Prosessbok - Duodji i Kunst og håndverk

Vanja Dahl Mostue
Master i estetiske fag, studieretning Fagdidaktikk: kunst og design
Institutt for estetiske fag
Fakultet for teknologi, kunst og design
OsloMet – storbyuniversitetet
2020
PROSESSBOK
DUODJI I KUNST OG HÅNDVERK
En kvalitativ undersøkelse av vektleggingen av det samiske i undervisningen.

Innholdsfortegnelse
INNHOLD ...............................................................................................................................................................1
METODE FOR PRAKTISK-ESTETISK ARBEIDE.........................................................................................2
FORBEREDENDE ARBEID ................................................................................................................................4
MYK DUODJI ........................................................................................................................................................5
MATERIALER OG REDSKAPER: ..............................................................................................................................5
SAMISK KAFFEPOSE ..............................................................................................................................................7
Tinntrådbrodering...........................................................................................................................................9
Reinsdyrskinn/Sisti........................................................................................................................................10
Lammeskinn og skai......................................................................................................................................11
SAMISK VESKE....................................................................................................................................................12
Reinsdyrskinn/sisti.........................................................................................................................................13
Lammeskinn...................................................................................................................................................17
Skai................................................................................................................................................................18
Reststoff.........................................................................................................................................................19
TINNTRÅDARMBÅND ..........................................................................................................................................22
Klokkereim ....................................................................................................................................................26
FLETTETEKNIKKER .............................................................................................................................................29
STRIKKING..........................................................................................................................................................31
HARD DUODJI ....................................................................................................................................................34
MATERIALER OG REDSKAPER: ............................................................................................................................34
NÅLHUS ..............................................................................................................................................................36
REINHORNS-KNAPPER.........................................................................................................................................38
GUKSI – SAMISK TURKOPP..................................................................................................................................40
Ornamentikk på reinsdyrhornbit...................................................................................................................42
Ornamentikk på håndtak med svijern ...........................................................................................................43
ORNAMENTIKK PÅ BEIN ......................................................................................................................................48

1
Innhold
Prosessboka inneholder kort forklaring av metoden for det praktisk-estetiske arbeidet, research
by design, forberedende arbeid og oversikt over de viktigste materialene og redskapene jeg har
benyttet i prosessen. Videre er prosessboka oppdelt på samme måte som avhandlingen, i myk
duodji og hard duodji. Hvor jeg skriver kort om fremgangsmåten til de forskjellige duodji-
produktene og teknikkene jeg har undersøkt, inkludert reflection-on-action og fagdidaktisk
refleksjon.
I tillegg til de duodji-produktene og teknikkene jeg har undersøkt, som er dokumentert i denne
prosessboken, har jeg laget noen enkle utkast til veiledningshefter som inneholder steg for steg
prosessen mer detaljert. Jeg har laget veiledningshefter til følgende praktiske-estetiske arbeider:
samisk kaffepose, samisk veske, tinntrådarmbånd, fletteteknikker og guksi – samisk turkopp.
Jeg har valgt å lage disse veiledningsheftene som et supplement til min praktisk-estetiske del
da det gjennom intervjuene jeg har gjennomført kom frem et ønske om flere ressurser,
læringsmidler og inspirasjonskilder for arbeid med samisk kultur og duodji i skolen.

2
Metode for praktisk-estetisk arbeide
Det praktisk-estetiske arbeidet i min avhandling har som mål å utforske hvordan duodji kan
aktualiseres i Kunst og håndverk. Jeg har arbeidet ut fra empirien som er blitt dannet gjennom
intervjuene, og har hatt fokus på min egen kunnskapsutvikling innen duodji, både praktisk og
teoretisk. Med dette som utgangspunkt har jeg valgt å benytte meg av research by design som
metode for det praktisk-estetiske arbeidet.
Birger Sevaldson (2010) beskriver research by design slik: «A special research mode where
the explorative, generative and innovative aspects of design are engaged and aligned in a
systematic research inquiry» (Sevaldson, 2010, s. 11). Det innebærer at det produseres
kunnskap ved å engasjere seg i det generative, i selve den praktiske prosessen, og at det har
etterforskende og innoverende elementer (Sevaldson, 2010, s. 11, 13). Rob Riggema (2016)
skriver at research by design og research through design er to meget like begreper og har derfor
delvis samlet definisjonen på dem, med det er noen små forskjeller. Dermed kan research by
design plasseres under begrepet Research through art and design, som Christopher Frayling
(1993) ofte anerkjennes for å ha gjort kjent sammen med Research into art and design og
Research for art and design. Roggema (2016) forklarer research by design kort som følgende:
Research by design is a method, which uses design to research spatial solutions for a
certain area, accommodating a design process, consisting of a pre-design phase, a design
phase and a post-design phase [...] producing new insights and knowledge interesting
and useful for a wide audience (Roggema, 2016, s. 15)
I alle de tre fasene er både forskning og design viktige komponenter. Den første fasen, pre-
design, handler hovedsakelig om forståelse, hvor en ser på hvordan ting er. I denne fasen
inkluderes forskningsspørsmålet, innhenting av relevant teori for det praktiske arbeidet, og en
ser på potensielle veier videre. Den andre fasen, design, danner selve hjertet i prosessen og i
dette stadiet er forskning og den praktiske prosessen kontinuerlig sammenvevd. En undersøker
hvordan ting kan være, og ser etter svar på forskningsspørsmålet. I dette stadiet er en forsker i
praksis (Roggema, 2016). I tillegg vil jeg, for drøftingen av det praktisk-estetiske arbeidet,
trekke inn den amerikanske filosofen Donald A. Schön (1983) sin reflection-in-action og
reflection-on-action. Reflection-in-action omhandler det å reflektere midt i en handling uten å
avbryte den, eksperimentere på stedet og prøve ut nye handlinger. Utførelsen skjer samtidig
med vår tenkning og refleksjon. Reflection-on-action er hvor refleksjon over handling som er
gjort, skjer i ettertid ved å tenke tilbake på situasjonen og vurdere prosessen og resultatet
(Schön, 1983, s. 49-54, 276-278). I den siste fasen, post-design, flettes alle delene sammen til
et resultat som skal presenteres. Kunnskapen som er produsert skal synliggjøres, og en vil kunne

3
si noe om hvordan ting i fremtiden blir sett eller hvordan fremtiden vil være med utgangspunkt
i forskningsspørsmålet (Roggema, 2016).
Videre i prosessboken for den praktisk-estetiske undersøkelsen vil jeg først gå inn på pre-design
fasen i form av det forberedende arbeidet for prosessen generelt og til hvert duodji produkt eller
duodji teknikk. Den andre fasen, design, er selve den praktiske undersøkelsen av duodji-
produktene og duodji-teknikkene. Her ligger også Schön (1983) sin reflection-in-action og
reflection-on-action, hvor jeg har skrevet ned refleksjoner underveis i arbeidet og etter arbeidet
i en fysisk prosjekt-dagbok, som jeg vil legge med noen bilder av og legge inn utdrag av
refleksjonene i denne prosessboken. Men da reflection-in-action er det å reflektere midt i en
handling uten å avbryte den, eksperimentere på stedet og prøve ut nye handlinger vil ikke denne
delen synes tydelig i prosessen på samme måte som reflection-on-action synliggjøres. Den siste
fasen, post-design, er hovedsakelig inkluder i avhandlingen og i utstillingen.
Litteraturliste:
Frayling, C. (1993) Research in art and design. Royal College of Art Research Papers, 1(1), 1–
5. Hentet fra
http://researchonline.rca.ac.uk/384/3/frayling_research_in_art_and_design_1993.pdf
Roggema, R. (2016). Research by Design: Proposition for a Methodological Approach. Urban
Science, 1(1), artikkel 2. https://doi.org/10.3390/urbansci1010002
Schön, D. A. (1983) The Reflective Practitioner: How Professionals Think in Action. New York:
Ashgate Publishing.
Sevaldson, B. (2010) Discussions & Movements in Design Research. FormAkademisk -
Forskningstidsskriv for design og designdidaktikk, 3(1).
https://doi.org/10.7577/formakademisk.137

4
Forberedende arbeid
Jeg begynte min praktisk-estetiske undersøkelse med å lage et enkelt tankekart over hvilke
duodji teknikker og produkter jeg ønsket å undersøke, som jeg tenkte kunne egne seg for bruk
i skolen. Dette inngår i pre-design fasen med research by design som metode.
Videre i pre-design fasen undersøkte jeg mulige inspirasjonskilder, ressurser og potensielle
kilder for teori, hvor jeg har forsøkt å få en forståelse for hvordan ting skal eller kan
gjennomføres, både med tanke på den praktiske utførelsen og det teoretiske. Videre bestilte jeg
hovedsakelig duodjimaterialer i fra Finnmark og Sverige, men enkelte av materialene klarte jeg
å få tak i, i Oslo og Hønefoss. Jeg tok et valg om hvilke materialer jeg ønsket å utforske i forhold
til undervisning, materialer som kunne egne seg for utbytting av de tradisjonelle materialene og
det bærekraftige.
Eget bilde: Tankekart.

5
Myk duodji
Materialer og redskaper:
Eget bilde. Stoffsaks, rissehjul, lim og
skinn-nål + fingerbøl.
Eget bilde. Gjennomsiktig nylontråd og
ekstra sterk sytråd i samme farger som
skinn/stoff.
Eget bilde. Tinntråd og kobbertråd i
forskjellige farger.
Eget bilde. Senetråd.
Eget bilde. Dekorativ tråd (i silke) og
glassperler.
Eget bilde. Dekorativ tråd som kan fungere
som alternativ til tinntråd/kobbertråd.

6
Eget bilde. Reinhorns-knapper. Eget bilde. Ulltråd 100% i
forskjellige farger.
Eget bilde. Skinn – både reinsdyrskinn/sisti
og lammeskinn.
Eget bilde. Ullstoff.
Eget bilde. Skai. Eget bilde. Reststoff.
Eget bilde. Fôrstoff. Eget bilde. Vliselin.

7
Samisk kaffepose
Dette praktisk-estetiske arbeidet er fra emnet MEST4320 Prosjekt i praksis i første år av master-
utdanningen, hvor jeg undersøkte den samiske kaffeposen, men jeg har valgt å inkludere den
samiske kaffeposen som et tillegg i det praktisk-estetiske arbeidet i avhandlingen fordi jeg
tilegnet meg mye kunnskap om tinntrådbrodering og sammenføying av skinn. I tillegg regner
jeg dette prosjektet som en inngangsdør til mitt arbeid med duodji og samisk kultur i Kunst og
håndverk
Ettersom jeg allerede har arbeidet med dette produktet har jeg valgt å ikke gjenta arbeidet, men
heller henvise til mine tidligere arbeider ettersom jeg tilegnet meg mye håndverksmessig
kompetanse under dette utforskende arbeidet i emnet MEST4320 Prosjekt i praksis. I tillegg er
dette et duodji-prosjekt som jeg vil si egner seg godt i undervisningssammenheng, hvor elever
kan få arbeide med bærekraftige naturmaterialer, sammenføying, ornamentikk og tradisjon.
Innledningsvis i prosessen laget jeg skisser med notater og forslag til ornamentikk, jeg
undersøkte også og lagde skisser på noe samisk ornamentikk.
Eget bilde: Skisser av samisk kaffepose med notater.

8
Eget bilde: Samisk kaffepose.
Eget bilde: Skisser av ornamentikk. Eget bilde: Skisser av ornamentikk.
Eget bilde: Skisser av ornamentikk.

9
Tinntrådbrodering
Tegn opp valgt broderimønster på vliselin (Husk at mønsteret må tegnes speilvendt om det er
relevant for mønsteret). Stryk fast vliselinen med det opptegnet broderimønster på baksiden av
skinnet.
Fremgangsmåte og reflection-on-action:
Geometrisk mønster var utfordrende på første forsøk da det var vanskelig å få tinntråden til å
ligge rett. Det virker som det å trekke/strekke tinntråden litt i riktig retning utgjør en vesentlig
forskjell, men en må følge med på at den ligger korrekt. Bruk linjal for å måle. Stingene som
holder tinntråden fast må sys relativt tett for best mulig resultat, utifra undersøkelsen oppdaget
jeg at ca. 2-3 millimeters mellomrom stingene gir best resultat. I tillegg blir det best dersom
nylontråden legges mellom rillene i tinntråden/kobbertråden. Det fungerer bra både stikke nålen
opp og ned i samme hull, eller stikke nålen tett i nærheten av forrige hull slik at tråden legger
seg rundt tinntråden, i motsetning til over med lange sting - virker som tinntråden blir holdt
bedre på plass på denne måte.
Organisk mønster var enklere å brodere enn det geometriske mønsteret, mest sannsynlig fordi
det ikke skal være helt rette linjer, men en må uansett passe på og trekke litt i tinntråden for å
få tinntråden til å bue seg slik en ønsker og ha tette nok sting. En ser tydelig hvor stingene ikke
var tette nok og jeg ikke klarte å holde tinntråden stram nok i den retningen den skulle, for da
«krøller» tinntråden seg.
Eget bilde: Tinntrådbroderi på reinsdyrskinn/sisti.

10
Jeg forsøkte og å broder med kobbertråd og la merke til små forskjeller fra tinntråden, men
kobbertråden er stivere, som vil si at den holder formen sin fastere enn tinntråden som resulterte
i at det var enklere og få kobbertråden til å ligge rett. På en annen side gjorde det kobbertråden
vanskeligere å bøye, spesielt i de små skarpe svingene da kobbertråden både er mer
motstandsdyktig enn tinntråden og tvinningen går litt i oppløsning når den bøyes.
Reinsdyrskinn/Sisti
Eget bilde: Samisk kaffepose i
reinsdyrskinn/sisti.
reinsdyrskinn/sisti.

11
Lammeskinn og skai
Jeg brukte mønsteret og fremgangsmåten jeg fant på nettsiden Tre stammers møte (Båhl, 2006)
som inspirasjon til dette praktisk-estetiske arbeidet. Jeg lærte som sagt mye gjennom denne
prosessen, men mye av refleksjonene over arbeidet med disse materialene vil jeg inkludere i
det praktisk-estetiske arbeidet som ble gjennomført parallelt med masteravhandlingen. Men det
som er verdt å nevne er at jeg erfarte at gode materialer og redskaper utgjør en vesentlig forskjell
og jeg gikk derfor til innkjøp av flere materialer og redskaper før det andre praktisk-estetiske
arbeidet ble gjennomført.
Fagdidaktisk refleksjon:
Den samiske kaffeposen i sin helhet vil jeg si kan egne seg som et gjennomførbart større
prosjekt som går over flere timer for de eldre elevene, men enkelte elementer og teknikker kan
også hentes ut og benyttes på lavere klassetrinn. For eksempel kan broderingen og det å jobbe
med samisk ornamentikk trekkes ut og arbeides med.
lammeskinn.
skai.

12
Samisk veske
Til dette duodji produktet har jeg hovedsakelig hentet mønster, fremgangsmåte og inspirasjon
til fra Mona Callenberg (1998) sin bok, Tinntrådbrodering: beskrivelser og mønster for
armbånd, smykker og andre ting. Jeg så også etter inspirasjon på sosiale medier. Jeg begynte
den praktiske undersøkelsesprosessen, i pre-design fasen, med å lage noen enkle skisser med
notater, men mye av skisseringen ble også gjort direkte i materialet i design fasen.
Eget bilde: Skisser av samisk veske med notater.

13
Reinsdyrskinn/sisti
Materialer:
Reinsdyrskinn/sisti
Ullstoff
Tinntråd
Senetråd og ekstra sterk sytråd for sammenføying
Fôrstoff
Dette duodji-produktet, den samiske vesken, inneholder mange likheter med den samiske
kaffeposen. Veskemodellen jeg har laget i reinsdyrskinn/sisti kaller Callenberg (1998) for
Nanna og den har det hun kaller for Nanna broderi. Jeg har med denne vesken forsøkt å
forholde meg strent til tradisjon og de normene som jeg fant rundt produktet. Vesken blir
tradisjonelt laget av sisti, reinskinn, men kan ha innslag av andre tekstiler på lik linje med den
samiske kaffeposen. Vesken har ofte ornamentikk, i dette tilfellet Nanna broderiet, eller
dekorative elementer brodert med tinntråd, en fôret innside, en rundflettet skulderreim i sisti,
og en reinhornskapp for lukking.
Eget bilde: Veske i reinsdyrskinn/sisti. Eget bilde: Veske i reinsdyrskinn/sisti.
Eget bilde: Mønster på
vliselin.
Eget bilde: Tinntrådbrodering
på ullstoff.
Eget bilde: Tinntrådbrodering
på ullstoff.

14
Jeg begynte denne praktisk-estetiske undersøkelsen med å tegne opp mønsteret og klippe ut
mønsterdelene i reinsdyrskinn/sisti og i valgt fôrstoff. Videre tegnet jeg opp broderimønsteret
for Nanna broderiet på vliselin og strøyk det fast på ullstoff, som jeg valgte å brodere på. Jeg
brukte tinntråd til broderingen. Broderingen begynnes ved å trekke ut ca. 2 cm av den
spunnende tinntråden, slik at kjernetråden kommer frem – dette kan være noe utfordrende og
krevde et par forsøk før jeg fikk det til korrekt. Så valgte jeg hvor broderiet skulle starte og
trakk kjernetråden fra arbeidets framside og gjennom, slik at jeg fikk festet den på arbeidets
bakside, før jeg begynte å brodere fast tinntråden ved å legge tinntråden etter det tegnede
mønsteret på arbeidets forside og sy tinntråden fast med gjennomsiktig nylontråd med små tette
sting. Her viste det seg igjen å være vesentlig å sy med små tette sting, men det var
bemerkelsesverdig lettere å brodere på ullstoff enn på reinsdyrskinn/sisti – men her måtte jeg
passe på å ikke stamme tråden for mye da tinntråden på en måte synker ned i ullstoffet. Det var
også vesentlig å bruke linjal under broderingen slik at broderiet blir jevnt, noe som er
utfordrende, som også tidligere erfart, når det skal broderes geometrisk.
Videre i arbeidet sydde jeg sammen fôrstoffet med symaskin og sydde inn lomme med glidelås.
Jeg valgte å arbeide med vanlig fôrstoff, noe som gjorde arbeidet noe utfordrende da stoffet er
veldig glatt og lett sklir. Neste steg var å sammenføye mønsterdelene i reinsdyrskinn/sisti, i
likhet med kaffeposen skal det også her legges en klederemse imellom, klederemse jeg valgte
å benytte her var i skinn. Selve reinsdyrskinnet/sisti, gir ganske mye motstand i flere lag og her
er det å ta i bruk et fingerbøl helt nødvendig ettersom skinn-nålen er veldig tynn og skarp (i
begge ender, det kan gå hardt utover fingertuppene i lengden). Til sammenføyingen brukte jeg
senetråd fra rein, senetråden er veldig sterk og kan taktil skille seg fra andre sammen-
føyingsmaterialer, den kan nesten sammenlignes litt med følelsen av voks. Sammen-
føyingen av mønsterdelene hadde mange likheter med kaffeposen, men noen ting er
forskjellige, og ifølge fremgangsmåten til Callenberg (1998) skal veskens bunn- og
sidestykke rynkes med en ekstern tråd før sammenføyingen finner sted. Jeg forsøkte denne
Eget bilde: Fôrstoff til
veske.
Eget bilde: Sammenføying
veske i sisti.
veske i sisti.

15
fremgangsmåten, men jeg erfarte at det fungerte dårlig for min del. Skinnet fikk mange ekstra
hull og under sammenføyingen røk tråden lett da skinn-nålen er så skarp at den kuttet tråden.
Jeg endret derfor teknikk underveis og gikk tilbake til å lage folder for rynkingen, på samme
måte som kaffeposen hadde, noe som fungerte veldig bra. NB. Mønsterdelenes skal sys rettside
mot rettside og skinnremsen/klederemsen skal legges kant i kant med mønsterdelene. Side- og
bunnstykket skal også her rynkes, mens framstykket/bakstykket og skinnremsen skal holdes
rett.
Før jeg sydde bakstykket og lokket til de andre mønsterdelene limte jeg på ullstoffet med
tinntrådbroderiet, som jeg klippet ut i samme form som lokket slik at de passet sammen. Jeg
sydde også på en tvinnet remse med tinntråd i overgangen mellom ullstoffet med
tinntrådbroderingen og skinnet. Etter sammenføyingen av alle delene skulle det flettes en
skulderreim, jeg fulgte fletteteknikken som sto beskrevet i Callenberg (1998) sin bok, og dette
var en veldig enkel og grei flette, samtidig som det var spennende å se hvordan den vokste frem.
Neste steg var å lage en knappeløkke, ved å klippe ut en tynn remse av skinn og tvinn
Eget bilde: Feste ullstoff med
tinntrådbroderi på sisti.
veske i sisti.
veske i sisti.
Eget bilde: Sy på tvinnet
tinntråd i overgang.
Eget bilde: Flette
skulderreim.
Eget bilde: Knappeløkke,
reinhorns-knapp og feste fôr.

16
skinnremsen, legg den så dobbelt slik at den tvinner seg om seg selv. Så valgte jeg en reinhorns-
knapp og målte den tvinnede remsen i forhold til knappen slik at jeg fikk formet en knappeløkke
som passer reinhorn-knappen – prøv å mål opp hvor reinhorns-knappen skal være og sy den på.
Siste steget i prosessen var å tre det sammenføyde fôret inn i den sammenføyde vesken og feste
de sammen, dette gjøres ved hjelp av en skinnremse, ca. 20mm tykkelse, som sys på som et
kantbånd rundt veskens åpning. Det viste seg å være lurt å lime fast kanten på fôret foret til
skinnet, her var det lurt og jobbe nøye og med små menger lim, slik at limet ikke trenger
gjennom stoffet og gir synlige flekker. Når fôret limes fast i vesken er det viktig å huske på å
lime fast knappeløkken på midten av lokket og huske på at det skal være igjen en åpning til å
tre den flettede skulderreimen mellom fôret og skinnvesken. Dette glemte jeg, men jeg løste det
ved å rive opp et lite hull langs kanten, noe som viste seg å være uproblematisk ettersom jeg
hadde brukt lite lim når jeg festet foret. Videre sydde jeg kantbåndet fast med ekstra sterk sytråd
i samme farge som skinnet (da stingene vil synes på arbeidet), jeg valgte også å benytte et
rissehjul for å markere opp hvor stingene skulle gå ettersom jeg hadde erfart at det var
utfordrende å få jevne sting – dette fungerte fint, men etter hvert som jeg arbeidet ble det litt
vanskelig å se stingene, jeg tror det var fordi jeg hele tiden tok på klederemsen så skinnet «la
seg over» de markerte hullene. Når kantbåndet når plasseringen til knappeløkken eller
skulderreimen skal det lages et lite snitt i kantreimen slik at delen kan tres igjennom og festes
(se bilde).
Eget bilde: Knappeløkke,
reinhorns-knapp og feste fôr.
Eget bilde: Kantbånd og
rissehjul.
Eget bilde: Sammenføying av
veske, fôr og feste
skulderreim med kantbånd.

17
Lammeskinn
Materialer:
Lammeskinn
Tinntråd
Senetråd og ekstra sterk sytråd for sammenføying
Fôrstoff
Etter å ha utforsket de tradisjonelle materialene og fremgangsmåten til den samiske Nanna
vesken ville jeg undersøke alternative materialer på grunn av det fagdidaktiske perspektivet i
undersøkelsen. Reinsdyrskinn/sisti er et dyrt materiale som er vanskelig å få tak i, senetråden
er også dyr og vanskelig å få tak i men denne kan enkelt erstattes av ekstra sterk sytråd. Jeg
valgte å undersøke et alternativt naturmateriale som informanten min Gry-Kristina forslo,
lammeskinn. På denne måten fikk jeg beholdt det bærekraftige perspektivet, samtidig som det
gir litt mindre motstand enn reinsdyrskinnet/sisti, slik at det er enklere å sy i. Jeg brukte samme
fremgangsmåte som på den første vesken i reinsdyrskinnet/sisti og støtte ikke på noen spesielle
problemer ved å bytte ut skinnet. Både sammenføyingen og tinntrådbroderingen på
lammeskinnet gikk fint, men det var også her nødvendig å bruke fingerbøl og skinn-nål.
Eget bilde: Veske i lammeskinn. Eget bilde: Veske i lammeskinn.

18
Skai
Materialer:
Skai
Kobbertråd
Ekstra sterk sytråd for sammenføying
Fôrstoff
Jeg valgte også å forsøke å sy den tradisjonelle vesken i skai, selv om ved å bruk skai mister
jeg det bærekraftige perspektivet, men jeg får et resultat som utseendemessig kan minne om
skinn. Skai er også et billig materiale som er enklere å sy i, så jeg ville undersøke om det kan
benyttes i skolesammenheng. Jeg lagde et tinntrådbroderi i kobbertråd innledningsvis, noe som
ga på flere utfordringer. Overflaten på skaien (bilde til høyre) hadde lett for å boble seg og
skrapes av under broderingen, så det tok flere forsøk før jeg fikk brodert et helt mønster uten at
deler av overflaten ble skrapet bort. Hvit skai ble også lett møkkete, men dette kan selvfølgelig
enkelt forbedres ved å benytte en annen farge, for eksempel sort. Selve sammenføyingen gikk
fint, skai gir som sagt lite mostand og en kan benytte vanlig nål og sytråd under
sammenføyingen. Jeg er usikker på om jeg ville valgt å benytte skai, både fordi en mister det
bærekraftige perspektivet og fordi jeg er usikker på hvor greit det er å benytte et slik syntetisk
materialer i tradisjonell duodji (her var informant Gry-Kristina også litt usikker, hun sa det gikk
an men at hun foretrakk at man bruker ikke syntetiske materialer slik at en beholder det
bærekraftige perspektivet).
Eget bilde: Veske i skai. Eget bilde: Veske i skai.

19
Reststoff
Materialer:
Reststoff
Dekorativ tråd – nylontråd
Fôrstoff
I tråd med å forsøke å benytte skai kom jeg på at jeg kunne forsøke å benytte reststoff. Ved å
bruke reststoff inntas det bærekraftige perspektivet igjen, men har støtte jeg på andre problemer
som at stoff oppfører seg på en helt annen måte enn skinn, noe som kan gi utfordringer. For
eksempel ble det faktum at mitt reststoff raknet et problem i min undersøkelse, derimot kan
dette muligens unngås noe ved valg av annet stoff. I tråd med denne utforskende prosessen i
reststoff forsøkte jeg også å finne alternative materialer til tinntråden. Dette viste seg å være
utfordrende da tinntråden og kobbertråden er spesielle materialer, og jeg fant ingen god
erstatning da trådene fort blir for myke eller for harde om de inneholder aluminium eller
Eget bilde: Veske i reststoff.
Eget bilde: Veske i reststoff, uten kantbånd.Eget bilde: Veske i reststoff, skisse broderi med
nylontråd.
Eget bilde: Veske i reststoff, forslag
til skulderreim – flettet i ullstoff.

20
linkende (Som hobbybutikker ofte har). Det nærmeste jeg fant, som jeg valgte å undersøke, var
dekorativ nylontråd. Her forsøkte jeg både å brodere med nylontråd som om det var en normal
broderingstråd og jeg forsøkte å bruke tinntrådbroderingsteknikken med å sy fast nylontråden
med gjennomsiktig nylontråd (bilde), og det var denne metoden som fungerte best og ga best
mulig resultat, selv om det ikke gir samme uttrykk som med tinntråd/kobbertråd.
Det at stoffet mitt raknet ga også problemer når jeg skulle flette skulderreim og sy på kantbånd
på vesken. Da jeg forsøkte å flette skulderreim fikk jeg problemer med at stoffet røyk, her
vurderte jeg å forsøke å sy sikksakksøm opp og ned stoffremsene, men det var såpass smått og
jeg vurderte at resultatet ikke ville blitt slik jeg ønsker. Jeg så derfor heller på muligheten for å
bruke for eksempel garn til å flette en skulderreim, noe som kan være et godt alternativ (bilde),
men jeg valgte å ikke feste den på vesken, men heller ha det som et alternativ. Problemet med
kantbåndet var jeg usikker på hvordan jeg skulle forsøke å løse, jeg prøvde å finne flere
løsninger ved å stryket båndet som et kantbånd slik at kantene ble brettet inn, men dette fungerte
dårlig. Jeg forsøkte også lime kantbåndet inn, men dette fungerte igjen dårlig og jeg innså at
kantbåndet ble alt for tykt og valgte derfor å forøke å lime det på enkelt, noe som fungerte mye
bedre, og sydde små sting over. Dette er ikke optimalt, og det hadde nok vært bedre å finne et
stoff som oppfører seg mer som skinn med tanke på at skinn ikke rakner. På en annen side
fungerte det fint å rynke reststoffet, og å sammenføye det, og jeg forsøkte også å sammenføye
noen deler med symaskin som fungerte fint, så her kan en også benytte det, men da mister man
jo noe av den finmotoriske treningen en kan tilegne seg ved å sy for hånd.
Fagdidaktisk refleksjon til samiske veske:
I forhold til det fagdidaktiske vil jeg argumentere for at det tradisjonelle Nanna broderi-
mønsteret i sin helhet er litt for avansert og omfattende for bruk i skolen. Jeg opplevde at det
var utfordrende å brodere et så stort geometrisk mønster korrekt, enda mer utfordrende enn de
mindre geometriske broderiene, og hvis en ser nøye på arbeidet mitt legger en merke til
ujevnheter ved at enkelte deler ble større enn andre selv om jeg var nøye med å bruke linjal og
små jevne sting. Det å brodere på ullstoff hadde både fordeler og ulemper, det er et mye letter
materiale å stikke nåle igjennom, men tinntråden hadde en tendens til å kunne «synke ned» i
ullstoffet dersom jeg strammet tråden for hardt. Ullstoffet er også ikke det billigete å bruke i
skolen, men det kan enklere byttes ut enn for tinntråden eller sisti, med for eksempel filt.
Derimot er vesken i sin helhet en teknikk som ligner mye på den samiske kaffeposen, så jeg vil
si at også denne kan tilpasses og benyttes på de høyere klassetrinnene i grunnskolen.
Tilpassingen kan gjøres både i form av materialvalg, og elevene kan selv få muligheten til å
tilpasse vanskelighetsgraden av ornamentikken ved å designe denne selv, eller hente inn design
fra for eksempel Callenberg (1998). På en annen side krever dette duodji-produktet mer
materialer enn mange av de andre teknikkene jeg har undersøkt, noe som kan påvirke lærerens
valg ut fra hvilke ressurser skolen har. Personlig synes jeg reinsdyrskinn/sisti og lammeskinn
var gode materialer å arbeide med, men de gir god motstand. Reinsdyrskinn/sisti har også en

21
viss elastikk i seg, slik at delene kan tilpasses til en viss grad dersom dette trengs ved å trekke
litt i skinnet noe som kan være en fordel og en ulempe. En ulempe med reinsdyrskinn/sisti er at
det er dyrt og vanskelig å få tak i på Østlandet, derfor vil jeg diskutere at lammeskinn eller
alternativt skinn er en god erstatning. Lammeskinnet i seg selv var også litt mykere å sy i enn
sisti, men det er fremdeles en god del motstand i det når det skal sys igjennom fire lag, og et
fingerbøl er også her lurt å benytte i tillegg til en god skinn-nål. Lammeskinnet er også mer
elastisk enn sisti, noe som her også kan påvirket arbeidet både positivt og negativt. Men også
dette duodji-prosjekt egner seg godt i undervisningssammenheng, på samme måte som
kaffeposen, hvor elever kan få arbeide med bærekraftige naturmaterialer, sammenføying,
ornamentikk og tradisjon.
Jeg valgte også å forsøke å erstatte skinn med skai, ettersom dette er et syntetisk materiale som
skal forestille skinn/lær. Dette fungerte greit, men jeg møtte på noen nevnte problemer som
elever også kan møte på, som kan føre til at de kan miste noe av skapergleden eller
mestringsfølelsen ved å lage og fullføre et slikt større prosjekt, hvis de ikke blir fornøyde med
resultatet. Skai gir også ingen motstand som gjør at elevene ikke får like god finmotorisk trening
under sammenføyingen, med mindre en fokuserer på broderingsteknikken – men her vil jeg
også stille spørsmål ved det å bruke tinntråd/kobbertråd sammen med skai, da jeg kombinerte
et dyrt materiale sammen med en billig syntetisk variant for erstatning til skinn. Jeg valgte også
å forsøke å bruke reststoff, noe jeg vil si egner seg bedre for bruk i skolen enn skai (hvis skinn
er uaktuelt). Reststoff er noe mange skoler har tilgjengelig og det er på samme måte som skai
enkelt å sy i og en har mulighet til å inkludere arbeid med symaskin, selv om en også her mister
noe av den finmotoriske treningen. Her støtte jeg også, som nevnt, på problemer med stoffet
sine egenskaper i forhold til skinnet sine egenskaper, som kan gjøre det utfordrende for elever
og arbeidet med. På en annen side kan broderi, med alternativ tråd på reststoff eller eventuelt
broderitråd på broderistoff fungere i undervisningssammenheng for å trekke inn arbeid med
samisk ornamentikk.
Eget bilde: Prosjekt-
dagbok.
dagbok.
dagbok.
dagbok.

22
Tinntrådarmbånd
Til dette duodji produktet har jeg også i pre-design fasen hentet fremgangsmåte og inspirasjon
fra fra Mona Callenberg (1998) sin bok, Tinntrådbrodering: beskrivelser og mønster for
armbånd, smykker og andre ting. Jeg så også etter inspirasjon på sosiale medier. Til dette
duodji-produktet forsøkte jeg å lage enkelte skisser i pre-design fasen, men fant fort ut at det
beste for min prosess var å skissere direkte i materialet, i design fasen.
Materialer:
Reinsdyrskinn/sisti
Tinntråd og kobbertråd
Reinhorns-knapp
Valgfritt: Perler eller dekorativ tråd.
Prosessen med tinntrådarmbåndet begynte jeg med å flette tinntråd og kobbertråd, her hentet
jeg innledningsvis inspirasjon fra Callenberg (1998) sin bok, men etter hvert i prosessen så, så
jeg også etter inspirasjon på sosiale medier. Det å flette med tinntråd og kobbertråd er en unik
prosess da tinntråden og kobbertråden gir en viss motstand og en har muligheten til å forme den
slik en ønsker – den legger seg veldig fint over, under og ved siden av hverandre (se bilder) og
holder formen sin. På en annen side kan den også by på utfordringer, hvis den får en «knekk»
eller blir bøyd feil setter det spor i tråden som kan være noe utfordrende å skjule. Tinntråden
og kobbertråden egner seg også godt for å kombinere inn andre elementer som dekorative
tråder, perler eller legge til skinnremser.
Eget bilde: Tinntrådarmbånd.

23
Det er viktig å lage tinntråd/kobbertrådfletten lang nok i forhold til armbåndet, her har jeg tatt
mål av mitt egen håndledd og hovedsakelig laget armbånd i melen 16cm – 20cm. Skinnremsen
til armbåndet skal være i denne lengden, og fletten noe kortere, men den må være lang nok til
at man kan snitte skinnet og feste fletten på baksiden. Men her er det viktig å hske at det skal
også festets på en løkke for lås, som lages på samme måte som knappeløkken til den samiske
vesken – som gjør armbåndet 0,5cm – 1 cm lengre. Skinnremsen må også lages bred nok, her
har jeg valgt å ta mål av bredden på valgt flette og beregnet hvor mye skinn jeg ønsket å ha på
hver side av flette, og doblet målet slik at armbåndet kan sammenføyes. For eksempel om
tinntrådfletten min var 1 cm bred, og jeg ville ha 0,5 cm skinn på hver side tilsvarer dette 2 cm,
dermed på skinnremsen være 4cm bred da den skal brettes rundt og sys sammen på baksiden.
Neste steg i prosessen var å sy tinntrådfletten/kobbertrådfletten fast i skinnet, innledningsvis
her skal skinnet få små snitt i hver side – hvor fletten skal tres gjennom på baksiden og limes
fast. Her var det viktig å være nøye, ikke bruke for mye lim og passe på at snittet ligger fint
over fletten på fremsiden av arbeidet over fletten. Jeg erfarte også at det var lurt å markere
midten vertikalt på skinnet slik at jeg hadde en linje å følge da jeg skulle montere fletten. Fletten
skal sys fast med gjennomsiktig nylontråd da målet er at sammenføyingen ikke skal synes, men
å bruke gjennomsiktig nylontråd er ikke nok. Jeg erfarte at nylontråden syntes noe på arbeidet
med mindre jeg var nøye med hvor jeg plasserte stingene, og jeg kom frem til at det beste var
å tre stingene mellom steder hvor tinntråden/kobbertråden overlappet hverandre – slik at
nylontråden gikk mellom dem. I tillegg forsøkte jeg å legge tråden mellom «rillene» i tinntråden
(da den er spunnet) – det er også her, på samme måte som med tinntrådbroderiene på de samiske
kaffeposene og de samiske veskene, at det er viktig å ta små tette sting for at fletten skal ligge
rett. Hvis fletten er bred er det også lurt å feste den på hver side og ikke kun i midten. Neste
steg i prosessen var å sammenføye armbåndet. Her begynte jeg med å feste knappeløkken og
samtidig sy tinntrådfletten fast. Jeg lagde fire små dekorative og funksjonelle sting langs snittet
Eget bilde: Tinntrådflette. Eget bilde: Skinn til
tinntrådarmbånd.
Eget bilde: Tinntrådarmbånd
– sammenføying.

24
hvor tinntrådfletten er festet, og to sting øverst mot kanten på skinnet – samtidig som jeg syr
fast knappeløkken (bilde). Jeg begynte sammenføyingen av skinnet på baksiden med å sette et
sting, med samme tråd som jeg allerede har brukt og er festet i arbeidet, mellom hjørnene på
arbeidet slik at de foldes sammen. Videre benyttet jeg dekorative single needle baseball stitches
til sammenføyingen nedover. Denne type sting gir et dekorativt og fint resultat, men det var
viktig å fokusere på å få jevne sting, både i stingets bredde og stingenes mellomrom – dette tar
litt tid. Hvis en stikker feil synes også dette på skinnet i ettertid, men jo lysere skinnet er jo
lettere synes hullene. Arbeidet avsluttes med å sy fast en passe stor reinhorns-knapp.
– sammenføying.
– sammenføying.
– sammenføying.
Eget bilde: Tinntrådarmbånd.

25
I forhold til materialene jeg utforsket i denne prosessen har jeg forsøkte å lage tinntråd-
armbåndet både med flette av tinntråd og kobbertråd, med innslag av perler og dekorativ tråd.
Jeg forsøkte å finne alternative materialer til tinntråden og kobbertråden, men det viste seg å
være utfordrende – tinntråden og kobbertråden oppførere seg på en helt egen måte, som
beskrevet ovenfor. Jeg forsøkte for eksempel dekorativ nylontråd som jeg benyttet til
broderingen på den samiske vesken i reststoff, men det ga ikke like godt resultat til fletting. Jeg
forsøkte også en tvinnet dekorativ tråd, men den ble for tykk og forstyrrende – i tillegg krøllet
den seg underveis i fletten på grunn av trådens utforming. Jeg valgte også, i forhold til det
tradisjonelle, å lage armbåndet i reinsdyrskinn/sisti, men valgte også å lage enkelte med
lammeskinn, da jeg erfarte at dette skinnet hadde mange likheter med sisti. Jeg valgte ikke å
forsøke å bruke skai eller reststoff her ettersom skai var et «hardere» materiale, som jeg vurderte
til at ikke hadde fungert like bra som armbånd. Reststoffet jeg har utforsket tidligere er på den
andre siden er et for «mykt» materialet, i tillegg til at det var utfordrende å finne alternativer til
tinntråden/kobbertråden å kombinere med disse materialene.
Ifølge Espenes (2016) er tinntrådarmbåndet en teknikk som egner seg godt for bruk i skolen,
hvor elevene får utviklet materialkunnskap, finmotorikk, mestringsfølelse og får innsikt i
samisk kultur. Jeg er enig og synes dette kan være en teknikk som egner seg godt i
undervisningssammenheng og selv om sisti som nevnt er et motstandsdyktig materiale å arbeide
med, og det blir mer utfordrende jo mindre arbeidet er – men det er gjennomførbart med en god
skinn-nål. Eventuelt kan også sisti byttes ut med for eksempel lammeskinn, eller så kan læreren
selv ta en beslutning på et annet alternativ materiale å benytte, men det er som sagt viktig å
være respektfull og tenke nøye over valget med å bytte ut materialer. På en annen side kan også
arbeide tilpasses i vanskelighetsgrad ut fra valgt fletteteknikk, å kombinere flere fletteteknikker
og så videre. Derimot byr tinntrådarmbåndet på en større utfordring enn de samiske kaffeposene
Eget bilde: Tinntrådflette i
nylontråd.
Eget bilde: Tinntrådflette i
dekorativ tvinnet tråd.

26
eller de samiske veskene når det gjelder alternativet materialer da tinntrådfletten er en annen
type tinntrådbrodering som krever tinntråden eller kobbertråden, i alle fall ut ifra min egen
erfaring.
Klokkereim
Tinntrådarmbånd-teknikken kan også utformes til å lage klokkereimer, spenner eller liknende,
som Callenberg (1998) også avbilder i sin bok – jeg valgte derfor å forsøke å lage et par
klokkereimer da jeg fant to klokker jeg kunne benytte. Jeg begynte denne prosessen, i pre-
design fasen, med å ta mål av klokken og lage å lage skisser/arbeidstegning.
dagbok.
dagbok.
dagbok.
Eget bilde: Skisser og arbeidstegning av klokkereim.

27
Fremgangsmåten med klokkereimene har mange likheter med tinntrådarmbåndene. Flette-
teknikkene og sammenføyingen av flettene til skinnet er den samme, så her støtte jeg ikke på
noen problemer. Derimot var oppmålingen og beregningen av delene til klokkereimen noe
avansert. Til den lange delen, hvor hullene til låsen er, lagde jeg den enkel dobbel, med brett i
midten. Til den andre siden ønsket jeg ikke å ha bretten på midten slik at skjøten heller lå på
innsiden, derfor valgte jeg å legge bretten ca 1/3 ned fra bretten rundt klokken. Resten av
prosessen var relativt enkel, etter at målene og mønsteret var gjort og klippet ut, og flettene var
festet. Jeg målte opp hvor låsen skulle festes, lagde et lite snitt i skinnet og tredde låsen på,
videre tredde jeg skinnet på klokken og limte skinn-bitene sammen. Men her var det viktig å
passe på at jeg ikke fikk lim på låsen eller selve klokken. Jeg gjentok prosessen på andre siden
med å tre skinnet gjennom klokken og limte delene sammen. Siste steg var å sy små sting rundt
kanten, her valgte jeg igjen å benytte et rissehjul for å få jevne sting. Jeg brukte en hulltang (på
minste diameter) for å lage hullene i skinnet, jeg brukte linjal og målte opp og lagde små merker
på reimen – her var det viktig å være nøye – og jeg måtte bruke litt styrke for å få hullene
igjennom begge lagene med skinn.
Eget bilde: Klokkereim –
deler med flette.
Eget bilde: Klokkereim og
deler.
montering.
montering.

28
Den fagdidaktiske refleksjonen i forhold til klokkereimene har mange likheter med
refleksjonene jeg har gjort om tinntrådarmbåndene i undervisningssammenheng, men denne
teknikken vil jeg si passer seg bedre på et høyere klassetrinn ettersom det kreves mer oppmåling
og nøyaktighet. Både i form av å lage arbeidstegning og ta nøyaktige mål til klokken og låsen,
å måle opp hvor delene skal, hvor mye skinn som går med til en brett og nøyaktige rettsting
rundt kanten på reimene. Det krever også litt styrke for å lage hull i dobbelt skinn med hulltang.
Derimot vil jeg si at også dette er en fin teknikk å bruke i skolen, eventuelt for de mer erfarne
elevene eller de som liker en utfordring og er flinke med smått arbeid. På en annen side kan det
være dyrt å gå til innkjøp av klokkedeler til skolen, men her kan en eventuelt vurdere å la
elevene ta med egne deler/en gammel klokke og på en måte jobbe med redesign samtidig.
Eget bilde: Klokkereim med tinntrådbrodering.

29
Fletteteknikker
Å arbeide med fletteteknikker var opprinnelig ikke noe jeg hadde tenkt å utforske, men under
intervjuene jeg gjennomførte sa ‘Anna’ at hun har arbeidet med fletteteknikker i undervisningen
og ‘Nina’ sa at for eksempel enkelte teknikker kan trekkes ut fra større arbeider og benyttes i
undervisningen. Så med utgangspunkt i dette valgte jeg å også undersøke ulike samiske
fletteteknikker. Også til dette teknikken ble skisseringen gjort direkte i materialet i design fasen.
Materialer:
100% ullstoff i rødt, blått, gult og hvitt.
Jeg valgte å benytte 100% ullgarn av sau til flettene – fordi det i duodji også vært tradisjon å
bruke skinn og ull fra sau (Hætta, 2002). I pre-design fasen fant jeg boken Duodjegáldu (Eira,
1996), som inneholder visuell veiledning til flere fletteteknikker som jeg valgte å utforske, i
tillegg til fletteteknikker brukt i utforskelsen av tinntrådarmbåndet og skulderreima til den
samiske vesken. Fletteteknikkene beskrevet i boken Duodjegáldu gikk det fint å følge, selv om
fremgangsmåten står beskrevet på nordsamisk. Jeg begynte utforskelsen med de enkleste
fletteteknikkene som inneholdt 4 tråder og fortsatte utforskelsen med diverse antall tråder opp
til 11 tråder. De fleste fletteteknikkene gikk fint å tilegne seg på egenhånd med visuell
veiledning, men enkelte av teknikkene med et høyere antall tråder – som nærmer seg å likne på
veving, var noe utfordrende å tilegne seg. På en annen side har alle teknikkene et gjentakende
mønster, så så fort jeg lærte meg mønsteret ble prosessen lettere.
Eget bilde: Fletteteknikker. Eget bilde: Fletteteknikker.

30
Etter å ha utforsket flere forskjellige fletteteknikker i forskjellige vanskelighetsgrader, vil jeg
si meg enig med ‘Anna’ og ‘Nina’ angående det å benytte fletteteknikker i undervisningen –
det er en fin måte å inkludere samisk kultur på, spesielt i de lavere klassetrinnene. Og På denne
måten kan også de yngste elevene få arbeide med noe håndverksmessig, som er tilpasset deres
nivå, samtidig som de får god finmotorisk trening. Men fletteteknikker kan også like godt
benyttes på de høyere skoletrinnene, enten i kombinasjon med andre duodji-teknikker eller som
en «venteoppgave» under arbeid med samisk kultur.
dagbok.
dagbok.
Eget bilde: 4 tråder. Eget bilde: 8 tråder.
Eget bilde: 8 tråder. Eget bilde: 6 tråder. Eget bilde: 8 tråder.
Eget bilde: 7 tråder.

31
Strikking
Materialer:
100% ullstoff i rødt, blått, gult og hvitt.
Dette praktisk-estetiske prosjektet ble inspirert av informanten min ‘Nina’, da hun i etterkant
av sitt intervju sendte meg flere inspirasjonsbilder fra deres tredelte duodjifag i Finnmark. Hvor
ett av bildene var fra liinaduodji/tekstil/myk duodji og var av et strikkeprosjekt, hvor elevene
hadde benyttet samiske farger i egne prosjekter. Dermed ble jeg inspirert til å undersøke
hvordan en kan inkludere arbeidet med samisk kultur og duodji i en allerede eksisterende
teknikk som benyttes i skolen, nemlig strikking. Her fant jeg i pre-design fasen boken
Deanuleagi sámefáhcat = Samevotter fra Tanadalen (Suongir, 2017) som inneholder flere
oppskrifter og mønster, med beskrevet fremgangsmåte på norsk og samisk, og ettersom jeg har
god erfaring med strikking fra før så i tillegg til å begynne utforskningen med å følge mønster
så ble skisseringen for dette arbeidet gjort direkte i materialet, i design fasen.
Prosessen med strikking startet jeg med å strikke jeg et par votter etter oppskrift fra boken jeg
fant og med oppgitte farger. Dette valgte jeg å gjøre for å lære meg slyngstrikk, som er en
dekorativ kan som er en strikketeknikk brukt i samisk kultur for dekor. Denne teknikken var
litt utfordrende å forstå kun ut fra skriftlig forklaring, men selve gjennomføringen, når jeg forsto
fremgangsmåten, gikk fint. Men ettersom å strikke et par votter er en ganske omfattende prosess
valgte jeg videre utforsket jeg hvordan jeg kan bruke samisk mønster fra boken og overføre det
til et annet strikkeprosjekt. (Vottene skulle også ha et flettet bånd med dusk slik at de kan knytes
sammen, så også her er fletteteknikk en del av arbeidet.) Her valgte jeg overføre mønsteret til
et pannebånd, hvor jeg har valgt å ha gjentakende mønster gjennomgående rundt hele
pannebåndet. For å få mønsteret til å gå opp måtte jeg dele opp mønsteret fra boken og beregne
hvor mange «stjerner» (se bilder) fra mønsteret som måtte til for å gå rundt. Dette syntes jeg
var en tidkrevende og vanskelig prosess da jeg valgte å strikke pannebåndet på rundpinne, som
vil si at jeg måtte velge omkrets og maskeantall før jeg begynte. Det siste jeg valgte å gjøre
innenfor strikking var å strikke et par grytekluter etter inspirasjon fra ‘Nina’ sine bilder, hvor
hennes elever hadde strikket grytekluter. På dette arbeidet foresatte jeg med de samme
gjennomgående samiske fargene som jeg hadde benyttet i de tidligere arbeidene.

32
Votter, pannebånd og grytekluter
Eget bilde: Votter.Eget bilde: Votter.
Eget bilde: Pannebånd.
Eget bilde: Grytekluter.

33
Når det gjelder det fagdidaktiske perspektivet er jo dette en teknikk som allerede brukes og
gjennomføres i grunnskolen, så det kan være en ide eller en mulighet for lærere og inkluder
arbeid med samisk kultur når det arbeides med strikking. På en annen side er strikking en
teknikk jeg vet, fra erfaring i praksis, er tidkrevende å lære elevene. Spesielt tenker jeg på at
det å strikke votter for elever uten forhåndskunnskap innen strikking kan det bli veldig
utfordrende å gjennomføre da det er et veldig omfattende arbeid. Dette var en av hovedgrunnene
til at jeg underveis bestemte meg for å forsøke å strikke pannebåndet, men her vil jeg si at det
å strikke pannebånd på rundpinne med et så tett mønster også kan bli for utfordrende for elever
uten forhåndskunnskap innen strikking. På en annen side, ved å strikke pannebåndet på to
pinner, rett og rett, også sy det sammen når det er langt nok kan benyttes istedenfor. Og det er
mulig for elevene å plukke ut kun én mønsterdel og innlemme i arbeidet, istedenfor å ha
mønsteret gjentakende rundt hele. Elevene kan også for eksempel bruke samisk ornamentikk
eller liknende som inspirasjon, også tegne eget strikkemønster til egne arbeider i selvvalgt
vanskelighetsgrad. Den siste fletteteknikken, grytekluter i samiske farger, er derimot en veldig
lett og gjennomførbar strikketeknikk som også kan benyttes som prosjekt når elevene først lærer
å strikke, men også her kan elevene velge vanskelighetsgrad selv og innlemme elementer fra
ornamentikk for de mer erfarne. På en annen side kan det muligens være vanskelig å
tydeliggjøre, i strikkeprosjekter på grunnskolen – spesielt på de laver klassetrinnene – at det
arbeides med samisk kultur som inspirasjon, så dette må vurderes av hver enkelt lærer.
dagbok.
dagbok.

34
Hard duodji
Materialer og redskaper:
Eget bilde. Reinsdyrhorn. Eget bilde. Rikule i Bjørk og
bjørkeved/bjørkestubbe.
Eget bilde. Båndsag, eventuelt baufil eller
alternativ sag.
Eget bilde. Pussemaskin / eksenter sliper.

35
Eget bilde. Figursag. Eget bilde. Huljern, også kalt skulper.
Huggjern og kniv.
Eget bilde. Sandpapir i forskjellige
kornstørrelser og fil.
Eget bilde. Dremel.
Eget bilde. Svijern. Eget bilde. Olje til overflatebehandling:
Linolje, solsikkeolje og edeltreolje.

36
Nålhus
Materialer:
Reinsdyrhorn
Sisti
Ullstoff
Nøkkelring
Dette praktisk-estetiske arbeidet sin fremgangsmåte er hentet fra veiledningsheftet Duodji i
grunnskolen (Fors & Jenssen, 2016) og jeg har derfor skissert direkte i materialer. Etter å ha
lest og sett på fremgangsmåten innledningsvis i pre-designfasen begynte jeg arbeidet med å
måle opp og sage ut, med båndsag, en passende lang bit av reinsdyrhornet. Det kan være
utfordrende og vanskelig å jobbe med båndsag når en jobber med mindre deler og det er
muligens tryggere å dele opp hornbiten med for eksempel en baufil.
Videre i prosessen boret jeg hull gjennom reinsdyrhornet hornet slik at jeg kunne benytte en
rundfil for å fjerne margen, men dette var en krevende prosess som tok tid. Videre fulgte jeg
fremgangsmåten med å pusse hornet med finkornet pussepapir, dette tok lang tid og jeg erfarte
at det måtte pusses i flere retninger, gjerne sirkulert, for å unngå små spor i hornet. Det blir også
mye fint støv av dette underveis og det lukter veldig merkelig å pusse på horn, men dette er
uunngåelig. Reinsdyrhornet har også sjatteringer som gjør at det ikke får en jevn hvit farge på
samme måte som margbein kunne fått dersom en valgte å benytte det.
Det neste steget i prosessen var å sy delen til nålene. Jeg sydde denne delen av ullstoff og sisti,
hvor jeg tok mål av beinbiten jeg hadde gjort klart og prøvetegnet mønster til nål-holderen i
skinn. Dette viste seg å være mer utfordrende enn jeg trodde da hornbiten sitt borede hull sin
diameter ideelt sett kunne vært større ettersom det første forsøket med å sy sisti og ullstoff
sammen for å danne nål-holderen ble for tykt og ikke gikk inn i nålhuset. Men ved å forminske
Eget bilde: Nålhus Eget bilde: Nålhus

37
mønsteret gikk det bedre, men det var utforende å sy sammen delene da dette er et smått arbeide
og jeg opplevde at det ble det mer utfordrende å sy i et så motstandsdyktig materiale som sisti
når arbeidet ble mindre. Avslutningsvis svinnet jeg en remse av sisti for å lage delen som går
gjennom nålhuset/hornbiten og festet på en nøkkelring. Jeg valgte også underveis å borre hull
i en reinhorns-knapp slik at den kunne festes inntil nål-holderen i stedet for å benytte to
nøkkelringer (slik at nål-holderen kan enkelt dras ut av nålhuset).
Jeg synes dette var et fin duodji-produkt, som absolutt er gjennomførbar i skolen, men det
krever tid og gode redskaper, da horn (og bein) er harde materialer å bearbeide. Og det å skulle
sy delen som nålene oppbevares på krever tålmodighet og nøyaktig oppmåling. Jeg har også
benyttet verktøy som båndsag som jeg ikke vil anbefale for bruk i skolen, spesielt i de mindre
klassetrinn, men her kan for eksempel baufil benyttes i stede. Det å borre hull var også litt
utfordrende da en jobber med små deler, så her kreves det forsiktighet.
dagbok.
dagbok.

38
Reinhorns-knapper
Under utprøvningen av dette praktisk-estetiske arbeidet har jeg skissert direkte i materialet i
design fasen. Dette duodji-produktet hadde heller ingen tydelig pre-design fase da jeg underveis
i arbeidet med nålhuset hadde igjen reinsdyrhorn og fant ut at jeg skulle forsøke å lage mine
egne reinhorns-knapper siden disse knappene ble hyppig brukt til tinntrådarmbåndene og
veskene.
Materialer:
Reinsdyrhorn
Fremgangsmåte, reflection-on-action og fagdidaktisk refleksjon:
Jeg brukte båndsag til kutte opp hornet slik at jeg fikk passe tykke biter, dette var en noe
utfordrende prosess da det og båndsag på så små deler er skummelt og vanskelig, spesielt i
skolen. På grunn av dette fagdidaktiske perspektivet og at det er avansert å bruke båndsag på
så små deler, bestemte jeg meg for å også forsøke med en baufil. Dette fungerte godt, men det
tok selvfølgelig mye lengre tid å sage opp hornet for hånd, da det er et veldig hardt materiale å
arbeide i. For å lage knapphull, forsøkte jeg både å bruke drill og søylebormaskin. Begge deler
Eget bilde: Reinhorns-knapper. Eget bilde: Reinhorns-knapper, utprøving størrelse
på bor og tykkelse.
dagbok.
dagbok.

39
gjør jobben, men en må være forsiktig med fingrene, da arbeidet er såpass smått. Avslutningsvis
pusset jeg knappene med fint pussepapir, og forsøkte å polere noen av de med poleringsfilt og
poleringspasta. Dette resulterte i at de fikk en glatt og glansfull overflate. Dette er en relativt
enkel, men noe tidkrevende måte å inkludere arbeidet med hard duodji i skolen. Jeg vil si at
dette prosjektet muligens egner seg best i de høyere klassetrinnene og i samarbeid med for
eksempel den samiske vesken eller tinntrådarmbåndet, slik at elevene får bruk for knappene i
prosjektene sine, og da får elevene erfaring både med å jobbe i hard og myk duodji.

40
Guksi – Samisk turkopp
Til dette duodji produktet har jeg innledningsvis, i pre-design fasen, laget noen enkle skisser,
men mye av skisseringen ble også gjort direkte i materialet i design fasen. Jeg har heller ikke
like mye erfaring med arbeid i treverk som jeg har i arbeid med andre myke materialer, så jeg
fant denne utforskningsprosessen noe mer utforende enn den praktisk-estetiske utforskningen
av myk duodji. Det vist seg også å være vanskelig å finne informasjon tilknyttet fremgangs-
måten i pre-design fasen, men jeg fant boken Kunsten å spikke av Niklas Karlsson (2018) som
jeg brukte som inspirasjon og veiledning i arbeidet i treverk, men jeg så også etter inspirasjon
på sosiale medier.
Eget bilde: Skisser av guksi/samisk turkopp – håndtak.
Eget bilde: Guksi/samisk turkopp av rikule i bjørk, med innfelt reinsdyrhorn i håndtaket.

41
Materialer:
Rikule i bjørk
Bjørkestubbe / bjørkeved
I arbeidet med den første koppen, valgte jeg å forsøke å holde meg til det tradisjonelle. Når jeg
skulle skaffe materialer til dette praktisk-estetiske arbeidet hadde jeg noe fordeler da jeg fikk
skaffet både rikulen og bjørkeveden gjennom min onkel som er skogseier. Jeg valgte å benytte
bjørk fordi det har en perfekt balanse når det gjelder treverkets hardhet, slik at det er lett å
bearbeide med håndverktøy (Karlsson, 2018), i tillegg er det et materiale som ofte brukes i
skolesammenheng.
I arbeidet med å designe koppen lot jeg rikulen sin naturlige form bestemme hvordan
utformingen skulle bli, jeg brukte den rundeste og dypeste biten for å forme selve koppen, men
måtte passe på å få plass håndtaket. Jeg fikk noe dårlig plass til håndtaket, da noe av rikulen
ikke var brukbar ettersom enkelte deler inneholdt hull osv, så jeg endte opp med å måtte lage
håndtaket noe kortere enn planlagt. Til selve utformingen brukte båndsag for å skjære ut
hovedformen, og figursag for å sage rundt håndtaket og tilpasse formen ytterligere. Videre
brukte jeg huljern, for å hule ut koppen og her var det viktig å være tålmodig og nøye i arbeidet
slik at koppen ikke sprekker eller huljernene skjærer feil. Dette var en prosess som tok lang tid,
spesielt da huljernene jeg hadde tilgjengelig idieelt sett kunne vært litt større utformet, men de
fikk jobben gjort. Selve rikulen var, selv om det er bjørk, et hardt materiale å jobbe i, men selv
om det viste seg å være mer utfordrende enn jeg hadde trodd så valgte jeg å fullføre arbeidet
ettersom rikulen er det som tradisjonelt benyttes til guksi. Men, men tanke på det fagdidaktiske
perspektivet i avhandlingen min gjorde dette faktum, i tillegg til at rikulen også er et element
som kan være utfordrende å få tak i til undervisning, at jeg valgte å forsøke å lage en guksi ut
av vanlig bjørkeved/bjørkestubbe hvor jeg fulgte samme fremgangsmåte som med guksien av
rikulen.
dagbok.
dagbok.
dagbok.
dagbok.

42
Ved å sammenlikne rikule av bjørk og vanlig bjørk oppdaget jeg at vanlig bjørk er mye enklere
å bearbeide for hånd. Samtidig er vanlig bjørk er et materiale som er mer tilgjengelig og letter
å anskaffe i større mengder, noe som gjør det enklere og mer tilgjengelig for bruk i
undervisningssammenheng. På den andre siden jeg har benyttet flere redskaper som kan være
utilgjengelige og/eller ikke 100% trygge å bruke i undervisningssammenheng, men prosessen
kan tilpasses og alternative redskaper som for eksempel baufil, figursag eller liknende kan
erstattet for eksempel båndsag. Elevene får også noe frihet til design av koppens utseende, både
i form av hoveddelens form og håndtaket. På denne måten kan også dette duodji-produktet
tilpasses i vanskelighetsgrad og skoletrinn.
Ornamentikk på reinsdyrhornbit
Eget bilde: Ornamentikk farget med akrylmaling.
Eget bilde: Ornamentikk under farget med akrylmaling.Eget bilde: Ornamentikk risset inn.

43
Materialer:
Reinsdyrhorn
Ideelt sett hadde jeg også et ønske om å ha ornamentikk på hornbiten, slik mange av
inspirasjonsbildene jeg har sett på har, men det viste seg å være vanskelig å risse mønster i
hornet og å farge utrisningen. Jeg forsøkt å risse ut mønster med kniv og med et spisset tannlege-
bor, men det var både vanskelig å få noe avtrykk på hornbiten og å få rette streker ettersom jeg
måtte gå over streken flere ganger for å få noe avtrykk. Etter å ha forsøkt dette på en prøvebit
valgte jeg det bort, ettersom jeg uansett ville konkludert med at denne delen ikke er ideell for
undervisning på grunn av vanskelighetsgraden.
Ornamentikk på håndtak med svijern
Underveis i arbeidet med guksi så bestemte jeg meg for å lage en guksi i vanlig bjørk og
underveis i arbeidet konkluderte jeg med at det å ha samisk ornamentikk på innfelt reinhorn i
håndtaket ble for omfattende, men gjennom refleksjonene jeg gjorde meg, fikk jeg ideen om å
forsøke å dekorere håndtaket i treverk med et svijern/svipenn. På denne måten kunne jeg likevel
integrere samisk ornamentikk i arbeidet, uten å benytte reinhornet. Jeg begynte pre-design fasen
i denne delprosessen med å lage noen enkle skisser og arbeidstegninger, men mye av
skisseringen ble også gjort direkte i materialet i design fasen for å få erfart å jobbe med
svijernet/svipenn.
Eget bilde: Skisser av samisk ornamentikk på håndtak.

44
Videre i prosessen utforsket jeg smått hvordan jeg skulle overføre mønsteret til håndtakene. Jeg
valgte å sage ut og pusse noen separate håndtak i bjørk slik at jeg fikk en mer virkelighets -lik
utforskning. Jeg hadde ikke blåpapir tilgjengelig, noe som hadde fungert fint til overføringen,
så jeg valgte å «lage mitt eget» ved å tegne på ark med en bløt blyant, B7. Før jeg la det ned på
håndtaket med, med blyanttegningen ned, og la det opptegnede mønsteret oppå og tegnet det
av – på denne måten ble mønsteret overført. På neste prøve, som er geometrisk mønster, tegnet
jeg direkte over på håndtaket og på den tredje prøven forsøkte jeg å tegne selvet mønsteret med
en litt myk blyant, B3, før jeg tegnet med er har blyant, H3, på baksiden slik at mønsteret ble
overført – Nb. mønsteret blir speilvendt.
Eget bilde. Overført med hjemmelaget blåpapir. Eget bilde. Direkte tegnet på håndtak.
Eget bilde: Skisser av samisk ornamentikk på håndtak og form på håndtak.

45
Egne bilder. Overført ved å tegne mønster med bløt blyant og overføre med å tegne over med hard
blyant.
Eget bilde. Ornamentikk på håndtak. Eget bilde. Ornamentikk på håndtak.
Dette å bruke svijern/svipenn fungerte overraskende bra, og er en mye mer undervisnings-
vennlig teknikk, som selv de litt yngre elevene kan gjennomføre. For eksempel kan de yngre
elevene lage spekefjøler og integrere arbeid med samisk kultur og duodji gjennom dekorering
med samisk ornamentikk, enten med bruk av svijern eller maling, som jeg også har forsøkt på
et håndtak. Det å arbeide med samisk ornamentikk var også noe noen av informantene minne
hadde gjort eller kunne tenke seg å gjøre, spesielt med de yngre elevene, da dette er en fin og
enkel måte å inkludere samisk kultur på i eget skapende arbeide. Inspirasjonen til utformingen
av ornamentikken hentet jeg fra tidligere presentert teori, runebommer, samiske helleristninger,
og boken Mönsterbok för samisk hemslöjd i Västerbottens län (Jacobsson, 1991), så her finnes
det mange muligheter også i forhold til formen på håndtaket. Jeg har forsøkt å lage et som er
formet som en laksehale og resten er mer enkelt formet, men her kan elevene være kreative og
vurdere hva de kan få til å utforme i treverk og vurdere hvor avansert ornamentikk de vil lage.

46
Overflatebehandling
Avslutningsvis utforsket jeg og reflekterte over hvordan treverk skulle overflatebehandles, her
valgte jeg å undersøke solsikkeolje, linolje og edeltreolje. Alle disse gir noe forskjellige
overflater, hvor solsikkeoljen og linoljen gir en noe matt overflate mens edeltreoljen gir en
blank overflate. Sett i et fagdidaktisk perspektiv kom jeg frem til at linolje og solsikkeolje egnet
seg best, da dette er naturprodukter som ikke inneholder løsemidler, slik at de er trygt å bruke
gjenstandene og trygt for elever å arbeide med. Tre lag med overflatebehandling var nok til å
gi gjenstanden en jevn overflate. Linoljen gir et mørkere uttrykk enn solsikkeoljen (og
edeltreoljen), men alle oljene fremhever treverkets sjatteringer og mønster.
Eget bilde: Overflatebehandling med forskjellige oljer og lag.
Eget bilde: Overflatebehandling, håndtak 1 (fra venstre): solsikkeolje, håndtak 2 (fra venstre):
Linoljer og håndtak 3&4 (fra venstre): edeltreolje.

47
Eget bilde: Overflatebehandlet guksi. Guksi av rikule (høyre) overflatebehandlet med linolje. Guksi
av bjørkeved (venstre) ) overflatebehandlet med solsikkeolje.

48
Ornamentikk på bein
Bein fra okse, margen er fjernet (beinet som er brukt er kjøpt til hund og hunden har fjernet
margen). Ettersom bein et er materiale som brukes i hard duodji ønsket jeg å benytte det til noe
praktisk arbeid, men her syntes jeg det var utfordrende å finne på noe som også egnet seg for
skolesammenheng. Etter mye tenking og leting etter inspirasjon kom jeg frem til jeg kunne
bruke beinets form som inspirasjon, noe som i mitt tilfelle gjorde at jeg visualiserte en lavvo.
Jeg ønsket også å lage noe som selv de yngste elevene potensielt kunne arbeide med og valgte
derfor å benytte maling for å dekorere beinbiten med samisk ornamentikk.
Eget bilde: Bein fra okse, med
påbegynt skisse.
Eget bilde: Bein fra okse, med
ornamentikk i maling.
Eget bilde: Bein fra okse, med ornamentikk
i maling.

Prosessbok - Duodji i Kunst og håndverk

Recommended

Recommended

More Related Content

Similar to Prosessbok - Duodji i Kunst og håndverk

Similar to Prosessbok - Duodji i Kunst og håndverk (19)

Prosessbok - Duodji i Kunst og håndverk