Hans Henrik Scheel, administrerende direktør i Statistisk sentralbyrå, holdt innlegg på NHOs årskonferanse 8. januar 2014. Innlegget handler om det vi vet om unge menneskers vei fra grunnskole til arbeidslivet. Presentasjonen består av to deler som begge finnes på Slideshare under samme tittel, en powerpointpresentasjon og et manus i pdf.

1. Innlegg NHOs årskonferanse 8. januar 2014
Hans Henrik Scheel, administrerende direktør, Statistisk sentralbyrå
Fra skole til arbeid
Manuset viser til en powerpointpresentasjon. Både manus og presentasjonen finnes på
SlideShare: http://www.slideshare.net/statisticsnorway
Plansje 1
Et av Statistisk sentralbyrås hovedoppdrag er å opplyse den offentlige debatten med fakta.
Gjennom de data vi samler inn over år, vet vi en del om unge menneskers vei fra grunnskole
til arbeidslivet. Veien er avhengig av mange faktorer, ikke minst hvilke valg de unge selv tar.
Men for samfunnet som helhet er det ikke likegyldig hvilke valg som tas, eller på hvilke
tidspunkt de blir tatt.
Arbeid og kunnskap er ikke det eneste som betyr noe for økonomisk velstand og
verdiskapning. Oppbygging av kapital og god tilgang på naturressurser bidrar også mye, ikke
minst i Norge.
Men det krever høy kunnskap å få mye ut av kapital og naturressurser. Dette ser vi blant annet
i oljesektoren og kraftbransjen. Derfor er vår velstand i hovedsak et resultat av arbeidsinnsats
og hvor kompetente vi er.
Jeg vil trekke frem fire faktorer som er viktige for den enkeltes bidrag til verdiskaping
gjennom arbeid:
Plansje 2
For det første: Hvor gammel man er når man kommer inn på arbeidsmarkedet.
For det andre: Med hvilken kompetanse man kommer inn i arbeidslivet, og hvordan
kompetansen utvikles underveis.
For det tredje: Hvor mye man jobber i løpet av yrkeskarrieren.
Og til slutt: På hvilket tidspunkt man går ut i pensjon, helt eller delvis.
Utdannelse, arbeidstilbud og pensjoneringstidspunkt velges i stor grad av den enkelte. Men
konsekvensene av disse valgene berører også andre, ikke minst gjennom offentlige budsjetter.
Derfor er det viktig at politikken støtter opp under at det som er fornuftige valg for den
enkelte, også blir noenlunde fornuftig for samfunnet.
1

2. Ulike typer politikk virker inn på alle disse fire punktene som er satt opp på skjermen. Flere
reformer de senere årene har bidratt til å gjøre det mer lønnsomt å jobbe. To eksempler er
barnehagereformen, som har gjort det enklere og mer lønnsomt for småbarnsforeldre å jobbe,
og pensjonsreformen, som har gjort det mer fordelaktig å utsette tidspunktet for å gå av med
pensjon.
Men flere reformer kan vurderes med sikte på å styrke den såkalte «arbeidslinja». Mange har
pekt på at trygdesystemet, i kombinasjon med skattereglene, gir svake insentiver til å gå fra
trygd til arbeid for de som har mulighet til det. I lys av temaet for dagens konferanse kan det
være på sin plass å påpeke at lange utdanningsløp også har en kostnad. På den ene siden er det
ønskelig å stimulere til utdannelse og kompetanseoppbygging. Det øker den enkeltes
produktivitet og avkastningen for samfunnet. På den annen side koster det. Det mest synlige
er de direkte utgifter over offentlige budsjetter. Men vel så viktig er kostnadene ved tapt
produksjon og inntekt fordi man kommer senere ut i arbeidslivet.
Derfor kan tiltak som bidrar til raskere utdanningsløp, fra man begynner i første klasse til man
er klar for arbeidslivet, gi store gevinster for samfunnet. Et grovt regnestykke som kan
illustrere dette er følgende: Dersom alle hadde kommet ett år tidligere ut i arbeidslivet med
samme kompetanse som i dag, ville dette økt antall årsverk med anslagsvis 40 000. Det er like
mange ekstra årsverk som pensjonsreformen er beregnet å gi etter 7 år.
Plansje 3
Så til tallene som illustrerer de unges vei fra utdanning til arbeid. I den første plansjen skal vi
se på hvordan tilknytningen til arbeidslivet har endret seg gjennom 20 år for noen utvalgte
aldersgrupper.
Den røde linjen i figuren viser hvor stor andel av 25-åringene som er yrkesaktive i hvert av
årene fra 1992 til 2010. At de er yrkesaktive er her definert ved at de ikke mottar trygd eller
studerer, og at de har en årsinntekt på minst 2 ganger grunnbeløpet i folketrygden. Det
tilsvarer i dag 170 000 kroner i året. Dette er en nokså streng definisjon av det å være i arbeid
og mange som jobber ved siden av studiene, regnes ikke med her.
Vi kan se at 25-åringene har fått redusert tilknytningen til arbeidslivet. På knapt 20 år har
andelen yrkesaktive falt fra 55 prosent til 46 prosent. På den annen side har andelen
yrkesaktive for andre aldersgrupper holdt seg stabilt høy.
Generelt er sysselsettingsandelen høyere i Norge enn i de fleste andre OECD-land. Det
gjelder fortsatt også blant den yngre delen av arbeidsstyrken. Dette er et viktig og positivt
kjennetegn ved det norske arbeidsmarkedet.
2

3. Plansje 4
Mye av forklaringen på at færre unge er i arbeid er at flere enn før er under utdannelse. Mens
nær 30 prosent av 25-åringene var i utdannelse på begynnelsen av 1990-tallet, nærmer
andelen seg nå 40 prosent.
Det har også vært en ganske sterk økning i andelen av eldre studenter, selv om nivået her er
vesentlig lavere enn for yngre årskull. Faktisk har andelen som studerer når de er 45 år gamle
nesten doblet seg i løpet av et par tiår.
Plansje 5
Ser vi på kvinner og menn hver for seg, får vi litt forskjellige bilder. La oss starte med menn
som er 25 år.
Denne plansjen gir et bilde av hva 25 år gamle menn driver med. Bildet er stilisert, fordi også
menn i virkeligheten kan drive med flere ting samtidig. Men i denne presentasjonen er alle
personene gruppert ut fra hva som er hovedaktiviteten1. Som vi ser, har andelen som er i jobb
falt med nær 10 prosentpoeng i løpet av en 20-årsperiode. Andelen som studerer har økt, og
andelen som verken er i jobb eller studerer har økt noe.
Sammenligner vi med kvinnene, ser vi to ganske forskjellige utviklingsmønstre for 25åringene. Mens det for menn bare har vært en moderat økning av andelen studenter, økte
andelen kvinner som studerer med nesten 50 prosent fra 1992 til årtusenskiftet. Kvinnene
startet på et lavere nivå enn mennene i 1992, men passerte dem allerede i 1996. Dette
representerer siste del av en lang epoke med økende kvinneandel på universiteter og
høyskoler.
Frem til år 2000 ble den økte studentandelen for kvinner langt på vei motsvart av at de i
mindre grad var i lønnet arbeid. Samtidig har andelen kvinner som verken er i jobb eller
1
Dette er gjort på følgende måte:
De som mottar en form for trygdeytelse ved utgangen av året, defineres her som trygdemottaker.
Trygdeytelsene omfatter her alderspensjon, uførepensjon,
attføring/rehabilitering/arbeidsavklaringspenger, etterlattepensjon, avtalefestet pensjon,
overgangsstønad og rehabilitering uten økonomisk stønad
Av de som ikke mottar trygd, defineres de som er i gang med en utdannelse pr. 1. oktober i året som å
være under utdannelse.
Av de som ikke mottar trygd eller er under utdannelse etter disse definisjonene, og har en
arbeidsinntekt tilsvarende minst 2G, regnes som å være i arbeid.
Den resterende kategorien er de som ikke faller inn under noen av disse definisjonene.
3

4. studerer gått jevnt ned i hele perioden. Dette skyldes blant annet at det er blitt færre
hjemmeværende kvinner.
For mennene har utviklingen vært den motsatte. Andelen menn som verken studerer eller
arbeider har økt. Dermed er forskjellen mellom kjønnene blitt sterkt redusert.
Plansje 6
I gruppen som verken studerer eller er i jobb, mottar en stor andel trygd. Hvis vi igjen starter
med mennene, finner vi en kraftig økning i andelen unge trygdemottakere. I figuren er dette
eksemplifisert med dem som er 25 år gamle. Trygd omfatter i denne sammenheng alle
helserelaterte ytelser, blant annet uføretrygd og arbeidsavklaringspenger.
På under 20 år er andelen av 25-åringer som mottar trygd fordoblet, riktignok fra et lavt nivå.
For de eldre aldersgruppene, særlig for 45-åringene har økningen relativt sett vært noe
mindre, men her er nivåene høyere. Som dere kanskje ser, avspeiler disse grafene i noen grad
konjunkturforløpet i norsk økonomi, men det har samtidig vært en underliggende økning i
andelen menn som mottar trygd.
Plansje 7
Også når det gjelder trygding er det nokså slående forskjeller mellom kvinner og menn.
På alle alderstrinn er det flere kvinner enn menn som mottar trygd. Men utviklingen over tid
er mindre entydig for kvinnene enn for mennene. Faktisk har trygdeandelen sunket for de
yngste aldersgruppene av kvinner og er i ferd med å nærme seg nivået for menn. Bare for 45åringene har et vært en noenlunde parallell vekst i andelen som mottar trygd.
Plansje 8
Et enda mer slående bilde av utviklingen i andel trygdemottakere, får en ved å følge
utviklingen til ulike årskull.
Denne figuren viser hvor stor andel som er trygdemottakere for to årskull med menn, nemlig
de som var født i 1972 og 1973.
Da disse mennene var 20 år, mottok under 2 prosent trygd.
Da de ble 30 år, var andelen økt til 6 prosent, og andelen økte til nær 9 prosent da de nærmet
seg 40 år.
Når vi legger til nye årskull, nemlig de som er født i 1976-77 og 1980-81, får vi et inntrykk av
utviklingen:
4

5. De yngre årskullene blir tidligere trygdemottakere. Og ytterligere nye årskull bekrefter dette
bildet.
Jeg forventer ikke at dere skal huske alle detaljene i denne figuren, men tendensen her er
nyttig å få med seg. Utsnittet i figuren som nå kommer opp på venstre side av plansjen, viser
at unge menn kommer tidligere ut i trygd, og at trygdeandelen vokser minst like raskt som
tidligere.
Hvem som tidlig havner på trygd og hvem som får problemer med å fullføre en utdannelse,
kan i stor grad forutses ved å se på elevenes prestasjoner ganske tidlig i utdanningsløpet.
Statistisk sentralbyrå har koplet skoleresultatene fra ungdomsskolen til informasjon om den
enkeltes videreutdanning og arbeid. Vi har funnet en nær sammenheng mellom karakterene
fra ungdomsskolen og hvordan det har gått etterpå med videre utdannelse og arbeid.
Plansje 9
Denne figuren viser sammenhengen mellom gjennomsnittskarakterene fra de som gikk ut av
ungdomsskolen i 2002 og hvor gamle de var da videregående skole ble fullført. Øverst i
diagrammet finner dere de med best karakterer fra ungdomsskolen. Her fullfører nesten 100
prosent videregående skole på normert tid. Kakediagrammet til høyre viser at dette dreier seg
om 11 prosent av elevene.
Ser vi på dem som har gjennomsnittskarakterer mellom 3 og 4, som er den blå linjen i figuren,
hadde under halvparten fullført videregående utdanning da de var 20-år. Dette er 34 prosent
av elevene.
Når gjennomsnittskarakteren fra ungdomsskolen er under 3, hadde bare 14 prosent fullført da
de var 20 år, og under en 1/3-del før de er 24 år. Dette gjelder 13 prosent av elevkullet.
Plansje 10
De med de svakeste karakterene i ungdomsskolen, kommer relativt raskt ut i arbeidslivet.
Rundt halvparten av årskullet er i jobb som 22-23 åringer, når karakterene fra ungdomsskolen
er under 4.
Andelen som er under utdannelse faller kraftig når de med laveste karakterer passerer 18 år.
Av de som hadde under 3 i karakter fra ungdomsskolen, er bare 1/5-del fremdeles under
utdannelse når de er 22 år. For de som hadde bedre enn fem i snitt fra ungdomsskolen, er over
80 prosent i utdanning når de er 24 år.
Bildet som tegnes i disse figurene er dermed at de med best karakter går lenge på skole, og de
med svakere karakterer tar kortere utdannelse og går raskere ut i jobb.
5

6. Dette bør være lite problematisk. Det bekymringsfulle er at mange faller fra eller bruker langt
mer enn normert tid både på videregående og i studier. Og det er et problem hvis mange etter
mer enn 10 års utdanning ikke kvalifiserer seg for en jobb, og i stor utstrekning havner på
trygd.
Plansje 11
I denne siste plansjen ser vi på sammenhengen mellom ungdomsskoleelevenes
gjennomsnittskarakter, og i hvilken grad de senere blir trygdemottakere.
Den øverste linjen i denne figuren gjelder dem som har under 3 i snittkarakter fra
ungdomsskolen. Allerede som 17-åringer skiller de seg fra resten av sine jevnaldrende, med
dobbelt så høy andel trygdemottakere.
Når de har blitt 24 år, mottar 20 prosent av dem trygd. Tilsvarende mottar bare 4 prosent trygd
av de som hadde karakter mellom 4 og 5, som dere kan se av den nest nederste linjen.
Karakterene fra ungdomsskolen sier ikke alt om den enkeltes ferdighetsnivå, og hvorfor
mange med svake karakterer sliter med å fullføre videregående skole og komme i jobb.
Men de sammenhengene vi har sett synes å bekrefte det mange har trodd, nemlig at læringen i
grunnskolen i stor betydning for den videre yrkeskarrieren.
Forskning viser en sterk sammenheng mellom skoleresultater og elevenes sosioøkonomiske
bakgrunn, ikke minst foreldrenes utdanning. Men forskning viser også at læringsmiljøet på
den enkelte skole har betydning, uavhengig av elevenes bakgrunn.
Dette kan illustreres ved tall fra 2010, der vi har sammenlignet eksamenskarakterene ved de
10 prosent beste og de 10 prosent dårligste skolene. Ved de beste ungdomsskolene fikk
elevene i gjennomsnitt 0,4 bedre eksamenskarakter enn elevene ved de dårligste skolene. I
disse beregningene er det da korrigert for forskjeller i elevenes ferdighetsnivå da de begynte
på ungdomsskolen.
Flere gode skoler vil altså kunne heve kunnskapsnivået for elevene og sette dem bedre i stand
til å lykkes i videre utdannelse og i arbeidslivet.
Mye forskning viser at «læring avler læring». Jo mer du kan, desto lettere lærer du. Dette taler
for at effektene vil bli størst, dersom tiltakene settes inn tidlig. Det er med andre ord lettere og
rimeligere å forebygge enn å behandle. Hvis svak kompetanseoppbygging i skolen innebærer
et liv på trygd, er det svært uheldig. Det er et tap for samfunnet ved at verdifulle ressurser går
til spille, som bl.a. svekker velferdsstatens bærekraft. Men det er først og fremst et tap for
dem det gjelder.
6