1. Fra fred til krig
− en fortolkende fenomenologisk studie av norske fredsbevarende
soldaters motivasjon og risikopersepsjon
Sindre Mikal Oterhals
Masteroppgave i psykologi
Norges teknisk naturvitenskapelige universitet (NTNU)
Psykologisk institutt
2008

2. Forord
Det er en vemodig, men samtidig god følelse jeg sitter med i det disse ord blir skrevet. Jeg har brukt
mye tid og ressurser på denne oppgaven, men tross mye slit har det vært en spennende og lærerik
prosess. Temaet jeg har valgt å studere har vist seg å være skremmende aktuelt. I løpet av året 2007,
har debatten om norsk tilstedeværelse i Afghanistan rast i media. Samtidig har også forholdene i
Nord-Afghanistan forandret seg og norske styrker har vært involvert i flere harde og offensive
kamper. To norske soldater ble drept i fjor, og like mange ganger måtte jeg inn i dokumentet for å
redigere oversikten over antall drepte i internasjonal tjeneste. Mine tanker går i den sammenheng til
respondentene - måtte det gå dem godt.
Jeg vil først og fremst takke Torgeir og respondentene som sa seg villig til å delta. En stor
takk rettes også til John-Arne Skolbekken som har gjennom en sokratisk veiledende metode stilt
meg konstruktive spørsmål og gitt utfyllende tilbakemeldinger. Dernest vil jeg også rette en stor
takk til familie og venner for all den hjelpen de har gitt meg i mine to siste år som student. Mest av
alt vil jeg takke min samboer Ane Linn og vår datter Nora for deres betingelsesløse og kjærlige
støtte.
Trondheim, januar 2008
Sindre Mikal Oterhals
II

3. Sammendrag
Norge har helt siden 2. Verdenskrig vært en aktiv bidragsyter i internasjonale operasjoner.
I dag virker en internasjonal deltagelse og tilstedeværelse å være mer aktuelt enn noen sinne. I
forbindelse med årtusenskifte, ble Telemark bataljonen omgjort til å være en profesjonell
hæravdeling bestående av omlag 550 soldater som kunne sendes ut til et konfliktområde på kort
varsel. Telemark bataljonen er i dag aktiv blant annet i de nordlige deler av Afghanistan som del av
ISAF-styrken. Denne oppgaven omfatter en fortolkende fenomenologisk analyse av motivasjonen
og risikopersepsjonen hos ti soldater ved Telemark bataljonen.
Essensen av respondentenes motivasjon bar preg av en eventyrlyst - det vil si et ønske om å
oppsøke det ukjente og utfordrende. Eventyrlysten besto igjen av ulike fasetter som ønsker om å yte
et bidrag, oppleve spenning, selvutvikling, og utvide sin horisont. Selv om respondentene var
bevisst på at internasjonale operasjoner assosieres med en høy risiko, ga de likevel uttrykk for at de
vurderte den personlige risikoen som lav. I den sammenheng ble det lagt vekt på at det er en
kalkulert risiko de eksponeres for, og at den kan reduseres ved å ta forholdsregler. En
sammenfatning og konkluderende tanker vedrørende respondentenes motivasjon og vurdering av
den personlige risikoen, presenteres under punkt 5.1.
III

4. INNHOLDSFORTEGNELSE
Forord...................................................................................................................................... II
Sammendrag...........................................................................................................................III
1 INNLEDNING.......................................................................................................................2
1.1 Norsk deltagelse i internasjonale operasjoner...................................................................2
1.1.1 Endring i Norsk utenrikspolitikk..............................................................................3
1.1.2 Om Telemark bataljonen..........................................................................................4
1.1.3 Risikoen ved å tjenestegjøre i internasjonale operasjoner........................................5
1.2 Studier av soldater.............................................................................................................7
1.2.1 Motivasjon blant fredsbevarende soldater................................................................7
1.2.2 Risiko........................................................................................................................8
1.3 Forforståelse....................................................................................................................10
1.3.1 Selvrefleksjon.........................................................................................................10
1.3.2 Militær retorikk i media..........................................................................................11
1.3.3 Forventninger til funn.............................................................................................12
1.4 Avgrensning av studien....................................................................................................13
2 TEORI...................................................................................................................................14
2.1 Motivasjon.......................................................................................................................14
2.1.1 Altruistisk motivasjon eller prososial handling?....................................................14
2.1.2 Spenningssøkeren...................................................................................................15
2.1.3 Selvutvikling og -realisering..................................................................................17
2.1.4 Tilhørighet..............................................................................................................18
2.1.5 Identitetskonstruksjon.............................................................................................19
2.2Risiko................................................................................................................................20
2.2.1 Risikobegrepet........................................................................................................20
2.2.2 Risikotakeren..........................................................................................................21
2.2.3 Positive illusjoner og risikopersepsjon...................................................................23
2.2.4 Illusjon av kontroll.................................................................................................24
2.2.5 Locus of control......................................................................................................25
2.2.6 Negative utfall........................................................................................................26
2.2.7 Totale institusjoner og sosial nettverk....................................................................27
3 METODE..............................................................................................................................28
3.1 Valg av metode................................................................................................................28
3.1.1 Forskningsmetode..................................................................................................29
3.2 Fremgangsmåte...............................................................................................................29
3.2.1 Intervjuguiden........................................................................................................29
3.2.2 Utvalget..................................................................................................................30
3.2.3 Gjennomføringen...................................................................................................30
3.2.4 IPA og gjennomføring av analyse...........................................................................31
IV

5. 3.2.5 Presentasjon av funn...............................................................................................32
3.3 Forskningsetiske betraktninger........................................................................................33
4 PRESENTASJON AV FUNN OG DISKUSJON................................................................34
4.1 Motivasjon.......................................................................................................................34
4.1.1 Ønsket om å bidra...................................................................................................34
4.1.2 Eventyreren.............................................................................................................37
4.1.3 Tilhørighet..............................................................................................................41
4.1.4 Oppsummering og diskusjon..................................................................................45
4.2 Respondentenes risikopersepsjon....................................................................................50
4.2.1 Risikoen ved tjenesten i Telemark bataljonen.......................................................50
4.2.2 Risikopersepsjon....................................................................................................52
4.2.3 Kontroll og mestringsfølelse..................................................................................56
4.2.4 Grunnlag for respondentenes risikovurdering........................................................58
4.2.5 Oppsummering og diskusjon.................................................................................61
4.3 Psykologiske aspekter ved risikoen...............................................................................65
4.3.1 Refleksjoner over negative opplevelser.................................................................65
4.3.2 Afghanistan-modus.................................................................................................67
4.3.3 Anerkjennelse.........................................................................................................69
4.3.4 Risikopersepsjon og psykisk helse.........................................................................71
4.3.5 Troen på systemet...................................................................................................72
4.3.6 Familierelasjoner....................................................................................................75
4.3.7 Oppsummering og diskusjon..................................................................................76
5 SAMMENFATNING............................................................................................................82
5.1 Konkluderende tanker vedrørende funnene.....................................................................82
5.2 Kritikk av studien............................................................................................................84
5.2.1 Datainnsamling.......................................................................................................84
5.2.2 Diskurssive ressurser i intervjukonteksten.............................................................84
5.3 Oppfordring til videre forskning.....................................................................................85
Litteraturliste..........................................................................................................................86
Vedlegg...................................................................................................................................93
V

6. «Når faren nærmer seg, er det i menneskets indre alltid
to stemmer som taler like høyt i menneskets sjel. Den
ene sier meget fornuftig at man må tenke over hva
faren fører med seg og finne midler til å unngå den,
den andre sier enda mer fornuftig at det er altfor tungt
og pinefullt å tenke på faren når det likevel ikke står i
menneskets makt å forutse alt og redde seg unna det
som nødvendigvis må skje.»
- Lev Nikolajevitsj Tolstoj (Krig og fred, s.681, 2005)

7. 1.0 Innledning
Denne oppgaven omhandler ansatte ved Telemark bataljonens (TMBN) motivasjon for å
tjenestegjøre i internasjonale operasjoner og hvordan de reflekterer over risikoen ved sitt yrke.
Temaet for oppgaven har til hensikt å gi en bedre forståelse av hvem TMBN-soldaten er. Økt
kunnskap om TMBN-soldaten kan være verdifullt for å gi bedre innsikt både i fredsbevarende
operasjoner og hvilke forventninger soldatene har til sitt yrke.
I kapittel 1 vil det videre bli redegjort for Norges internasjonale operasjoner etter andre
verdenskrig og økte engasjement i NATO (North Atlantic Treaty Organization) operasjoner de siste
årene. Et innblikk i endringene av det norske Forsvaret og Norges militære utenrikspolitikk er
sentralt for å forstå utgangspunktet til omorganiseringen og arbeidsoppgavene til TMBN.
Opprettelsen av TMBN kan sies å være et resultat av disse endringene, noe som igjen er med på å
belyse TMBN-soldatens rolle og arbeidsoppgave.
1.1 NORSK DELTAGELSE I INTERNASJONALE OPERASJONER
Norge har over lang tid deltatt i internasjonale militære operasjoner. I denne oppgaven vil det
imidlertid fokuseres på perioden etter 2. Verdenskrig og frem til i dag – da med hovedvekt på
aktuelle konflikter etter årtusenskiftet. Med utgangspunkt i denne perioden, kan det sies at Norges
første bidrag var i 1947, da Norge hadde én FN-observatør utstasjonert i Hellas. Tysklandsbrigaden,
som skulle ivareta stabiliteten i etterkant av de alliertes okkupasjon av Tyskland, blir i denne
sammenheng ikke medregnet da den kan sees på som en del av 2. Verdenskrig.
Først i 1951 bidro Norge med et større antall personell i forbindelse med Koreakrigen
(Forsvarets fellesoperativt hovedkvarter, 2002). Hele 623 nordmenn tjenestegjorde da ved mobile
feltsykehus (NORMASH) og siden den tid har Norge deltatt i over 46 internasjonale engasjement.
Midtøstenregionen er det området hvor Norge har vært over lengst tid og med størst antall soldater.
I perioden 1956 og frem til i dag, har Norge hatt anslagsvis 50 000 utstasjonerte i området, fordelt
over flere kontingenter. Det er også i forbindelse med operasjoner i Midt-Østenregionen at Norge
har mistet flest soldater i kamphandlinger (John Inge Øgland, personlig kommunikasjon juli 2007).
Norge deltar i dag i et bredt spekter av operasjoner, fra mindre intensive operasjonsområder
som på Balkan til atskillig mer intensive områder i Afghanistan. Forsvaret har personell i
operasjoner i Afghanistan, Midt-Østen, Balkan og Sudan samt noen enkeltoffiserer i andre
afrikanske og asiatiske land. Samlet deltakelse i internasjonale operasjoner for hele Forsvaret har i
de senere år ligget på mellom 500 – 700 stillinger årlig. Forsvaret anslår at det årlig er ca 1200-1500
personer som tjenestegjør i internasjonale operasjoner (Vikanes et. al., 2007). Typen internasjonale
operasjoner Norge har deltatt i siden 90-tallet, har imidlertid endret seg. Blant annet skyldes disse
endringene en omdefinering av NATOs oppgaver.
2

8. 1.1.1 Endring i Norsk utenrikspolitikk.
De norske bidragene i perioden etter den 2.Verdenskrig har, med noen få unntak, hovedsakelig vært
gjennom FN (Forsvarets fellesoperativt hovedkvarter, 2002). Denne tendensen kan virke og ha
endret seg i den senere tid. Etter at Warszawa-pakten og Sovjetunionen ble oppløst i 1991, ble
NATOs oppgaver omdefinert av medlemslandene. Under den kalde krigen var alliansens
hovedoppgave å være en forsvarsallianse mot Sovjetunionen. Etter Berlinmurens fall i 1989, valgte
medlemslandene å omgjøre oppgavene i stedet for å oppløse alliansen. NATO gikk fra å være
defensiv til å bli en mer internasjonalt aktiv og offensiv allianse. I 1994 ble Partnerskap for fred
introdusert som er et initiativ utarbeidet for å gi deltakerlandene hjelp til å restrukturere sine
væpnede styrker for å gjøre dem i bedre stand til å delta i fredsbevarende operasjoner under
alliansens ledelse (NATO, 2004).
Endringene er kontroversielle fordi de blant annet åpner for militære intervensjoner uten
FN-mandat. I tillegg har alliansen påberopt seg et ansvar om å være en verdensomspennende aktør
for ivaretakelse av fred og demokratiske verdier. Med andre ord har alliansen påtatt seg en
"konkurrerende rolle" i forhold til FN. I 1995 intervenerte NATO krigen i Bosnia med bakgrunn i et
FN-vedtak. I 1999 gikk imidlertid alliansen inn i Kosovo uten at det forelå et FN-mandat. FN valgte
å gi alliansen et mandat først 11 uker etter at den hadde startet luftoperasjonene (Nikitin, 2004).
Norge var involvert i begge intervensjonene og i sistnevnte bidro Norge mer offensivt.
Noe av det som har skilt seg mest ut blant NATOs operasjoner, er aksjonene som ble
gjennomført i etterkant av 11. september 2001. For første gang benyttet et medlemsland seg av
artikkel 5. Artikkel 5 er hovedkjernen for alliansen og brukes for å påkalle medlemslandene til å
hjelpe et annet medlemsland som har blitt angrepet (Gorka, 2006). Som et resultat av
terrorhandlingene mot USA, gikk USA og allierte styrker inn i Afghanistan. Det ble vist til at Al-
Qaida, som tok på seg ansvaret for 9/11-terrorhandlingene, hadde tilhold i Afghanistan med støtte
fra Taliban-styret, og av den grunn ble det erklært krig mot Afghanistan. Etter invasjonen av
Afghanistan, kom den offisielle NATO-ledet fredsbevarende styrken, International Security
Assistance Force (ISAF). Invasjonen av Afghanistan hadde i utgangspunktet ikke et FN-mandat,
men NATO fikk etter hvert et begrenset mandat for de fredsbevarende styrkene. Først i oktober
2006, fikk de fredsbevarende styrkene et FN-mandat som dekket hele Afghanistan (Snyder, 2006).
Norge deltok både i de offensive operasjonene og deltar fremdeles i ISAF-styrken.
I 2003 forsøkte USA å få med seg NATO til å invadere Irak, nok en gang uten FN-mandat.
Som ved invasjonen av Afghanistan, argumenterte USA for at denne invasjonen også var del av
"krigen mot terror" og dermed del av offensiven i Afghanistan. Selv om koalisjonstyrken som gikk
inn i Irak også bestod av NATO-land, fikk ikke USA den samme støtten som ved invasjonen av
Afghanistan (van Ham, 2005). Norge bidro likevel med et ingeniørkompani som skulle drive med
3

9. fredsbevarende oppgaver.
Norge er fremdeles aktiv i FN, men NATO-styrte operasjoner i utlandet legger likevel størst
beslag på de norske bidragene, noe som er nytt for norsk deltagelse i internasjonale operasjoner.
Hvorvidt dette er en utvikling som vil vedvare eller om det er noe som er spesielt i forbindelse med
11.september 2001, er usikkert. Tendensen kan også skyldes den politiske situasjonen i Norge. I
forbindelse med regjeringsskiftet fra borgerlig til rød-grønn regjering i 2004, ble det erklært at
Norge igjen skulle bruke mer ressurser på FN (Soria Moria erklæringen, 2005). Uavhengig av
hvordan Norge spiller sin rolle i forhold til NATO og FN fremover, har Norge utvilsomt vært med
på å bidra til den nye tendensen innen vestens utenrikspolitikk. Dette kan blant annet sees i
forbindelse med opprettelsen av Telemark bataljonen.
1.1.2 Om Telemark bataljonen.
TMBN ble opprinnelig opprettet på Heistadmoen i 1993 og hadde sitt første innrykk med soldater i
1994. Bataljonen bestod da av vernepliktige soldater som videre ble rekruttert til aktuelle
utenlandskontingenter. Selv om vernepliktige avtjente sin førstegangstjeneste ved TMBN, var de
ikke forpliktet til å reise ut på en utenlandskontingent. Bataljonen opptrådte første gang sammen på
en øvelse i 1995 og hadde sin første utenlandskontingent i 1997. I 2001 ble TMBN omorganisert,
og flyttet fra Heistadmoen til Rena (Telemark bataljonen, 2005a). Bataljonen sluttet å ta inn
vernepliktige og konsentrerte seg heller om å bygge opp en profesjonell hæravdeling.
Omorganiseringen av TMBN kan sies å ha stått i stil med NATOs initiativ partnerskap for fred.
Slik bataljonen fremstår i dag, er det en profesjonell hæravdeling med omlag 550 ansatte.
Bataljonen blir betegnet som profesjonell i den forstand at den består av yrkesmilitære fremfor
vernepliktige soldater. Dette innebærer at soldatene, omtalt som grenaderer, skriver en treårig
arbeidskontrakt med Forsvaret (Telemark bataljonen, 2005b). I motsetning til en vernepliktig, kan
de ansatte grenaderene i TMBN si opp kontrakten med tre måneders oppsigelse. Befal har også den
samme oppsigelsesretten, men har til forskjell lengre arbeidskontrakter enn soldatene.
På grunn av arbeidskontraktene med oppsigelsesrett, skiller TMBNs nye ordning seg fra den
gamle og andre Forsvarsavdelingers praksis. Ved den gamle ordningen ble de rekrutterte soldatene
tatt inn til en kort treningsperiode før kontingenten og dimittert rett etter. Den nye ordningen gjør at
soldatene som regel jobber sammen i en lengre periode både før og etter en utenlandskontingent,
samt at de får oppfølging fra fagpersonell så lenge de er ansatt. Ved at soldatene fortsetter å jobbe
sammen slik det gjøres i den nye ordningen, oppstår det et tettere arbeidsmiljø som strekker seg
over flere år i stedet for en kontingent. Selv om det her snakkes om "den gamle ordningen"
praktiseres den fremdeles andre steder i Forsvaret. Forsvaret rekrutterer fremdeles, og da spesielt
utenfor Hæren, soldater og befal til spesifikke utenlandskontingenter. Blant annet rekrutteres det
4

10. aktivt vernepliktige i fra hæravdelingen på Skjold. Dette er vernepliktige som skriver kontrakt og
reiser ut etter endt førstegangstjeneste (Thomassen, 2007)
Bataljonen står til rådighet for regjeringen til bruk ved oppdrag både innenlands og
utenlands. Selv om TMBN er aktivt engasjert i ISAF-styrken, er de ansatte stasjonert i Norge
mesteparten av tiden. Hvor ofte de blir sendt ut og kontingentenes varighet varierer noe. En
utenlandskontingent kan vare alt fra en måned til et år, men en tendens i forbindelse med
Afghanistan har vært at kontingentene har vært seks måneder eller mindre (Vikanes et. al., 2007).
1.1.3 Risikoen ved å tjenestegjøre i internasjonale operasjoner.
Som ansatt i TMBN er det en stor sannsynlighet for at du blir sendt ut på en operasjon i utlandet
som enten er fredsbevarende eller fredsopprettende soldat. Å bli sendt ut på slike operasjoner
medfølger også en varierende grad av risiko, en risiko som generelt sett kan sies å være relativt
høyere enn hva den er for den gjennomsnittlige nordmann eksponeres for her hjemme. Et argument
for at risikoen er relativt høyere, er at soldatene i tillegg til den yrkesrelaterte risikoen også er
eksponert for mye av de samme hverdagslige risikoen vi har her hjemme i Norge. I tillegg er den
yrkesrelaterte risikoen som soldat annerledes fordi en stor del av kilden til risikoen stammer fra
andre menneskers intensjon om å skade eller "bekjempe" deg som fiende.
Selv om Norge har styrker i flere ulike land, er sannsynligheten størst for at soldatene i
TMBN blir sendt til Afghanistan. Tidligere i oppgaven ble det opplyst om at Forsvaret har om lag
500-700 stillinger i internasjonale operasjoner (Vikanes et. al., 2007), i følge informasjonen fra
hjemmesiden til Forsvaret (Forsvarets fellesoperative hovedkvarter, 2007) er det i overkant av 500
stillinger i bare Afghanistan. Det vil si at nesten hele det norske bidraget i internasjonale
operasjoner befinner seg i dette landet.
Ut i fra Forsvarets fellesoperative hovedkvarters oversikt, har Forsvaret mistet totalt 49
soldater i internasjonale operasjoner siden 1952, og av disse døde 13 i stridsrelaterte hendelser
(John Inge Øgland, personlig kommunikasjon juli 2007). De resterende 36 døde av naturlige årsaker
eller ulykker. I Afghanistan er tre soldater blitt drept og minst 16 norske soldater blitt såret i
stridsrelaterte hendelser. Med tanke på at over 50 000 norske soldater har deltatt i fredsbevarende
operasjoner siden 1947, er tallet over antall drepte veldig lavt. Med andre ord tilsier dette at
sannsynligheten er lav for at norske soldater blir drept i tjeneste. Selv om sannsynligheten i
utgangspunktet er lav, er det verdt å nevne at de norske styrkenes oppgaver har endret seg. ISAF
styrkene har et annet og mer offensivt mandat enn for eksempel hva den tradisjonelle FN-soldaten
hadde i UNIFIL (United Nations Interim Force in Lebanon) - det vil si et mandat som omfatter en
økt sannsynlighet for at norske soldater må i kamphandlinger. Med tanke på hvordan situasjonen
har utviklet seg i Afghanistan i løpet av 2007, er sannsynligheten betraktelig større for at norske
5

11. styrker vil bli involvert i flere kamphandlinger enn hva de har vært før. Senest 27. november 2007,
varslet Forsvarssjef Sverre Diesen i Dagsavisen at norske styrker kommer til å være involvert i flere
kamper i de kommende månedene (Skjeseth, 2007).
Over de seks siste årene Norge har hatt styrker i Afghanistan, har det vært flere alvorlige
hendelser. I en artikkel hos ABC-nyhetene, oppsummerer Torgersen (2007) noen av hendelsene som
har vært i Afghanistan. En av de første hendelsene var i 2003 da to norske offiserer ble skutt i
Kabul. Begge overlevde hendelsen, men skadene som ble påført den ene offiseren var livstruende. I
2004 døde Tommy Rødningsby da patruljen hans ble beskutt med propelldrevne granater (RPG).
Ved inngangen til 2006 oppstod en spent situasjon i Meymaneh hvor opprørere angrep en ISAF-leir.
Seks nordmenn ble skadet og i følge uoffisielle kilder ble minst fire opprørere skutt og drept av
norske eller allierte soldater. I løpet av tre måneder i 2007 ble norske soldater utsatt for to
improviserte sprengstoffladninger (IED) hvorav den ene hendelsen ikke skadet noen, mens den
andre drepte én finsk soldat og skadet tre norske soldater. I samme periode ble en norsk soldat skutt
i armen og en opprører ble skutt. I juli 2007 ble offiser Tor Arne Lau-Henriksen skutt og drept i
forbindelse med et oppdrag utenfor Kabul (Johnsen, 2007). November 2007 ble Kristoffer Sørli
Jørgensen drept og en medsoldat livstruende skadet da en IED sprengte bilen de satt i (Foss, 2007).
I tillegg til at soldater i internasjonale operasjoner står i fare for å bli skadet fysisk eller
drept, står de også overfor en risiko for å oppleve psykiske problemer i etterkant av tjenesten. I den
forbindelse er mest vanlig å snakke om posttraumatiske stressymptomer og psykiske senskader
(Vikanes et. al., 2007). Selv om det har blitt gjort en del studier på dette feltet, poengterer Vikanes
et. al. at dokumentasjonen av psykiske lidelser, og da spesielt psykiske senskader blant veteraner fra
internasjonale operasjoner, er begrenset. Det finnes imidlertid en rekke studier som blant annet tar
for seg forekomsten av PTSD (Post Traumatic Stress Disorder) blant veteraner. I følge Sosial- og
helsedirektoratet (2006) varierer den innrapporterte forekomsten av PTSD blant veteranene i fra tre
til 16 prosent. Til sammenligning er den vanlige forekomsten av PTSD blant den norske befolkning
på tre prosent (Vikanes et. al., 2007). Siden Forsvarets veteranadministrasjon (FVA) ble opprettet i
2006, har de i løpet av ett og et halvt år hatt mellom 500 til 800 henvendelser fra soldater som søker
hjelp. Administrativ leder for FVA, oberstløytnant Jan Arnfinn Molberg, sier i tillegg at det er
mange som er så syke at de ikke forstår at de trenger hjelp (VG Nett, 25.07.2007).
De av soldatene som opplever negative konsekvenser, enten psykisk eller fysisk, i
forbindelse med internasjonale operasjoner får i tillegg vanskeligheter med å søke økonomisk
kompensasjon. I tilfeller hvor soldatene får problemer i etterkant av tjenesten på grunn av
tjenesterelatert skade, har de begrenset rett til krav om yrkesskadeerstatning. Blant annet regnes
ikke PTSD og psykiske senskader per i dag som yrkessykdom. I tillegg sier Folketrygdloven § 13-3
annet ledd at "som arbeidsulykke regnes en plutselig eller uventet ytre hending som medlemmet har
6

12. vært utsatt for i arbeidet. Som arbeidsulykke regnes også en konkret tidsbegrenset ytre hending som
medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i
vedkommende arbeid". Vikanes et.al (2007) som har utarbeidet en rapport om veteraners
økonomiske rettigheter, sier at loven tolkes strengt. Dermed blir det problematisk for veteraner å
kreve yrkesskadeerstatning da opplevde traumatiske hendelsene eller fysisk skade er forventet i
forbindelse ved tjenestegjøring i internasjonale operasjoner. Vikanes et. al. sier videre at den lidende
kan søke om erstatning gjennom et ulovfestet objektiv grunnlag, men da må den fornærmede vise til
at han/hun har vært utsatt for ekstraordinær risiko. Rapporten er imidlertid sterkt kritisk til denne
ordningen da det ofte fører til konflikter mellom den lidende part og tidligere arbeidsgiver.
1.2 STUDIER AV SOLDATER
På tross av at Norge har deltatt i internasjonale operasjoner i årrekker, er det likevel et begrenset
antall publiserte studier som omfatter norske veteraner. Selv om det er relativt få studier som har
blitt publisert, er det likevel noen aktuelle studier som kan knyttes til soldatene som arbeider i
TMBN. I den sammenheng har det blitt lagt vekt på skandinaviske studier framfor internasjonale.
Dette blant annet på grunn av at det er en relativ forskjell mellom typen militærtjeneste norske
soldater eksponeres og den for eksempel amerikanske soldater eksponeres for.
1.2.1 Motivasjon blant fredsbevarende soldater
I utgangspunktet har fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner til hensikt å skape fred og
stabilitet i verden. Selv om enkelte nasjoners intensjoner betviles, da spesielt i forbindelse med
NATO-operasjoner, er det fred som skal være hovedintensjonen. I og med at operasjonene har en
slik hensikt, er det å forvente at enkelte soldater har grader av altruistisk motivasjon når de verver
seg som fredsbevarende soldat. Johansson (2007) har til dels funnet støtte for dette i forbindelse
med svensk deltakelse i fredsoperasjoner, men har også poengtert et skifte i soldatenes motivasjon.
Studiene til Johansson tok utgangspunkt i svenske soldaters motivasjon for å delta i FN-
kontingentene i Bosnia og de senere IFOR/SFOR kontingentene (Johansson, 2007). Motivene til
soldatene i FN-perioden var blant annet; å gi et personlig bidrag; å erfare noe spennende; å tilhøre
en sterkt sammenknyttet gruppe; forbedre sine kvalifikasjoner for fremtiden; få en forandring i
livet; og utvikle seg som person. Selv om de nevnte motivasjonene ikke er direkte altruistiske,
markerte de et skille til trendene i IFOR/SFOR kontingentene. Under IFOR/SFOR kontingentene
var det en tendens til at motivasjonen dreide over til å være pragmatiske og spenningssøkende.
Mens FN-soldaten hadde en visjon om at kontingenten kunne være med på å skape fred, er den nye
tendensen at soldatene ser på sitt bidrag som begrenset. Det vil si at det er pragmatisk i den forstand
at de kan gjøre noe godt gjennom sitt engasjement, men engasjementet vil ikke direkte føre til fred.
7

13. Johansson argumenterer for at denne trenden til dels kan forklares av to faktorer. Den første
er at soldatene har blitt mer oppmerksom på kompleksiteten ved en konflikt. Den løses ikke i løpet
av en standard seks måneders utenlandskontingent. Det andre punktet er at selve bildet på hva en
fredsbevarende soldat er har forandret seg. De fredsbevarende soldatene slik de fremstilles i dag har
en mer aggressiv profil en den tradisjonelle FN-soldaten. De er tungt bevæpnet og velutstyrt
"fredskrigere", noe som står i kontrast til den tradisjonelle "blåhjelm-soldaten". Fordi profilen til
fredsbevarende soldater har blitt forandret, vil dette kunne medføre at personer tiltrekkes
utenlandskontingentene på et mer actionfylt og annerledes motivasjonsgrunnlag.
På tross av tendensen til en endring i motivasjonen blant fredsbevarende soldater i Sverige i
dag, konkluderer Johansson likevel med at den gamle "motivasjonspakken" fremdeles er
representert. Hun deler soldatene inn i to grupper hvorav den ene har de mer tradisjonelle
motivasjonene for å delta, mens den andre gruppen har en mer pragmatisk og militaristisk
motivasjon for å delta.
Funnene i Johanssons studier er interessante å se på i forbindelse med norske soldater. Dette
både på grunn av en kulturell nærhet og fordi Sveriges deltakelse internasjonalt har vært relativt lik
Norges. Et skille mellom de to landene er imidlertid viktig å poengtere, er at Sverige står utenfor
NATO. Johansson (2007) viser likevel til en utvikling innen svensk deltagelse i fredsbevarende
operasjoner som ligner den norske. I likhet med Norge, bidrar også Sverige med styrker til den
NATO-styrte ISAF-styrken i Afghanistan.
1.2.2 Risiko
For en utenforstående kan det virke uforståelig å reise av egen vilje til et konfliktområde som
soldat, da det å tjenestegjøre som soldat innebærer en høy risiko. Soldatens persepsjon av risikoen
trenger imidlertid ikke å være like høy som for den utenforstående. En studie gjennomført av
Kobbeltvedt, Brun & Laberg (2004) viste blant annet at selv om soldatene vurderte den generelle
risikoen som høy, vurderte de den personlige risikoen som lavere. Det vil si at de individuelt så
sjansen for at det skulle tilstøte dem selv noe som lavere. Dette samsvarer blant annet med
Weinsteins (1980) konsept om urealistisk optimisme. Prinsippene ved urealistisk optimisme vil bli
redegjort for senere i oppgaven under punkt 2.2.
I en studie av urealistisk optimisme blant fallskjermhoppere, brannmenn og norske soldater,
fant Moen & Rundmo (2005) motsatt tendens blant soldat-respondentene. Det var kun
fallskjermhopperne som fremviste en sterk urealistisk optimisme. Brannmennene viste en mindre
grad av urealistisk optimisme, mens soldatene i studien hadde nærmest pessimistisk syn på risikoen.
Moen & Rundmo forklarte tendensen blant soldatene med at de tilhørte en særegen høyrisikogruppe
hvor skader var relativt vanlig. Hyppigheten av skader blant soldatene forhindret med andre ord
8

14. muligheten for å ha en urealistisk optimisme.
Det har også i de senere årene vært et økt fokus rettet mot veteraners psykiske helsetilstand
etter et engasjement i internasjonale operasjoner. Som nevnt tidligere, er det i den sammenheng
mest vanlig å snakke om PTSD og psykiske senskader. PTSD er den psykiske lidelsen som
personell i Forsvaret først og fremst risikerer å pådra seg (Vikanes et. al., 2007), eller det vil si at
det er den lidelsen som er hyppigst innrapportert. Symptomene på PTSD opptrer gjerne i løpet av de
første månedene etter hendelsen, men kan i enkelte tilfeller ikke melde seg før etter et år. I følge
APAs Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders:DSM-IV-TR (2000) må seks kriterier
oppfylles før diagnosen PTSD kan stilles. Først og fremst sier kriteriene at personen må ha vært
eksponert for en ekstrem traumatisk stressfaktor hvor personens respons preges av en intens frykt,
hjelpeløshet eller redsel. Videre må de karakteristiske symptomene som oppstår etter eksponeringen
av det traumatiske være en vedholdende gjenopplevelse av traumet; iherdig forsøk på å unngå
stimuli assosiert med traumet; en generell redusert reaksjonsevne (numbing of general
responsiveness), og vedvarende symptomer på økt opprømthet. Vikanes et. al. (2007) sier også at
PTSD ofte omfatter en høy forekomst av komorbid depresjon, og i tillegg andre komorbide
tilstander som rusmiddelmisbruk, angstlidelser, spesifikke fobier, panikklidelse,
somatiseringstilstander og personlighetsforstyrrelser. Til forskjell fra PTSD, kan psykiske senskader
forekomme etter en lang symptomfri periode, men når senskaden bryter fram, vil den oftest ha preg
av posttraumatiske stressymptomer.
I Norge, er det i den senere tid hovedsakelig veteraner fra fredsbevarende operasjoner i
Midtøsten som har ført til en oppmerksomhet rundt psykiske lidelser i forbindelse med
internasjonale operasjoner. I en studie av 1,624 norske UNIFIL veteraner hadde fem prosent av
veteranene symptomer av post traumatisk stress, mens forekomsten var hele 15 prosent blant
veteraner som var repatriert av medisinske eller disiplinære årsaker før avsluttet tjeneste (Mehlum
& Weisæth, 2002). Andre studier viser at selvmordsraten blant norske veteraner er høyere enn i den
generelle populasjonen (Thoresen, Mehlum, & Moller, 2003; Thoresen, Mehlum, Røysamb, &
Tønnessen, 2006).
Selv om det har vært en økt fokus rundt psykiske problemer blant veteraner, er det ikke
enighet om hvorvidt veteranene får den oppfølgingen de fortjener. Mens informasjonssjefen for FN-
veteranenes landsforbund (Dag Rydmark, personlig kommunikasjon desember 2007) sier at
vilkårene for veteraner har blitt bedre, forteller en representant fra SIOPS (Jan Bediktsen, personlig
kommunikasjon januar 2008) og styreleder i WARFOG, Ronny Jahr (personlig kommunikasjon,
desember, 2008) en helt annen historie. I følge Bendiktsen har den medisinske kompetansen i
støtteapparatet og veteranenes juridiske rettigheter blitt betraktelig dårligere. Forskjellen mellom de
to organisasjonenes syn på vilkårene for norske veteraner gjenspeiler konflikten som er mellom
9

15. mange veteraner og Staten/Forsvaret.
1.3 FORFORSTÅELSE
Selvrefleksjon har etablert seg som begrep innenfor kvalitativ forskning. Det er et begrep som
uttrykker viktigheten av selvbevissthet, politisk/kulturell bevissthet og eierskap til sitt perspektiv
(Patton, 2002). Selvrefleksjon er med andre ord en prosess hvor forskeren stiller kritiske spørsmål
om hvordan jeg som forsker er med på å subjektivt påvirke mine studier. Av den grunn vil det her
bli viet plass til min forforståelse av temaet for denne studien. Dette omfatter en bevisstgjøring av
min egeninteresse for å utføre studien; min kritiske tilnærming til internasjonale operasjoner, og
hvilke forventninger jeg har til funnene.
1.3.1 Selvrefleksjon
Mitt utgangspunkt for forståelse av studiens tema, er at fredsbevarende og -opprettende operasjoner
i utlandet er assosiert med en høy risiko. Hovedgrunnen til at jeg betrakter operasjoner av denne
typen som risikofulle skyldes at det er militære operasjoner. Dette innebærer at de aktuelle
soldatene må utøve makt, samt at de risikerer å bli utsatt for fiendtlig maktbruk. Dette tilsier at det
er en risiko for at soldatene kan bli skadet/drept; at de vil skade/drepe andre mennesker; være vitne
til at andre blir skadet/drept; og risikoen for å pådra seg psykiske lidelser som resultat av dette. På
tross av at min risikovurdering av tjenesten er høy, har jeg en forventning om at respondentenes
risikovurdering er lavere. En årsak til denne antagelsen skyldes min forforståelse om at
risikoaktøren ikke vurderer risikoen like høyt som en utenforstående vil gjøre.
Et faremoment ved at jeg har et slikt utgangspunkt er at jeg "svartmaler" det å tjenestegjøre i
internasjonale operasjoner. For selv om det er en risiko, kan likevel majoriteten av de som har
tjenestegjort i utlandet vise til positive erfaringer. Lars Weisæth (2007) forteller at hele 90 prosent er
svært fornøyd med tjenesten; har fått utvidet sin horisont; har styrket sin militære kompetanse, og
kommet fra det uten helseproblemer.
Ønsket om å oppsøke en konflikt som soldat er også noe som fascinerer meg. Jeg har i de
siste årene fått en økt interesse av å tilegne meg mer kunnskap om hvorfor mennesker havner i
konflikter og hvorfor disse konfliktene eskalerer til et punkt hvor de blir destruktive. Det eksisterer
en rekke psykologiske teorier på hvorfor mennesket kriger, som for eksempel realistisk konfliktteori
og sosial identitetsteori, men det er ingen teorier som klarer å gi et fullstendig bilde av alle
mekanismene som er tilstede i en konflikt. Som del av en prosess for å oppnå mer kunnskap om
dette feltet, har jeg derfor valgt å studere norske soldater som ønsker å tjenestegjøre i internasjonale
operasjoner. Ved å studere de norske soldatene, ønsker jeg å få et innsyn i hvorfor noen frivillig
velger å oppsøke en krig. Soldatene som skal eller har tjenestegjøre i Afghanistan er interessante i
10

16. den sammenheng. Dette fordi den fredsbevarende styrken tradisjonelt er en "uavhengig" tredjepart i
en konflikt, mens de i dette tilfellet er de en okkupasjonsmakt og en hovedpart i konflikten.
Den vedvarende og tildels økte satsingen på internasjonale militæroperasjoner fra norsk
side, er i seg selv interessant. Tanken på bruk av makt for å skape fred gir en bismak, men er
tilsynelatende nødvendig i enkelte sammenhenger. Folkemordet i Rwanda står som eksempel på hva
som kan skje om det ikke blir iverksatt fredsbevarende eller -opprettende operasjoner. Den gang
forholdt verdenssamfunnet seg passivt og lot konflikten gå sin gang – noe som endte i et av de mest
brutale og effektive folkemordene i nyere historie. Hendelser som i Rwanda kan forhindres eller
begrenses dersom en tredjepart skiller konfliktpartene eller beskytter sivilbefolkningen. Likevel er
det verdt å fremvise en skepsis til utviklingen i norsk utenrikspolitikk, og sette spørsmålstegn ved
praksisen. Når er det berettiget å blande seg i en konflikt og på hvilket grunnlag?
1.3.2 Militær retorikk i media
Selv om Norges deltakelse i Afghanistan fra dag én har blitt framstilt som en fredsopprettende og
fredsbevarende operasjon, har jeg selv hele tiden tenkt på det som en krig. En mulig forklaring til
dette er at da jeg var inne i førstegangstjenesten 2001/2002, ble vi på oppstillingsplassen informert
om at Norge var i krig – det vil si at NATO hadde blitt angrepet og Norge hadde tilsluttet seg
koalisjonsstyrken som gikk inn i Afghanistan. Selv om kritiske røster har forsøkt å få
regjeringspolitikerne til å innrømme at det er en krig, avstår de fra å bruke dette ordet. En kan i den
sammenheng spørre seg hvorfor regjeringspolitikerne ønsker å unngå betegnelsen krig?
En bevisst retorikk kan gjøre mye med opinionen i et land om den brukes rett. Det kan
brukes for å både engasjere mennesker eller for å "avlede" dem fra en saks kjerne. En måte å gjøre
dette på er blant annet å være bevisst på ord og begrepers ulike konnotasjoner – positive og
negative. Et ganske tydelig eksempel på en slik bevisst militær retorikk er bruken av begrepet
operasjon fremfor begrepet krig. Begrepet operasjon har tilnærmet erstattet begrepet krig i media,
og da spesielt når inngruppen, eller de alliertes, militære aksjoner omtales. Et eksempel på dette var
da Norge deltok i invasjonen av Afghanistan med spesialstyrker. Selv om Norge her faktisk deltok i
en krig, ble det omtalt som en operasjon. Ved at Norges militære deltakelse omtales som
operasjoner i stedet for krigshandlinger vekkes ikke de samme negative assosiasjoner som om det
hadde blitt omtalt som en krig. Tilsynelatende fungerer denne retorikken, da det virker fjernt at
Norge har vært i krig minst to ganger siden 90-tallet – ved invasjonen av Kosovo og Afghanistan.
Retorikken brukes ikke bare for å unngå negative konnotasjoner, men også for å tilføye
positive konnotasjoner. Begrepet fredsopprettende operasjon er et godt eksempel på dette. Begrepet
fredsopprettende operasjon refererer til militærintervensjon hvor det er nødvendig å bruke makt for
å deeskalere en konflikt, med andre ord en invasjon og en militær maktovertagelse. Ved at fred
11

17. tilføyes som et del-ord, tilføyes begrepet positive konnotasjoner. Den militære handlingen blir noe
godt og nødvendig - for hvem vil vel at det skal eksistere krig og elendighet? Douglas Kellner
(1992) omtaler denne retorikken som en militarisering av språket. I følge Kellner har denne
militariseringen til hensikt å fremstille krigføring som et slags nøytralt håndverk som er frakoblet
død og lidelse. Han retter kritisk søkelys mot en rekke begreper som brukes, blant annet samtidig
skade, kirurgisk presisjon, eliminering, taktisk bombing og så videre. Et eksempel på en uttalelse fra
Forsvaret som illustrerer dette er "Forsvaret bekrefter at de regner med at norske soldater har "tatt
ut" 50 taliban-soldater" (Staveland & Lepperød, 2007).
Bruken av denne retorikken kan i tillegg til å påvirke opinionen også påvirke soldatene og
de potensielle soldatenes persepsjon av sitt engasjement. Både ved at det kan virke som mindre
etisk problematisk å verve seg til tjeneste og/eller påvirke deres risikopersepsjon. Det å
tjenestegjøre i en internasjonal operasjon som fredsbevarende eller -opprettende soldat kan framstå
som mindre risikofylt enn det å bli sendt til en krig som stridsmann. I tillegg framstilles
engasjementet som et prososialt tiltak for the greater good og ikke som en etnosentrisk handling.
Selv om det er den militære retorikken som dominerer den offentlige diskursen i Norge, har
utgangspunktet for denne studien vært at Norge er en del av krigen i Afghanistan. Med andre ord er
det ikke bare en fredsbevarende operasjon soldatene reiser til, men også en krig. Selv om de norske
soldatene mest sannsynlig ikke vil være involvert i daglige harde kamper med motstandere, er de
likefullt en part som er i væpnet konflikt med en annen part – noe som er en generell definisjon av
ordet krig. På tross av at studien tar utgangspunkt i at Norges engasjement i Afghanistan er del av
en krig, vil jeg likevel benytte de retoriske operasjonsbegrepene. Dette blir gjort for at studien ikke
skal skille seg fra respondentenes fortellinger og tilnærming til sitt eget engasjement i TMBN.
Samtidig vil jeg påpeke at min bruk av begrepene fredsbevarende og -opprettende operasjoner ikke
ekskluderer faktumet at Norge er i krig.
1.3.3 Forventninger til funn
I forkant av studien, har jeg ikke hatt noen personlig erfaring med TMBN. Det vil si at jeg verken
har hatt noe med avdelingen å gjøre eller kjent til noen som har tjenestegjort der. Den kunnskapen
jeg hadde om TMBN, var basert på tilgjengelig informasjon i diverse media og min egen bakgrunn
som soldat i førstegangstjenesten. På grunn av den begrensede kjennskapen til TMBN, hadde jeg et
noe forenklet bilde på hvem de var og hvorfor de var der. Min forforståelse av hvem TMBN-
soldaten var at respondentene stort sett var i begynnelsen av 20-årene; den mest vanlige
motivasjonen for å jobbe der var spenning, selvutvikling, god lønn og at det er en viss status knyttet
til det å ha tjenestegjort i utlandet; risikoen undervurderes; få av respondentene er drevet av
politiske eller ideologiske motiver; respondentenes motivasjon påvirker deres vurdering av risiko.
12

18. 1.4 AVGRENSNING AV STUDIEN
Sluttproduktet for denne studien er ikke en generalisering om norske soldater som søker seg til
internasjonale operasjoner. Målet med studien er heller å utforske de aktuelle respondentenes
tilnærming til fenomenet å være fredsbevarende/-opprettende soldat i internasjonale operasjoner.
For å oppnå en forståelse av respondentenes tilnærming til dette fenomenet, er det ønskelig å se
nærmere på deres refleksjoner over sin motivasjon og risikoen de eksponeres for. Hovedårsaken til
at motivasjon og risiko framstår som relevante temaer for en bedre forståelse av respondentenes
tilnærming til fenomenet, skyldes min tanke om at risikoen ved denne typen tjeneste er høy.
Motivasjonsteoretikere tar utgangspunkt i at all atferd har en hensikt eller et mål, og det er
hensikten eller målet ved atferden som de prøver å identifisere (Franken, 2002). Med andre ord er
det hensikten eller målet som motiverer aktøren til å handle. Ved å prøve å oppnå en bedre
forståelse av respondentenes motivasjon for å jobbe i TMBN, vil det kunne gi en bedre forståelse av
deres risikoatferd. Årsaken til at motivasjon brukes for å forstå risikoatferd, i tillegg til
motivasjonsteoretikernes utgangspunkt, bygger på en tanke om at det må være en balanse mellom
en aktørs persiperte risiko og fordeler assosiert med handlingen (Adams, 2001). Med andre ord må
det være verdt det. For å oppnå en innsikt i hva som motiverer respondentene, vil det bli sett på
deres innledende motivasjon for å skrive kontrakt med TMBN, og deres eventuelle motivasjon for å
senere fornye denne kontrakten.
Da mitt utgangspunkt er at internasjonale operasjoner er risikofylte, er det essensielt å få en
bedre forståelse av hvordan respondentene reflekterer rundt risikoen. Det vil her kunne forventes at
det er et avvik mellom min forståelse av risikoen ved tjenesten og hvordan respondentene oppfatter
den. For risikotakeren trenger ikke risikohandlingen å framstå som like risikabel slik den oppfattes
av en utenforstående. Blant annet er det ikke sikkert at risikoaktøren på forhånd har vurdert risikoen
for den aktuelle handlingen – om så vil det kanskje være riktigere å si at aktøren utsetter seg for
risiko i stedet for at han tar risiko (Wagenaar, 1992).
Oppgaven vil bli strukturert etter temaene motivasjon og risiko. Det vil si at det blir to deler
hvorav hver enkelt del tar for seg et spørsmåls teori og funn med diskusjon. Spørsmålene blir
oppsummert i en generell diskusjon til slutt. Forskningsspørsmålene for studien er:
1. Hva er soldatenes motivasjon for å tjenestegjøre i Telemark bataljonen?
2. Hvordan de ser på risikoen ved tjenesten?
− risikoen for at noe skal hende en selv.
− Både fysisk og psykisk.
− risikoen for at det skal hende noe med kolleger de kjenner.
− Både fysisk og psykisk.
13

19. 2.0 Teori
I dette kapittelet vil det bli redegjort for det teoretiske rammeverket for forståelse av resultatene
som blir presentert. Kapittelet er inndelt i to hovedbolker hvorav den ene omhandler motivasjon
(punkt 2.1) og den andre risiko (punkt 2.2). Det er viktig her å understreke at teoriene som
presenteres kun er ment som et rammeverk for forståelse av funnene da dette er en utforskende
studie. Dette vil det bli kommet tilbake til under kapittelet for metode (punkt 3.0)
2.1 MOTIVASJON
Motivasjonsteoretikere tar utgangspunkt i at all atferd har en hensikt eller et mål, og det er
hensikten eller målet ved atferden som de prøver å identifisere (Franken, 2002). Ved å identifisere
individets intensjon eller hensikten det med har med sin atferd, vil også individets motivasjon være
tilgjengelig. Spesielt innen risikoforskningen forklares risikoatferd ut i fra at det foreligger en
belønning som motiverer individets atferd (Starr, 1969; Finucane, Alhakami, Slovic, & Johnson,
2000; Adams, 2001). Det argumenteres i den sammenheng for at det ved risikoatferd forekommer
en vekting mellom persipert risiko og fordeler hvor fordelene må veie opp for den risikoen. Med
dette menes at individet må se en nytte av bestemte typer handlinger, spesielt handlinger som krever
omfattende ressurser av individet.
2.1.1 Altruistisk motivasjon eller prososial handling?
Begrepet altruisme refererer til prososial atferd som omfatter en selvoppofrelse ved at det ikke
forventes noen belønning. Motsatsen til begrepet altruisme er egoisme, det vil si handlinger som er
motivert av gevinst for egoet. Hvorvidt det finnes "sann" altruisme eller om det foreligger
egoistiske motiver bak slike handlinger, diskuteres (Frohlich, 1974; Batson & Shaw, 1991; Unger,
1991; Holmes, Miller & Lerner, 2001). Mennesker kan engasjere seg i prososial atferd som virker
altruistisk, men hvor de likevel forventer en form for belønning, noe som igjen gjør at atferden ikke
lengre sees på som ren altruisme. I denne studien blir den altruistiske motivasjonen videre
problematisk ved at det argumenteres for en motivasjonspakke. Det vil si at soldatene kan ha et
ønske om å tjenestegjøre som fredsbevarende soldat både fordi de ønsker å tjene penger (egoistisk)
og for å hjelpe andre mennesker (altruistisk). Fordi handlingen da også omfatter egoistiske motiver
er det problematisk å klassifisere soldatenes motivasjon som altruistisk. Likevel kan det
argumenteres for at deres motivasjon er delvis influert av en altruistisk atferd, spesielt i tilfeller hvor
soldaten legger stor vekt på at de er motivert av et ønske om å bidra.
Siden altruisme er en prososial atferd, vil også altruistisk atferd vurderes mer positivt enn
egoistisk atferd i et samhold. I og med at selvpresentasjon kan uttrykkes gjennom konkrete
handlinger (Baumeister, 1982; Vallacher, Wegner, & Frederick, 1987) er dermed prososiale
14

20. handlinger gunstige for presentasjonen. Blant annet argumenteres det for at tilsynelatende altruistisk
atferd kan ha selv-presentasjon som bakenforliggende agenda (Baumeister, 1982). Baumeister
definerer selv-presentasjon som atferden i å kommunisere informasjon om seg selv til andre, og at
hovedmotivene for selv-presentasjon er å tilfredsstille tilskuerne og for å konstruere ens offentlige
selv som samsvarer med sitt ideal av selvet. En måte for individet å nå sine mål er å engasjere seg i
aktiviteter som tar seg bra ut i selv-presentasjonen. Det vil si at individet deltar i for eksempel
humanitært arbeid for å presentere seg selv positivt. I tillegg til at individet her kan være motivert til
å framstå som altruistisk for å oppnå en positiv sosial tilbakemelding, kan det også være at individet
frykter negative sanksjoner om det framstår som egoistisk.
På tross av at flere studier argumenterer for at det ikke finnes noe som heter ren altruistisk
atferd, er det igjen andre studier som til dels viser det motsatte. Paulhus, Shaffer & Downing (1976)
fant at blodgivere fikk en økt motivasjon for å gi blod når altruisme ble synliggjort. Også Unger
(1991) hevder å ha funnet støtte for altruistisk atferd i forbindelse med en studie av
frivillighetsarbeid. I stedet for å følge potensielt personlige gevinster, virket det som om
respondentene ble motivert av andres behov i fellesskapet. Selv om enkelte studier hevder å ha
funnet støtte for altruistisk atferd, kan det likevel ikke utelukkes at respondentene i de to studiene
var ute etter en positiv selvpresentasjon.
2.1.2 Spenningssøkeren
Som nevnt innledningsvis i dette kapittelet, kan det risikable i seg selv fungere som motivator for
enkelte risikotakere. Risikable aktiviteter er for spenningssøkeren en måte å tilfredsstille både
biologisk og/eller mentalt drevne ønsker. Tilfredsstillelse av biologisk drevne ønsker refererer til
ønsket om å oppleve et adrenalin-kick i forbindelse med det risikable. Dette kicket kan oppleves
som en "naturlig" rus og innen risikosporter har slike spenningssøkerne fått det kledelige tilnavnet
"adrenalin junkies". De mentalt drevne ønskene refererer derimot til et ønske om å mestre sine
omgivelser ved å oppsøke utfordringer og på den måten å opparbeide nye evner til å mestre sitt
miljø (Franken, 2002).
Marvin Zuckermann (1979) argumenterer for at det finnes et eget karaktertrekk hos
spenningssøkende mennesker. Zuckerman definerer trekket som et behov for variert, uvanlig,
kompleks spenning og erfaring; samt en villighet til søke denne typen opplevelser på tross av
fysiske og sosiale risikoer. I forbindelse med sin forskning, utviklet Zuckermann et spørreskjema
som han kalte sensation seeking scale (SSC), og som er basert på fire relaterte, men uavhengige
faktorer som er utledet av en faktor analyse. De fire faktorene er: 1) Spennings- og eventyrsøkere
oppsøker risikoaktiviteter, men som likevel er sosialt akseptert, som for eksempel ulike
ekstremsporter. 2) Erfaringssøkere: søker spenning ved å engasjere seg i aktiviteter som er utenfor
15

21. den konvensjonelle livsstilen. 3) Personer som i utgangspunktet lever et konvensjonelt liv, men som
"flykter" i perioder fra det konvensjonelle gjennom hemningsløs atferd, for eksempel under
alkoholpåvirkning "gå på fylla". 4) Personer med følsomhet for det kjedsommelige har en lav
toleranse for repetisjon og ensformighet, og har derfor en tendens til å søke hedonistisk stimulering
og forandring for å unngå det monotone hverdagslivet.
For at spenningssøkerne skal kunne oppsøke det risikable, er de avhengig av å ha en følelse
av kontroll og evne til å mestre utfordringer. Bandura (1991) argumenterer for at primærgrunnen til
at individet unngår potensielt truende situasjoner ikke er selve angsten, men heller at det har lav
selvtilstrekkelighet (Self-efficacy). I følge Banduras begrep om selvtilstrekkelighet, er individets
valg om å engasjere seg i en "truende" aktivitet avhengig av hvorvidt individet mener det har
egenskapene som skal til for å kontrollere og mestre aktiviteten. Personer med høy
selvtilstrekkelighet mener at de har de rette egenskapene til å mestre utfordringer, mens de med lav
mener at de ikke har disse egenskapene. For de mennesker med lav selvtilstrekkelighet som føler at
de ikke har det som skal til for å mestre en aktuell situasjon, framprovoseres angst i en tilstrekkelig
mengde til at de velger å unngå det risikable. Mennesker med høy selvtilstrekkelighet føler også
grader av angst, men angsten har ikke en avskrekkende eller handlingslammende innvirkning.
Selv om det framprovoseres mindre angst/frykt hos spenningssøkere med høy
selvtilstrekkelighet, har de likevel et ønske om å framprovosere angst i små mengder. Om
spenningssøkeren ikke oppfatter en aktivitet som utfordrende lengre, vil han/hun i følge Franken
(2002) forsøke å øke utfordringen eller risikoen for å på den måten vedlikeholde spenningen ved
aktiviteten. Med andre ord vil det si at spenningssøkere engasjerer seg i aktiviteter som er på
"kanten" av hva de klarer å mestre. Spenningssøkerne vet om risikoen, men har akseptert risikoen
som en nødvendighet for at de skal bli tilfredsstilt (Rowland, Franken, & Harrison, 1986).
Celsi, Rose & Leigh (1993) argumenterer for at hedonistiske motiver, som spenning, ofte er
en del av den innledende motivasjonen for fallskjermhoppere. I tillegg ble respondentene i studien
motivert gjennom normativ innflytelse, det vil si venner, bekjente og media, til å oppsøke
risikosporten. Celsi, Rose & Leigh argumenterer for at den innledende motivasjonen, som har den
normative og hedonistiske karakteren, er første stadiet av en motivasjonsutvikling i forbindelse med
risikoakkulturering og erfaring (se Figur I ). De personene som velger å fortsette med en
risikoaktivitet, endrer også sin motivasjon til å omfatte andre verdier som selvutvikling/efficacy,
identitetskonstruksjon, kameratskap, og økt erfaring. Celsi, Rose & Leighs neste stadier vil bli
gjennomgått i forbindelse med de tre neste undertitlene.
16

22. Figur 1.The Evolution of Motives for High-Risk Consumption on Relation to Risk
Acculturation and Experience.
Celsi, Rose & Leigh (1993)
2.1.3 Selvutvikling og -realisering
Ved å oppsøke og engasjere seg i aktiviteter som ligger utenfor den konvensjonelle livsstilen, får
individet en mulighet for å selvutvikle seg på en særegen måte. Det får da erfare og oppleve ting
som står i kontrast til hva det ellers opplever – da spesielt om det engasjerer seg i utfordrende
aktiviteter. For soldatene som velger å tjenestegjøre som fredsbevarende soldat vil det å oppleve et
konfliktområde på nært hold gi dem en erfaring av denne typen. Soldatene får da muligheten til å
sette sin tilværelse i perspektiv og lære seg til å mestre nye utfordringer. Selv om aktiviteten kan
omfatte stressende erfaringer som kan lede til negative konsekvenser, kan prosessen rundt det å
konfrontere dem være med på å gi aktøren et bredere perspektiv; nye mestringsstrategier; dypere
vennskapsforhold; og utvikling av personlige ressurser (Park & Fenster, 2004).
Personer som er ute etter å lære nye og bedre måter for å kontrollere sine omgivelser, kan
velge å oppsøke stressende erfaringer for å oppnå de fordelene Park & Fenster omtaler. Med
utgangspunkt i Maslows (1968) behovspyramide, argumenterer Shapiro, Schwartz & Astin (1996)
at følelse av kontroll er et fundamentalt behov hos mennesket. Selv om spenningssøkerne ønsker å
operere i grenselandet av hva de kan kontrollere eller mestre, har de likevel et ønske om å bli bedre
og dermed oppnå kontroll (Celsi, Rose & Leigh, 1993). Ved å søke nye utfordringer opparbeider
individet nye erfaringer som er med på å gi det en følelse av å mestre og kontrollere sine
omgivelser. Individets søken etter selvutvikling og kontroll kan imidlertid få en negativ konsekvens
dersom individet overvurderer sine evner til å ha kontroll eller at risikoen undervurderes.
Celsi, Rose & Leigh (1993) argumenterer for at selvutvikling, eller det å opparbeide høyere
selvtilstrekkelighet, blir del av hovedmotivasjonen for at fallskjermhoppere velger å fortsette med
17

23. aktiviteten. Etter at risikoaktøren har gjennomgått sitt innledende møte med det risikable, blir han
oppmerksom på utviklingsmulighetene og streber derfor etter å utvikle sine aktivitetsrelevante
ferdigheter – både for egen tilfredsstillelse og for å opparbeide status i gruppen. Celsi, Rose &
Leigh argumenterer for at fallskjermhopperne, på grunn av motivasjonen for å utvikle sine
ferdigheter, også motiveres til å forsette med høyrisikoaktiviteten over tid. Denne motivasjonen
forsterkes ytterligere gjennom risikoaktørens vurdering av sin utvikling og tilbakemeldinger fra
andre i gruppen.
Celsi, Rose & Leigh beskriver også en tilstand blant fallskjermhopperne som de kaller
flytetilstand. Csikszentmihalyis (1985) definerte sitt begrep om flow, eller flytetilstand, som en
tilstand av fokusert oppmerksomhet eller dyp konsentrasjon rettet mot en begrenset mengde stimuli.
Flytetilstanden forvrenger følelsen av tidsbegrep; gir en følelse av personlig transcendens og en
sammensmelting av individet og det som fokus rettes mot. Flytetilstand oppstår i det risikoaktørens
ferdigheter og de forventningene som stilles til han/hun samsvarer og det oppnås en tilstand hvor
aktøren er dypt involvert i det han/hun gjør (Celsi, Rose & Leigh, 1993). Tilstanden har en
tilfredsstillende og berusende effekt på individet som gir det en følelse av selvbekreftelse.
2.1.4 Tilhørighet
På samme stadium der Celsi, Rose & Leigh sier at flytetilstand er til stede, bli også risikoaktøren
del av et communitas – det vil si et unikt felleskap. Slike fellesskap preges av at det oppstår et
kameraderi mellom personer som deler en erfaring, hvor erfaringen betraktes som spesiell eller
unik. Fellesskap av denne typen dannes på et grunnlag som er uavhengig av medlemmenes tidligere
sosiokulturelle status. Med andre ord er det deres opparbeidede erfaring og posisjon innad i gruppen
som er relevant. Fellesskapet styrkes ytterligere av gruppens språklige sjargong. Ved at individet
har kjennskap til sjargongen som brukes, fungerer det som en bekreftelse på sitt gruppemedlemskap
og tilhørighet til den kulturen som omslutter aktiviteten.
Baumeister & Leary (1995) argumenterer for at tilhørighet er et grunnleggende behov hos
oss mennesker. Baumeister & Leary begrunner sitt argument med at mangel på tilknytning
assosieres med forskjellige negative konsekvenser for helsen, tilpasningsdyktigheten og individets
velvære. Videre argumenterer de med at dette behovet er så sterkt at individet vil ilegge store
ressurser for å vedlikeholde sosiale bånd selv om de ikke har noen form for pragmatisk nytte. I de
tilfellene hvor individet gir slipp på sosiale bånd, skjer det vanligvis i sammenheng med at de
erstattes med nye.
I likhet med at mennesket har behov for å være knyttet til andre enkeltmennesker, har de
også et behov for å tilhøre en gruppe. Gruppen eller gruppene trenger ikke å være tydelig definert
og kan oppstå på et minimalt grunnlag (Billig & Tajfel, 1973). Billig & Tajfel viste i sin studie at
18

24. det var nok å plassere forsøkspersonene i tilfeldige grupper for at de skulle favorisere inngruppen.
Hvor sterk tilknytning vil være til gruppen varierer imidlertid, men en sentral påvirkning for
gruppetilknytning er gruppens narrativ (Baumeister & Leary, 1995). Blant annet har det blitt vist at
grupper som er utsatt for negative hendelser, gjerne traumatiske, har en tendens til å danne sterkere
sosiale bånd enn andre sosiale grupper (Latane, Eckman, & Joy, 1966; Elder & Clipp, 1988). I et
eksperiment av Latane, Eckman & Joy (1966) hadde de forsøkspersonene som ble utsatt for
elektrosjokk en tendens å knytte sterkere bånd til hverandre enn kontrollgruppen. Et annet eksempel
er en studie utført av Elder & Clipp (1988) hvor de fant ut at blant militærveteraner var det de som
hadde opplevd harde kamper, kamper hvor venner og kolleger hadde dødd, som var mest knyttet til
hverandre. Baumeister & Leary (1995) argumenterer for at i enkelte tilfeller kan negative erfaringer
som deles av en gruppe mennesker, øke deres sosiale tilknytning til hverandre. Dette skyldes blant
annet av at erfaringen framstår som noe unikt og hvor det er bare de som har opplevd den som kan
forstå og relatere seg til den. Dermed blir den negative erfaringen en sterk drivkraft for en styrking
og vedlikehold av de sosiale båndene mellom de berørte.
2.1.5 Identitetskonstruksjon
Ved å oppsøke høyrisiko subkulturer, får individet muligheten til å konstruere en "ny" personlig
identitet. Celsi, Rose & Leigh (1993) argumenterer for at utviklingen eller konstruksjonen av den
personlige identiteten i hverdagslivet kan virke diffus og at den er basert like mye på tilfeldigheter
som klart definerte valg individet gjør. I kontrast til dette gir høyrisiko aktiviteter en veldefinert
kontekst for personlig forandring samt føringer for organiseringen av en ny, og noen ganger sentral
identitet. Bare det å hoppe i fallskjerm én gang er nok til at individet kan skille seg ut ifra sine
likemenn i hverdagen. Schouten (1991) bruker i den sammenheng Genneps (1999) begrep om rites
de passage for å vise hvordan deltakere av en risikosubkultur kan konstruere en ny identitet som en
form for overgangsrituale. Det vil si, individet konstruerer sin identitet gjennom en risikoaktivitet,
eller overgangsfase.
I den sosiale kontekst har individet behov for å vise til likheter mellom seg selv og andre,
samtidig som det ønsker å skille seg ut. Brewer (1991) argumenterer for at sosial identitet kan sees
på som et forlik mellom motstridende behov for assimilering og differensiering for å oppnå et
optimalt særpreg. I følge Brewers teori om optimalt særpreg, unngår individer selvkonstruksjoner
som enten er for personlige eller inkluderende. I stedet definerer individet seg selv ut i fra et
distinktivt gruppemedlemskap. Styrken av lojalitet og sosial identifisering er sterkest i de gruppene
som gir en følelse av tilhørighet samtidig som de også gir en følelse av å være særegen eller unik.
Turner (1993) argumenterer for at assimilering og differensiering skjer gjennom
inntrykkshåndtering og selv-presentasjon. Ved at individet manipulerer presentasjonen av seg selv
19

25. overfor andre, ønsker det å maksimere belønning og minimere sin kostnad i en situasjon slik at det
oppnår sosialt bifall og unngår sosial motvilje. Om flere medlemmer i en gruppe bedriver eller har
bedrevet en aktivitet, kan individet da engasjere seg i samme aktivitet for på den måten å assimilere.
På samme måte kan individet differensiere seg fra gruppen om en bestemt aktivitet er ukjent for
gruppen, og på den måten framstå som noe særegent i gruppen. Effekten av aktiviteten i forbindelse
med selv-presentasjonen kan antas å være høyere om aktiviteten oppfattes som eksklusive.
2.2 RISIKO
2.2.1 Risikobegrepet
Selv om det er en generell forståelse av hva risiko betyr, finnes det likevel ingen entydig definisjon
av risikobegrepet. Yates & Stone (1992) har tilnærmet seg risikobegrepet som en sosial
konstruksjon, og påpeker at det ikke finnes noen konsensus rundt én definisjon av risiko. Yates &
Stone har likevel trukket ut tre elementer som de mener har vært og vil være sentrale for en
dekkende definisjon. De tre elementene omfatter; potensialet for tap; betydningen av tapet eller
tapene; og usikkerheten knyttet til tapet eller tapene. I følge Brun (1994), inkluderer de fleste
definisjonene av risiko et estimat av usikkerheten rundt eller sannsynligheten for at et negativt utfall
skal forekomme.
En generell forståelse av risiko tilsier at det foreligger en sannsynlighet for et negativt utfall
av en hendelse. Når det er snakk om risikovurdering er det vanlig skille mellom to vurderinger,
objektiv og subjektiv. Mens den objektive vurderingen refererer til "ekspertens" vurdering, refererer
den subjektive til lekmannens intuitive vurdering (Teigen, 2001). I tilfellet av ekspertens objektive
vurdering opereres det med "kjente" sannsynligheter som er basert på statistiske sannsynlighets-
utregninger. For lekmannen derimot, er sannsynligheten ofte ikke kjent og det er en tendens til at
konsekvensen av noe risikabelt vektlegges mer. Fordi sannsynligheten er mindre kjent for
lekmannen og konsekvensen vektlegges i større grad, oppstår det ofte et avvik mellom den
subjektive og objektive risikovurdering – noe som er grunnen til at enkelte argumenterer for et
skille mellom de to. Blant andre har Paul Slovic (1987) viet mye oppmerksomhet til avviket mellom
ekspertenes og lekmannens persepsjon av risiko. Selv om det i mange tilfeller er et avvik mellom
ekspertenes og lekmannens risikopersepsjon eller vurdering, argumenterer Teigen (2001) med at det
ikke alltid er et avvik. Teigen eksemplifiserer dette gjennom et tankeeksperiment hvor det skal
avgjøres hvilken av to handlinger som er mest risikabel. I dette tankeeksperimentet er
risikofaktorene for handlingene tydeliggjort, noe som gjør at det i utgangspunktet ikke vil være noe
skille mellom den subjektive og den objektive risikovurderingen av handlingene. Selv om
risikovurderinger i virkeligheten ofte er mer komplekse, illustrerer likevel tankeeksperiment at et
skille mellom de to ikke er absolutt.
20

26. Som nevnt i forrige avsnitt, argumenterer Teigen (2001) for at lekmannen har en tendens til
å legge mer vekt på konsekvensen av en risikohandling enn sannsynligheten for negativt utfall.
Gigerenzer (2004) utførte en analyse som viste til denne tendensen. Analysen tok utgangspunkt i en
hypotese om at mennesker frykter dread-risk, det vil si risiko som har lav sannsynlighet og høy
alvorlighetsgrad/konsekvens, som for eksempel terroristangrepene i USA 11.september 2001. I
følge Gigerenzer, valgte flere amerikanere å kjøre bil framfor å fly i etterkant av angrepene på
grunn av deres frykt for å bli utsatt for nye terrorhandlinger. Dette ble gjort på tross av at den
objektive risikovurderingen tilsa at det var tryggere å fly. Med andre ord viser Gigerenzers analyse
at lekmannens risikovurdering i dette tilfellet vektla dread-risk, eller konsekvensen av, i sin
risikovurdering, noe som igjen gjorde at de oppfattet biltransport som tryggere enn å fly.
For soldater som skal tjenestegjøre i utlandet som enten fredsbevarende eller
fredsopprettende soldater, ligger risikoen i sjansen for negative konsekvenser fysisk og/eller
psykisk. Den fysiske risikoen omfatter skader eller i verste konsekvens, død. Den psykiske refererer
til muligheten for å oppleve traumatiske hendelser som igjen får ettervirkninger. Eksempler på
psykiske lidelser som resultat av denne typen tjeneste er PSTD og psykiske senskader. I tilfeller
hvor soldater får negative reaksjoner psykisk, kan det igjen medføre konsekvenser for det fysiske
blant annet gjennom selvskade (Thoresen, Mehlum, & Moller, 2003; Thoresen, Mehlum, Røysamb,
& Tønnessen, 2006). De eventuelle skadelidende soldatene, enten det er fysisk eller psykisk,
risikerer i tillegg å ikke få den kompensasjonen og oppfølgingen de føler at de har behov for når
deres tjeneste i Forsvaret er avsluttet (Vikanes et. al., 2007).
Et annet punkt som også utgjør en risiko for soldatene, er deres sosiale nettverk utenfor
militæret. Siden soldatene i enkelte perioder befinner seg i utlandet over en lengre periode, kan det
sosiale nettverket utenfor arbeidsplassen svekkes. Blant annet fordi "livet går videre" for de andre i
den perioden soldatene befinner seg i utlandet. Som det har blitt argumentert for tidligere i
oppgaven, kan et svekket sosialt nettverk utgjøre en trussel for menneskers mentale helse
(Baumeister & Leary, 1995). Veteraner har vist seg å mestre perioden etter tjenesten bedre i de
tilfellene hvor de har hatt et godt sosialt nettverk (Dirkzwager, Bramsen & Van der Ploeg, 2003).
Brevik (2002), viser til at deltakere i fredsbevarende operasjoner generelt hadde færre personer i sitt
sosiale nettverk enn kontrollpersonene. I tillegg var det relativt flere som hadde sivilstatus som
enslig; dette gjaldt da både ugifte og skilte/separerte.
2.2.2 Risikotakeren
Alle mennesker er i og for seg risikotakere. Hverdagslivet består av en rekke med trivielle, men
likefullt risikable handlinger. Noen risikoer reflekteres det ikke så mye over, men de er der
(Wagenaar, 1992). Handlinger som å kjøre bil eller å ta seg en røyk assosieres ikke umiddelbart med
21

27. død og lidelse, men står for en stor andel av dødsstatistikken. Selv om alle mennesker i en eller
annen sammenheng er utsatt for en viss risiko i hverdagslivet, er det likevel noen som tar større
risiko enn andre. Eksempelvis velger enkelte å tøye grensene i trafikken. Hvorfor velger enkelte å
øke risikoen ved en handling eller oppsøke risikofulle aktiviteter? Belønningsmotivasjon har vært
en mye brukt forklaring på risikoatferd (Starr, 1969; Adams, 2001). Det vil si at det er en eller
annen form for belønning eller fordel motiverer individet til å foreta risikofylte handlinger.
Belønningen eller fordelen er relativ i den forstand at det er avhengig av individets vurdering av hva
som ansees å være lukrativt. For den som råkjører bil, kan det være en belønning at han/hun sparer
tid eller simpelthen får et "kick" av å kjøre fort. Rundmo & Iversen (2002) fant at sjåfører som
skåret høyt på sensation seeking rapporterte en høyere frekvens av risikoatferd i trafikken enn de
som skåret lavere. Med andre ord kan "for spenningens skyld" ha vært en av motivatorene for
sjåfører med høy risikoatferd i trafikken.
Belønningsmotivasjon som forklaring på risikoatferd tar utgangspunkt i at det ligger en
avveiing av risiko-belønning til grunn for atferden. Fordelen må være i samsvar med risikoen ved
handlingen – det vil si, jo høyere risiko dess bedre må fordelen/belønningen være (Starr, 1969;
Finucane et. al., 2000). Starrs risiko-belønning avveiing har fått støtte av andre studier, men
kommer til kort i enkelte tilfeller (Slovic, 2000). Risikohandlinger som tilsynelatende har høy risiko
og lav fordel, som for eksempel røyking, blir problematisk å forklare (Finucane et. al., 2000).
Finucane et. al. argumenterer for at risikoaktøren ofte belager seg på affekt heuristikk i forbindelse
med risiko-belønning avveiingen - det vil si at positive eller negative emosjoner påvirker
risikoaktørens avveiing. Dette kan relateres til Ziva Kundas (1990) prinsipp om motivert
argumentasjon ved at risikoaktøren kommer fram til den konklusjon han/hun ønsker. Ved positiv
affekt mot det risikable, vil aktøren vurdere risikoen som lavere enn fordelene og omvendt han/hun
har negativ affekt mot det risikable. Også annen forskning har påvist en kobling mellom affekt og
risikopersepsjon (Sjöberg, 2007; Slovic, Finucane, Peters, & MacGregor, 2007). I tillegg poengterer
Wagenaar (1992) at "risikotakeren" ikke alltid vurderer risikoen før han/hun foretar en handling
assosiert med risiko. Med andre ord vurderer eksempelvis en røyker ikke risikoen for å pådra seg
kreft, kols eller hjerte og karsykdommer når hun/han tar seg en røyk.
Videre kritiseres Starrs konklusjon om at det er villigheten til å eksponeres for som er
hovednøkkelen til hvorvidt om individet aksepterer risikoen eller ikke. Slovic, Fischhoff &
Lichtenstein (1980) argumenterer for at en mer kompleks forklaring på hvorfor risikoaktører
aksepterer risiko. I sin studie fant de blant annet at faktorer som velkjenthet, kontroll, potensiale for
katastrofe, rettsfølelse og graden av kunnskap også vil virke inn på forholdet mellom
risikopersepsjon, persipert belønning og aksept av risiko.
22

28. 2.2.3 Positive illusjoner og risikopersepsjon
Positive illusjoner er i følge Taylor & Brown (1988) kritiske for at mennesker skal kunne ha en god
mental helse. En av illusjonene de viser til er at mennesker har en tendens til å vurdere seg selv mer
positivt enn negativt. På spørsmål om hvordan de vurderer seg selv, oppgir personer vanligvis
lettere positive egenskaper enn negative. Denne illusjonen blir forsterket i tilfeller hvor individet
skal vurdere andre hvor det er lettere å bruke negative beskrivelser om andre enn ved vurderingen
av seg selv. Dette medfører at individet har en tendens til å vurdere seg selv som bedre enn
gjennomsnittet i en sammenligningsgruppe, noe som logisk sett ikke er mulig. Ved at individet viser
denne tendensen, kan det også medføre at det vurderer den personlige risikoen som lavere.
Urealistisk optimisme er en annen variant av illusjonen beskrevet i forrige avsnitt. Begrepet
urealistisk optimisme refererer til tendensen folk har til å estimere sannsynligheten for at de vil
oppleve positive hendelser i fremtiden som større enn hva sannsynligheten er for deres likemenn
(Weinstein, 1980; Weinstein, 1989a). Forskning viser også at folk flest ser på nåtiden som bedre enn
fortiden, og at fremtiden vil bli enda bedre (Brickman, Coates, & Janoff-Bulman, 1978). I kontrast
til det urealistiske positive synet folk har på fremtiden, fremviser mildt deprimerte og de med lav
selvtillit en mer balansert og realistisk vurdering av fremtiden (Ruehlman, West, & Pasahow, 1985).
Weinstein (1980) argumenterer som forklaring på dette at personer er urealistisk optimistiske om
fremtiden fordi de fokuserer på faktorer som øker deres sjanser for å oppnå de ønskede utfallene,
men feiler i å se at andre har like mange faktorer som spiller inn i deres favør. Ved at individet
vurderer fremtiden med en urealistisk optimisme, vil det også påvirke deres persepsjon av risiko.
Med andre ord kan individet redusere den persiperte risikoen ved å legge til positive elementer som
virker inn i dets favør.
Likeledes har det blitt vist gjennom en annen studie at positive illusjoner også eksisterer i
forbindelse med personer som står individet nært (Martz, Verette, Arriaga, Slovik, Cox & Rusbult,
1998). Studien av Martz et. al. viste at individet vurderte nære bekjente mer positivt enn mer
perifere personer. Overført i en inngruppe/ -utgruppe relasjon, vil da risikoen for inngruppen
vurderes som lavere enn for utgruppen. En slik antagelse kan finne støtte i sosial identitetsteori
(Tajfel & Turner, 1986). Inngruppefavorisering blir sett på som en måte å differensiere inngruppen
fra utgruppen(e). Dette gjøres blant annet ved å vurdere inngruppen mer positivt enn utgruppen. I så
måte kan det antas at en risikovurdering for inngruppen vil være lavere enn for utgruppen, da
inngruppens vurdering vil vektlegge flere positive aspekter enn ved en vurdering av utgruppen.
Gruppens størrelse kan også være med på å påvirke individets vurdering eller persepsjon av
risiko. Ho & Leung (1998) fant en positiv korrelasjon mellom gruppestørrelse og lavere
risikovurdering. Jo større gruppen ble, desto lavere vurderte respondentene både sin personlige
risiko og de andre i gruppens risiko. Dette på tross av at den objektive risikoen var konstant,
23

29. uavhengig av gruppens størrelse. I tillegg ble det påvist at respondentene så på sjansen for alvorlige
eller høyrisiko hendelser som lav siden de forekom sjeldent. Også flere andre studier argumenterer
for at gruppens størrelse kan påvirke individets risikopersepsjon (Houghton, Simon, Aquino, &
Goldberg, 2000; Park & Hinz, 2006). I følge Park & Hinz (2006) kan et gruppemedlemskap virke
betryggende for individet på grunn av en innbilt safety in numbers og gruppens strength in
numbers. Det vil si at individet vurderer gruppens sjanse for positive hendelser som større på grunn
av gruppens styrke, og at individet føler trygghet i være flere.
På bakgrunn av at Taylor & Brown (1988) argumenterer for at positive illusjoner er en del
av god mental helse, antas at også respondentene i denne studien, så fremt til at de har en god
mental helse, også er influert av positive illusjoner. Ved at respondentene har positive illusjoner, vil
det kunne prege deres vurdering av risiko.
2.2.4 Illusjon av kontroll
Følelsen individet har av kontroll kan være kunstig – det vil si at det føler mer kontroll enn hva det i
realiteten har. Denne tendensen som kalles illusjon om kontroll, har vist seg å være gjeldende for
blant annet gamblere (Langer, 1975; Langer & Roth, 1975). I en serie av seks studier så Langer
(1975) nærmere på respondenters følelse av kontroll i forbindelse med sjansespill – kortspill og
lotteri. Respondentene oppga en høyere følelse av kontroll enn hva den objektive vurderingen tilsa
at de kunne ha. De følte med andre ord at de hadde kontroll i en situasjon som teoretisk sett var
tilnærmet ukontrollerbar. Langers begrep om illusjon av kontroll har blitt møtt med kritikk fra andre
studier. Kohler, Gibbs, & Hoghart (1994) viste at illusjon om kontroll bare var til stede blant såkalte
single-shot gambling. I det respondentene opplevde å tape flere ganger – det vil si i multi-shot
gambling – ble ikke illusjonen av kontroll opprettholdt. Likeledes har illusjon av kontrollbegrepet
blitt kritisert for å være best egnet til å forklare sjansespill og ikke risikable handlinger som er
livstruende (Celsi, Rose, & Leigh, 1993). Videre har flere studier avkreftet linken mellom illusjon
om kontroll og optimistisk bias (McKenna, 1993; Rudski, 2004).
I en meta-analyse av Klein & Helweg-Larsen (2002) ble imidlertid kontroll assosiert med
optimistisk bias. Her ble kontroll videre delt opp i primær og sekundær kontroll. I følge Klein &
Helweg-Larsen varierer korrelasjonen mellom optimistiske bias og de to formene for kontroll. Mens
primærkontroll omfatter direkte handlinger tatt av aktøren for å forandre en situasjons utfall (atferd
kontroll), mens sekundærkontroll omfatter en passiv/indirekte måte for å påvirke situasjonen
(kognitiv kontroll). Klein & Helweg-Larsens oppdeling av kontroll likner den av intern og ekstern
locus of control (Rotter, 1989. se punkt 2.2.5). I sin analyse, fant Klein & Helweg-Larsen at primær
kontroll er korrelerer sterkere med optimistisk bias enn sekundær kontroll, og at primær kontroll er
sterkest korrelert med optimistisk bias i forbindelse med lavrisiko fremfor høyrisiko. En mulig
24

30. forklaring til dette er at folk velger å benytte seg av sekundærkontrollstrategier i situasjoner hvor de
er bevisst på at de ikke kan kontrollere utfallet.
Med utgangspunkt i blant annet studiene til Langer, argumenterer Taylor & Brown (1988)
for at illusjon om kontroll er en av de illusjonene som vedlikeholder menneskers mentale helse.
Taylor & Brown begrunnet dette ved å vise til en rekke studier av mildt eller alvorlig deprimerte
personer. Mennesker som led av depresjoner, ga uttrykk for å ha en mindre illusjon om kontroll enn
mennesker uten depresjoner. Dette samsvarer til dels med Banduras (1988) tanker om
selvtilstrekkelighet og angst siden manglende følelse av kontroll kan være handlingslammende og
passiviserende, noe som igjen kan lede til depresjoner.
I tillegg til individets personlige egenskaper og selvtilstrekkelighet, bruker gjerne risikoyrker
mye tid på sikkerhet. Et sikkerhetstiltak innen risikoyrker som Forsvaret er trening eller drill. En
drill er en grundig innøvd motreaksjon til en hypotetisk trussel/trusler. Intensjonen med drill er at
soldatene skal beholde kontrollen i kaotiske situasjoner – da like mye gjennom innøvde "reflekser"
som bevisst handling. I tillegg til at drill-trening lærer soldater å håndtere ulike scenarioer, er det
også med på å bygge opp mestringsfølelse og selvtillit. Ved at soldatene trener grundig på ulike
scenarioer, økes også deres tro om at de vil kunne mestre de potensielle situasjonene. Ozer &
Bandura (1990) viste at målrettet trening opp i mot en potensielt truende situasjon, gjorde at
deltakerne følte en høyere mestringsfølelse og selvtilstrekkelighet. Med andre ord kan målrettet
trening av denne typen være angstdempende i forbindelse med forestående risikoaktiviteter.
I tillegg er mye av treningen TMBN-soldatene gjennomfører lagt opp på en mest mulig naturtro
måte i forhold til tilstanden i aktuelle konfliktområder. Det vil si at soldatene trener på hvordan det
vil være i for eksempel Afghanistan. På den måten gjøres risikoen ved tjenesten i Afghanistan
familiær noe som blant andre Slovic, Fischhoff & Lichtenstein (1980) argumenterer for vil påvirke
soldatenes akseptering av risikoen.
2.2.5 Locus of Control
Rotters (1989) Locus of Control deler kontroll inn i to former – intern og ekstern. Todelingen av
kontroll vil si at individet enten kan tilskrive seg selv kontrollen av en situasjon/handling (intern)
eller at individet oppfatter situasjonen/handlingen som kontrollert av eksterne elementer som
skjebne, hell eller tilfeldigheter. Hvorvidt individet føler intern eller ekstern kontroll, virker inn på
motivasjonen for å gjennomføre en risikohandling. En rekke studier har vist at personer som har en
høy grad av intern locus er mer tilbøyelig for risikoatferd enn de med ekstern locus (Klonowicz &
Sokolowska, 1993; Higbee, 1972; Horswill & McKenna, 1999). Imidlertid viser andre studier igjen
det motsatte – det vil si at de med ekstern kontroll er mer tilbøyelig for risikoatferd (DuCette &
Wolk,1972; Salminen & Klen, 1994; Terry, Galligan & Conway, 1993).
25

31. En mulig forklaring på de motstridende funnene i studier av risikoatferd og locus of control,
er typen risiko. Enkelte typer handlinger eller situasjoner kan virke forskjellig inn på individer med
enten intern eller ekstern locus of control. Miller & Mulligan (2002) argumenterer for at følt
dødsangst kan være en forklaring på forskjellen. De viser til at personer med intern locus i
utgangspunktet er mer tilbøyelige til å foreta risikohandlinger enn de med ekstern locus, men
motsatt i det faren for å dø ble tydeliggjort. Miller & Mulligan konkluderer med at personer med
intern eller ekstern locus of control håndterer dødsangst på to forskjellige måter. Når personer med
intern locus opplever dødsangst modererer de sin risikoatferd for å dempe angsten. Siden det er de
som kontrollerer sin situasjon er det også de som kontrollerer kilden for dødsangsten. For personer
med ekstern locus trosses dødsangsten fordi de uansett ikke har kontroll over utfallet. Det er
eksterne faktorer som kontrollerer utfallet og av den grunn har det ingen hensikt for individet å
bekymre seg like mye fordi det er "skjebnen" som avgjør.
2.2.6 Negative utfall
Selv om et individ føler kontroll ved en risikohandling, er det ikke alltid det går godt – derav
risikoen. I tilfeller hvor personer føler de har kontroll, men likevel feiler er det logisk å anta at
illusjonen blir brutt. Om illusjonen hadde blitt brutt ville den aktuelle personen forholdt seg
annerledes til liknende framtidige situasjoner. I følge Weinstein (1989b) er ikke dette tilfellet. I sin
studie tok Weinstein for seg menneskers erfaringer med og tiltak de gjorde i forbindelse med
negative utfall. Dette omfattet personer som var voldsofre, hadde vært i en trafikkulykke, pådratt
seg hjerte-karsykdommer som resultat av røyking og mennesker som hadde opplevd
naturkatastrofer. Weinstein kom frem til fem tendenser blant utvalget. Blant annet var det tendenser
til at de med personlig erfaring så trusler oftere; de så seg selv som et potensielt offer i fremtiden,
og en økt motivasjon til å forebygge fremtidige negative utfall. På tross av en økt bevissthet rundt
risiko og ønske om å forebygge eller minske risiko, fant Weinstein at disse tendensene var
kortvarig. Personer som for eksempel hadde vært i en trafikkulykke, var påpasselig med å bruke
bilbelte bare i en begrenset tidsperiode etter ulykken. Weinstein mener at dette kan forklares ut i fra
tre mulige faktorer; alvoret av erfart hendelse; manglende tro på anbefalte tiltak for forebygging; og
at erfaringer bare har en begrenset innvirkning. I tillegg kan urealistisk optimisme være med på å
begrense endringene hos individet etter et negativt utfall.
Selv om individet har en tilbøyelighet til å tolke negative utfall på en måte som ivaretar
eventuelle positive illusjoner det har, kan likevel alvorlige hendelser forhindre dette (Weinstein,
1989b). Eksempler på dette kan være personer som har blitt utsatt for grov vold. I slike tilfeller kan
voldsofferet få problemer med å ivareta denne illusjonen av kontroll i situasjoner som assosieres
med den negative hendelsen. Frykten for å bli utsatt for nye overgrep fremprovoserer angst, noe
26

32. som igjen reduserer individets fleksibilitet og livsutfoldelse. Dette er i samsvar med Taylor &
Browns (1988) argumentasjon for god mental helse og Banduras selvtilstrekkelighet (1988). For
soldater vil for eksempel det å bli hardt skadet, bli tatt til fange eller at medsoldater dør kunne være
med på å bryte ned positive illusjoner de har.
I forbindelse med negative hendelser som er en psykisk påkjenning, viser forskning at sosial
støtte er viktig for evnen til å mestre og motstå PTSD (Shay, 2002; Dirkzwager, Bramsen & Van der
Ploeg, 2003; Agaibi & Wilson, 2005). At personer som er betydningsfulle for den berørte gir en
anerkjennelse og/eller bekreftelse av det traumatisk opplevde, kan gjøre at den berørte mestrer
opplevelsen bedre (Agaibi & Wilson, 2005). I forbindelse med militært personell, argumenterer
Shay (2002) for at den mest preventive faktoren for å unngå psykiske skader å holde soldatene
sammen. Det vil si, trene dem sammen; sende de ut på oppdrag sammen, hente de hjem sammen.
Det Shay legger til grunn for sin argumentasjon er at sosial tilknytning, gjenkjennelse og støtte, gir
soldatene en trygghetsfølelse. Han argumenterer videre med at en slik trygghetsfølelse gjør
soldatene i bedre stand til å overvinne og redusere frykt.
2.2.7 Totale institusjoner
Enhver institusjon krever av sine medlemmer en del av deres tid og interesse, og enkelte kan ha en
altomfattende og total karakter. Karakteriseringen av totale institusjoner kjennetegnes ved at det er
en barriere som hindrer individet i fri sosial interaksjon med omverdenen samt friheten til å forlate
når det ønsker det (Goffman, 1983) Selv om TMBN i utgangspunktet ikke kan defineres som en
total institusjon, har den likhetstrekk i forbindelse med utenlandskontingentene. I den perioden
soldatene befinner seg i utlandet, oppstår det en betraktelig barriere mot sosial interaksjon ved at de
skilles fra geografisk og ved at arbeidsplassen legger beslag på tilnærmet alt av deres tid.
Segal (1986) beskriver familien og militæret som to "grådige" institusjoner. Dette begrunner
han med at begge institusjonene krever mye av individet i form av forpliktelse, lojalitet, tid og
energi. Fordi begge institusjonene er "grådige" oppstår det en interessekonflikt mellom de to
institusjonene hvor soldaten befinner seg i midten. Soldaten må tilfredsstille begge parter eller velge
å ta avstand fra den ene, noe som kan oppleves som en stor psykisk påkjenning. Selv om Segal har
tatt utgangspunkt i det amerikanske forsvaret, fins de samme kjennetegnene for en "grådig"
institusjon hos blant annet TMBN. Kjennetegnene er risikoen for å bli skadet eller drept; geografisk
mobilitet, fravær fra familie, opphold i utlandet og normative begrensninger av familiens
handlinger. En konflikt av denne typen kan virke negativt inn på soldatens relasjon og tilknytning
både til familien og arbeidsplassen (Segal, 1986; Burrell, Adams, Durand, & Castro, 2006).
Skilsmisseraten i Forsvaret bevitner konflikten som ofte oppstår i det den ene eller begge av
partene i et parforhold jobber i Forsvaret. Brevik & Skjeret (2004) viser at det er 80 prosent flere
27

33. skilsmisser blant ansatte i Forsvaret som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner enn hva det er
i samfunnet forøvrig. Av 649 soldater og befal som var gift ved starten av 2000, var 77 (11,9 %) av
dem skilt ved utgangen av 2004. For referansegruppen var tallet 6,5 prosent.
Også soldatens generelle sosiale nettverk kan svekkes når en "grådig institusjon" legger
beslag på soldaten. Siden soldaten tilbringer mye tid borte fra for eksempel en vennekrets, kan de
sosiale båndene bli svekket. Levine & Morelands (1994) tilnærming til gruppesosialisering tilsier at
et medlemskap i en gruppe er under konstant reforhandling. Det vil si at når et medlemskap er
inngått, må det vedlikeholdes og pleies av begge parter. Om det blir en skjevhet i forholdet mellom
gruppen og individet kan medlemskapet i verste fall opphøre. I overført betydning vil det si at
individet må være aktiv i å vedlikeholde eget sosialt nettverk. Gitt at soldatene ikke klarer dette på
grunn av sitt yrke, risikerer de at det sosiale nettverk reduseres noe som igjen kan være en trussel
for deres mentale helse (Baumeister & Leary, 1995)
De to teoribolkene som nå har blitt presentert, gir et rammeverk for videre forståelse av
funnene som skal presenteres i kapittel 4. Selv om teoriene for motivasjon og risiko har blitt
presentert uavhengig av hverandre, vil presentasjonen og de respektive del-diskusjonene i kapittel
fire gå over i hverandre. Det vil si, funnene vil bli presentert under temaene motivasjon,
risikopersepsjon og psykologiske aspekter ved risikoen, men som det vil komme frem, er de relatert
til hverandre. Dette vil komme frem i en felles og konkluderende diskusjon under punkt 5.1. Før
funnene blir presentert, vil det nå bli gjort rede for studiens metode.
3.0 Metode
I dette kapittelet vil det bli gjort rede for studiens metode. Dette vil bli gjort ved å redegjøre for mål
med studien, forskningsmetode, fremgangsmåte og forskningsetiske betraktninger. Under tittelen
fremgangsmåte vil det også bli gjort rede for intervjuguide, valg av respondenter, samt
gjennomføringen av intervju, transkripsjonen og analysen.
3.1 VALG AV METODE
Som tidligere nevnt under punkt 1.4, har jeg ikke som mål i å lage en generalisering av norske
soldater som søker seg til internasjonale operasjoner. I stedet ønsker jeg å oppnå en bedre forståelse
og kunnskap om hvordan respondentene tilnærmer seg det å være fredsbevarende soldat. Da dette
innebærer en fortolkning av respondentenes personlige erfaringer, har jeg valgt en fenomenologisk
tilnærming. Siden en fenomenologisk tilnærming er valgt, rettes fokus mot respondentenes erfaring
og tolkning av sin motivasjon og vurdering av risikoen ved yrket – det vil si deres tilnærming til
fenomenet. For å oppnå denne innsikten har jeg valgt å gjennomføre en utforskende studie med
utgangspunkt i Interpretative Phenomenological Analysis (IPA; Smith, 1996).
28

34. 3.1.1 Forskningsmetode
Da denne studien omfatter et fenomen, har jeg valgt Interpretative Phenomenological Analysis som
forskningsmetode. IPA assosieres med fenomenologien ved at den tar for seg individets personlige
persepsjon av et objekt, tema eller hendelse i stedet for at de prøver å fremskaffe en objektiv
uttalelse om objektet eller hendelsen i seg selv (Smith & Osborn, 1997). Tilgang til respondentens
personlige livsverden er både avhengig av og blir forvansket av forskerens begrepsoppfatning.
Likevel er forskerens begrepsoppfatning en forutsetning for å kunne forstå den andres personlige
livsverden gjennom en fortolkningsprosess – derav navnet Interpretative Phenomenological
Analysis (Smith, 1996). IPA omfatter med andre ord en dobbel-hermeneutikk ved at forskeren er
interessert i å tolke de tolkninger som respondenten allerede har gjort.
Fordi IPA-forskeren ønsker å analysere i detalj hvordan respondenter persiperer og gir
mening til ting som de opplever, er det behov for et fleksibelt instrument for datainnsamling. Av den
grunn, har jeg valgt å bruke semistrukturerte intervju som i datainnsamlingen. Semistrukturerte
intervju har den egenskapen at det i tillegg til å være fleksibelt, gir et datamateriale som muliggjør
en sammenligning av respondentenes tilnærming til fenomenet. En sammenligning er ønskelig for å
kunne finne den kollektive essensen av fenomenet (Smith, 1996). Dette bygger på den symbolske
interaksjonismens tilnærming til meningskonstruksjon som tilsier at mennesker skaper kollektive
meninger gjennom interaksjoner som igjen etablerer seg som virkeligheter (Patton, 2002).
Ved utførelse av et semistrukturert intervju, taes det utgangspunkt i en intervjuguide som er
klargjort på forhånd. Som navnet tilsier, fungerer intervjuguiden som en guide og påminner fremfor
å være et rigid skjema som intervjueren er forpliktet å forholde seg til. På den måten vil intervjuer
kunne forholde seg fleksibel overfor intervjusituasjonen og respondenten. Ved å ha en fleksibel
intervjuguide, gir det muligheten til å følge opp interessante tema som dukker opp under intervjuet
(Smith & Dunworth, 2003), og på den måten ivaretas det utforskende ved datainnsamlingen. Ved å
bruke semistrukturerte intervju gir det også respondenten mulighet til å fortelle sin historie med
egne ord - det er respondenten som er "eksperten" på fenomenet og intervjuer må derfor ha
muligheten til å justere seg etter respondentens fortelling, noe som er en av de sentrale premissene i
IPA. Det vil nå bli vist til hvordan denne forskningsmetoden ble satt ut i praksis.
3.2 FREMGANGSMÅTE
3.2.1 Intervjuguiden
I forkant av intervjuene ble det utviklet en intervjuguide (Vedlegg 1). Første utkast av
intervjuguiden ble diskutert og justert for å best mulig kunne fange opp fenomenet innenfor
studiens avgrensning. Deretter ble det gjennomført et pilotintervju for å kontrollere tydeligheten av
spørsmålene; få et estimat av hvor lenge intervjuene ville vare; tilføye probespørsmål; og for å
29