1. FREDAG
36 år som nyhetsreporter har lært Christian Borch (70) at livet kan være hardt og brutalt.
Men mest lærte han da han mistet kona Ragnhild.
34 FREDAGSSEKS HELGETIPS 36 MINMOTE BLOMSTER I HÅRET 44 PÅ TOMANNSHÅND RAVI
38Smak av
sommer
CHRISTIAN BORCH
Et liv med tap
og kjærlighet
31 29F r e d a g 2 0. j u n i 2 0 1 4
3. KKOOMMMMUUNNIISSEERREE
EEEERR..
CHRISTIAN BORCH OM:
● Å bli pensjonist
● Tapet av kona
● Kjærligheten
En Honda
125 kubikk
Hva har du med deg:
Hjelm
Når du går herfra er
du: Rolig
S
ittende overskrevs på sin nye
motorsykkel, med de sølvgrå
krøllene stukket på plass under
hjelmen, puster en distingvert
herremann ut.
– Dette intervjuet luktet
svidd, sier Christian Borch.
De siste ukene har han stilt opp i alle NRKs
«uhorvelige mengde» radiokanaler, pliktskyl-
digst svart på hvordan det blir å ta farvel med
skjermen etter 36 år som utenriksreporter og
programleder, hva han skal gjøre videre, hva
han ser tilbake på med mest glede, hva slags
musikk han foretrekker.
PÅ TAKTERRASSEN hjemme, med utsikt
over hele byen, over tre av hans tidligere hjem,
forklarer den nyslåtte 70-åringen at her kan
man se alle de viktige stedene i Oslo, om man
bryr seg om slikt.
-Hva er de viktige stedene i Oslo for deg?
-Jeg har ingen viktige steder i Oslo, sier
Christian Borch lett.
Han peker mot Ullernåsen der han bodde
med sin første kone, og deres barn vokste opp.
Christian Borch flyttet fra Bergen som fem-
åring, sammen med skipsmeglerfaren og
moren.
Nå peker han ned til Gressbanen ved Hol-
mendammen, der kjæresten bodde, henne
han møtte som 16-åring og som døde altfor
tidlig. Peker videre på huset han flyttet til da
han giftet seg på ny, før han endte opp her, i
ungkarsredet i Slemdalåsen.
Her trakk han et lettelsens sukk da han
flyttet etter skilsmissen, og så kom en fransk-
italiensk skjønnhet og kapret hele Norges
gråhårede nyhetsanker. Et nytt kapittel, eller
skal vi si en utvidet nyhetssending i beste
sendetid.
30. JUNI HAR BORCH sin siste arbeidsdag i
statskanalen. Han er overrasket over all
oppmerksomheten.
– Ja, det må jeg nok si. Det har vært langt
over all forventning. Folk er lei seg for at jeg
slutter, og det gir de uttrykk for så øra flagrer.
–Hva skriver folk?
–Nei, de snakker om en personlig stil, og
det er det kanskje noe i. Jeg har forsøkt å
kommunisere med noe annet enn klisjeer,
snakke et menneskespråk.
–Noen ganger har det virket som du
selv er blitt ganske grepet av det du
har formidlet?
–Det å lese opp en tekst er ikke å formidle,
du må være til stede hele tiden, kjenne på
stoffet.
–Har det vært tøft å ta med seg sjelen inn
i så mye krig og elendighet?
–Ja, men det er jo en jobb. Jeg har vært
mye ute og reist, møtt mennesker på dødscel-
len i USA, møtt mennesker i sultkatastrofer i
Afrika. Du finner en måte å takle det på.
17 år gammel dro Christian Borch til sjøs.
Han forteller at han kom tilbake med en
visshet om at menneskelige verdier ikke var
knyttet til sosiale miljø.
–Visste du ikke det før?
–Nei, jeg gikk i blazer og KNS-slips og var
nok i et ganske lukket miljø på vestkanten.
–Ble du journalist for å markere avstand
til familien?
–Jeg vet ikke, men jeg skjønte nok relativt
tidlig i livet at pengetjening for pengetje-
ningens skyld ikke er noe særlig å trakte etter.
Borch begynte å jobbe for Morgenbladet,
giftet seg med Ragnhild og fikk en datter, så
en datter til. Hun ble født med en i utgangs-
punktet fatal hjertefeil.
Etter flere operasjoner og åtte års uvisshet
var datteren endelig reddet. Da ble Ragnhild
syk av kreft.
Det var midt i jernteppets fall og Lech
MITT FRISTED
4. PULSEN
DU KAN IKKE SETTE DEG NED
OG VÆRE BITTER.”
Dette gir meg høy puls:
Trening. Jeg løper på tredemølle.
Ellers blir jeg veldig sjelden stresset.
Om pulsen:
Jeg kjører ikke fort på motor-
sykkelen. Ennå.
Dette gir meg lav puls:
Å være på hytta og padle kajakk
tidlig om morgenen. Lese bøker på
terrassen. Kjøre motorsykkel.
MITT FRISTED
Walesas inntreden på verdensarenaen.
Borch ble sendt til Polen og opplevde
revolusjonen på nært hold, han var 36 år
og ble smuglet inn søppelsjakter, inn i
hemmelige nyhetsstudioer for døgnet
rundt å rapportere hjem til Norge.
DET VAR HANS første opptredener på TV
noensinne. En jernklo som løsnet i ver-
denspolitikken, en fortvilelse som vokste
på hjemmebane. Seks år etter døde Ragn-
hild. Christian Borch ble enkemann og
alenepappa som 41-åring.
–Kom det overraskende på deg at
livet kunne være så hardt?
Han holder litt inne.
–Nei, det tror jeg ikke. Du faller inn i
en situasjon som kan være ekstremt
brutal, men du er jo midt i det, du kan
ikke sette deg ned og være bitter.
–Du kan jo det?
–Nei, det har du hverken rett til eller
mulighet til. Livet er stort sett foranderlig.
I Norge har vi det problemet at vi ingen
problemer har, livet går på skinner og
silkeføre og det er så lett som bare rak-
kern. Men sånn er ikke livet for de fleste,
sier han, nærmest konstaterende.
ØYNENE GLIR UTOVER mot Oslofjorden
et øyeblikk, vender så tilbake. Stort sett
holder Christian Borch blikket mens han
snakker, det er et fast blikk.
–Det er ikke akkurat selve døden som
er problemet, det er prosessen mot døden.
All angsten du har. Alt som skjer, når det
skjer. Det er et langt lerret å bleke, det er
litt vanskelig å snakke om det inn på en
sånn maskin, sier han plutselig, ser ned på
smarttelefonen som tar opp intervjuet,
han spør om den er god nok til slikt bruk,
om kapasiteten, om mikrofonen.
– Det å ha opplevd mye krig og
elendighet, kan det ha gjort deg rustet
til å takle en tøff privat situasjon?
–Det kan jeg ikke svare på. Det er
mulig. Jeg vet ikke hvordan jeg hadde
taklet det om jeg ikke hadde hatt denne
jobben.
SLIK ER DET Å INTERVJUE Christian
Borch. Et stort alvor, og kanskje også en
usikkerhet, bak en treffende replikk. Når
han ser ut til å ville vike unna det vonde
samtaleemnet, fortsetter han likevel,
forteller hvordan han fortsatte i jobben
som utenriksreporter, døtrene på 13 og 15
år fikk husholdningspenger og ansvar for
seg selv, tett fulgt opp av gode venner som
sto på for den sørgende familien.
Det var viktig for dem å være åpne om
sykdommen, både da den rammet og da
Ragnhild til slutt døde.
–Barna var orientert om at det var noe
farlig som skjedde. Etterpå hadde jeg
aldri noe problem med å oppdra jentene,
fordi Ragnhild og jeg alltid hadde vært så
veldig sammensveiset med felles for-
ståelse og ansvar. Vi sto på en måte på
samme planke i livet.
-Hvor lang tid tar en slik sorg?
Han trekker pusten dypt.
-Ja, det er et godt spørsmål. Det finnes
de som mener at du aldri helt kommer ut
av den, fordi følelsen av tap hele tiden
ligger og ulmer et sted i underbevisst-
heten.
En pause.
-Men livet går jo videre. Jeg har gjort
mye rart etterpå, relativt mye rart.
CHRISTIAN BORCH HAR skrevet 12
bøker om utenrikspolitikk, er spesielt
interessert i europeisk politikk. Men mest
av alt er han opptatt av å forstå mennes-
ker.
-Ble det forsterket etter at kona di
døde?
– Nei, det tror jeg ikke. Man leter alltid
etter årsakssammenhenger. Og årsaken
til konflikter ligger ofte i veldig nære
mellommenneskelige forhold. Skal du
snakke om avspenning under jernteppet,
må du treffe menneskene som bor der, se
hvordan de blir undertrykket og indoktri-
nert. Jeg tror ikke det endret seg noe
særlig. Men når du mister et menneske
som står deg nær, sier Borch, og tenker
seg litt om.
– Vi hadde jo vært kjærester siden vi
var 16 år, så vi var veldig nære. Når hun da
blir borte, da skjer det noe med deg. Du
begynner å lete etter sammenhenger
andre steder, finner bena under deg på en
annen måte. Så ja og nei, det betød noe,
men jeg ville kanskje gjort det samme
uansett. Alt du forstår, endrer deg. Det
utvider spekteret du ser ting fra.
NOEN ÅR SENERE MØTTE han en norsk
skuespiller med tette bånd til Italia, giftet
seg på ny. Italia er det landet han føler seg
mest hjemme i, avslører Christian Borch,
og den latinske romansen varte i 14 år.
Han velger å ikke si så mye mer om det.
For fire år siden møtte han fransk-
italienskeJoséphine Scronza (50), hun
kom deisende inn i livet hans, som han
sier, da han minst ventet det.
I fjor kjøpte han motorsykkel. Christian
Borch hadde aldri satt sine ben over
skrevs på en motorsykkel før. Nå er den
blitt hans fristed. Foreløpig kjører han
den ganske sakte og forsiktig.
-Det ser mye flottere ut når den blir
kjørt av min kvinne, sier han, virker
forelsket, etter intervjuet skal han gli av
gårde i solnedgangen mot vest for å møte
sin franske kjærlighet.
Hun er 20 år yngre, og de møttes første
gang på det franske kultursenteret i Oslo
for 20 år siden. Hun må ha gjort inn-
trykk, han husker det godt. Da han var
nyskilt og de tilfeldigvis møttes igjen i
2010, gikk det relativt raskt, som han sier.
-Tenker du at det var skjebnen?
Han ler.
-Nei, men det er et fantastisk merkelig
spill av tilfeldigheter.
INGEN RÅKJØRER: I fjor kjøpte Christian
Borch sin første motorsykkel. Foreløpig kjører
han ganske sakte og forsiktig.
32 34 F r e d a g 2 0. j u n i 2 0 1 4
