SFAH: Rapport 1992

1. Trond Bergh
DET NORSKE SOSIALDEMOKRATIET 0G VELFERDSPOLITIKKEN ETTER
1945 -
GIKK DET ANDERLEDES ENN TENKT?
Foredrag ved konferansen "Arbeiderbevegelsen og velferdsstaten
-
den nordiske modell etter 2.verdenskrig", Energicenteret,
_
Nykøbing Falster, 6.-9.mai 1991.
Spørsmâlet om drivkreftene bak velferdsstatens fremvekst og om
dens ideologiske røtter og karakter har vært viet stor
oppmerksomhet i mange land og innen mange samfunnsfag. En
viktig retning ser arbeiderbevegelsen eller den
sosialdemokratiske massemobilisering som den grunnleggende
forutsetning for den skandinaviske varianten av
velferdsstaten. Velferdsstaten i skandinavisk versjon -
som
med sin vekt på styring på tvers av markedskreftene og på
offentlige og universelle velferdsordninger sies å skille seg
klart ut fra andre versjoner -
må, ifølge denne oppfatningen,
forstås som et produkt av arbeiderbevegelsens eller
arbeiderklassens sterke stilling i Skandinavia. En annen
retning understreker også de politiske faktorers betydning,
men ser velferdsstaten først og fremst som bæreren av
etterkrigstidens nye brede politiske konsensus og som det
samlete uttrykk for en kompromiss- og felleskapsideologi med'
røtter i mange leire og tradisjoner. De nasjonale, historiske
og egalitære tradisjoner og normer understrekes.
Nok en retning neddemper den politiske analysen og legger

2. hovedvekten på sosiale og økonomiske utviklingstrekk.
Oppmerksomheten fokuseres ikke på de nasjonale og politiske”
forskjellene og variantene, men på å se utviklingen av de
vestlige velferdssystemene som en funksjon av
industrialisering og økonomisk vekst. Til grunn ligger en
"konvergens-teori" som innebærer at velferdsystemene vil ligne
mer og mer på hverandre etter hvert som forskjellene mellom
landenes økonomiskeutviklingsnivâ blir mindre.
De strukturelle og de politiske forklaringer utelukker
selvsagt ikke hverandre. Når jeg her velger å konsentrere meg
om de politiske og ideologiske forhold betyr det ikke at jeg
ser de strukturelle som uvesentlige. Det er imidlertid også et
betydelig rom for politisk, aktør-orientert analyse. Jeg vil
forsøke å nærme meg det politisk-ideologiske problemområdet ut
fra norske forhold og ut fra den delen av den norske debatten
som spesielt tar for seg forholdet mellom velferdsstat og
sosialdemokrati. Jeg velger å være nasjonal for å være mest
mulig konkret, men tror at problemstillingene i høy grad er
allmenne -
i hvert fall i en nordisk kontekst. Jeg tror dere
alle vil kjenne dere igjen -
og antagelig ha synspunkter og
oppfatninger som kan gi grunnlag for en nordisk debatt.
Palleller og likheter vil kunne registreres, men også
interessante forskjeller som kan kaste lys over
årsakssammenhenger.. ,
Kort og litt firkantet formulert er mitt tema dette: Hva
var det spesifikt sosialdemokratiske element i den
velferdspolitikken som Arbeiderpartiet i Norge på 1950- og
-
60-tallet, som dets søsterpartier i de andre skandianaviske

3. 3
land, i så høy grad medvirket til å utforme og gjennomføre? To
synspunkter kan settes opp mot hverandre: Det ene sier at
J
velferdsstaten, slik den ble, er selve prakteksemplet på at
sosialdemokratiet raskt kom til å fjerne seg fra sitt
ideologiske og politiske utgangspunkt, fra det "egentlige"
sosialdemokratiske samfunnssyn. Det andre yttersyn ser
velferdsstaten som selve virkeliggjørelsen av den
sosialdemokratiske ideologi.
Først litt om mer om kronologien og posisjonene i den
norske debatten. Den rådende norske oppfatning er at
velferdsstatsideologien ble "endelig" utformet, begrunnet og
utmeislet i praktisk politikk på 1950- og særlig på 1960-
tallet. De prinsipper og retningslinjer som da ble lagt tilm
grunn har senere i store trekk vært videreført. Dette
velferdspolitiske byggverket ble i all hovedsak reist da
Arbeiderpartiet hadde makten fram til midten av 1960-tallet.
Det hadde følgelig, ifølge det rådende syn, et klart
sosialdemokratisk innslag, men var først og fremst et
blandingsprodukt med politisk kompromiss og konsensus -
i en
noe uklar blanding -
men med sosialdemokratiske og
sosialliberale bestanddeler som hovedingredienser.1
Det har vært reist forholdsvis lite opposisjon i Norge
mot denne politiske konsensus- eller kompromissteori som
forklaring på etableringen av velferdsstaten. Få, om noen, har
i den norske kontekst fremstilt velferdsstaten som et rent
sosialdemokratisk produkt, slik f.eks, Esping- Andersen, Korpi
og andre synes å gjøre. Den sosialdemokratiske
mobiliseringsteorien har stått svakt i Norge. Snarere synes de

4. kritiske røster som har latt seg høre, å gå i den stikk
motsatte retning: Den velferdsstaten vi fikk på 1950- og 1960-
tallet er, har det vært hevdet, slående fri for den
opprinnelige eller egentlige sosialdemokratiske
velferdspolitiske tenkning og ideologi. Det har vært påstått
at det mest karakteristiske er, hvis vi følger
Arbeiderpartiets vei, hvordan "så mye gikk anderledes enn
tenkt".2 Historien om velferdstaten blir i denne versjon
historien om de sviktete eller urealiserte idealer og
visjoner. Det politiske kompromiss bekreftes, men det
sosialdemokratiske element minimaliseres.
Dette synspunkt er blitt konkretisert på flere måter
og'
gjerne med det ideologiske byggverk Arbeiderpartiet reiste
like før, under og i
de første årene etter den annen
verdenskrig som utgangspunkt. Dette byggverk hadde, sies det,
to grunnleggende fundamenter som senere forsvant. Det ene er
likhets- eller utjevningsideologien. Likhetstanken hadde stått
sterk også i andre partier, særlig Venstre. Men, som det sies
et sted, "den sosialdemokratiske likhetsideologien lå likevel
på et høyere ambisjonsnivå".3 Denne likhets- og utjevningslinje
ble, heter det, oppgitt eller sterkt modifisert på 1950- og-
60-tallet. Konkretisert på trygdesystemet ses det f.eks. en
utvikling gjennomsyret av
prestasjonstenkning, hvor både syke
og gamle ikke får mer enn de hadde gjort seg fortjent til
a
gjennom egen arbeidsinnsats målt gjennom størrelsen på
lønningsposen. Prinsippet om standardtrygghet, et helt
fundamentalt prinsipp i den norske folketrygden, blir med
andre ord sett som et avvik fra den sosialdemokratiske

5. likhets- og utjevningsideologien som ble formulert i krigens
kjølvann. Tilsvarende tendenser ses etter hvert i
boligpolitikken, som etter en egalitær og utjevnende fase like
etter krigen, gradvis kom til å bidra til øke snarere enn å
minske de sosiale forskjeller. Selv helsesektoren, hvor
behandlingstilbudet er blitt radikalt forbedret for hele
befolkningen, blir plassert innen det samme mønster.
Utbyggingen av det kurative offentlige helsearbeide har kommet
svært langt, men idealet, slik det ble formulert av
helsedirektør Karl Evang, innbefattet også et "utvidet
helsebegrep" som understreket betydningen av den psykologiske
og sosiale velvære. I dette lå en kvalitativ videreutvikling
av livsmiljøet både på arbeidsplassen og i andre sosiale
sammenhenger som kritikerne ikke mener er fulgt opp.
Det andre hovedfundamentet i velferdspolitikken som denne
kritiske retningen mener sviktet, er den planøkonomiske
ideologi som ble lansert under og etter krigen. Idealet var,
heter det, et sterkt og sentralisert økonomisk styringsystem
gjennom en kombinasjon av direkte detaljreguleringer,
sosialisering og et system av korporative styringsorganer.
Arbeiderpartiets ambisjon blir beskrevet som en "korporativ
styringsstat". I stedet utviklet den økonomiske politikk seg
bort fra både styring, plan og korporatisme mot en mer
liberalistisk markeds- og konkurranseorientert politikk.
Følgen var at den sentrale myndighet forvitrert og førte ut i
dagens styringskrise. Oppgivelsen av planøkonomien hadde
konsenkvenser både for den økonomiske politikk og for
sosialpolitikken. Likhets- og utjevningspolitikken forutsatte

6. 1
en sentralisert planpolitikk og gikk følgelig med i det samme
fallet.
Ifølge denne historiefortolkning var altså de
sosialdemokratiske idealene likhet, utjevning og planøkonomi,
resultatet ble ulikhet, prestasjonsvelferd og
konkurranseøkonomi. Både gjennom utformingen av velferdstatens
reformer og gjennom dens praksis mener man å kunne konstatere
at det "manglermye på at visjonene fra de første
etterkrigsårene er gjennomført". Snarere ble det heller slik
at "Arbeiderpartiet etter hvert oppgav målene fra
gjenreisningstiden".
En av dem som i Norge den seneste tid mest eksplisitt har
gått inn for å rive ned slike påståtte "myter" om en
sosialdemokratisk velferdsstat er historikeren Trond Nordby.“
Men påstander om sosialdemokratiets svik eller svikt overfor
egne ideer på 1950-og -60-tallet er ikke noe nytt. Edvard Bull
d.y. kan f.eks. plasseres i denne tradisjonen, når han
beskriver den økonomisk-politiske omstillingen på 1950-tallet
som en omstilling fra produksjon for behov til produksjon for
profitt.5 Andre, som samfunnsviterne William Lafferty og Ottar
Brox, har derimot datert det ideologiske sammenbruddet ikke
til 1950-tallet, men til 1980-tallet og den markedsliberalisme
og frihetstenkning som da vant fotfeste i Arbeiderpartiet.
Ifølge deres oppfatning var det l970-tallet, ikke 1940-tallet,
som var sosialdemokratiets høydepunkt.6 Denne ulike dateringen
av det sosialdemokratiske "syndefallet" er i seg selv
interessant og kunne være verdt noen kommentarer. Jeg får
imidlertid i denne omgang nøye meg med historikernes

7. 7
.4
syndefallsregistrering og lar følgelig utviklingen på 1970- og
-80-tallet ligge.
En forutsetning for en drøftelse av sosialdemokratiet og
velferdspolitikken på 1950- og -60-tallet er selvsagt en
klargjøring av det politisk-ideologiske utgangspunktet. Det i
seg selv er en vrien oppgave. Heller ikke spørsmålet om hva
som endret seg, og hvorfor, er helt enkelt. At praktisk-
politiske endringerog omstillinger fant sted er det ingen
tvil om. Det interessante spørsmålet er imidlertid om eller i
hvilken forstand slik endring eller glidning i politikk også
innebar en ideologisk omstilling eller selvfornektelse, eller
om vi har å gjøre med et eksempel på ideologisk konsistens
gjennom praktisk-politiske tilpasninger.
Først litt om det politiske og ideologiske utgangspunktet
i den første etterkrigstiden, altså om selve målestokken. På
det ideologiske plan foregikk det en betydelig gjennomtenkning
og reformulering under og etter krigen. Den reformistiske
ideologi og politikk man var slâtt inn på før krigen, etter
det revolusjonære intermezzo (som både de danske og svenske
søsterpartiene ble spart for), fikk nytt og mer konkret
innhold og ble kledd opp i en ny og mer moderne, mer
tidsriktig og mindre provoserende språkdrakt. Slik var det i
mange land, også de andre nordiske. Mye av tankegodset var
J
felles og fløt fritt mellom landene. Mens Haakon Lie, fra 1945
mektig sekretær i Arbeiderpartiet, satt i London og skrev
"Framtidens Norge", forfattet Jens Otto Krag "Fremtidens
Danmark" og svenskene sitt "Arbetarrørelsens
efterkrigsprogram. De 27 punktarne".

8. Men siden det norske politiske system nærmest var
suspendert under det meste av krigen, ble det muligens mer tid
til ideologisk og langsiktig tenkning enn f.eks. i Sverige og
Danmark. Derfor er det all grunn til å legge betydelig vekt på
de ideer og programmer som ble til i Norge i denne fasen.
Sjelden har det blir tenkt så mye langsiktig og prinsipielt og
forfriskende nytt i norsk politikk. Dessuten hadde
Arbeiderpartieti Norge en langt sterkere posisjon enn f.eks.
det danske sosialdemokratiet. Fra 1945 av hadde partiet alene
flertallet i Stortinget i hele 16 år, og regjeringsmakten helt
fram til 1965. Partiet fikk en enestående mulighet til å m
realisere sin politikk, som selv de svenske sosialdemokrater,
som i perioder hadde sine koalisjonspartnere, ikke kunne
oppvise maken til. Likevel skal partiet altså ha sviktet-
eller mislyktes i å omsette sine idealer og mål i praktisk
politikk.
Med stikkord som likhet, utjevning eller omfordeling
fanger en opp helt vesentlige trekk ved den moderniserte
sosialdemokratiske ideologi slik den fremsto like etter
krigen. Også troen og plan og styring var blitt betydelig
styrket. Overbevisningen om at det var mulig å styre den
økonomiske utviklingen var stor -
i kjølvannet av J
Keyensianismen og de økonomiske planleggingsteknikker som var
under utvikling. Planøkonomien var midlet som skulle
overflødiggjøre tradisjonell sosialisering og som skulle gjøre
det mulig å realisere de politiske hovedmålene.
Ideologiske formuleringer og prinsippielle mål er gjerne
vage og unyanserte. Hva mentes egentlig med et begrep eller

9. honnørord som likhet? Falt det sammen med eller var det noe
annet enn målet om utjevning? Og hva med trygghet, et annet
helt sentralt begrep i tidens programmer og erklæringer? Ett
viktig spørsmål her er forholdet mellom økonomisk likhet og
sosial likhet. Disse to likhetåidealerkan falle sammen, men
de kan i mange situasjoner også stå i strid med hverandre.
Mitt inntrykk er at de etter krigen i det norske
sosialdemokratiet fremsto i en noe uavklart blanding. Man
ønsket seg alle gode ting, men uten noen klar prioritering
eller avveining. På den ene side sto rettighetstenkningen, som
vel mest kan knyttes til sosial likhet, spesielt sterkt på
4
denne tiden. De nye demokratiseringsfremstøt som ble planlagt,
f.eks. gjennom indüstrielt og økonomisk demokrati, er
eksempler på dette. På den annen side var man også innstilt på
ekstra innsats for å utjevne de økonomiske forskjeller i
samfunnet. Den solidariske lønnspolitikkfra slutten av 1930-
tallet skulle videreføres, alle skulle sikres trygge
materielle levekår på et rimelig nivå.
Hvor kan vi plassere sosial- og trygdepolitikken i et
slikt bilde? En stor folketrygdmelding fra 1948, som av
økonomiske grunner ikke ble satt ut i livet, illustrerer
balansegangen og tvetydigheten. Gjennom prinsippet om en
"
minimumsstandard ble det lagt opp til en viss omfordeling, på
den annen side skulle enkelte av trygdene, de såkalte
korttidstrygdene, bygge på prinsippet om inntektssikkerhet.
Den eneste større trygdereformen like etter krigen,
barnetrygden fra 1946, var universell og som sådan et allment
rettighetstiltak som fremmet sosial likhet. Alle fikk utbetalt

10. 10
det samme beløpet pr.barn.
Det kunne og burde sies mye mer om det ideologiske
utgangspunktet i 1945. Jeg det likevel foreløpig ligge, men
tar opp tråden igjen under diskusjonen av hva det egentlig var
som senere endret seg. Mitt poeng hittil har vært å undestreke
mangfoldet og kanskje også mulige indre konflikter og
avveiningsproblemer i likhets- trygghets- og
utjevningstenkningen.
Hva var det så som skjedde innen velferdspolitikken på
1950- og -60-tallet? Ytre sett fant det sted tilsynelatende
store omstillinger. Både begrepsbruken, programformuleringene
og den praktiske politikk ble til dels lagt betydelig om.
Gamle språklige gjengangere som "sosialisme" og "arbeidere" og
"arbeiderklasse" gled raskt ut av bruk og ble erstattet med
mer nøytrale og kanskje vesensforskjellige begreper som
"økonomisk demokrati" og "lønnstakere". Mye synes å tale for
teorien om at sosialdemokratiet forlot sitt utgangspunkt.
Først til plan- og styringspolitikken. Vi kan uten videre
konstatere at en omfattande endring i bruk av økonomisk-
politiske virkemidler ble gjennomført tidlig på 1950-tallet.
Deltaljreguleringene, som hadde vært langt mer omfattende i
Norge enn i Danmark og Sverige, og det korporative
styringsapparat ble erstattet av et system basert på generelle
penge- og finanspolitiske virkemidler. Man tok mer aktivt og
bevisst markedet i bruk som styringsmekanisme. Norsk økonomi
ble intergrert i et internasjonalt frihandelssystem. Men betød
det nødvendigvis at den økonomisk styring og kontroll ble
mindre eller at man oppgav gjenreisningsårenes

11. ll
styringsambisjon?
Jeg tror, og her vil det være interessant å få synspunkter
fra andre land, jeg tror at man står i fare for å feiltolke
både situasjonsopplevelse og ideologi ved sette likhetstegn
mellom detaljreguleringene etter krigen og den planøkonomiske
ambisjon. Den rådende holdning var langt mer pragmatisk. Det
fantes ingen ferdig teori for økonomisk styring i den
blandingsøkonomienen befant seg i. Man var innstilt på å
prøve seg fram. Og mange erfaringer ble høstet.
Detaljreguleringer var ingen uproblematisk vei til økonomisk
styring og kontroll. Det er ikke gitt at en videreføring av
detaljstyringen ville økt mulighetene til å styre norsk
økonomi, slik enkelte tar for gitt. Det som snarere slår en er
hvor problematisk slik detaljstyring viste seg å være i
praksis, hvor mye som gikk anderledes nettopp i
gjenreisningsperioden da en sentralisert planstyring ble
forsøkt. Forbruket var i stor grad ute av kontroll, et stor
svart forbruksvaremarked oppstod, også styringen av
investerings- og næringsutviklingen ble svært mangelfull.
Eksportnæringene ble gitt prioritet, men det var
hjemmemarkedsindustrien som ekspanderte. Svikt i oversikt og
kontroll over valutabruken førte landet inn i en valutakrise i
1947, som kunne ha skapt store vansker for gjernreisningen,
hvis ikke Marshall-hjelpen hadde kommet til unnsetning.
Prisene ble riktignok holdt stabile, men bare gjennom enorme
prissubsidier. I 1950-51 brast den demningen, i 1951 ble det
en
prisstigning på over 15 prosent.
Erfaringene med en sentralisert planøkonomi var altså

12. 12
ytterst blandede. Omleggingen på l950-tallet ble derfor ikke
ensidig opplevd som en oppgivelse av plan- og
styringsambisjonen. Visse prinspielle reguleringstilhengere
fantes, men det rådende oppfatning i sosialdemokratiet blant
dem som ledet an i den økonomiske politikken var at det ble
.bedre samsvar mellom mål og utvikling, at ambisjonsnivået
snarere økte på 1950-tallet og senere også på 1960-tallet.
Styringsmodelleneble bedre, det statistiske grunnlaget bedre,
styringen mer omfattende, målene flere og mer raffinerte.
Langtidsplanleggingen ble videreutbygget, likedeles
styringsapparatet rundt statsbudsjettene. Og i praksis ble det
bedre samsvar, om enn langt fra fullt sammenfall, mellom mål
og faktisk utvikling.
Ett unntak må nevnes: Den korporative styringsmodellen
slik som ble utviklet etter krigen måtte oppgis på en måte som
kan minne om et ideologisk sammenbrudd. Men her tror jeg man
igjen står overfor en ideologisk splittethet i norsk
arbeiderbevegelse. Den korporativistiske rådstradisjonen hadde
sterke røtter, og ble etter krigen søkt integrert i den nye
planøkonomiske styringsystemet sammen med et sterkt statlig
planapparat. Tanken var på en nærmest konstitusjonell måte å
integrere organisasjonssamfunn og stat i planprosessen. Men
denne ambisjonen måtte oppgis, bl.a. fordi den
konsensuskapende elementer i det norske samfunnet ble
overvurdert, og fordi mange planøkonomer så med skepsis på det
korporative element. Lignende ambisjoner kom vel også til
uttrykk i de andre nordiske landene, men jeg spør meg om ikke
denne troen på korporative institusjoner hadde fått spesielt

13. 13
sterk næring i Norge som følge av den nasjonal
fellesskapsfølelse som krigen og okkupasjonen hadde skapt.
Mye av den norske debatten har ellers dreidd seg om en
tilsynelatende helomvending som Arbeiderpartiet foretok i 1953
i en ytterst heftig debatt som da foregikk om en eventuell
permanent pris- og reguleringslovgivning som skulle gi
regjeringen og forvaltning vide fullmakter til detaljinngrep i
økonomien. Partiet besluttet til sist å legge spørsmålet om en
reguleringslov på is, noe som vanligvis blir beskrevet som en
politisk retrett nødvendiggjort av politisk press fra
4
opposijonen og næringslivet, som drev en voldsom kampanje med
en slik reguleringsfullmakt.
Vi er med dette inne på spørsmålet om årsakene til de
politiske omlegginger. Kritikerne av den sosialdemokratiske
"myte" opererer med to-tre hovedforklaringer. Den
hovedforklaringen, som mest direkte menes å belyse svikten i
den økonomiske plan- og styringspolitikken, går på
Arbeiderpartiets makt og avmakt i den politiske system. Nordby
har formulert det slik: Arbeiderpartiet hadde
"verken...tilstrekkelig makt eller vilje til å sette seg ut
over de føringene som lå i det politiske systemet".7 Den
politiske flertallsmakt var ikke i seg selv tilstrekkelig for
å gjøre virkelighet av visjonene. Snarere ble partiet, på
tross av sin flertallsmakt, presset til politisk retrett og
til å gi avkall på sitt prioriterte styringssystem.
Sentrale ledere i Arbeiderpartiet kunne nok i debatten om
reguleringslovene ha tenkt seg en fullmaktslov som en slags
reserve i spesielle situasjoner. Men i all hovedsak var

14. 14
detaljreguleringer allerede lagt til side som hovedstrategi.
Det koster derfor ikke så mye å la seg presse. På den annen
side er jeg enig i at dette og en rekke andre kompromisser og
politiske tilnærminger senere på 1950-tallet illustrerer
hvordan selv en flertallsregjering ikke kan leve i
krigstilstand med næringslivet og heller ikke med en
tilsynelatende avmektig parlamentarisk mindretallsopposisjon.
Det kunne snarere være fristende å fremsette en påstand om at
en parlamentarisk flertallsposisjon har en tendens å forplikxe
mer i retning av en nasjonal kompromiss- og forsoningspolitikk
enn en
mindretallsposisjon, hvor det lettere kan forlanges
ansvarlighet ogsâ av opposisjonen. Jeg har selv beskrevet
Arbeiderpartiets flertallsmakt som en upreget "bundet
flertallsmakt".
I denne sammenheng nevnes også en annen hovedforklaring, de
føringer som lå i landets åpne økonomi, Norges bevisst valgte
avhengighet av omverdenen. Dette er en variant av en tredje
forklaringsfaktor, nemlig den økonomiske vekstpolitikken. En
mer isolasjonistisk politikk ville gitt økt styring, sies det,
men mindre vekst og velstand. I en slik siutasjon trakk J
vekstideologien det lengste strået. I den forstand kan man si
at vekstpolitikken fikk prioritet når den kom i konflikt med
andre sentrale målsettinger.æ
Men det må her advares mot å se
motsetninger hvor de
kanskje ikke fantes, eller hvor eventuelle motsetninger ikke
ble opplevd som problematiske. Og her er vi ved et meget
sentralt poeng: hvordan skal vi forstå den vekt økonomisk
vekst ble tillagt som overordent mål. Det er f.eks. riktig at

15. 15
mange sentrale aktører mistet sine betenkeligheter f.eks. ved
norsk deltakelse i den internasjonale økonomiske
liberalisering som Marshall-hjelp-programmet utløste, da man
så at det økonomiske vekstpotensialet ikke gikk tapt. Snarere
var erfaringen at markedstilpasningen løste mange av de
strukturproblemene som man ikke hadde maktet å løse med
detaljreguleringene. Markedet fungerte rett og slett mer
effektivt som virkemiddel i vekstpolitikken.
Vekstpolitikkens overordnete rolle var klart formülert i
J
1945, som det grunnleggende virkemiddel i velferdspolitikken.
Produksjonen var, som det het, veien til velstand og brua til
sosialismen. Og denne linjen ble videreført med stor
konsekvens. Virkemiddelbruken i den økonomiske politikken ble
tilpasset dette hensynet. Derfor ble den utenriksøkonomiske
liberaliseringen eller avviklingen av detaljreguleringer på
andre områder ikke nødvendigvis opplevd som noen ideologisk
retrett eller som noen
avvikling av
styringsambisjonen. Her
tilsa nettopp den sosialdemokratiske ideologi en pragmatisk
grunnholdning. Vekststrategien var et helt sentralt politisk
og ideologisk fundament i 1945. Den hadde et klart langsiktig
perspektiv, i motsetning til styringssystemet, som man
allerede i 1945 mente måtte tilpasses situasjon og innhøstete
erfaringer. I den forstand var det konsekvens og kontinuitet i
politikken. Det slående er nettopp hvor sterkt den sto og hvor
lite opposisjon det var mot den, selv når den krevde såkalte
pragmatiske tilpasninger som ofte ble oppfattet som
høyredreininger. Den mer tradisjonelle anti-kapitalisme hadde
,slående få tilhengere som
motstrategi til produksjons- og

16. 16
vekst- og velferdsideologien.
Også den påståtte oppgivelsen av likhetspolitikken
forklares ofte ut fra -
og nå siterer jeg igjen Nordby -
de
"ideologiske spenninger mellom sosiale verdier på den ene
siden og økonomiske på den andre. I situasjoner der kravene
til trygghet og velvære kolliderte med omsynet til
effektivitet og økonomisk vekst, trakk som regel
vekstpolitikernedet lengste strået."
8
Vekstforklaringen brukes dels til å forklare utsettelsen
av den sosiale reformpolitikken i den første etterkrigstiden.
Landet måtte først gjenreises og vekstevnen bedres gjennom en
aktiv og kapitalkrevdende industrialiserings- og
produktivitetspolitikk. De sosiale reformene fikk komme i
neste omgang, når det var mere å fordele. En omfattende plan
for en nasjonal folketrygd ble f.eks. lansert i 1948, men
utsatt fordi man ikke mente at det var økonomisk grunnlag for
den. Senere kom så reformene, men da altså med en påstått
svekket likhets- og utjevningsprofil. Ble det slik at likhets-
og utjevningspolitikken ble forlatt da landet var blitt rikt
nok til å drive nettopp en slik politikk -
og i tilfelle
m
hvorfor?
Spørsmålet er stort og vanskelig, etter min oppfatning
langt mer komplisert enn Spørsmålet om konsistens eller brudd
i den økonomiske styrings- og planideologien. En begrunnet
oppfatning krever innsikt i et meget stort felt av politikken,
fordi likhets- og utjevningspolitikk drives på så mange måter
og innen så mange felter. Sluttsummen av sosialpolitikken,
skatte- og avgiftspolitikk, boligpolitikk, skole og

17. l7
utdanningspolitikken, rentepolitikken, distriktspolitikken,
medbestemmelsespolitikken, inntektspolitikken osv. kan bli
vanskelig å regne ut. Det er ikke noen enkelt prosess å finne
svaret på spørsmålet om og i tilfelle på hvilke måter Norge
ble et mer egalitært samfunn på 1950- og
-
60-tallet.
Selv er jeg liten tvil om utjevnings- og særlig
likhetsintensjonenen ble opprettholdt og at
utjevningsprosessenfortsatte både da og på 1970-tallet, målt
etter sosiale så vel som økonomiske kriterier. Når enkelte
tilsynelatende kommer til en annen konklusjon vil jeg spørre
om grunnen kan være en for ensidig fokusering på den
sosialpolitiske og særlig den trygdepolitiske utviklingen og
den likhetstenkning eller mangel på sådan som man mener å se
på dette avgrensete felt. Prinsippet om standardtrygghet i
folketrygden er gjerne paradeeksemplet. Og at den
inntektsrelaterte tilleggspensjonen satte grenser for
utjevningen over trygdesystemet er utvilsomt riktig. Men
bildet er vel ikke så enkelt. Hvorfor gikk så
arbeiderbevegelsen inn for standardtrygghet? Jeg vil mene
at
det i meget stor grad skjedde fordi de LO-organiserte etter
hvert var en av de få grupper som ikke hadde en eller annen
form for tilleggspensjon. På den måte fremsto tillleggspensjon
til fagorganiserte i seg selv som et utjevningstiltak, som
kunne bringe dem på linje med andre lønnstakergrupper. En
avtale med Arbeidsgiverforeningen i 1960 om en tariffestet
pensjon hadde nettopp en slik bakgrunn. Det var en likhets- og
utjevningskamp som førte arbeiderbevegelsen over i den
inntektsgraderte tilleggspensjonen.

18. 18
Vel så grunnleggende nytt var gjennomføringen av
prinsippet om universalitet, om alles like rett til
trygdeytelser. Det første store skrittet ble tatt i 1957 , da
alderstrygdens behovsprøving ble opphevet. Var overgangen fra
behovsprøving et skritt mot eller bort fra utjevning? Det var
et skritt bort fra en økonomisk utjevningsstrategi, men ble
oppfattet og begrunnet som et viktig skritt mot større sosial
likhet. Begge prinsipper hadde stått sentralt i den
“
sosialdemokratiske likhetstenkning. Nå ble det på dette felt
gjort et meget bevisst valg og prioritering av den sosiale
likhet, av de allmenne rettigheter. Erfaringen mot slutten av
1950-tallet var at trygdene ikke var noe spesielt velegnet
virkemiddel i den økonomiske utjevningspolitikken. Man ville
f.eks. heller satse på tiltak som kommunale boligtilskudd 0.1.
som en bedre måte å hjelpe de gamle på enn alderstrygden.
Neddempingen av utjevningsambisjonen knyttet til trygdene var
således ikke uten videre ensbetydende med en allmenn
neddemping av
utjevningsambisjonen.
For å trenge nærmere inn i den allmenne likhets- og
"
utjevningstenkningen tror jeg det vil være særlig interessant
å se nærmere på skattepolitikken og på fagbevegelsens
tariffpolitikk. Og her finner vi tegn på en viss omlegging.
Skatteprogresjonen ble noe svekket tidlig på 1960-tallet,
lønnsoppgjørende fikk en noe mindre markant lavlønnsprofil enn
i den første etterkrigstiden. Forklaringen tror jeg, ligger
dels i den allmenne velstandsveksten, stadig flere av
arbeiderbevegelsens velgere ble fanget inn av progesjonen.
viktig var også den intensiverte politiske kampen om den

19. 19
voksende middelstanden, om funksjonærene, de ansatte i de
tjenesteytende næringene. Det var her den økonomiske
overbudspolitikken satte inn for fullt og hvor ikke minst
trygdepolitikken ble trukket inn. Både en meget sterk hevning
av trygdesatsene og den raske gjennomføringen av prinsippene
om universalitet og standardtrygghet må ses i en slik
sammenheng. J
Vi står her ved det kanskje avgjørende punkt i vurderingen
av den ideologiske utviklingen i sosialdemokratiet.
Arbeiderpartiet tok meget bevisst opp ambisjonen om å bli det
brede folkepartiet, som kunne samle oppslutning fra et
flertall av velgerne. Det skulle bli lønnstakernes parti, ikke
bare arbeidernes parti. Fikseringen på industriarbeidere kom
mer i bakgrunnen, klassegrunnlaget skulle være, slik det ble
formulert i arbeidsprogrammet fra 1953, alle som "lever av
sitt eget arbeid". En slik omstilling forutsatte, for å
lykkes, omlegging av
fordelingspolitikken med noe mindre vekt
på økonomisk utjevning, større vekt på sosial fremfor
økonomisk likhet osv.
Hvis en slik virkelighetsbeskrivelse aksepteres, må
spørsmålet om ideologisk forlis eller ei i velferdspolitikken
til syvende og sist besvares gjennom en analyse av det
ideologiske innholdet i denne omstillingen til
folkepartimodellen. Var det ønsket om å holde på makten og den
"ansvarlighet
"
som maktposisjonen nærmest krevde, som drev
fram overgangen fra arbeiderparti til folkeparti? Eller var
omstillingen en ideologisk helt naturlig, nødvendig og
konsekvent tilpasning til en ny økonomisk og sosial

20. 20
virkelighet?
Min påstand vil være at det er grunn til å legge stor vekt
på endrings- og tilpasningselementene i den sosialdemokratiske
ideologi, at den ikke var låst til et klassebegrep knyttet'til
industriarbeiderklassen. Snarere vil jeg foreslå at 1950-
årenes utvidete definisjon av velger- eller klassegrunnlaget
og den praktisk-politiske tilpasning til denne, tolkes som et
forsøk på å virkeliggjøredet kanskje aller mest grunnleggende
element i den sosialdemokratiske ideologi, nemlig drømmen om
det sosialt integrerte samfunn, om det virkelig brede
nasjonale fellesskap på tvers av situasjonsbestemte
klasserelasjoner. Var det ikke slik at nettopp det å gjøre alt
til "middelstand" var sosialdemokratiets egentlig vesen og-
ambisjon?

21. 21
NOTER
1. Sentrale fremstillinger innen denne tradisjonen er f.eks.
Stein Kuhnle, Velferdsstatens utvikling. Norge i komparativt
persgektiv (Bergen 1983) og Anne- Lise Seip, "Velferdsstatens
Norge", 1 Lars Allden, Natalie Rogoff Ramsøy, Mariken Vaa _
(red.), Det norske samfunn (Oslo 1986).
2. Trond Nordby, "Velferdsstaten" og "den sosialdemokratiske
stat" -
norsk myter i historisk lys, Sosiologi i dag 4/1990,
s. 90. En lengre versjon med samme tittel er utgitt som LOS-
senter Notat 90/10 (Bergen 1990).
3. Sosiologi i dag ,s. 95.
4.Ibid. og Karl Evang. En biografi (Oslo 1989).
5. Edvard Bull d.y., Norge i den rike verden. Tiden etter
1945, bind 14 i Norges historie (Oslo 1979).
6. Se f.eks. William.Lafferty, Den sosialdemokratiske stat" i
Nytt Norsk Tidsskrift 1⁄1986, s. 23-37 og Ottar Brox, Ta vare
på Norge! Sosialdemokratiet under høyrebølgen (Oslo 1988).
7. Sosiologi i dag, 5. 95.
8. Ibid., 5.102.