Download to read offline
140106 Hytteliv Laftekurs
- 1. V i har byggetlaftehus i det- te landet helt siden forrige årtusenskifte. Byggemåten var kjent allerede i oldtiden, og det finnes bevarte lafte- hus fra tidlig 1200-tallet. Laftebygg har vegger av heltre, med alle de gode egenskapene det har. Laft er også det nærmeste du kommer byggeklosser i tre. Det kan settes opp, plukkes ned, og settes opp igjen et an- net sted. Noe man også gjorde i tidli- gere tider. Den mer moderne varianten er at hytta laftes ferdig i en tørr hall, plukkes ned, lastes på en bil og settes opp på tomta. Altså prefabrikkering og mas- sivtre, noe som moderne husproduk- sjon har tatt i bruk først de siste årene. Håndlaft eller maskinlaft I håndlaft bruker man stokkene i de- res uensartede form, og tilpasser dem til hverandre. Det kan ingen maskiner gjøre, så her må alt gjøres for hånd. Maskinlaft betyr at alle stokkene blir gitt en helt lik form før laftingen. Da kan mesteparten av laftejobben gjøres maskinelt. Selv om disse to teknikkene innebærer stor forskjell i produk- sjon og utseende, er de tekniske detaljløsningene og kravene i ho- vedsak de samme, ifølge Sintef Byggforsk. Mange fagfolk har ster- ke preferanser for enten håndlaft eller maskinlaft. Eksempler på gode og dårlige bygg fins i begge kategorier. Generelt sett er det derfor ikke mulig å skille mellom teknisk kvalitet for laftearbeid ut- ført for hånd eller med maskin. Gran og furu er de vanligste tresortene til lafting. Best holdbar- het gir furu med stor andel kjerneved og tyri. Andre treslag bør være like holdbare som gran og furu. Ask og lerk har tilstrekkelig holdbarhet og egner seg også godt. Setninger og krymping Manglende kunnskap om hvordan laftebygg beveger seg er det som ofte fører til flest skader. Først og fremst må trevirket tørkes før det blir bearbeidet til ferdig laftestokk. Gjennomsnittlig trefuk- tighet bør ligge på under 20 %, men ikke være under 14 %. Selv om materialene er godt tørket, vil et laftebygg heve seg og krympe fordi det tar til seg og avgir fuktighet. Det kalles setnin- ger. I tillegg blir veden trykt sammen. Står hytta oppvarmet, vil det Tradisjonen sitter i veggene Laftingerveldiggammelt,menabsoluttikkegammeldags.Myeavdetnyeste imodernehus-oghyttebyggingharlafteredrevetmeddesistetusenårene. Tekst og tegninger: Øivind Lie 40 hytteliv1/14 Illustrasjonsfoto:SveinungBråthen
- 2. også bli forskjelligsetning i utvendige og innvendige vegger. Derfor må man ta hensyn til dette under selve laftingen. Det må legges inn det som kalles synkemonn. I veggens høyderetning kan det være så mye som 60–70 mm synkemonn på en vanlig vegghøyde. Dette må det også tas hen- syn til når det skal monteres dører, vinduer, trapper og tilslutnin- ger mot piper og brannmurer. Over vinduer og dører må det være tilstrekkelig klaring til at synkningen kan foregå uhindret. Trapper kansettespåkilersomjusteresetterhvertsomsynkningenskjer. Regn og vind Det er viktig at tømmerveggen ikke blir stående fuktig. På ste- der med mye slagregn er det en fordel å kle hele huset med ut- lektet trepanel, eventuelt de veggene som er mest utsatt. Store takutstikk og svalganger vil også gjøre veggene mindre utsatt. Tetthet For å få veggene skikkelig tette, legger man gjerne et tungt tak for å klemme stokkene sammen. Jo tykkere vegger, desto tyn- gre bør taket være. Et tungt tak får du ved å tekke med torv el- ler tykk skifer. Et alternativ er å bruke vertikale, gjennomgå- ende bolter som trekkes til etter hvert som bygget setter seg. Dette vurderes imidlertid som dårlig lafteskikk. Medfar For å få det tett, lager man en hulkil på undersiden av stok- ken. Den skal ha en skarp kant som trenger ned i stokken un- der. Oversiden av stokken bør være avrundet slik at vannet blir drenert ut. Medfaret skal være tilstrekkelig tett med en gang, men det kan ta inntil ett år før bygget har satt seg så mye at man oppnår endelig tetthet. U-formet hulkil regnes som den beste løsningen, men den kan også skjæres ut med sag slik at hulkilen får en V- form. Snakker vi om maskinlaft, brukes gjerne not og fjær. Fjæ- ra bør sitte på oversiden av stokken. Dybden på not- og fjær- forbindelsen bør være minst 15 mm. Knuter Sammenbindingen i hjørnene kalles nov, laft eller knute. En god knute skal gi god sammenbinding av stokkene og holde seg tett selv om trevirket krymper i både høyde og tykkelse. Snakker vi om håndlaft, skal knuten gjøres av laftehuggeren med bare øks, huggjern og sag. For hytter med veggtykkelse på 100 mm eller mer anbe- fales det å bruke en knute med kam og kinninger. Dette gjør at knuten låses skikkelig og at den blir tett. Kvaliteten på fugen mellom kinningene avgjør hvor tett knuten blir. Derfor må det ikke være gliper her. En god kon- troll på at kinningene er riktig hugget, er at skjæringslinjene i hjørnene møter hverandre i klart definerte punkter. Den delen som stikker utenfor knuten kalles laftehodet. Fuktigheten her er ofte høyere enn i selve veggen. Det bør derfor være en klaring mellom hvert laftehode. Knute: Litt finjobbing med bila så er denne knuten ferdig. Glipen under den nye knuten er laget for å ta opp bevegelsene i veggen slik at stokken ikke blir hengende på knuten når veggen krymper. Lenger ned ser du at linjene møtes i ett punkt. Det kalles nullpunktlafting. Regntett: Den øverste stokken har en hulkil på undersiden. Den har skarpe kanter som trenger ned i stokken under. Den nederste stokken er avrundet på toppen slik at vann som trenger inn blir drenert ut. nov raftesperre raftestokk beitiski strekkfisk svillstokk medfar su laftehals dymling laftehode ås kinning 41hytteliv1/14 nyttig ▶
- 3. Laftebila er selvestegromgutten i verktøykassa. Den virker tung og uhåndterlig, men med litt trening merker du at du at den forvandler seg til et supereffektivt presisjonsverktøy. Den er skarp som et barberblad og gjør jobben enten du skal hugge ut stor biter eller skave av millimetertynne spon. Skifter du grep på bila, blir den også et nytt verktøy, slik som du ser på bildene under. Enda flere Meddraget brukes når du skal tilpasse stokkene til hverandre. De finnes i tradi- sjonelle, smidde varianter og moderne typer for de nyere laftemetodene. Motorsagen gjør grovarbeidet på laftingen før man bruker håndverktøy for å få den riktige finishen. Her brukes gjerne elektriske motorsager eller små bensinsager. Huggjern og huljern er viktige når lafteknuten skal få den riktige formen. Da snakker vi gjerne om de litt grovere typene med en bredde på 40 millimeter. I tillegg må du ha torpedova- ter, bindhaker, tømmerblyant, meterstokk, en kraftig drill med spiralbor og bajonettsag i verktøykassa. Viktige verktøy Barkekniven (over) tas frem når stokken skal få riktig form. Mosefarkniven (til venstre) er uunnvær- lig når du skal få riktig form på mosefaret; hulrommet under veggstokkene. Foto:ØivindLie 42 hytteliv1/14
- 4. Utvendig En laftekonstruksjon trekkertil seg og avgir fuktighet. Den puster. Derfor bør utvendig over- flatebehandling være dampåpen. Her har Sintef Byggforsk kommet frem til at tretjære, tjærebeis eller oljebeis er egnet. Det fins eksempler på at malte tømmerhus har stått bra, men det er også mange eksempler på det motsatte. Maling anbefales derfor ikke. Tretjære kan påføres utynnet eller tynnet med linolje. Ved utblanding blir tjæren lettere å arbeide med. Linoljen har god inntrengningsevne slik at blandingen da trenger lengre inn treverket. Tretjære utblandet med linolje gir en gylden, brun farge. Mørkheten avhenger av blandingsforhol- det. Ren tjære er nesten svart. Her kan du blande inn opp mot 50 %. Ulempen med tjære er at den blekner raskt i sola og kan bli skjoldete, men på den annen side gir dette hytta et tradisjonelt sett riktig utseende. Bruker du tjære, er du bundet av denne behandlingen i hele byggets levetid. Tjærebeis har egenskaper som vanlig oljebeis men får farge og glød som tjære. Beis er lettere å arbeide med enn tjære, men krever flere strøk. Det finnes også flere spesialprodukter som består av forskjellige tjæreblandinger klare for påføring. Dører, vinduer, vindskier og andre detaljer utvendig bør behandles med tjæreprodukter, dekkbeis eller utvendig oljemaling. Vinduer og dører må males. Bunnstokk kan i tillegg behand- les med xylamon eller fargeløs antiparasitt. Hvor ofte? Værutsatte vegger (sør og vest) må behandles med tjære annethvert år. På andre vegger kan tjæra holde i 4–5 år. Tjærebeis krever behandling hvert tredje år på værutsatte vegger, ellers med 7–8 års mellomrom. Overflatebehandling Innvendig Lut kan brukes med eller uten kalk. Det smøres på nedenfra. Bruker du kalk, skal den børstes etter 2 timer. Vask deretter med såpe. Beis eller panellakk kan brukes klar eller brukket med farger, og det gir en be- skyttet og vaskbar overflate. Med farge gir det en synlig trestruktur. Olje gir en sterk beskyttet og vaskbar overflate. Du kan bruke linolje, men det tørker svært sakte og gir veldig gul farge. Mer aktuelt er det å bruke uttynnet Owatrol. Den kan også brekkes med farger. Maling. Linoljemaling kan brukes, men bør ikke det hvis tømmeret er malt utvendig. Det er igjen ikke en anbefalt løsning. Sprekker i tømmeret bør normalt ikke tettes, men det kan være aktuelt ved restaurering. Ved tetting kan man da bruke det som kalles Rapp. Det består av tørket, finkornet sand blandet med kritt. Dette blandes med rå linolje til en grøt. Massen drives deretter inn i sprek- kene med for eksempel en spekkeskje. Denne blandin- gen er elastisk og er ikke skikkelig tørr før om ca. 20 år. Tradisjonell: Mye av laftingen gjøres fremdeles med tradisjonelle håndverktøy. Tjæreolje: I dette hytteanlegget er alle hyttene behandlet med Møretyri tømmerolje tjærebrun. Foto:ChadJonesFoto:Produsenten 43hytteliv1/14 nyttig ▶
- 5. Mosefar: Hyttelivs reporter grovskjærer mosefaretmed motorsag. Tekniskavdeling Beitski: Innfelt vertikalt trestykke i stokk- eller plankeende mot dør- eller vindusåpning. Brukes som avstiving. Det skil- les mellom T-beitski, blindbeitski og stokkbeitski. Brøstmora: Øverste veggstokk i gavlveggen med knute i begge ender. Dymling: Løs plugg gjennom to eller flere stokker. Kinning: Hugget/høvlet flate i laftet på siden av stokken. Knute/nov: En sammenføyning av to stokker i et krysnings- punkt. Laftehals: Den del av stokken som står igjen når laftet er hugget. Laftehodet: Den del av tømmer eller plank som stikker utenfor vegg ved laftet. Margskjæring: Langsgående snitt i toppen på veggstokker eller åser for å kontrollere sprekkdannelse. Margsprengning: Samme som margskjæring, men med kiler slått ned. Medfar: Fugene mellom stokkene. Mosefar: Hulrom under veggstokker. Meddragskant/su: Kantene på mosefaret. Der stokkene i veggen møtes. Raftesperre: Kort sperre som går fra nederste sideås ut over raftestokken. Raftesperrene bærer takutstikket. Raftestokk: Øverste stokk i langveggen. Røstekabber: Gavltrekantstokker uten knute i endene. Sigemonn: Laftebyggets vertikale krymping. Dette skjer ved uttørking og sammentrykning av konstruksjonen. Strekkfisk: Loddrette planker parallelt på begge sider av vegg, montert med gjennomgående bolter. Svillstokk: Nederste stokk i veggen. Takås: Langsgående, bærende stokk som overfører tak lasten til gavlveggene Hvordan velge leverandør Jo mer du kan om laft, desto lettere er det å finne en god leveran- dør, mener George Fuller, som driver Norsk Lafteskole. – Har du ikke denne kunnskapen selv, bør du ta den lille kostnaden det er å leie inn en ekspert. Fullers inntrykk er at mange av de useriøse leverandørene har forsvunnet fra markedet. Det er stort sett bra kvalitet på dem som leverer i Norge. Et tegn på at du handler med en seriøs leverandør er at de er skikkelig etablert her i landet og at de har gode referanser. Er det utenlandske firmaer, bør de ha en agent i Norge som sitter med god fagkunnskap. Det er lurt å sjekke alle referanser nøye. Få med i kontrakten at laftekassen skal oppføres i henhold til retningslinjene utarbeidet av Norsk Laft, bransjeforeningen for laftehusprodusenter, eller i henhold til innholdet i Sintefs byggforsk- serie som omhandler laft: 523.291 44 hytteliv1/14
- 6. E tt år førhvert laftekurs drar George ut i skogen. Der plukker han ut fine, rette trær, feller kvister og barker dem. For hånd. Så frakter han stokkene til lafteplassen, skjærer dem til seks tommers tykkelse, høvler dem og legger dem til tørk. En sammensatt gjeng Der lå våre stokker og godgjorde seg helt til mai. Da strømmer en sammensatt gjeng inn på lafteplassen. Først og fremst George. En engelsk tømrer som kom til Norge i tyveårene, forelsket seg i en norsk dame og lafting. Han driver Norsk Lafteskole som ligger på Lillehammer. Så en amerikaner stasjonert i Irak, en latvier som driver laftebedrift, en pensjonert lærer, en fotograf, fire karer som jobber i byggebransjen, en skogentreprenør og meg selv. Amatører og profesjonelle om hverandre, med en felles interesse. Vi vil lære Skarpt: Nyslipte verktøy er nøkkelen til suksess. George Fuller viser hvordan man sliper mosefarkniven. > Mange mål: Det er mange mål og streker som skal bli riktige når man skal hugge ut knuten. Her tar Ole Martin Langsø en kontrollsjekk. 45hytteliv1/14 nyttig Lafte for livetDetteerminrapportfraetlaftekurs,men deterogsåhistorienomhvordanjeglærte åholdemegpårettsideavstreken. Tekst: Øivind Lie Foto: Chad Stokes
- 7. hvordan man stablerdisse stokkene oppå hverandre slik at det blir et hus. Kun ved hjelp av svære økser, stemjern og motorsager. Verktøy først Vi har gledet oss til dette i månedsvis og endelig er det julaften. Vi brenner etter å sage og hugge løs på stokkene og stable dem oppå hverandre. Men, vent litt. Ingen pakkeåpning ennå. Innføring i verktøybruk først. Det ser brutalt ut med den digre øksen, eller bile som den kal- les på laftespråket. Den minner mest om det man halshugget folk med, og ser definitivt ikke ut som et presisjonsverktøy. Den bru- kes når du hugger til knutene, og George viser oss hvordan; Riktig stilling og riktig bruk av armer og håndledd. Kroppsmekanikk på høyde med det som kreves i golf. Øksen skal jobbe med millimeter presisjon, samtidig som du kvitter deg med store sponbiter. Det eneste som er fast på en laftestokk er bredden, ellers er høy- dene ulike. Den blir tynnere mot toppen og den kuver noen ganger opp og ned. Det betyr at du må få mange ujevne flater og former til å passe sammen perfekt slik at alle sammenføyninger blir tette. Det krever en kombinasjon av røff tømring, pinlig nøyaktighet og god planlegging. Formen på stokken under bestemmer hva du skal gjøre med den som kommer oppå. De to dødssynder Vi måler og streker opp. Så måler vi igjen, pusser ut og streker opp på nytt. Helt til vi er sikre på at vi har tegnet alt på millimeteren riktig. Så kommer George og måler, pusser ut, forklarer og streker opp på nytt. – To dødssynder, folkens, sier han. – Ingen skjærer eller hugger før jeg har kontrollmålt, og hold dere på rett side av streken. Hug- ger du for mye, blir kinningen krom og knuten utett, og uten strek mister du referansen for den videre laftingen. Vi blir delt inn i tomannslag og tildelt et hjørne hver. Makkeren min Ole Martin og jeg gyver løs på den første knuten. Det går over- raskende greit. Først ferdig og knuten sitter som et skudd. Vi er fulle av selvtillit og klare for neste knute. Jeg synes jeg har fått skikkelig dreis på bila. Står på kne, lavt og stødig, øksehodet i rett linje og fin bevegelse i håndleddene. Begynner med små hugg og øker på i jevn rytme slik som George har vist oss. Store spon spretter ut til siden, og jeg jobber innover langs blyantstreken. Dunk! Øksen skjærer ut til siden, og der står eggen tvers igjennom streken. I stedet for å bekjenne min dødsynd der og da, begynner jeg å glatte litt på begge sider av hakket med bila. Det hjelper lite, nå ser jeg at det er blitt en skikkelig sving der det skulle være rett. Makke- ren og jeg diskuterer litt; hva om jeg flytter streken en millimeter og hugger etter den? Jeg streker og hugger, men oi, nå blir nullpunktet feil. Her er det bare å bekjenne dødsynd nummer en. George ser på skadeverket, rister på hodet. – Du har hugget feil, også har du flyttet på streken. – Eh, ja, piper jeg. Jeg ser for meg hele den flotte stokken sagd opp i småbiter og stablet opp i vedlageret til George. Det finnes mange gode grunner til å gå på kurs fremfor å lese en bok. Det jeg liker med kurs er at du lærer hvordan du redder Jevn avrunding: Oversiden av stokken skal ha en jevn avrunding. George Fuller tar et tak med barkekniven. Knute: George Fuller viser hvordan man setter av mål til knuten. Tautvydas Diburys, David Shields og Dag Telle følger konsentrert med. Opplaft: Ole Martin Langsø lager et opplaft på oversiden av stokken. Neste stokk tilpasses denne opplaften med et nedlaft. 46 hytteliv1/14
- 8. Hererdetlaftekurs Norsk Lafteskole Opplæring ilafting, verktøybruk, materiallære. Elevene setter opp en liten hytte i løpet av kurset. Passer for både nybegynnere og viderekomne. Sted: Lillehammer Varighet: To uker Pris: kr 11 400 inkludert innkvartering Nettside: norsklafteskole.no Hjerleid skole- og håndverkssenter Innføring i flere ulike eldre lafteteknikker. Passer for både nybegynnere og viderekomne. Sted: Dovre Varighet: 45 timers ukeskurs fra mandag til lørdag. Pris: kr 3900 inkludert innkvartering Nettside: hjerleid.no Skjetlein grønt kompetansesenter Gir kunnskap om og øvelser i praktisk lafting og lafteteknikker, nok til å kunne lafte på egen hånd. I løpet av kurset laftes det opp to hytter/anneks. Passer for både nybegynnere og viderekomne. Sted: Leinstrand Varighet: ca. 100 timer, fire timer to kvelder i uken. Pris: kr 5000 Nettside: skjetleinkompetanse.no Røros Ressurs I løpet av kurset skal det laftes en liten hytte. Gjennom det vil deltagerne få en grunnleggende innføring i verktøybruk og ulike lafteteknikker. Etter gjennomført kurs skal deltagerne være i stand til lafte enkle bygg på egen hånd. Passer for både nybegynnere og viderekomne. Sted: Røros Varighet: ca. 120 timer Pris: kr 9000 Nettside: ressurssenter.no Raulandsakademiet På kurset kan du sette opp din egen hytte, eller du kan være med å bygge en annen hytte. Kurset passer for både nybegynnere og viderekomne. Her er det også et påbyggingskurs som forutset- ter at du har tatt kurs nummer en. Sted: Rauland Varighet: 2 uker Pris: kr 9 600 for kurset, opphold og mat kr 9 000, kr 300 for å leie lafteverktøy Nettside: visitrauland.com/aktoer/ raulandsakademiet deg inn når du har dumma deg ut. Det står det ikke noe om i bø- kene, og det er gjerne godt bevarte håndverkerhemmeligheter som du får lirket ut av flinke kurslærere. – Dette kan fikses, sier George, og tar det i plenum slik at alle kan lære. Ingen ydmykelse av synderen, men rett på praktikken. Han splitter, slår inn kiler, limer, og vips, der er det jaggu fikset. Lafting hele døgnet Vi tar bilder, noterer og diskuterer. Drar på ekskursjoner og titter på laftebygg. Lafter hele dagen, ser laftefilmer om kvelden og av- slutter med laftelektyre på senga. Huset vokser loddrett og vi av- slutter det hele med å bygge takkonstruksjonen. Jeg lafter nok en liten bu etter dette kurset, men min ambi- sjon er ikke å leve av lafting. Jeg er interessert i håndverket, og nå har jeg fått en liten titt inn i noe som er mer fascinerende enn jeg hadde håpet på. Jeg vil helt sikkert oppføre meg på en annen måte når jeg nå er på besøk i en laftet hytte. Da bør ikke vertska- pet bli overrasket om de finner meg stående og stirre i veggen, eller inn i krokene. hl – Ingen skjærer eller hugger før jeg har kontrollmålt, og hold dere på rett side av streken. George Fuller, laftelærer Liten bu: Dette er hytta vi laftet. Inn med vinduer og dører og på med torvtak, så er den ferdig. Foto:GeorgeFuller Kilder: Sintef Byggforsk, Store Norske Leksikon, George Fuller/Norsk Lafteskole 47hytteliv1/14 nyttig