The Book of Tobit, also known as the Book of Tobias, is a 3rd or early 2nd century BC Jewish work describing how God tests the faithful, responds to prayers, and protects the covenant community.

2. KAPITTEL 1
1 Boken med ordene til Tobit, sønn av Tobiel, sønn av
Ananiel, sønn av Aduel, sønn av Gabael, av Asaels ætt, av
Nefthalis stamme;
2 Han som på Assyrerkongens fiendes tid ble ført til fange
fra Thisbe, som ligger på høyre side av den byen, som
egentlig heter Nefthali i Galilea ovenfor Aser.
3 Jeg Tobit har vandret alle mitt livs dager på sannhetens
og rettferdighetens veier, og jeg gjorde mange almisser mot
mine brødre og mitt folk, som kom med meg til Nineve,
inn i assyrernes land.
4 Og da jeg var i mitt eget land, i Israels land, kun ung, falt
hele min far Nefthalis stamme fra Jerusalems hus, som var
utvalgt blant alle Israels stammer, for at alle stammene
skulle ofre der, hvor tempelet for Den Høyestes bolig ble
innviet og bygget for alle aldre.
5 Alle stammene som sammen gjorde opprør, og min far
Nefthalis hus, ofret til kvigen Ba'al.
6 Men jeg alene dro ofte til Jerusalem ved høytidene, slik
det var fastsatt for hele Israels folk ved en evig befaling,
med førstegrøde og tiendedeler av vekst, med det som først
ble klippet. og jeg gav Arons barn prestene ved alteret.
7 Den første tiendedelen av all fortjeneste ga jeg til Arons
sønner, som tjente i Jerusalem: en annen tiendedel solgte
jeg bort og dro og brukte den hvert år i Jerusalem.
8 Og den tredje ga jeg til dem som den passet, slik Debora
min fars mor hadde befalt meg, fordi jeg ble foreldreløs av
min far.
9 Dessuten, da jeg ble en mannsalder, giftet jeg meg med
Anna av min egen slekt, og av henne fikk jeg Tobias.
10 Og da vi ble ført bort til Nineve, spiste alle mine brødre
og de som var av mine slektninger av hedningenes brød.
11 Men jeg holdt meg fra å spise;
12 For jeg husket Gud av hele mitt hjerte.
13 Og Den Høyeste ga meg nåde og nåde for fienden, så
jeg var hans leverandør.
14 Og jeg dro til Media og forlot i tillit hos Gabael,
Gabrias bror, i Rages, en by med ti talenter sølv.
15 Da fienden var død, ble hans sønn Sankerib konge i
hans sted; hvis eiendom var urolig, at jeg ikke kunne gå inn
i Media.
16 Og på fiendens tid ga jeg mange almisser til mine
brødre og gav mitt brød til de sultne,
17 Og mine klær til de nakne, og hvis jeg så noen av mitt
folk død eller kastet rundt Nineves murer, begravde jeg
ham.
18 Og om kongen Sankerib hadde drept noen, da han kom
og flyktet fra Judea, da begravde jeg dem i skjul; for i sin
vrede drepte han mange; men likene ble ikke funnet da de
ble søkt av kongen.
19 Da en av ninevittene gikk bort og klaget over meg for
kongen, begravde jeg dem og gjemte meg. Da jeg forsto at
det ble søkt om å bli drept, trakk jeg meg tilbake av frykt.
20 Da ble alt mitt gods tatt med tvang, og det var ikke noe
igjen av meg, utenom min kone Anna og min sønn Tobias.
21 Og det gikk ikke fem og femti dager før to av hans
sønner drepte ham, og de flyktet til Ararath-fjellene. og
hans sønn Sarkedonus ble konge i hans sted; som satte over
sin fars regnskap og over alle hans anliggender, Akiakarus,
min bror Anaels sønn.
22 Og Akiakaros bønnfalt meg og vendte tilbake til Nineve.
Akiakarus var munnskjenk og signetvokter og vokter og
oppsynsmann for regnskapene, og Sarkedonus satte ham
ved siden av ham, og han var min brors sønn.
KAPITTEL 2
1 Da jeg nå kom hjem igjen, og min kone Anna ble gitt
meg tilbake, sammen med min sønn Tobias, i pinsefesten,
som er den hellige høytiden i de syv uker, ble det tilberedt
en god middag for meg, hvor Jeg satte meg ned for å spise.
2 Og da jeg så overflod av mat, sa jeg til min sønn: Gå og
ta med deg den fattige mann du finner av våre brødre, som
kommer Herren i hu! og se, jeg blir for deg.
3 Men han kom igjen og sa: Far, en av vårt folk er kvalt og
kastet ut på torget.
4 Så før jeg hadde smakt noe kjøtt, begynte jeg og tok ham
med opp i et rom til solen gikk ned.
5 Så kom jeg tilbake og vasket meg og spiste kjøttet mitt i
tungt,
6 Husk Amos' profeti, som han sa: Dine høytider skal bli til
sorg, og all din glede til klage.
7 Derfor gråt jeg, og etter at solen var gått ned, gikk jeg og
gjorde en grav og begravde ham.
8 Men mine naboer hånet meg og sa: Denne mannen er
ennå ikke redd for å bli drept for denne sak; og likevel, se,
han begraver de døde igjen.
9 Samme natt vendte jeg også tilbake fra begravelsen og
sov ved veggen i min forgård, og jeg var uren og mitt
ansikt ble blottet.
10 Og jeg visste ikke at det var spurver i veggen, og mine
øyne var åpne, og spurvene dempet varm møkk i mine
øyne, og en hvithet kom i mine øyne; og jeg gikk til legene,
men de hjalp meg ikke. Achiacharus gav meg næring, helt
til jeg gikk inn i Elymais.
11 Og min kone Anna tok kvinneverk å gjøre.
12 Og da hun hadde sendt dem hjem til eierne, betalte de
lønnen hennes og ga henne også foruten en kid.
13 Og da den var i mitt hus og begynte å gråte, sa jeg til
henne: Hvor er denne ungen fra? er den ikke stjålet? gi det
til eierne; for det er ikke tillatt å spise noe som er stjålet.
14 Men hun svarte meg: Det ble gitt som gave mer enn
lønnen. Men jeg trodde henne ikke, men bød henne gi det
til eierne, og jeg ble skammet over henne. Men hun svarte
meg: Hvor er din almisse og dine rettferdige gjerninger? se,
du og alle dine gjerninger er kjent.
KAPITTEL 3
1 Da ble jeg bedrøvet og gråt, og i min sorg ba jeg og sa:
2 Herre, du er rettferdig, og alle dine gjerninger og alle
dine veier er barmhjertighet og sannhet, og du dømmer
sannelig og rettferdig til evig tid.
3 Kom meg i hu og se på meg, straff meg ikke for mine
synder og uvitenhet og mine fedres synder, som har syndet
foran deg!
4 For de adlød ikke dine bud; derfor har du gitt oss til et
bytte og til fangenskap og til døden og til et vanære ordtak
for alle de folkeslag vi er spredt blant.
5 Og nå er dine dommer mange og sanne; handle med mig
efter mine synder og mine fedres! For vi har ikke holdt
dine bud og ikke vandret i sannhet for ditt åsyn.
6 Gjør derfor med meg som det er best for deg, og befal at
min ånd skal tas fra meg, så jeg kan gå i oppløsning og bli
til jord; for det er nyttig for meg å dø mer enn å leve, for

3. jeg har hørt falskt hån og vær mye bedrøvet; befal derfor at
jeg nå må bli reddet ut av denne nøden og gå til det evige
sted; vend ikke ditt ansikt bort fra meg!
7 Det skjedde samme dag at i Ekbatane ble også en by med
Media Sara, Raguels datter, hånet av sin fars tjenestepiker;
8 Fordi hun hadde vært gift med syv ektemenn, som den
onde ånd Asmodeus hadde drept, før de hadde ligget hos
henne. Vet du ikke, sa de, at du har kvalt dine menn? du
har allerede hatt syv menn, og du ble ikke oppkalt etter
noen av dem.
9 Hvorfor slår du oss for dem? Hvis de er døde, så gå etter
dem, la oss aldri se av deg hverken sønn eller datter.
10 Da hun hørte dette, ble hun meget bedrøvet, så hun
trodde at hun hadde kvalt seg. og hun sa: Jeg er min fars
eneste datter, og hvis jeg gjør dette, skal det være en
vanære for ham, og jeg vil føre hans alderdom med sorg i
graven.
11 Så bad hun mot vinduet og sa: Velsignet er du, Herre
min Gud, og ditt hellige og herlige navn er velsignet og
æret til evig tid; la alle dine gjerninger prise dig til evig tid!
12 Og nå, Herre, retter jeg mine øyne og mitt ansikt mot
deg,
13 Og si: Ta meg bort fra jorden, så jeg ikke mer skal høre
hån.
14 Du vet, Herre, at jeg er ren fra all synd med mennesker,
15 Og at jeg aldri har vanhelliget mitt navn eller min fars
navn i mitt fangenskaps land: jeg er min fars eneste datter,
og han har ikke noe barn som arving, verken noen nær
slektning eller noen sønn. av ham i live, for hvem jeg kan
holde meg til hustru. Mine syv menn er allerede døde; og
hvorfor skulle jeg leve? men dersom det ikke behager deg
at jeg skulle dø, så be om at det skal tas hensyn til meg og
vise medlidenhet med meg, så jeg ikke lenger hører vanære.
16 Så ble begges bønner hørt for den store Guds majestet.
17 Og Rafael ble sendt for å helbrede dem begge, det vil si
å fjerne hvitheten i Tobits øyne og gi Sara, Raguels datter,
til hustru for Tobias, Tobits sønn. og å binde Asmodeus
den onde ånden; fordi hun tilhørte Tobias med arverett.
Samme tid kom Tobit hjem og gikk inn i huset hans, og
Sara, Raguels datter, kom ned fra sitt overkammer.
KAPITTEL 4
1 På den dagen husket Tobit pengene som han hadde gitt
Gabael i Rages of Media,
2 Og han sa med sig selv: Jeg har ønsket døden; hvorfor
kaller jeg ikke på min sønn Tobias, så jeg kan si til ham om
pengene før jeg dør?
3 Og da han kalte på ham, sa han: Min sønn, når jeg er død,
begrav mig! og forakt ikke din mor, men ær henne alle ditt
livs dager, og gjør det som vil behage henne, og bedrøv
henne ikke.
4 Kom i hu, min sønn, at hun så mange farer for deg da du
var i hennes liv, og når hun er død, begrav henne ved meg i
én grav.
5 Min sønn, kom Herren vår Gud i hu alle dine dager, og la
ikke din vilje bli satt til å synde eller overtre hans bud; gjør
rettskaffent hele ditt liv og følg ikke urettferdighetens veier!
6 For hvis du handler sant, skal dine gjerninger lykkes for
deg og for alle dem som lever rett.
7 Gi almisse av din eiendom; og når du gir almisser, la ikke
ditt øye være misunnelig, og ikke vende ditt ansikt fra noen
fattige, og Guds ansikt skal ikke vendes bort fra deg.
8 Hvis du har overflod, gi almisse tilsvarende; har du bare
litt, så vær ikke redd for å gi etter det lille!
9 For du samler deg en god skatt mot nødens dag.
10 For den almisse frelser fra døden og tillater ikke å
komme inn i mørket.
11 For en almisse er en god gave til alle som gir den i den
Høyestes øyne.
12 Vokt deg for all hor, min sønn, og ta deg først og fremst
en hustru av dine fedres ætt, og ta ikke en fremmed kvinne
til hustru, som ikke er av din fars stamme; for vi er
profetenes barn Noe, Abraham. , Isak og Jakob: husk, min
sønn, at våre fedre fra begynnelsen av, ja, at de alle giftet
seg med hustruer av sin egen slekt og ble velsignet i sine
barn, og deres ætt skal arve landet.
13 Derfor, min sønn, elsk dine brødre, og forakt ikke i ditt
hjerte dine brødre, ditt folks sønner og døtre, ved ikke å ta
en hustru av dem! og stor mangel: for utukt er hungersnøds
mor.
14 La ikke lønnen til noen som har utrettet for deg, bli hos
deg, men gi ham den av hånden; for tjener du Gud, skal
han også gjengjelde deg. Vær omtenksom, min sønn, i alt
du gjør og vær vis i all din samtale.
15 Gjør det mot ingen som du hater: drikk ikke vin for å
gjøre dig drukken, og la ikke drukken følge med deg på din
ferd!
16 Gi av ditt brød til de sultne og av dine klær til dem som
er nakne! og gi almisser etter din overflod, og la ikke ditt
øye være misunnelig når du gir almisse.
17 Hell ut ditt brød på den rettferdiges begravelse, men gi
ingenting til den ugudelige.
18 Spør råd til alle som er vise, og forakt ikke råd som er
nyttig.
19 Lov alltid Herren din Gud, og begjær ham at dine veier
må rettes, og at alle dine stier og råd må lykkes! men
Herren selv gir alt godt, og han ydmyker hvem han vil,
som han vil; kom derfor nå mine bud i hu, min sønn, og la
dem ikke forsvinne fra ditt sinn.
20 Og nå sier jeg dette til dem at jeg overga ti talenter til
Gabael, sønn av Gabrias, i Rages in Media.
21 Og frykt ikke, min sønn, for at vi er blitt fattige; for du
har mye rikdom hvis du frykter Gud og avviker fra all synd
og gjør det som er til behag i hans øine.
KAPITTEL 5
1 Tobias svarte da og sa: Far, jeg vil gjøre alt du har befalt
meg.
2 Men hvordan kan jeg få pengene, siden jeg ikke kjenner
ham?
3 Så ga han ham håndskriften og sa til ham: Søk deg en
mann som kan gå med deg mens jeg ennå lever, så vil jeg
gi ham lønn; og gå og ta imot pengene.
4Da han derfor gikk for å søke en mann, fant han Rafael
som var en engel.
5 Men han visste ikke; og han sa til ham: Kan du gå med
meg til Rages? og kjenner du disse stedene godt?
6 Til hvem engelen sa: Jeg vil gå med deg, og jeg kjenner
veien godt; for jeg har overnattet hos vår bror Gabael.
7 Da sa Tobias til ham: Bli for meg til jeg sier det til min
far.
8 Da sa han til ham: Gå og vent ikke! Så gikk han inn og sa
til sin far: Se, jeg har funnet en som vil gå med meg. Da sa

4. han: Kall ham til meg, så jeg kan vite hvilken stamme han
er, og om han er en trofast mann til å gå med deg.
9 Så kalte han på ham, og han kom inn, og de hilste
hverandre.
10 Da sa Tobit til ham: Bror, vis meg hvilken stamme og
hvilken slekt du er.
11 Til hvem han sa: Søker du etter en stamme eller slekt
eller en lønnsmann til å gå med din sønn? Da sa Tobit til
ham: Jeg vil vite, bror, din slekt og ditt navn.
12 Da sa han: Jeg er Asarias, sønn av Ananias den store, og
av dine brødre.
13 Da sa Tobit: Du er velkommen, bror! Vær ikke sint på
meg nå, for jeg har spurt om å kjenne din stamme og din
familie; for du er min bror, av en ærlig og god ætt; for jeg
kjenner Ananias og Jonas, sønner av den store Samaias, da
vi dro sammen til Jerusalem for å tilbe og ofret den
førstefødte og tiendedelen av fruktene. og de ble ikke
forført av våre brødres villfarelse. Min bror, du er av god
slekt.
14 Men si meg, hvilken lønn skal jeg gi deg? vil du en
drakme om dagen og det som er nødvendig for min egen
sønn?
15 Ja, dessuten, hvis du vender tilbake i god behold, vil jeg
legge noe til din lønn.
16 Så de var godt fornøyd. Da sa han til Tobias: Gjør deg
klar til reisen, så sender Gud deg en god reise. Og da hans
sønn hadde forberedt alt til reisen, sa hans far: Gå med
denne mannen, og Gud, som bor i himmelen, lykkes med
reisen din, og Guds engel skal gi deg selskap. Så gikk de ut
begge to, og den unge mannens hund med dem.
17 Men hans mor Anna gråt og sa til Tobit: Hvorfor har du
sendt vår sønn bort? er han ikke vår hånds stav når han går
inn og ut foran oss?
18 Vær ikke grådig etter å legge penger til penger, men la
det være som søppel for vårt barn.
19 For det som Herren har gitt oss å leve med, er oss nok.
20 Da sa Tobit til henne: Pass deg ikke, min søster! han
skal vende tilbake i trygghet, og dine øyne skal se ham.
21 For den gode engelen skal holde ham med selskap, og
hans reise skal være fremgangsrik, og han skal komme
tilbake i god behold.
22 Så sluttet hun med å gråte.
KAPITTEL 6
1 Og mens de dro på reisen, kom de om kvelden til elven
Tigris, og de overnattet der.
2 Og da den unge mannen gikk ned for å vaske seg, sprang
en fisk opp av elven og ville ha fortært ham.
3 Da sa engelen til ham: Ta fisken! Og den unge mannen
tok tak i fisken og dro den til land.
4 Til hvem engelen sa: Åpne fisken og ta hjertet og leveren
og gallen og legg dem trygt opp.
5 Så gjorde den unge mannen som engelen hadde befalt
ham; og da de hadde stekt fisken, åt de den. Så dro de
begge sin vei, til de nærmet seg Ekbatane.
6 Da sa den unge mannen til engelen: Bror Azarias, hva
nytter fiskens hjerte og lever og jente?
7 Og han sa til ham: Ved å røre ved hjertet og leveren, hvis
en djevel eller en ond ånd plager noen, så må vi ryke av det
for mannen eller kvinnen, og gruppen skal ikke lenger være
irritert.
8 Når det gjelder gallen, det er godt å salve en mann som
har hvithet i øynene, og han skal bli helbredet.
9 Og da de nærmet seg Rages,
10 Engelen sa til den unge mannen: Bror, i dag skal vi
overnatte hos Raguel, som er din kusine; han har også en
eneste datter som heter Sara; Jeg vil tale for henne, så hun
kan gis deg til hustru.
11 For deg tilkommer hennes rett, siden du bare er av
hennes slekt.
12 Og tjenestejenta er vakker og vis; hør nu på meg, så vil
jeg tale til hennes far; og når vi kommer tilbake fra Rages
skal vi feire bryllupet: for jeg vet at Raguel ikke kan gifte
henne med en annen i henhold til Moseloven, men han skal
være skyldig i døden, for arveretten tilkommer deg heller
enn noen annen.
13 Da svarte den unge mannen engelen: Jeg har hørt, bror
Asarias, at denne tjenestejenten er gitt til syv menn, som
alle døde i ekteskapet.
14 Og nå er jeg min fars eneste sønn, og jeg er redd for at
hvis jeg går inn til henne, dør jeg som den andre før; for en
ond ånd elsker henne, som ikke skader legeme, men de
som kommer til henne; Derfor frykter jeg også for at jeg
ikke skal dø og føre min fars og min mors liv i graven for
min skyld med sorg; for de har ingen annen sønn til å
begrave dem.
15 Da sa engelen til ham: Husker du ikke de bud som din
far ga deg, at du skulle gifte deg med en hustru av din slekt?
Hør derfor på meg, min bror! for hun skal gis deg til hustru;
og gjør ikke regning med den onde ånd! for samme natt
skal hun gis deg til ekte.
16 Og når du kommer inn i ekteskapet, skal du ta
parfymeasken og legge på dem noe av fiskens hjerte og
lever, og ryke av det.
17 Og djevelen skal lukte det og flykte bort og aldri mer
komme; men når dere kommer til henne, stå dere opp
begge to og be til Gud som er barmhjertig, som vil
forbarme seg over dere og frelse du: frykt ikke, for hun er
satt til deg fra begynnelsen av; og du skal bevare henne, og
hun skal gå med deg. Dessuten antar jeg at hun skal føde
deg barn. Nå da Tobias hadde hørt dette, elsket han henne,
og hans hjerte var virkelig knyttet til henne.
KAPITTEL 7
1 Og da de kom til Ekbatane, kom de til Raguels hus, og
Sara møtte dem, og etter at de hadde hilst på hverandre,
førte hun dem inn i huset.
2 Da sa Raguel til sin hustru Edna: Hvor lik er denne unge
mannen min kusine Tobit!
3 Og Raguel spurte dem: Hvor er I fra, brødre? Til dem sa
de: Vi er av Nefthalims sønner, som er fanger i Nineve.
4 Da sa han til dem: Kjenner dere til vår slektning Tobit?
Og de sa: Vi kjenner ham. Da sa han: Er han frisk?
5 Da sa de: Han er både i live og er frisk, og Tobias sa:
Han er min far.
6 Da sprang Raguel opp og kysset ham og gråt.
7 Og velsignet ham og sa til ham: Du er sønn av en ærlig
og god mann. Men da han hadde hørt at Tobit var blind, ble
han bedrøvet og gråt.
8 Og likeså gråt Edna, hans kone, og hans datter Sara.
Dessuten underholdt de dem muntert; og etter at de hadde
slaktet en vær av småfeet, satte de kjøtt på bordet. Da sa

5. Tobias til Rafael: Broder Azarias, snakk om de tingene du
talte om på veien, og la denne saken bli sendt.
9 Så fortalte han Raguel dette, og Raguel sa til Tobias: Spis
og drikk og gled deg!
10 For det passer at du skal gifte deg med min datter; men
jeg vil forkynne sannheten for deg.
11 Jeg har gitt min datter til ekte med syv menn, som døde
den natt de kom inn til henne; men vær glad for nå! Men
Tobias sa: Jeg skal ikke spise noe her før vi blir enige og
sverger til hverandre.
12 Raguel sa: Så ta henne fra nu av på samme måte, for du
er hennes søskenbarn, og hun er din, og den barmhjertige
Gud gi deg lykke i alle ting.
13 Da kalte han sin datter Sara, og hun kom til sin far, og
han tok henne i hånden og ga henne til hustru for Tobias og
sa: Se, ta henne etter Mose lov og før henne bort til din far.
Og han velsignet dem;
14 og kalte Edna sin hustru og tok papir og skrev et
paktsinstrument og forseglet det.
15 Så begynte de å spise.
16 Etter at Raguel kalte sin hustru Edna og sa til henne:
Søster, gjør i stand et annet kammer og før henne inn dit.
17 Da hun hadde gjort som han hadde befalt henne, førte
hun henne dit, og hun gråt, og hun mottok datterens tårer
og sa til henne:
18 Vær ved god trøst, min datter! himmelens og jordens
Herre gi deg glede for denne din sorg: vær god trøst, min
datter.
KAPITTEL 8
1 Og da de hadde spist, førte de Tobias inn til henne.
2 Og mens han gikk, kom han Rafaels ord i hu og tok
asken av parfymene og la fiskens hjerte og lever derpå og
røk av det.
3 De som luktet da den onde ånden luktet, flyktet til det
ytterste av Egypt, og engelen bandt ham.
4 Og etter at de begge var innestengt sammen, reiste Tobias
seg fra sengen og sa: Søster, stå opp og la oss be om at Gud
må forbarme seg over oss.
5 Da begynte Tobias å si: Velsignet er du, våre fedres Gud,
og velsignet er ditt hellige og herlige navn til evig tid! la
himmelen velsigne deg og alle dine skapninger.
6 Du skapte Adam og gav ham sin hustru Eva til hjelp og
opphold; av dem kom menneskene; du har sagt: Det er ikke
godt at mennesket er alene; la oss gi ham en hjelp som ham.
7 Og nå, Herre, tar jeg ikke denne søsteren min for begjær,
men rettskaffent; forord derfor i barmhjertighet at vi kan bli
gamle sammen.
8 Og hun sa sammen med ham: Amen!
9 Så de sov begge den natten. Og Raguel stod opp og gikk
og laget en grav,
10 og sa: Jeg frykter at han også skal være død.
11 Men da Raguel kom inn i huset sitt,
12 Han sa til sin hustru Edna. Send en av tjenestepikene og
la henne se om han er i live; hvis han ikke er det, så kan vi
begrave ham, og ingen vet det.
13 Da åpnet tjenestejenta døren og gikk inn og fant dem
begge sovende.
14 Og han gikk ut og fortalte dem at han levde.
15 Da priste Raguel Gud og sa: Gud, du er verdig til å bli
prist med all ren og hellig pris. la derfor dine hellige prise
deg med alle dine skapninger; og la alle dine engler og dine
utvalgte prise deg til evig tid.
16 Du er til ære, for du har gledet meg; og det er ikke
kommet til meg som jeg mistenkte; men du har handlet
med oss etter din store miskunnhet.
17 Du skal prises fordi du har vært barmhjertig mot to som
var deres fedres enbårne barn: gi dem barmhjertighet,
Herre, og fullend deres liv i helse med glede og
barmhjertighet.
18 Da ba Raguel sine tjenere om å fylle graven.
19 Og han holdt bryllupsfesten fjorten dager.
20 For før ekteskapets dager var til ende, hadde Raguel
sagt til ham ved en ed at han ikke skulle dra før de fjorten
dagene av ekteskapet var utløpt.
21 Og så skulle han ta halvparten av godset og gå i
sikkerhet til sin far; og skal ha resten når jeg og min kone
er døde.
KAPITTEL 9
1 Da kalte Tobias på Rafael og sa til ham:
2 Bror Azarias, ta med deg en tjener og to kameler, og gå
til Rages of Media til Gabael, og bring meg pengene og ta
ham med til bryllupet.
3 For Raguel har sverget at jeg ikke skal dra.
4 Men min far teller dagene; og hvis jeg blir lenge, vil han
bli veldig lei seg.
5 Så gikk Rafael ut og overnattet hos Gabael og ga ham
håndskriften, og han tok frem poser som var forseglet, og
ga ham dem.
6 Og tidlig om morgenen gikk de begge sammen og kom
til bryllupet, og Tobias velsignet sin hustru.
KAPITTEL 10
1 Men hans far Tobit telte hver dag, og da reisens dager var
utløpt, og de ikke kom,
2 Da sa Tobit: Er de fengslet? eller er Gabael død, og det er
ingen som kan gi ham pengene?
3 Derfor ble han veldig lei seg.
4 Da sa hans hustru til ham: Min sønn er død, siden han
blir lenge; og hun begynte å jamre ham og sa:
5 Nå bryr jeg meg ikke om noe, min sønn, siden jeg har latt
deg gå, lyset i mine øyne.
6 Tobit sa til ham: Ti stille, ta ikke vare på ham, for han er
i god behold.
7 Men hun sa: Ti stille og forfør meg ikke! sønnen min er
død. Og hun gikk hver dag ut på veien som de gikk, og
spiste ikke kjøtt om dagen, og hun holdt ikke hele netter
opp med å jamre sin sønn Tobias, inntil de fjorten dagene
av bryllupet var utløpt, som Raguel hadde sverget at han
skulle tilbringe der. Da sa Tobias til Raguel: La meg gå, for
min far og min mor ser ikke lenger ut for å se meg.
8 Men hans svigerfar sa til ham: Bli hos meg, så vil jeg
sende til din far, og de skal fortelle ham hvordan det går
med deg.
9 Men Tobias sa: Nei! men la meg gå til faren min.
10 Da reiste Raguel seg og ga ham sin hustru Sara og
halvparten av godset hans, tjenere og storfe og penger.
11 Og han velsignet dem og sendte dem bort og sa:
Himmelens Gud gi dere en fremgangsrik reise, mine barn!
12 Og han sa til sin datter: Hedre din far og din svigermor,
som nå er dine foreldre, så jeg kan høre godt rykte om deg.

6. Og han kysset henne. Edna sa også til Tobias: Himmelens
Herre gi deg tilbake, min kjære bror, og gi at jeg kan se
dine barn av min datter Sara før jeg dør, så jeg kan glede
meg for Herren. Se, jeg overgir min datter til deg spesiell
tillit; hvor er ikke bønnfall henne ondt.
KAPITTEL 11
1 Etter dette dro Tobias sin vei og priste Gud for at han
hadde gitt ham en fremgangsrik reise, og han velsignet
Raguel og hans hustru Edna, og gikk sin vei til de nærmet
seg Nineve.
2 Da sa Rafael til Tobias: Du vet, bror, hvordan du har
forlatt din far.
3 La oss skynde oss frem for din hustru og gjøre i stand
huset.
4 Og ta i din hånd fiskens galle. Så gikk de sin vei, og
hunden gikk etter dem.
5 Nå satt Anna og så seg om mot veien etter sønnen sin.
6 Og da hun så ham komme, sa hun til faren: Se, din sønn
kommer, og mannen som fulgte ham.
7 Da sa Rafael: Jeg vet, Tobias, at din far vil åpne øynene
hans.
8 Derfor salver du hans øyne med galle, og når han blir
stukket med den, skal han gni, og det hvite skal falle bort,
og han skal se deg.
9 Da løp Anna ut og falt sin sønn om halsen og sa til ham:
Siden jeg har sett deg, min sønn, er jeg fra nu av tilfreds
med å dø. Og de gråt begge to.
10 Tobit gikk også ut mot døren og snublet, men sønnen
hans løp til ham.
11 Og han tok tak i sin far, og han strøk gallen på sine
fedres øyne og sa: Ha et godt håp, min far!
12 Og da øynene hans begynte å bli skarpe, gned han dem;
13 Og det hvite falt bort fra øyekrokene hans, og da han så
sin sønn, falt han om halsen.
14 Og han gråt og sa: Velsignet er du, Gud, og velsignet er
ditt navn til evig tid! og velsignet er alle dine hellige engler.
15 For du har pisket og forbarmet deg over meg; for se, jeg
ser min sønn Tobias. Og sønnen hans gikk med glede og
fortalte sin far de store ting som hadde hendt ham i Media.
16 Da gikk Tobit ut for å møte sin svigerdatter ved Nineves
port, og gledet seg og priste Gud; og de som så ham gå,
undret seg over at han hadde fått synet.
17 Men Tobias takket for dem, fordi Gud forbarmet seg
over ham. Og da han kom til Sara, sin svigerdatter,
velsignet han henne og sa: Du er velkommen, datter! Gud
være velsignet som har ført deg til oss, og velsignet være
din far og din mor! Og det var glede blant alle hans brødre
som var i Ninive.
18Og Akiakarus og Nasbas, hans brors sønn, kom.
19 Og Tobias' bryllup ble holdt i syv dager med stor glede.
KAPITTEL 12
1 Da kalte Tobit på sønnen sin Tobias og sa til ham: Min
sønn, se til at mannen får sin lønn som fulgte med deg, og
du må gi ham mer.
2 Da sa Tobias til ham: Far, det skader meg ikke å gi ham
halvparten av det jeg har tatt med.
3 For han har ført meg tilbake til deg i trygghet og
helbredet min hustru og brakt meg pengene, og likeså
helbredet dig.
4 Da sa den gamle mannen: Det er hans skyld.
5 Så kalte han på engelen, og han sa til ham: Ta halvparten
av alt du har tatt med, og gå trygt bort.
6 Så tok han dem begge fra hverandre og sa til dem:
Velsigne Gud, pris ham og pris ham og pris ham for det
han har gjort mot eder for alle som lever. Det er godt å
prise Gud og opphøye hans navn og ære å forkynne Guds
gjerninger; vær derfor ikke sløv med å prise ham.
7 Det er godt å holde hemmeligheten om en konge, men
det er ære å åpenbare Guds gjerninger. Gjør det som er
godt, så skal ikke noe ondt berøre deg.
8 Bønn er godt med faste og almisser og rettferdighet. Litt
med rettferdighet er bedre enn mye med urettferdighet. Det
er bedre å gi almisse enn å samle gull:
9 For almisse frelser fra døden og renser bort all synd. De
som utøver almisser og rettferdighet, skal fylles med liv:
10 Men de som synder, er fiender av sitt eget liv.
11 Sannelig, jeg vil ikke holde noe fra deg. For jeg sa: Det
var godt å holde hemmeligheten om en konge, men at det
var ærefullt å åpenbare Guds gjerninger.
12 Da nu du bad, og Sara, din svigerdatter, brakte jeg
minnet om dine bønner frem for Den Hellige, og da du
begravde de døde, var jeg også med deg.
13 Og da du ikke ventet med å stå opp og forlate middagen
din for å gå og dekke de døde, da var din gode gjerning
ikke skjult for meg; men jeg var med deg.
14 Og nå har Gud sendt meg for å helbrede deg og din
svigerdatter Sara.
15 Jeg er Rafael, en av de syv hellige engler som fremfører
de helliges bønner, og som går inn og ut foran Den
Helliges herlighet.
16 Da ble de begge forferdet og falt ned på sitt ansikt, for
de fryktet.
17 Men han sa til dem: Frykt ikke, for det skal gå eder vel;
pris Gud derfor.
18 For ikke av min nåde, men ved vår Guds vilje er jeg
kommet; pris ham derfor til evig tid.
19 Alle disse dagene viste jeg seg for dere; men jeg
hverken spiste eller drakk, men dere så et syn.
20 Takk derfor Gud! for jeg går op til ham som har sendt
meg; men skriv alt som er gjort i en bok.
21 Og da de stod opp, så de ham ikke lenger.
22 Så bekjente de Guds store og underfulle gjerninger, og
hvordan Herrens engel hadde vist seg for dem.
KAPITTEL 13
1 Da skrev Tobit en gledesbønn og sa: Lovet være Gud
som lever til evig tid, og velsignet være hans rike!
2 For han piskes og er barmhjertig; han fører ned til helvete
og reiser opp igjen, og det er ingen som kan unngå hans
hånd.
3 Bekjenn ham for hedningene, I Israels barn! for han har
spredt oss blant dem.
4 Der forkynn hans storhet og pris ham for alle de levende,
for han er vår Herre, og han er Gud vår Far til evig tid.
5 Og han skal piske oss for våre misgjerninger og forbarme
seg igjen og samle oss fra alle folkeslag som han har spredt
oss blant.
6 Dersom I vender om til ham av hele eders hjerte og av
hele eders sinn og handler rettferdig for ham, da vil han
vende om til eder og ikke skjule sitt åsyn for eder. Se
derfor hva han vil gjøre med deg, og bekjenn ham av hele

7. din munn, og pris Herrens makt og pris den evige konge. I
mitt fangenskaps land priser jeg ham og forkynner hans
makt og majestet for et syndig folk. O dere syndere, snu og
gjør rettferdighet for ham: hvem kan si om han vil ta imot
dere og forbarme seg over dere?
7 Jeg vil prise min Gud, og min sjel skal prise himmelens
konge og glede seg over hans storhet.
8 La alle tale, og alle prise ham for hans rettferdighet.
9 Jerusalem, den hellige by, han skal piske deg for dine
barns gjerninger, og han vil igjen forbarme seg over de
rettferdiges barn.
10 Pris Herren, for han er god, og pris den evige konge, så
hans tabernakel må bygges i deg igjen med glede, og la
ham glede der i deg de som er fanget, og elske i deg for
alltid de som er elendige.
11 Mange folkeslag skal komme langveisfra til Herrens
Guds navn med gaver i hendene, gaver til himmelens
konge; alle slekter skal prise deg med stor glede.
12 Forbannet er alle de som hater deg, og salige skal være
alle som elsker deg til evig tid.
13 Gled dere og fryd dere for de rettferdiges barn, for de
skal samles og prise de rettferdiges Herre.
14 Salige er de som elsker deg, for de skal glede seg over
din fred; salige er de som har bedrøvet alle dine plager; for
de skal glede seg over deg når de har sett all din herlighet,
og de skal glede seg til evig tid.
15 La min sjel velsigne Gud, den store kongen.
16 For Jerusalem skal bygges opp med safirer og
smaragder og edelstener: dine murer og tårn og murer med
rent gull.
17 Og Jerusalems gater skal være belagt med beryll og
karbunkel og Ofirs steiner.
18 Og alle hennes gater skal si: Halleluja! og de skal prise
ham og si: Lovet være Gud, som har priset det til evig tid.
KAPITTEL 14
1 Så Tobit sluttet med å prise Gud.
2 Og han var åtte og femti år gammel da han mistet synet,
som ble gitt ham tilbake etter åtte år; og han ga almisser,
og han vokste i frykt for Herren Gud og priste ham.
3 Og da han var blitt meget gammel, kalte han til seg sin
sønn og sønnene til sin sønn og sa til ham: Min sønn, ta
dine barn! for se, jeg er gammel og er rede til å gå ut av
dette livet.
4 Gå til Media, min sønn, for jeg tror sannelig det som
profeten Jonas talte om Ninive, at det skal bli styrtet. og at
det for en tid heller skal være fred i Media; og at våre
brødre skal ligge spredt på jorden fra det gode land, og
Jerusalem skal bli øde, og Guds hus i det skal brennes og
ligge øde for en tid.
5 Og at Gud igjen vil forbarme seg over dem og føre dem
tilbake til landet, hvor de skal bygge et tempel, men ikke
som den første, inntil tiden for den tidsalder er til ende. og
deretter skal de vende tilbake fra alle steder hvor de er
fanget, og bygge Jerusalem opp i herlighet, og Guds hus
skal bygges i det til evig tid med en herlig bygning, slik
profetene har talt om det.
6 Og alle folkeslag skal vende om og frykte Herren Gud i
sannhet og begrave sine avguder.
7 Så skal alle folkeslag prise Herren, og hans folk skal
bekjenne Gud, og Herren skal opphøye sitt folk. og alle de
som elsker Herren Gud i sannhet og rettferdighet, skal
glede seg og vise barmhjertighet mot våre brødre.
8 Og nå, min sønn, dra bort fra Nineve, for at det som
profeten Jonas talte, sannelig skal skje.
9 Men hold loven og budene og vis deg barmhjertig og
rettferdig, så det kan gå deg vel.
10 Og begrav meg anstendig, og din mor med meg; men bli
ikke lenger i Nineve. Husk, min sønn, hvordan Aman
håndterte Akiakarus som førte ham opp, hvordan han ut av
lys førte ham inn i mørket, og hvordan han belønnet ham
igjen: likevel ble Akiakarus frelst, men den andre fikk sin
lønn: for han gikk ned i mørket. Manasse ga almisse og
slapp unna dødens snarer som de hadde satt for ham; men
Aman falt i snaren og omkom.
11 Derfor, min sønn, tenk på hva almisse gjør, og hvordan
rettferdighet utfrier. Da han hadde sagt dette, ga han opp
ånden i sengen, da han var hundre åtte og femti år gammel;
og han begravde ham hederlig.
12 Og da hans mor Anna var død, begravde han henne hos
sin far. Men Tobias dro med sin kone og sine barn til
Ecbatane til Raguel sin svigerfar,
13 Der han ble gammel med ære og begravde sin far og
svigermor på en ærefull måte, og han arvet deres eiendom
og sin far Tobits.
14 Og han døde i Ekbatane i Media, hundre og syv og tyve
år gammel.
15 Men før han døde, hørte han om ødeleggelsen av
Nineve, som ble tatt av Nabukodonosor og Assuerus, og
før sin død gledet han seg over Nineve.