The Book of Habakkuk is the eighth book of the 12 minor prophets of the Bible. It is attributed to the prophet Habakkuk, and was probably composed in the late 7th century BC. The original text was written in the Hebrew language.

1. Habakkuk
KAPITTEL 1
1 Byrden som profeten Habakkuk så.
2 Herre, hvor lenge skal jeg rope, og du vil ikke
høre! rop til deg om vold, så vil du ikke frelse!
3 Hvorfor viser du meg misgjerning og lar meg se
klage? for rov og vold er foran meg, og det er
som vekker strid og strid.
4 Derfor er loven senket, og dommen går aldri ut;
for de ugudelige omkranser de rettferdige; derfor
skjer feil vurdering.
5 Se, dere blant hedningene, og ser på og undrer
dere forunderlig; for jeg vil gjøre en gjerning i
deres dager, som dere ikke vil tro, selv om det
blir fortalt dere.
6 For se, jeg reiser kaldeerne, det bitre og
forhastede folk, som skal dra gjennom landets
bredde for å ta boliger i eie som ikke er deres.
7 De er forferdelige og forferdelige: deres rett og
deres verdighet kommer av seg selv.
8 Også deres hester er raskere enn leopardene og
er heftigere enn aftenulvene; og deres ryttere skal
spre seg, og deres ryttere skal komme langveisfra;
de skal fly som en ørn som skynder seg å spise.
9 Alle skal de komme for vold: deres ansikter
skal støte som østenvinden, og de skal samle
fangenskap som sand.
10 Og de skal spotte kongene, og fyrstene skal
være til hån for dem; de skal håne hver festning;
for de skal samle støv og ta det.
11 Da skal hans sinn forandres, og han skal gå
forbi og fornærme og tilskrive sin gud denne sin
makt.
12 Er du ikke fra evighet, Herre min Gud, min
Hellige? vi skal ikke dø. Herre, du har satt dem til
dom; og du, mektige Gud, du har grunnfestet dem
til rettelse.
13 Du har renere øine enn å se det onde, og du
kan ikke se på misgjerning; hvorfor ser du på dem
som handler troløs og holder tungen når den
ugudelige fortærer den mann som er mer
rettferdig enn han?
14 Og gjør mennesker som havets fisker, som
krypdyr som ikke har noen hersker over dem?
15 De tar dem alle sammen med vinkelen, de
fanger dem i sitt garn og samler dem i sitt drag;
derfor gleder de seg og gleder seg.
16 Derfor ofrer de til sitt garn og brenner røkelse
for sitt drag; for av dem er deres del fett, og deres
kjøtt rikelig.
17 Skal de derfor tømme sitt garn og ikke alltid
spare for å drepe folkeslagene?
KAPITTEL 2
1 Jeg vil stå på min vakt og sette meg på tårnet,
og jeg vil våke for å se hva han vil si til meg, og
hva jeg skal svare når jeg blir irettesatt.
2 Og Herren svarte meg og sa: Skriv synet og
gjør det klart på tavler, så han kan løpe som leser
det.
3 For synet er ennå til en fastsatt tid, men ved
enden skal det tale og ikke lyve. for den skal
visselig komme, den skal ikke nøle.
4 Se, hans opphøyde sjel er ikke rett i ham, men
den rettferdige skal leve ved sin tro.
5 Ja også, fordi han overtrer med vin, er han en
stolt mann, og holder seg ikke hjemme, som
utvider sitt begjær som et helvete, og er som
døden, og ikke kan mettes, men samler alle
folkeslag til seg og samler alle til seg mennesker:
6 Skal ikke alle disse ta opp en lignelse om ham
og et spottende ordtak om ham og si: Ve den som
øker det som ikke er hans! hvor lenge? og til den
som fyller seg med tykk leire!
7 Skal de ikke plutselig stå opp som biter deg, og
våkne opp som plager deg, og du skal være dem
som tyveri?
8 Fordi du har plyndret mange folkeslag, skal alle
de som er igjen av folket, plyndre deg; på grunn
av menneskeblod og for volden i landet, byen og
alle som bor der.
9 Ve den som begjærer ond begjær til sitt hus, så
han kan sette sitt rede i det høye, så han kan bli
frelst fra det ondes makt!
10 Du har rådført med skam til ditt hus ved å
utrydde mange folk, og du har syndet mot din sjel.
11 For stenen skal rope ut av muren, og bjelken
fra tømmeret skal svare den.
12 Ve den som bygger en by med blod og
grunnfester en by ved misgjerning!
13 Se, er det ikke av Herren, hærskarenes Gud, at
folket skal arbeide i selve ilden, og folket skal
trette seg av svært tomhet?
14 For jorden skal fylles med kunnskap om
Herrens herlighet, likesom vannet dekker havet.
15 Ve den som gir sin neste å drikke, som setter
din flaske til ham og gjør ham full, så du kan se
på deres nakenhet!
16 Du er fylt med skam til ære; drikk også du, og
la din forhud bli avdekket; Herrens høyre hånds
beger skal vendes til dig, og skam skal spyttes
over din herlighet.

2. 17 For Libanons vold skal dekke deg og byttet fra
dyrene som skremte dem, for menneskeblod og
for volden i landet, byen og alle som bor der.
18 Hva gagner det utskårne billede at den som har
laget det, har utskåret det? det støpte billede og en
løgnmester, som skaperen av hans gjerning setter
sin lit til, for å lage stumme avguder?
19 Ve den som sier til skogen: Våkn opp! til den
stumme stein: Stå opp, den skal lære! Se, den er
dekket med gull og sølv, og det er ingen pust i
den.
20 Men Herren er i sitt hellige tempel; la hele
jorden tie for ham!
KAPITTEL 3
1 En bønn fra profeten Habakkuk på Sjigionot.
2 Herre, jeg har hørt din tale og fryktet. Herre,
gjenoppliv din gjerning midt i årene, gjør det
kjent midt i årene! i vrede husk nåde.
3 Gud kom fra Teman, og den Hellige fra Paran-
fjellet. Selah. Hans herlighet dekket himmelen, og
jorden var full av hans pris.
4 Og hans glans var som lyset; han hadde horn
som kom ut av hans hånd, og der var hans makt
skjult.
5 Foran ham gikk pesten, og glødende kull gikk
ut for hans føtter.
6 Han stod og målte jorden; han så og drev
folkeslagene i stykker; og de evige fjell ble spredt,
de evige hauger bøyde sig; hans veier er evige.
7 Jeg så Kusans telt i nød, og teppene i Midians
land skalv.
8 Var Herren mishaget mot elvene? var din vrede
mot elvene? var din vrede mot havet, at du kjørte
på dine hester og dine frelsesvogner?
9 Din bue ble gjort ganske naken, i henhold til
stammenes eder, ja, ditt ord. Selah. Du kløvde
jorden med elver.
10 Fjellene så dig, og de skalv; vannet flommet
forbi; dypet sa sin røst og løftet sine hender i det
høye.
11 Solen og månen stod stille i deres bolig; for
lyset av dine piler gikk de, og ved skinnet av ditt
glitrende spyd.
12 Du gikk gjennom landet i harme, du tresket
hedningene i vrede.
13 Du drog ut for å frelse ditt folk, ja til frelse
med din salvede; du såret hodet ut av de
ugudeliges hus ved å oppdage grunnvollen til
halsen. Selah.
14 Med hans staver slo du igjennom hodet for
hans landsbyer; de drog ut som en virvelvind for
å spre meg; deres glede var som å fortære de
fattige i hemmelighet.
15 Du gikk gjennom havet med dine hester,
gjennom haugen med store vann.
16 Da jeg hørte det, skalv min mage; mine lepper
dirret ved røsten, råttenhet kom inn i mine ben, og
jeg skalv i mig selv for å hvile på trengselens dag;
17 Selv om fikentreet ikke skal blomstre, og det
skal ikke være frukt på vinstokkene; olivenens
arbeid skal svikte, og markene skal ikke gi kjøtt;
småfeet skal utryddes fra båsen, og det skal ikke
være storfe i båsene.
18 Men jeg vil glede meg i Herren, jeg vil glede
meg over min frelses Gud.
19 Herren Gud er min styrke, og han skal gjøre
mine føtter som hindeføtter, og han skal få meg
til å gå på mine hauger. Til sjefssangeren på
strengeinstrumentene mine.