8. Forord
IVARs historie er uløselig knyttet til historien om utviklingen av en av landets mest
livskraftige og attraktive regioner.
Det begynte med vann: Den fatale bybrannen i 1860 tydeliggjorde nødvendig-
heten av felles løsninger for vannforsyningen. Dette la grunnlag for opprettelsen av
det første vannverket i Stavanger i 1865.
Det skulle likevel gå nesten 100 år før det første interkommunale vannverket, IV,
ble dannet, og ytterligere 25 år, til 1979, før I.V.A.R. – med et regionalt ansvar for
vann-, avløps- og avfallsbehandling – ble etablert. Utviklingen av samarbeidet og en
regional tilnærming til oppgavene var aldri enkel. Byene og landkommunene var
ofte mer uenige enn enige om hva som var av felles interesse. Både Stavanger og
Sandnes opplevde periodevis rivalisering med sine nabokommuner, og ikke minst
byene imellom.
Driverne i det interkommunale samarbeidet som har kommet til å prege
Jærkommunenes utvikling, er særlig tydelig på VAR-sektoren. Kommunene er
gjensidig avhengige av overkommunale løsninger. Byene har ikke tilstrekkelige
vannressurser, og landkommunenes utvikling avhenger av styrke til å tilrettelegge
infrastruktur for bosetting og industri. Men også på andre områder har Jærkom-
munene vist evne til å sprenge grenser: Det gjelder kraftutbygging, naturgass og
fjernvarme, veiprosjekter, flyplasslokalisering, industrietablering på Jæren og utvik-
ling av Forusområdet.
Regionen framstår i dag som en av landets mest aktive med tanke på økonomi
og befolkningsutvikling. Utviklingen kom ikke av seg selv, men er et resultat av
politisk vilje til å skape et positivt samarbeidsklima.
Arne Rettedal spilte en sentral rolle i utviklingen av IVAR som regionalt
redskap. Han var arkitekten bak beslutningen om å legge ansvaret for vann,
avløp og renovasjon inn under ett selskap. «Når skal vi makte å frambringe de
overkommunale og regionale løsninger som både sikrer fordelene ved de små
enheter, kommunene, og som gir oss stordriftens fordeler?» skrev han i omtale av
samarbeidet i IVAR i 1984. IVAR hadde da 8 medlemskommuner og 30 ansatte.
IVAR IKS har i dag 13 medlemskommuner, ca. 230 ansatte og et befolknings-
grunnlag på nesten 350 000. Gjennom historieboken håper vi å gi innblikk i de
Sprenger_grenser_indhold.indd 8 23/10/15 12.58
9. 9
politiske beslutningsprosessene, de organisatoriske tilpasningene og den teknolo-
giske utviklingen som ligger bak resultatet.
I det siste kapitlet, «Teknologi i miljøets tjeneste», presenteres også den nye
generasjonen anlegg, som illustrerer regionens vilje til å være i fremste rekke når
det gjelder kvalitet og sikkerhet i tjenesteleveransene til innbyggerne. Nytt vannbe-
handlingsanlegg på Langevatn, ny hovedkilde for vannforsyningen, store inves-
teringer i økt sikkerhet, nytt oppgradert hovedrenseanlegg, produksjon og bruk
av biogass, produksjon av biogjødsel og automatisk sorteringsanlegg for avfall er
krevende prosjekter der gjennomføringen avhenger av kompetansemiljøet regio-
nen har bygd opp i IVAR IKS.
Stordriftens fordeler, som tidligere etterlyst, er bygd opp gjennom et langva-
rig tillitsfullt samarbeid med kommunene. Grunnideen er nedfelt i IVAR IKS sin
visjon:
IVAR skal sikre regionen markedets mest konkurransedyktige VAR-tjenester.
Kjell Øyvind Pedersen
Adm. direktør IVAR IKS
Sprenger_grenser_indhold.indd 9 23/10/15 12.58
10. Sprenger grenser10
Forfatterens forord
«Water is the driving force of all nature.»
Leonardo da Vinci
Det rene vannet er en grunnleggende forutsetning for alt liv – ikke minst
menneskelivet. De ni første månedene i utviklingen for å bli menneske tilbringes
som foster i vannmiljø. Menneskekroppen består av cirka 60 prosent vann. Uten
mat vil vi kunne overleve noen uker, men uten tilførsel av vann vil vi ikke overleve
mer enn to til fem dager. Ikke rart derfor at forsyning av drikkevann har vært blant
de første fellesoppgavene samfunnet tok på seg.
På den annen side produserer vi mennesker også avfallsstoffer. Fjerning og be-
handling av kloakk og avløpsvann har følgelig vært viktige samfunnsoppgaver som
sørger for at vi kan leve og arbeide i rene omgivelser og holde oss friske.
Det samme kan sies om renovasjonen. Uten at søppelet som mennesker pro-
duserer, fjernes, sorteres, gjenvinnes, forbrennes eller gjenbrukes på fornuftig vis,
ville omgivelsene blitt svært utrivelige.
IVAR IKSs historie handler om denne hverdagsteknologien som sørger for
forsyning av rent vann, behandling av avløp og renovasjonstjenester i et inter-
kommunalt perspektiv. Slik infrastruktur er helt nødvendig og tas i stor grad som
en selvfølge. Det er først når noe svikter, at vi merker hvor avhengige vi er av at
systemene fungerer.
Historien starter 150 år tilbake i tid med opprettelsen av det første vannverket i
Stavanger i 1865, påskyndet av den fatale bybrannen i 1860. Også vannforsyningen
i de andre kommunene som ble med i det interkommunale vannverket I.V. etter
1952, omtales. Byggingen av det interkommunale vannverket på Langevatn i Gjes-
dal kommune var et stort løft. Det store tekniske systemet og måten vannverket ble
organisert på, la grunnlag for å videreutvikle organisasjonen med hensyn til flere
medlemskommuner og til å ta på seg flere oppgaver. I 1979 kom både avløp og
renovasjon inn som deler av de interkommunale oppgavene i det nye I.V.A.R.
Når det gjelder renovasjon, var det i første omgang opprettelsen av en stor
interkommunal avfallsplass på Sele i Klepp kommune som var påtrengende. I løpet
av de drøyt tretti årene som har gått siden den ble opprettet, har avfallsbehand-
lingene gjennomgått en revolusjonerende utvikling. Avfallssortering har blitt en
selvfølge. Det har blitt innført ordninger for gjenvinning og gjenbruk av avfall som
tidligere havnet i deponi. Siden 2010 har det vært forbudt å deponere biologisk
Sprenger_grenser_indhold.indd 10 23/10/15 12.58
11. 11
avfall, og deponiet på Sele har blitt nedlagt. Restavfallet havner i stedet i forbren-
ningsanlegg på Forus i Sandnes kommune, som produserer elektrisk strøm og
varmt vann til fjernvarme.
Innen avløpsområdet var det behovet for å fjerne alle småavløpene som foruren-
set fjorder og strender på Nord-Jæren, som presset frem en interkommunal løsning
på problemene. Sentralrenseanlegget for Nord-Jæren i Mekjarvik i Randaberg
kommune sto ferdig i 1992. Også innen avløp og kloakkrensing har det siden da
skjedd store fremskritt. I de senere år har en gått bort fra kjemisk rensing til biolo-
gisk rensing av avløpsvannet i renseanleggene. Det produseres biogass og biopellets
av avløpsslammet, som dermed gjenvinnes på en nyttig måte.
IVAR IKS omfatter 13 kommuner i 2015. Organisasjon har vokst fra en hånd-
full mennesker rundt 1980 til 230 personer. Organiseringen av bedriften har blitt
stadig mer profesjonell. Siden 1999 har IVAR vært organisert som et IKS underlagt
selvkostregimet. I datterselskaper som ikke drives etter selvkostprinsippet, har
AS-formen blitt tatt i bruk. På flere områder samarbeider IVAR med Lyse Energi
AS, som bedriften også er samlokalisert med.
Historien om IVAR IKS handler om hvordan oppgavene innen vann, avløp og
renovasjon har blitt ivaretatt. Driverne i utviklingen har vært sammensatte – dels
av teknologiske muligheter, økonomi, kunnskap om helse, kommunal og regional
politikk, myndighetenes reguleringer, miljøpolitikk og internasjonale miljøavtaler.
De historiske linjene som trekkes i denne boka, er dermed ikke bare lokale, men
preges av strømninger av nasjonal og til dels internasjonal karakter.
Som forfatter har jeg blitt møtt med stor åpenhet i IVAR. Det gjelder tilgang til
arkiver og samtaler med tidligere og nåværende ansatte. I tillegg til ledergruppen
har personer innen de forskjellige fagområdene lest gjennom kapittelutkast og
kommentert dem. Den som har lest grundigst, er Sven Olav Yndestad, som har fun-
gert som veiviser i prosjektet. Han har også stått for bildeinnsamling i samarbeid
med forfatteren og fortjener stor takk for sitt engasjement.
IVAR IKS har et positivt og engasjert miljø og er en bedrift som ligger i forkant
på flere områder innen sine fagfelt. Det er derfor å håpe at ikke bare bedriftens
egne ansatte og politikere som er med i styre og representantskap, vil ha utbytte
av IVARs historie. Forhåpentligvis vil også interkommunale bedrifter andre steder
enn på Jæren kunne ha glede av at historien, som går frem til 2015, nå er samlet
mellom to permer. Historien er for øvrig skrevet med tanke på å være interessant
for den alminnelige historieinteresserte leser.
Kristin Øye Gjerde
Stavanger, september 2015.
Sprenger_grenser_indhold.indd 11 23/10/15 12.58
13. 13
Kapittel 1
Det begynte med vann
I dag tar vi rent vann og avløp som en selvfølge i Norge, men slik var det ikke om vi
går 150 år tilbake i tid – til 1850-årene. I Stavanger, som da var en liten by, bodde
en stor del av befolkningen tett og under kummerlige forhold. Husholdningene
måtte selv sørge for å skaffe seg vann fra egne eller felles brønner. De sanitære
forholdene var mangelfulle, og utedoene i gårdsrommet lå gjerne i nærheten av
brønnen. Avløpsvannet ble ført ut i gaten og rennesteinen eller nærmeste bekk.
Betydningen av hvor rent drikkevannet måtte være, var enda ikke kjent.
I 1849 ble byen rammet av den fryktede koleraen. En stor del av befolkningen
bodde trangt i små og overbefolkede trehus, hvor faren for spredning av sykdom-
men var stor. De som ble syke, fikk problemer med mage- og tarmsystemet, med
kraftig diaré og uttørring. I løpet av et døgn kunne den voldsomme diaréen tappe
kroppen for 10–15 liter væske. Uten behandling hadde sykdommen høy dødelighet,
og i Stavanger døde minst 40 personer av kolera. De ble gravlagt på en egen kolera
kirkegård utenfor bykjernen på Rudlå. I Bergen, som var en mye større by, tok en
tilsvarende epidemi i 1948–49 livet av 712 personer.
Kolera utviklet seg som epidemier fordi en ikke visste hvordan sykdommen smit-
tet. En rådende oppfatning var at kolera spredte seg med «miasma i atmosfæren»,
altså forpestet luft. Men i 1849 begynte en å få forståelse for at sykdommen skyldtes
giftstoffet fra en bakterie – og at smitte skjedde gjennom drikkevann. I en artikkel
i Stavanger Amtstidende og Adresseavis i oktober 1849 sto det:
Da vandet er den hovedkanal, hvorigjennom den Gift finder Vei til det
menneskelige Legeme, er Tilveiebringelsen af reent Drikkevand den
første og kraftigste Middel til at forhindre Virkningerne af den. …
Det er mere end sandsynligt at Kogning vilde være nok, men dersom
det ikke skulde være tilstrekkeligt at koge Vandet, bør man destillere
det. En saadan Fremgangsmaade kan naturligviis ikke anvendes for
at rense alt Drikkevandet i et talrigt Samfund; men mangen Familie,
som nu lever i Frygt og Skjælven i et smittet District, vilde altfor gjerne
Stemningsbilde fra Mosvatnet cirka
1917.
Foto: Stavanger byarkiv. Fotograf: Hans
Henriksen
Sprenger_grenser_indhold.indd 13 23/10/15 12.58
14. Sprenger grenser14
kjøbe sig den mindste Forøgelse af dens Sikkerhed med en saa ringe
bekostning.1
Ved å koke drikkevannet kunne en altså unngå smitte. Slik ny medisinsk viten
og kunnskap om betydningen av gode sanitære forhold kom til å prege lovgiv-
ningen i Norge, og i 1860 ble sunnhetsloven innført. Den la grunnlaget for lokalt
ansvar for og lokal kontroll av kvaliteten på drikkevannet. Sunnhetsloven forutsatte
at hver by skulle opprette sin egen «sundhedskommisjon» under ledelse av by
legen. Den skulle utforme lokale vedtekter som tok hensyn til lokale forhold. Slike
forskrifter ble vedtatt i Stavanger for første gang i 1862. Et av kapitlene omhandler
drikkevann:
Capittel § 6 Om Drikkevand
§ 1. Vandledninger og deres Beholdere samt Brønde, hvis Vand bru-
ges i Huusholdningen, holdes frie for ureent Over- eller Undervand,
saasom fra Gjødselbinger, Cloaker, Fabriker og deslige.
§ 2. Brønde skulde have en over Jordsmonnet i 2 a 3 Fods omfreds
steensat, til alle Sider hællende Kant, samt være forsynede med Over-
bygning eller Laag.
§ 3. Enhver Brønd bør renses mindst een Gang aarlig.
Forskriften la vekt på å skjerme brønner mot forurensing, men helt konsekvent var
den ikke. I kapittelet om «Vandhuse (doer) og Gjødselbinger» sto det at:
Ingen Gjødselbinge maa i Regelen anbringes nærmere Brønd end 6
alen (ca. 3,8 meter), dog kan der med Sundhedskomissionens Tilladel-
se, paa Grund af særegne Forholde, herfra gjøres Undtagelser.2
De konkrete og praktiske påleggene og forskriftene som fulgte sunnhetsloven, må
antas å ha bidratt til å heve bevisstheten om betydningen av rent vann for folks
helse. Ønsket om at byen skulle få et vannverk, begynte å vise igjen i det offentli-
ge ordskiftet. I et avisinnlegg i Stavanger Amtstidende i september 1859 ble byen
betegnet som en «sinke» i denne saken. Til forskjell fra andre større norske byer
hadde Trondheim fått sitt første vannverk allerede i 1846. 1855 var utbyggingen av
et vannverk i Bergen ferdig, og i årene 1858–60 også i Kristiania. I Stavanger slo en
utredning i 1860 fast at offentlige vannverk fantes «ikke alene i Landets samtidige
større Byer, med Undtagelse av vor, men også i flere mindre Byer». Det var likevel
ikke frykten for vannbårne sykdommer som satte fart i Stavangers planer om å få
sitt eget vannverk, men en helt annen dramatisk hendelse.
Dårlige sanitære forhold økte faren for
vannbårne sykdommer, slik som kolera.
I 1849 ble Stavanger rammet av en
koleraepidemi. De som døde ble begra-
vet på en egen kirkegård på Rudlå. På
akvarellen som viser Stranden sett fra
Skagen, 15. november 1857, ser vi kor-
sene på kirkegården foran vindmøllen.
Akvarell: Mons Gabriel Monsen.
Sprenger_grenser_indhold.indd 14 23/10/15 12.58
15. Det begynte med vann 15
BYBRANN OG MANGEL PÅ BRANNVANN
«Litt over klokken fire natt til 13. mars 1860 ble innbyggerne i Stavanger vekket av
varselskudd fra kanonene på Valberget. Da folk strømmet ut i gatene i den kalde
og mørke vinternatten, ble de møtt av lyden fra tunge klokkeslag i Domkirken.
Klokkene slo vekselvis to og tre ganger. Alle visste hva det betydde. To slag varslet
at det brant på Skagen og Holmen, mens tre slag varskuet om at ild raste i Østervåg
og på Verket.» Slik begynner skildringen av denne fatale bybrannen i Stavanger bys
historie.3
Brannen startet hos en garver i det 500 kvadratmeter store Wasbøhuset ikke
langt fra der Breigaten i dag krysser Østervåg. Det blåste kraftig, opp mot liten
storm, og ilden spredte seg raskt i de trange smugene – hus etter hus ble antent.
Jevnlig hørtes dumpe drønn når krutt, som ble oppbevart i flere hus, eksploderte.
Slukkingsarbeidet ble vanskelig. Brannmannskapene fikk hjelp av frivillige som
dannet en lang sammenhengende menneskerekke. De langet spann etter spann
med sjøvann fra bryggen ved Kjeringholmen opp til Bakken der det var umulig å
komme til med brannsprøyter på grunn av det bratte terrenget. Lenger nede slapp
brannsprøytene snart opp for vann fordi brønnene i brannområdet gikk tomme.
Da flammene var brakt under kontroll, hadde 250 hus brent ned. Mer enn 2000 av
byens 15 000 innbyggere var blitt husløse, og store varelagre var gått tapt.4
Stavanger Amtstidende var ikke overrasket over omfanget av brannen, men
mente at med så trange gater og så dårlig vannforsyning var det snarere et under at
en slik storbrann ikke hadde rammet byen for lenge siden.5
Hadde det vært bedre tilgang på brann-
vann, hadde gjerne ikke bybrannen i
Stavanger 13. mars 1860 blitt så fatal.
Akvarellen viser Holmen i ruiner etter
brannen. Brannen var en av grunnene
til at Stavanger besluttet å opprette et
vannverk.
Akvarell: Mons Gabriel Monsen.
Sprenger_grenser_indhold.indd 15 23/10/15 12.58
16. Sprenger grenser16
Brannen fikk store konsekvenser. Før gjenoppbyggingen kom i gang, ble det
utarbeidet ny reguleringsplan for byen. De trange, krokete smugene skulle bort, og
nye hus skulle bygges langs brede, brannsikre gater. Av sparehensyn var det likevel
bare Breigata som fikk den normerte bredden på 20 alen (12,6 meter), mens de
andre gatene ble en del smalere.
Bybrannen hadde vist at Stavanger hadde utilstrekkelig vannforsyning. Det var
en viktig årsak til at «Byens Representanter» (bystyret) i møte 21. mars 1862 vedtok
at det skulle anlegges et kommunalt vannverk med Mosvatnet, som da lå i Hetland
kommune, som forsyningsbasseng.6
Det var flere gode grunner for å anlegge vannverk. Det ga innbyggerne tilgang
til godt drikkevann og til vann til vask av hus og klær, noe som bidro til bedre hygi-
ene. Tjenestejentene slapp å hente vann i bøtter fra de offentlige brønnene i byen.
Vannbæring var noe av det tyngste kvinnearbeidet – vannslaveriet ble det kalt.
Småjentene var ikke store før de slepte og bar seg skakke på bøtter så fulle at de så
vidt kunne orke dem. Større jenter kunne bære to og to bøtter i vannsele. Ordtaket
sa at når en jente giftet seg, fikk hun vannsele i brudegave.7
I Stavanger var det før bybrannen flere offentlige brønner som fungerte som
møtested for byens kvinner når de hentet vann. Den mest kjente er Mortepompen
som sto midt på Torget, og var en brønn utstyrt med pumpe for å få vannet opp.
Navnet fikk den fordi den stod utenfor Mortvedthuset. Brønnen ble fylt igjen i
1865 da det offentlige vannverket ble satt i drift. I stedet ble det satt opp en fontene
i støpejern, den samme som nå står utenfor Rosenkildehuset. Også i Breigata var
det en offentlig brønn. Private brønner fantes blant annet på Den kombinerede
indretning (byens fattigsykehus), Kjelvene, Kirkegata, Øvre Holmegate og i Kleivå.
Klesvasken foregikk ofte utendørs. Det var tungt arbeid, og kunne være kaldt
om vinteren. Breiavatnet var en slik vaskeplass. Vaskesmauet og Vaskebryggen er
navn på steder i byen som indikerer hva som skjedde der. Også bekkene i byen ble
brukt til klesvask: Skolebekken, Kannikbekken, Bekken i Kleivå og St. Hans-bek-
ken.
STAVANGERS FØRSTE VANNVERK
Tillatelse til å anlegge vannverket ved Mosvatnet ble gitt ved kongelig resolusjon 24.
mai 1862. Byggingen skjedde etter en plan utarbeidet av ingeniørkaptein Klingen-
berg fra Kristiania8
Det nesten 500 dekar store Mosvatnet var bare 3,2 meter på det dypeste, og lå 37
meter over havet. Det var bare så vidt høyere enn enkelte områder i byen som skul-
le tilføres vann. Trykket i rørledningen kunne bli en utfordring, men det kunne
løses ved å bygge et vanntårn. Fordelen var den korte avstanden til byen – sammen-
lignet med for eksempel Stokkavatnet.9
Vannstanden i Mosvatnet ble økt betydelig, slik at flere små holmer og steiner
forsvant. Et pumpehus ble reist, og nesten 10 000 meter med rør ble våren 1862 be-
Før husholdningene fikk innlagt vann,
var vannbæring fra brønnen inn i huset
noe av det tyngste kvinnearbeidet. Med
hjelp av en vannsele kunne kvinnene
bære to bøtter om gangen.
Foto: Norsk Folkemuseum.
Sprenger_grenser_indhold.indd 16 23/10/15 12.58
17. Det begynte med vann 17
gynt lagt fra Mosvatnet langs Madlaveien med en sentrumsledning rundt Holmen.
I sentrum ble det anlagt 83 brannkummer. Teknologisk sett var anlegget «moder-
ne» ved at rørene var av støpejern, og ikke rør eller renner av tre som hadde vært
vanlig blant annet i Christiania tidligere.10
At det ble etablert gassverk i Sandvigå i Stavanger på samme tid, var en fordel.
Bygassen som ble brukt til gatebelysning, innendørs oppvarming, matlaging og
belysning, ble ført frem til forbrukerne gjennom et nettverk av rør.11
Både gassrør
og vannrør kunne flere steder legges i de samme grøftene, slik at en slapp å grave
to ganger.
I 1865 var anlegget klart til bruk, og ut på nyåret 1866 rant vannet for første
gang fra Mosvatnet. Dette året ble bygrensene utvidet, og Eiganes og halve Mosvat-
net ble innlemmet i Stavanger kommune.
I løpet av året ble hvert femte hus i byen koblet på nettet. Storparten av byens
befolkning måtte derfor fremdeles hente vann fra de offentlige tappepostene. Tjue
år senere var det lagt inn vann i tre av fire boliger og bedrifter. Det var da særlig
hus i utkanten av byen og i de høyestliggende områdene, ovenfor Løkkeveien i vest
og Bergeland i øst, som enda ikke var koblet til ledningsnettet.12
Det som skjedde i Stavanger, var på mange måter typisk for utviklingen i norske
byer på denne tiden. Etter at det ble innført kommunalt selvstyre i 1837, påtok kom-
munene seg gradvis flere oppgaver på vegne av fellesskapet. Fra 1855 til 1900 ble
det etablert mer enn femti vannverk i Norge. Som i Stavanger kunne brann være
en utløsende årsak til slike etableringer, men aller viktigst var befolkningsveksten i
byene i denne perioden, dessuten ny teknologi og kunnskap, perioder med gunsti-
ge økonomiske konjunkturer og nye finansieringsmuligheter.13
Klær måtte vaskes ute. Akvarellen fra
1866 viser Vaskebryggen ved Breiavat-
net der noen kvinner skyller klær
mens en av dem slår floke i det kalde
marsværet. Dette er nær Skolebekkens
utløp – der byparken ligger i dag.
Akvarell: Mons Gabriel Monsen.
Sprenger_grenser_indhold.indd 17 23/10/15 12.58
18. Sprenger grenser18
Stavanger var en by i vekst, og folketallet steg fra omkring 2500 i 1815, pas-
serte 12 000 rundt 1850 og nådde 24 000 i 1865.14
Byens tekniske virksomhet var
under oppbygging etter bybrannen. I tillegg til vannverk ble det opprettet kloakk
og gassverk, og det ble opprettet et fast brannkorps. Byggingen av vannverket var
en betydelig økonomisk utfordring. Investeringsutgiftene ble dekket av bykassen,
mens drift og vedlikehold ble dekket av forbrukerne. For å administrere det hele
ansatte Stavanger kommune for første gang en stadsingeniør.15
ØKONOMISK BÆREEVNE – VEKST OG FALL
Grunnen til at Stavanger hadde råd til å finansiere bygging av et moderne vann-
verk og gassverk, var de to næringsveiene som var i fremgang: sild og seil. Helt fra
det store sildeinnsiget startet i 1808 og frem det brått tok slutt i 1870, var Stavanger
preget av vekst og økonomisk fremgang. Hvert år i januar/februar når silda søkte
inn til kysten for å gyte, og i noen hektiske uker fremover, var store deler av byens
innbyggere sysselsatt med arbeid knyttet til sildevirksomhet: salting, pakking og
frakt. Eksport av saltsild i tønner til Preussen, Russland, Sverige og til havnebyer
rundt Nordsjøen ga gode inntekter, oppdrag til et økende antall skip og arbeid til
sjøfolk. I det beste året, 1846, ble det eksportert 326 000 tønner sild fra Stavanger.
Rug og hamp var typiske returvarer.16
Den næringsmessige og økonomiske fremgangen i Stavanger snudde brått da
silda forsvant i 1870. Uten fangst og salting av sild var det færre oppdrag for seil
skipene. Rederne fikk i tillegg problemer på grunn av den teknologiske overgan-
Pumpehuset i Mosvatnet er tatt vare på
som et minne om det første vannverket i
Stavangers historie fra 1865 til 1931.
Foto: Naturvernforbundet.
Sprenger_grenser_indhold.indd 18 23/10/15 12.58
19. Det begynte med vann 19
gen som skjedde internasjonalt fra treseilskip til jernseilskip og deretter dampskip.
Fra å være Norges nest største sjøfartsby målt i tonnasje, gikk det gradvis tilbake
med seilskipsbyen. Det skyldtes blant annet at mange av rederne var partsredere
uten større kapital. De var for små til å makte den type investeringer som trengtes
for å følge med i utviklingen. Internasjonal depresjon i 1870- og 80-årene førte til
at verdenshandelen skrumpet inn. Det påvirket de tradisjonelle norske eksport
næringene skipsfart, fiske og trelast. I 1882 gikk det første handelshuset i Stavanger
konkurs. Deretter var det som et korthus som raste: handelshus, skipsfart, eksport,
kredittinstitusjoner, produksjon og annet næringsliv fikk problemer. To av byens
fire banker gikk konkurs. Innen 1886 var det totalt 500 konkurser i byen. Meste-
parten av byens handels- og skipsrederaristokrati sto ribbet tilbake.17
Det var en
dramatisk krise.
Den største konkursen av dem alle skjedde for handelshuset Ploug & Sundt
sammen med firmaet J.A. Køhler i 1883. Eieren bodde på gården Hillevåg i det
praktfulle bolighuset på Køhler-eiendommen. Etter konkursen ble denne gården
kjøpt av Stavanger kommune som da fikk hånd om fallrettighetene til Mosvatnet
som tilhørte Hillevåg gård. Stadsingeniør H. Lange uttalte da at: «Ved Indkjøbet
af denne Ejendom har Kommunen sikret seg den udelukkende Disposition over
Vandverkets Indtaksbassin, Mosvandet, og dermed for alle Tider mod Vandman-
gel.» Denne spådommen holdt ikke stikk så veldig mange år.18
Den økonomiske krisen i Stavanger gjorde det vanskelig å få arbeid, og for å
avhjelpe dette ble det innført nødsarbeid organisert og finansiert av kommunen,
støttet av forskjellige private og offentlige instanser. Ved Mosvatnet ble det for
Brennevinssamlagets regning ryddet opp i kratt og villnis, og bøketrær ble plantet
mellom Eiganesveien og Madlaveien, som var den opprinnelige Mosvannsparken,
og videre på østsiden av vannet.19
HØYDEBASSENG VED VÅLANDSTÅRNET
I 1890-årene var den verste økonomiske krisen i Stavanger over. En ny industri
basert på hermetisering av brisling vokste frem, og førte Stavanger inn i en ny
vekstfase. Legging av sardiner på boks ga arbeid særlig til kvinner i sesongen.
Fiskere skaffet råstoffet, agenter sørget for import av olivenolje, tomatpuré, blikk og
eikeved. Det ble etablert en betydelig leverandørindustri som sto for produksjon av
blikkesker, gummiringer, etiketter, kasser og så videre. Etter en stagnasjonsperiode
begynte byens folketall igjen å vokse.
Stavanger kommune fikk på ny råd til å investere i vannverket. For å bedre tryk-
ket i vannledningene, slik at boligfeltene på Storhaug og Våland skulle få vann, ble
det i 1893–94 anlagt to vannbassenger på Vålandshaugen, 83 meter over havet. Det
ble anlagt en pumpestasjon ved bygget som senere er blitt kalt «Porten» på Stavan-
ger sykehus. Eiganes brannstasjon lå også i dette bygget. En dampdrevet pumpe ble
brukt for å løfte vannet opp til bassengene.20
Til sammen rommet bassengene 3400
Sprenger_grenser_indhold.indd 19 23/10/15 12.58
21. Det begynte med vann 21
kubikkmeter vann. Byen ble delt i to soner, lavtrykksonen med trykk fra Mosvatnet
og høytrykkssonen med trykk fra det nye Vålandsbassenget. I tillegg ble det rundt
sentrum lagt en ny høytrykksledning som var forbeholdt brannslukking.
I tilknytning til trykkbassenget på Vålandshaugen ble det i 1895 bygd en opp-
synsmannsbolig og et utkikkstårn med rom for en liten restaurant. Det var flott
utsikt fra toppen av Vålandshaugen, og området var et yndet sted for utflukter, og
det ble enda mer attraktivt da det ble anlagt en park på toppen.
Vannverkskomiteen var redd for at alle som gikk tur for å nyte utsikten i områ-
det, kunne forurense drikkevannet. En oppsynsmann skulle derfor ha tilsyn med
de åpne bassengene. Som tilskudd til en liten årlig lønn skulle han ha rett til å sel-
ge «selters, brus, sjokolade og sigarer, absolutt ikke berusende drikke». En annen
oppgave for oppsynsmannen var å observere tilløp til brann. Når det skjedde, skul-
le han straks melde seg til tjeneste på brannstasjonen.21
Vålandstårnet ble ombygd
og påbygd i 1917.
STOKKAVATNET BLIR NY DRIKKEVANNSKILDE
Så raskt som byen vokste rundt århundreskiftet, så ledelsen ved vannverket at
Mosvatnet ikke ville klare å dekke byens behov i fremtiden – til tross for stadsinge-
niørens optimistiske spådommer noen år tidligere. Drikkevannet fra Mosvatnet var
heller ikke så rent som ønskelig. Forurensningen fra gårdene rundt var merkbar.
Ifølge beregninger som ble presentert i lokalpressen i 1907, ble det kjørt ut 5000
vognlass latrinegjødsel og 14 000 vognlass husdyrgjødsel per år på disse gårdene.
I tillegg ble det brukt fiske- og slakteavfall og såkalt Bergensgjødsel fra latrinene i
Bergen. I et avisinnlegg ble det påpekt at denne gjødslingen medførte et betydelig
tilsig av forurenset vann til Mosvatnet, og det ble spurt: «Hvor længe vil byens be-
folkning uden protest drikke dette gjødselblandede vand, denne hæslige blanding,
som ikke bare er svinsk, men en frygtelig smittefare?»22
I 1913 kjøpte Stavanger kommune vannrettighetene til Store Stokkavatn for å
få tilgang på mer drikkevann. Det ble bygd en pumpestasjon, og i første omgang
ble det pumpet vann fra Store Stokkavatn, som lå bare ni meter over havet, over
til Mosvatnet. Forurensingsproblemene var likevel fortsatt til stede. Også Store
Stokkavatn var utsatt for tilsig fra jorder gjødslet med privetavfall. Økende bolig-
bygging førte i tillegg til direkte kloakkutslipp i Mosvatnet. En utredning fra 1916
slo fast at vannet fra Mosvatnet var sterkt forurenset, og at det hadde en brunlig og
uklar farge. Manglende filtrering fikk som konsekvens at store slammengder ble
Vålandsborgen 1910. Den borglignende vokterboligen ble bygd ved siden av høytrykksbassengene på Våland
dels for at en oppsynsmann skulle holde oppsikt med de åpne vannbassengene, dels for at han kunne varsle
brann, og sist, men ikke minst, drive enkel kafédrift i det populære turområdet. Forbildet var et tårn på St.
Hanshaugen i Kristiania. Tårnet ble påbygd med en etasje og et høyere tårn i 1917.
Foto: Stavanger byarkiv.
Sprenger_grenser_indhold.indd 21 23/10/15 12.58
22. Sprenger grenser22
avsatt i ledningsnettet. I tillegg inneholdt vannet «store mængder vanddyr der ikke
er saa ganske smaa. Aal har saaledes ofte voldt ulempe og forstyrrelse i vandtilfør-
selen.»23
Hvilke tiltak ville vannverket treffe mot dette?
Under 1. verdenskrig skjøt økonomien i byen ytterligere fart etter at pilene
hadde pekt oppover helt siden århundreskiftet. Stavanger var da krigen brøt ut i
1914, den sterkest industrialiserte av de store norske byene med 55 prosent av alle
sysselsatte innen industri og håndverk. Industrien var preget av eksport av fiskeher-
metikk, og etterspørselen steg ytterligere i løpet av krigsårene frem til avslutningen
av krigen i 1918. Hermetikkindustrien med hjelpeindustrier hadde gylne tider, og
skipsfarten brakte store inntekter til byen. I Østre bydel og langs Stranden lå her-
metikkfabrikkene tett i tett med de mange fabrikkpipene som tydelige kjennemer-
ker. Oppgangstidene varte til og med etterkrigsboomen i 1920.24
Industrialiseringen førte til en sterk tilflytting til Stavanger. Folketallet steg fra
24 000 i 1891 til 50 000 i 1920.25
Det gamle vannverket var ikke lenger godt nok til
å forsyne byens 200 fabrikker og en voksende befolkning. En utredning fra 1916
lanserte to ulike forslag til løsning på Stavangers vannforsyningsproblemer. Det
ene forslaget var å pumpe vann fra Store Stokkavatn opp til et høytrykksbasseng på
Tjensvollhøyden. Det andre var å hente vann fra Gjesdal. Kommunen hadde i 1913
kjøpt gården Brekko med vannrettigheter til Storavatn og Store og Lille Furevatn i
Oltedalselvens nedslagsfelt i Gjesdal. Det kunne føres vann derfra inn til byen gjen-
nom et 36 kilometer langt stålrør. Bystyret bevilget i desember 1916 hele 20 000
kroner for å utrede dette alternativet.26
Men etter 1920, før noe var besluttet, kom det et kraftig internasjonalt økono-
misk tilbakeslag som rammet Stavanger hardt. Norges Banks paripolitikk førte til
at renten steg, og mange fikk problemer med å betjene lånene sine. Optimisme ble
avløst av pessimisme. Det stavangerske bankvesen ble igjen hardt rammet, mest på
Mosvatnet var omringet av gårder, og
bruken av gjødsel forurenset drikkevan-
net.
Foto: Stavanger byarkiv.
Sprenger_grenser_indhold.indd 22 23/10/15 12.58
23. Det begynte med vann 23
grunn av uvørne spekulasjoner under 1. verdenskrig. Byens to forretningsbanker,
Stavanger Handels- og industribank og Stavanger Privatbank, ble satt under offent-
lig administrasjon som de første i landet. Mens sparebankene som drev mer forsik-
tig, klarte seg bra. Krisen i finansnæringen og mindre etterspørsel etter hermetikk
svekket byens næringsliv betydelig. Fra slutten av 1920 oppsto massearbeidsledighet
i Stavanger, og den tiltok til langt ut i 1930-årene.27
Befolkningsveksten stoppet opp
og gikk tilbake. I 1924 var folketallet sunket til 46 700 innbyggere i Stavanger. 71
prosent av befolkningen fikk vann fra vannverket.28
Også skatteinntektene per inn-
bygger sank. Det var derfor ikke så rart at valget falt på den rimeligste løsningen da
vannforsyningsproblemet omsider skulle løses.
I 1927 ble vannverkssaken endelig behandlet i bystyret. Det forelå en ny utred-
ning over de tidligere alternativene utarbeidet av stadsingeniør Juell og ingeniør
Haavardsholm.29
Det var høy temperatur i bystyredebatten. Mange ønsket frem
deles å bygge ut i Gjesdal selv om det var den dyreste løsningen. Men som en
karikaturtegner uttrykte det: «Å gå til Gjestal nu vil økonomisk bety å ta sig vann
over hodet.»30
Etter mye diskusjon fattet bystyret følgende vedtak: «Gjestalprosjektet
anses som den beste løsning for byens fremtidige vandforsyning, men da det for
tiden er økonomisk ugjennemførlig finner man at maatte stemme for at Stokka-
vandet benyttes som provisorisk basis for vandforsyningen, idet de sakkyndige har
uttalt at det er et meget brukbart drikkevand.»31
Medicinalstyrelsens laboratorium
hadde avgitt en uttalelse om at Store Stokkavatn kunne benyttes dersom vannet ble
renset ved filtrering og desinfisert ved tilsetning av klor. Uten slik behandling var
det utilrådelig å benytte Store Stokkavatn som drikkevannskilde.
«Er det noget bystyret er redd for, så er
det baciller – de er snart blitt til svære
elefanter.»
Stavangeren, 02.12.1927.
Siden Stokkavatnet ligger bare ni meter
over havet, måtte vannet pumpes opp i
et høydebasseng på Tjensvoll før det ble
fordelt ut over Stavanger.
Tegning: N. Håvardsholm, desember
1926.
Sprenger_grenser_indhold.indd 23 23/10/15 12.58
24. Sprenger grenser24
Legging av vannrør mellom høydebas-
senget på Tjensvoll og vannverket ved
Stokkavatnet rundt 1929–30.
Foto: Stavanger byarkiv.
Armering og støping ved bygging av
Tjensvollbassenget.
Foto: Stavanger byarkiv.
Frakting av en liten og en stor tank for
rensing av vann fra kaien i Stavanger
til pumpehuset ved Store Stokkavatn.
Tankene var produsert i Tyskland. Bildet
må være fra 1929–30.
Foto: Stavanger byarkiv.
Sprenger_grenser_indhold.indd 24 23/10/15 12.58
25. Det begynte med vann 25
Bygging av vannbassenget ved Tjensvoll, pumpestasjon nede ved vannet, legging
av stigeledning opp til trykkbassenget på Tjensvollhøyden og to støpejernsrør ned
til byen var et stort arbeid og foregikk fra 1928 til 1930. Bassengets kapasitet var
seks ganger så stor som for de to gamle trykkbassengene på Vålandshaugen. An-
legget ble tatt i bruk i 1930, men – av sparehensyn – uten kloring. Mosvatnet med
Eiganes pumpestasjon var da reserve- og krisevannverk.
Statens institutt for folkehelse var likevel bekymret for spredning av sykdommer
med drikkevannet og kom med en ny oppfordring om desinfisering av vannet i
1936. Året etter ble 15 pasienter innlagt på sykehus i Stavanger med tyfoidfeber og
paratyfus B. Det ble ikke fastslått hvor smitten kom fra, men mistanken var klar. I
Helserådets protokoller ble det registrert at alle de syke hadde fått drikkevannet
sitt fra byens vannverk.32
I mellomkrigstiden fantes det ingen statlig kontroll med vannverkene i Norge,
bortsett fra de undersøkelsene som Norges Brannkasse foretok for å sjekke vann-
verkenes effektivitet ved brannslukking. En generell paragraf om tilsyn med vann-
verk ble tatt inn i den norske næringsmiddelloven fra 1933, men først i 1950-årene
ble det bestemt hvilke tiltak som skulle iverksettes.33
Dermed var det fritt frem for
hvilken praksis kommuner eller private ville følge ved det enkelte vannverk.
Vannforbruket økte kraftig i mellomkrigsårene, først og fremst på grunn av
installasjon av vannklosetter. Likevel lå Stavanger langt etter de andre store byene
Fra 1931 fikk Stavanger vann fra Stok-
kavatnet. En mengde prominente menn
feiret med festmiddag i bassenget på
Tjensvoll før anlegget ble satt i drift.
Foto: Stavanger byarkiv.
Sprenger_grenser_indhold.indd 25 23/10/15 12.58
26. Sprenger grenser26
i installering av bad i nybygg.34
I aprildagene 1940 måtte Mosvatnet tas i bruk som
krisevann for første og siste gang. Under motstandskampen ble elektrisitetsverket
satt ut av spill av de norske militære med den følge at pumpeverket ved Store Stok-
kavatn stanset.35
I all hast ble det etablert små dampdrevne kraftverk som leverte
strøm til pumpene på Eiganes brannstasjon. Dette varte bare fra 19. til 23. april
1940.
Under 2. verdenskrig steg vannforbruket kraftig fordi det befant seg rundt
5000 tyskere i byen i tillegg til den vanlige befolkningen. I nedbørsfattige perioder
trengtes det mer vann, og i 1941 ble det anlagt en pumpestasjon ved Hålandsvatnet
som pumpet vann over til Stokkavatnet. I 1943 ble pumpestasjonen permanent.
Vannet fra Stokkavatnet ble nå tilsatt klor. Dette kloreringsanlegget var i bruk også
etter at krigen var slutt.36
VANNKLOSETTER GIR NYE UTFORDRINGER
De første bestemmelsene om hvordan en skulle kvitte seg med avløpsvannet i
Stavanger, stammer fra de tidligere nevnte Sundhetsforskriftene fra 1865. De på-
pekte kommunens ansvar for å legge kloakker i enten åpne eller lukkede systemer:
«I alle Gader skal der for Kommunens Regning, efterhaanden som de fornødne
Midler dertil bevilges, saavidt mulig paa begge Sider av Gaden, anlægges Rende
stene, ligesom paa hensiktsmæssige Steder større dels aabne, dels lukkede Render
(Kloaker) til bortledning af Grund- og Overvand, samt Skylle- og Spildevand.»37
Etter at vannverket kom i drift, begynte husholdningene å bruke mer vann, og
det tvang seg frem å anlegge et mer moderne system for å bli kvitt avløpsvannet.
Pumpestasjonen ved Stokkavatnet
vinteren 1933.
Foto: Stavanger byarkiv.
Sprenger_grenser_indhold.indd 26 23/10/15 12.58
27. Det begynte med vann 27
Vannverket kan dermed sies ikke bare å være en problemløser, men også en pro-
blemskaper. Byens første rørkloakk ble anlagt i Nygaten i 1869, og fra da av skjedde
utbyggingen mer systematisk. Parallelt med legging av vannverkets rør i de vestre
bydelene i 1870-årene ble det lagt rørkloakker. Ledningsnettet for kloakk i Stavan-
ger ble etter hvert nesten like langt som for vann, og vokste like raskt – lenge uten
noen samlet plan.
DE ELDSTE KLOAKKANLEGG
Arkeologiske utgravinger både på Kreta og i Pompeii viser at der fantes innretninger der
vann ble brukt til bortspyling allerede et par tusen år før Kristus.
I Roma ble Cloaca Maxima bygd som en kanal gjennom Forum Romanum 600 år f. Kr.
Ca 200 år f. Kr. ble kanalen dekket slik at det ble et underjordisk system med utløp i
elva Tibern. Systemet ble forbedret ca. 100 år e. Kr. da vannet fra de 11 akveduktene
som forsynte Roma med vann til de offentlige badene, fontenene og husholdningene, ble
ledet ut i kloakken etter bruk. Det bidro til å skylle avfall ut av kloakken.
Breiavatnet, som i dag er byens perle, tjente på slutten av 1800-tallet som oppsam-
lingsmagasin for kloakkledninger fra boligstrøkene i øst og vest, og selv om det var
vaskevann og ikke toalettavfall som havnet i kloakken, førte det til at det fra slutten
av 1800-tallet stundom la seg en tung stank over bykjernen. Skolebekken som rant
ut fra Breiavatnet i retning Jorenholmen, ble lagt i rør i 1882. Det rant kloakker ut i
Vågen, også nær Fiskebryggen ved Torget.
Da det skulle føres kloakkledning fra det nye sykehuset, planla en komité i
1897 en løsning som ville skåne Breiavatnet ved å føre avløp fra vest, sør og øst ut i
Hillevågsvatnet, Østervåg eller Vågen. Men for å spare penger mente stadsingeni-
øren at det var nok at kloakken fra Bergeland ble lagt utenom Breiavatnet.38
Frem
til 1895 ble det anlagt 20 500 meter rørkloakker i Stavanger. I 1897 ble det oppret-
tet en egen fabrikk, Stavanger Cementvarefabrikk, som produserte kloakkrør av
sement som var både bedre og billigere enn importerte rør i brent leire. Legging
av kloakkrør skjøt nå fart, og i 1913 var lengden økt til 60 000 meter.39
Kloakknettet
var opprinnelig ikke bygd ut for å ta imot avløpsvannet fra vannklosetter. Dette ble
en utfordring etter at wc-ene begynte å bli vanlige i Stavanger.
I norske byer var det før 1900 vanlig at husholdningene hadde utedoer i bak-
gårder og gårdsrom som med ujevne mellomrom ble tømt av huseierne, av bønder
i omkringliggende distrikter eller av private eller kommunale renovatører. Reno-
vatøren gikk gjerne under navnet nattmann. Han kjørte med hest og kjerre og
hentet innholdet i bingene. I Stavanger og dels fra Bergen ble innholdet solgt til
bønder på Jæren som brukte avfallet som gjødsel – og dermed utnyttet det som en
ressurs.40
Sprenger_grenser_indhold.indd 27 23/10/15 12.58
28. Sprenger grenser28
Tømmingen av utedoene var utrivelig, klaget en leser i Stavanger Aftenblad over
30. oktober 1912: «… Og saa disse ækle og fæle W.C.-kummer som benyttes i alle
huse, de burde absolut afskaffes og et andet og bedre system igangsættes snarest
mulig. Disse kummer er ikke alene græsselige, men så foraarsager de at kjærrer-
ne maa staa i lange tider udenfor huset og opfylde gaden og omgivelsene med en
«aroma», som man helst vil undgaa.»
I Norge var Ålesund den første kommunen som satte i gang en systematisk over-
gang til vannklosetter. Grunnen var brannkatastrofen som la byen i ruiner i januar
1904 og gjorde byens 12 000 innbyggere husløse over natten. Hele byen måtte
bygges på ny, og i stedet for å bygge i tre ble det bygd vakre murbygninger i jugend-
stil. At de tidligere åpne kloakkene ble erstattet av 4000 meter med glaserte leirrør
I bakgården i byene sto utedoene
plassert. Nattmannen kom med hest og
kjerre og tømte kaggene når det treng-
tes. Dette bildet fra rundt 1920–22
er av Chr. Hamres slakteri og garveri i
Haugesund.
Foto: Digitalt Museum.
Sprenger_grenser_indhold.indd 28 23/10/15 12.58
29. Det begynte med vann 29
i gatene, er mindre kjent, men det gjorde nok sitt til at den nye byen fremsto som
ren og attraktiv. Enda et pluss var at byen etter at gjenreisingen var fullført i 1907,
hadde 446 vannklosetter – nesten like mange som andre norske byer til sammen.
Ved inngangen til 1920-årene var antallet kommet opp i 1200.41
I Kristiania kom
omleggingen til vannklosett i gang i 1910.
Stavanger fikk det som trolig var de første vannklosettene installert på det nye
sykehuset i 1904. Men også velstående huseiere ønsket å installere vannklosetter.42
I
1910 ble de første tolv søknadene til kommunen innvilget, og deretter steg interes-
sen raskt.43
I 1921 var det rundt 4000 vannklosetter i Stavanger.
En ulempe var at avløpssystemet ikke var bygd for å ta imot kloakken fra vann-
klosetter, og i 1914 ble det nedsatt en renovasjonskomité som skulle se på dette.
Behovet for et kommunalt renholdsverk for innsamling av avfall var da en minst
like presserende oppgave, men på grunn av dårlige økonomiske tider etter 1.
verdenskrig ble det verken funnet noen løsning for søppelinnsamling eller bedre
kloakkering før etter 2. verdenskrig. (Se kapittel 3 «Avløpskrafttak».) Noen form for
rensing av avløpsvannet var det uansett ikke snakk om. Stadsfysikus mente rensing
var unødvendig, og at det var best å slippe avfallet fra toalettene rett ut i kloakken
og deretter i sjøen. Dette var forsøkt i årevis «uten at nogensomhelst ulempe kan
påvises», uttalte han.44
Selv om utbygging av avløpssystemer og innføring av vannklosetter var et stort
hygienisk fremskritt, førte utslippene på lengre sikt til negative konsekvenser.
Det oppsto behov for lovregulering på flere felter. I 1916 ble det vedtatt en lov om
kommunale kloakker som åpnet for at kommunene kunne ekspropriere grunn for
å legge kloakker og bygge renseanlegg. Åtte år senere ble det vedtatt en bygnings-
lov som blant annet regulerte kommunenes og innbyggernes plikter og rettigheter
når det gjaldt kloakker. Alle hus som lå langs gater med offentlige kloakker, skulle
knyttes til disse. Det var ikke lov å unndra seg. Den enkelte kommune skulle utar-
beide regler for installering av vannklosett, og dersom forholdene lå til rette for
det, kunne kommunene pålegge innbyggerne å installere vannklosett.45
Med vann fra Stokkavatnet og det nye høytrykksbassenget på Tjensvoll i 1930
sto det i hvert fall ikke på vannforsyningen om husholdningene ville installere
vannklosett. Høyere standard på badene med varmtvannstanker, dusj, badekar og
vannklosett førte til store hygieniske fremskritt og større velvære for innbyggerne. I
1940 hadde tre av fire innbyggere i Stavanger tilgang til vannklosett, mot en femte-
del i 1917.
I 1946 anslo byingeniøren at 4760 eiendommer hadde vannklosett, mens 1525
hadde latriner eller binger. Tallet på binger sank betydelig de følgende årene, og
fra 1956 ble de siste bingene erstattet med vannklosett ved at kommunen gikk inn
med tilskudd og lån. Dette året ble Stavanger kommunale renholdsverk opprettet.
(Mer om det i kapittel 3 og 4.) Siden bingetømming da var avskaffet, slapp ren-
holdsverket å ta seg av det. Kloakken var fortsatt en kommunal oppgave.
Innføringen av vannklosetter og moderne
avløpsordninger har blitt fremstilt som
et av de teknologiske kompleksene
i menneskehetens historie som har
fått størst og raskest spredning. Det
var urmaker Alexander Cummings fra
England som tok ut det første patentet
på et vannklosett i 1775. England fikk
sine første vannklosetter i 1810, og fra
1840-årene begynte de å bli vanlige.
En rekke amerikanske og europeiske
storbyer gikk over til vannklosetter i
løpet av siste halvdel av 1800-tallet.
De første søknadene om å få installere
vannklosett i Stavanger ble behandlet i
1912. Foto: Norsk folkemuseum.
Sprenger_grenser_indhold.indd 29 23/10/15 12.58
31. 31
Kapittel 2
Vrien start på
interkommunalt samarbeid
«By og land hand i hand» er del av det kjente sitatet fra Arbeiderpartiets slagord
fra valgkampen i 1933. En slik oppfordring kunne trenges for byene og kommune-
ne rundt om i landet. Ofte var de mer uenige enn enige om hva som var av felles
interesse. Både Stavanger og Sandnes opplevde periodevis rivalisering med sine
nabokommuner – ikke minst byene mellom.
Før kommunereformen i 1965 hadde Stavanger og Sandnes en svært begrenset
geografisk utstrekning sammenlignet med landkommunene omkring. Men indus-
trialisering, utvikling av tjenestenæringene og befolkningsvekst presset på slik at
byenes snevre geografiske grenser etter hvert var overmodne for å justeres. Når
byveksten spredte seg utenfor byens grenser, oppsto det forsteder i nabokommu-
nene. Bykommunene foreslo da grenseflyttinger, dels for å sikre skatteinntekter
fra forstedene og dels for å kunne regulere de områdene som før eller senere ville
havne i byen.
Når det som i realiteten var en by, var delt mellom to kommuner, skapte det
vansker for en rasjonell utbygging av urban infrastruktur. Det gjaldt ikke bare
regulering av gatenettet, men også vann- og kloakkledninger. Til tross for disse ra-
sjonelle argumentene var omlandskommunene likevel stort sett alltid imot at byene
fikk utvide sine grenser, for da ville de miste sine mest vitale strøk.1
Likevel måtte
de ofte gi etter for byens krav. Det gjaldt blant annet Hetland herred som lå som
en ring rundt Stavanger, som måtte gi fra seg områder til byene ved byutvidelsene i
1878, 1906, 1923 og 1953.
Sandnes fremmet for første gang i 1872 ønske om å utvide byområdet i Høyland
herred. Dette førte ikke frem, og det gjorde det heller ikke da forslaget ble gjentatt
i årene før og under 2. verdenskrig.2
Først i 1965 under den store kommunesammenslåingsreformen fikk Stavanger
og Sandnes utvidet sine grenser til slik vi kjenner dem i 2015. Før den tid fant prak-
tiske spørsmål som omfattet flere kommuner, sin løsning gjennom interkommunalt
Fra byggingen av Langevatndammen
1957–59. Det krevdes kløkt og styrke
å få 2 tonns ventiler på plass inn i
dambygningen.
Foto: IVAR IKS.
Sprenger_grenser_indhold.indd 31 23/10/15 12.58
32. Sprenger grenser32
samarbeid. Vannspørsmålet var et av de viktigste både for Stavanger, Sandnes og
kommunene omkring.
VANNMANGEL I HETLAND
I mellomkrigstiden var Hetland herred dårlig stilt når til det gjaldt forsyning av
rent vann. Hetland var geografisk sett delt i to, og den delen som lå øst for Gands-
fjorden, var et utpreget jordbruksområde der hver gård hadde sin brønn. På vest
siden av Gandsfjorden lå Hillevåg som en industriforstad til Stavanger med for-
holdsvis kraftig vekst i folketallet. Der var det to forsyningskilder for vann. Den ene
var et privat vannverk med vann fra et tjern på Hinna hvor vannet ble pumpet ut til
abonnentene og til et basseng på Auglend. Det andre bassenget lå opp for Hillevåg,
Dreyers kart over Stavanger kommune
fra 1938. Grunnen til at byene var små
i utstrekning, var det gamle systemet
hvor kongen regulerte all handel. Em-
betsmennene kunne lettere kontrollere
skatteinntektene fra byborgernes handel
i et begrenset geografisk område.
Stavanger hadde kjøpstadstatus fra
1425, og Sandnes fikk status som lade-
sted i 1860. Betegnelsen kjøpstad og
ladested ble erstattet med bykommune i
1950-årene.
Kilde: Nasjonalbiblioteket.
Sprenger_grenser_indhold.indd 32 23/10/15 12.58
33. Vrien start på interkommunalt samarbeid 33
kalt Vannassen. Vannet ble ledet ut til abonnentene i Hillevåg samtidig som det
ble pumpet opp til bassenget på Auglend. Men ofte var det knapphet på vann, og
Hetland kjøpte suppleringsvann fra Stavanger.
Ordfører Olav Tveteraas i Hetland kommune tok, 8. desember 1937, initiativ
overfor Stavanger kommune til å opprette et felles vannverk for Stavanger og om-
liggende distrikter. Hetland kommune hadde arbeidet med spørsmålet om bedre
vannforsyning et par år allerede og hadde en løsning i sikte, nemlig vannforsyning
fra Svihus- og Seldalsvatnet som lå i Høyland kommune utenfor Sandnes. Det var
Trygve Svihus, et av medlemmene i Hetlands vannverkskomité, som hadde fore-
slått vannforsyning fra Svihusvatnet. Utbyggingsprosjektet var for stort for Hetland
alene, og siden Stavanger også trengte mer og bedre vann på sikt, ble det opprettet
en vannverkskomité 8. april 1938, for kommunene Stavanger og Hetland og hvor
Sandnes og Høyland kommuner også ble med.3
Det var naturlig at Sandnes og
Høyland ble koblet inn siden Sandnes kommunale elektrisitetsverk eide demnings-
og reguleringsrettighetene i Svihus- og Seldalsvatnene.
For å finansiere utredningen av en utbygging betalte Stavanger 70 prosent av
utgiftene, mens de andre tre betalte 10 prosent hver. Sandnes tok forbehold om at
kommunen ikke ville binde seg til ytterligere bevilgninger i fremtiden. Byens poli-
tikere var fornøyd med den vannforsyningen kommunen hadde, og så ikke behovet
for en interkommunal løsning i nærmeste fremtid.4
Planleggingen var bare så vidt kommet i gang da krigen kom og satte en stopper
for det hele, men i 1946 startet arbeidet opp på ny. Da ble også Madla kommune
Hetland kommunes vannforsyning kom
blant annet fra det oppdemmede maga-
sinet Vannassen som ligger på høyden
ovenfor Hillevåg. Det var ikke tilstrekke-
lig, og ordfører Olav Tveteraas i Hetland
tok i 1937 initiativ til å opprette et
interkommunalt vannverk.
Foto: Kristin Øye Gjerde.
Sprenger_grenser_indhold.indd 33 23/10/15 12.58
34. Sprenger grenser34
med, mens Sola kommune kom med i 1947. Begge nykommerne var utpregede
landbrukskommuner uten egne vannverk. Husholdningene brukte enten brønner
eller samlet takvann. Unntaket var flyplassen på Sola, der tyske myndigheter under
krigen hadde sørget for bygging av et vannverk for å sikre flyplassen brannvann.
Under okkupasjonen ble det bygd opp en omfattende brann- og havariberedskap på fly-
plassanleggene på Sola og Forus. Brannhydranter ble plassert ut i de mest utsatte områ-
dene. For å skaffe vann sørget tyskerne i 1941 for å oppføre et vannbasseng på 1000 m3
på Stangeland ved Jønningheiveien, som ble forsynt fra kommunal ledning ved Gisketjernet.
Herfra ble det anlagt trerør til et nytt basseng på Sola. Samme år begynte planlegging av
eget vannverk. Valget falt på Grinavatnet og Lomstjørn øst for Gandsfjorden, mellom Sand-
nes sentrum og Hommersåk. Rensebassenget, som brukte marmorfiltre, stod ferdig i 1943.
Fra Grinavatnet ble det anlagt 5180 meter trerør og 4780 meter stålrør. Trerørene var ikke
utborede trestokker som på 1800-tallet, men bøkret av stav akkurat som tønner. De ble
holdt sammen av metalltråd som var viklet rundt. Arbeidet var ferdig i 1944. Anlegget ble
brukt også etter krigen. Vatneleiren ble delvis forsynt fra Grina helt frem til 1974. Stein
huset som rommet alkaliseringsanlegget, demninger og oppmurt vei, samt en rørtunnel med
tilhørende sjakthus, kan fremdeles sees langs turstien som går forbi.
Et nytt vannverk ved Grinavatn sto
ferdig i 1943 for å forsyne blant
annet flyplassen på Sola med vann.
Bygningen renseanlegget lå i, eksis-
terer fremdeles.
Foto: Sola historielag.
Ingeniørene som sto for planleggingen, var redd det kunne være konflikt mellom
Sandnes elektrisitetsverk som eide demnings- og reguleringsrettighetene i Svihus-
og Seldals-vannene, og at de samme vannene skulle brukes som drikkevannskilde.
De stilte også spørsmål ved om nedslagsfeltet for vannene var for lite. Det kunne
føre til problemer med å fylle bassengene igjen etter tørre perioder. Ingeniørene
foreslo derfor at også Madlandsvatn i Gjesdal ble tatt inn i planen. Madlandsvatn lå
nedenfor Store og Lille Furevatn som Stavanger hadde kjøpt rettighetene til allere-
de i 1913. Ved å konsentrere seg om Madlandsvatn ville en styre unna uklarhetene
rundt Svihus–Seldal-prosjektet.5
Tidligere vannverkssjef i Oslo, sivilingeniør Ove Owe, ble hyret inn for å utar-
beide tekniske planer. I en «foreløpig betenkning» til den interkommunale vann-
verkskomiteen skrev vannverkssjef Owe 7. desember 1948: «Med en fire meter høy
demning i Madlandsvatnet og overføring til Svihus–Seldalsvatnet, vil en ha vann
nok for bestandig. Kapasiteten blir 1640 liter i sekundet, mens forbruket år 2000 er
anslått til 890 liter i sekundet.» Stavanger Aftenblad mente at dette måtte lyde som
liflig musikk for de «vanntrengende» kommunene Hetland, Høyland, Madla, Sola
og Sandnes som skulle gå sammen med Stavanger om det interkommunale vann-
verket.6
Så enkelt var det likevel ikke. Sivilingeniør Owe fikk også ansvar for å utarbei-
de vedtekter for et interkommunalt vannverk, kalt IV, som skulle stå for anlegg og
drift av vannverket. Utbyggingen skulle lånefinansieres med garanti fra de enkel-
Sprenger_grenser_indhold.indd 34 23/10/15 12.58
35. Vrien start på interkommunalt samarbeid 35
te kommuner, dessuten skulle kommunene hvert år sette av penger til et fond til
fremtidige utvidelser. Det første utkast til vedtekter ble presentert 16. april 1948. I
fellesmøte var det enighet om alt bortsett fra beregningsmetode for pris på vannet.
Temperaturen i det neste møtet i mai ble høy. Lars Øglænd fra Sandnes frem-
met forslag om at vannverket skulle være felles bare frem til første forgrenings-
punkt, og at kommunene enten enkeltvis eller i fellesskap betalte for den videre
forgrening. Det ville ikke være rettferdig at den kommunen som lå nærmest, skulle
betale utgifter for å føre vannet videre til fjerntliggende kommuner, særlig når den
delen av anlegget ble den dyreste.
Formannen Magnus Karlsen fra Stavanger mente at dette brøt med den prinsi-
pielle idé for et interkommunalt vannverk, og at saken måtte utredes bedre. Schan-
cke Sandved fra Høyland ønsket å få selskapet konstituert og at Svihus–Seldal skul-
le bygges ut. Solas ordfører ville være solidarisk med Sandnes og Høyland. Mens
Hetlands representanter var uenige seg imellom om hvorvidt saken burde utredes
videre. Teknisk rådmann uttalte at det ikke var meningen at noen skulle få dyrere
vann enn om de bygde ut selv, og at saken ikke burde strande nå. Det endte med et
felles vedtak om å ansette en ingeniør til å utrede Seldal–Svihus-prosjektet videre.7
Det kom derfor som en overraskelse at Sandnes og Høyland høsten 1948 holdt
på å utrede et eget vannverk fra elven som gikk fra Svihusvatnet. Ikke minst Het-
land, som hadde tatt initiativ til samarbeidet, ble nå usikker og tok kontakt for å få
vite om Sandnes/Høyland tenkte å bryte samarbeidet og ta saken i egne hender. I
så fall ville det være aktuelt for Hetland å søke samarbeid med dem. Noe brudd ble
det likevel ikke på dette tidspunktet.
SANDNES’ OG HØYLANDS EGNE PLANER
For å forstå hvorfor Sandnes og Høyland arbeidet med egne planer, må en tilba-
ke i tid. Sandnes var, siden tettstedet ble ladested i 1860, en liten by som i areal
var konsentrert rundt Vågen i Sandnes. Byens vannforsyningshistorie var meget
sammensatt. Fra midten av 1800-tallet var det vanlig at husene i sentrum fikk vann
fra mindre brønner eller trerenner som fikk tilsig fra oppkommer i høydedragene
rundt Sandnes. Det første private vannverket, Hogstadbakken Vannkompani, ble
opprettet av byens første ordfører, Anders Tvedt, i 1860. I alt ble det dannet cirka
25 slike «vannkompanier» eller vannverk bare i det som nå er byens sentrumsom-
råde. Også i mer perifere strøk i det som da var Høyland kommune, ble det anlagt
små private vannverk. Slike større fellesbrønner kunne ha fra 10 til 50 abonnenter.8
Ved slutten av 1800-tallet krevde forsikringsselskapene at der fantes brannsluk-
kingsvann i byer, ellers ble prisen på brannforsikring mye dyrere. I Sandnes ble det
nedsatt en komité i 1896 for å finne det beste alternativet for kommunal vannfor-
syning. Mange forslag kom på bordet, og kommunen kjøpte vannrettighetene til
Gramstadvann, Revholstjern, Skidttjern og Kubbetjern. Til slutt var det likevel Gis-
ketjern som ble valgt, og i 1910 sto det første kommunale vannverket ferdig. Vannet
Sprenger_grenser_indhold.indd 35 23/10/15 12.58
36. Sprenger grenser36
ble tatt fra Storåna ved jernbanestasjonen på Skeiane. Der ble det bygd pumpesta-
sjon med pumpeledning opp til Gisketjern. Fra tjernet ble det lagt ledninger ned
til sentrum med uttak til brannhydranter. Fordelingsledningene som ble lagt ut i
sentrum i perioden 1910 til 1932, var hovedsakelig tyske stålrør. De fleste hushold-
ningene klarte seg likevel fortsatt godt med sine brønner. Vannet fra Gisketjern
smakte ikke så godt, og mange vegret seg for å knytte seg til vannverket. I 1930
hadde det bare 200 abonnenter. 9
Dette året opprettet kommunen et nytt vannverk i
Fjogstadvannet på grensen mellom Hetland og Høyland kommuner, som sto ferdig
i 1932. Fra et basseng på Hana ble vannet ført inn på bynettet, og i 1938 var antall
abonnenter steget til 550.10
En av storforbrukerne var Høyland meieri i Sandnes,
som brukte inntil 1000 kubikkmeter per døgn, cirka en fjerdedel av kapasiteten.
Mellom 1940 og 1960 lå innbyggertallet i Sandnes stabilt på rundt 4000. Det
var i de bynære områdene befolkningsveksten skjedde, noe som skyldtes de mange
industriarbeidsplassene, med Øglænd sykkelfabrikk som største bedrift. Den nye
bebyggelsen på Stangeland, Hana, Austrått og Trones lå i nabokommunen Høy-
land. Her var det ikke planlagt infrastruktur for å skaffe innbyggerne nok vann.11
I nøden koblet enkelte husbyggere i Høyland seg ulovlig inn på Sandnes vannverks
ledningsnett. Da Høyland i 1946 henvendte seg til Sandnes kommune om tilførsel
av mer vann, ble de av politiske årsaker ikke møtt med særlig velvilje. Dersom for-
stedene ble innlemmet i byen, ville problemet bli lettere å løse, mente politikerne i
Sandnes.
Kapasiteten på Fjogstad-anlegget var uansett ikke god nok på lengre sikt ver-
ken for Sandnes’ eller Høylands del. Sandnes så da for seg to muligheter: å utvide
kapasiteten på det eksisterende anlegget med vann fra Lutsivassdraget eller vann
fra kraftverket på Sviland. Hvis en i tillegg fikk vann fra Svihusvatn, som Sandnes
Nicolai Solner Krums kart fra 1900
viser de gamle grensene for ladestedet
Sandnes.
Kilde: Nasjonalbiblioteket.
Sprenger_grenser_indhold.indd 36 23/10/15 12.58
37. Vrien start på interkommunalt samarbeid 37
elektrisitetsverk hadde rettighetene til, ville vannverket kunne forsyne drøyt 25 000
mennesker. 12
Svihusvatn tilhørte det samme vassdraget som det interkommunale
vannverket for Nord-Jæren hadde planer om å ta vann fra. Det var dette som var
Sandnes’ og Høylands egne planer.
Da det ble kjent at Sandnes og Høyland arbeidet med slike planer uten å in-
formere den interkommunale samarbeidsnemnda, vakte det bestyrtelse. Tross alt
holdt nemnda på å utarbeide vedtekter for et nytt interkommunalt vannverk. Sand-
nes ble bedt om å redegjøre for saken, og ordføreren i Sandnes svarte da:
«Sandnes kommune må skaffe mer vann, og en har derfor funnet å
måtte søke å realisere en mindre utvidelse av Sandnes eget vannverk
[…] En mener at denne lokale utvidelse ikke vil virke utsettende eller
hemmende på det pågående arbeid vedkommende istandbringelse av
et stort, interkommunalt vannverk for Nord-Jæren.»13
I april 1949 ble utredningen om et felles vannverk for Sandnes og Høyland behand-
let i formannskapet i Sandnes som ønsket at vannet skulle hentes fra Svihus-og
Seldalsvatnet. Omkostningene på 823 000 kroner skulle fordeles med 40 prosent
på Sandnes og 60 prosent på Høyland.14
Den som har tro på framtidsmulighetene i denne rike landsdelen med sine jordvidder,
med havet som transportvei, like stuedøren, og med sine fiskerikdommer, med de ut-
merkede kommunikasjoner, med sin gode forsyning med elektrisk energi, den må iallfall
være klar over at landsdelen ikke må berøves den stimulans som en rikelig vannfor
syning alltid vil være.
Og først og sist, den som har tro på befolkningens arbeidsomhet og evner til å sette
utviklingens hjul i gang, den må også ta fantasien til hjelp når det gjelder å danne seg en
brukbar forestilling om det vannforbruk som denne rike utvikling i framtiden vil medføre.
Helge Talseth i Generalplan for utbygging av interkommunalt vannverk, 18.02.1953.
AVSKALLING I IV
Sandnes og Høyland kommunes deltakelse i den interkommunale vannverkskomi-
teen var med andre ord halvhjertet. Spillereglene skulle likevel følges. I oktober
1949 vedtok vannverkskomiteen utkast til vedtekter for IV som ble sendt til behand-
ling i de enkelte kommunestyrer før selskapet kunne opprettes.
Sandnes og Høyland avholdt et felles formannskapsmøte 10. februar 1950, og i
en felles uttalelse fremhevet de at en så stor utbygging ville ta for lang tid. Høyland
kommunes innbyggere kunne ikke vente i fem år eller mer på vann, og derfor ville
Sprenger_grenser_indhold.indd 37 23/10/15 12.58
38. Sprenger grenser38
Høyland og Sandnes bygge nytt vannverk selv. Men kommunene fortsatte å ri to
hester enda en tid: «Høyland og Sandnes er ikke uvillig til å fortsette samarbeidet
om et stort interkommunalt vannverk, men vil stå fritt med hensyn til kvoter og
andel i finansiering.»
Det kunne fort gå mot brudd. Likevel fortsatte samarbeidsnemnda for IV arbei-
det med vedtektene og sendte dem på høring til Justisdepartementet, Vassdrags
styret og Kommunaldepartementet. Etter at kommentarene var behandlet, ble
vedtektene sendt til godkjenning i kommunene.15
I juni 1951 var det klart at Stavanger, Hetland og Madla ville gå inn i det inter-
kommunale vannverket. Sola ville ikke binde seg før de hadde forhandlet med de
militære myndigheter om å bruke vannverket tyskerne hadde bygd under krigen,
og det endte til slutt med at kommunen trakk seg fra samarbeidet. Ikke uventet
ble det resultatet for Sandnes og Høyland kommuner også. IV valgte da å fortsette
uten dem.16
Kommentaren på lederplass i Stavangeren var at når det hadde foreligget planer
for en god teknisk løsning i flere år som ikke ble realisert på grunn av striden om
utgiftsfordeling, så hadde en ikke tid til noen ny ørkenvandring. «Ja selv ikke en
midlertidig utsettelse, må det bli tale om. Vannsituasjonen for Stavanger og store
deler av distriktet omkring er så bedrøvelig, at planene om et nytt vannverk må
settes ut i livet så snart råd er – med eller uten Sandnes og Høyland. Venting, for
haling og duftende Stokkavann tåler vi ikke stort mer av.»17
Mange eiendommer ble berørt ved byg-
gingen av den første vannledningen fra
Langevatn til Tjensvoll. Her fra et skjønn
ved Stangeland i Høyland kommune i
1950-årene.
Foto: IVAR IKS.
Sprenger_grenser_indhold.indd 38 23/10/15 12.58
39. Vrien start på interkommunalt samarbeid 39
Striden mellom de opprinnelige samarbeidskommunene var likevel ikke over.
I det første møtet for det nye IV forelå det et brev av 13. februar 1952 fra rådman-
nen i Sandnes om at Høyland og Sandnes måtte betraktes å ha førsteretten til hele
Svihus–Seldal-vassdraget. Dette krevde de andre partene å få en forklaring på.
Sandnes og Høyland presiserte da at det ikke var meningen å legge vanskeligheter
i veien for IV og Svihus–Seldal-prosjektet, bare Sandnes og Høyland ble sikret til-
strekkelig drikkevann. Styret i IV var likevel redd for at det ville oppstå vanskelige
og uoversiktlige ansvarsforhold ved en utbygging og besluttet å undersøke andre
muligheter.18
NYTT ALTERNATIV SKAPER INTERESSEKONFLIKT
Vannverkssjef Owe fikk oppdraget med å finne alternativer. Det tok ikke lang
tid før han konkluderte med at «Straumane» – avløpet fra Langevatn i Gjesdal
kommune – ville være gunstigere enn Svihus–Seldal-prosjektet, men da måtte nye
planer legges.19
Det skjedde i rekordfart.
I februar 1953 var en ny utredning klar med utgangspunkt i å benytte de beste
geografiske forhold. Nedslagsfeltet for drikkevannsforsyningen ville ikke foran-
dre seg de neste hundre årene – da gjaldt det å velge det beste for fremtiden. Ved
å bruke øvre Figgjofeltet som vannkilde ville en komme i kontakt med de største
vannressursene i området. Der kunne det bygges et vannverk som ville være langt
bedre enn Svihus–Seldal- og Madland-alternativet både teknisk og økonomisk.
Også når det gjaldt vannkvaliteten, sto det i en særstilling.20
Representantskapet gikk inn for dette, og vedtaket ble bifalt av kommunestyre-
ne. Generalplanen som ble utarbeidet for utbyggingen, bekreftet påstandene om
gode magasinforhold. Med Langevatn fikk en et stort inntaksmagasin med lite
veier og trafikk rundt, som krevde skjerming. Det lå 161 meter over havet og ga et
ideelt trykk, slik at en ikke trengte pumpestasjon til overføringsanlegget. Det var
gunstig både av tekniske og økonomiske årsaker. Lengden på overføringsanlegget
var moderat – 29 km til bassenget på Tjensvoll, langt kortere enn Svihus–Seldal- og
Madland-alternativet. Midt mellom Langevatn og Tjensvoll kunne det kobles inn et
trykkutjevningsbasseng ved Lundefjell. Etter hvert kunne andre felter kobles inn i
systemet.
Anlegg av et større vannverk betyr i likhet med utbygging av et vannkraftverk
betydelige inngrep i naturen. Vannets naturlige veier reguleres og legges i nye løp,
magasiner bygges slik at tidligere tørre områder settes under vann – alt i men-
neskets tjeneste. I Norge var det vassdragsloven av 15. mars 1940 som regulerte og
ivaretok ulike interesser vedrørende vassdrag og eiendomsgrenser og forsvarlig
bruk og forvaltning av vassdrag og grunnvann.
For at IV skulle komme raskt i gang, ble det sendt søknad om konsesjon og
ekspropriasjon i september 1954. IV hadde ikke fått utarbeidet detaljerte planer
enda, så det ble søkt om rammekonsesjon for et større område enn det som skulle
Sprenger_grenser_indhold.indd 39 23/10/15 12.58
40. Sprenger grenser40
bygges ut. Tanken var å få hjemmel for å holde alternative skjønn, og deretter velge
det som var mest gunstig teknisk og økonomisk. Uansett skulle Langevatn være
inntaksbasseng.
I stedet ble det rabalder. Søknaden vakte stor harme i Gjesdal i alt fra jordstyre
og herredsstyre til Rogaland landbruksselskap og Figgjo Elveeierlag. Selv om IV i
etterkant prøvde å gi informasjon og gå i dialog med partene, ble ikke det tatt vel
imot, og IV måtte slå retrett. Søknaden ble trukket tilbake, bearbeidet til en kon-
kret plan, og deretter ble ny søknad sendt i juli 1955.
Det var tre grupper grunneiere og rettighetshavere som protesterte. Hoved-
gruppen var gårdbrukere i nedslagsfeltet hvor det skulle foretas neddemminger.
Utbyggingen berørte 26 eiendommer, hvorav 11 var gårdsbruk og 22 hytter. Disse
var representert ved Gjesdal jordstyre og herredsstyre i skjønnet som ble avholdt i
forbindelse med ekspropriasjon av eiendom. Utbyggingen av vannverket ville føre
til at 11 dekar dyrket mark ble neddemmet, videre 258 dekar dyrkbar utmark og
198 dekar kulturbeite. Dessuten ble det lagt klausuler på bruk av et tre ganger så
stort areal. Avrenning fra visse områder kunne ledes utenom nedslagsfeltet.21
Etter Gjesdal herredsstyres mening kunne IV ta i bruk vannrettighetene som
Stavanger kommune og Stavanger Elektrisitetsverk hadde ervervet i Madland-trak-
tene i stedet. Men Madland-prosjektet ville bli langt dyrere og dårligere enn Lange-
vatn-prosjektet og var derfor ikke noe alternativ.
Den andre gruppen gjaldt de som hadde fiskerett i Figgjo-elven og vann som
ville bli berørt av reguleringer. Disse var representert av Figgjo elveeierlag. Figgjo-
elven var fra gammelt av kjent som en god lakseelv, og interessene knyttet seg til
elvens hele lengde fra Figgjo fajanse til utløpet i havet på Borestranden. Som gyte-
Oppmåling av rørtraseen mellom
Langevatn og bassenget på Tjensvoll
ved slutten av 1950-årene skjedde med
største nøyaktighet.
Håndkolorert foto: IVAR IKS.
Sprenger_grenser_indhold.indd 40 23/10/15 12.58
41. Vrien start på interkommunalt samarbeid 41
plass regnet en at elven hadde betydning for laksefisket på store kyststrekninger.
Fiskerne var ikke glad for at vannverket av hensyn til renhet av vannet begrenset
fisket i magasinene.
Den tredje gruppen var de som hadde kraftverksinteresser til elven. Den stør-
ste kraftverkseieren var De Forenede Ullvarefabrikker A/S (D.F.U.), som hadde
et kraftverk øverst i elven, der det var anlagt en såkalt røysdam i Langevatn for å
skape fall til kraftverket. Videre var det elverk ved Figgjo Fajansefabrikk, Brunes
mølle på Skjæveland og Øksna Bruk på Øksnevad.22
Før det ble avholdt skjønn, ble
D.F.U. og IV enige om en avtale om at IV enten skulle levere suppleringsvann fra
sine magasiner eller betale en godtgjørelse til D.F.U. for bedriftens utgifter til kjøp
av tapt kraft. I praksis var det løsningen med suppleringsvann som ble aktuell. Det
kom også kraftverkene lenger nede i vassdraget til gode.23
ARBEIDSULYKKE
Ved byggingen av Langevatn-dammen skjedde det en arbeidsulykke som førte til
dødsfall. Under gravingen av nedre del av avløpsgrøften fra dammen, der hvor bunnled-
ningen skulle føres ut i det opprensede elveløpet, skulle det fjernes en del store steiner.
En av steinene som var for store til å ha i gravemaskinskuffen, ble hevet opp med hjelp
av kjetting. Steinen glapp ut av kjettingen og rullet ned en tre meter høy skråning mot
elveløpet. Der traff den en arbeider som hadde plassert seg uheldig. Steinen rullet over
ham og mannen døde momentant. Lensmannen i Gjesdal ankom åstedet. Etterforsknin-
gen konkluderte med at arbeidet var blitt utført etter vanlige prosedyrer, og ingen ble
klandret for ulykken.
I broen over Figgjo-elven ble vannrøret
ble lagt i en betongkasse i broen. I
1963 begynte IV med årlig utsetting av
50 000 lakseyngel fra stamfisk i elven.
Foto: IVAR IKS.
Sprenger_grenser_indhold.indd 41 23/10/15 12.58
42. Sprenger grenser42
Alle protestene fra berørte parter førte til at behandlingen av søknaden tok nær-
mere to år. Regulerings- og ekspropriasjonstillatelser ble gitt ved kronprinsregen-
tens resolusjon av 5. april 1957. I november samme år ble ekspropriasjonsskjønn
for skader og ulemper i nedslagsfeltene og langs vannledningene fra Langevatn til
Tjensvoll avsagt.24
Siste punktum i skjønnssakene ble ikke satt før i juli 1959. Arbei-
det med utbyggingen kom likevel i gang i 1956.
UTBYGGING AV ET STORT TEKNISK SYSTEM
Et vannverk består av tre hoveddeler: vannkilden, overføringssystemet med vannbe-
handlingsanlegg og fordelingsnettet. Vannforsyningen til den enkelte forbruker er
avhengig av at alle ledd fungerer. Ikke minst trengs det en tilstrekkelig stor vann-
kilde. Denne utfordringen mente IV å ha løst da øvre Figgjofeltet ble valgt som
vannkilde for den nye utbyggingen.
Prosjektet omfattet bygging av tre damanlegg som hver hadde forskjellig funk-
sjon.
Øverst lå Storavatn som var verkets hovedmagasin med høyeste vannfylling cirka
275 meter over havet. Dammen som sto ferdig i 1959, var en platedam i betong
med to røruttak for tapping av vann til Langevatn.
Balansering av store rør krevde mye
presisjon fra kranførers side.
Foto: IVAR IKS.
Sprenger_grenser_indhold.indd 42 23/10/15 12.58
43. Vrien start på interkommunalt samarbeid 43
Også Selstjern, med en betongdemning og vannfylling ca. 201 meter over havet,
ble brukt for tapping til Langevatn, men hovedhensikten med Selstjern var tapping
av ekstravann til Figgjo-elven når kraftverkene der hadde behov for det.
Ved Langevatn, 161 meter over havet, ble det anlagt en spesiell demning. Vann
inntaket med behandlingsanlegg ble bygd som en del av selve demningen, noe som
var helt uvanlig. Inne i betongkonstruksjonen befant det seg seks silkammer for
filtrering av vannet. Bare tre ble tatt i bruk med det samme. Demningsbygningen
hadde fem etasjer med ventilkammer i kjelleren, klortilsetning i 2. etasje, verksted i
3. etasje, spise- og oppholdsrom i 4. etasje og kontor, oppholdsrom og kontrollrom
i toppetasjen.25
For at vannet skulle komme frem til forbrukerne, ble det lagt en 30 kilometer
lang rørledning med 90 centimeters betongrør. Det ble bygd en ny fabrikk på Heia
Legging av rør i retning Bråstein med
Åslandsknuten i bakgrunnen.
Håndkolorert foto: IVAR IKS.
Sprenger_grenser_indhold.indd 43 23/10/15 12.58
44. Sprenger grenser44
myrveien på Forus, like ved jernbanen, hvor rørene ble produsert, og hvor IV fikk
sine første kontorer. Anleggsarbeidet ble igangsatt høsten 1955 på de strekninger
der grunneierne frivillig hadde gitt tillatelse. På de andre strekningene måtte det
først avholdes skjønn. Hovedvannledningen krysset Figgjo-elven nord for tidligere
Bråstein stasjon på Ålgårdbanen. Brospennet på 32 meter ble støpt i betong. Av hen-
syn til laksens vandring forbi brostedet ble det unngått å bruke pilarer ned i elven.
I tillegg til grunnen der selve vannrøret lå, ble det av hensyn til sikkerhet erver-
vet rett til et 12 meter bredt byggeforbudsbelte langs hele traseen. Da var det mulig
å legge et ekstra rør ved siden av en gang i fremtiden. Ved Bogafjell i Sandnes ble
det bygd et trykkutjevningsbasseng for å redusere trykket på rørstrengens laveste
punkter.
Det ble satt inn 14 stengeventiler på strekningen og to rørbruddsventiler ved
Langevatn og på Bogafjell som stengte automatisk dersom det var lekkasje.
Vannuttaket til kommunene ble registrert i leveransepunktet med måler. Derfra
var det kommunene som hadde ansvaret for levering av vannet frem til forbruker.
Det ble lagt signalkabel langs traseen fra bassenget under fjellet på Tjensvoll til
Langevatn og fra Langevatn til Storavatn. Det gjorde det mulig å fjernstyre sten-
ging av ventiler, lese av vannmengder osv. Med dette fremsto vannverket som et
av Nord-Europas mest moderne da IV i 1959 begynte å levere vann til sine med-
lemskommuner.26
Hovedkontoret til IV lå i Stavanger i Heiamyrveien, i de samme
fabrikkbygningene hvor vannrørene i betong ble produsert. Der hadde også NVE
kontorer en tid.27
I bunnen av grøften var det lagt planker
slik at rørene kunne skyves på plass.
Håndkolorert foto: IVAR IKS.
Støparbeider ved Langevatndammen.
Foto: IVAR IKS.
Sprenger_grenser_indhold.indd 44 23/10/15 12.58
45. Vrien start på interkommunalt samarbeid 45
KRAV TIL VANNET
For folk i Stavanger-regionen var det en stor forbedring å bytte ut vannet fra Stok-
kavatnet, som både luktet og smakte dårlig, med rent vann fra Gjesdal. Usmaken
på vannet fra Stokkavatnet skyldtes tilsig til vannkilden fra åkrer, beiteområder,
fjøs og grisehus og dessuten sterk algevekst i innsjøen kombinert med klortilset-
ning. Det var ikke en slik vannkvalitet folk ønsket å ha.
Før 1950 var det lite offentlig kontroll med kvaliteten på vannet vannverkene
leverte. I henhold til sunnhetsloven av 1860 var det et lokalt ansvar. Ved slutten av
1940-årene begynte helsemyndighetene å ta mer tak i denne problemstillingen.
Erfaringene fra krigen viste hvor problematisk vannforsyningen kunne bli i en
krigssituasjon. I etterkrigstiden med begrensede ressurser ønsket staten dessuten
bedre kontroll med ressursbruken ved utbygging av vannverk både i byene og på
landsbygda. På grunnlag av innspill fra andre nordiske land ble det utarbeidet en
forskrift som ble vedtatt ved kongelig resolusjon i 1951.28
Hvilke krav som skulle
stilles til drikkevannskvaliteten, trengte en mer tid til å utarbeide, derfor trådte for-
skriftene først i kraft 1. juli 1953. Det var et gjennombrudd for den statlige kontrol-
len med vannkvaliteten.
En av virkningene av denne reguleringen ble at utbygger av større vannverk måtte
sørge for at Statens institutt for folkehelse foretok kjemiske og bakteriologiske under-
søkelser av vannkilden. Uten godkjente vannprøver ville ikke utbygger oppnå statlig
støtte. I praksis ble dermed alle vannverk underkastet kvalitetskrav og kontroll.
Paragraf 1 slo fast at drikkevann og vann brukt til fremstilling av næringsmidler
skulle være hygienisk betryggende. Videre sa forskriftene at alle vannkilder skulle
sikres mot bakteriell forurensning og tilsig av skadelige stoffer. Vannforsyning til
anstalter, restauranter og lignende skulle godkjennes av det lokale helserådet, og
dette gjaldt også anlegg som leverte vann til mer enn 20 husstander, eller mer enn
100 mennesker. Vannverk som forsynte mer enn 1000 personer, skulle det godkjen-
nes av Sosialdepartementet.29
Ved utbyggingen av anlegget på Langevatn kom drikkevannsforskriftene til å
spille en viktig rolle både i planleggingen og i den lokale debatten om desinfisering
av drikkevann. Da Stavanger, Madla og Hetland mot slutten av 1950-årene skulle
få vann fra Gjesdal, var det mange som tok til orde for å sløyfe klortilsetning for å
slippe klorsmaken. Det var imidlertid opp til lokale helsemyndigheter og departe-
mentet å avgjøre hvilke tiltak som skulle iverksettes for å sikre at vannet var rent.
Det var flere alternative måter å sterilisere vannet på før det ble sluppet inn
på fordelingsnettet i de forskjellige kommunene. Foruten klor kunne en bruke
ozon, sølv, ultralys og ultralyd. I dette tilfellet var det bare klor- og ozonmetodene
som var aktuelle. Klor er et meget giftig stoff som må behandles forsiktig både
ved transport og lagring. Da det ble kjent at en kunne bruke ozon, ble det ønsket
velkommen i IVs styre. Ozon ble forbundet med frisk luft i skog og mark, og det
kunne dannes ved hjelp av elektrisk kraft som landet hadde rikelig av. (Mer om
ozonbehandling i kapittel 6 «Ny generasjon vannanlegg».)
Kloranlegget på Langevatn. I valget
mellom å bruke ozon eller klor for sterili-
sere vannet endte det med klor som den
rimeligste løsningen.
Foto: IVAR IKS.
Sprenger_grenser_indhold.indd 45 23/10/15 12.58
46. Sprenger grenser46
Styret sendte en utredning om saken til deltakerkommunenes helseråd og deret-
ter til departementet for å få klarlagt om en kunne få tillatelse til å bruke ozon som
desinfeksjonsmiddel. Departementet svarte at selv om en fikk godkjent ozonise-
ring, måtte vannverket ha et kloringsanlegg i reserve.30
Det ble derfor bestilt et slikt
reserveanlegg som var tilstrekkelig til at driften kunne settes i gang.
Da vannverket ble satt i drift, var det dette reserveanlegget som sørget for des-
infeksjon av drikkevannet, mens en ventet på endelig vedtak om hvilken desinfi-
seringsteknikk som skulle benyttes. Ettersom ingen forbrukere etter ti måneders
drift hadde klaget på klorsmak, og et ozonanlegg dessuten ville bli mye dyrere og
mer komplisert å drifte, endte det med at styret bestemte seg for å fortsette desin-
feksjonen av vannet ved klorering.31
Råvannet var dessuten litt for surt, og for å få en
tilfredsstillende pH-verdi ble det lenge tilsatt hydratkalk, senere gikk en over til lut.
Selve vannkildene måtte sikres mot forurensning. Statens institutt for folke-
helse deltok på befaring i nedslagsområdene og ga deretter en rekke påbud om
tiltak som IV måtte iverksette.32
Helserådene i eierkommunene fulgte opp de ytre
tiltakene. Naboene til vannmagasinet måtte sørge for at spillvann og kloakkvann
ble ført ut av nedbørsområdet. Både utedo, staller og fjøs skulle sikres med støpte
kummer under, slik at ikke urin og avføring kunne sive ut i området utenfor. Det
skulle settes opp gjerder for å hindre dyr i å komme ned til vannet, og det skulle
anlegges kanaler, slik at overflatetilsig ikke skulle renne ut i vannet, men ledes ut
av nedbørsfeltet. Bading, vask og skylling av tøy i drikkevannet var forbudt. Det
Maskiningeniør Thomassen, med hatt,
sto for de første testene da vannet ble
satt på ved Langevatn i 1959. De to
andre personene er ukjente.
Foto: IVAR IKS.
Sprenger_grenser_indhold.indd 46 23/10/15 12.58
47. Vrien start på interkommunalt samarbeid 47
samme var fiske – unntatt for grunneiere i bestemte deler av vannet.33
Kvaliteten på
vannet ble daglig kontrollert av vannverkets eget personell. Denne kontrollen besto
i å kontrollere kloroverskudd, pH og at silingen var i orden. Den offentlige kontroll
ble utført av byveterinæren i Stavanger, Statens institutt for folkehelse og NIVA.34
ET STORT FELLES LØFT
Utbyggingen av det nye vannverket var kostbar, og det var ikke enkelt å skaffe
finansiering til det i den kapitalknappe etterkrigsperioden. I de opprinnelige ved-
tektene var det bestemt at de tre deltakerkommunene skulle bidra med 2 millioner
kroner kontant, og at resten skulle dekkes ved lån. Denne summen ble senere hevet
til 3 millioner kroner.
Arbeidet med å skaffe finansiering startet i 1953. Først ble Norges Brannkasse
kontaktet om muligheten for tilskudd, siden det var den finansinstitusjonen vann-
verkene forholdt seg til i forbindelse med forsikring. Dette førte videre til drøftin-
ger med Norges Bank og Kommunalbanken.
Bankene i hovedstaden fremholdt at de lokale bankene også måtte delta, og
IVs styre hadde møte med banksjefene i Stavanger og Rogalands Bank, Stavanger
Sparekasse, Bøndernes Bank, Hetland Sparebank og Håland Sparebank. Noen år
tidligere hadde Lyse Kraft vært ute i samme ærend og hadde fått låne 6 millioner
kroner. I dette tilfellet kunne de lokale bankene bidra med 4 millioner kroner til
IV. Mer hadde de ikke å tilby, for de hadde ikke den nødvendige styrke til å finansi-
ere et så stort interkommunalt foretak.
Oppdraget med å skaffe resten av lånekapitalen ble nå overlatt til Stavan-
ger-bankene. De klarte i 1954 å skaffe et lån på 21 millioner kroner som ble god-
kjent av Norges Bank.35
Problemet var bare at prosjektet i mellomtiden var blitt 8
millioner kroner dyrere. Dermed var det bare å arbeide videre med finansieringen.
Endelig ville Norges Brannkasse bidra med 1 million kroner, og et nytt konsortium
ble dannet for å skaffe de resterende 7 millioner kroner – noe som tok tid.
I mellomtiden pågikk anleggsarbeidet og rørproduksjonen for fullt. Hoved-
ledningen fra Langevatn til Tjensvoll var det dyreste elementet og kostet alene
26 millioner kroner. Regningene strømmet på, og en tid hadde ikke IV penger å
betale med.
Det akutte problemet ble løst ved at Lyse kraftverk ytte IV et lån på 1 million
kroner utbetalt mot gjeldsbrev 4. mars 1958. Krisen ble videre løst ved at Håland
Sparebank ga et kortsiktig lån.
Omregnet til kroneverdien i 2015 tilsvarer det cirka 450 millioner kroner, nær-
mere en halv milliard kroner. For å komme i mål ble det tatt opp lån på 0,5 millio-
ner kroner i NKP, 2 millioner kroner i Norges Postsparebank, et nytt lån på en halv
million i Norges Brannkasse og et lån på 2,5 millioner kroner i Den norske Credit-
bank. Alt i alt var det en krevende oppgave for styret å komme i mål finansielt med
det store prosjektet.36
Ukomfortabel arbeidsstilling for å lese
av instrumentene under trykktesting av
vannet.
Håndkolorert foto: IVAR IKS.
Sprenger_grenser_indhold.indd 47 23/10/15 12.58
