Tusener av barn i Ecuador blir latt tilbake når foreldrene emigrerer ulovlig for å søke lykken i USA.

1. hovedsaken
migrasjon
Kristine Hovda
kristine@hovda.no
n Chuchun/Tambo,
Ecuador
Alene hjemme
side
20 –
VÅRT LAND – lørdag 16. november 2013

2. Hampus Lundgren
info@hampuslundgren.com
(foto)
Bestemoren til Esteban Mishirum­
bay har fortalt at han har forandret
oppførsel de siste ukene. Tiårin­
gen sover dårlig, slår etter­lillebror
Brayan og virker ukonsentrert på
skolen. For tre måneder siden
dro faren hans til USA for å finne
a
­ rbeid. To måneder senere dro og­
så moren, hun sa hun skulle følge
den 16 år gamle niesen et stykke
på veien til USA. Fra Guatemala
ringte hun bestemor Luz Simbaina
hjemme i det enkle steinhuset i
fjellbygda Chuchun i Ecuador
og sa at også hun ville forsøke å
s
­ mugles over grensen. Hun ville
bli i USA i fem år og tjene penger
til et nytt, flott hus til dem.
– Jeg gråt og sa til bestemor at
hun måtte be mamma om å kom­
me hjem igjen. Men hun sa at hun
måtte gjøre det for vår skyld, sier
Esteban.
Han kikker ned i gulvet. Like
e
­ tter ankomsten i Miami ble
moren­tatt av politiet og fengslet.
– Det går greit med meg. Jeg
tenker mest på småsøsknene mine,
på Brayan og på Ingrid. Hun er
bare tre år.
Tusenvis. Mellom 1990 og 2000
økte antall barn i Ecuador med
foreldre i utlandet fra 17.000 til
150.000. I 2006 hadde 218.000
barn i Ecuador minst en av forel­
drene i utlandet. De fleste av for­
eldrene emigrerer ulovlig til USA,
viser tall fra Unicef. Bestemor
Luz Simbaina har selv vært illegal
immigrant. Hun måtte forlate
tre døtre fordi hennes ektemann,
som selv hadde emigrert, sluttet å
sende penger hjem.
«Før visste ingen hva
USA var. Nå reiser
alle»
Luz Simbaina, tidligere emigrant
Fortvilet: Oldemor Jesus (97), bestemor Luz,
Esteban Mishirum­(10, fra venstre) Brayan (8)
og Ingrid (3) har akkurat fått vite at barnas mor
sitter fengslet i Guatemala. Hun ble tatt da hun
ville smugles inn i USA for å tjene penger til
f
­ amilien i fjellbygda Chuchun i Ecuador.
– Jeg fikk tjent penger til å kjøpe
et jordstykke så vi kan overleve her.
Men døtrene mine måtte klare seg
­
selv, ingen satte grenser for dem.
De ble gravide altfor tidlig.
Hendene er ru og skitne etter­
en formiddag ute på jordet.
E
­ tter elleve år kjøpte Simbaina
­
et jordstykke og kom tilbake til
­
Ecuador i fjor, fordi datteren ville
ha henne ­ jemme hos barnebarna.
h
Nå er hun sint og fortvilet.
– Hun trengte ikke å dra, det var
ektemannen som lokket henne.
Hvordan skal jeg og mamma klare
å ta vare på tre små barn alene?
Oldemor Jesus på 97 år har 30
De siste årene har strømmer av ecuadorianere
emigrert illegalt til USA. Prisen betaler barna, som
får store problemer når mor og far plutselig drar.
VÅRT LAND – lørdag 16. november 2013 – side
21

3. 1
2
3
4
1 Ukonsentrert: Esteban får ikke sove om nettene og får hjelp av skolepsykologen etter å ha bråket i timene. Selv er han mest ­ ekymret for søsknene.
b
2 Fellesskap: Mange barn i Tambo vokser opp uten foreldrene. Esteban er en av dem. 3 Jordbruk: For pengene ­ estemor Luz tjente i USA kjøpte hun en
­
b
jordlapp. Nå livnærer familien seg på mais og kaninoppdrett. 4 Nybygg: Penger som sendes hjem finansierer nye hus. Mange står halvferdige i årevis.
barnebarn i USA. Da bestemor
landet i hopetall for å jobbe som
dro, måtte hun ta seg av de tre
illegale arbeidsmigranter i USA.
jentene. ­ oren til Esteban var den De første som dro var fattige og
M
siste hun hadde igjen i Ecuador.
ufaglærte, men tjente gode penger
– Jeg gråter hele tiden. Hele
på å selge sandwicher eller jobbe
familien min er borte. Før visste
som anleggsarbeidere i New York
ingen hva USA var. Nå reiser alle.
eller i Massachusetts. De kom
Denne migrasjonen har vært en
hjem med lommene fulle av ­ ollar,
d
eneste stor ulykke, sier hun.
bygde hus og kjørte dyre biler
Tidligere i dag ringte datteren
og ble mye rikere enn legene og
advokatene i deres gamle nabolag.
fra fengselet. Hun forteller at de
behandler henne dårlig, at hun må Det lokket flere til å prøve lykken,
særlig under den politiske krisen
gå med håndjern og fotlenker. Nå
og arbeidsløsheten som fulgte
angrer hun at hun dro til USA.
i 1996 og 1997, så i år 2000, da
– Men det er for sent å angre nå,
Ecuador opplevde nedgangstider­
sier bestemor Luz Simbaina.
Moren til Esteban betalte 12.000 som følge av at landet forlot sin
egen valuta Sucre til fordel for
dollar til coyotene, menneske­
amerikanske dollar. Plutselig
smuglerne. Nå risikerer hun en
bot på ytterligere 12.000 dollar for var pengene mye mindre verdt.
Mange slet med å få mat på bordet.­
å ha krysset grensen illegalt.
– Det tar minst tre år å tjene nok I 2004 forlot hele 9 promille av
penger til å betale coyotene. Vi har befolkningen landet, året etter 6,
ingen mulighet til å betale gjelden i kriseåret 2008 dro 8 promille.
Svært mange av dem kom fra de
herfra. Nå må hun bli i USA dob­
fattige fjellandsbyene på 3.000
belt så lenge.
Bestemoren reiser seg. Det er
m
­ eters høyde midt i Ecuador.
på tide å gå tilbake til arbeidet på
jordet.
En bedre fremtid. 13-årige Junior
– Jeg angrer på at jeg kom hjem. Yunga bruker litt tid på å forklare
Det er nesten ingen penger å tjene hvor han bor nå. Etter at store­
her. Hadde jeg blitt, hadde kanskje søsteren på 18 nylig giftet seg, kan
ikke datteren min reist til USA.
han ikke lenger sove hos henne,
så nå er han delvis tilbake hos
Lykkejakt. En regner med at så
Mama Luz, morens søster som tok
mange som 700.000 ecuadorianere­ over omsorgen for ham og de fire
oppholder seg i USA. Siden
søsknene da foreldrene plutselig
70-tallet har ecuadorianere forlatt
emigrerte da han var syv måneder.
side
22 –
VÅRT LAND – lørdag 16. november 2013
Men Mama Luz har åtte egne
barn, enda en niese og flere barne­
barn som også gjør krav på hennes
oppmerksomhet. Junior vil vekk.
– Jeg håper å få dra til USA snart,
kanskje til neste år. Mamma og
pappa har sagt at de skal ordne
noe. Jeg har lyst til å gå på skole
og utdanne meg til lege.
«Det var bra at
m
­ amma og pappa­dro
fra Ecuador. Eller, ikke
bra, men nødvendig»
Junior Yunga (13)
Junior har ikke den tradisjonelle
lange fletten som de fleste andre
indianerguttene. Luggen er lang, i
beste emo-stil, han trekker hetten
på genseren over hodet og dekker
ansiktet med palestinaskjerf. Øy­
nene er mørke. Men 13-åringen
holder fast på at han ikke er sint på
foreldrene for å ha forlatt barna.
– Det var bra at mamma og
pappa­dro fra Ecuador. Eller, ikke
bra, men nødvendig.
Foreldrene har forklart at de
dro til USA for å skape en bedre
fremtid for barna. De sender klær
og penger til mat. Først var planen
å komme hjem etter noen år. Men
planen drøyde. Junior kjenner
dem bare fra telefon og samtaler
over internett. Mama Luz forteller
senere at søsteren ringte henne fra
Guatemala og ba henne ta vare på
ungene, at de eldste barna på syv
og åtte var i sjokk da de fikk vite
hva som hadde skjedd. Junior ble
syk fordi han plutselig ikke fikk
mer morsmelk. De første årene
slåss og kranglet barna mye. Da
Junior var syv år og den eldste
broren 15, flyttet søskenflokken
ut fra tanten og for seg selv. En
etter en dro først den eldste, så
nestemann til USA, nå er de bare
to igjen. Storesøsteren vil også dra.
Junior stryker den lange luggen på
plass langs øret.
– På hvilken måte er det anner­
ledes å vokse opp slik du har gjort?
Han blir stille et øyeblikk. Ser
ned i gulvet.
– Man får alt man trenger. Men
man får ikke den samme omsorgen
og kjærligheten.
Beste foreldre. Gabriel Guamain
er president på Tambos trespråk­
lige skole Mushuk Kawsay, som
betyr Nytt Liv på stammespråket
kichwa. Her får indianerbarn
o
­ pplæring i deres eget språk,
k
­ ultur og tradisjon. Han ser daglig
utfordringene knyttet til emigra­
sjonen. Nå vurderer de å opprette
et eget internat tilknyttet skolen,
der foreldreløse barn kan bo.
– Noen barn blir bare forlatt. Vi
oppdager det når de kommer på
skolen med skitne klær eller uten

4. Alene hjemme: Junior Yunga (13, helt til venstre på familiebildet) har den siste tiden bodd hos tante Mama Luz etter at storesøsteren på 18 år nylig
g
­ iftet seg. Junior har vokst opp i dette huset sammen med søskenbarna og tre eldre søsken. Foreldrene kjenner han bare via telefon
og samtaler over internett. De dro til USA da han var bare syv måneder.
Opprør: De andre indianerbarna har lang hårflette og skoleuniform. Ikke Junior. Foreldrene sender ham dyre klær fra USA. Han savner noen å høre til.
VÅRT LAND – lørdag 16. november 2013 – side
23

5. Forsvinningen: Søskenparet Pedro (17) og Karolina (16) Pomaquiza har ikke sett moren siden hun forlot dem alene hjemme, fem og fire år gamle. Hun
sa hun skulle ut en tur, men forsvant sporløst på en smuglerbåt mellom Mexico og USA. Siden da har søskenparet bodd hos mormor og morfar.
Savn: Bildet på veggen viser Karolina som liten sammen med moren.­Nå
har ikke mor og datter sett eller snakket med hverandre på 13 år.
side
24 –
VÅRT LAND – lørdag 16. november 2013
Rotfast: Pedro ønsker ikke å gjøre som sine foreldre og emigrere. – Jeg
vil bli her og utdanne meg til elektriker. Livet mitt er her, sier han.

6. matpakke. Mange sliter veldig på
skolen, sier han.
– Mens andre har det godt mate­
rielt sett, foreldrene sender penger
hjem til besteforeldre eller onkler
og tanter som de får bo hos. Men
de mangler den helt nære kontak­
ten og omsorgen som bare forel­
drene kan gi dem. Dette er noe av
årsaken til at vi stiftet skolen, for å
fange opp disse barna, sier han.
Guamain mener besteforeldre­
generasjonen i Tambo gjør en
kjempejobb, men at de har mange
utfordringer. Det kjenner han også
selv på kroppen.
– Mange barn vokser opp med
besteforeldre som er veldig gamle.
De lever i forskjellige verdener,­
og kjenner ikke hverandres
referanser.­Besteforeldrene klarer
ikke følge opp ungdommene. De
unge jentene­leter etter farsfigurer­
i mennene de møter, og blir
ofte altfor tidlig gravide. Vi har
p
­ roblemer med ungdomsgjenger
som stjeler og slåss, driver med
alkohol og narkotika.
Han rister på hodet.
– Det hender også at noen av
jentene blir misbrukt av de de
bor hos. Først da kommer en av
f
­ oreldrene hjem igjen, men da er
– Noen barn blir bare forlatt. Vi
o
­ ppdager det når de kommer på skolen
med skitne klær eller uten matpakke,
sier Gabriel Guamain, president på
den trespråklige skolen i Tambo.
det også vist seg at det ikke nød­
vendigvis er de fattigste­­ amiliene
f
som emigrerer. En nyere under­
­
søkelse fra Verdensbanken viser
­
at de fattigste 75 prosentene av
­
familiene­i Ecuacor bare mottar 16
prosent av migrantpengene. Barna
­
som mottar penger, rapporterer
­
ofte om mobbing og utfrysing, da
klasse­ amerater og lærere reagerer­
k
på den økte levestandarden i
form av dyre klær, mobiltelefoner­
og PC-spill. For mange fører
m
­ igrasjonen imidlertid til økt
f
­ attigdom, fordi foreldrene ikke
klarer å skaffe inntektsgivende
arbeid i USA, eller fordi barna blir
nødt til å ta seg arbeid istedenfor å
få seg en god utdanning.
Forsvunnet. Da Pedro (17) og
Karolina (16) Pomaquiza var fem
og fire år fortalte moren at hun
skulle ut en tur. Det var det siste
de så av henne. På vei til USA
f
­ orsvant hun og broren sporløst.
– Noen sier at hun druknet. Men
Karolina Pomaquiza (16)
vi vet ikke, sier Karolina.
De står utenfor kirkedøren, det
det ofte for sent. Barna vil ikke ha
er søndag formiddag og fest­
noe mer med foreldrene å gjøre.
samling etter dagens barnedåp.
– Hvorfor er det så mange som
Sammen med besteforeldrene
drar?
skal de på markedet og handle
Guamain tenker seg om.
e
­ tterpå. Faren sender hver måned
– I begynnelsen var det mange av 200 dollar­hjem fra USA, penger
de aller fattigste og lavutdannede
som skal dekke skolegang, mat
som dro, da det var gode tider i
og klær. Det er altfor lite. Beste­
USA. De kom tilbake og bygde
foreldrene må jobbe mye for å få
seg flotte hus, og ble mye rikere
få mat på bordet. Karolinas jobb er
enn dem de tidligere hadde vært
å vaske familiens klær for hånd og
ansatt hos. Det fikk mange til å
lage mat, Pedro bærer ved, mater
bli misunnelige. Og de som nå
hønene og marsvinene og steller i
har dratt, ringer hjem og forteller
kjøkkenhagen.
historier om hvor flott de har det i
– Pappa hadde allerede dratt til
USA. Det har også hendt at lærere USA. Det var han som fikk henne
på skolen sier til barn som sliter
til å dra fra oss. Nå har han fått seg
på skolen at de bare må gi opp
ny kone og nye barn.
Hun trekker på skuldrene.
u
­ tdanning, og heller komme seg til
– Hvert år sier han at han skal
USA, sier han, og fortsetter:
komme hjem igjen. Men jeg var
– Men det er et hardt liv, og
vel ti, elleve år da jeg sluttet å tro
det er blitt vanskeligere. De siste
årene er det mange som sliter med på det, sier Karolina.
Hverken hun eller broren tenker
å finne arbeid. Mange har ikke
å emigrere selv.
råd til å sende penger hjem til
– Jeg vil bli her og utdanne meg
barna. De historiene hører vi ikke
til elektriker. Livet mitt er her, sier
om. Det sitter langt inne for dem
Pedro.
å innrømme det, etter at de har
Søsknene er glade i bestefor­
f
­ orlatt barna sine.
eldrene sine, men de har mange
Hjerneflukt. De fleste migrantene­ konflikter. Karolina sier at de ikke
får gå ut og treffe venner, heller
som drar til USA har høyere
ikke ha besøk. Besteforeldrene er
u
­ tdanning enn gjennomsnitts­
befolkningen. Det fører til alvorlig­ redde for at Pedro og Karolina
skal havne i bråk eller ruse seg.
tap av kunnskap og kvalifisert
Etter­skolen drar Karolina hjem
arbeidskraft i Ecuador, ikke minst
og gjør husarbeid, deretter lekser.­
blant leger, helsepersonell og
sosial­ rbeidere som kunne ­ julpet Pedro­spiller fotball en gang i
a
h
uken etter skoletid.
barna som er skadelidende under
– Det er vanskelig å oppdra
migrasjonen. De senere årene har
«Pappa fikk mamma
til å dra fra oss. Nå
har han fått seg ny
kone og nye barn»
Forlatt: Mange halvferdige byggeprosjekter blir aldri ferdige. Emigranter
finner seg nye familier i USA og glemmer ektefelle og barn.
VÅRT LAND – lørdag 16. november 2013 – side
25

7. Ulykkelig rikdom: Christina Quinteros (29) forlot sønnen på to år i Tambo da hun dro til
USA. Nå bor hun og døtrene Sherly (8) og Kayla (5) i et av Tambos fineste hus, men har
knapt penger til mat og klær. Sønnen vil ikke se henne.
b
­ arna. De er ikke våre egne, og vi
kan ikke være så strenge med dem
som vi ville vært med våre egne
barn, sier bestefaren senere, ­ nder
u
middagen som består av mais,
bønner og kokte egg.
– Barna hører ikke på oss, de gjør
som de vil, sier han.
På veggen henger et bilde
av ­ atteren. Han hekter det av
d
kroken­og stryker kjærlig over det,
og så gråter både han og kona.
– Datteren vår. Det var en ulykke
at hun skulle dra. Vi savner henne
sånn.
Støtte. Selv om de ikke kan inn­
rømme det offisielt, støtter Ecua­
dors myndigheter emigrasjonen
til USA. Etter oljen er pengene fra
ecuadorianere i USA landets stør­
ste inntektskilde, og over ti ganger
så mye som Ecuador får i bistand.
En av tre ecuadorianske familier
mottar penger fra slektninger i
utlandet. Dobbeltheten viser seg
i samtalen med psykolog Diana
Guyara på Tambos migrasjons­
kontor. Hun møter ukentlig barn
som sliter etter at foreldrene har
forlatt dem. Notatboken er deko­
rert med prinsessemotiver, det får
ofte barna til å åpne opp, sier hun.
– Mange barn sliter med angst og
nervøsitet. Vi ser mange barn som
ser vanskjøttet ut. Foreldrene har
helt glemt dem. Mange får pro­
blemer. Men vi forsvarer samtidig
foreldrenes rett til å emigrere.
– Hvorfor det?
– Migrasjon har funnet sted gjen­
nom alle tider. Problemet er ikke
migrasjonen, men hvordan vi som
samfunn har taklet den. Vi i kom­
munen var ikke forberedt på tiltak
for å hjelpe barna i den situasjonen
som har oppstått, sier hun.
– Mener du at det er statens ansvar
å ta vare på barna?
– Altså, nå skylder alle på migra­
sjonen så fort det oppstår proble­
side
26 –
VÅRT LAND – lørdag 16. november 2013
ecuador
Republikk i den nordvestlige
d
­ elen av Sør-Amerika, ved ekvator.
G
­ renser til Colombia i nord, Peru i
sør og øst, og til Stillehavet i vest.
Ecuador er et utviklingsland med
store lån i utlandet. Før oljeutvinningen startet i 1972 var økonomien helt avhengig av jordbruket.
Utgjorde på 1400-tallet den nordligste delen av det gamle inkariket.
Tatt i besittelse av Spania tidlig på
1500-tallet. Fra 1819 del av Gran
Colombia, «Stor-Colombia».
Ble en selvstendig stat i 1830.
mer med barn. Men jeg ble selv
forlatt av faren min da jeg var syv
måneder. Da jeg var 13 dro moren
min og jeg til USA i syv år. Jeg
klarte å takle situasjonen, fikk en
god utdanning, lærte engelsk og
gjør det godt i livet.
– Du forsvarer foreldrenes rett til å
emigrere illegalt til USA. Hva med
barnas rett til en trygg oppvekst?
Hun nøler.
– Vi vet at foreldrene gjør vondt
mot sine egne barn ved å reise. Vi
driver holdningsskapende arbeid
for å prøve å overtale dem til å bli.
Men de reiser likevel. Vi prøver å
gjøre det beste ut av situasjonen.
Anger og sinne. – Hver dag
a
­ ngrer jeg på at jeg dro til USA.
Christina Quinteros (29) har
fortalt den lange historien om
hvordan hun fikk problemer i USA
da hennes daværende ektemann
b
­ rukte opp pengene hun tjente­på
kaféjobben hun hadde i småbyen
utenfor New York, hvordan hun
møtte en ny mann som mishandlet
henne og truet med å drepe henne,
hvordan hun klarte å sende Sherly
(8) og Kayla (5), begge født i USA,
hjem til Ecuador og i sikkerhet før
hun selv kom hjem til Tambo for
tre år siden. Men Quinteros har
Quito
Ecuador
Tambo
også en sønn, som ble værende
hos bestemoren da hun dro som
16-åring. Øynene hennes fylles
brått av tårer.
– Han er 15 år nå. Jeg tror han er
sint på meg. Han vil ikke ha noe
med meg å gjøre.
Det var moren som overtalte
henne til å dra. 14 år gammel
ble Christina Quinteros gravid,­
k
­ jæresten hadde ingen jobb,
«Mange barn ser
v
­ anskjøttet ut.
Foreldrene har glemt
dem. Men vi forsvarer
s
­ amtidig foreldrenes
rett til å emigrere»
Diana Guyara, psykolog
u
­ tgiftene ble store. De giftet seg,
og da ektemannen dro, mente mo­
ren hun burde følge etter, det var
ikke bra å leve fra hverandre. Helst
ville hun blitt i Ecuador og fått en
utdanning. Moren mente jobbut­
siktene var for små. Sønnen måtte
bli igjen i Tambo, det ville være for
farlig å smugle ham over grensen.
– Det var farlig. På overfarten
prøvde en av menneskesmuglerne
å voldta meg, forteller hun.
Nå bor Quinteros og døtrene
i et av Tambos fineste hus, alle
møblene er sendt fra USA. Men
den lille familien har knapt nok
penger til mat og klær. Hun har
ingen jobb, og barnas fedre nekter
å sende barnebidrag. Kun en onkel
husker på dem iblant, 300 dollar
hver tredje måned.
– Jeg har vært så sint på moren
min for at hun fikk meg til å dra.
Hun slår ut med armene.
– Jeg fikk det flotte huset jeg ville
ha, men jeg har ingen utdanning,
ingen jobb, ingen penger, ingen
venner. Jeg går rundt alene her
uten å vite hva jeg skal gjøre.
Hendene lander i fanget.
– Og jeg mistet sønnen min for
alltid.
Savn. Psykolog Diana Guayara
fra migrasjonskontoret står i dør­
åpningen på toget som leder opp
til inkaruinene noen kilometer
nord for Tambo. Som et ledd i å
gjøre barna kjent med kommunens
tiltak, organiserer migrasjons­
kontoret skoleutflukter for alle
barna. Denne dagen står klassen til
E
­ steban Mishirumbay for tur.
– Denne turen er arrangert av
migrasjonskontoret. Vi holder til i
sentrum, sier hun.
Så ønsker hun barna god tur,
snur i trappen og går.
Fremme ved ruinene får barna
en 15 minutters omvisning.
E
­ steban Mishirumbay går bakerst,
han følger ikke med. Bestemoren
har søkt om psykologhjelp til ham.
Det blir i så fall Diana Guayaras
oppgave å hjelpe gutten.
– Jeg savner mamma veldig mye,
sier Esteban.
– Vil du også dra til USA?
– Nei, jeg vil være her. Men
p
­ appa har sagt han skal bygge et
stort og fint hus til oss i Tambo,
og ny bil. At alt skal bli bra.
Hovedsaken er presentert av Mads Størdal Vegstein

8. Ut på tur: Skoleklassen til ­ steban Mishirumbay er på en utflukt arrangert av migrasjonskontoret i Tambo. Ifølge byens sosialtjeneste vokser
E
så mange som halvparten av barna i landsbyen opp uten en eller flere av foreldrene.
Gammel og ung: Når store deler av Tambos befolkning er samlet er det påfallende mange barn, unge og besteforeldre i menneskemengdene.
VÅRT LAND – lørdag 16. november 2013 – side
27