Alene hjemme

1,215 views

Published on

Tusener av barn i Ecuador blir latt tilbake når foreldrene emigrerer ulovlig for å søke lykken i USA.

Published in: News & Politics
0 Comments
0 Likes
Statistics
Notes
  • Be the first to comment

  • Be the first to like this

No Downloads
Views
Total views
1,215
On SlideShare
0
From Embeds
0
Number of Embeds
629
Actions
Shares
0
Downloads
2
Comments
0
Likes
0
Embeds 0
No embeds

No notes for slide

Alene hjemme

  1. 1. hovedsaken migrasjon Kristine Hovda kristine@hovda.no n Chuchun/Tambo, Ecuador Alene hjemme side 20 – VÅRT LAND – lørdag 16. november 2013
  2. 2. Hampus Lundgren info@hampuslundgren.com (foto) Bestemoren til Esteban Mishirum­ bay har fortalt at han har forandret oppførsel de siste ukene. Tiårin­ gen sover dårlig, slår etter­lillebror Brayan og virker ukonsentrert på skolen. For tre måneder siden dro faren hans til USA for å finne a ­ rbeid. To måneder senere dro og­ så moren, hun sa hun skulle følge den 16 år gamle niesen et stykke på veien til USA. Fra Guatemala ringte hun bestemor Luz Simbaina hjemme i det enkle steinhuset i fjellbygda Chuchun i Ecuador og sa at også hun ville forsøke å s ­ mugles over grensen. Hun ville bli i USA i fem år og tjene penger til et nytt, flott hus til dem. – Jeg gråt og sa til bestemor at hun måtte be mamma om å kom­ me hjem igjen. Men hun sa at hun måtte gjøre det for vår skyld, sier Esteban. Han kikker ned i gulvet. Like e ­ tter ankomsten i Miami ble moren­tatt av politiet og fengslet. – Det går greit med meg. Jeg tenker mest på småsøsknene mine, på Brayan og på Ingrid. Hun er bare tre år. Tusenvis. Mellom 1990 og 2000 økte antall barn i Ecuador med foreldre i utlandet fra 17.000 til 150.000. I 2006 hadde 218.000 barn i Ecuador minst en av forel­ drene i utlandet. De fleste av for­ eldrene emigrerer ulovlig til USA, viser tall fra Unicef. Bestemor Luz Simbaina har selv vært illegal immigrant. Hun måtte forlate tre døtre fordi hennes ektemann, som selv hadde emigrert, sluttet å sende penger hjem. «Før visste ingen hva USA var. Nå reiser alle» Luz Simbaina, tidligere emigrant Fortvilet: Oldemor Jesus (97), bestemor Luz, Esteban Mishirum­(10, fra venstre) Brayan (8) og Ingrid (3) har akkurat fått vite at barnas mor sitter fengslet i Guatemala. Hun ble tatt da hun ville smugles inn i USA for å tjene penger til f ­ amilien i fjellbygda Chuchun i Ecuador. – Jeg fikk tjent penger til å kjøpe et jordstykke så vi kan overleve her. Men døtrene mine måtte klare seg ­ selv, ingen satte grenser for dem. De ble gravide altfor tidlig. Hendene er ru og skitne etter­ en formiddag ute på jordet. E ­ tter elleve år kjøpte Simbaina ­ et jordstykke og kom tilbake til ­ Ecuador i fjor, fordi datteren ville ha henne ­ jemme hos barnebarna. h Nå er hun sint og fortvilet. – Hun trengte ikke å dra, det var ektemannen som lokket henne. Hvordan skal jeg og mamma klare å ta vare på tre små barn alene? Oldemor Jesus på 97 år har 30 De siste årene har strømmer av ecuadorianere emigrert illegalt til USA. Prisen betaler barna, som får store problemer når mor og far plutselig drar. VÅRT LAND – lørdag 16. november 2013 – side 21
  3. 3. 1 2 3 4 1 Ukonsentrert: Esteban får ikke sove om nettene og får hjelp av skolepsykologen etter å ha bråket i timene. Selv er han mest ­ ekymret for søsknene. b 2 Fellesskap: Mange barn i Tambo vokser opp uten foreldrene. Esteban er en av dem. 3 Jordbruk: For pengene ­ estemor Luz tjente i USA kjøpte hun en ­ b jordlapp. Nå livnærer familien seg på mais og kaninoppdrett. 4 Nybygg: Penger som sendes hjem finansierer nye hus. Mange står halvferdige i årevis. barnebarn i USA. Da bestemor landet i hopetall for å jobbe som dro, måtte hun ta seg av de tre illegale arbeidsmigranter i USA. jentene. ­ oren til Esteban var den De første som dro var fattige og M siste hun hadde igjen i Ecuador. ufaglærte, men tjente gode penger – Jeg gråter hele tiden. Hele på å selge sandwicher eller jobbe familien min er borte. Før visste som anleggsarbeidere i New York ingen hva USA var. Nå reiser alle. eller i Massachusetts. De kom Denne migrasjonen har vært en hjem med lommene fulle av ­ ollar, d eneste stor ulykke, sier hun. bygde hus og kjørte dyre biler Tidligere i dag ringte datteren og ble mye rikere enn legene og advokatene i deres gamle nabolag. fra fengselet. Hun forteller at de behandler henne dårlig, at hun må Det lokket flere til å prøve lykken, særlig under den politiske krisen gå med håndjern og fotlenker. Nå og arbeidsløsheten som fulgte angrer hun at hun dro til USA. i 1996 og 1997, så i år 2000, da – Men det er for sent å angre nå, Ecuador opplevde nedgangstider­ sier bestemor Luz Simbaina. Moren til Esteban betalte 12.000 som følge av at landet forlot sin egen valuta Sucre til fordel for dollar til coyotene, menneske­ amerikanske dollar. Plutselig smuglerne. Nå risikerer hun en bot på ytterligere 12.000 dollar for var pengene mye mindre verdt. Mange slet med å få mat på bordet.­ å ha krysset grensen illegalt. – Det tar minst tre år å tjene nok I 2004 forlot hele 9 promille av penger til å betale coyotene. Vi har befolkningen landet, året etter 6, ingen mulighet til å betale gjelden i kriseåret 2008 dro 8 promille. Svært mange av dem kom fra de herfra. Nå må hun bli i USA dob­ fattige fjellandsbyene på 3.000 belt så lenge. Bestemoren reiser seg. Det er m ­ eters høyde midt i Ecuador. på tide å gå tilbake til arbeidet på jordet. En bedre fremtid. 13-årige Junior – Jeg angrer på at jeg kom hjem. Yunga bruker litt tid på å forklare Det er nesten ingen penger å tjene hvor han bor nå. Etter at store­ her. Hadde jeg blitt, hadde kanskje søsteren på 18 nylig giftet seg, kan ikke datteren min reist til USA. han ikke lenger sove hos henne, så nå er han delvis tilbake hos Lykkejakt. En regner med at så Mama Luz, morens søster som tok mange som 700.000 ecuadorianere­ over omsorgen for ham og de fire oppholder seg i USA. Siden søsknene da foreldrene plutselig 70-tallet har ecuadorianere forlatt emigrerte da han var syv måneder. side 22 – VÅRT LAND – lørdag 16. november 2013 Men Mama Luz har åtte egne barn, enda en niese og flere barne­ barn som også gjør krav på hennes oppmerksomhet. Junior vil vekk. – Jeg håper å få dra til USA snart, kanskje til neste år. Mamma og pappa har sagt at de skal ordne noe. Jeg har lyst til å gå på skole og utdanne meg til lege. «Det var bra at m ­ amma og pappa­dro fra Ecuador. Eller, ikke bra, men nødvendig» Junior Yunga (13) Junior har ikke den tradisjonelle lange fletten som de fleste andre indianerguttene. Luggen er lang, i beste emo-stil, han trekker hetten på genseren over hodet og dekker ansiktet med palestinaskjerf. Øy­ nene er mørke. Men 13-åringen holder fast på at han ikke er sint på foreldrene for å ha forlatt barna. – Det var bra at mamma og pappa­dro fra Ecuador. Eller, ikke bra, men nødvendig. Foreldrene har forklart at de dro til USA for å skape en bedre fremtid for barna. De sender klær og penger til mat. Først var planen å komme hjem etter noen år. Men planen drøyde. Junior kjenner dem bare fra telefon og samtaler over internett. Mama Luz forteller senere at søsteren ringte henne fra Guatemala og ba henne ta vare på ungene, at de eldste barna på syv og åtte var i sjokk da de fikk vite hva som hadde skjedd. Junior ble syk fordi han plutselig ikke fikk mer morsmelk. De første årene slåss og kranglet barna mye. Da Junior var syv år og den eldste broren 15, flyttet søskenflokken ut fra tanten og for seg selv. En etter en dro først den eldste, så nestemann til USA, nå er de bare to igjen. Storesøsteren vil også dra. Junior stryker den lange luggen på plass langs øret. – På hvilken måte er det anner­ ledes å vokse opp slik du har gjort? Han blir stille et øyeblikk. Ser ned i gulvet. – Man får alt man trenger. Men man får ikke den samme omsorgen og kjærligheten. Beste foreldre. Gabriel Guamain er president på Tambos trespråk­ lige skole Mushuk Kawsay, som betyr Nytt Liv på stammespråket kichwa. Her får indianerbarn o ­ pplæring i deres eget språk, k ­ ultur og tradisjon. Han ser daglig utfordringene knyttet til emigra­ sjonen. Nå vurderer de å opprette et eget internat tilknyttet skolen, der foreldreløse barn kan bo. – Noen barn blir bare forlatt. Vi oppdager det når de kommer på skolen med skitne klær eller uten
  4. 4. Alene hjemme: Junior Yunga (13, helt til venstre på familiebildet) har den siste tiden bodd hos tante Mama Luz etter at storesøsteren på 18 år nylig g ­ iftet seg. Junior har vokst opp i dette huset sammen med søskenbarna og tre eldre søsken. Foreldrene kjenner han bare via telefon og samtaler over internett. De dro til USA da han var bare syv måneder. Opprør: De andre indianerbarna har lang hårflette og skoleuniform. Ikke Junior. Foreldrene sender ham dyre klær fra USA. Han savner noen å høre til. VÅRT LAND – lørdag 16. november 2013 – side 23
  5. 5. Forsvinningen: Søskenparet Pedro (17) og Karolina (16) Pomaquiza har ikke sett moren siden hun forlot dem alene hjemme, fem og fire år gamle. Hun sa hun skulle ut en tur, men forsvant sporløst på en smuglerbåt mellom Mexico og USA. Siden da har søskenparet bodd hos mormor og morfar. Savn: Bildet på veggen viser Karolina som liten sammen med moren.­Nå har ikke mor og datter sett eller snakket med hverandre på 13 år. side 24 – VÅRT LAND – lørdag 16. november 2013 Rotfast: Pedro ønsker ikke å gjøre som sine foreldre og emigrere. – Jeg vil bli her og utdanne meg til elektriker. Livet mitt er her, sier han.
  6. 6. matpakke. Mange sliter veldig på skolen, sier han. – Mens andre har det godt mate­ rielt sett, foreldrene sender penger hjem til besteforeldre eller onkler og tanter som de får bo hos. Men de mangler den helt nære kontak­ ten og omsorgen som bare forel­ drene kan gi dem. Dette er noe av årsaken til at vi stiftet skolen, for å fange opp disse barna, sier han. Guamain mener besteforeldre­ generasjonen i Tambo gjør en kjempejobb, men at de har mange utfordringer. Det kjenner han også selv på kroppen. – Mange barn vokser opp med besteforeldre som er veldig gamle. De lever i forskjellige verdener,­ og kjenner ikke hverandres referanser.­Besteforeldrene klarer ikke følge opp ungdommene. De unge jentene­leter etter farsfigurer­ i mennene de møter, og blir ofte altfor tidlig gravide. Vi har p ­ roblemer med ungdomsgjenger som stjeler og slåss, driver med alkohol og narkotika. Han rister på hodet. – Det hender også at noen av jentene blir misbrukt av de de bor hos. Først da kommer en av f ­ oreldrene hjem igjen, men da er – Noen barn blir bare forlatt. Vi o ­ ppdager det når de kommer på skolen med skitne klær eller uten matpakke, sier Gabriel Guamain, president på den trespråklige skolen i Tambo. det også vist seg at det ikke nød­ vendigvis er de fattigste­­ amiliene f som emigrerer. En nyere under­ ­ søkelse fra Verdensbanken viser ­ at de fattigste 75 prosentene av ­ familiene­i Ecuacor bare mottar 16 prosent av migrantpengene. Barna ­ som mottar penger, rapporterer ­ ofte om mobbing og utfrysing, da klasse­ amerater og lærere reagerer­ k på den økte levestandarden i form av dyre klær, mobiltelefoner­ og PC-spill. For mange fører m ­ igrasjonen imidlertid til økt f ­ attigdom, fordi foreldrene ikke klarer å skaffe inntektsgivende arbeid i USA, eller fordi barna blir nødt til å ta seg arbeid istedenfor å få seg en god utdanning. Forsvunnet. Da Pedro (17) og Karolina (16) Pomaquiza var fem og fire år fortalte moren at hun skulle ut en tur. Det var det siste de så av henne. På vei til USA f ­ orsvant hun og broren sporløst. – Noen sier at hun druknet. Men Karolina Pomaquiza (16) vi vet ikke, sier Karolina. De står utenfor kirkedøren, det det ofte for sent. Barna vil ikke ha er søndag formiddag og fest­ noe mer med foreldrene å gjøre. samling etter dagens barnedåp. – Hvorfor er det så mange som Sammen med besteforeldrene drar? skal de på markedet og handle Guamain tenker seg om. e ­ tterpå. Faren sender hver måned – I begynnelsen var det mange av 200 dollar­hjem fra USA, penger de aller fattigste og lavutdannede som skal dekke skolegang, mat som dro, da det var gode tider i og klær. Det er altfor lite. Beste­ USA. De kom tilbake og bygde foreldrene må jobbe mye for å få seg flotte hus, og ble mye rikere få mat på bordet. Karolinas jobb er enn dem de tidligere hadde vært å vaske familiens klær for hånd og ansatt hos. Det fikk mange til å lage mat, Pedro bærer ved, mater bli misunnelige. Og de som nå hønene og marsvinene og steller i har dratt, ringer hjem og forteller kjøkkenhagen. historier om hvor flott de har det i – Pappa hadde allerede dratt til USA. Det har også hendt at lærere USA. Det var han som fikk henne på skolen sier til barn som sliter til å dra fra oss. Nå har han fått seg på skolen at de bare må gi opp ny kone og nye barn. Hun trekker på skuldrene. u ­ tdanning, og heller komme seg til – Hvert år sier han at han skal USA, sier han, og fortsetter: komme hjem igjen. Men jeg var – Men det er et hardt liv, og vel ti, elleve år da jeg sluttet å tro det er blitt vanskeligere. De siste årene er det mange som sliter med på det, sier Karolina. Hverken hun eller broren tenker å finne arbeid. Mange har ikke å emigrere selv. råd til å sende penger hjem til – Jeg vil bli her og utdanne meg barna. De historiene hører vi ikke til elektriker. Livet mitt er her, sier om. Det sitter langt inne for dem Pedro. å innrømme det, etter at de har Søsknene er glade i bestefor­ f ­ orlatt barna sine. eldrene sine, men de har mange Hjerneflukt. De fleste migrantene­ konflikter. Karolina sier at de ikke får gå ut og treffe venner, heller som drar til USA har høyere ikke ha besøk. Besteforeldrene er u ­ tdanning enn gjennomsnitts­ befolkningen. Det fører til alvorlig­ redde for at Pedro og Karolina skal havne i bråk eller ruse seg. tap av kunnskap og kvalifisert Etter­skolen drar Karolina hjem arbeidskraft i Ecuador, ikke minst og gjør husarbeid, deretter lekser.­ blant leger, helsepersonell og sosial­ rbeidere som kunne ­ julpet Pedro­spiller fotball en gang i a h uken etter skoletid. barna som er skadelidende under – Det er vanskelig å oppdra migrasjonen. De senere årene har «Pappa fikk mamma til å dra fra oss. Nå har han fått seg ny kone og nye barn» Forlatt: Mange halvferdige byggeprosjekter blir aldri ferdige. Emigranter finner seg nye familier i USA og glemmer ektefelle og barn. VÅRT LAND – lørdag 16. november 2013 – side 25
  7. 7. Ulykkelig rikdom: Christina Quinteros (29) forlot sønnen på to år i Tambo da hun dro til USA. Nå bor hun og døtrene Sherly (8) og Kayla (5) i et av Tambos fineste hus, men har knapt penger til mat og klær. Sønnen vil ikke se henne. b ­ arna. De er ikke våre egne, og vi kan ikke være så strenge med dem som vi ville vært med våre egne barn, sier bestefaren senere, ­ nder u middagen som består av mais, bønner og kokte egg. – Barna hører ikke på oss, de gjør som de vil, sier han. På veggen henger et bilde av ­ atteren. Han hekter det av d kroken­og stryker kjærlig over det, og så gråter både han og kona. – Datteren vår. Det var en ulykke at hun skulle dra. Vi savner henne sånn. Støtte. Selv om de ikke kan inn­ rømme det offisielt, støtter Ecua­ dors myndigheter emigrasjonen til USA. Etter oljen er pengene fra ecuadorianere i USA landets stør­ ste inntektskilde, og over ti ganger så mye som Ecuador får i bistand. En av tre ecuadorianske familier mottar penger fra slektninger i utlandet. Dobbeltheten viser seg i samtalen med psykolog Diana Guyara på Tambos migrasjons­ kontor. Hun møter ukentlig barn som sliter etter at foreldrene har forlatt dem. Notatboken er deko­ rert med prinsessemotiver, det får ofte barna til å åpne opp, sier hun. – Mange barn sliter med angst og nervøsitet. Vi ser mange barn som ser vanskjøttet ut. Foreldrene har helt glemt dem. Mange får pro­ blemer. Men vi forsvarer samtidig foreldrenes rett til å emigrere. – Hvorfor det? – Migrasjon har funnet sted gjen­ nom alle tider. Problemet er ikke migrasjonen, men hvordan vi som samfunn har taklet den. Vi i kom­ munen var ikke forberedt på tiltak for å hjelpe barna i den situasjonen som har oppstått, sier hun. – Mener du at det er statens ansvar å ta vare på barna? – Altså, nå skylder alle på migra­ sjonen så fort det oppstår proble­ side 26 – VÅRT LAND – lørdag 16. november 2013 ecuador Republikk i den nordvestlige d ­ elen av Sør-Amerika, ved ekvator. G ­ renser til Colombia i nord, Peru i sør og øst, og til Stillehavet i vest. Ecuador er et utviklingsland med store lån i utlandet. Før oljeutvinningen startet i 1972 var økonomien helt avhengig av jordbruket. Utgjorde på 1400-tallet den nordligste delen av det gamle inkariket. Tatt i besittelse av Spania tidlig på 1500-tallet. Fra 1819 del av Gran Colombia, «Stor-Colombia». Ble en selvstendig stat i 1830. mer med barn. Men jeg ble selv forlatt av faren min da jeg var syv måneder. Da jeg var 13 dro moren min og jeg til USA i syv år. Jeg klarte å takle situasjonen, fikk en god utdanning, lærte engelsk og gjør det godt i livet. – Du forsvarer foreldrenes rett til å emigrere illegalt til USA. Hva med barnas rett til en trygg oppvekst? Hun nøler. – Vi vet at foreldrene gjør vondt mot sine egne barn ved å reise. Vi driver holdningsskapende arbeid for å prøve å overtale dem til å bli. Men de reiser likevel. Vi prøver å gjøre det beste ut av situasjonen. Anger og sinne. – Hver dag a ­ ngrer jeg på at jeg dro til USA. Christina Quinteros (29) har fortalt den lange historien om hvordan hun fikk problemer i USA da hennes daværende ektemann b ­ rukte opp pengene hun tjente­på kaféjobben hun hadde i småbyen utenfor New York, hvordan hun møtte en ny mann som mishandlet henne og truet med å drepe henne, hvordan hun klarte å sende Sherly (8) og Kayla (5), begge født i USA, hjem til Ecuador og i sikkerhet før hun selv kom hjem til Tambo for tre år siden. Men Quinteros har Quito Ecuador Tambo også en sønn, som ble værende hos bestemoren da hun dro som 16-åring. Øynene hennes fylles brått av tårer. – Han er 15 år nå. Jeg tror han er sint på meg. Han vil ikke ha noe med meg å gjøre. Det var moren som overtalte henne til å dra. 14 år gammel ble Christina Quinteros gravid,­ k ­ jæresten hadde ingen jobb, «Mange barn ser v ­ anskjøttet ut. Foreldrene har glemt dem. Men vi forsvarer s ­ amtidig foreldrenes rett til å emigrere» Diana Guyara, psykolog u ­ tgiftene ble store. De giftet seg, og da ektemannen dro, mente mo­ ren hun burde følge etter, det var ikke bra å leve fra hverandre. Helst ville hun blitt i Ecuador og fått en utdanning. Moren mente jobbut­ siktene var for små. Sønnen måtte bli igjen i Tambo, det ville være for farlig å smugle ham over grensen. – Det var farlig. På overfarten prøvde en av menneskesmuglerne å voldta meg, forteller hun. Nå bor Quinteros og døtrene i et av Tambos fineste hus, alle møblene er sendt fra USA. Men den lille familien har knapt nok penger til mat og klær. Hun har ingen jobb, og barnas fedre nekter å sende barnebidrag. Kun en onkel husker på dem iblant, 300 dollar hver tredje måned. – Jeg har vært så sint på moren min for at hun fikk meg til å dra. Hun slår ut med armene. – Jeg fikk det flotte huset jeg ville ha, men jeg har ingen utdanning, ingen jobb, ingen penger, ingen venner. Jeg går rundt alene her uten å vite hva jeg skal gjøre. Hendene lander i fanget. – Og jeg mistet sønnen min for alltid. Savn. Psykolog Diana Guayara fra migrasjonskontoret står i dør­ åpningen på toget som leder opp til inkaruinene noen kilometer nord for Tambo. Som et ledd i å gjøre barna kjent med kommunens tiltak, organiserer migrasjons­ kontoret skoleutflukter for alle barna. Denne dagen står klassen til E ­ steban Mishirumbay for tur. – Denne turen er arrangert av migrasjonskontoret. Vi holder til i sentrum, sier hun. Så ønsker hun barna god tur, snur i trappen og går. Fremme ved ruinene får barna en 15 minutters omvisning. E ­ steban Mishirumbay går bakerst, han følger ikke med. Bestemoren har søkt om psykologhjelp til ham. Det blir i så fall Diana Guayaras oppgave å hjelpe gutten. – Jeg savner mamma veldig mye, sier Esteban. – Vil du også dra til USA? – Nei, jeg vil være her. Men p ­ appa har sagt han skal bygge et stort og fint hus til oss i Tambo, og ny bil. At alt skal bli bra. Hovedsaken er presentert av Mads Størdal Vegstein
  8. 8. Ut på tur: Skoleklassen til ­ steban Mishirumbay er på en utflukt arrangert av migrasjonskontoret i Tambo. Ifølge byens sosialtjeneste vokser E så mange som halvparten av barna i landsbyen opp uten en eller flere av foreldrene. Gammel og ung: Når store deler av Tambos befolkning er samlet er det påfallende mange barn, unge og besteforeldre i menneskemengdene. VÅRT LAND – lørdag 16. november 2013 – side 27

×