Denne siden handler om romfartskappløpet mellom USA og Sovjet.

1. ROMKAPPLØPET

2. INNLEDNING Romkappløpet var en uformell rivalisering mellom USA og Sovjetunionen som varte fra rundt 1957 til 1975. Stormaktene konkurrerte om å utforske verdensrommet og få første kunstige satellitt og menneske ut i rommet, og deretter få mennesker til månen. Bakgrunnen til romkappløpet var spenningene mellom supermaktene etter andre verdenskrig. Kappløpet startet i realiteten etter at Sovjet skjøt opp Sputnik 1 4. oktober 1957. Romkappløpet ble en viktig del av den kalde krigen, og bidro blant annet til å høyne moral og utvikle ny våpenteknologi.

4. TYSKLAND Werner von Braun var en av forskerne som var med på å lage våpen til Nazi-Tyskland under andre verdenskrig. Von Braun baserte seg mye på Robert Goddards forskning. Han forbedret rakettene, og i 1942 ble A-4-raketten det første prosjektil som nådde verdensrommet. I 1943 startet produksjonen av etterfølgeren, V2. Dette var en rakett med en radius på 300 km og et 1000 kg stort sprenglegeme. Tyskland skjøt tusenvis av raketter mot de allierte, men flere slavearbeidere døde under produksjonen enn i angrepene.

6. I krigens sluttfase lette amerikanske, britiske og sovjetiske grupper etter tysk teknologi og personell fra det tyske våpenprogrammets hovedkvarter i Peenemünde. Amerikanerene var de som kom best ut av jakten, de tok mange forskere tilbake til statene under Operasjon Paperclip. Mange av forskerne (inkludert Von Braun) var medlemmer av Nazi-partiet, men dette ble dysset ned av seierherrene. Etterkrigstidens forskere brukte raketter og Von Brauns ekspertise til å utforske blant annet atmosfæren og kosmisk stråling.

8. SPUTNIK 4. oktober 1957 ble Sputnik 1 fra Sovjetunionen den første kunstige satellitt til å nå bane. Dette startet romkappløpet. Det kom som et sjokk på USA, som hadde trodd at de teknologisk lå langt foran Sovjet. I tillegg var satellitten et bevis for at Sovjet kunne nå det amerikanske fastlandet med raketter forsynt med atomstridshoder. I Sovjet ble det sett på som et viktig tegn på de vitenskapelige mulighetene som landet hadde. Sputnik og de følgende romprogrammene motiverte befolkningen, som nettopp hadde vært igjennom en svært destruktiv krig. Verden var kommet i en ny alder. Von Brauns motpart i Sovjet, sjefsingenør Sergei Korolev, hadde designet R-7-raketten, som tok Sputnik til rommet, og senere N-1-raketten, som skulle ta russiske kosmonauter til rommet. Som motsvar til Sputnik økte USA innsatsen betydelig for å ta igjen det teknologiske gapet til Sovjet. Realfag ble blant annet høyere prioritert i det amerikanske skolesystemet.

10. Den amerikanske befolkningen ble først skuffet og skremt av Sputnik, men ble engasjert i de senere amerikanske prosjektene. Barna fulgte oppskytningene på skolen, og modellraketter ble en populær hobby. President Kennedy hadde flere taler hvor han ba befolkningen om å støtte opp om romprogrammet. Skeptikerne til programmet mente at pengene heller burde bli brukt på kjent teknologi eller å bekjempe fattigdom.

12. Etter flere mislykkede oppskytninger på Cape Canaveral, lykkes amerikanerne å skyte opp Explorer I, nesten fire måneder etter Sputnik. Både Sputnik og Explorer I ble brukt til vitenskapelige formål, de var begge bidrag til det internasjonale geofysiske året som var i 1957–58. Sputnik undersøkte tettheten høyt i atmosfæren, Explorer I førte til oppdagelsen av van Allen-beltene.

14. DYR I ROMMET Teknisk sett ble bananfluer, skutt opp på V-2-raketter av amerikanerne i 1946, de første dyrene i rommet. Fluene ble brukt i vitenskapelige studier. Det første pattedyret i bane rundt jorden, hunden Laika, fløy i Sputnik 2 i 1957. Datidens teknologi var ikke tilstrekkelig til å redde Laika, hunden døde kort tid etter at den nådde rommet av stress og hypertermi (overoppheting). I 1960 gikk hundene Belka og Strelka i bane rundt jorden med suksess. Det amerikanske romprogrammet brukte sjimpanser. Minst to sjimpanser ble skutt opp før det ble gjort de første forsøkene med mennesker. Senere har det blitt brukt flere dyr i romrelatert forskning, men motstand i befolkningen gjorde at det ble slutt på dette i siste del av 1990-tallet. I september 1968 ble skilpadder på den sovjetiske ekspedisjonen Zond 5 de første dyrene til å fly rundt månen.

16. MENNESKER Jurij Gagarin ble den første kosmonauten da han gikk i bane i Sovjets Vostok 1 12. april 1961 (en dag som er helligdag i Russland i dag). 23 dager senere blir Alan Shepard den første amerikaneren i rommet med «Freedom 7». På denne tiden var den kalde krigen ekstra tilspisset. Russerne var mektig irriterte på rollene CIA og USA hadde hatt ved den såkalte invasjonen i Grisebukta på Cuba 17.-19. april samme år (en episode som over tid utviklet seg til russisk militær støtte til Cuba, og Cubakrisen ett år etterpå). Med dette bakteppet, og i vissheten om at russerne med Gagarins ferd hadde tatt en foreløpig ledelse i det teknologiske kappløpet, var det påkrevet for USA å markere styrke. Den 25. mai 1961, tre uker etter Shephardsromflyvning i ballistisk bane, og med mindre enn 20 minutters erfaring med amerikanske astronauter i rommet, holdt president John F. Kennedy sin berømte tale til kongressen.

18. Der sa han de berømte ordene om at «USA ville forplikte seg til, før 60-årene var over, å sende en mann til månen og hente ham trygt tilbake til jorden». Dette la sterke føringer for USAs romprogram. John Glenn ble 20. februar 1962 den første amerikaneren til å gå i bane rundt jorden. Sovjetiske Valentina Tereshkova ble 16. juni 1963 den første kvinne i rommet i Vostok 6. Det var egentlig planlagt flere oppdrag med Vostok, men da amerikanerne lanserte Apollo-programmet, krevde Nikita Khrusjtsjov at Sovjet skulle få flere enn én passasjer opp i rommet.

20. Dette førte til Voskhod 1, et modifisert vostokfartøy som tok med seg Vladimir Komarov, Konstantin Feoktistov og Boris Yegorov til rommet 12. oktober 1964. Dette var også det første oppdraget der kosmonautene ikke hadde på seg romdrakter. AlekseiLeonov i Voskhod 2-ekspedisjonen ble 18. mars 1965 det første menneske på romvandring. Oppdraget ble nesten en katastrofe. Leonov klarte så vidt å komme tilbake til romskipet. Under tilbaketuren fungerte ikke rakettene optimalt, noe som førte til at Voskhod 2 bommet 1600 km på landingsområdet.

22. UBEMANNEDE ROMFERDER Etter at Sovjet kom først ut i rommet, rettet amerikanerne fokuset mot å få en romsonde til månen. Dette gjorde de i Pioneer-programmet. Sovjet sendte på sin side Luna 1 4. januar 1959, og slo dermed amerikanerene også på dette målet. Amerikanerne hadde flere programmer i denne perioden, deriblant Surveyor-programmet, som skulle finne egnede landingsplasser for Apollo-programmet.

24. MÅNELANDINGEN Sovjet kom først mange ganger i romkappløpets tidlige fase, men USA ble første nasjon til å sette sine ben på månen med Apollo-programmet. Etter Sovjets mange suksesser lette President Kennedy og visepresident Johnson etter noe som kunne fenge publikum. Apollo-programmet møtte mange av deres forutsetninger og slo argumentene fra venstresiden (som ville ha sosiale programmer) og høyresiden (som ville ha økte forsvarsbevilgninger). Noen av fordelene med Apollo: Økonomiske ringvirkninger i flere nøkkelstater før neste valg. Teknologien kunne også brukes i våpenindustrien for å lede våpenkappløpet. Tekniske og vitenskapelige ringvirkninger.

25. De lykkes med å få med befolkningen I USA . 33 % støttet programmet i 1963, mens 58 % støttet programmet i 1965. Sovjet viste større usikkerhet rundt besøk til månen. Nikita Khrusjtsjov ville ikke bli slått av en fremmed makt, men heller ikke legge ut for den store Sovjets Sojuz-raketter, som den på bildet, ble det første pålitelige fartøyet til å komme ut i bane rundt jorden. utgiftsposten et slikt prosjekt var. I oktober 1963 sa Khrusjtsjov at Sovjet hadde ingen nåværende planer om å sende kosmonauter til månen, men han presiserte samtidig at Sovjet ikke hadde gitt opp romkappløpet. Det gikk ett år før de gjorde forsøk på en månelanding.

27. Kennedy foreslo samarbeidsprosjekter i romforskningen for å få bedre værsatellitter og en felles månelanding. Khrusjtsjov anså dette som et forsøk på å stjele sovjetisk teknologi, og avslo forslaget. Det sovjetiske romfartsbyråets sjefdesigner, Korolev, startet oppgraderingen av Sojuz og N-1-raketten til bruk i en månelanding. Khrusjtsjov ga Korolev ordre om at en gruppe skulle tilpasse den eksisterende Vostok-teknologien til en månelanding, mens en annen gruppe startet på en helt ny rakett og fartøy.

29. Proton-raketten og Zond ble bygget for en bemannet tur i 1966. I 1964 ga det nye politiske lederskapet i Sovjet, med Leonid Brezjnev som generalsekretær, grønt lys til å sette i gang en prosess som skulle ende i månelanding. Korolevs død og flere mislykkede oppskytninger med N-1-raketten i 1969 gjorde at programmet, som skulle få AleksejLeonov først til månens overflate, ble utsatt og senere kanselert.

31. APOLLOPROGRAMMET Apollo-programmet var en rekke bemannede romferder som den amerikanske romfartsorganisasjonen NASA gjennomførte fra 1967 til 1972. Målet med programmet var å sende en mann til månen og bringe ham trygt tilbake til Jorden. Det lyktes gjennom ferden med Apollo 11. Astronauten Neil Armstrong tok menneskehetens første steg på månen 21. juli 1969 (norsk tid; i de amerikanske tidssonene skjedde dette den 20. juli). Forut for Apollo-programmet var Mercury-programmet og Gemini-programmet. Apollo-programmet ble ledet av den tyske rakettforskeren Wernher von Braun.

33. Ved inngangen til 1960-årene var det militære rustningskappløpet mellom USA og Sovjetunionen på det høyeste. Satellittprogrammer og utforskningen av rommet ble del av dette, etter at Sovjetunionen hadde overrasket hele verden med sine Sputnik-satellitter. De amerikanske romprogrammene startet i 1961, og daværende president John F. Kennedy uttalte at USA innen utløpet av 60-årene ville sende en mann til månen og bringe ham trygt tilbake. Det ble produsert en kjempemessig bærerakett, Saturn, for å frakte månelandingsmodulen og selve Apollo-kapselen ut i rommet og i bane til månen.

35. Tre astronauter omkom i en brann under en test av systemet i 1967. I 1968 ble den første måneferden gjennomført med Apollo 8, men da uten å lande. Etter ytterligere en test av månelanderen, ble det gitt klarsignal for den aller første månelandingen i juli 1969. Den i særklasse mest kjente av Apollo-ferdene er Apollo 11, som landsatte de første menneskene på månen. Sammen med Neil Armstrong var Edwin «Buzz» Aldrin på månens overflate, som henholdsvis første og andre mann på et annet himmellegeme, mens Michael Collins oppholdt seg i kommandoseksjonen som gikk i kretsløp rundt månen.

37. Apollo-programmet bestod av totalt elleve bemannede ferder, Apollo 7 til Apollo 17. Til sammen seks ferder greide å landsette mennesker på månen: Apollo 11, 12, 14, 15, 16 og 17. Programmet ble avsluttet i desember 1972 med Apollo 17. Til sammen tolv personer har vært på månen, og ingen har vært der mer enn én gang. Den tredje planlagte månelandingen, Apollo 13, endte nesten med katastrofe. Etter en eksplosjon i en oksygentank i serviceseksjonen mistet mannskapet oksygen samt strøm. Apollo 13 ble lagt i en nødbane, der det ble slynget tilbake mot Jorden etter at det hadde rundet månen.

39. Å få det havarerte romfartøyet samt mannskapene tilbake igjen blir av mange betraktet som en kanskje like stor bragd som det å landsette mennesker på månen. Senere har ingen mennesker vært på månen, til tross for at teknologien har utviklet seg radikalt siden den gang. Presidenten i USA, George W. Bush, har imidlertid i 2005 lansert planer om å gjenoppta bemannede måneferder. Apollo-programmet fikk som tidligere amerikanske bemannede programmer navn inspirert fra de store sivilisasjonene i oldtiden.

41. ROMFERGEN Det amerikanske romfergeprogrammet ble utviklet på 1970-tallet fordi man med et gjenbrukbart romfartøy mente å bli i stand til å foreta romferder og oppskyting av nyttelaster hyppigere og rimeligere enn med tradisjonelle éngangs bæreraketter, som til da hadde vært eneste alternativ for å komme opp i rommet. Den første romfergeoppskytingen, med Columbia, fant sted 12. april 1981, tilfeldigvis på 20-årsdagen for historiens første bemannede romferd, som ble foretatt med det sovjetiske romskipet Vostok 1. Romfergene viste seg snart å ikke svare til de opprinnelige forventningene; de er dyrere i drift og tar lenger tid å overhale mellom hver ferd enn man hadde håpet. De brukes ikke lenger til «rene» oppskytingsoppgaver, hvor man i stedet kan benytte ubemannede éngangs bæreraketter.

43. De amerikanske romfergene har vært skutt opp 116 ganger til sammen. To av disse ferdene har endt med havari og tap av både ferge og besetning: 28. januar 1986: Challenger eksploderer 73 sekunder etter oppskytning. 1. februar 2003: Columbia går i oppløsning over Texas ved tilbakevending til jorden. De aller første romfergeferdene hadde to astronauter hver. Senere har opptil åtte mennesker blitt skutt opp på en enkelt romfergeoppskyting. Det har aldri vært mer enn én romferge oppe i rommet om gangen.

45. Under oppskytingen av Hubble-teleskopet i 1990, ble romfergen sendt opp til en høyde av drøyt 600 km. Ingen romferger har kretset høyere enn dette. Etter at Columbia havarerte var det en lang pause før neste romfergeferd. Men den 26. juli 2005 ble romfergen Discovery skutt opp fra Kennedy Space Center på Cape Canaveral.