1. ENERGI/SKOG
Kommentarer til arbeidsgrupperapportene i SKOG22
Fra Namdal Skogselskap
De tre «foredlingsrapportene» viser alle klare markedsmessige muligheter for økte trebruk å verdiskaping i norsk skognæring og formulerer gode visjoner i tråd med det: «Trebaserte produkter og løsninger er foretrukne i markedet og har en nøkkelrolle i norsk bioøkonomi». Namdal Skogselskap deler disse visjonene.
Dette utgangspunktet gjør råstoff-forsyningen til den sentrale utfordringen for norsk skognæring i de kommende tiårene. Selv om Norge i dag er et av få land i Europa med betydelige uutnyttede skogressurser, har det av ulike grunner aldri vært vanskeligere å utnytte disse miljøvennlige og fornybare ressursene. At vi aldri har hatt mer skog enn i dag er ikke nok, fordi det er den hogstmodne skogen som skal hogges og da mangler bl.a. god og tidsmessig infrastruktur. Denne situasjonen har ikke kommet uventet, men landet har dessverre lukket øynene for hva manglende investeringer i skogsveier og -kultur de siste 20 årene ville medføre for virkestilgangen i perioden fram til at kulturskogen blir hogstmoden.
Forskjellige utfordringer i ulike landsdeler
I denne situasjonen hadde vi forventet at skoggruppen i større grad analyserte utfordringene ut i fra hvor i landet man befinner seg. Utfordringene er forskjellige i de ulike landsdelene og skal man nå visjonen må utfordringen løses. For eksempel eksporteres i dag betydelig tømmermengder ifra Sør- Norge, mens Midt-Norge importerer betydelig kvanta samtidig som man strever med å øke avvirkningen i egne skoger. Samtidig økes ungskoghogsten, hvilket er både produksjons- og klimamessig uheldig. Vi hadde derfor forventet at gruppa pekte på skogreisingsskogen som blir hogstmoden framover. Denne vil utgjøre betydelig volum kvalitetsvirke, med 4-6 mill kubikkmeter årlig, i kommende 40-årsperiode. Alternativet til hogst er at skogen råtner på rot, fordi det er liten grunn til å tro at denne skogen kan overholdes ut over hogstmodenhetsalder. For disse kvantumene råder spesielle utfordringer som trenger ekstraordinære tiltak, noe gruppen etter vårt syn legger for lite vekt på.
Gruppen synes heller ikke å ha skjelet nok til tidligere tiders vellykket aktivitetsøkning i norsk skogbruk. Den sammenhengende aktivitetøkningsperioden fra 1979-1992 bygget mye på en rekke gode tiltak framkommet i en stortingsmelding om økt avvirkning. Det er jo gode grunner til å tro at mange av disse tiltakene også vil virke i dag.
Skogeieren som nøkkelperson og veiledning
All aktivitetsøkning i skogene er avhengig av at skogeierne, små eller store, aktive eller inaktive, mann eller kvinne, aktivt bestemmer det. I den store skogeierundersøkelsen i Trøndelag i framkom det høyst gledelig resultat at nesten alle skogeierne ønsket å drive skogene sine forståelig godt. Temmelig overraskende var det imidlertid at de aller fleste ikke visst hvordan eller hvor de skulle henvende

2. seg for å få hjelp. Det er ikke de aktive skogeierne som vil løse råstofforsyningen i årene som kommer. De har bidratt med leveranser fram til i dag, men har mindre hogstmoden skog å bidra med i årene som kommer. Nå er vi derfor mer avhengig av de skogeierne som har vært mindre aktive hittil.
På denne bakgrunn burde nok gruppen viet nøkkelpersonen i skogbruket større oppmerksomhet. Det er ikke nok å henvise oppsøkende virksomhet og veiledningen til noe næringsaktørene selv skal ta seg av. Dette har vi prøvd lenge nok. Det mangler betalingsvilje eller -evne til langsiktig investeringsveiledning i norsk skogbruk. Det var det for øvrig heller ikke tidligere når økonomien var bedre. Gjennomføring av konkrete driftstiltak derimot, som hogst og ulike skogkulturtiltak, har skogaktørene selv alltid gjort. Den langsiktige ressursforvaltningen, oppsøkende virksomhet, planlegging og gjennomføring av større enkelt og fellestiltak har i stor grad vært organisert, drevet igjennom og administrert av den offentlige veiledningsetaten i flere tiår. Denne konkrete langsiktige investeringsveiledningen var det for øvrig skogselskapene som startet, men aktivitet ble senere overtatt av staten og deretter kommunene. Nå når kommunene synes å trekke seg fra denne oppgaven er det helt nødvendig at det kommer nye ordninger som sikrer aktivt langsiktig pådriv. Dette kan ikke skogaktørene utføre uansett. Generell veiledning, løsrevet fra konkrete satsinger, har i svært liten grad vært drevet av det offentlige, selv om gruppen synes å være av den oppfatning.
Eiendomsstrukturen
Eiendomsstrukturen er en av hovedutfordringene i norsk skogbruk i dag. Dess færre egenaktive skogeiere dess større utfordring blir eiendomsstrukturen. Da dette handler om å utnytte landets produktive skogressurser på en bærekraftig måte og i en kritisk periode for virkesforsyningen hadde vi forventet flere konkrete aktive og motiverende forslag på eiendomsovergripende samarbeid. Dette løser man ikke på kort sikt, kanskje heller ikke på lang sikt, med eiendomsomsetnings- og skattetiltak, selv om det også er nødvendig.
Klima
Skogselskapene er opptatt av skog og klima, og mener at fokuset på klimadebatten må settes høyere på dagsorden. FN’s klimapanel oppfordrer alle land til aktiv forvaltning av skogen, å verdsette den som den ressursen er for klimaet. Det betyr at vi må plante mer skog, vi må hogge mer skog og vi må bruke skogen på nye måter. Klimaskogplanting er et tiltak som kan iverksettes og som kan utgjøre en forskjell i målet om høyere fangst av Co2.