Arkitektur kan gjøre mer skade enn nytte, på tross av arkitektenes gode intensjoner. I etterpåklokskapens tildels pinlig klare lys presenteres arkitekturerfaringer fra over ti år med Java-prosjekter, og trekker slutninger om hva som har fungert eller vært en fiasko. Med dette som bakteppe ser vi med kritisk blikk på DIFIs arkitekturprinsipper som statlige virksomheter skal følge, og vurderer om dette er arkitektur på vondt eller godt. Ikke minst ser vi på hvilke prinsipper som glimrer med sitt fravær.