• Tidsoptimisme
• Det blir ikke konkludert
28. Reflekterende team - veiledning
• Forintervju
• Refleksjon
• Etterintervju med
avslutning
• Undrende posisjon
• Åpne spørsmål
• Unngå detaljer
• Unngå kategoriserende
språk
• Tenk kontekst og
sirkularitet
• Bruk gjerne video
• Fokus på det som er
nyttig
29. Gjennomføring
1) Veileder og veisøker samtaler
Hva ønsker veisøker svar på, hva vil være nyttig?
Hvilke dilemma foreligger?
2) Begge (eller RT) kan når som helst pause
Hvordan beskrives situasjonen/temaet?
Hvordan kan temaet beskrives i større detalj?
Hva skjer dersom veilederen spør annerledes
eller gjør noe annet?
3) Veisøker tilbakemelder hva som var nyttig
30. Spørsmål
• ”dersom du hadde fått gjort opp igjen
samtalen, hva ville du da ha gjort?”
• ”dersom du hadde snakket med Per istedenfor
med Trine om faren deres, hva ville ha vært
forskjellen?”
• ”Hva er fordelen med å fortsette å gjøre ting
galt?”
• ”Hva er det som hindrer deg i å gjøre noe helt
annet?”
32. 43
21Å tro at du kan
lære noe av andre
Å være uenig på en
respektfull måte
Å være nysgjerrig
og utforskende
Å bygge videre på
andres synspunkter
Dialogisk kommunikasjon
34. Dialog: Tror vi kan lære av hverandre
Respekterer uenighet
Nedvurderer andre
Utforsker ideer og det kontroversielle/uforståelige
Bygger på hverandres ideer
Sakskonflikt: Ulike ideer og ulike syn
Uenighet
Relasjonskonflikt: Frustrasjoner
Gnisninger
Spenninger
Teameffektivitet: Opplever seg fornøyd
Opplever at ting blir gjort
Syn på beslutninger som fattes
Gjennomfører beslutninger
Gruppefølelse: Stolthet over gruppa
Tilknytning til gruppa
Om gruppa er sammensveiset
Fremtidsplaner i gruppa
Tilfredshet: Tilfredsstillende
Faglig utbytterikt
Utviklende
Energigivende
SPØRRESKJEMA
36. Dialog som jevnbyrdighet:
- Er organisatorisk posisjon (hierarki) ubetydelig?
- Er alle deltakeres meninger vektlagt på samme måte?
- Er det enkeltpersoner som kontrollerer kommunikasjonen?
- Slipper alle til på den måten de ønsker?
Dialog som innlevelse:
- Empati/forståelse vs enerett på sannheten
- Hvilke behov og preferanser har de andre?
- Større oppmerksomhet om gruppeprosesser enn ego og individuell posisjon
- ”Kollektiv sensibilitet”, dvs felles opplevelser om tanker, følelser og handlinger
Dialog som reelt møte:
- Snakke med, ikke til
- Grunnleggende holdning: det er noe (utenfor meg selv) som jeg ikke allerede vet…
- Snakke fra erfaring og lytte etter erfaring
Hva er egentlig dialog?
37. Ulike team
Produksjonsgrupper:
eks fabrikkarbeid,
operasjonsteam på sykehus,
kamerateam i TV o l
Opptredengrupper:
eks teaterforestilling, band,
danseshow o l
Beslutnings- og
problemløsningsgrupper:
tekningsbaserte oppgaver; tar
beslutninger, finner forslag til
løsninger o l
Det er like viktig med beslutninger om
pasienter som valg om Hydro skal investere i
Nigeria
Editor's Notes
Karlsson, Bengt (2006). Dialektisk relasjonsteori som grunnlag for faglig veiledning. I: Mangfold i faglig veiledning. Teslo, Anne-Lise (red) Oslo: Universitetsforlaget: 2006.