Dom i sak mellom Rauma Energi og Skatteetaten

1. FROSTATING LAGMANNSRETT
DOM
Avsagt: 14.03.2016 i Frostating lagmannsrett, Molde
Saksnr.: 15-157796ASD-FROS
Dommere:
Lagdommer Bjørn O. Berg
Lagdommer Hilde Vibeke Enger
Ekstraordinær lagdommer Magne Nerland
Ankende part Rauma Energi AS Advokat Helge Aarseth
Ankemotpart Sentralskattekontoret for
storbedrifter
Advokat Magnus Schei

2. - 2 - 15-157796ASD-FROS
DOM
Saken gjelder fradragsrett for renter, som i denne saken beror på om kapitaltilførsel fra en
kommune til et heleid kraftselskap skal klassifiseres som gjeld eller egenkapital.
Ankende part, Rauma Energi AS, driver nett- og kraftvirksomhet. Selskapet er heleid av
Rauma kommune. Rauma Energi AS og Rauma kommune inngikk 28. mai 2002 avtale
som er benevnt ansvarlig lån, hvor kommunen på nærmere betingelser overførte kr.
60.000.000 til selskapet. Beløpet ble satt sammen av to elementer: For det første en
nedskriving av Rauma kommunes overkursfond med kr. 30.592.000. For det andre
utdeling av ekstra utbytte fra Rauma Energi AS på kr. 29.408.000 for året 2001.
Avtalen står sentralt i saken, og gjengis i sin helhet:
1. Lånets størrelse
Lånebeløpet utgjør ved inngåelsen av denne avtalen NOK 60 000 000,-
-kronersekstimillioner 00/100.
2. Prioritet
Lånet ytes som ansvarlig lån, og långiver vedtar å stå tilbake i prioritet for andre
kreditorer jfr. dekningsloven § 9-7 nr. 2. Prioritetsvikelse gjelder så vel hovedstol som
renter.
3. Motregning
Långiver kan ikke benytte det ansvarlige lånet til motregning mot eventuelle krav Rauma
Energi AS har å Rauma kommune.
4. Rente
På lånebeløpet skal det betales etterskuddsrente med en rentesats p.t. stor 7 %. Det skal
brukes 360 rentedager i året. For år 2002 skal det betales en rente på 4,2 millioner
kroner. Renta for påfølgende år skal vurderes årlig innen 01.10 av Rauma formannskap.
Melding om endring skal være Rauma Energi AS ihende seinest 15 dager etter vedtak er
fattet. Renten kan likevel ikke endres høyere enn NIBOR 12 mnd. + 1 % p.å. Renten skal
betales halvårlig med forfall den 10.06 og 10.12. Forfalte krav på rente har samme
etterstående stilling som hovedfordringen jfr. punkt 2. Ved oversittelse av
betalingstidspunktet blir det beregnet rente jfr. lov om rente ved forsinket betaling.
5. Løpetid
Långiver kan ikke kreve oppsiing av låneavtalen eller fremme krav om
innfriing/tilbakebetaling av hele eller deler av lånebeløpet, jfr. allikevel punkt 6.
6. Låntakers retter
Låntaker har rett til å si opp avtalen med tre måneders varsel. Dersom låneavtalen blir
sagt opp av låntaker, skal partene forhandle nærmere om spørsmålet knyttet til
tilbakebetaling av lånet.

3. - 3 - 15-157796ASD-FROS
7. Overdragelse
Låntaker kan ikke overdra lånet til tredjepart uten långivers samtykke. Ved eventuelt
salg/fusjon av Rauma Energi AS kan långiver kreve hele lånebeløpet utbetalt.
8. Reforhandling
Hver av partene kan kreve reforhandling av nærværende låneavtale med tre måneders
varsel dersom forutsetningen for avtalen blir vesentlig endra.
Rauma Energi AS har i regnskaper og ligningsoppgaver forholdt seg til at avtalen gjelder
et lån. Det er krevd fradrag for renteutgifter i medhold av skatteloven § 6-40 første ledd.
Renteutgiften på kr. 4.200.000 har vært uendret i hele den aktuelle perioden fra 2002 og
frem til 2013. På kommunens hånd er renteinntekten skattefri. I balansen har selskapet ført
opp beløpet på kr. 60.000.000 som gjeld, mens kommunen har ført beløpet som en
fordring.
I april 2009 avholdt Skatt Midt-Norge bokettersyn hos Rauma Energi AS. Kontrollen
gjaldt i utgangspunktet perioden 2006-2007, men for så vidt gjelder den ovennevnte
låneavtalen er kontrollperioden angitt å være fra 2002-2008. Det ble utarbeidet en rapport
som er datert 1. september 2009, hvor det bl.a. foreslås at renten på lånet til Rauma Energi
AS fra kommunen fastsettes ved skjønn, jf. skatteloven § 13-1 (interessefellesskap).
Skatteetaten varslet 30. mars 2011 om endring av ligning for Rauma Energi AS for
perioden 2002 – 2008. Varselet gjelder flere forhold, også spørsmålet om det i det hele tatt
er grunnlag for rentefradrag knyttet til den aktuelle kapitaloverføringen.
Sentralskattekontoret for storbedrifter traff vedtak om endring av ligningen for Rauma
Energi AS for inntektsårene 2002 – 2008 den 10. januar 2013. Den 8. november samme år
traff Sentralskattekontoret vedtak om endring av ligningen for 2011. For inntektsårene
2009 og 2010 ble det ikke gjort endring på grunn av at de formelle vilkårene for endring
ikke var til stede.
I endringsvedtakene er det lagt til grunn at kapitaloverføringen fra Rauma kommune til
Rauma Energi AS er å anse som egenkapital og ikke lån. Konsekvensen er at selskapet
ikke gis fradragsrett for det som låneavtalen betegner som rente. Den alminnelige inntekten
ble etter dette økt med kr. 4.200.000 for hvert av skatteårene. Selskapet ble også ilagt
tilleggsskatt. Rauma Energi AS påklaget vedtaket til Skatteklagenemnda. Mot én stemme
fastholdt nemnda Sentralskattekontorets avgjørelse i vedtak 11. juni 2014.
Rauma Energi AS tok ut stevning i saken til Romsdal tingrett 1. desember 2014 med
påstand om at Skattekontorets vedtak oppheves. Romsdal tingrett avsa dom i saken 26. juni
2015 med slik slutning:
1. Staten v/Sentralskattekontoret for storbedrifter frifinnes.

4. - 4 - 15-157796ASD-FROS
2. Rauma Energi AS dømmes til innen 2 – to uker fra forkynnelsen av dommen å betale
sakskostnader til Staten v/Sentralskattekontoret for storbedrifter med 82 216 –
åttitotusentohundreogseksten – kroner.
Rauma Energi AS anket dommen til Frostating lagmannsrett 10. september 2015. Staten ga
inn anketilsvar. Ankeforhandling ble holdt i Molde 10. februar 2016. Det ble hørt ett vitne i
saken. Det vises for øvrig til rettsboken.
Rauma Energi AS sitt påstandsgrunnlag:
Kapitaltilførselen i 2002 fra kommunen til selskapet må anses som et lån, dvs. gjeld for
selskapet med tilhørende rett til å kreve fradrag for renter, jf. skatteloven § 6-40 første
ledd.
Den skattemessige klassifiseringen skal avgjøres ut fra en helhetsvurdering, hvor en rekke
enkeltmomenter er relevante. For det første kapitalens formelle status og behandling.
Partenes avtale betegner kapitalen som ansvarlig lån, og slik er kapitalen behandlet av
partene, både selskaps- og regnskapsmessig. For det andre lånets prioritet. Det har prioritet
som et ansvarlig lån, dvs. etter alle andre kreditorer, men likevel før egenkapitalen. Det er
ikke tvilsomt at ansvarlig lån fortsatt er å anse som lån.
Et tredje og sentralt moment er om kapitalen har tapsabsorberende evne. Det har den ikke i
dette tilfellet. Fordringen varierer ikke med årsresultatet, og går foran egenkapitalen ved
insolvens eller konkurs. For det fjerde er det av betydning at den tilførte kapitalen er
rentebærende, med årlig og forhåndsfastsatt rente som ikke er avhengig av selskapets
driftsoverskudd. Kapitalen medfører for det femte ingen innflytelse over selskapet som kan
sammenlignes med eierstyring.
Et sjette moment er om det foreligger tilbakebetalingsplikt for selskapet. Ved salg eller
fusjon bestemmer avtalen at kommunen kan kreve lånet innfridd. Selskapet er gitt rett til å
si opp låneavtalen med tre måneders varsel. For øvrig må det skilles mellom
forfallstidspunkt og plikt til tilbakebetaling. Det er ingen holdepunkter for at ikke selskapet
er forpliktet til å betale beløpet tilbake, når betingelsene for tilbakebetaling er til stede.
Beløpet skal betales fullt ut, dvs. at det er hovedstol og ikke en residual som tilbakebetales.
Endelig skal det legges vekt på om avtalen gir kreditor misligholdsbeføyelser på sin hånd
der hvor debitor misligholder lånet. Momentet er av mindre betydning, og det er klart at
bakgrunnsretten vil supplere låneavtalen. Det sentrale er at kommunen har adgang til å
heve låneavtalen dersom selskapet vesentlig misligholder sin plikt til å betale renter.

5. - 5 - 15-157796ASD-FROS
Samlet sett taler de fleste og viktigste momenter for at det dreier seg om en låneavtale, og
at selskapet således er berettiget til å kreve fradrag for gjeldsrenter.
Dersom retten kommer til at kapitalbidraget må anses som egenkapital, aksepteres det at
vilkårene for endringsadgang og tilleggsskatt er til stede.
Rauma Energi AS har lagt ned slik påstand:
1 Ligningen av Rauma Energi AS for inntektsårene 2002-2008 samt 2011-2013
oppheves. Ved ny ligning legges til grunn at rente på ansvarlig lån fra Rauma
kommune er fradragsberettiget.
2 Rauma Energi AS tilkjennes saksomkostninger.
Staten ved Sentralskattekontoret for storbedrifter sitt påstandsgrunnlag:
Partene er enige om at den skatterettslige klassifiseringen må avgjøres ut fra en
helhetsvurdering av de relevante momenter. Denne vurderingen leder imidlertid til at
kapitalbidraget må anses å ha større likhet med egenkapital enn gjeld, og at Rauma Energi
AS derfor ikke har fradragsrett for gjeld.
Det er innholdet i det privatrettslige rettsforholdet som er etablert mellom partene som
styrer vurderingen. Hva partene kunne ha avtalt er uten betydning. Videre er det
tidspunktet for etableringen av rettsforholdet som er det sentrale. Avtalen må tolkes
objektivt, og det er skattyter som har bevisbyrden for at innholdet i avtalen er noe annet
enn det som fremgår av avtalens ordlyd.
Ved vurderingen må det tas i betraktning at skattyters opplegg er svært gunstig for eier av
selskapet, Rauma kommune. Selskapet får full fradragsrett for rentene, mens kommunen
ikke skatter av renteinntektene.
Utgangspunktet for vurderingen er skatteloven § 6-40 om fradrag for renter av skattyters
"gjeld". Det er gjeldsbegrepet som skal fastlegges, ikke begrepet egenkapital.
Det mest sentrale ved et gjeldsforhold er at det foreligger alminnelig tilbakebetalingsplikt
for debitor. Det er ikke avtalt avdragsbetaling eller annen slags nedbetaling av lånet. Tvert
om har kommunen som långiver fraskrevet seg adgangen til å si opp låneavtalen eller
kreve delbetaling etter avtalens punkt 5. Kommunen har således ikke herredømme over om
og eventuelt når den får pengene tilbake. Heller ikke dersom selskapet sier opp låneavtalen
etter avtalens punkt 6 foreligger det en tilbakebetalingsplikt. Partene skal da forhandle
nærmere om tilbakebetalingen.

6. - 6 - 15-157796ASD-FROS
Den betingede tilbakebetalingsplikten som fremgår av avtalens punkt 7 understreker at det
ikke foreligger noen alminnelig tilbakebetalingsplikt. Betingelsen er knyttet til kapitalens
binding til eierskapet; der hvor denne opphører, skal lånet innfris.
Fraværet av alminnelig tilbakebetalingsplikt må ses i sammenheng med at avtalen ikke gir
kreditor misligholdsbeføyelser utover det som gjelder rentebetaling – og da begrenset til
det misligholdte beløpet. Misligholdsbeføyelser er helt normalt i låneavtaler, og
bakgrunnsretten gir en uklar og usikker rettsstilling for långiver.
Fravær av misligholdsbeføyelser får avgjørende betydning sett i sammenheng med
fraværet av alminnelig tilbakebetalingsplikt.
Avtalepartenes formelle innretning får liten betydning ved klassifiseringen. Betegnelsen
lån og den regnskaps- og selskapsrettslige behandling er uten betydning. Dette skyldes
håndhevelsesgrunner. Videre har den forretningsmessige begrunnelse for kapitaltilføringen
helt underordnet betydning. At kapitalen ikke gir organisatoriske rettigheter får liten
betydning ved interessefellesskap, som her.
Kapitalbeløpet har formelt ikke tapsabsorberende evne, siden det ikke kan nedskrives mot
tap ved løpende drift. Kapitalen har imidlertid prioritet etter all annen fremmedkapital ved
avvikling. Sett i sammenheng med at debitor ikke har tilbakebetalingsplikt, vil kapitalen
derfor reelt sett ha tapsabsorberende evne ved avviklingen.
Fastsettelsen av avkastningen på kapitalen er formelt sett betegnet som rente, men har
trekk som minner om egenkapital. Renten fastsettes årlig, den har et maksimalnivå, men
ikke minimumsnivå, og kan således i prinsippet settes til null. Avtalen åpner for tilpassing
av avkastningen til selskapsresultatet. Det er långiver som fastsetter avkastningen/renten,
men dette har mindre betydning ved interessefellesskap.
Rett til residualen ved avvikling trekker i retning egenkapital, men fravær av slik rett har
mindre betydning som argument for gjeld. Der hvor kapitalinnskyteren allerede har slik
rett i kraft av å være aksjonær, som i dette tilfellet, har momentet ingen betydning. For
øvrig åpner avtalen mellom partene for at tilbakebetalingen begrenses til residualen.
Staten ved Sentralskattekontoret for storbedrifter har lagt ned slik påstand:
1. Anken forkastes.
2. Staten v/Sentralskattekontoret for storbedrifter tilkjennes sakskostnader for
tingretten og lagmannsretten.

7. - 7 - 15-157796ASD-FROS
Lagmannsretten ser slik på saken:
Skatteloven § 6-40 første ledd gir rett til fradrag for renter av skattyters gjeld. Spørsmålet i
saken er om overføring av kr. 60.000.000 fra Rauma kommune til det heleide
kraftselskapet Rauma Energi AS i 2002 er å anse som gjeld til kommunen, som gir rett til
fradrag for renter, eller som egenkapital, som ikke gir slik rett.
Skatteloven gir ingen anvisning på hvordan grensen skal trekkes mellom gjeld og
egenkapital. De ordinære lån og de rene aksjeinnskudd er uproblematiske. Det er der hvor
kapitaloverføringen har egenskaper som er typiske både for lån og egenkapital at
klassifiseringen kan by på problemer.
Som partene har fremholdt, må spørsmålet om klassifisering avgjøres ut fra en samlet
vurdering av de vesentlige trekkene ved det etablerte rettsforholdet, jf. Rt-2001-851 på side
863, og Ot.prp. nr. 1 (2001-2002) punkt 13.3, som gjelder fradragsrett for renter av
fondsobligasjoner. I proposisjonen uttales blant annet:
"…Klassifiseringen av kapitalen i skattemessig sammenheng må etter dagens
skatteregler bero på om det er likheten med lån eller med egenkapital som er mest
fremtredende. Dette må avgjøres på bakgrunn av en helhetsvurdering av de relevante
momenter. Sentrale momenter i denne vurderingen er:
- Foreligger det en plikt for selskapet til å tilbakebetale kapitalen
- Er kapitalen rentebærende eller avkastningen overskuddsavhengig
- Kapitalens prioritet ved insolvens eller likvidasjon
- Hvorvidt kapitalen kan benyttes til dekning av løpende tap
- Medfører innskudd av kapital innflytelse over selskapet
- Kapitalens formelle status og behandling"
Momentlisten i proposisjonen er i utgangspunktet generell, og ment å gjelde for alle saker.
Lagmannsretten finner det likevel riktig å understreke at vurderingen av de vesentlige
trekkene ved det etablerte rettsforholdet alltid må være konkret, og knyttet opp til det
behov for regulering som foreligger mellom avtalepartene i den aktuelle situasjon. Som det
vil fremgå, har flere av de momenter som fremgår av oppregningen ovenfor liten interesse
i den konkrete eierkonstellasjon som foreligger i denne saken. Andre momenter som i og
for seg er relevante, må dessuten vurderes i lys av at kommunen er eneeier av selskapet.
Bakgrunnen for kapitaloverføringen er lite belyst gjennom bevisføringen i saken. Det er
ingen opplysninger om at selskapet hadde et konkret likviditetsbehov ved overføringen av
kapitalen, noe som gjerne er foranledningen til å ta opp lån. Det er heller ingen
opplysninger om at selskapet hadde behov for å styrke soliditeten eller kredittverdigheten,
noe som kunne indikere at det var egenkapitalen som skulle styrkes.

8. - 8 - 15-157796ASD-FROS
For lagmannsretten står det imidlertid som nokså klart at det fra kommunens ståsted
handlet om en økonomisk og skattemessig gunstig kapitalplassering. Dels ved at den
fastsatte utgangsrenten var høy i seg selv, og dels ved at renteinntekten var skattefri på
kommunens hånd og samtidig fradragsberettiget for selskapet. Det må legges til grunn at
asymmetrien i den skattemessige behandlingen av rentene har vært motiverende for
transaksjonen, noe som for så vidt er legitimt. Dette har ikke i seg selv direkte betydning
for klassifikasjonsspørsmålet, men bidrar til å forklare innholdet i den avtale som partene
inngikk – både hva gjelder det som er tatt inn i avtalen og det som er utelatt.
Lagmannsretten går etter dette over til en vurdering av de enkelte momenter som skal ha
betydning ved klassifiseringen av kapitalen.
Avtalen gjelder etter sin ordlyd et "ansvarlig lån". Denne benevnelsen har i punkt 2 i
avtalen direkte referanse til dekningsloven § 9-7 nr. 2, som gir slike lån prioritet bak andre
kreditorer. Transaksjonen er behandlet som lån i kommunen og i selskapets regnskaper.
Også selskapsrettslig er kapitalen behandlet som lån, blant annet ved at det årlige
vederlaget – som er betegnet rente – utbetales som en regulær utgift, og ikke som utbytte
etter beslutning i generalforsamlingen.
Denne formelle innretningen danner et utgangspunkt for vurderingen, men heller ikke noe
mer. De skatterettslige virkninger av en disposisjon beror i første rekke på det materielle
innhold partene har gitt disposisjonen, bedømt etter alminnelige formuerettslige regler, jf.
Rt-1994-1064 på side 1071.
Det sentrale skillet mellom lån og egenkapital er at det for lån foreligger en alminnelig
tilbakebetalingsplikt, mens egenkapitalen bare kan kreves tilbakebetalt ved likvidasjon,
utløsning eller lignende, og da bare som en andel av nettoverdien av selskapet på dette
tidspunkt, jf. slik Rt-2010-790 avsnitt 44. Hvorvidt en slik alminnelig tilbakebetalingsplikt
foreligger, må avgjøres ut fra en konkret fortolkning av rettsgrunnlaget mellom partene.
Spørsmålet om tilbakebetalingsplikt gjelder dels forfallstidspunkt, dels hvilket beløp som
skal betales tilbake ved forfall. Når det gjelder forfallstidspunkt, er det ikke lagt opp til
nedbetaling av kapitalen i form av avdragsbetaling. Låntaker skal kun betale det som i
avtalens punkt 4 kalles rente. Videre har kommunen i punkt 5 fraskrevet seg sin adgang til
å si opp avtalen, eller kreve helt eller delvis tilbakebetaling. Den alminnelige
påkravsregelen i gjeldsbrevloven § 5 gjelder således ikke. Det er bare ved salg eller fusjon
av selskapet at kommunen som långiver kan kreve tilbakebetaling, jf. avtalens punkt 7.
Bortsett fra det tilfellet at kommunens eierskap til selskapet endrer seg eller opphører, kan
lånet ut fra en formell betraktning beskrives som evigvarende. Fravær av betalingsplikt for

9. - 9 - 15-157796ASD-FROS
hovedstolen er ikke typisk for gjeldsforhold, og isolert sett trekker dette klart i retning av
egenkapital.
Etter lagmannsrettens oppfatning kan likevel ikke lånets permanente karakter bli
utslagsgivende ved bedømmelsen. For det første er det holdepunkter i rettspraksis og teori
for at selv evigvarende lån etter omstendighetene kan anses som lån, jf. Rt-1926-519 på s.
520 og Hugo Matre, Gjeld og renter (Oslo 2012) s. 134, som bygger sitt syn på denne
dommen.
Men dertil kommer at en slik formell betraktning underslår åpenbare realiteter mellom
partene i avtalen. Rauma kommune er eneeier av Rauma Energi AS, og kan som
generalforsamling når som helst instruere styret i selskapet om å si opp låneavtalen. Dette
har styret har anledning til, jf. låneavtalens punkt 6. At kommunen som kreditor også kan
si opp låneavtalen hvis eierskapet endres, jf. låneavtalens punkt 7, bidrar til å understreke
det samme poenget: Avtalen kompenserer svekket eierstyring med styrket kreditorposisjon.
Lagmannsretten ser det slik at låneavtalens uoppsigelighet fra kreditors side realistisk
vurdert er en form for politisk selvbinding. Kommunen har ønsket å behandle denne
kapitalen som sparekapital, som ikke skal stå til regulær disposisjon fra et budsjettår til det
neste. Punkt 3 i avtalen om forbud mot motregning må også forstås mot denne bakgrunn.
Fordelene som er forbundet med en slik langsiktig kapitalplassering er en gunstig og
skattefri renteinntekt. Samtidig vil kommunen til enhver tid kunne bringe låneavtalen til
opphør, dersom det foreligger tilstrekkelig sterk politisk vilje til dette.
Det andre elementet i vurderingen av tilbakebetalingsplikt gjelder hva som skal betales
tilbake når kapitalen bringes til forfall. Nærmere bestemt er det spørsmål om det er det
opprinnelige, nominelle beløpet eller om det er en residual – dvs. en andel av selskapets
nettoverdi – som skal betales tilbake. Det karakteristiske for gjeld er at forpliktelsen er
nominell, og ikke en residualforpliktelse.
Etter lagmannsrettens oppfatning er det klart forutsatt i avtalen at det er den opprinnelige
hovedstolen på kr. 60.000.000 som skal betales tilbake. Kapitalen betegnes konsekvent
som et lån, og i punkt 2 brukes begrepene hovedstol og renter, som er typiske for lån. I
punkt 5 brukes formuleringen "innfriing/tilbakebetaling … av lånebeløpet", punkt 6 taler
om "tilbakebetaling av lånet" og punkt 7 om "hele lånebeløpet utbetalt". En slik
begrepsbruk utelukker langt på vei at det dreier seg om en residualforpliktelse, med mindre
man har særskilte holdepunkter for dette.
Punkt 6 i låneavtalen bestemmer at "partene skal forhandle nærmere om spørsmålet knyttet
til tilbakebetaling av lånet" dersom selskapet sier opp låneavtalen. Staten har argumentert
med at dette viser at det ikke foreligger en reell plikt til å betale tilbake hovedstolen. Dette
er etter lagmannsrettens oppfatning å legge for mye i ordlyden. En rett for låntaker til å

10. - 10 - 15-157796ASD-FROS
forhandle om selve den materielle tilbakebetalingsforpliktelsen krever helt andre
holdepunkter. Mer nærliggende og plausibelt er det å tolke bestemmelsen slik at den
anviser forhandlinger for det som gjelder forfallstidspunkt og eventuell avdragsbetaling.
Det samme gjelder for så vidt avtalens punkt 8, som gir gjensidig rett til forhandlinger ved
vesentlig endrede forutsetninger. Heller ikke en slik bestemmelse kan sies å svekke
långivers rett til å kreve den nominelle hovedstolen tilbakebetalt.
Oppsummert vedrørende spørsmålet om tilbakebetalingsplikt er det lagmannsrettens
oppfatning at kommunen kan kreve kapitalbeløpet betalt tilbake, enten i kraft av sin
eierstyring eller – der hvor eierstyringen svekkes – som kreditor. Det er hovedstolen som
da skal betales tilbake, og ikke en residual. Dette trekker klart i retning av at
kapitaloverføringen anses som lån.
I punkt 4 i avtalen mellom kommunen og selskapet er det bestemt at det skal betales
etterskuddsrente på kapitalen med en sats på 7 %. Dette utgjør kr. 4.200.000 per år, som
skal betales med en halvpart hvert halvår. Rentesatsen kan endres av kommunestyret for
det påfølgende år, men det har ikke funnet sted noen slik endring siden avtalen ble inngått i
2002.
Det er karakteristisk for rente at den fastsettes prosentuelt, med virkning fremover, og
uavhengig av selskapets resultat. Utbytte settes typisk til et nominelt beløp per eierandel,
beregnet etterskuddsvis og basert på selskapets resultat. Etter lagmannsrettens oppfatning
er det utvilsomt tale om renter i dette tilfellet. Kommunestyrets adgang til årlig å fastsette
ny rente, uten noen nedre grense, endrer ikke dette. En slik endringsadgang korresponderer
med den adgangen långivere i alminnelighet betinger seg til å fastsette rentenivå.
Til sammenligning viser lagmannsretten til saksforholdet i Rt-2010-790, hvor den aktuelle
renteberegningen var begrenset til låntakers lånekapasitet, se avsnitt 47. Heller ikke en slik
begrensning, som er atypisk i låneforhold, forhindret at Høyesterett betraktet vederlaget
som rente.
Et annet moment ved klassifiseringen er om mottakeren, uten samtykke fra den som har
overført kapitalen, kan nedskrive tilskuddet for å dekke tap eller underskudd i den løpende
drift. Dette formuleres også som et spørsmål om kapitalen har tapsabsorberende evne, som
vil være typisk for egenkapital.
Det er ingen holdepunkter i avtalen mellom partene for at kapitalen har tapsabsorberende
evne; tvert om er den formelle innretningen et lån, som etter sin ordlyd utelukker
nedskriving av tilskuddet for å dekke tap eller underskudd. Det har heller ikke rent faktisk
skjedd nedskriving av kapitalen siden overføringen i 2002. For øvrig viser lagmannsretten
til diskusjonen ovenfor vedrørende tilbakebetalingsplikt og spørsmålet om

11. - 11 - 15-157796ASD-FROS
residualforpliktelse eller nominell forpliktelse, som har direkte sammenheng med
spørsmålet om tapsabsorberende evne.
Fra Statens side er det vist til at den aktuelle låneavtalen ikke inneholder
misligholdsbeføyelser knyttet til hovedstolen, og at dette er indikasjon på egenkapital.
Lagmannsretten kan vanskelig se at dette skal få større betydning i denne saken. Dels vil
lagmannsretten vise til den reelle betraktning at kommunen som eneeier av selskapet ikke
har noe videre behov for tradisjonelle misligholdsbeføyelser. Selskapets betalingsvilje kan
alltid korrigeres ved bruk av eiermakt, mens betalingsevnen blir et spørsmål om hva som er
praktisk mulig og ønskelig. Som er nevnt ovenfor, må vurderingen av hva som fremstår
som naturlig mellom partene være konkret, og ikke abstrakt. Den empiriske betraktningen
som Staten har gjort seg om at de fleste låneavtaler har misligholdsbeføyelser, er derfor av
mindre interesse i denne saken.
Dels er det også et poeng, slik selskapet hevder, at bakgrunnsretten gir kommunen adgang
til å heve låneavtalen ved vesentlig mislighold, f.eks. dersom plikten til å betale rente
misligholdes over tid. Staten har til dette innvendt at bakgrunnsretten gir kommunen som
långiver en mer usikker posisjon. Lagmannsretten kan vanskelig se at dette er en vektig
innvending. Det typiske er at avtalefestet hevingsadgang skjer med henvisning til det
alminnelige vilkåret om vesentlig mislighold, som uavhengig av den rettslige forankringen
bygger på en betydelig grad av skjønn.
Et moment i retning av egenkapital vil være dersom kapitaloverføringen gir
organisatoriske rettigheter i selskapet eller annen slags innflytelse som kan sammenlignes
med eierstyring. Dette er ikke tilfelle her. Men siden kommunen allerede er eneeier av
selskapet, har dette momentet mindre interesse i saken.
Kapitalen som ble overført har prioritet etter andre kreditorer. Lagmannsretten er for så
vidt enig med Staten i at dette bringer kapitalen nærmere egenkapital enn de regulære lån,
som gjerne etableres med den best tilgjengelige sikkerhet. Men såkalt ansvarlige lån er
fortsatt å regne som lån, jf. slik Rt-2010-790 avsnitt 52, hvor Høyesterett uttaler at
"[f]radragsretten for tap på fordringer gjelder ikke bare fordringer som det er etablert
sikkerhet for, og omfatter også ansvarlig lånekapital". Svak prioritet er altså i seg selv ikke
tilstrekkelig til å kunne anse kapitalen som egenkapital.
På grunnlag av en samlet vurdering av de forhold som her er nevnt, finner lagmannsretten
det klart at kapitalen må klassifiseres som gjeld. Det er lagt avgjørende vekt på at
kommunen realistisk vurdert kan bringe det fulle beløpet til forfall, og på at selskapet
svarer rente på kapitalen.

12. - 12 - 15-157796ASD-FROS
Gjelden gir rett til rentefradrag for selskapet, jf. skatteloven § 6-40 første ledd, og
ligningen av Rauma Energi AS for inntektsårene 2002-2008 samt 2011-2013 må derfor
oppheves.
Rauma Energi AS har vunnet saken fullt ut, og skal etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2
andre ledd jf. første ledd ha full erstatning for sine sakskostnader. Lagmannsretten ser ikke
at det er grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen. Selskapet har krevd sakskostnader
for begge instanser, og lagmannsretten legger sitt resultat til grunn når den avgjør krav på
sakskostnader for tingretten.
Advokat Aarseth har krevd kr. 201.486 i sakskostnader for tingretten, og kr. 107.302 for
lagmannsretten, til sammen kr. 308.788 for begge instanser. Kravet finnes rimelig og
nødvendig, og tilkjennes.
Dommen er enstemmig.

13. - 13 - 15-157796ASD-FROS
DOMSSLUTNING
1 Ligningen av Rauma Energi AS for inntektsårene 2002-2008 samt 2011-2013
oppheves. Ved ny ligning legges til grunn at rente på ansvarlig lån fra Rauma
kommune er fradragsberettiget.
2 Rauma Energi AS tilkjennes 308.788 – trehundreogåttetusensyvhundreogåttiåtte –
kroner i sakskostnader for tingrett og lagmannsrett. Beløpet forfaller til betaling
innen 2 – to – uker etter at dommen er forkynt.
Bjørn O. Berg Hilde Vibeke Enger Magne Nerland

14. - 1 - 15-157796ASD-FROS
Rettledning om ankeadgangen i sivile saker
Reglene i tvisteloven kapitler 29 og 30 om anke til lagmannsretten og Høyesterett regulerer
den adgangen partene har til å få avgjørelser overprøvd av høyere domstol. Tvisteloven har
noe ulike regler for anke over dommer, anke over kjennelser og anke over beslutninger.
Ankefristen er én måned fra den dagen avgjørelsen ble forkynt eller meddelt, hvis ikke noe
annet er uttrykkelig bestemt av retten. Ankefristen avbrytes av rettsferien. Rettsferie er
følgende: Rettsferiene varer fra og med siste lørdag før palmesøndag til og med annen
påskedag, fra og med 1. juli til og med 15. august og fra og med 24. desember til og med
3. januar, jf domstolloven § 140.
Den som anker må betale behandlingsgebyr. Den domstolen som har avsagt avgjørelsen
kan gi nærmere opplysning om størrelsen på gebyret og hvordan det skal betales.
Anke til Høyesterett
Høyesterett er ankeinstans for lagmannsrettens avgjørelser.
Anke til Høyesterett over dommer krever alltid samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg. Slikt
samtykke skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den
foreliggende saken, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken behandlet av
Høyesterett. – Anke over dommer avgjøres normalt etter muntlig forhandling.
Høyesteretts ankeutvalg kan nekte å ta til behandling anker over kjennelser og beslutninger
dersom de ikke reiser spørsmål av betydning utenfor den foreliggende saken, og heller ikke
andre hensyn taler for at anken bør prøves, eller den i det vesentlige reiser omfattende
bevisspørsmål.
Når en anke over kjennelser og beslutninger i tingretten er avgjort ved kjennelse i
lagmannsretten, kan avgjørelsen som hovedregel ikke ankes videre til Høyesterett.
Anke over lagmannsrettens kjennelse og beslutninger avgjøres normalt etter skriftlig
behandling i Høyesteretts ankeutvalg.