1. KKOOMMMMUUNNIISSEERREE
EEEERR..
CHRISTIAN BORCH OM:
● Å bli pensjonist
● Tapet av kona
● Kjærligheten
En Honda
125 kubikk
Hva har du med deg:
Hjelm
Når du går herfra er
du: Rolig
S
ittende overskrevs på sin nye
motorsykkel, med de sølvgrå
krøllene stukket på plass under
hjelmen, puster en distingvert
herremann ut.
– Dette intervjuet luktet
svidd, sier Christian Borch.
De siste ukene har han stilt opp i alle NRKs
«uhorvelige mengde» radiokanaler, pliktskyl-
digst svart på hvordan det blir å ta farvel med
skjermen etter 36 år som utenriksreporter og
programleder, hva han skal gjøre videre, hva
han ser tilbake på med mest glede, hva slags
musikk han foretrekker.
PÅ TAKTERRASSEN hjemme, med utsikt
over hele byen, over tre av hans tidligere hjem,
forklarer den nyslåtte 70-åringen at her kan
man se alle de viktige stedene i Oslo, om man
bryr seg om slikt.
-Hva er de viktige stedene i Oslo for deg?
-Jeg har ingen viktige steder i Oslo, sier
Christian Borch lett.
Han peker mot Ullernåsen der han bodde
med sin første kone, og deres barn vokste opp.
Christian Borch flyttet fra Bergen som fem-
åring, sammen med skipsmeglerfaren og
moren.
Nå peker han ned til Gressbanen ved Hol-
mendammen, der kjæresten bodde, henne
han møtte som 16-åring og som døde altfor
tidlig. Peker videre på huset han flyttet til da
han giftet seg på ny, før han endte opp her, i
ungkarsredet i Slemdalåsen.
Her trakk han et lettelsens sukk da han
flyttet etter skilsmissen, og så kom en fransk-
italiensk skjønnhet og kapret hele Norges
gråhårede nyhetsanker. Et nytt kapittel, eller
skal vi si en utvidet nyhetssending i beste
sendetid.
30. JUNI HAR BORCH sin siste arbeidsdag i
statskanalen. Han er overrasket over all
oppmerksomheten.
– Ja, det må jeg nok si. Det har vært langt
over all forventning. Folk er lei seg for at jeg
slutter, og det gir de uttrykk for så øra flagrer.
–Hva skriver folk?
–Nei, de snakker om en personlig stil, og
det er det kanskje noe i. Jeg har forsøkt å
kommunisere med noe annet enn klisjeer,
snakke et menneskespråk.
–Noen ganger har det virket som du
selv er blitt ganske grepet av det du
har formidlet?
–Det å lese opp en tekst er ikke å formidle,
du må være til stede hele tiden, kjenne på
stoffet.
–Har det vært tøft å ta med seg sjelen inn
i så mye krig og elendighet?
–Ja, men det er jo en jobb. Jeg har vært
mye ute og reist, møtt mennesker på dødscel-
len i USA, møtt mennesker i sultkatastrofer i
Afrika. Du finner en måte å takle det på.
17 år gammel dro Christian Borch til sjøs.
Han forteller at han kom tilbake med en
visshet om at menneskelige verdier ikke var
knyttet til sosiale miljø.
–Visste du ikke det før?
–Nei, jeg gikk i blazer og KNS-slips og var
nok i et ganske lukket miljø på vestkanten.
–Ble du journalist for å markere avstand
til familien?
–Jeg vet ikke, men jeg skjønte nok relativt
tidlig i livet at pengetjening for pengetje-
ningens skyld ikke er noe særlig å trakte etter.
Borch begynte å jobbe for Morgenbladet,
giftet seg med Ragnhild og fikk en datter, så
en datter til. Hun ble født med en i utgangs-
punktet fatal hjertefeil.
Etter flere operasjoner og åtte års uvisshet
var datteren endelig reddet. Da ble Ragnhild
syk av kreft.
Det var midt i jernteppets fall og Lech
MITT FRISTED