Norges idrettsforbund arrangerte anleggspolitisk seminar i Trondheim 18. og 19. oktober. Formålet med seminaret var å diskutere norsk idretts fremtidige anleggspolitikk og hvordan man i samråd kan nå de målene man har satt seg.

1. 1
Norsk idretts anleggspolitikk sett utenfra
NIFs anleggskonferanse 18.-19. oktober, Trondheim
Jan Ove Tangen, Høgskolen i Telemark
Innledning
Takk for invitasjonen til å holde et innlegg på denne viktige konferansen. Det er både spennende og skremmende å stå overfor så kompetent forsamling og si noe om norsk idretts anleggspolitikk sett utenfra.
Mitt utenfrablikk er forskerens blikk; et blikk formet av egen og andres forskning. Om jeg har tolket oppdraget rett, skal mitt utenfrablikk supplere, men også utfordre, norsk idretts innenfrablikk.
Med kun 30 minutter til rådighet, kan jeg bare presentere deler av mitt utenfrablikk. Håpet er at noen av mine synspunkter vil gi ettertanke og være nyttige i den prosessen dere nå er i ferd med å starte. La meg innlede med så spørre litt naivt:
Hvem er «Idretten» og «Norsk idrett»?
I omtalen av mitt innlegg i programmet finnes det formuleringer som «Idrettens anleggspolitikk» og «Norsk idretts anleggspolitikk». For dere er det kanskje innlysende, men for en forsker er det nødvendig å spørre: Hvem er «Idretten» og hvem er «Norsk idrett»? NIF synes å oppfatte seg selv som «Idretten» med stor «I» og som «Norsk idrett» med stor «N» selv om det også foregår mye idrett og fysisk aktivitet utenfor NIF. Denne selvforståelsen er klart nedfelt i NIFs ulike planer og dokumenter, og i hvordan NIF framstiller seg i offentligheten. NIFs samarbeidspartnere stat og kommune ser også på NIF som «Idretten» og «Norsk idrett». I Stortingsmeldinger, fylkeskommunenes strategiplaner og kommunenes idretts- og friluftslivsplaner står dette svart på hvitt.
Sett utenfra utgjør selvforståelsen og aksepten av den, selve grunnmuren i innenfrablikket; med store konsekvenser for idretts- og anleggspolitikkens utforming og gjennomføring. Aksepten gir NIF stor definisjonsmakt over hva som skal oppfattes som «idrett» og hva som skal oppfattes som «anlegg». Slik sett er NIF nærmest er å sammenlikne med «Kirken». Slik den norske kirke ble definert i Grunnloven som en statskirke fram til 2012 og folkekirke etterpå, er Norges idrettsforbund å betrakte som en statsidrett og folkeidrett. NIF er på sett og vis like enerådende i «trosspørsmål», i «liturgi» og i «utformingen av kirkerom» som den norske kirke er. Samtidig er NIF, som kirken, «understøttet» av Staten. NIF er like autonom, men også like avhengig av Staten, som kirken er. Og begge slites mellom krav innenfra og utenfra, med alt det det innebærer.

2. 2
Her er vi ved kjernen i norsk idrettspolitikk generelt og norsk anleggspolitikk spesielt: forholdet mellom stat, kommune og idrett er tett og nært med mye personlig overlapp – «en familierelasjon» kalte statsviteren Per Selle det i 1995 (Selle, 1995). Denne relasjonen er i følge Selle helt annerledes enn hva som er vanlig på politikkfeltet. Vi kunne også brukt statsviteren Stein Rokkans begrep om «jerntriangel» om den omfattende makt og kontroll som er samlet i relasjonen mellom stat, kommune og idrett. Begge perspektivene gir viktige innsikter.
Jeg er fristet til å karakterisere forholdet mellom stat, kommune og idrett som en «verdslig treenighet»; en enhet som framtrer med tre skikkelser: staten, kommunen og idretten. De er «ens», dvs. de er like og de er enige. Som den hellige treenighet – altså Gud, Jesus og den Hellige ånd - oppfattes også den verdslige treenigheten som allmektig, allvitende og allestedsnærværende. «Idrettsriket er deres, og makten og æren i all evighet» Litt flåsete kan man spørre: Hvem er «Gud», «Jesus» og «Den hellige Ånd» i den verdslige treenigheten på idrettsfeltet? Jeg overlater til dere å svare på spørsmålet. Da kan dere kanskje også tenke på hvem som er «Djevelen» i denne metaforiske sammenhengen.
Tre-enighet innebærer som nevnt at tre parter er enige. Enigheten er i første rekke knyttet til samarbeid, arbeidsdeling og samfinansiering. Samtidig så deler partene visse viktige kjerneverdier. Fordi aktørene er så sammenvevet i denne treenigheten, er det vanskelig å skille fra hverandre hva som er statens, idrettens og kommunenes idretts- og anleggspolitikk. Legg stortingsmeldinger, kommunale delplaner og idrettspolitisk dokument ved siden av hverandre og gjør en sammenlikning av innholdet. Likhetene er betydelige; forskjellene er marginale. Uansett: treenigheten må gis mye av æren for den plass og funksjon fysisk aktivitet og idrett har fått i Norge. Men treenigheten må også kunne stilles til ansvar for de konsekvenser som denne politikken har resultert i. Og det må spørres om dette er en konstellasjon som er egnet for framtiden?
Hvorfor slikt fokus på anlegg?
For staten er fysisk og idrettslig utfoldelse et velferdsgode som flest mulig skal få ta del i. Anlegg og tilrettelagte områder ansees som en viktig forutsetning for utøvelse av idrett og fysisk aktivitet. Tilskudd til bygging og rehabilitering av idrettsanlegg er statens viktigste virkemiddel. Det er statens mål at «anleggsmassen samlet gir grunnlag for variert aktivitet over hele landet» (Meld. St. 26 s 72).
Arven etter Rolf Hofmo og arbeiderpartistatens idretts- og anleggspolitikk er tydelig i både denne meldingen og de tidligere idrettsmeldingene. For Hofmo var idretten en brekkstand for utviklingen av det norske velferdssamfunnet (Goksøyr, Andersen, & Asdal, 1996; Slagstad, 2011; Jan Ove Tangen, 2011). Og anleggsbyggingen var det sentrale virkemiddelet.
Men også arven etter Hans B Skaset kan anes. I Kulturmeldingen fra 1972, i kapitlet om idrett som ble skrevet av Skaset, ble mottoet «Idrett for alle» introdusert i norsk idrettspolitikk. Han nyanserte dette i St Meld 14 (1999-2000); da han satt som

3. 3
ekspedisjonssjef i Kulturdepartementet. Da ble slagordet re-formulert til visjonen «idrett og fysisk aktivitet for alle». Departementet hadde funnet grunn til at «det ikke bare er idrett i regi av idrettsorganisasjonene som berettiger offentlig støtte» (s 6). Målet for anleggspolitikken var da at: ”Den samlede anleggsmassen skal gi flest mulig anledning til å drive idrett og fysisk aktivitet. Anleggsmassen bør tilpasses aktivitetsprofilen i befolkningen.”
NIF synes ikke å ha motforestillinger mot en slik idretts- og anleggspolitikk. Tvert imot, de støtter den. NIFs visjon er «Idrettsglede for alle»; en visjon som «skal bidra til at alle mennesker gis mulighet til å utøve idrett ut fra sine ønsker og behov» (Idrettspolitisk dokument 2011-2015). NIFs selvpålagte oppgaver i anleggspolitikken er tredelt: dels å arbeide for at det offentlige tar ansvar for at alle får tilgang, dels arbeide for at staten bidrar til et bredt aktivitetstilbud, og dels at organisasjonen selv vil arbeide for å få større innflytelse på anleggspolitikken.
Vi kan enes om at aktivitet og anlegg er to sider av samme sak: eller som staten og idretten hevder: «Uten anlegg, ingen aktivitet!» Men selv om anlegg er en forutsetning for aktivitet, er det ikke slik som Hofmo trodde at jo mer anlegg, jo mer aktivitet. Denne myten har dessverre både myndighetene og idretten trodd på siden Hofmos dager. Den ble gjentatt av statsråd Trond Giske på Idrettsgallaen i 2007 og den ble gjentatt av statsråd Anniken Huitfeldt i juni 2012 da hun la fram den nye idrettsmeldingen og fortalte at idretten skulle få 600 millioner mer, og de skulle gå til anlegg. Kanskje er det på tide å nyansere dette synes på forholdet mellom anlegg og aktivitet?
All idrettslig aktivitet vil måtte an-legges til et sted eller område. Stedets eller områdets beskaffenhet muliggjør ulike idretter. Men ofte må det til bearbeiding, tilrettelegging, vedlikehold osv. for at det skal kunne hoppes på ski, spilles fotball, svømmes om kapp osv. Det impliserer et ressursbehov som må dekkes opp, f. eks. igjennom dugnad, offentlig støtte eller ‘rike onkler’. Men det er ikke gitt at anleggene bør være store og kostbare, standardiserte og teknologiske, for at mye aktivitet skal kunne finne sted. Kanskje er det nettopp motsatt, at de store anleggene kan virke skremmende og krevende slik at folk flest velger mindre og enklere anlegg?
Det store og viktige spørsmålet som både idretten og det offentlige må stille seg er hvordan anlegg som politisk virkemiddel faktisk virker. Jeg finner det påfallende at det ikke reflekteres mer over hvilke anlegg gir mest idrettsglede, mest aktivitet, mest helse osv. per investerte krone. I politikken ellers er kostnadseffektivitet viktig når alternativer vurderes og velges. For NIF burde slike vurderinger ligge nær å foreta i og med at organisasjonen i sitt «Idrettspolitisk dokument» skriver at de «vil øke sin innflytelse på nasjonale og lokale prioriteringer ved å prioritere internt overfor relevante myndigheter».
Heller ikke staten synes å være særlig opptatt av virkemidlets virkninger eller det enkelte anleggs kostnadseffektivitet. Riktignok har vi gjennom offentlige evalueringer som Sundbergutvalget innstilling og Riksrevisjonens rapport, fått et visst innblikk i virkemiddelets

4. 4
virkninger. Sundbergutvalget skriver at det er indikasjoner på at virksomheten drives på en god og inkluderende måte, men at det ikke har vært mulig å påvise en klar sammenheng mellom de statlige målene og den organiserte idrettens bruk av spillemidlene. Riksrevisjonens undersøkelse av tilskudd til idrettsanlegg i 2008-2009 (Riksrevisjonen, 2009) påviser at måloppnåelsen målt som anleggsdekning er skjevfordelt både mellom fylker og mellom kommuner. De bemerker også at tilskuddssystemet fører til at kommuner med høye frie inntekter søker om mest og får oftest mest tilskudd noe som fører til best anleggsdekning. Styringen av spillemidlene synes i hovedsak å fungere etter forutsetningene hevdes det. Dessverre foreligger det lite forskning på området. Behovet for mer kunnskap om dette er påtrengende.
Både Sundbergutvalget og Riksrevisjonen kunne gått mye lenger for avdekke hva som var de faktiske virkningene av virkemidlet. De kunne f. eks. sett nærmere på påstanden om mer anlegg gir mer aktivitet, dvs. forholdet mellom anleggsforekomst og anleggsbruk.
Gir flere anlegg mer aktivitet?
De fleste undersøkelser dokumenterer at fysisk aktivitet og idrett gir glede og adspredelse. Godt over 80 prosent av barn i alderen 8-12 år oppga at de deltar i idrett fordi det er morsomt (MMI 2004 i Ingebrigtsen & Aspvik, 2010)). Blant de over 15 år oppgir nærmere 40 prosent av befolkningen over 15 år at de driver med fysisk aktivitet og trening for å ha det gøy/moro (Breivik, 2013). I en undersøkelse blant nærmere 30 000 golfspillere fant jeg ut at over 80 prosent av oppga at det å ha det gøy og moro var hovedmotivet (Jan Ove Tangen, 2013). NIFs visjon om idrettsglede er derfor helt i tråd med hva befolkningen ønsker at norsk idrett skal tilby.
Det er rimelig å anta at befolkningen velger den aktiviteten og det anlegget de trives best med og holder seg borte fra det de ikke synes noe om. Tilgjengelig statistikk over bruk av ulike idrettsanlegg kan derfor leses som uttrykk for hva befolkningen synes er morsomt og gøy og holde på med og vise versa. Dette kan vi så sammenholde med tilgjengelig statistikk over hva som forekommer av anlegg (f. eks. anleggsregisteret). Et eventuelt misforhold mellom hva folk faktisk bruker av anlegg og hva slags anlegg som faktisk foreligger kan da tolkes som at anleggspolitikken ikke er helt vellykket.
Det mest brukte anlegget for fysisk aktivitet og idrett er turstier/turløyper for de over 15 år (Breivik, 2013). Lysløype er det nest mest brukte anlegget. Deretter følger svømmehall/- basseng. Fotballanlegg (inkludert ballbinger) derimot brukes bare av en liten andel av befolkningen over 15 år. For de yngre, de mellom 8-15 år, er sykling, ski, svømming og fotball de viktigste uorganiserte aktivitetene. Det impliserer også hvilket anlegg de bruker mest. Blant organiserte aktiviteter, i regi av klubben, er fotball mest populær, ski og håndball deretter.
For både menn og kvinner er turstier det viktigste anlegget. Anleggsbruken er ganske lik mellom kjønnene for de fleste anleggstyper. De største kjønnsforskjellene i regelmessig

5. 5
anleggsbruk finner vi i bruk av kommersielle treningssentre og vekttreningsrom. Kvinnene bruker det førstnevnte mye mer enn menn, mens menn bruker det sistnevnte mest. Aldersgruppen 40-59 år bruker regelmessig turstier mest. Aldersgruppen 15-24 år er den største gruppen av regelmessige brukere av treningssentre og vekttreningsrom. I forhold til sosial klasse, er det den øverste sosiale klassen som dominerer bruken i alle de ulike anleggstypene, altså de med mest utdanning og høyeste inntekt.
Ut fra tallene i anleggsregisteret er det klart at fotballanlegg er det idrettsanlegget det finnes flest av. I 2007 utgjorde fotballanlegg 27 prosent av anleggsmassen (J. O. Tangen, 2007). Kun syv prosent av den voksne befolkning over 15 år var da regelmessige brukere av denne anleggstypen. Nesten 19 prosent av anleggsmassen var gymsaler. Noe over 13 prosent av befolkningen brukte da dette anlegget regelmessig. Disse anleggene utgjør altså en større andel av anleggsmassen enn befolkningens aktivitetsbruk skulle tilsi. Samme undersøkelse viser også at turstier og gangveier utgjorde nærmere 13 prosent av anleggsmassen, mens over 23 prosent av befolkningen oppga at de brukte dette anlegget regelmessig. Det samme finner vi for svømmebasseng. Denne anleggskategorien utgjorde over seks prosent av anleggsmassen, mens 22 prosent av befolkningen brukte dette anlegget regelmessig. Tallene indikerer at det er misforhold mellom anleggsforekomst og anleggsbruk; i hvert fall for den voksne delen av befolkningen.
Noen vil da kanskje kommentere disse tallene ved å si at kapasiteten på fotballanleggene er sprengt og at det er nok av plass i lysløyper og svømmebasseng. I 2005 dokumenterte Rafoss & Breivik at hvert fotballanlegg hadde i gjennomsnitt 49 regelmessige brukere over 15 år, hvert svømmeanlegg hadde 230 regelmessige brukere, mens hvert flerbruksanlegg hadde 586 regelmessige brukere (Rafoss & Breivik, 2005). Trengselen i flerbruksanleggene og svømmeanleggene er ut fra disse tallene betydelig større enn trengselen på fotballbanene. Kanskje burde da fler av de førstnevnte anleggene være prioriterte anlegg framover?
Ut fra Breiviks (2013) undersøkelse er det tydelig at nye aktører de siste tiårene har klart å motivere flere til å være fysisk og idrettslig aktiv, mens NIF som tilbyder synes å ha stagnert, kanskje til og med gått noe tilbake. De som har drevet egenorganisert fysisk aktivitet og idrett har økt fra 69 prosent i 1989 til 95 % i 2011. Private treningstilbud, altså kommersielle tilbud, har i samme periode økt fra 14 prosent til 42 prosent. Aktivitet i regi av «idrettslag» har vært tilnærmet stabil, med kanskje en liten nedgang, fra 19,3 prosent i 1989 til 18,7 prosent i 2011. Man kunne kanskje forvente at idrettslagene med sine seriøse medlemmer ville komme bedre ut som det sted man trente mest. Men tallene viser at de som trener mest i idrettslag har gått dramatisk ned, fra 17 % i 1989 til under 7 prosent i 2011. Kommersielle tilbud har økt tilsvarende.
Denne statistikken antyder et misforhold mellom offentlige tilskudd til idrettsformål og befolkningens aktivitetsnivå. Dette misforholdet kan også vises på en annen måte. Fra 1985 til 2011 har tilskudd til idrettsformål (altså spillemidlene) økt fra 184 millioner i 1985 til nærmere 735 millioner i 2011. Om vi justerer bevilgningene ut fra Byggekostnadsindeksen

6. 6
har bevilgningene økt fra 507 millioner i 1985 til 735 millioner, dvs. med 45 prosent1. I samme periode har de som er aktive 1 gang per uke eller mer, økt fra 47 til 65 prosent, dvs. en prosentvis økning på 38 prosent. Tilsynelatende kan det se ut som at økningen i bevilgningene har ført til økt aktivitet. Men som allerede påpekt, denne økningen i befolkningens regelmessige aktivitet, er kommet utenfor den organiserte idretten, dels i form av økt trening på egenhånd og dels i økt trening i kommersielle sammenhenger. Det er områder som i liten grad nyter godt av offentlige tilskuddsordninger. Det burde fra mitt ståsted være et tankekors for både staten og NIF. For NIF spesielt bør dette mane til ettertanke. Innfrir NIF sitt samfunnsoppdrag om å skape idrettsglede og aktivitet for alle, ut fra disse tallene?
Muligens ligger årsaken til problemet i finansieringsformen? Og kanskje skaper fordelingsmåten ytterligere fordelingseffekter?
Ligger problemet i finansieringsform og fordelingsmåte?
La oss først se på hva som stilles til disposisjon av ressurser. Kostnadene ved å spre idrett som velferdsgode dekkes opp nærmest som i et spleiselag. I 2010 ble det fordelt nesten 1,6 milliarder til idrettsformål. Nesten halvparten gikk til idrettsanlegg. I tillegg kom grasrotandelen og merverdi-kompensasjonen. I følge SSBs kulturstatistikk for 2010 brukte norske kommuner 2,6 milliarder til netto driftsutgifter på idrett mens brutto investeringsutgifter var på over 3,5 milliarder(SSB, 2010). Kommunenes kostnader i forbindelse befolkningens idrettslig utfoldelse var altså på over 6 milliarder, dvs. over tre og en halv gang Statens støtte. Frivillig innsats i organisert idrett i 2009 tilsvarer 27 576 årsverk (Wollebæk & Sivesind, 2010), eller ca. 12 milliarder i 2010 kroner ut fra en gjennomsnittslønn. Den organiserte idrettens dugnadsinnsats tilsvarer slik sett åtte ganger Statens støtte til idretten.
Den offentlige støtten til fysisk aktivitet og idrett er muligens mer omfattende og mindre oversiktlig enn det som allerede er nevnt. I en undersøkelse fra 2010 (Breivik et al., 2010) tok man sikte på å gi en oversikt over økonomiske virkemidler og kommunal praksis. Forskerne slo fast at det finnes en rekke støtteordninger, både i form av midler fra departement og direktorater, fylkesmann og fylkeskommune, kommunale midler, private aktører osv. men det var vanskelig å få full oversikt. Forskerne slo fast at ”Det viser seg at dette ble en vandring i en ugjennomtrengelig jungel.” (s 88). Tross denne uoversiktligheten antydet forskerne at fordelingen av de mange midlene syntes å bli fordelt på samme måte som spillemidlene.
Sponsormidler er også en viktig kilde for den organiserte idretten for å drive og utvikle sine tilbud og anlegg. Eller for å si det med St meld 26 (2011-2012): «Idretten har et betydelig markedspotensial. Det er også et mål for norsk idrett å styrke finansieringen lokalt og sentralt gjennom samarbeid med næringslivet» (s 59). I 2009 skal den organiserte idretten
1 Takk til kollega Lars Håkonsen for hjelp til å regne ut justerte tall ut fra byggekostnadsindeksen (BKI)

7. 7
ha mottatt nesten 2, 4 milliarder i sponsorinntekter. Det utgjør 71 prosent av hele sponsormarkedet. Fotballen alene sto for over 1,2 milliarder av denne summen. Men fotballens medieinntekter, som er betydelige, er ikke med i denne summen (Sponsor Insight AS 2009, ref i St meld 26). Godt og vel 20 millioner brukes på befolkningens fysisk og idrettslige aktivitet årlig.
La oss så se hvordan midlene fordeles. La oss bruke spillemidlene som utgangspunkt i og med at den sannsynligvis danner modell for hvordan de andre midlene også fordeles. Målt i antall kroner per innbygger mottok Finnmark mest tilskudd i perioden 2001-2007 med 1700 kroner, mens Østfold, Oslo og Akershus mottok minst, 650 kroner (Riksrevisjonen 2008). Befolkningen får dermed ikke lik tilgang til anlegg. Den er avhengig av hvor du bor. «Taperne» er de befolkningstette fylkene og de store byene. Spillemidlene fordeles skjevt tross de kriteriene som legges til grunn og som skulle sikre at befolkningen har tilnærmet lik tilgang til anlegg uavhengig av bosted. Så vidt jeg vet er dette forsøkt justert i senere fordelinger.
Jeg har i en annen sammenheng (J O Tangen, 2012) hevdet at fordelingen av spillemidler til ulike anleggskategorier kan sees som et utrykk for politisk verdsetting og betydning. I 2010 gikk 34 prosent av spillemidlene til fotballanlegg. Flerbruksanleggenes andel var 28 prosent. Bevilgninger til skianlegg var 5 prosent, mens bevilgninger til golfanlegg utgjorde noe over 2 prosent av totalen. Ved første øyekast kan dette se rimelig ut i og med at fotball har flest medlemmer og aktiviser derfor langt flere, enn ski og golf. I forhold til medlemstall er fotball to ganger større enn skiidrett og tre ganger større enn golf om vi legger medlemstallene fra 2010 til grunn.
Tallene viser at fotball får omtrent syv ganger mer midler enn skiidrett og nesten 17 ganger mer enn golf enda fotball er bare to ganger større enn ski og tre ganger større enn golf målt med medlemstall. Det kan indikere at de som bevilger midlene mener at fotballens politiske verdi og betydning er så mye større enn de andre idrettene. Kanskje bidrar fotball til syv ganger mer idrettsglede, mer helse, mer demokrati, mer felleskap og mer underholdning enn ski – og nesten 17 ganger mer enn golf? Eller kanskje skyldes skjevhetene at fotballens ledere er kjempedyktige til å vinne fram med søknadene sine? Eller kanskje skyldes det selve fordelingsmåten? Dessverre drøfter ikke stortingsmeldinger, kommunedelplaner eller idrettspolitiske dokument slike og andre mulige årsaker. Det er kanskje på tide?
Så vil kanskje noen hevde at fotballanlegg i større grad brukes til uorganisert aktivitet sammenliknet med de andre idrettsanleggene og slik sett rettferdiggjør skjevfordelingen. Når kostnadene fordeles på antallet regelmessige brukere av de forskjellige anleggskategoriene, kom jeg fram til at fotballanlegg, inkludert ballbinger og balløkker, i særklasse får mest med 674 kr. per regelmessig bruker(J O Tangen, 2012; Jan Ove Tangen, 2013). Dernest følger flerbrukshall med 327 kr. Regelmessige brukere av golfanlegg får 227 kr mens midler til bad og svømmeanlegg utgjør 64 kr per bruker. Brukere av skianlegg (lysløyper og alpinanlegg) og friluftslivsanlegg er de som får minst per regelmessig bruker

8. 8
med henholdsvis 21 kr og 12 kr. Igjen er det viktig å spørre: bidrar et fotballanlegg til to ganger mer idrettsglede, mer helse, mer demokrati, mer felleskap enn et flerbruksanlegg, tre ganger mer enn et golfanlegg, 10 ganger mer enn et svømmeanlegg og 56 ganger mer enn et friluftslivsanlegg for regelmessige brukere? Det bør fotballanleggene gjøre om denne forfordelingen skal forsvares.
Andre vil kanskje hevde at fotballanlegg er dyrere enn både skianlegg og golfanlegg og må derfor ha så mye midler for å aktivisere tilsvarende mange. Det er godt mulig. Men da dukker spørsmålet om kostnadseffektivitet opp. Gir virkelig fotball mer glede, helse, demokrati, fellesskap per krone sammenliknet med ski og golf? Om det er tilfelle, så er fordelingen rettferdig, men om ikke bør kanskje fordelingsmåten diskuteres.
Det bør avklares i på hvilken måte og i hvilken grad de ulike idrettene og anleggene bidrar til de politiske målene som virkemidlet er tenkt å realisere faktisk blir realisert. Både Staten og NIF bør tenke igjennom effektene av fordelingsmåten og om den bidrar til at alle mennesker får delta i idrett og oppleve idrettsglede og gis mulighet til å utøve idrett ut fra sine ønsker og behov. NIF bør også vurdere hvordan organisasjonen skal øke sin innflytelse på nasjonale og lokale prioriteringer ved å prioritere internt overfor relevante myndigheter slik at disse skjevfordelingene eller fordelingseffektene kan rettes opp.
Beslutningene bak idrettsdeltakelse og anleggsbruk
For å kunne planlegge for idrettsaktivitet og idrettsanlegg må man ha en forståelse av hva som former individets beslutninger om å være fysisk aktiv. Jeg hevdet tidligere at folk deltar i de idretter og bruker de idrettsanlegg hvor de trives og har det gøy. Går vi dypere inn i beslutningsprosessen bak idrettsdeltakelse og anleggsbruk kan vi hevde at beslutningene er bestemt av prosesser og strukturer på to nivå: systemnivå og individnivå.
Ut fra figur 1 som vises ser vi at på den ene siden er idrettssystemet opptatt av å vinne og ha framgang. Systemet legger opp til trening og planlegging. Med økende alder velges utøvere ut til konkurranser ut fra talent og prestasjoner. En rekke konkurranser og kamper arrangeres. Og det bygges en rekke anlegg hvor denne aktiviteten kan finne sted. Disse anleggene er en materialisering av idrettens forventninger om å vinne og prestere stadig bedre. En slik struktur av tause forventninger fungerer som en inklusjons- og eksklusjonsmekanisme. Noen slippes inn og andre holdes utenfor.
På den annen side vil ethvert individ kontinuerlig forsøke å skape seg en identitet. Å mestre ulike virksomheter og aktiviteter er en viktig faktor i identitetsbyggingen. Men en slik mestring skjer ofte under andres påsyn: under «de andres blikk». Å bli sett eller ikke sett har store konsekvenser for identiteten. Om vi lykkes er det ekstra stort å ha blitt sett. Men om vi mislykkes vil de fleste helst ikke bli sett. Dette gjelder minst like mye hos voksne som hos barn og unge. All vår erfaring, og alle de emosjoner som trigges i forbindelse med aktivitet, lagres i kroppen som ulike ubevisste former for kroppslig hukommelse. Hos den enkelte vil opplevelsen i det enkelte anlegg lagres som en følelse; som et sted man elsker eller hater,

9. 9
eller for å bruke et par termer fra stedsfilosofen Yi-Fu Tuan (Tuan, 1974): som topophilia eller topophobia. Og følelsene og erfaringene trigges neste gang man står i en valgsituasjon. Alt dette utgjør det som kan kalles taus kunnskap.
Figur 1: Model for idrettsdeltakelse
Idrettsdeltakelse er å betrakte som utfallet av de prosesser som er virksomme i både idrettssystemet og i individsystemet. Idrettssystemet inkluderer og ekskluderer de som er nødvendig for å vinne og prestere bedre og ekskluderer de som ikke kan levere dette. Individet vurderer bevisst og ubevisst – på grunnlag av sin tause kunnskap – om det skal innfri eller avvise de tause forventninger den enkelte kan lese i idrettsanlegget.
Det følger av dette perspektivet at for at idrettsdeltakelse skal kunne finne sted må det være en overenstemmelse mellom anleggets tause forventninger og individets tause kunnskap. Det er lettere for folk flest å innfri de tause og materialiserte forventningene i en tursti enn de tause forventningene i en hoppbakke. I en anleggspolitisk sammenheng er det tre sentrale spørsmål som da oppstår. For det første: skal anlegg kun bygges slik at de er i overenstemmelse med den tause kunnskapen som de fleste besitter eller skal anlegg bygges slik at de tause forventningene er så krevende at kun en liten del av befolkning er i stand til å innfri de? Det er ikke gitt at anlegg for toppidrett passer som anlegg for breddeidrett. For det
Idrettsdeltakelse

10. 10
andre: om det skal bygges begge deler: hva skal fordelingen være mellom disse to: skal forholdet være forholdsmessig: dvs. mest til folkelige anlegg og mindre til eliteanlegg eller skal det være skjevfordelt: dvs. at eliten skal ha relativt mer fordi disse anleggene er mer kostbare. For det tredje: hvordan skal en norsk idrettspolitikk utformes for å rettferdiggjøre det ene eller det andre alternativet?
Spørsmålene og utfordringene er mange på det det idrettspolitiske feltet; mange fler enn de jeg har berørt med dette utenfrablikket. Og i forlengelsen av det jeg har sagt ligger det også noen dilemmaer som dere eventuelt kan ta stilling til.
Noen anleggspolitiske dilemmaer
Forskningen har vist at det er både et misforhold mellom anleggsforekomst og anleggsbruk og at det finner sted klare fordelingseffekter gjennom spillemiddelordningen. Bør fordelingskriteriene endres eller beholdes?
NIF har forpliktet seg til å «… øke sin innflytelse på nasjonale og lokale prioriteringer ved å prioritere internt overfor relevante myndigheter». Bør NIF sentralt i større grad signalisere nedover i organisasjonen hvilke anlegg som bør prioriteres lokalt eller bør fortsatt være slik at ulike klubber og lag fremmer anleggssøknader overfor kommunen og videre til fylkeskommune og departement?
Er treenigheten i norsk idrettspolitikk den best tenkelige for «Idretten», dvs. NIF, framover eller vil andre konstellasjoner være mer tjenlig for å realisere idrettsglede for alle? Bør eventuelt også «Djevelen» inviteres inn?
Spillemidlene har vært det mest sentrale virkemidlet i norsk idrettspolitikk. I og med den nye situasjonen hvor andre spillselskaper enn Norsk Tipping er kommet på banen, bør da NIF ønske de velkommen eller be de holde seg langt vekk?
I lys av denne situasjonen, bør statens tilskudd til idrettsformål fortsatt holdes utenfor stortingsbehandling og statsbudsjettet, eller vil norsk idretts anleggspolitikk være mer tjent med å få statens støtte over statsbudsjettet?
Referanser
Breivik, G. (2013). Jakten på et bedre liv: fysisk aktivitet i den norske befolkning 1985-2011. Oslo: Universitetsforl.
Breivik, G., Sand, T. S., Rafoss, K., Tangen, J. O., Thorén, A.-K. H., Bergaust, T. E., & BjørnStokke, K. (2010). Fysisk aktivitet: omfang, tilrettelegging og sosial ulikhet (Vol. 2010:10). [Alta]: HIF.
Goksøyr, M., Andersen, E., & Asdal, K. (1996). Kropp, kultur og tippekamp: Statens idrettskontor, STUI og Idrettsavdelingen 1946-1996. Oslo: Universitetsforl.
Ingebrigtsen, J. E., & Aspvik, N. P. (2010). Barnsidrettsdelakelse i Norge - Litteraturstudie av barn i idretten (Vol. Rapport 02/2010): NTNU Senter for idrettsforskning.
Rafoss, K., & Breivik, G. (2005). Anleggsbruk. En kartlegging og analyse av anleggsbruk i den norske befolkning. (Vol. HIF-rapport 2005:11). Alta: Høgskolen i Finnmark.
Selle, P. (1995). Idretten og det offentlege: ein familie? (pp. S. 336-353). [Oslo]: TANO ; [København] : Jurist- og Økonomiforbundets Forl.

11. 11
Slagstad, R. (2011). De politiserende embedsmenn. En tradisjon i norsk forvaltning. Nordisk Administrativt Tidsskrift, 88(3), 170-188.
SSB. (2010). Kulturstatistikk 2010. Oslo-Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.
Tangen, J. O. (2007). Idrettsanlegg som politisk virkemiddel – virker det? Paper presented at the Avslutningskonferanse for programmet idrett, samfunn og frivillig organisering”, Skien.
Tangen, J. O. (2011). Idrettens anlegg - brekkstangen som sviktet Norsk idrett: indre spenning og ytre press (pp. S. 447-463). Oslo: Akilles.
Tangen, J. O. (2012). Golfens helseregnskap - Skisse til en samfunnsøkonomisk analyse av golfens helseeffekter Skriftserien nr 5/2012. Bø i Telemark: Høgskolen i Telemark.
Tangen, J. O. (2013). Å sette pris på golfen: Norges golfforbund.
Tuan, Y.-F. (1974). Topophilia: a study of environmental perception, attitudes, and values. Englewood Cliffs, N.J.: Prentice Hall.
Wollebæk, D., & Sivesind, K. H. (2010). Fra folkebevegelse til filantropi?: frivillig innsats i Norge 1997- 2009 (Vol. 2010:3). Oslo: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.