2. Europa i endring
Slutten av 1800-tallet og deler av
1900-tallet brakte store endringer
i verden, spesielt i Europa.
Industrialiseringen påvirket også
teateret.
Underholdning av typen teater
Spinning Jenny var for det meste forbeholdt de
øvre sosiale stendene før
Denne filen er fra Wikimedia industrialiseringen. Men etter
Commons og kan brukes av hvert som samfunnet utviklet seg
andre prosjekter.
rundt århundreskiftet, ble det rom
for at flere kunne fikk tilgang til
kultur og scenekunst.
3. Teater og konserter - en
allmennressurs
Mange bidro til denne utviklingen ved å tøye
grenser og teste nye muligheter, blant annet den
russiske skuespilleren og regissøren Konstantin
Stanislavskij.
Han ble en av de aller mest sentrale
teaterpedagogene Moskva (1863-1938).
Allerede som barn begynte han å tenke ut hva
som skulle til for at et teater skulle bli bra. Han
jobbet med teater hele livet.
4. Moskva kunstnerteater
Startet i 1897 av Konstantin Stanislavskij og
Vladimir Nemirovitsj-Dansjenko.
Teateret ble fort kjent etter at det oppførte Anton
Tsjekhovs fire hovedverk i nært samarbeid med
forfatteren.
Fra oppsettingen ”Måken”
Bildet er fra Wikimedia Commons
Og er tillat gjenngitt av andre
prosjekter.
5. Det grunnleggende
Før Stanislavskij var skuespillerkunsten preget
av stive, stereotype fremstillinger av følelser og
karakterer.
Etter hvert kom han til at begeistring ikke var
nok, man måtte også vise selvbeherskelse og
kontroll.
Stanislavskij var flink til å lytte til kritikk fra
publikum, og gjorde endringer ut fra dette..
Han kom til at skuespillerne måtte snakke
høyere, og forestillingene måtte ha et godt
tempo. Likevel syntes han noe manglet. Dette
kalte han ”indre liv”
6. Indre liv og troverdighet
Det ”indre livet” gjorde rollens følelser troverdig.
Han mente at en skuespiller måtte vise en indre
utvikling for at det hele skulle virke troverdig.
Videre mente Stanislavskij at skuespillerne måtte
ha dybde i sin rolle, gjennom å finne alle sider av
karakteren sin, rett og slett forske på karakteren
sin.
For å lære seg å framstå som ekte, spilte
Stanislavskijs amatørteatergruppe det vi i dag
kaller usynlig teater. Der kler seg ut som en rolle
og prøver å gli inn i en folkemengde, som ikke
oppfatter at de er publikum. (For usynlig teater se
Augusto Boal / De undertryktes teater).
7. Mening og Motivasjon
Han fant ut at en skuespiller måtte ha både
mening og motivasjon konstant i et teaterstykke.
I tillegg mente han at tilskuerne måtte tro at det
er alvor og virkelighet i teaterstykket.
Konstantin Stanislavskij var svært opptatt av at
sceneeffekter og alt som foregikk på scenen
skulle virke troverdig og realistiske. Som et
eksempel på noen av hans svært realistiske
sceneeffekter var den gangen
dukketeaterscenen hans tok fyr på ordentlig.
8. Stemningsendring
Skuespillerne skulle sette seg inn i rollen med egne og ekte
minner, kalt stemningserindring.
Teateret hadde lenge
vært veldig stivt, ved at
følelsene som utspilte
seg kun var skuespill og
handlingene alltid var
veldig konservativt
skrevet. Konstantin
Stanislavskij sto for at
skuespillet skulle bli
mer naturlig, og var
med på å endre de
Bildet tillat brukt av Wikimedia Commons gamle synspunktene for
teateret.
9. Realisme og følelsesminne
Som en fellesnevner av alle meningene og tankene til
Stanislavskij, kan man si at han var svært opptatt av dybde
i et teaterstykke.
Han ville at scenen skulle virke mest mulig realistisk og
troverdig, og at skuespillerne skulle gå ordentlig inn i sine
roller.
”Systemet” fokuserte på utviklingen av asrtistisk sannhet
på scenen ved å lære skuespillerne å oppleve rollen. De
ble opplært til å bruke sine egne minner inn i
forestillingen, for å hjelpe seg til å uttrykke følelser på
scenen.
”Uten tro og alvor er det umulig å spille komedie og
satire.” - Konstantin Stanislavskij.
10. Renselse av alle
teaterklisjeer
Hvis forfatteren har sørget for at rollen er ond, kan
skuespilleren arbeide med å finne det gode i ham.
Forsk på de andre sider av karakteren, dette vil gi
større dybde og kompleksitet.
Før Stanislavskij
var det russiske teateret
heller ikke særlig opptatt av
historisk nøyaktighet.
Stanislaskij startet metodisk
omhyggelig historisk research.
Foto: Heidi Germann
11. ”En skuespillers arbeide med seg
selv”
I bøkene ”En skuespillers arbeide med seg selv”
(1 og 2) skrev han blant annet om dette og om
hvordan skuespillerne kan styre sin inspirasjon.
Han mente at skuespilleren skal styre sin tanke
og sin vilje, fordi skuespilleren da ville få en mer
naturlig fremførelse, og følelse i det den spilte.
Mange forveksler Stanislavskijs metode med Lee
Strasbergs ”Method Acting” (1930- tallet). De har
mange likhetstrekk, men er også ulike på mange
områder. (NB – Ikke forveksle disse to!)
12. Litteratur
Skuespilleren og regissøren Konstantin
Stanislavskij jobbet hele livet sitt med teater og
står i dag som en av de viktigste personene
innen moderne teaterhistorie. Han skrev 4 bøker:
En skuespillers arbeide med seg selv. 1 og 2
My Life in Art
An Actor Prepares,
Building a Character
Creating a Role.
Foto: Kristin K. Solli
13. Hva bør du tenke på:
Har Teaterensemble undervisningen brukt noe av
det vi kan lære av Stanislavskij?
Hvis ja – hvordan?
Bruker dere noen av disse metodene i utvikling
av eksamensforestillingen? F eks: Indre liv,
motivasjon…
Hvordan? Øvelser? Tanker? Annet arbeid med
karakter?
