Hva er - Inkludering Normalisering Ikke- dannelsesdyktig

1. Inkludering
Inkludering er i skolesammenheng knyttet til tilrettelegging av tilbud som blir gitt til elever
som har behov for dette. Begrepet inkludering kan tolkes som å innbefatte/ skape rom for.
Inkluderingsbevegelsen oppsto i USA i 1980- årene som en protest på at mainstreaming ikke
hadde redusert segregeringen i skolene. Dette prosjektet hadde som mål å redusere bruken av
spesialundervisning og få flere elever tilbake i klasserommet. Inkluderingstilhengere mente at
det måttevære skolen det var noe galt med og ikke elevene, så lenge det var så mange somble
skled utenfor den ordinære skolen. Forslaget om å fjerne spesialundervisningenog gi alle
elever den opplæringen de hadde behov for i klasserommet ble lagtfrem. Dette forslaget førte
til flere protester blant annet fordi lærerne ikkevisste hvordan de skulle undervise disse
elevene som trengte tilrettelagtopplæring eller spesialundervisning. Pedagogene visste også
lite om hva somforegikk i klasserommet da disse to utdanningene hadde forskjellige
retninger. Dette forslaget førte derfor ikke frem. I Norge kom begrepet inn ilæreplanverket i
1997 for den 10- årige grunnskolen . Her ble det påpekt atskolen skulle være inkluderende i
forhold til mangfoldet i elevgruppa. De somfør ble integrert, skulle nå inkluderes og det ble
satt mer fokus på individetistedenfor på systemet. Et av kravene i læreplanverket tilsier:
“Grunnskolensom fellesskap skal være inkluderende. Elever med særskilte
opplæringsbehovskal ta del i det sosiale, faglige og kulturelle fellesskapet på en
likeverdigmåte. Inkludering handler om at alle elever skal tilhøre fellesskapet,
økedeltakningen slik at alle kan bidra ut i fra egne forutsetninger og sørge forat alle blir hørt”.
Selv om inkluderingsbegrepet er koblet motspesialpedagogisk tenkning og enkeltelevers
behov, gjelder inkludering alle ogikke bare de med spesielle behov. Med inkludering menes
ikke at alle eleveneskal være sammen med andre i klassen hele skoledagen. Hvor mye elevene
skalundervises utenom klasserommet, kommer at på skolens og lærerens evne til
ådifferensiere og gi tilpasset opplæring til mangfoldet en elevgruppe representerer.
Inkludering er å tilpasse skolen slik at de kan gi tilpasset opplæring tilalle, der idealet er et
mangfoldig fellesskap. Utfordringen for deninkluderende skolen er at organiseringsformen
stadig må vurderes slik atfellesskapet og læringsutbytte ivaretas (Markussen, Strømstad,
Carlsten, Hausstätter og Nordahl, 2007). Da inkluderingstanken introdusert tidlig på 1990-
tallet, var ideen å ikke skille ut de som ble sett på som annerledes. Målet ble nå et
inkluderende samfunn medlikeverd og deltakelse (Kirkebæk og Simonsen, 2008).

2. Normalisering
Normalisering skulle etter 1966-76 være basis i omsorg for barn med særskilte behov, og
skulle gjelde tilbud til de i samfunnet som hadde nedsattfunksjonsevne (Markussen,
Strømstad, Carlsten, Hausstätter og Nordahl, 2007). Normaliseringsbegretble introdusert av
Niels Bank-Mikkelsen i Danmark og Bengt Nirje i Sverige, somendte med at en forandring
fra institusjonalisering til desentralisering avomsorg for utviklingshemmede. I Norge førte
dette til nedlegging av de statligeinstitusjonene og ansvaret for de utviklingshemmede gikk nå
over til kommunen.Alle fikk nå rett til offentlige tjenester i egen hjemmekommune. På veien
bledet møtt mange utfordringer som følge av ressursmangler i skolen. I de siste 10årene har
den spesialpedagogiske utdanningen økt, og vi er bedre rustet iskolen nå, enn vi var før
(Askilt og Johnsen, 2008). Antallet barn og unge sommottok spesialundervisning i den
ordinære skolen steg drastisk. Normaliseringvar et av de viktigste prinsippene som var med i
debattene om opplæring av barnog unge med særskilte behov og funksjonshemninger. De
som støttet dennepolitikken la frem hva det ville si å leve et normalt liv, som for
eksempelå jobbe og bo sammen med familien.Definisjonen på normalisering ble at man ikke
bare skulle leve som andre, menogså med andre. Synet på de funksjonshemmede endret fra at
de blinde hadde nåsynsvansker, de døve ble nå heller omtalt som de med hørevansker og vi
haddeheller ingen lamme lenger, kun mennesker med fysiske funksjonshemninger.
Menforestillingen om at vi alle er like medfulgte utfordringer for defunksjonshemmede da de
ikke oppnådde nødvendig prioritet, og de ble nektetstøtte og hjelp. En annen utfordring kom
når de skulle ut i arbeidslivet. Selv omforestillingen i skolen var at alle er like, var det
allikevel ikke like lett åkomme seg ut på arbeidsmarkedet, da industrien ønsket kun de beste. I
dag servi nye former for identitetspolitikk der de funksjonshemmede forsøker å fåderes avvik
til noe positivt eller at de prøver å komme seg fra denne diskursentil en kulturell (vi/andre)
diskurs ved å definere seg som en etnisk minoritet.Dagens individualisering gjør at det ikke
lenger er like klare meninger om hvaet normalt liv er. Det finnes mange livsmåter der alle må
finne sin egen måte åleve best på (Froestad, 1999) .
Målet med normalisering var at tilværelsen for de handikappede skullebli normalisert med
endringer i det sosiale og matrielle, ved å bearbeideholdninger i samfunnet til mennesker med
handikap gjennom tilbud omtilrettelagt opplæring, spesialundervisning, hjelpetiltak og
behandling. Deresrettigheter og likeverd ble sikret igjennom lovbestemmelser. De
handikapedeskulle nå tilbake i samfunnet og ikke lenger skilles ut (Kirkebæk og
Simonsen,2008).

3. Ikke- dannelsesdyktig
Begrepet ikke dannelsesdyktig ble tatt i bruk i spesialpedagogiske debatter og ilovgivningen,
der de henviste til barn med særskilte opplæringsbehov,funksjonshemninger og de åndsvake.
Skillet mellom de danningsdyktige og de ikkedanningsdyktige var i mange år stort, og synet
på skillet hadde svingninger oppigjennom årene (Askildt og Johnsen, 2008). På 1800-tallet
hadde de tro på at menneskene kunne lære, men synet pådette forandret seg ved
århundreskillet. Fra slutten på 1800- tallet oppstoraseteorier og et negativt syn på de ikke
dannelsesdyktige, og de ble sett på somen belastning for samfunnet. Først etter 2. verdenskrig
forandret dette synet seg igjen til et mer positivt syn på opplæringen for denne gruppen
mennesker (forelsesning).
I siste halvdel av 1800-tallet fikk Norge et skolesystem med skolehjem der de hadde som mål
oggi de blinde,døve og åndssvake opplæring slik at de kunne arbeide somhåndverkere (det
fantes døve- og blindeskole før denne tiden). Daspesialpedagogikken ble satt i fokus, var
målet at medfødte svakheter kunne ogskulle overvinnes. Da abnormskoleloven kom i 1881
ble det vedtattundervisningsplikt for døve, blinde og åndssvake barn. Undervisningen
skulletilpasses funksjonshemmingen. Etter at abnormskoleloven kom i 1881 var målet athver
funksjonshemning skulle ha sin egen skole. Barn som var foreldreløse,bodde på hjem og barn
med atferdsvansker kom under vergerådsloven som kom i 1896(kildenett.no). Fagfolkene
utrettetmirakler da de som hadde blitt ansett som ikke danningsdyktige nå kunne få
undervisning og kunne deretter tjene egne penger og ikke være en byrde for samfunnet. “De
ikke dannelsesdyktigekunne nå helbredes der de døve kunne lære å tale og de åndsvakes
sjelelivskulle vekkes” (Kirkebæk og Simonsen, 2008). I 1889 ble folkeskolelovenevedtatt
som viste til at funksjonshemmede, syke og barn med atferdsvansker somikke kunne følge
med i undervisningen, ikke fikk gå i den ordinære skolen.Samme året førte Emma Hjorths
engasjement til at hun 1898 opprettet Norges første storeinstitusjon for såkalt ikke
dannelsesdyktige åndssvake. Dette privateinitiativet kom som reaksjon mot statens linje, som
var å begrense sitt ansvartil drift av skoler for åndssvake. Emma Hjorth var eksponent for den
privatefilantropien, i en tid med hard strid om sosiale tiltak som offentlig ansvar ellerprivat
veldedig virksomhet (Forelesning).
På slutten av 1800- tallet ble synet på denne gruppen mennesker pessimistisk. Det ble satt i
kraft forebygging for å bregrense antall fødsler av barn de antok var bærere av dårlige
arveegenskaper.De ikke dannelsesdyktige skulle nå hindres i å få barn. Strategien ble
internering og ufrivillig sterilisering (Askildt og Johnsen, 2008).

4. I 1915 ble abnormskoleloven avløst av lover om blinde, døveog ådsvake barns undervisning
og om pleie- og arbeidshjem for ikkedannelsesdyktige åndsvake. De nye lovene kom av to
årsaker: det var behov forendringer i finansieringen ved abnormskolen og det var behov for
kontroll i pleie-og arbeidshjem for de ikke dannelsesdyktige. Legene ble nå utnevnt
somsakkyndige til å vurdere om barnet skulle få opplæring. Dette
pessimistiskemenneskesynet satte spor i debatter og¨lovgivning helt frem til andre halvdel av
1900- tallet. Denne pessimistiske tiden gikk over i 1940- årene. Flere og flere skoler tok
innføring avhjelpeundervisning, uten at det var en kommunal forpliktelse. I 1955 ble
detfastslått i folkeskolelovene at enkeltelever (ikke danningsdyktige) hadde rettpå hjelp i
hjelpeklasser og hjelpeundervisning (Askildt og Johnsen, 2008).
Filantropi
Begrepet filantropi kom av et ønske om å hjelpe andre. Filantropien fikk et gjennombrudd på
1850-tallet der målet var å dempe sosial uro. På slutten av 1800- tallet blevurderingen endret
angående de som var verdige og uverdige til å motta hjelp,og de la mer vekt på hvilket utbytte
hjelpen kunne føre til. Filantropiskeinstitusjoner anså hvem det ville lønne seg å hjelpe med
tanke på at de ikkeville tape penger på nytteløse formål. Fra 1880- årene utførte profesjonelle
kategorisering, årsaksforklaringerog behandlingsmetoder for å løse kriminalitet, alkoholisme,
arbeidsledighet,usedelighet, åndsvakhet og døvhet. Nå kom den nye interessen for å
kartleggeindividers sosiale brukbarhet til uttrykk for omsorg for samfunnet.
Dasamfunnsproblemene økte utover 1900- tallet, gikk interessen over tilfattighus,
sinnsykehus, fengsler, asyl og skole- og arbeidshjem. Dissemenneskene som kom under en
eller flere av disse katergoriene ble sett på somlite intelligente, og grensene mellom det
normale og unormale ble statistiskdokumentert med stor vitenskapelig tyngde. Etter hvert ble
det tatt i brukkartleggingsverktøy som tester for måling av intelligens og andre
egenskaper.Målet med dette prosjektet var å finne en sammenheng mellom menneskeverdet
setti forhold til samfunnsmessig nytteverdi. Det var forskjellige grunner til atfilantropien
oppsto som en bevegelse med personer som hadde utdanningsmessig ogøkonomisk
overskudd. De som var arbeidsdyktige men allikevel ikke arbeidet blesett på som uverdige og
måtte skilles fra de som var uten arbeid på et verdiggrunnlag , som et handikap, alder eller
kronisk sykdom. Det sentrale spørsmåleti filantropien var om hvilke personer som kunne med

5. tilrettelagt hjelp føres tilbake i samfunnet ved å få arbeidstrening slik at de helt eller delvis
kunne forsørge seg selv. Å kunne klare seg selv ble sett på som menneskelig verdighet på
1700- og 1800- tallet,derfor omdreiningspunktet for at filantropiske tiltak ble satt i gang
(Kirkebæk og Simonsen, 2008). Den filantropiske fortelling lever fortsatt. Vi kan i dag se at
synet har gått fra å fokusere på et sosiale til å fokusere på individet. Ideen er at vi skal bygge
på elevens sterke sider og at det er de sterke sidene som skal danne grunnlaget for
opplæringen. I dag har de som har behov for særskilt opplæring krav på dette, og det blir lagt
stor viktighet på tidlig hjelp (Forelesning).
Litteraturliste:
http://www.kildenett.no/artikler/2007/1175509158.27
Froestad, J.1999. Normalisering som disiplinering. I: S. Meyer og T. Sirnes, red.Normalitet
og identitetsmakt i Norge. Oslo: Gyldendal.
Markussen,E., Strømstad, M., Carlsen, T. C., Hausstätter, R.S. og Nordahl, T.
2007.Inkluderende spesialundervisning? NIFU STEP-rapport nr. 19
Askildt, Aog Johnsen, B. 2008. Spesialpedagogiske røtter og fagets utviking i Norge.
Kirkebæk, B.og Simonsen, E. 2008. Handikaphistoriske temaer – utfordringer i dag. (s.91–
109)
Spesialpedagogiskhistorie - del 1, Forelesning,
http://nettstudier.nks.no/LuvitPortal/education/main.aspx?courseid=5341