I NRK-dramaserien "Kampen for tilværelsen" utforsker manusforfatter Jan Olaf Johannessen hvor galt det kan gå når livet blir for lett. Les intervjuet i DN Magasinet.

1. 16 |
DN Magasinet | 30. august 2014
Bjørn Olaf jOhannessen (48)
I dirrepunktet
Folk med mye suksess begynner fort å skape sine egne
problemer. Slik sett spøker det for manusforfatter
Bjørn Olaf Johannessens nattesøvn.
Kristine Hovda
Melisa Fajkovic
Se for deg dette: Du er en mann i midten av tred-veårene,
bor i Trondheim og jobber i Sintef som marin-teknolog.
Arbeidsoppgaven din er å finne nye måter å
begrense omfanget av oljesøl. På fritiden liker du å lese
bøker og se på film, gjerne regissert av Woody Allen
eller Wim Wenders. En dag, for moro skyld, sender du
inn et manus til en skuespillerkonkurranse.
– Jeg hadde nok syntes det var ganske absurd om
noen fortalte meg hva som kom til å skje, sier Bjørn
Olaf Johannessen.
I høst sender NRK dramaserien «Kampen for tilvæ-relsen
», der Johannessen står for manus sammen med
Erlend Loe og Per Schreiner. Senere denne dagen skal
Johannessen ferdigstille manus til filmatiseringen av
Gaute Heivolls suksessroman «Før jeg brenner ned». I
høst blir det premiere både på kortfilm og på langfil-men
om en tysk tryllekunstner som forsvinner fra et
hotell i Grong. Neste år kommer filmen «Every Thing
Will Be Fine», regissert av Wim Wenders og med James
Franco i hovedrollen. En lynkarriere.
– Hvordan forholder du deg til suksessen?
– Nei, det tenker jeg ikke så mye på, egentlig. Jeg har
begynt å få noen forespørsler fra utlandet, men forelø-pig
er det bare det. Det er jo det jeg helst vil, få lov til å
sitte og dikte. Så får en gå ut fra at noen har lyst til å
lage noe på det.
Og så sier han:
– Eller kanskje jeg får lyst til å gjøre noe helt annet.
Bjørn Olaf Johannessen
▶ Alder 48 år
▶ Bakgrunn Født og
oppvokst i Bergen.
Utdannet marintekno-log
fra NTNU i Trond-heim.
Selvlært
manusforfatter.
▶ Aktuell Har skrevet
manus til NRKs nye
Ullevål Hageby-dramaserie
«Kampen for
tilværelsen» sammen
med Erlend Loe og
Per Schreiner. Kortfilmen
«Folk som faller» vises på
Høstutstillingen i Oslo
fra 13. september.
Andre juledag kommer
langfilmen «Dirk Ohm»,
regissert av Bobbie
Peers. I 2015 ventes
langfilmen «Every Thing
Will Be Fine», regissert
av Wim Wenders.
profil
Ambivalensen. Norges nye manusforfatterstjerne
nipper til kaffen ved et utebord i Ullevål Hageby. Ullevål
Hageby er kjent for å være medie- og kulturelitens fore-trukne
boligstrøk. Selv bor Johannessen på Vålerenga
på østkanten i Oslo. Enn så lenge hilser kultureliten på
ham her oppe, ryktene sier at tv-serien inneholder både
utroskap og seksualitet av det mindre stuerene sla-get.
Johannessen holder kortene tett inntil brystet og
understreker samtidig at serien er skrevet av Schreiner,
Loe og ham selv i fellesskap.
– Kanskje har vi våget å gå litt ekstra langt fordi vi all-tid
er kreditert, alle tre. På den måten er det ingen som
vet hvem som har skrevet episoden.
«Kampen for tilværelsen» handler om nordmenn
flest, et folk av millionærer som er fanger av sin egen
velstand. For når vi lever på toppen, har vi ingen å skyl-de
på når vi ikke er lykkelige.
– Jo lenger opp du kommer, jo mer eier du dine egne
problemer. Når livet ikke lenger handler om å skaffe tak
over hodet og mat på bordet, flytter du problemene over
på deg selv. Da begynner grublingen. «Hvordan bruker
jeg livet mitt, hvem lever jeg sammen med, hvorfor kla-rer
jeg ikke å få til samlivet mitt, hvorfor gjør naboen
karriere og ikke jeg?» – slike ting, sier han.
– Er det så vanskelig å slå seg til ro med et godt liv?
– Det kan du spørre om, men idet du begynner å få det-te
gode livet, dukker det opp så mange alternativer. Når
det virker som om hele menyen ligger foran deg, blir du
veldig bevisst på hva du kunne ha valgt, hva du kunne
ha vært. Da melder de eksistensielle spørsmålene seg.
Introvert fordel. Barndommen beskriver han som
en typisk middelklasseoppvekst, en tomannsbolig på
Bønes like utenfor Bergen sentrum, hjemmeværende
mor, far som jobbet i rederi. På skolen var han den flin-ke
og anonyme eleven, på fritiden slang han rundt med
kamerater, spilte litt fotball i gaten, leste bøker.
– Var du sjenert?
– Litt introvert, antagelig. Mens ekstroverte fyller
rommet, har de introverte mer tid til å se seg om.
Bjørn Olaf Johannessen later ikke til å ha gått gjen-nom
den store personlighetsendringen siden barn-dommen.
Ordene kommer lavmælt og prøvende.

2. | 17
DN Magasinet | 30. august 2014
DET GODE LIV. Bjørn Olaf Johannessen ante ikke at han var så god til å skrive. Den tidligere Sintef-forskeren har gjort uventet braksuksess som manusforfatter.

3. 18 |
DN Magasinet | 30. august 2014
DET GODE LIV? Familiefar og tannlege Vidkun Rotevatn (Ola G. Furuseth) er en av rollefigurene i serien «Kampen for tilværelsen» på NRK.
Når det virker som om hele menyen ligger
foran deg, blir du veldig bevisst på hva du
kunne ha valgt, hva du kunne ha vært
Noen ganger stopper han seg selv midt i en setning.
Han stiller oppfølgende motspørsmål, som om inter-vjuet
burde være en gjensidig samtale, kanskje er det
genuin interesse, kanskje er det beskjedenhet på egne
vegne, kanskje en trang til å holde noe for seg selv.
– Jeg interesserer meg for relasjoner, særlig dem mel-lom
menn og kvinner. Det er vel det jeg føler jeg er god
til å skrive. Jeg tror at det til en viss grad går an å utfor-ske
noe gjennom tekst, slik at man blir ferdig med det.
– Hvorfor begynte du ikke å skrive tidligere?
Han smiler beskjedent.
– Jeg vet ikke. Jeg har aldri hatt en drøm om å bli
manusforfatter, men jeg har sett filmer og lest mange
bøker. Det slo meg bare aldri at jeg kunne gjøre det selv.
STILLSTAND. «Silkematt», det første manuset, det som
satte alt i gang, handlet om et ungt par som skulle male
en vegg, og om alt som kommer frem mellom dem. I
novellefilmen «Kjøter» ser vi en mann som finner en
stygg hund på gaten og tar den med hjem. Til kjæres-ten
sier han at han har lovet å passe den for en kollega.
– Filmen utforsker desperasjonen som kan oppstå i et
forhold som står helt stille. En relasjon som har gått så
langt at man må gripe de virkemidlene man har, få noe
til å skje, hva som helst.
Filmen «Nowhere Man» handlet om en mann som
iscenesetter sin egen død for så å angre og innlede et
hemmelig forhold til sin kone fem år senere.
– Jeg henter mye inspirasjon fra da jeg var i slutten av
tyveårene, den perioden da du er i ferd med å ta noen
valg som skal vare, valg som kan føles store og tunge.
– Har du noen gang tatt med deg en hund hjem?
Han ler.
– Nei, men jeg har vært i forhold som var så på dirre-punktet
at det kunne vært kjekt å ta med seg en hund
hjem.
Stillhet.
– Det er nok fordelen med å være litt voksen da jeg
begynte å skrive. Jeg har aldri hatt problemer med å
finne materiale.
Lykke. Hver morgen klokken ni, etter å ha kysset sam-boeren
og glasskunstneren Cathrine Maske farvel og
fulgt sønnen Jacob til skolen, setter Johannessen seg
ved skrivebordet i arbeidsfellesskapet på Bislett og job-ber
konsentrert til klokken fire. Noen ganger på vei
hjem kan han kjenne på den sterke lykkefølelsen som
kommer av å skrive en ordentlig god scene. Den johan-nessenske
metode handler om å strekke øyeblikket så
langt som mulig. Helst til det gjør vondt. Under arbei-det
med «Kampen for tilværelsen» holdt Loe, Schreiner
og Johannessen fast på dogmet om alltid å innlemme
en scene på 11 minutter.
– Jeg trodde vi ville møte motstand på den ideen, men
det fungerte veldig bra. Ofte når folk sier noe smart på
film, kutter man like etterpå. I det virkelige liv sier man
foto: thomas ekström/nrk
ofte noe dumt like etter at man har sagt noe smart. Vi
ville ha med det øyeblikket.
– Det var Orson Welles som sa at om man ønsker seg
en lykkelig slutt, må man avslutte historien i tide?
– Ja, det er sant. Man burde ha den muligheten i virke-ligheten
også. En knapp man kunne trykke på. Sånn, vi
avslutter her, nå har vi det så fint.
En annens liv. Den introverte gutten som ble suk-sessfull
manusforfatter, med kunstnersamboer, en
sønn som har bursdag i neste uke, møblert hjem på
Vålerenga. Slik slutter historien om Bjørn Olaf Johan-nessen.
Eller?
– Jeg vet ikke om en eneste ting jeg kunne tenke meg
å være på permanent basis. Det er vel derfor jeg liker
å skrive. Film handler om å ha noen annens liv for en
stund, uten å måtte leve det.
– Det høres litt trist ut?
– Nei, det synes jeg ikke.
– Nå har du vært sivilingeniør og manusforfatter. Hva
blir det neste?
Han blir stille en lang stund.
– Jeg kunne kanskje tenke meg å ha et mer praktisk
yrke, bli håndverker. Men det krever også en utdannelse.
Et anstrøk av vemod.
– Det er grenser for hvor mange nye veier du kan slå
inn på. ●
magasinet@dn.no
I dirrepunktet