Tilbake til sagaene
•
0 likes•118 views
Tilbake til sagaene - Publisert i Nytt Norsk Tidsskrift 01-2009 Kan de islandske ættesagaene brukes til å beskrive Harald Hårfagres politiske opposisjon rundt 870? Nei, hevder den radikale sagakritikken, som har vært dominerende i norsk historieforskning siden Halvdan Kohts propagering for den tidlig på 1900-tallet. Det er på tide å slå til lyd for en alternativ synsmåte: den konstruktive sagakritikken drar på nytt sagaene inn på arenaen som historiske kilder og betrakter dem som barn av muntlighetens kultur – med spor i skriftlig materiale.
![2
kulturimpuls både på Island og i Norge. Den norske kulturen og språket fra Norge
fikk en dominerende karakter og utgjorde lenge en felles norsk-islandsk kulturramme,
men mot en uvanlig kulisse: Det fantes ingen urbefolkning som måtte trenges tilbake
eller jages bort. Man «trengte ikke» utradere eller forfalske historien til en
eksisterende urbefolkning, slik som det ofte har vært vanlig i verdenshistorien.
Dette skapte en uvanlig kulturutvikling: De første norskættede innbyggerne ble
den egentlige urbefolkningen på Island, og de måtte legitimere sitt opphav tilbake i
forgangne tider annetsteds fra, ikke bare fra første generasjon i det nye landet.
Opphavet hentet man fra den norske historien – for her lå det nye samfunnets
bestemmende kulturelle og slektsmessige røtter. Dermed ble den norske historien en
dyrebar referanseramme for de fremste islandske slektene, og de spesialiserte seg på å
ta vare på den. Tormod Torfæus kommenterte den uvanlige situasjonen på sin
spesielle måte:
Det var stort sett disse som på Island, hvor kunnskapen om historien var
særlig sterk, skrev ned Norges historie og det som angikk den, i den grad
verkene selv eller ryktet om dem har nådd fram til oss. De var som støtter
for den flyktende fortiden […] I selve Norge var det mindre interesse for å
beskjeftige seg med fortiden, og de brydde seg mindre om å overlevere
bedriftene til ettertiden, hvis du ser bort fra dikternes vers. For dette var et
tappert og krigersk folk som fullt og helt viet seg til våpnene, tilfreds med
å utføre strålende bragder og mindre interessert i bokstaver. De etterlot
seg stoff slik at andre kunne skrive om dem. Omvendt er det med
islendingene; som Saxo skriver om dem i forordet til sin historie: «De ser
på det som en stor fornøyelse å kjenne og viderebringe alle folkeslags
historie, for i deres øyne er det like ærefullt å beskrive andres dyder som å
demonstrere sine egne.»2
I prologen til Den store sagaen om Olav den hellige dateres denne særskilte
minnetradisjonens begynnelse til Harald Hårfagres tid etter midten av 800-tallet.
Slaget i Hafrsfjord – plattformen for beretningene om Norge
Når vi tenker på fremstillingen av Norges historie, vil de fleste i Norge trekke fram
kongesagaene. Men også ættesagaene inneholder en hel
del opplysninger om norsk historie knyttet direkte til den første innvandringstiden på
Island. Ættesagaene inneholder generelle opplysninger om 1) norske
samfunnsforhold, 2) den hedenske religionen i Norge og 3) forhistorien til de
islandske slektene i Norge (før innvandringen). Disse sagaene har også beretninger
om ulike grunner for å dra til Island – som politisk motstand mot kong Harald. En del
gir ingen direkte holdepunkter om utvandringen; noen forteller om flukt fra drap.
Dernest kommer opplysninger om politiske forhold knyttet til Harald Hårfagres
regime, altså til politiske forhold i Norge. Disse beretningene beskriver så vel
opposisjon som tilhengere av Harald, og har sitt dramatiske utgangspunkt i Sslaget i
Hafrsfjord. Her skal vi ta for oss to av Haralds fremste motstandere, først Onund
Trefot: I kampens hete i Hafrsfjord fikk han kappet av det ene beinet, men unnslapp
seierherrens straffende hånd. Forbannet over tapet oppsøker han en av Haralds
fremste motstandere som for tiden er i vesterveg, Geirmund Heljarskinn. Han har et
småkongerike på Vestlandet i Norge. Sammen med en medsammensvoren, Trond den
storseilende, tilbyr han seg å gå i Geirmunds tjeneste mot at de i fellesskap angriper
Harald på nytt. Men Geirmund er realpolitiker og overbevist om at det er for sent å slå]()
Recommended
More Related Content
Similar to Tilbake til sagaene
More from Torgrim Titlestad
More from Torgrim Titlestad (13)
Tilbake til sagaene
- 1. 1 Torgrim Titlestad Tilbake til sagaene Kan de islandske ættesagaene brukes til å beskrive Harald Hårfagres politiske opposisjon rundt 870? Nei, hevder den radikale sagakritikken, som har vært dominerende i norsk historieforskning siden Halvdan Kohts propagering for den tidlig på 1900-tallet. Det er på tide å slå til lyd for en alternativ synsmåte: den konstruktive sagakritikken drar på nytt sagaene inn på arenaen som historiske kilder og betrakter dem som barn av muntlighetens kultur – med spor i skriftlig materiale. Lenge før skriftens inntog utførte mennesker minneverdige handlinger som de ville skulle erindres av fremtidige generasjoner; for å sikre et hederlig ettermæle,; for å sikre makt for spesielle slekter,; eller ganske enkelt som en nødvendig erfaringsressurs for barn, barnebarn og barnebarns barn. I Oliver Stones film om Aleksander den store (2004) visualiseres denne urgamle tankegangen gjennom skuespilleren Anthony Hopkins’ monolog som egyptisk farao i syttiårsalderen omkring 283 f.Kr.: Hvem andre enn han husker nå de dramatiske begivenheter som utfoldet seg for 40 år siden? Den aldrende faraoen er fortvilet over glemselens slør som allerede har senket seg. Imidlertid er han i den privilegerte situasjonen at han kan diktere sin erindring til unge hoffskrivere … Men i skriftløshetens samfunn – i det mer og mer brukte begrepet muntlighetens kultur – spilte det talte og erindrede ordet den sentrale rolle for all menneskelig dannelse. Et sentralt spørsmål har hele tiden vært: Hvordan kunne man sikre at noe så nært som neste generasjon skulle ha en sikker oppfatning om hva som skjedde i fortiden? Gradvis og sprangvis har man utviklet metoder for å ta vare på minnene om egen historie uten skrift gjennom menneskenes mest briljante instrument, menneskehjernen. Et sluttresultat avspeiles i Håvamål: Døyr fe; Døyr frendar; Døyr sjølv det same. Men ordet om deg Aldri døyr Vinn du eit gjetord gjævt. Drivkraften var her åpenbar – ettermælet, eller med våre moderne ord: historien. Eller som Tormod Torfæus (1636–1719) påpekte i 1711: – menneskenes begjær etter å bli husket i sin ettertid var stort.1 Denne trangen til å bevare historie har ganske sikkert vært sentral i alle muntlighetens kulturer fra tidenes morgen. Noe unikt i verdenskulturen I nordisk sammenheng skjer det så noe unikt i andre halvdel av åttehundretallet: I nordvest-Europas ytre hjørne oppdages en grøderik vulkanøy som anses som passende for menneskelig bosetning:, Island. Gjetordet om den løfterike øya sprer seg fort og lokker til seg de første bosetterne som relativt fritt kunne forsyne seg med land. I overveiende grad kom de fra kyst-Norge, men også fra de vikingrelaterte norske samfunnene i Irskesjøen og fra gælisk/keltiske samfunn, de sistnevnte ofte som treller, men med en rik og til dels profesjonell fortelletradisjon, en viktig
- 2. 2 kulturimpuls både på Island og i Norge. Den norske kulturen og språket fra Norge fikk en dominerende karakter og utgjorde lenge en felles norsk-islandsk kulturramme, men mot en uvanlig kulisse: Det fantes ingen urbefolkning som måtte trenges tilbake eller jages bort. Man «trengte ikke» utradere eller forfalske historien til en eksisterende urbefolkning, slik som det ofte har vært vanlig i verdenshistorien. Dette skapte en uvanlig kulturutvikling: De første norskættede innbyggerne ble den egentlige urbefolkningen på Island, og de måtte legitimere sitt opphav tilbake i forgangne tider annetsteds fra, ikke bare fra første generasjon i det nye landet. Opphavet hentet man fra den norske historien – for her lå det nye samfunnets bestemmende kulturelle og slektsmessige røtter. Dermed ble den norske historien en dyrebar referanseramme for de fremste islandske slektene, og de spesialiserte seg på å ta vare på den. Tormod Torfæus kommenterte den uvanlige situasjonen på sin spesielle måte: Det var stort sett disse som på Island, hvor kunnskapen om historien var særlig sterk, skrev ned Norges historie og det som angikk den, i den grad verkene selv eller ryktet om dem har nådd fram til oss. De var som støtter for den flyktende fortiden […] I selve Norge var det mindre interesse for å beskjeftige seg med fortiden, og de brydde seg mindre om å overlevere bedriftene til ettertiden, hvis du ser bort fra dikternes vers. For dette var et tappert og krigersk folk som fullt og helt viet seg til våpnene, tilfreds med å utføre strålende bragder og mindre interessert i bokstaver. De etterlot seg stoff slik at andre kunne skrive om dem. Omvendt er det med islendingene; som Saxo skriver om dem i forordet til sin historie: «De ser på det som en stor fornøyelse å kjenne og viderebringe alle folkeslags historie, for i deres øyne er det like ærefullt å beskrive andres dyder som å demonstrere sine egne.»2 I prologen til Den store sagaen om Olav den hellige dateres denne særskilte minnetradisjonens begynnelse til Harald Hårfagres tid etter midten av 800-tallet. Slaget i Hafrsfjord – plattformen for beretningene om Norge Når vi tenker på fremstillingen av Norges historie, vil de fleste i Norge trekke fram kongesagaene. Men også ættesagaene inneholder en hel del opplysninger om norsk historie knyttet direkte til den første innvandringstiden på Island. Ættesagaene inneholder generelle opplysninger om 1) norske samfunnsforhold, 2) den hedenske religionen i Norge og 3) forhistorien til de islandske slektene i Norge (før innvandringen). Disse sagaene har også beretninger om ulike grunner for å dra til Island – som politisk motstand mot kong Harald. En del gir ingen direkte holdepunkter om utvandringen; noen forteller om flukt fra drap. Dernest kommer opplysninger om politiske forhold knyttet til Harald Hårfagres regime, altså til politiske forhold i Norge. Disse beretningene beskriver så vel opposisjon som tilhengere av Harald, og har sitt dramatiske utgangspunkt i Sslaget i Hafrsfjord. Her skal vi ta for oss to av Haralds fremste motstandere, først Onund Trefot: I kampens hete i Hafrsfjord fikk han kappet av det ene beinet, men unnslapp seierherrens straffende hånd. Forbannet over tapet oppsøker han en av Haralds fremste motstandere som for tiden er i vesterveg, Geirmund Heljarskinn. Han har et småkongerike på Vestlandet i Norge. Sammen med en medsammensvoren, Trond den storseilende, tilbyr han seg å gå i Geirmunds tjeneste mot at de i fellesskap angriper Harald på nytt. Men Geirmund er realpolitiker og overbevist om at det er for sent å slå
- 3. 3 Harald; han er allerede for mektig. Dermed tvinges Onund og Trond i utlegd av politiske grunner. Det andre og fyldig omtalte tilfellet er Torolv Kveldulvsson, en av Haralds fremste hirdmenn i Hafrsfjord. Han var en lojal kriger i kongens tjeneste, og fikk det fremste embetet i Hålogaland, som kongens mann. Men han innså ikke at han som kongens mann var dømt til å være kongen underdanig. Tvert imot praktiserte han en slags likeverdighet overfor kongen, noe som medførte at kongen drepte ham. Det var ikke nok at Harald tok odelen fra bøndene i Norge, dvs. foretok et revolusjonært inngrep i den tradisjonelle eiendomsretten i landet. Han krevde også å få bestemme deres valg av ektefelle3 og at de underkastet seg ham som enekonge. Dette var noe nytt i Norge, som tidligere hadde bestått av 15–20 småkongedømmer uten denne nye typen underordningsforhold mellom kongemakt og aristokrati. Som en følge av kongens drap på Torolv, hevnet broren og faren seg på kongen. Etter deres opprør mot kongemakten måtte de flykte til Island og ble opphav til en av de mektigste ættene i landet, Skallagrims-ætten. I denne beretningen fortelles det i detalj hva de politiske motsetningene i Norge gikk ut på. Men, kan man bruke disse sagaene som historiske kilder, eller, nærmere bestemt: til å beskrive Harald Hårfagres vei til makten? Inntil 1900-tallet gjaldt sagaenes overlevering som en rimelig, generell innsikt i hva som skjedde rundt 870, så å si uantastet av forskerne.4 Den radikale sagakritikken av 1911 Med den radikale sagakritikken, introdusert av Lauritz Weibull (1873–1960) i 1911, ble sagaenes troverdighet trukket i tvil og kom i vanry, etter hvert også på Island. I Norge gikk professor Halvdan Koht (1873–1965) i spissen for den nye retningen. Som så ofte når en ny metodologi ser dagens lys, ble oppmerksomheten først rettet mot tidligere tiders grunnfortellinger – her mot sagaenes oppfatning av hvordan og når samlingen av Norge til ett rike tok til. To spørsmål ble luftet: 1) Stod den nye kongemakten ved kong Harald i konflikt med den gamle adelen? 2) Stod sSlaget i Hafrsfjord ca. 872, eller er det en feildatering med viktige konsekvenser for spørsmål 1? Koht uttrykte en klar skepsis til den hevdvunne oppfatningen og ville ha en vitenskapelig metode for å avklare saken. Han introduserte det som han kalte generasjonstelling. Med utgangspunkt i ganske sikre årstall, som slaget ved Svolder ca. 1000, regnet han seg via antatt alder for kongene fram til at slaget i Hafrsfjord stod ca. 900. Det gamle årstallet ca. 872 måtte falle. Dermed slo Koht i bordet med en ny konklusjon: Sagaskriverne på 1200-tallet, fremfor alle Snorre Sturlason (ca. 1178–1241), hadde feilaktig fått det til at landnåmet på Island etter 870 var dominert av den politiske opposisjonen mot kong Harald – som endte sine dager som politiske flyktninger på vulkanøya. Koht oppsummerte det han mente var den gamle sagaoppfatningen: «Alle som ikke vilde underkaste sig, enten falt i striden eller rømte av landet.»5 Men det hadde ikke eksistert noen politisk masseflukt fra Norge, påstod han. Denne oppfatningen var et produkt av 1200-tallets misoppfatning, en misoppfatning som gjennom sagaene ble projisert tilbake til 800-tallet. Koht slo hardt til: Utflytningen til Island var «uten sammenheng med den nye kongsmakt i Norge».6 Aristokratiske ætter i Norge som måtte ha utvandret, hadde ikke politisk opposisjon mot kong Harald som motiv: «Kort sagt: netop de hovedmomenter som Snorre bygger sin historiske opfatning på, de faller sammen for den moderne gransknings prøvelse.» Koht syntes med ett slag å ha knust sagaenes troverdighet på to sentrale punkt: De var feilaktige både i datering og samfunnsbeskrivelse.
- 4. 4 Gjennom flere foredrag og imponerende artikler fikk Koht gjennomslag for den radikale sagakritikkens synspunkter; som Jens Arup Seip (1905–92) sier – de innledet en ny epoke.7 Motstanden kom fra førende professorer som Fredrik Paasche (1886–1943) og Oscar Albert Johnsen (1876–1954). Johnsen karakteriserte Kohts påstand som den dristigste hypotese i norsk historieforskning, og tok avstand fra ham. Om man tidligere hadde vært tilbøyelig til å overvurdere sagaene, «saa gaar man nu for vidt i modsat retning. Man glemmer, at den barnlige, blinde tillit ikke er det eneste skjær man maa søke at undgaa. Hyperkritiken, den golde skepticisme, er, videnskabeligt set, ikke mindre forkastelig.»8 Men Kohts motstandere ble marginalisert. nn. Johnsens viktige motinnlegg falt den gang på steingrunn: «Liksom Koht har undervurdert traditionens betydning, har han i endnu høiere grad undervurdert Snorres og hans samtids historiske sans og kritiske evne.»9 Det skulle gå mer enn 40 år før noen på vitenskapelig grunnlag tok til motmæle mot Kohts metodologi og omdatering av slaget i Hafrsfjord. Per Sveaas Andersen (1921–) skriver i 1977: «I tiden etter annen verdenskrig har H. Kohts nydatering av slaget i Hafrsfjord og Harald Hårfagres styringstid vunnet alminnelig tilslutning blant fagfeller.»10 Det ble den islandske historikeren Ólafia Einarsdóttir (1924–) som tok opp hansken i en artikkel i Historisk Tidsskrift i 1968. Hun mener at generasjonstelling er en tilfeldig og uvitenskapelig metode.11 I sin doktoravhandling fra 1964 viser hun at de gamle islandske sagamenn hadde innsikt i kronologiens irrganger, langt mer enn Koht. I Norge ble Einarsdóttirs avhandling velvillig hilst velkommen av Knut Helle (1930–)12 og Per Sveaas Andersen.13 Ingen fulgte imidlertid opp hennes avvisning av Koht. Da artikkelen hennes ble publisert, hadde Koht vært død i tre år. Han stod der fremdeles som en mektig søyle, ikke bare i historiefaget, men i den politiske og kulturelle utviklingen i landet. Han hadde blitt kontroversiell som norsk utenriksminister i skjebneåret 1940, men var til gjengjeld beundret for sine tallrike og populære verker. HanKoht hadde sine sterke tilhengere i nynorskbevegelsen, men stod også sentralt i innføringen av samnorsk. Han imponerte med sitt klare intellekt til det siste. I 1982 tegnet hans svigersønn, Sigmund Skard (1903–95), et velvillig, men reflektert portrett av ham i biografien om ham. Nå er det på tide man følger i Einarsdóttirs kritiske fotefar: Hva var det som gjorde at Koht tok feil med generasjonstellingen sin, og har hans feilgrep konsekvenser for vår oppfatning av sagaene i dag? Marxismen – Kohts «trojanske hest» i sagakritikken Det vanlige når en ny historieoppfatning slår igjennom er at den enten baserer seg på nye kilder og/eller en ny forskning på det gamle grunnmaterialet. Det interessante er at Seip, ved siden av Koht en av Norges fremste historikere på 1900-tallet, allerede i 1940 tok opp Kohts radikale sagakritikk, som han i prinsippet var velvillig til. Men han registrerte at den ikke sprang ut av en ny kildegjennomgang, men anvendte «en prinsipiell ny opfatning av staten, […] og som i sin skarpeste form kan uttrykkes slik: ‘Der Staat ist das Produkt und die Äusserung der Klassengegensätze’, her sitert etter Lenin».14 Seip satte altså Koht inn i en klart marxistisk ramme, men bemerket at hans marxisme ble «noe kamuflert» ved at den parallelt ble koplet sammen med den nye sagakritikken. Man kan selvsagt diskutere hvor dypt Kohts marxistiske grunnsyn stakk. Han var ingen revolusjonær marxist og kunne fremstå under det noe tilslørende begrepet materialist, selv om han «nok stundom kalla seg marxist».15 Fordi Koht ikke kommuniserte sitt marxistiske grunnsyn kunne disse ideene forveksles med de rent
- 5. 5 sagakritiske, og dermed kunne han få ikke-marxister med seg på sitt marxistiske felttog under den radikale sagakritikkens banner. Men Seips konstatering druknet i tyskernes okkupasjon av Norge. Han hadde imidlertid satt pekefingeren på sakens kjerne: Koht var marxist og ville prege vår gamle historie med marxismens grunnsyn: klassekamptenkningen. Overført på tidlig middelalder i Norge betydde det at adelen ikke kunne være i strid med kongemakten og at kongemakten var et slags adelens klasseinstrument. Da Weibull lanserte sine ideer i 1911, kunne Koht fremme de marxistiske tankene i ly av den radikale sagakritikken i 1913. Ved samtidig å bombardere sagaenes troverdighet i den weibullske ånd fikk han forankret marxismens klassekampteori ved å flytte årstallet for slaget i Hafrsfjord fra ca. 872 til ca. 900. Han fikk et mektig følge i sin radikale sagakritikk av noen av 1900-tallets mest fremstående historikere, som for eksempel Edvard Bull d.e. (1881–1951). Det er karakteristisk at noen av de mest fremtredende norske, radikale sagakritikerne var marxister av ulik valør. For dem representerte sagaene en form for borgerlig og forkastelig historieskrivning. Den radikale sagakritikken fra Sverige i 1911 ble en kjærkommen alliert til intellektuelt landnåm for norske marxister. Professor Edvard Bull d.e., som også var en av blant de fremste på Arbeiderpartiets venstrefløy, ga en av de mest ekstreme programerklæringene i denne retningen i allmennverket Det norske folks liv og historie i 1931: «Og vi må […] opgi enhver illusjon om at Snorres mektige historiske epos har noen dypere likhet med det som faktisk skjedde i tiden mellem slaget i Hafrsfjord og slaget på Re.»16 En langsiktig følge av 1900-tallsnedvurderingen av sagaene har vært at færre ogstadig færre forskere og studenter har våget å bruke sagaene som historiske kilder. Dermed har en del saker forsvunnet fra forskningens dagsorden, som for eksempel temaet for denne artikkelen. Når sagaene ikke ses som pålitelige tilregnelige kilder, kan man ikke bruke dem til å besvare denne typen spørsmål. For så vidt er dette en konsekvent håndheving av den ennå dominante radikale sagakritikken. Den konstruktive sagakritikken – en alternativ metodologi Det er på tide å slå til lyd for en alternativ synsmåte: den konstruktive sagakritikken. Den konstruktive sagakritikken drar på nytt sagaene inn på arenaen som historiske kilder – og betrakter dem som barn av muntlighetens kultur – med spor i skriftlig materiale. Her ser man mer konstruktivt på sagaenes informasjonsverdi enn i den radikale varianten, – og det gir nye muligheter til å rekonstruere fortiden. Oppgaven blir imidlertid ikke enklere, da man kritisk må gjennomlyse det sagastoffet som den radikale sagakritikken forkaster. Den konstruktive sagakritikken er ikke noen enhetlig skole, men tar i norsk sammenheng sitt utgangspunkt i forskningen til Knut Liestøl (1881–1951) fra 1922 om at sentrale historiske fakta i muntlig overlevering kan overleve i om lag 350 år.17 Liestøl var professor i folkloristikk ved Universitetet i Oslo 1917–51 og var en foregangsmann i sagaforskningen. Han konfronterte norsk muntlig tradisjon på tidlig 1900-tall med rettsdokumenter fra 1600-tallet; derav trakk han denne konklusjonen som også lenge har utgjort et viktig metodisk innlegg imot den radikale sagakritikken fra 1911. Liestøl publiserte på engelsk og vakte internasjonal oppmerksomhet med sin forskning. I 1973 disputerte folkloristen Bjarne Hodne (1943–) ved Universitetet i Oslo18, – hvor han ga nytt liv til Liestøls konklusjoner, om enn ut fra en noe kortere varighet på tradisjonen enn 350 år. Senere, i 2002, har Sverre Bagge (1942–) i Bergen slått til
- 6. 6 lyd for lignende synspunkt.19 Det kan også vises til arbeider fra undertegnedes hånd, senest i Viking Norway, 2008. Det vil imidlertid bli feil å kun ta utgangspunkt i en norsk forskningssammenheng. Her kan det vises til Albert B. Lords (1912–91) grunnleggende arbeid Singer of the Tales fra 1960 (ny utgave 2003) og senere, ikke minst, Gísli Sigurðssons (1959–) forbilledlige arbeid i The Icelandic Medieval Saga and Oral Tradition fra 2004. Her har vi en snart hundreårig, moderne forskningstradisjon – etter gjennombruddet til den radikale sagakritikken – en tradisjon som forfekter at opp til 350 år gamle muntlige beretninger (ikke bare skaldekvad) kan gi essensielle faktainformasjoner. Enhver vil se at en overføring av denne metoden til for eksempel 1200-tallet vil medføre at sagamaterialet fra ca. 1200 vil kunne gi sannferdig informasjon 350 år tilbake til ca. 850, dvs. før bosetningen på Island og til Harald Hårfagres tid. Som Bagge skriver: «Overført på sagaene betyr dette at f.eks. historien om Asbjørn Selsbane godt kan være overlevert i hovedtrekkene, i dette tilfellet over en periode på godt under 200 år fra begivenheten til nedskrivningstidspunktet. Det samme kan også gjelde en god del eldre begivenheter.»20 I tillegg kommer sagaforfatternes generelle samfunnsinnsikt i 900-tallet, som Bagge mener «til en viss grad kan bygge på autentisk kunnskap».21 Nå må vi ikke glemme at denne alternative metoden er utforsket på 1900-tallet, – i et samfunn hvor muntlighetens kultur spilte en mye mindre rolle enn på 1100- og 1200-tallet da skriftkulturen var i startgropa til sitt århundrelange erobringstokt – , et erobringstokt som nærmest ble avsluttet i tiden etter den andre verdenskrig, med innføring av den moderne tv-, data- og underholdningskulturen, hvilket leder til følgende påstand: Man kan forvente at sagaenes faktasubstans var større på 1200- tallet enn de troverdige muntlige beretningene på 1800–1900-tallet. Ny metodologi og gammel kronologi Følgelig bør vi gå tilbake til sagaene og utforske dem på nytt ut fra den konstruktive sagakritikkens synsvinkel: Når vi så vender tilbake til innvandringen til Island som vi begynte med i denne artikkelen, finner vi en helt ny kildesituasjon enn den som eksisterte da den radikale sagakritikken ble født i 1911, da man opphevet sagaenes generelle troverdighet. Den nye kildesituasjonen er oppstått som følge av vulkanologiens og glasiologiens landevinninger senere på 1900-tallet: På Island forekom det et stort vulkanutbrudd sør på Islandøya, et utbrudd som er datert med pluss/minus ett år – til 871. Arkeologiske undersøkelser under og over vulkanasken viser at innvandringen til Island foregikk i perioden etter 870/71.22 Med presisjon treffer denne moderne dateringen Are Frodes (1067–1148) sagaopplysning23 som det troverdige innledningsåret for innvandringen til Island. Arkeologen Orri Vésteinsson (1967–) skriver i 1998: «Regarding the dating of the landnám, archaeological investigations continue to support Ari Fróði’s date of 871. In fact it now seems that his calculation was so accurate that it is almost uncanny.»24 Dermed har sagamennene fått rett på dette sentrale punktet – med hjelp fra moderne naturvitenskap. Det blir altså klart for oss at innvandringen til Island begynte i Harald Hårfagres tid, som av Ólafia Einarsdóttir dateres til ca. 848–932,25 og til Haralds første mandige ungdomsår omkring 870, da han var ca. 22 år. Hvis man dertil tar i betraktning den konstruktive sagakritikkens vurdering av de historiske erindringenes varighet, opp til 350 år, ser vi at sagaer fra ca. 1220 vil kunne inneholde realistiske beretninger tilbake til denne tiden, dvs. til ca. 870.
- 7. 7 Det neste spørsmålet blir å forholde seg til substansen i beretningene. En del av dem har fokusert på det de mener var flukten fra Harald Hårfagre. Når vi så tar med oss at sSlaget i Hafrsfjord synes å utgjøre den unge Haralds militære vendepunkt i kampen om makt i Norge, faller det rimelig å anta at Haralds seier har tvunget en del stormannsætter til å forlate Norge, liksom eliter senere har rømt unna seirende og despotiske regimer, som fra det bolsjevikiske i 1917. En av de beste mulighetene for et videre relativt fredfullt og produktivt liv for disse norske familiene bestod ca. 870 i å dra til Island. Her kan vi låne inn Torfæus’ ord: «Øya ble bosatt av dem som ikke ønsket å leve under hans åk, eller ikke ønsket å leve under hans seierrike styre (slik han selv ønsket å se det), som de anså for å være strengt, jevngodt med trelldom, og ugunstig for dem.»26 Og Torfæus kommer med en sannsynlig konklusjon: «I antall var disse folkene få, sammen med alle de andre som ble mottatt som innbyggere av Island.» Vi kan trolig legge til side den tidligere forestillingen om en norsk masseflukt til Island. De som vi kan kalle politiske flyktninger, kom i første rekke fra privilegerte slekter i Norge – og deres følge. De utgjorde aristokratiske eliteslekter som hadde mistet sitt politiske og økonomiske maktgrunnlag. Siden deres utreise er knyttet til 870/71, er det rimelig at denne dateringen legitimerer tilsvarende årstall for Harald Hårfagres store kamp og seier i Hafrsfjord, – som ligger omkring 872. En renessanse for sagaene som historiske kilder Det neste skrittet blir så å se nærmere på beretningene som forteller om politiske forhold i Norge parallelt med innvandringen til Island, dvs. etter 870/71. Her har vi flere utgangspunkt, som i Laksdøla, Landnåmabok og Egil Skallagrimssons saga. Den uvanlige historiske situasjonen i Norge under Harald Hårfagres politiske nyskapning, kombinert med utvandringen til Island, landet uten historie, skapte grobunn for at denne tiden i gamlelandet kom til å spille en nesten like sentral rolle for islendingene som skapelsesberetningen i Bibelen: Slaget i Hafrsfjord ble genesis for dem som skapte Island og den islandske identitet, i sannhet et historisk vulkanutbrudd. Det er ikke underlig at disse hendelsene i samband med sSlaget i Hafrsfjord brente seg fast i islendingenes hukommelse i de etterfølgende generasjonene. Ut fra nyere studier i muntlighetens kultur vet vi at det er slike voldsomme og dramatiske situasjoner som fester seg i menneskenes minne og stadig gjenfortelles. Undersøkelsen av sagaberetninger i samband med utvandringen til Island i denne perioden skal ikke foretas her, men den venter på forskere som nå må vende tilbake til sagaene ut fra nye analytiske metodologier, utviklet i en sammensmelting av folkloristikk, arkeologi og historie. Vi kan nå si at ættesagaene kan brukes som informative kilder til norske forhold før og under utvandringen til Island. De utgjør et fargerikt kildemateriale som utfyller kongesagaene, som har sitt hovedfokus på kongene. Slik er det ikke med ættesagaene. De lar den norske politiske opposisjonen komme i fokus. Det er jo denne opposisjonen som har skapt noen av forutsetningene for muntlighetens kultur og historie på Island. Dermed kan vi danne oss et nytt og mer komplett bilde av politiske forhold i Norge like før og under Harald Hårfagre, fordi vi også har både tapernes og seierherrenes historiefortelling – både ættesagaene og kongesagaene. Noter 1 Tormod Torfæus, Norges historie, red. aktør Torgrim Titlestad, bd. 1, Bergen 2008: 58.
- 8. 2 Ibid: 55. 3 Preben Meulengracht Sørensen, Fortelling og ære – Studier i islændingesagaene, AaÅrhus 1993: 128–43. 4 Oscar Albert Johnsen, Snorre Sturlasons opfatning av vor ældre historie, først trykt i 1914, her gjengitt etter Hundre års historisk forskning – Utvalgte artikler fra Historisk Tidsskrift, red. aktør Dagfinn Mannsåker, Oslo 1970: 82. 5 Se Halvdan Koht, Sagaenes opfatning av vår gamle historie, foredrag fra 1913, først trykt i Historisk Tidsskrift 1916, her gjengitt etter Innhogg og utsyn, Kristiania 1921: 82. 6 Ibid: 86. 7 Jens Arup Seip, Problemer og metode i norsk middelalderforskning, først trykt i Historisk Tidsskrift i 1940, her gjengitt etter Norsk middelalder – Utvalgte avhandlinger for historiestudiet, red. igert av Andreas Holmsen, Oslo 1966: 148. 8 O.scar A.lbert Johnsen, op. cit. 1914 (1970): 81. 9 Ibid: 91. 10 Per Sveaas Andersen, Samlingen av Norge og kristningen av landet 800–1130, Oslo 1977: 82. 11 Ólafia. Einarsdóttir, Dateringen av Harald Hårfageres død, Historisk Tidsskrift, nr 1/1968. 12 K.nut Helle i Historisk Tidsskrift nr 1/1967, under bBokmeldinger: 68–78. 13 Per . S.veaas Andersen, op. cit. 1977: 82–83 – «Det er påfallende at H. Koht har forkastet Ares og andre sagaforfatteres tidsregning uten å drøfte de tekniske forutsetninger disse kunne tenkes å ha sittet inne med …». 14 Jens . A.rup Seip, op. cit. 1940 (1966): 149. 15 Sigmund Skard, Mennesket Halvdan Koht, Oslo 1982: 83. 16 Edvard Bull, Det norske folks liv og historie, Oslo 1930: 9. 17 Se Knut Liestøl, Norske ættesogor, Kristiania 1922: 13. 18 B.jarne Hodne, Personalhistoriske sagn, Bergen/Oslo 1973. 19 Sverre Bagge, Mellom kildekritikk og historisk antropologi. Olav den hellige, aristokratiet og rikssamlingen, Historisk Tidsskrift, nr 2–3,/ 2002. 20 Ibid: 194. 21 Ibid: 209. 22 G.ísli Sigurðsson, op. cit.: 258–59. 23 Ííslendingabók, i serien íÌslenzk fornrit, red. Jakob Benediktsson, Reykjavik 1984: 4 (Are Frode anførte ikke det konkrete årstallet, som så vanlig i sagaene, men referanse til et dødsår for en engelsk konge, se kommentarer ved Ó. Einarsdóttir, Studier i kronologisk metode i tidlig islandsk historieskrivning, København 1964: 38–41). 24 Orri Vésteinsson, Patterns of settlement in Iceland: a prehistory, Saga-Book, London 1998: 2. 25 Ólafia. Einarsdóttir, op. cit. 1964: 184. 26 Torfæus, op. cit., bd. 2: 426.