SFAH: Rapport 1992

1. NORSK FAGBEVEGELSE OG FOLKETRYGDEN
v/ Axel West Pedersen, FAFO
Innledning til historikerkonferanse om
arbeiderbevegelsen og velferdsstaten i de
nordiske land. Nykøbing Falster 6. til 9. mai
1991.
1. Imiledning
Det som i en
intemasjonal sammenheng utmerker offentlige pensjonssystemene i
de nordiske land er
kombinasjonen av universelle grunnpensjoner og ordninger
med tilleggspensjon som er
knyttet til deltakelse og prestasjoner i arbeidslivet.
Denne strukturen avspeiler to faser i den historiske utviklingen av
pensjonssystemene i Norden. Med bakgrunn i 30-årenes rød-grønne allianser i
de nordiske parlamentene ble alderdomsforsørgelseni første omgang basert på
grunnpensjoner som skulle sikre alle innbyggere en minsteinntekt i
alderdommen.
På 50- og 60-tallet oppsto det i alle de nordiske land en debatt om
tilleggspensjon. Skulle staten utvide sine oppgaver og etablere et generelt
lovfestet tilleggspensjonssystem. Eller skulle staten i stedet konsentrere seg om
grunnsikringen og overlate til forsikringsmarkedet og partene i arbeidsmarkedet
å frembringe eventuelle supplerende pensjonsytelser? Debatten om
tilleggspensjon dreide seg ikke bare om
sosialpolitiske prinsipper. Den berørte
også spørsmål om
offentlig kontra privat sparing og kontrollen med samfunnets
investeringsbeslutninger.
'
Resultatet ble som
kjent at Sverige, Finland og Norge etablerte omfattende
offentlige tilleggspensjonssystemer -
mens Danmark ble stående med en
beskjeden ATP-ordning som har hatt liten praktisk betydning.
Var etableringen av
tilleggspensjonssystemeri de nordiske land et resultat av
arbeiderbevegelsens faglig og politiske styrke, eller var den tvertimot en
konsesjon til borgerlige politiske krefter og til fordelingslogikken i markedet?
Den svenske ATP-reformen er
parade-eksemplet på en velferdsreform som ble
presset igjennom av en samstemt og beslutsom arbeiderbevegelse. Flere
dyptpløyende studier av ATP-striden konkluderer unisont at svensk LO var en
drivende kraft bak reformen -
ikke minst ved konsekvent å insistere på
lovgivning fremfor á godta den Svenske Arbeidsgiverforenings tilbud om
avtalefestede tilleggspensjoner. Den sterke partipolitiske polariseringen som
etterhvert kom til å prege prosessen, synes å bekrefte forestillingen om at
tilleggspensjonsreformenmå forstås som et genuint sosialdemokratisk prosjekt.

2. 3
Den norske tilleggspensjonsdebatten er i langt høyere grad preget av paradokser
og tvisyn til sentrale faglige og politiske aktører. På slutten av 50-tallet, da Det
Norske Arbeiderparti regjerte på basis av et solid flertall i Stortinget, valgte LO
å reise krav tilleggspensjon i de sentrale tarifforhandlinger med Norsk
Arbeidsgiverforening. Etter at partene hadde kommet frem til en avtale om
tilleggspensjon i 1960, var det Venstre som i 1961 var først ute med å
programfeste tanken om en generell offentlig pensjonsreform. Først i forbinnelse
med en regjeringskrise i 1963 tok Arbeiderpartiet offisielt standpunkt for en
tilleggspensjonsreform etter svensk mønster. Den norske
tilleggspensjonsreformen ble til slutt gjennomført med bred tilslutning i
Stortinget.
Tema for denne innledningen er norsk fagbevegelses rolle i den innfløkte
politiske prosessen som til slutt i 1967 førte til etableringen av
Folketrygden
med et ambisiøst offentlig tilleggspensjonssystem.
2. Perspektiv
Vurderingen av
arbeiderbevegelsens rolle i forhold til debatten om
tilleggspensjon avhenger til en viss grad av hvilket perspektiv man
legger på
arbeiderbevegelsen som
politisk kraft.
'
På den ene siden kan man se på arbeiderbevegelsen primært som en
ideologisk
bevegelse. Når forestillingen om
arbeiderbevegelsen som bærer av en
universalistisk og solidarisk ideologi blir konfrontert med studier av konkrete
historiske prosesser vil det ofte resultere i ett av to:
Den heroiske fremstillingen, som
springer bukk over ideologiske tvetydigheter
og som overdriver graden av kontinuitet og ideologisk konsekvens. Det er etter
min mening tilfellet med Walter Korpis og Gøsta Esping-Andersens forsøk på
fortolkning av den norske utviklingen.
Eller
Beretningen om
syndefallet. Nettopp overgangen fra universelle grunnpensjonertil inntektsgraderte tilleggspensjoner har av flere forfattere blitt fortolket som et
avgjørende brudd med arbeiderbevegelsens grunnsetninger om solidaritet og
omfordeling.
'
Jeg er
tilbøyeligtil å anlegge et noe mer
"kynisk" perspektiv og betrakte
arbeiderbevegelsen som en sosial aktør hvis drivkraft primært er de konkrete
økonomiske og politiske interesser til bevegelsens kjernegrupper. Jeg tror
faktisk det i mange sammenhenger kan bli lettere å se den betydning som
arbeiderbevegelsen har hatt for velferdsstatens utvikling, hvis man
anlegger et
interesseperspektiv og tar alvorlig de konkrete strategier og motiver som parti
og fagbevegelse har fulgt på dette området. I et slikt perspektiv blir linjeskift
forståelige ut fra endringer i
interessegrunnlaget til bevegelsens medlemmer og
ut fra endringer i det politiske handlingsrommet.
Jeg tror videre at det i mange sammenhenger er mest fruktbart å se
på
arbeiderbevegelsens faglige og politiske grener som to selvstendige, men
gjensidig avhengige aktører,

3. *
For det første har fagbevegelsen særlige strategiske hensyn å ta hensyn til ved
utformingen av sin velferdspolitikk: nemlig behovet for å rekruttere
medlemmer.
*
For det andre har Arbeiderpartiet i hele etterkrigstiden vært avhengig av og i
høy grad lyktes med å appellere til velgergrupper utenfor den tradisjonelle
arbeiderklasse. Arbeiderpartiets "monopol" på regjeringsmakten i de første ti-
årene etter krigen påtvang partiet en ansvarlig linje i den økonomiske politikken
som skapte spenninger i forhold til fagbevegelsen (ij Bergh).
*
For det tredje har fagbevegelsen egne virkemidler til rådighet når det gjelder
å fremme medlemmenes velferdsrettigheter -
nemlig kollektive
tarifforhandlinger. Tariffestede velferdsordninger har dels hatt stor betydning i
seg selv og dels har de virket som
brekkstang for etterfølgende
lovgivningsinitiativ.
Jeg vil nå gå over til konkret å redegjøre for utviklingen i den norske
tilleggspensjonsdebatt med fokus på to hovedspørsmål:
1) Hvilke målsetninger forfulgte LO i sin pensjonspolitikk på 50 og 60-tallet og
hva forklarer de grunnleggende skift i virkemidler som ble tatt i bruk?
2) I hvilken grad kan utfallet av den norske tilleggspensjonsdebatt hevdes å
være et resultat av
fagbevegelsens innflytelse, og hvordan skal en fortolke den
politiske enighet som
oppsto omkring vedtaket av Lov om
folketrygd i 1966?
3. Faser i pensjonspolitikken til norsk LO
I perioden fra avslutningen av 2-. Verdenskrig og frem til midten av 60-tallet
fortok LO flere grunnleggende skift i sin pensjonspolitisk strategi.
Det første skifte skjedde tidlig på 50-tallet da spørsmålet om
tilleggspensjonsordninger for LOs kjemegrupper ble satt på dagsordenen.
Spørsmålet om virkemidler sto imidlertid åpent frem til 1957 hvor LO valgte å
ta saken i egen hånd og reise krav om en tariffestet tilleggspensjonsordningoverfor Norsk
Arbeidsgiverforening.Det tredje linjeskiftet kom i begynnelsen av
60-tallet da LO ga opp forhandlingsstrategienog i stedet godtok en generell
lovfestet tilleggspensjonsordning.
Jeg skal gå lidt nærmere inn på bakgrunnen for og motivene til disse linjeskift i
LOs pensjonspolitiske strategi.
I de første årene etter avslutningen av Annen verdenskrig var LO opptatt av å
videreutvikle og forbedre den offentlige alderstrygd som var etablert i 1937. LO

4. oppfattet i denne perioden utbyggingen av et skatteñnansiert offentlig
trygdesystem som et middel til sosial omfordeling.
Spørsmålet om
tilleggspensjonsordninger for LOs kjemegrupper kom imidlertid
raskt på den faglig/ politiske dagsorden. Det var
særlig tre forhold som
bidrogtil at LO begynte å utvikle en aktiv politikk for tilleggspensjon:
For det første betød den sterke utjevningen av
lønnsforskjellerpå slutten av 40-
tallet og den sterke reallønnsveksten på 50-tallet at begrepet om
trygghet for
inntektsstandarden i yrkesaktiv alder begynte å få mening for vanlige arbeidere.
For det andre hadde store grupper av
funksjonæreri offentlig og privat sektor
inntektsgraderte tjenestepensjonsordninger som en
integrert del av
ansettelsesvilkârene. Det ble en helt sentral målsetningfor LO å bygge ned
forskjellenene mellom funksjonærenesog LO-arbeidemes pensjonsvilkår.
For det tredje skjedde det i denne perioden en rask utvikling av rent
bedriftsbaserte pensjonsordninger blant deler av LOs medlemmer. LO kunne
ikke avfinne seg med en
gradvis fremvekst av
tjenestepensjonsordninger
opprettet på lokalt initiativ. Hensynet til den interne solidaritet i fagbevegelsentilsa at LO måtte få kontroll over denne viktige delen av medlemmenes lønns-
og arbeidsvilkår.
Disse tre faktorene betød tilsammen at målsetningeni LOs trygdepolitikk i
løpet av få år skiftet fra minstesikring og sosial omfordeling til standardsikring
og likestilling mellom funksjonærerog arbeidere. Dette linjeskiftet ble for alvor
markert på LO-kongressen i 1957. Konrad Nordahl formulerte den nye
pensjonspolitiske målsetningenpå følgende måte:
"Det som er målet for vårt strev er at vi skal komme frem til
samme
pensjonsordning for samtlige lønnstakere i det norske
samfunn, uansett om de arbeider i det private næringsliv, i stat
eller kommune."
De første tegn på en aktiv politikk for tilleggspensjon i LO kan imidlertid
spores tilbake til l949, da LO-kongressen vedtok å kreve den økonomiske
behovsprøvingi alderstrygden opphevet. Behovsprøvingenvirket som en
bremse på utviklingen av
supplerende pensjonsordninger blant fagbevegelsens
kjemegrupper. LO så at en
avvikling av
behovsprøvingenvar en
nødvendig
forutsetning for å utvikle
tilleggspensjonsordningerfor arbeidere. Den
daværende
Arbeiderpartiregjeringvar
på sin side nølende til Spørsmålet, og
behovsprøvingeni alderstrygden ble først vedtatt i 1957 etter sterkt press fra
både den borgerlige opposisjonen og fra LOs ledelse.
Med avviklingen av
behovsprøvingeni alderstrygden var det lagt til rette for
en rask videreutviklingav bedriftsvise tilleggspensjonsordninger.Hvis LO skulle
unngå en slik utviinng med ytterligere differensiering av medlemmenes
pensjonsvilkår måtte man raskt få til en
generell tilleggspensjonsordning-
enten
via de sentrale tarifforhandlinger eller via lovgivning. Spørsmålet om
virkemidler --
lovgivnings- eller forhandlingsveien -
sto åpent frem til 1957.

5. I 1957 besluttet LOs ledelse á reise krav om en tariffestet
tilleggspensjonsordning overfor Norsk Arbeidsgiverforening. Norsk LO valgte
dermed den stikk motsatte linje til den som Svensk LO hadde fulgt siden
begynnelsen av 50-tallet. Dette på tross av at det Norske Arbeiderparti i
motsetning til det svenske søsterpartiet regjerte på basis av et komfortabelt
flertall i Stortinget.
Strategivalget til Norsk LO må forstås på bakgrunn av flere forhold:
Arbeiderpartiets parlamentariske flertall var ikke i seg selv en garanti for at en
offentlig tilleggspensjonsreform lot seg gjennomføre på kort sikt. Forslag om
en pensjonsreform etter modellen til svensk arbeiderbevegelse hadde trng møtt
heftig motstand fra borgerlig side, og Arbeiderpartiet risikerte å støte viktige
velgergrupper fra seg, hvis man
valgte å ta en
konfrontasjon. I Sverige sto pådette tidspunktet ATP-striden i stampe. Det var
langt fra sikkert at svensk
arbeiderbevegelse ville lykkes med sin konfrontasjonslinje.
Den viktigste forklaringen ligger likevel et annet sted.
Debattene i LOs Representantskap og interne LO-utredninger viser at LO påslutten av 50-tallet bevisst foretrakk forhandlingsveien fremfor lovgivning.
Strategiske hensyn spilte en avgjørende rolle i den forbindelse. LOs ledelse
håpet at en tariffestet pensjonsordning kunne bidra til å løse fagbevegelsens
rekrutteringsproblemer, og styrke LOs generelle omdømme blant lønnstakeme.
Når hensynet til
medlemsrekruttering ble tillagt betydelig vekt i pensjons-
politikken til norsk LO, må det bl.a. ses på bakgrunn av at norsk fagbevegelse,i motsetning til søsterbevegelsenei Sverige og Danmark, alt på slutten av 30-
årene hadde gitt avkall på arbeidsløshetskasser i fagbegelsens regi. Norsk LO
hadde et dermed et større behov for å finne alternative virkemidler for å styrkesin rekrutteringsevne.
Konrad Nordahl sier det slik en av sine erindringsbøker:
"Vi var nå kommet inn i en
periode da lovgivningsmakten tok
hånd om reformer som
tidligere var blitt gjennomført av
fagbevegelsen etter
forhandlinger eller kamp med arbeidsgiver. Det
kan naturligvis reises tvil om denne utviklingen har vært til fordel
for fagbevegelsen (...). Etterhvert er det blitt en vane at Stortingetskal ordne alt, og dermed svekkes aktiviteten i fagbevegelsen.Noen tar det på den måte at det ikke lenger er
nødvendig å ha
fagforeningsboken i orden."
LOs preferanse for en tariffestet ordning må paradoksalt nok ses på bakgrunnav
Arbeiderpartiets parlamentariske styrke. For det første truet Arbeiderpartietssuksess som
regjeringsparti med å stille LO i skyggen. Forhandlingene om FTP-
ordningen ble en kjærkommenanledning for LO til å markere sin betydningsom
interesseorganisasjon.For det andre ble forhandlingslinjen til LO aktivt
støttet av
Arbeiderpartiet, som ikke på slutten av 50-tallet så seg tjent med å
fremme tilleggspensjonsspørsmåleti Stortinget. For det tredje betød
Arbeiderpartiets kontroll med regjeringsmakten at LO kunne stole på at den
%

6. nødvendige følgelovgivningtil en tariffestet pensjonsordning ville la seg
gjennomføre.
På høsten 1957 satte LO ned et internt utvalg som skulle vurdere utformingen
av en tariffestet pensjonsordning. Utvalgets innstilling viser at man i LO hadde
tro på at det var
mulig i en tariffestet ordning å realisere en rekke av de
sentrale målsetninger som svensk arbeiderbevegelse knyttet til sitt forslag til en
offentlig tilleggspensjonsreform:
*
Ved å forankre ordningen i sentrale tarifforhandlinger kunne man
forhindre differensiering mellom sterke og svake forbund
*
Gi betydelig overkompensasjon til eldre lønnstakere
*
Sikre automatisk regulering av innskudd og pensjoner*
Bygge opp et stort pensjonsfond som blant annet kunne kanaliseres til
investeringer i offentlig infrastruktur
Nettopp de sparings- og investeringspolitiske perspektivene ble tillagt stor vekt
av
utvalget.
Likevel innebar en
forhandlingsbasert løsning viktige avvik fra den svenske
modellen: En tariffestet pensjonsordning ville bare omfatte lønnstakere innen
LO/NAF-området. LO ønsket til og med å ekskludere uorganiserte fra
ordningen. Videre måtte en avtalefestet ordning nødvendigvis få en
forsiktig
start. LO-utvalget mente at man
på sikt skulle sikte mot et inntektsgradert
system som kunne måle seg med funksjonærenes tjenestepensjoner. Man nøyde
seg likevel i første omgang med å foreslå en
ordning basert på relativt
beskjedne, flate ytelser.
I forbindelse med tariffoppgjøret i 1958 lyktes det å få Arbeidsgiverforeningen
med på en prinsippavtale om
tilleggspensjon. Selve utformingen av
Fellesordningen for tariffestet pensjon (FTP) ble avtalt i 1960 etter langvarige og
intense forhandlinger.
FTP-ordningen kom i hovedtrekk til å følge LOs opplegg. Dog var det tre
vesentlige unntak: Premieinnbetalinger og ytelser ble ikke indeksert,
mulighetene for aktive plasseringer av fondsmidlene ble sterkt begrenset og LO
fik ikke gjennomslag for sitt ønske om å ekskludere uorganiserte lønnstakere
fra ordningen.
'
Dermed kommer vi til det tredje viktige linjeskift i LOs pensjonspolitikk etter
krigen: Allerede før FTP-ordningen trådte i kraft i 1962, hadde LO mer eller
mindre gitt opp å fortsette utbyggingen av
tilleggspensjonsordninger via
tarifforhandlingene. Det var igjen flere momenter som
bidrog til et linjeskift:
En viktig strategisk fordel ved den tariffestede pensjonsordning falt bort da det
ble klart at ikke uorganiserte kunne ekskluderes fra ordningen. Det viste seg
videre å være
betydelige kostnader forbundet med å inkludere pensjonsavtaler i
sentrale tarifforhandlinger. Det samordnede tariffoppgjøri 1958 førte til sterke
spenninger innad i LO, og selve pensjonsavtalen ble oppfattet som lite til-
fredsstillende både av
lavtlønnsgruppene(som hadde vondt for å prioritere
pensjon fremfor lønn) og høytlønnsgruppene(som for en stor del hadde
%

7. 8
bedriftspensjon fra før). Den renome-politiske gevinst ved å ha forhandlet frem
en
viktig velferdsordning på vegne av medlemmene ble dermed mindre enn
ventet.
-
Vanskelighetene med á håndtere interne interessekonflikter blokkerte for en
videre satsing på tarifforhandlingene som virkemiddel i pensjonssaken.
Da det på begynnelsen av 60-tallet plutselig viste seg á bli interesse blant de
politiske partiene for en offentlig tilleggspensjonsreform, valgte LO å gå aktivt
inn i arbeidet med å utrede mulighetene for en slik reform. LO var mer enn
villig til å gi fra seg pensjonssaken, da man fikk utsikt til en lovfestet ordning
som i kvalitet langt overgikk det man hadde oppnådd i forhandlingssystemet.
Når det gjalt virkemidler for å styrke rekrutteringen fant LO nye veier. Man
begynte i stedet å satse på kollektive forsikringsordninger knyttet til
medlemskapet i forbundene -
men det er en annen historie.
4. Politikerne tar over
På begynnelsen av 60-tallet ble initiativet i tilleggspensjonsspørsmåletflyttet fra
LO og forhandlingssystemet og inn i det politiske system.
'
Det var
primært to årsaker til dette:
For det første spilte utfallet av den svenske tilleggspensjonsdebatt en stor rolle
for de taktiske/ politiske vurderinger til de norske partier. Det festnet seg et
inntrykk i Norge at gjennomslaget for ATP-reformen i Sverige var et avgjørende
nederlag for de borgerlige partiene og at det til Sosialdemokratenes seier var
knyttet partitaktiske og valgstrategiske gevinster.
For det andre hadde avtalen om FI'P viktige signaleffekter i forhold til
lønnstakergrupperutenfor LO og i forhold til selvstendige innen jordbruk og
fiske som fortsatt sto uten
tillegglåpensjon.
LO hadde vist både vilje og evne til
å sørge for sine egne. Dermed fi spørsmålet om
lovgivningsinitiativ et nytt
sosialt og politisk innhold.
Foran Stortingsvalget i 1961 ble pensjonsspørsmål et sentralt tema og partiene
grupperte seg omkring tre ulike standpunkter:
Venstre og Kristelig folkeparti gikk inn for etablering av et generelt offentlig
tilleggspensjonssystem-
kanskje nettopp av
hensyn til selvstendige og
lønnstakergrupperutenfor LO.
Arbeiderpartiet var mere nølende. Einar Gerhardsen uttalte i 1960 at "det er
ingen grunn til å følge det svenske system om vi kan ordne oss
på en måte
som
passer oss bedre" (sitert etter Hatland 1984). I programmet fra 1961 åpnet
Arbeiderpartiet for lovgivningsinitiativpå vegne av
grupper uten
tilleggspensjonsdekning,men man la vekt på å fremheve FTP-ordningen som et
viktig fremskritt og som en
mulig modell også for andre grupper.
Høyre gikk klart i mot lovgivning i tilleggspensjonssaken. I programmet for den

8. 9
kommende stortingsperioden gikk man i stedet meget langt i retning av å love
forbedringer av den flate alderstrygden. Sosialistisk folkeparti som nettopp var
dannet inntok et standpunkt som til forveksling lignet på Høyres. Også SF la
nemlig ensidig vekt på forbedringer av den universelle, flate alderstrygden.
Ved valget i 1961 mistet Arbeiderpartiet for første gang etter krigen sitt
absolutte flertall i Stortinget og partiet var plutselig avhengig av
tparlamentarisstøtte fra de andre partier. Regjeringen valgte i første omgang å orsøke å
avpolitisere pensjonsspørsmålet.Man nedsatte en bredt og korporativt
sammensatt komite som fikk et vidt mandat til å utrede spørsmålet om
lovgivningsinitiativ i tilleggspensjonssaken.
Arbeidet i den såkalte Pensjonsutredningskomiteen pekte nok så tidlig i retning
av bred tilslutning til et forslag til en generell tilleggspensjonsreform, som var
basert på andre prinsipper og klart mere beskjedent enn det svenske ATP-
systemet.
Før komiteen rakk å avgi sin innstilling gikk det for alvor partitaktikk i
spørsmålet om tilleggspensjon. Under Kings Bay-krisen, sommeren 1963, hvor
Arbeiderpartiet for en kOrt periode måtte overlate regjeringsmakten til de
borgerlige partier, besluttet Arbeiderpartiet á gjøre tilleggspensjonssaken til en
politisk kampsak. I den såkalte "Moterklæringen"fra høsten 1963 annonserte
Arbeiderpartiet for første gang at man gikk inn for en ambisiøs
tilleggspensjonsreform etter svensk mønster.
Arbeiderpartiet hápet med dette å komme politisk på offensiven i forhold til SF,
og man håpet å splitte den borgerlige fløy. Det siste lyktes ikke. De borgerlige
partiene hadde tatt ved lære av den svenske ATP-striden. Selv Høyre, som var
grunnleggende skeptisk til tanken om offentlige tilleggspensjoner, unnlot å gå i
mot forslaget. Dermed var det plutselig noe nær full parlamentarisk oppslutning
bak ideen om en offentlig tilleggspensjonsreform.
Den nye Arbeiderparti-regjeringen satte umiddelbart i gang arbeidet med en
Stortingsmelding som ble presentert i 1964. Stortingsmeldingen skisserte en
pensjonsreform som i alt vesentlig kopierte den svenske ATP-reformen.
Regjeringen la vekt på at det skulle bygges opp et stort pensjonsfond i offentlig
regi, som skulle anvendes til produktive investeringer i offentlig og rivat
sektor. Oppbyggingen av et offentlig pensjonsfond ville selvsagt også,gi
mulighet for aktiv politisk styring av
investeringer og næringsutvikling. Det var
dette aspektet ved en
offentlig pensjonsreform, som hadde vært mest
kontroversielt i den svenske ATP-debatten, og som måtte gi grunn til dyp
skepsis i Høyre.
Mankan si at
hovedmálsetningenbak reformen slik den ble skissert i
Stortingsmeldingen var á kollektivisere pensjonssparingen. Dette perspektivet
gik ogsåigjen i
argumentasjonen til Arbeiderpartiets saksordfører, Oskar
Skogly, 1 en av de sentrale debattene i Stortinget:
"Folkepensjoneringenbør derfor etter komiteens oppfatning legges opp slik at
den dekker pensjonsbehovet for alle grupper i samfunnet, og slik at den så
langt som
mulig fanger inn of dekker de nåværende pensjonsordninger" (St.

9. 10
forh. 1964/65. 7b, s. 4129).
Oskar Skogly la vekt på målet om likestilling mellom ulike kategorier av
lønnstakere og særlig mellom arbeidere og funksjonærer.Det var her en
ápenbar parallell til den málsetning som Konrad Nordahl hadde formulert på
LO-kongressen i 1957. Det var, hevdet Oskar Skogly, uungåelig at sterke
lønnstakergrupper skaffet seg tilleggspensjoner på toppen av en flat offentlig
alderstrygd. Absolutt likhet i pensjonsalderen var dermed en irrelevant utopi.
Bare en obligatorisk tilleggspensjonsordning i offentlig regi kunne garantere at
alle yrkesaktive fikk en pensjon som sto i et rimelig forhold til inntekten som
yrkesaktiv.
Den borgerlige regjeringen som kom til makten etter Stortingsvalget i 1965 la
frem det endelige forslag til Lov om
folketrygd. Forslaget kom til å følge
hovedlinjene i Arbeiderpartiets stortingsmelding, med ett viktig unntak: Den
borgerlige regjering valgte bevisst å nedprioritere målsetningen om
fondsoppbygging og regjeringen avviste å legge opp en
langsiktig
finansieringsplan for Folketrygden.
Den politiske beslutningsprosessen omkring overgangen fra et "flat-rate" system
til inntektsgradering i pensjonssystemet hadde sterke innslag av partitaktiske
motiver --
både fra Arbeiderpartiets og de borgerlige partienes side. Den
tverrpolitiske enighet omkring vedtaket av Lov om folketrygd dekket i
virkeligheten over en fundamental uenighet om
målsetningenemed og kravene
til et offentlig tilleggspensjonssystem.
5. Konklusion
Hvis jeg skal oppsumere vil jeg si at tilleggspensjonsreformen i Norge langt fra
var en reform av og for middelklassen. Det var en reform som i utpreget grad
ble drevet frem av
fagbevegelsen.
Det gjelder så vidt jeg kan se også i Sverige og Finland -
selvom virkemidlene
var noe
forskjellige. Norsk LO valgte gjennom sin satsing på tarifforhandlingene
den stikk motsatte strategi av svensk LO. Men FTP-ordningen kom i praksis til
å virke som en
brekkstang for en
offentlig tilleggspensjonsreform etter svensk
mønster.
På den annen side var det både i Sverige og Norge nødvendig å gi konsesjonertil andre sosiale grupper, når reformene skulle loses igjennom det politiske
system. I Sverige var det først og fremst de velorganiserte funksjonærgruppenesom
spesielt måtte tilgodeses for å sikre flertall for ATP-reformen (Molin; 1965).
Også i Norge fikk offentlig ansatte og privatansatte funksjonærersitt:
opptjeningsreglenei folketrygden ble til en viss grad tilpasset funksjonærenesinteresser og de eksisterende tjenestepensjonsordningerble omdannet til
overbygningerpå den nye Folketrygd. I Norge ble det karakteristisk nok gitt
v1kt1gekonsesjoner til selvstendige (jordbrukere og fiskere) som fikk være med i
systemet på svært gunstige betingelser.
'
Sett fra fagbevegelsens synspunkt var den største svakheten ved den norske

10. 11
reformen knyttet til finansieringssiden og spørsmålet om
fondsoppbygging.
Mangelen på en klar finansieringsplan ga folketrygdreformen prek av å være et
kortsiktig kompromiss snarere enn et konsekvent og langsiktig gjennomslag for
kollektivisering av pensjonssparingen i Norge.