1. Bestilling:
Til FolkehelseinstituttetvedCamillaStoltenberg
Det visestil samtale nettopp.
Helse- ogomsorgsministerenskal holdeenredegjørelseforStortingetomforskningpåmateriale
samletinni forbindelse medrettsligeobduksjonerav uventededødsfall i spe- ogsmåbarnsalder.
Redgjørelsenvil finne sted3.juni.Idenforbindelsebervi meddette Nasjonaltfolkehelseinstitutt
skriftligomå redegjøre foralle relevante sideravsakenherunderhistorikk,praksisog
hjemmelsgrunnlag.Vi bersærligomatdet redegjøresforinformasjontil pårørende ogi hvilkengrad
de pårørende har gittsamtykke ogmulighettil åreservere seg forforskning.Somendel av
redegjørelsenbervi instituttetogsåforklare forholdetmellomuttakavmateriale knyttettil
rutinevirksomhetogforskning.
Redegjørelsensendespåe-posttil undertegnedemedkopi til Tone Brox EilertsenogKarl-Olaf
Wathne senesti løpetavmandag 26. mai 2014.
På forhåndtakk.
Med vennlighilsen
ElinAnglevik
Helse- ogomsorgsdepartementet
Folkehelseavdelingen
Disposisjonfor redegjørelsenfraFHI:
1. Innledning
2. Historikk
a. Rettsmedisinsk institutt organisering
b. Forskning innen rettspatologi
c. SIDS forskningsbiobanken og forskningsdatabasen
3. Rettsmedisinsk obduksjon
4. Forskning for å finne dødsmekanismer for forebygging og forklaring av plutselig og
uventet spedbarnsdød
5. Hjemmelsgrunnlag for obduksjon
6. Hjemmelsgrunnlag for forskning
a. Samtykke og reservasjonsrett
7. Hva har Folkehelseinstituttet gjort
a. Stoppet forskning basert på rettsmedisinske biobanker
b. Informert Helsetilsynet, Riksadvokaten, HOD, UiO, REK
8. Hva (ønsker FHI at) HOD, Helseministeren og Regjeringen vil gjøre
 Ny lov om obduksjon fremmes snarest høsten 2014
o Inkludere hjemmelsgrunnlag for uttak av prøver til helseforskning
o Inkludere reservasjonsrett for etterlatte for uttak av slike prøver

2. Startkommentar / HOD / statsråden -- jeg har selv ønsket å få komme til Stortinget og gi
denne redegjørelsen, hensiktsmessig – og så vidt tidlig … viktig, for å belyse sakn, for å
orientere om hva som har skjedd og skjer, og hva jeg vil gjøre fremover
1. Innledning
Vi har sett medieoppslag som fremstår som dramatiske – fjerner hjerner og hjerter for å kunne
forske på dem – og uten å skille mellom hva som er nødvendig rutine og hva som er
forskning. Medieoppslagene den siste tiden har hatt som utgangspunkt rettsmedisinske
obduksjoner for å finne årsak når små barn dør brått og uventet. Rettsmedisinske obduksjoner
kan være mer omfattende enn sykehusobduksjoner, og de har et annet rettslig grunnlag.
Helseministerens relasjoner til dette området er for det første at de rettsmedisinske
obduksjonene i Oslo skjer i Nasjonalt folkehelseinstitutt, som er en etat under Helse- og
omsorgsdepartementet, og for det andre at forskning på humant biologisk materiale fra
avdøde er nevnt i i helseforskningsloven, som henviser til lov om transplantasjon,
sykehusobduksjon, avgivelse av lik mm , med forskrift gitt 17. januar 2013, der det henvises
til retningslinjer som skal utarbeides av Helsedirektoratet. På henvendelse til direktoratet
opplyses at man avventer behandlingen av den nye obduksjonslovgivningen i Stortinget..
De rettsmedisinske obduksjonene det her er tale om, altså obduksjoner av sped- og småbarn
begjært av politiet er hjemlet i straffelovgivningen (, straffeprosessloven §228 og i
påtaleinstruksen §§13-1 og 13-2), jf. også helsepersonells plikt til å melde uventet dødsfall til
politiet (helsepersonelloven § 36, med forskrift gitt 21.12.2000, §§1og 2).
Det innhentes ikke samtykke fra foreldrene til å utføre slike obduksjoner. Normalt skal
foreldre bli informert og hørt, men de har ikke anledning til å motsette seg obduksjon. I
rundskriv fra 1991 har Riksadvokaten innskjerpet at det skal gjøres rettsmedisisnsk obduksjon
i alle tilfeller av krybbedød. Hensikten er å finne eksakt dødsårsak. Dette er viktig for
foreldrene, og det bidrar samtidig også til ivaretakelse av barnets og foreldrenes
rettssikkerhet.
Ved sykehusobduksjoner gjelder helselovgivningen både for selve obduksjonen og eventuell
forskning. Etterlatte / pårørende / foreldre har anledning til å motsette seg obduksjon. De
etterlatte skal informeres om mulighetene for forskning på materiale fra obduksjonen, og de
har anledning til å reservere seg mot forskning, undervisning og bruk til fremstilling av
biologiske produkter. I tidligere forskrift opphevet 17.januar 2013, ble det gitt adgang til å ta
ut små vevsprøver til forskning uten særskilt samtykke. Denne forskriften ble fjernet som
følge av protestene mot bruk av hornhinner fra avdøde til transplantasjonsformål.
Sykehusobduksjoner utføres bl.a. ved dødfødsler og dødsfall i forbindelse med fødsel, dog
med unntak av de tilfellene der det kan være mistanke om sykehusfeil. Mistanke om
feilbehandling er definert som unaturlig død og skal meldes til politiet, som i alminnelighet
bør sørge for rettsmedisinsk obduksjon. De forholdene som jeg skal redegjøre for, kan synes
komplekse og problematiske å skille fra hverandre. Derfor presiserer jeg at det er forskning i
tilknytning til de rettsmedisinske obduksjonene som trenger nærmere avklaringer.

3. Medieoppslagene de siste par ukene om rettsmedisinske obduksjoner og
forskningsvirksomhet knyttet til disse, har reist flere viktige diskusjoner. Diskusjonene
blandes til dels sammen og det er viktig å skille mellom følgende problemstillinger:
1) Er den rettsmedisinske forskningen på biologisk materiale fra rettslige obduksjoner
fullt ut i tråd med lovverket? Er det behov for en revisjon og harmonisering av
lovverket som regulerer denne forskningen?
Dette har vært Folkehelseinstituttets primære anliggende i saken. I arbeidet med å besvare
en rekke spørsmål fra VG, kom det frem informasjon som reiste tvil om hvorvidt nødvendig
hjemmelsgrunnlag er på plass for forskning på vev tatt ut ved rettsmedisinske
obduksjonerDerfor stanset FHI fra 16. mai 2014 alt videre uttak av materiale fra
obduksjonsvirksomheten til forskning og all forskning på allerede innhentet materiale.
Videre informerte FHI Helse- og omsorgsdepartementet, Riksadvokaten, Helsetilsynet og
Regional etisk komité. Også ledelsen ved Universitetet i Oslo er orientert.
I møte med Helsetilsynet 22.mai, redegjorde Folkehelseinstituttet for saken slik at de kunne
vurdere om de vil åpne tilsynssak, hvilket Helsetilsynet valgte å gjøre. Instituttet ser på et
slikt tilsyn som en anledning til å få en ekstern vurdering for å sikre at virksomheten drives i
tråd med helselovgivningen.
Folkehelseinstituttet har videre avtalt møte med Riksadvokaten for å avklare det lovmessige
grunnlaget innen straffelovgivningen. Det er vekselfeltet mellom straffelovgivningen og
helselovgivningen som er komplisert når det gjelder forskningsvirksomheten. Vi har fra før
bedt Riksadvokaten om en avklaring som omfatter mer enn dette spørsmålet, men vi har
inkludert det spørsmålet i dialogen.
2) Er informasjonen til pårørende ved rettslige obduksjoner av sped- og småbarn god
nok?
Mediedekningen av saken har i stor grad fokusert på denne problemstillingen. Reaksjonene
fra publikum er knyttet til sensitive forhold rundt selve obduksjonen:
 Hva skjer under obduksjonen? (prosedyre, prøveuttak, analyser, frigivelse til
pårørende)
 Hva skjer med organene etter obduksjonen? (hjerne og hjerte, tidsaspekt,
kremasjon, minnelund)
 Hvem gir informasjonen til de pårørende, på hvilket tidspunkt og på hvilken
måte?
 Informasjon og mulighet til å reservere seg mot forskning?
Dette er en viktig etisk diskusjon som det rettsmedisinske fagmiljøet har deltatt i over mange
år, blant annet i samarbeid med Landsforeningen uventet barnedød (LUB).

4. Regional Etisk forskningskomite (REK) har bekreftet at forskningsbiobanken som inneholder
biologisk materiale fra rettslige obduksjoner av sped- og småbarn er godkjent fra deres side.
Også forskningsprosjektene som benytter materiale fra denne biobanken har REK-
godkjenning, og samtlige prosjekter har fritak for samtykke.
Det er likevel grunn til å se på rutinene for informasjon og muligheten til å reservere seg mot
forskning. En mulig løsning kan være å innføre en ordning hvor det sendes et brev til de
pårørende i etterkant av obduksjonen, slik at de får en enkel mulighet til å reservere seg mot
at prøvemateriale blir benyttet i fremtidig forskning.
Folkehelseinstituttet har hatt møte med Landsforeningen uventet barnedød for å drøfte
disse spørsmålene.
Det innhentes ikke samtykke fra foreldrene til å utføre slike obduksjoner. Foreldre skal
riktignok bli hørt, men de har ikke anledning til å motsette seg obduksjon. Normalt vil en
rettsmedisinsk obduksjon skje i alle slike dødsfall og hensikten med dette er å finne riktig
dødsårsak. Dette er viktig for foreldre, og bidrar samtidig også til ivaretakelse av barnets og
foreldrenes rettssikkerhet.
Dette gjelder altså ikke såkalte sykehusobduksjoner der både selve obduksjonen og
eventuell forskning kun kan skje etter informert samtykke fra foreldrene.
Sykehusobduksjoner utføres bl.a. ved dødfødsler og dødsfall i forbindelse med fødsel, dog
med unntak av de tilfellene der det kan være mistanke om sykehusfeil. Da vil det kunne bli
begjært en rettsmedisinsk obduksjon.

5. 2. Historikk 1984-2014
HISTORIKK
Rettsmedisinske obduksjoner har vært utført ved universitetet i Oslo siden 1814 (Det
kongelig Fredriks universitet fra opprettelsen av det medisinske fakultet i 1814)
Rettsmedisinsk institutt (RMI) ble opprettet ved Universitetet i Oslo i 1938– med lokaler i
det daværende Rikshospital i samme bygning som sykehusets Avdeling for patologi. Inntil
i 1938 ble rettsmedisinske obduksjoner utført av sykehusets patologer. Professor Francis
Harbitz hadde ledet begge enheter, men i 1938 ble I 1938 ble professor Georg Waaler
første leder av RMI. Waller sto også for farskapsanalyser basert på datidens metoder
(blodgruppetyping). Forkning innen rettsgenetikk basert på farskapsprøvemateriale og
annet innsamlet materiale var utgangspunkt for en rekke dravhandlinger. Fremtredende
genetikere, immunologer og kliniker forkst ved RMI (bl.a. Kåre Berg, Morten Harboe og Per
Teisberg). Siden 1980-tallet har forskning innen rettspatologi blitt viktigere, og en
betydelig det har skjedd en betydelig satsning på krybbedødsforskning (Mange dr grader
og et stort antall publikasjoner ). Samtidig har rutinevirksomheten innen biologiske
sporanalyser øket enormt som følge av utviklingen inne DNA teknologien. Fra 1995 besto
det gamle RMI av tre seksjoner: Rettspatologi, biologiske spor og familiegenetikk. Ved
flyttingen av Rikshospitalet til nye lokaler på Gaustad i Oslo, i 2000, flyttet RMI med, uten
at organiseringen ble endret – RMI var fortsatt et institutt underDet medisinske fakultet.
Seksjon for biologiske spor ble raskt den største avdelingen ved RMI, noe som førte til at
kontorene for rettspatologer og etter hvert hele avdeling for familiegenetikk måtte flytte
til midlertidige lokaler på nedsiden av Ringeveien.
SENTRALE DATOER DE SISTE ÅRENE
• Januar 2008: UiO-rektor Geir Ellingsrud vedtokpå fullmakt at rettsmedisin skulle
legges direkte under Det medisinske fakultetet og ikke ha eige styre.
• Oktober 2009: Tidlegere stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo blirtilsett som
direktør.
• Mars 2010: Universitetsstyret vedtok å opprettaet interimsstyre for rettsmedisin med
Egil Myklebust som styreleder.
• April 2010: Olav Gunnar Ballo sier opp stillingen som direktør.
• Desember 2010: Interimsstyret foreslår å overføre Rettsmedisinsk institutt til
Folkehelseinstituttet.
• 13. januar 2011: Universitetsstyret innstiller på å flytte Rettsmedisinsk institutt til
Folkehelseinstituttet
• 19. mai 2011 – Stortinget vedtar overføringen (jf. komitéinnstilling 5. mai 2011)

6. • 1. juni 2011: Rettsmedisinsk institutt ble overført til Nasjonalt folkehelseinstitutt, og
ble inkludert i Divisjon for rettsmedisin og rusmiddelforskning (nå Divisjon for
rettsmedisinske fag)
I 2010 ble RMI direkte underlagt styret for Universitetet i Oslo, og det ble opprettet et eget
interimsstyre, som bl.a. utredet forslag til fremtidig organisering av RMI, inklusive ev.
overføring av RMI til annen institusjon enn universitetet.
OVERFØRING FRA UIO TIL FHI – 1. juni 2011
For tre år siden, 1. juni 2011, ble RMI overført fra Universitetet i Oslo til Nasjonalt
folkehelseinstitutt, jf. også Innst. 320 S (2010-2011) og Prop. 74 S (2010-2011). RMI
opphørte med det; alle enhetene i RMI ble videreført i Folkehelseinstituttet, som
avdelinger i Divisjon for rettsmedisinske fag. Mer enn 100 medarbeidere fulgte med over
til Folkehelseinstituttet. Det har ikke vært noen endringer i fysisk plassering av disse
avdelingene.
Under overføringen var fokus særlig på de personellmessige og økonomiske
konsekvensene og håndtering av disse. Det ble dermed ikke gjort noen fullstendig
gjennomgang av underliggende dokumentasjon for den eksisterende forskningen. Hva
spesifikt gjelder forskning knyttet til de rettsmedisinske obduksjonene, foreligger det for
samtlige prosjekter godkjenning fra REK, den regionale etiske komiteen for medisinsk og
helsefaglig forskning. Jeg vil senere komme tilbake til spørsmålene knyttet til godkjenning.
Organisering av Rettsmedisinsk institutt
START HÅNDNOTATOM ARBEIDET I FORKANTAV OVERFØRINGEN AV RMITIL FHI
Kort historiskoversiktforRettsmedisinskinstitutt:
Januar 2008: UiO-rektorGeirEllingsrudvedtokpåfullmaktatrettsmedisinskulle leggjastdirekte
underDetmedisinskefakultetetogikkje haeiteige styre.
Oktober2009: Tidlegare stortingsrepresentantOlavGunnarBalloblirtilsettsomdirektør.
Mars 2010: Universitetsstyretvedtokåopprettaeitinterimsstyre forrettsmedisinmedEgil
Myklebustsomstyreleiar.
April 2010: OlavGunnar Balloseieroppstillingasi somdirektør.
Desember2010: InterimsstyretforeslåråoverføraRettsmedisinskinstitutttil Folkehelseinstituttet.
13. januar2011: UniversitetsstyretvedtaråflyttaRettsmedisinskinstitutttil Folkehelseinstituttet

7. Rettsmedisinsk institutt var frem til 2011 underlagt Det medisinske fakultet ved Universitetet
i Oslo. Beslutning om overføring fra Universitetet i Oslo til Folkehelseinstituttet ble i januar
2011 tatt av et enstemmig Universitetsstyre etter anbefaling fra et interimstyre som i mars
2010 var nedsatt for å hjelpa dåverande direktør Olav Gunnar Ballo i arbeidet med å løysa
konfliktar. Interimsstyret skulle også støtta han i arbeidet med å reorganisera instituttet.
Ballo sa opp sin stilling og ble avløst av kostituert direktør Thor Håkstad som ledet RMI fra
2010 til 2011
Rettsmedisin flyttar til Folkehelseinstituttet
Rettsmedisinsk institutt blir flytta frå Universitetet i Oslo til Folkehelseinstituttet. Det er klart
etter at Universitetsstyret i går samrøystes stemte for forslaget. – Denne løysinga er den
beste, meiner rektor Ole Petter Ottersen.
Det var 16. desember i fjor interimsstyret for Rettsmedisinsk institutt, med styreleiar Egil
Myklebust i brodden, rådde til at Rettsmedisinsk institutt blei flytta frå Det medisinske
fakultetet ved UiO til Folkehelseinstituttet. Både han og konstituert direktør Thor Håkstad
meinte at dei over 90 tilsette ville få det langt betre enn i dag med ei slik løysing.
– UiO har ikkje vore nokon god eigar av Rettsmedisinsk institutt. Det må det vera lov å seia.
Årsaka er at oppgåvene til Rettsmedisinsk institutt dei siste åra har fjerna seg meir og meir
frå forsking og undervisning til å bli større og større produksjon av tjenester for politi og
rettsvesenet
På møtet i Universitetsstyret gjentok styreleiar Egil Myklebust og konstituert direktør Thor
Håkstad fleire av desse argumenta, samtidig som Myklebust slo fast at det gjennom mange
år hadde vore eit leiingsproblem ved Rettsmedisinsk institutt.
–Rettsmedisinsk institutt har i mange år vore prega av personalkonfliktar og mange
varslingssaker, uavhengig av kven som har hatt leiaransvaret. Leiing handlar om fridom og
ansvar. På Rettsmedisinsk institutt har det vore for mykje fridom og for lite ansvar,
konstaterte han. Verken Myklebust eller Håkstad meiner at personalkonfliktar blir løyste ved
hjelp av flytting og nyorganisering.
– Best for instituttet
Både Myklebust og Håkstad fekk gehør for argumenta sine hos medlemane i
Universitetsstyret, som alle somein stemte for å flytta Rettsmedisinsk institutt til
Folkehelseinstituttet.
Rektor Ole Petter Ottersen talte også varmt for den løysinga.

8. – Interimsstyret vurderte fleire moglege alternativ, og dette var den løysinga dei meinte var
den beste for instituttet og for verksemda. Universitetsstyret gav samrøystes tilslutnad til
denne løysinga.
– Er det ikkje trist at ei av grunngjevingane for å tilrå flytting er at Universitetet i Oslo har
vore ein dårleg arbeidsgjevar?
– Det er rett at rapporten som ligg til grunn for konklusjonen, inneheld kritikk av leiing på
fleire nivå. Dette er sjølvsagt ikkje hyggeleg. Men samtidig skal me ta lærdom av det som er
skjedd ,og me skal bruka denne saka inn i arbeidet med leiingsutvikling.
– Me er overtydde om at Folkehelseinstituttet vil vera ein god arbeidsgjevar, og me meiner
at den løysinga som er valt, er den beste for instituttet. Sjølvsagt skal me syta for at det blir
gode sambandslinjer til universitetet både innanfor forsking og utdanning. Instituttet sin
innsats i forsking og utdanning er viktig for Universitetet i Oslo.
– Kva vil no skje med den forskings- og undervisningsaktiviteten som har vore ved
Rettsmedisinsk institutt?
– Me går no i gang med arbeidet med overføring av verksemda, og ivaretaking av forsking og
undervisning er heilt sentrale premissar for dette arbeidet, understrekar Ole Petter
Ottersen.
-Folkehelseinstituttet oppfyller mantraet vårt om å finna ein god og interessert eigar av
Rettsmedisinsk institutt. Samtidig kom Folkehelseinstituttet med ei klar og godt grunngjeven
interesse for å vera eigar, peikar Myklebust på.
– Rettsmedisin passar også inn i strukturen til Folkehelseinstituttet fordi det både driv med
forsking og med ein omfattande produksjon av analyseresultat til politiet og rettsvesenet.
Det er også tilhaldsstad for Rettstoksikologisk institutt, som har utvikla seg godt dei siste åra,
seier Myklebust.
Han er også opptatt av at Folkehelseinstituttet er ein nasjonal institusjon.
– Det har eit nasjonalt ansvar og dermed eit godt grunnlag for å koordinera den
rettsmedisinske verksemda i Noreg, også den som ikkje skjer i regi av Rettsmedisinsk
institutt. Under arbeidet vårt ha me heile tida hatt gode samtalar med både UiO og Oslo
universitetssykehus, understrekar styreleiaren.
-- SLUTT HÅNDNOTAT
Rettsmedisinsk forskning

9. Folkehelseinstituttet driver forskning innen rettstoksikologi, rettsgenetikk og rettspatologi.
Majoriteten av denne forskningen er basert på biologisk materiale innhentet av politi og
påtalemyndighet som del av straffesaker. Rettstoksikologisk forskning startet i daværende
Statens Rettstoksikologiske Institutt (SRI) opprettet i 1969 og i 2003 innfusjonert i
Folkehelseinstituttet. Folkehelseinstituttets forskning innen rettsmedisinske fag er således
videreføring av slik forskning som har pågått i mange ti-år.
SIDS forskningsbiobankenog forskningsprosjekter
Da innsamling av biologisk materiale fra barn under 4 år som hadde dødd brått og uventet,
startet i 1984 fantes det ingen lovregulering av slike samlinger.
Ny forskrift om obduksjoner (hjemlet i Lov om transplantasjoner, sykehusobduksjon,
avgivelse av lik m.v. trådte i kraft 1. april 2004. Den slår fast (§§ 5 og 6) at for
sykehusobduksjoner kan ikke biologisk materiale brukes til undervisning eller forskning om
avdøde eller de nærmeste pårørende har uttalt seg mot dette, og at det skal dokumenteres
at de nærmeste pårørende er informert og om de ev. har reservert seg. Før den tid var det
mulig å benytte små vevsbiter m.v. til forskningsformål, uten plikt til informasjon og dermed
uten noen mulighet for reservasjon.
Lov om biobanker trådte i kraft 1. juli 2003.
§ 1 Formål – regulere biobankvirksomheten
Formålet med en egen lov om biobanker er bl.a.å sikreet ensartet regelverk vedrørende innsamling,
oppbevaring,behandlingog bruk av humant biologisk materialeogopplysninger knyttet til dette.
Formålsbestemmelsen presiserer atbiobankvirksomhetskal utøves på en etisk forsvarligmåte,og
understreker flere grunnleggende prinsipper omivaretakelseog respekt for den enkeltes
menneskeverd og personligeintegritet.
§ 21 i lovombiobankergaen overgangsbestemmelse:forbiobankersomallerede var
etablertførlovensikrafttredelse.Fordisse biobankeneskulle maninnen1.juli 2005 sende melding
til Helse- ogomsorgsdepartementetmednærmere definerteopplysninger.SIDSbiobankenble
innmeldtinnenfristenogble såledesregistrerti detnyopprettede Biobankregisteret.
1.7.2009 trådte Helseforskningsloven i kraft.Kapittel6omhandlerforskningsbiobankerogforskning
som involvererhumantbiologiskmateriale.§25 regulereropprettelse avnye forskningsbiobankerog
beskrivergodkjenningsordningerforslike.Regionaleetiske forskningskomitéer(REK) gis
godkjenningsmyndighetforopprettelseavnye generelleforskningsbiobanker ogfor
forskningsprosjekter.Paragrafensierogsåat biobankersomoppretteskunforetspesifikt
forskningsprosjekt skal godkjennessomdel av REKsgodkjenningavforskningsprosjektet.
§ 55 beskriveratovergangsordningerkangisavKongeni forskrift.
Forskriftomorganiseringavmedisinskoghelsefagligforskningtrådte ogsåi kraft 1.7.2009. Her
beskrivesovergangsordningforpågående medisinskoghelsefagligforskningoghvordanansvarlige

10. for slike prosjekterskal forholdesegtil REKsomnyopprettetgodkjenningsinstans.Imerknadene
fremgårdetat allerede godkjenteprosjektermåsende søknadtil REKvedvesentlige endringeri
prosjektetsamt vednyellerendretbrukavinnsamlethumantbiologiskmaterialeeller
helseopplysninger.Dette gåraltsåpå bruken,ikke pågodkjenningavenalleredeetablert
forskningsbiobank.
Det er her viktig å påpeke at Regional Etisk forskningskomité skriftlig har bekreftet overfor
Folkehelseinstituttet 21.05.2014 at SIDS biobanken er å anse som godkjent både i tiden inntil
den ble registert og godkjent som biobank i biobankregisteret og i tiden etter slik
godkjenningsordning ble innført i 2005.
<Dette må håndteres / kommenteres:. I REK godkjennelsene av forkningsprosjektene som
henet materiale fra forskningsbiobanken går det utrykkelig frem at det ikke er nødvendig å
innhenet samykke fra de pårørene. På forespørsel fra en Hrvard Midical School (en viktig
samarbeidpartner) bekrefter REK ved Leder for seksjon A i REK sør-øst, Gunnar Nicolaisen at:
«The Norwegian Regional Committee for Medical Research Ethis has given approval for
research on tissue sections from the brainstem obtained from childern diagnosed as SIDS
withoutthe need to obtain any written consent from parents»
??? hva er dette neste avsnittet for noe? Har vi noe med å definer REK sitt
hjemmelsområde???
<Øyvind: Vi trenger en sammenstilling / faktaboks / håndnotat om utvikling i
lovgrunnlaget for forskning og biobanker, fra 1984 og fram til i dag – der særlig
endringene i lovverk og lovkrav blir tydeliggjort – om da ikke det som står ovenfor her er
tilstrekkelig?. BME>
Fra Torleiv til dette:
Ved sykehusobduksjoner gjelder helselovgivningen både for selve obduksjonen og
eventuell forskning. Etterlatte / pårørende / foreldre har anledning til å motsette seg
obduksjon. De etterlatte skal informeres om mulighetene for forskning på materiale fra
obduksjonen, og de har anledning til å reservere seg mot forskning, undervisning og bruk
til fremstilling av biologiske produkter. I tidligere forskrift, opphevet 17.januar 2013, ble
det gitt adgang til å ta ut små vevsprøver til forskning uten særskilt samtykke.
Rognum har fått medhold i flere fora, bl. a. i Nylenna utvalget, for at forskning innen
rettspatologi i forskningsetikken må legge seg så tett som mulig opp til lov om
transplantasjon, sykehusobduksjon, avgivelse av lik mm. og forskrift gitt til denne lov.

11. Forskriften av 1.pril 2004 som hjemlet uttak av små vevsprøver til forskning uten særskilt
samtykke fra pårørende ble fjernet som følge av protestene mot bruk av hornhinner fra
avdøde tiltransplantasjonsformål. Det mangler en ny forskrift om dette spørsmålet.
I forskrift til lov om transplantasjon, avgivelse av lik mm, heter det i Kapittel 3. Behandling
av liket og biologisk materiale, registrering av opplysningar, § 8: Utsjånaden til den
avlidne skal gjenopprettast så godt det let seg gjera etter obduksjonen. Biologisk
materiale som er teke ut i samband med ein obduksjon, skal om mogeleg leggjast tilbake i
lekamen til den avlidne. Helsedierktoratet kan gi nærmare retningslinjer om obduksjon og
om handtering av biologisk materiale frå den avlidne som ikkje blir lagt tilbake i lekamen
til den avlidne. Slike retningslinjer er ennå ikke utarbeidet i påvente av ny lov om
obduksjon.

12. 3. Rettsmedisinskobduksjon
Hva skjer under en rettsmedisinsk obduksjon, og hvordan håndteres organene?
Kroppen blir røntgenfotografert for å se etter nye og gamle brudd, misdannelser,
fremmedlegemer m.v. – som kan være vanskelige å oppdage ved selve obduksjonen.
Kroppen åpnes med snitt, som under en kirurgisk operasjon, men mer omfattende. Dette
gjøres for å få god tilgang til alle områder som skal undersøkes. Undersøkelsen er definert
gjennom en standard rutinebeskrivelse . Alle indre organer tas ut for undersøkelse, og det
blir også tatt ut mindre vevsprøver (biologisk materiale) – disse er under ½ cm3 (kubikk-
centimeter, veier noen få gram). De fleste organer som tas ut, blir lagt tilbake etter
undersøkelsen og før liket lukkes. Noen organer, som hjerte og hjerne, må forbehandles i
spesielle væsker før de kan undersøkes videre og før prøver kan tas. Denne behandlingen tar
så lang tid at bisettelsen vil skje før organene er ferdig undersøkte. For hjernen kan dette ta
inntil fire uker, mens det for hjertet tar inntil en uke.
Som nevnt overfor begjæres de rettsmedisinske obduksjonene av politiet. Når dette gjelder
små barn, blir barnet innlagt i barneavdeling for journalopptak og utvendig undersøkelse,
som ledd i dokumentasjonen. Barnelege snakker med foreldre og informerer også om hva
som dernest skjer. Det er utplassert informasjonsmateriell i alle landets barneavdelinger
(«Krybbedødspermen») – som veiledning og for bruk i samtale med foreldrene. Vi vet at
dette er en svært krevende situasjon først og fremst for foreldrene, men også for
helsepersonell. Dessverre vet vi at mange foreldre i denne situasjonen ikke har fått den
informasjonen som de skulle hatt i sykehuset – bl.a. om hva en obduksjon er, hva som
gjøres, og hvordan organer som hjerne eller hjerte, må håndteres. Da er det forståelig at
foreldre som i ettertid har fått vite at deres barn ble gravlagt eller kremert uten disse
organene, reagerer på dette med både frustrasjon og sinne. Imidlertid står denne
informasjonen i en brosjyre utgitt av Landsforeningen uventet barnedød i 2008, beregnet på
foreldre som har mistet barn: «Når et lite barn dør – i mors liv, vedfødeselen eller i sine
første leveår. Informasjonen ligger også ute på nettet til Legeforeningen, Helsebibelioteket
samt på nettsidene til Landsforeningen uventet barnedød.
Det fremgår av informasjonen i forelder brosjyren at når forbehandlingen av hjernen og
hjertet er klar, tas det ut små vevsprøver/snitt, som beskrevet ovenfor. Det er viktig at ikke
bare liket og selve obduksjonen håndteres respektfullt, men også enkeltorganer. Når
vevsprøvene har blitt tatt, blir alle de aktuelle organene kremert. Folkehelseinstituttet
sender ca. hver annen måned organer til kremasjon, disse blir så satt ned i en anonym
minnelund. Det er anledning til å få organene tilbake; begravelsesbyrået sikrer da at disse
settes ned i barnets grav.
Så – hva med forskning knyttet til rettsmedisinske obduksjoner?

13. Formålet med denne forskningen er å finne dødsmekanismer for forklaring av plutselig og
uventet spedbarnsdød, som hjelp og støtte til foreldrene, og for forebygging av fremtidige
dødsfall.
Det er særdeles viktig å skille mellom hva som er rutiner ved alle rettsmedisinske
obduksjoner, og hva som er forskning med utgangspunkt i materiale fra obduksjonene.
Rettsmedisinsk obduksjon av små barn er en svært omfattende og tidkrevende
undersøkelse, og den kan bare gjennomføres om kroppen åpnes, og at organer tas ut og
undersøkes i detalj, og hvor det tas ut materiale for videre detaljundesøkelser (mikoskopi,
mikrobiologi, genetiske undersøkelser, biokjemiske undersøkelser etc).
Årlig utfører Folkehelseinstituttet om lag 950 rettsmedisinske obduksjoner på begjæring fra
politiet, ved brå og uventet død. 20-25 av disse er barn fra 0 til 3 år. På landsbasis utføres
årlig ca. 40 rettsmedisinske obduksjoner av små barn. Medieoppslag omkring virksomheten
ved Folkehelseinstituttet stiller spørsmål ved de rettsmedisinske obduksjonene, det har vært
en sammenblanding av hva som skjer og må skje for å gjøre en fullgod, rutinemessig
rettsmedisinsk obduksjon, og hva som skjer ved forskning. Det er ingen organer som fjernes
for forskningsformål – men det har vært tatt ut små vevsbiter (få gram) for forskningsformål.
Siden 1984, da Norge lå på verdenstoppen når det gjaldt krybbedød, har det ved RMI og nå
Folkehelseinstituttet vært obdusert til sammen ca. 700 barn. Ved brå og uventet død også
hos barn, skal politiet begjære rettsmedisinsk obduksjon. Dette omfatter uforklarlige
dødsfall (krybbedød), akutte sykdomsdødsfall og mistanke om medisinsk feilbehandling,
ulykker, omsorgssvikt, mishandling og drap. Politiets begjæring om rettsmedisinsk obduksjon
forutsetter som referert ikke samtykke fra pårørende.
Det er internasjonalt anbefalte rutiner (protokoll) for hva som skal gjøres ved slike
rettsmedisinske obduksjoner. Alle organer tas ut og undersøkes nøye, deriblant hjerne og
hjerte, fordi dette er avgjørende for å fastslå dødsårsak.
Hjernen må fikseres i flere uker og hjertet i flere dager for å kunne bli undersøkt faglig
forsvarlig. Dette er del av rutinen og nødvendig for å kunne stille riktig diagnose. Vevsbitene
som tas ut som del av rutineobduksjonene, blir bevart for dokumentasjon i straffesaken, og
de kan være avgjørende for reaktivering eller gjenopptakelse av saken.
Hva er så det biologiske materialet som, i tillegg til rutineprøvene, er tatt ut og oppbevart for
forskningsformål? Ved de rettsmedisinske obduksjonene blir noen ekstra og små vevsprøver
(få gram) og ulike kroppsvæsker lagret for forskningsformål og for metodeutvikling og
metodeforbedring. Dette gjøres for å kunne gjøre nye analyser i fremtiden ved utvikling av
nye metoder.
Materialet som er sikret til forskningsformål, er lagret i en forskningsbiobank. Målet med
dette har vært å kunne opparbeide ny kunnskap om dødsmekanismer, slik at det kan bli

14. mulig å forhindre fremtidige barnedødsfall og å utvikle nye metoder som vil være til hjelp for
å fastslå dødsårsaken.
Fra 1. november 2010 har avdelig for rettspatologi, fra 17. mars 2014 avdeling for forskning
og utvikling ved FHI hatt landsdekkende ansvar for dedøsstedundersøkelrne ved plutselig
uventet barnedød 0-4 år. For familer som mister barn i sør-øst Norge betyr det at at opp mot
2/3 av familiene får besøk av rettsmedisner som har obdusert barnet og en koordinator
innen 48 timer etter at dødsfallet har skjedd. Ved disse besøkene som er frivillig for
foreldrene, blir alltid forskning tatt opp. Vi har til gode at noen familier har reservert seg mot
forskningen. Utfordringen er å være sikker på at også de som ikke tar imot
dødstedsundersøklesen eller der denne er uaktuell, også får informasjon om forskning og
mulighet til å reservere seg mot den. Dette kan muligens løses ved et informasjonsskriv. REK
ber oss i brev av 21. mai 2014, å vurdere om vi skal etablere rutiner for å gi informasjon om
forskningsbruk med mulighet for at foreldre kan reservere segh mot at materiale senere kan
benyttes i forskning. I det samme brevet anser ikke REK det nødvendig at forskning skal
stanses.
Hva skjer under en rettsmedisinsk obduksjon og hvordan håndteres organene?
Foruten at kroppen blir røntgenfotografert, tas alle indre organer ut for undersøkelse og det
blir også tatt mindre vevsprøver. De fleste organer som tas ut blir etterpå lagt tilbake.
Organer som hjerte og hjerne må forbehandles i spesielle væsker før prøver kan tas. Denne
behandlingen tar så lang tid at bisettelsen vil måtte skje før organene er ferdig undersøkte.
For hjernen kan dette ta inntil fire uker, mens det for hjertet tar ca 3-4 dager. Vi vet at for
mange foreldre har dette ikke vært kjent, de har ikke mottatt denne informasjonen fra
sykehuset som har ansvaret for dette. Og forståelig nok har en del foreldre, som i ettertid
har fått vite at deres barn ble gravlagt eller kremert uten disse organene, reagert med både
frustrasjon og sinne.
Når forbehandlingen av hjernen og hjertet er klar, tas det ut små vevsprøver/snitt, som
beskrevet ovenfor. Når vevsprøvene har blitt tatt, blir organene kremert for deretter å bli
plassert på en anonym minnelund. Vi vet imidlertid at man de siste årene i større grad har
avtalt med foreldrene hva som skal skje med organene. Foreldre har i disse tilfellene fått
anledning til å plassere organene sammen med sitt gravlagte barn. Hva som skjer med
organene håndteres riktignok ulikt på de forskjellige sykehusene, og det vil også kunne være
variasjoner fra tilfelle til tilfelle.
HÅNDNOTAT– IKKEDEL AV REDEGJØRELSEN? VeilederutgittavLegeforeningen2004:
OBDUKSJON AV FOSTRE OG BARN
– En orienteringtil foreldre

15. ÅshildVege ogRogerBjugn
Innledning
Informasjonsbrosjyrendunålesererlagetforat du skal få bestmuliginformasjonom ulike forhold
rundtobduksjon.Brosjyrenerendel aven større veilederlagetavennasjonal gruppe hvorbl.a.
foreldreorganisasjonerhardeltatt.Gruppensomharlagetinformasjonen vetatduhar mistetditt
barn. I mange ulike sammenhengerbrukesimidlertid ofteordene «foster/barn».Vi harderforvalgtå
bruke denne betegnelsengjennomgåendei hele veiledningenslikatdetskal være samsvarmed
anneninformasjon.
Hvorforobdusere?
Formåletmedenobduksjonerågi informasjonomsykdomellermisdannelsesom kanhaforårsaket
døden.Itilleggforsøkermanogså å vurdere omdette kanpåvirke eventuelleframtidige svangerskap.
Obduksjonenvili mange tilfellervære helt nødvendigforåkunne stille ensikkerdiagnose.
Obduksjonenvilogsåkunne gi ny kunnskapomselve sykdomsprosessenellerandre forholdknyttet
til dødsfallet.
Det erderforønskeligåforetaenobduksjonnåretbarn dør i morsliv,i forbindelse medfødselen,i
spedbarnsalderelleri småbarnsalder.
Hva menerforeldre omobduksjon?
Erfaringfra samtalermedforeldre somharmistetbarn,og hvor barnethar blittobdusert,viseratde
ønskerå få så mye informasjonomkringårsak(er) til misdannelse/ dødsomoverhodetmulig.
Obduksjonavbarnetvil bidratil at arbeidetmed åkartlegge dødsårsaken(e) blirsåfullstendigsom
mulig.Mange av foreldreneerogsåopptattav at undersøkelsenskal kommeandre foreldre til gode,
og at resultatene avobduksjonenommuligskal brukestil åforebygge dødsfall.
Hva er enobduksjon?
En obduksjonkanbetraktessometomfattende kirurgiskinngrep.Detgjøresførst enutvendig
undersøkelse.Derettertasalle indre organerutog undersøkes.Dettas såvevsprøvertil mikroskopisk
undersøkelse.Altdette gjøresforåse om man kan finne uthva somhar forårsaketdøden.
For å undersøke de indre organene,lagermanvanligvisetsnittfrahalsgroptil skambein.Likeledes
åpnerman i bakhodetslikathjernenkanundersøkes.Noen gangerlagermanogsået snittpå låret
for å ta prøve fra lårmuskler.Altdette gjøres påenslikmåte at snittene i minstmuliggradblirsynlige
etterpå.Detleggesstorvektpåat obduksjonenblirutførtsåskånsomtsommulig,i respektfor
barnetsegenverdi,slikatbarnetblirminstmuligforandretetterundersøkelsen.Dette er viktigforat
familienbåde skal kunnevære sammenmedbarnetogeventueltstelledetselvetterobduksjonen.
Vedobduksjonavde allerminste barnagjørmanpå samme måte førsten utvendigundersøkelse før
man tar ut og undersøkerde indre organene.Ettersom mange avde indre organene ersværtsmå
(noenmillimeter),blirhele organettattutfor mikroskopiskundersøkelse.
Hva skjermedorganene somerundersøkte?

16. Organene leggestilbake i barnetetterprøveuttak.Unntakfradette erorganersom må forbehandles
i spesiellevæskerførprøverkantaes,ellervedobduksjonav sværtsmåbarn hvororganene erså
små at hele organettasut for mikroskopiskundersøkelse.
Spesielthjerne oghjerte måofte forbehandlesi spesielle væskerførprøverkantas. Denne
behandlingentarsålang tidat bisettelsevil finne stedfør organene erferdigundersøkte (hjernen
fikseresvanligvisi 4 uker,hjerteti 3–4 dager).Etterendelig undersøkelse ogprøveuttakblirdisse
organene brent,kremertellergravlagt.Hvilken prosedyre somfølgesvilavhengeavforeldrenes
ønske oghvilkenpraksismanharpå detenkelte sykehus.Undersøkelsenavhjerne oghjerte erviktig
for å kunne undersøke omdødsårsakenskyldtessykdomellermisdannelse i disse organene.
Det erkun prøversomskal undersøkesvidere somblirlagretpåsykehuset.
Vanligviserdetsmåvevsprøversombrukestil mikroskopiske undersøkelsersom blirlagret.
Lagringengjøresbl.a.forå kunne dokumentere hvamanhar gjort,men også forå ha prøver
tilgjengelignårmanvedandre obduksjonerharbehovfor å kunne sammenlignevevsprøverfraulike
barn.
Andre undersøkelser
I forbindelse medobduksjonenkandetvære aktueltåta vevsvæskerellermindre vevsbitertil
kjemisk,genetiskellermikrobiologisk(bakterier,virus,sopp) undersøkelse.
Det kanogså være aktueltåta røntgenbilder.
Hvilke loverogreglergjelder?
Obduksjonsvirksomhetenerregulertavlovav9. februar1973 nr. 6 om transplantasjon,
sykehusobduksjonogavgivelse avlikm.m.(«transplantasjonsloven») (1). Tilfelleravplutseliguventet
død hoslevende fødtefallerinnunderlovverketsom regulererrettsmedisinske obduksjoner(2,3).
Helsevesenetharansvarforinformasjon omobduksjonogoppfølgingavforeldre.
Kan jegse og stelle barnetetterenobduksjon?
Det leggesstorvektpåat obduksjonenblirutførtså skånsomtsommulig,i respekt forbarnets
egenverdi,slikatbarnetblirminstmuligforandretetterundersøkelsen.
Dette er viktigforat familienbåde skal kunne være sammenmedbarnetogeventuelt stelle detselv
etterobduksjonen.Inoentilfellerer detvanskeligåfådette til fordi utseendetavbarnetkanvære
veldigendret,foreksempel hvisdetharværtdødt lenge i livmorenførdetble født.Islike tilfellerkan
detvære hensiktsmessigåsnakke med sykehuspersonale ellerprestslikatmaner godt forberedt
hvisman ønskerå se barnet.
Hvemfår vite resultatetavobduksjonen?
Resultatetavensykehusobduksjonsendestil legen/avdelingensomharbedtom obduksjon.Hvis
barnetdøde hjemme,sendesresultatettil denlegensomtokimot barnetda detble brakt til
sykehuset.Foreldrenevil fåvite resultatetavobduksjonen ogaveventuelle andre undersøkelserved
denettersamtalensomblirtilbudtav sykehuset.Ogsåi tilfelleravkrybbedødvilforeldrene fåtilbud

17. om oppfølgingssamtale veddetsykehusethvorbarnetble innlagt.Pårørende kanfåutdypende
informasjon omobduksjonenvedåhenvende segtil denlegensomobduserte barnet.
Vedrettsmedisinske undersøkelserblirresultatetavobduksjonensendttil politiet, somsåavgjør
hvemsomellerskanfåvite hvaman fant vedobduksjonen.
I praksis kanpårørende oftestfåvite obduksjonsresultatene vedåhenvende segtil denlegensom
obduserte,ellervedåhenvende segtil denpasientansvarlige legen veddensykehusavdelingenhvor
barnetvar innskrevet.
Resultatetavobduksjonen(dødsårsaken) sendesogsåtil offentligehelseregistre som
Dødsårsaksregisteret.
Kan organerbrukestil undervisningogforskning?
Sliksomlovom sykehusobduksjonmedtilhørende forskrifter(1,4), kan organersom er undersøkt
vedobduksjonbrukestil undervisningogforskning såframtpårørendeikke haruttaltsegimotdette.
Bruk av humantbiologiskmaterialefraobduksjonertil forskningerregulertavlovav 21. februar
2003 nr. 12 om biobanker(«biobankloven»)(5).All forskningmåvære godkjentavenoffentlig,
regional etiskkomité.
SLUTT HÅNDNOTAT - OM OBDUKSJON AV FOSTRE OG BARN

18. 4. Forskningfor å finne dødsmekanismerforforebygging
og forklaringav plutselig og uventet spedbarnsdød
Så – hva med forskning knyttet til rettsmedisinske obduksjoner?
Formåletmeddenne forskningener åfinne dødsmekanismerforforklaringavplutseligoguventet
spedbarnsdød,somhjelpogstøtte til foreldrene,ogforforebyggingavfremtidigedødsfall.
Det er særdeles viktig å skille mellom hva som er rutiner ved alle rettsmedisinske
obduksjoner, og hva som er forskning med utgangspunkt i materiale fra obduksjonene. En
rettsmedisinsk obduksjon er en svært omfattende og tidkrevende undersøkelse, og den kan
bare gjennomføres om kroppen åpnes, at organer tas ut og undersøkes i detalj, og hvor det
tas ut materiale for videre detaljundesøkelser.
Årlig utfører Folkehelseinstituttet om lag 950 rettsmedisinske obduksjoner på begjæring fra
politiet, ved brå og uventet død. 20-25 av disse er barn fra 0 til 3 år. På landsbasis utføres
årlig ca. 40 rettsmedisinske obduksjoner av små barn. Medieoppslag omkring virksomheten
ved Folkehelseinstituttet stiller spørsmål ved de rettsmedisinske obduksjonene, det har vært
en sammenblanding av hva som skjer og må skje for å gjøre en fullgod, rutinemessig
rettsmedisinsk obduksjon, og hva som skjer under forskning. Det er ingen organer som
fjernes for forskningsformål – men det har vært tatt ut små vevsbiter (få gram) for
forskningsformål.
Siden 1984, da Norge lå på verdenstoppen når det gjaldt krybbedød, har det vært obdusert
rundt 700 barn. Ved brå og uventet død også hos barn, skal politiet begjære rettsmedisinsk
obduksjon. Dette omfatter uforklarlige dødsfall (krybbedød), akutte sykdomsdødsfall og
mistanke om medisinsk feilbehandling, ulykker, omsorgssvikt, mishandling og drap. Politiets
begjæring om rettsmedisinsk obduksjon forutsetter ikke samtykke fra pårørende.
Det er internasjonalt anbefalte rutiner (protokoll) for hva som skal gjøres ved slike
rettsmedisinske obduksjoner. Alle organer tas ut og undersøkes nøye, deriblant hjerne og
hjerte fordi det er avgjørende for å fastslå dødsårsak.
Hjernen må fikseres i flere uker og hjertet i flere dager for at de skal kunne undersøkes faglig
forsvarlig. Dette er en del av rutinen og nødvendig for å kunne stille riktig diagnose. Denne
rutinen er med andre ord ikke begrunnet i forskningsformål.
Organer som er tatt ut ved obduksjon, skal håndteres respektfullt. Derfor blir de ikke kassert,
men begravet, som hovedregel anonymt i urnelund, eller plassert i barnets egen grav
dersom foreldrene ber om dette.
I forbindelse med de rettsmedisinske obduksjonene blir små vevsprøver (ikke hele organer)
og ulike kroppsvæsker rutinemessig lagret. Dette for å kunne gjøre nye analyser i fremtiden
ved utvikling av nye metoder. Dessuten er det avgjørende for å sikre mulighet til
gjenopptakelse av saken.

19. Materialet som er sikret til forskningsformål, er lagret i en forskningsbiobank. Målet med
dette har vært å kunne opparbeide ny kunnskap om dødsmekanismer, slik at det kan bli
mulig å forhindre fremtidige barnedødsfall og å utvikle nye metoder som vil være til hjelp for
å fastslå dødsårsaken.
Om SIDS-biobanken
På 1980-tallet opplevde Norge nærmest en epidemi av krybbedødsfall (SIDS - Sudden Infant
Death Syndrome), med en topp på 2,7 pr 1000 barn I 1988. I 1984 ble en forskningsbiobank
(SIDS-biobanken) etablert ved Rettsmedisinsk Institutt (RMI). Små vevsbiter og prøver av
kroppsvæske (ingen hele organer) ble innsamlet i forbindelse med rettsmedisinske
obduksjoner, og oppbevart til forskningsformål. Målet for biobanken var å danne grunnlag
for forskning som kunne generere ny kunnskap om dødsmekanismene. Hensikten med
kunnskapsutvikling om dødsmekanismene er primært å kunne forebygge nye tilfeller av
krybbedød men også å kunne fastslå korrekt dødsårsak i flere tilfeller enn tidligere.
Pr. 2014 er det i denne forskningsbiobanken lagret små vevs- og kroppsvæskeprøver i SIDS-
biobanken, fra mer enn 700 barn under 4 år som har blitt rettsmedisinsk obdusert ved FHI
(RMI til 2011). De siste tre tiårene har det vært en omfattende forskningsvirksomhet basert
på prøver fra denne biobanken, og resultatet er at vi i dag har langt bedre forståelse av
risikofaktorer for krybbedød og mekanismene bak brå og uventede barnedødsfall. Denne
kunnskapen har bidratt til å gi råd om hva som er et trygt sovemiljø for barn og har bidratt til
å forebygge dødsfall.
FHI fikk 21.5.2014 skriftlig bekreftet fra Regional Etisk forskningskomite at SIDS biobanken
har vært godkjent siden slik godkjenningsordning ble innført i 2005.
Folkehelseinstituttet stanset 16.5.2014 innsamling av biologisk materiale til og uttak av
materiale fra forskningsbiobankene som er tilknyttet de rettsmedisinske obduksjonene.
Oppdrag som er knyttet til den rettslige obduksjonsvirksomheten skal fortsette som
før. Uttak av prøver ved rettsmedisinske obduksjoner skjer som beskrevet ovenfor i henhold
til en egen protokoll og har som formål å avklare dødsårsak.
HÅNDNOTAT / FAKTAARK – EKSEMPEL PÅ GODKJENNING FRA REK
Eksempel fra 2006 på tilbakemelding fra REK på søknad om Forskningsprosjekt med bruk av
materiale fra SIDS forskningsbiobanken
3.1 S-06140 Samsoving og nikotinpåvirkning [2.2006.1091]
Prosjektleder: Professor dr.med. Torleiv Rognum, Rettsmedisinsk institutt,
Rikshospitalet, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF
2

20. Det er kjent korrelasjon mellom krybbedød og så vel røyking som samsoving. Hypotese:
Overhyppigheten av krybbedød ved samsoving forekommer bare dersom foreldre røyker.
Prosjekt: Sammenlikning av resultat ved analyse av nikotinnedbrytingsproduktet kotein i
hjerteposevæske fra fire ulike grupper á 20 krybbedøde barn.
Komiteen behandlet søknaden i sitt møte onsdag 19.04.06.
Komiteen har følgende merknad til prosjektsøknaden:
1. Det er ikke lagt opp til å innhente samtykke fra foreldrene. Dette er adekvat begrunnet
under punkt 10 i søknaden. Det er bl.a. lagt vekt på at dødsfallene til dels ligger langt tilbake
i tid, at det tidligere har vært kontakt med foreldrene med gjennomgang av
obduksjonsrapportene, og at studien støttes fra Landsforeningen til støtte ved krybbedød.
Komiteen finner på samme måten som søker at det er forskningsetisk akseptabelt å avstå fra
å forespørre foreldrene om bruk av oppbevart materiale til dette prosjektet.
Komiteen har følgende merknader vedr. forskningsbiobank:
1. Komiteen forutsetter at SIDS-biobanken enten er meldt som forskningsbiobank i
overgangsperioden på to år etter innføring av biobankloven fra 01.07.03, eller at det i
samband med annet prosjekt er søkt om godkjenning av denne i samsvar med loven.
Vedtak: Komiteen tilrår at prosjektet gjennomføres.
SLUTT PÅ HÅNDNOTAT / FAKTAARK – EKSEMPEL PÅ GODKJENNING FRA REK

21. 5. Hjemmelsgrunnlagfor obduksjon
Det finnes to hjemmelsgrunnlag for obduksjon, transplantasjonsloven beskriver grunnlaget for
medisinskeobduksjoner (sykehusobduksjoner) mens straffeprosessloven hjemler Rettsmedisinske
obduksjoner
Dette er godt beskrevet i den offentlige utredingen
NOU 2011: 21 - Når døden tjener livet (jf. HOD pågående arbeid med revisjon av Lov om
transplantasjoner, sykehusobduksjoner m.v.)
Kapittel 9 Når døden tjener livet
Der står følgende:
Rettsmedisinske obduksjoner
Rettsmedisinske obduksjonererhjemleti straffeprosesslovens§228 ogpåtaleinstruksenskap.13.
Rettsmedisinskvirksomheterendel avpolitietsetterforskningogsomsådanikke helsetjeneste.
Derforgjelderogsåreglerogforskriftersomangårpolitiets arbeid,foreksempel angående habilitet.
Det erpoliti (ikke lege)sombegjærerenrettsmedisinskundersøkelseogdeterpolitietsomer
mottakerav rapporten.Deteri Norge i dag ikke formelle kompetansekravtil hvemsomskal fungere
som rettsmedisinsk sakkyndig,mende allerfleste rettsmedisinske obduksjonerutføresi dagav leger
medspesialkompetansei rettspatologivedFolkehelseinstitutteti Oslooguniversitetssykehusene
utenforOslo.
I prinsippetkande pårørende ikkemotsettesegenrettsliglikundersøkelse,mende bør«ommulig
varslesoggis høve til å uttale seg». Mange forskrifter,meldeplikterosv.somangårmedisinske
obduksjonergjelderi utgangspunktetikke vedrettsmedisinske obduksjoner,menintensjonenerat
disse skal tillempes,sålangtdetpasser(merknadtil obduksjonsforskriften).
Det erikke lovå gjøre enmedisinskobduksjondersomdetergrunntil å anta at detvil bli begjærten
rettsmedisinskobduksjon(transplantasjonslovens§8).Dersomdeteraktueltå ta organertil
transplantasjonfraenavdødderdeter aktueltmedrettsmedisinskobduksjon,skal politiet
forespørres.
Medisinske obduksjoner(«sykehusobduksjoner»)
Disse reguleresavLovomtransplantasjon,sykehusobduksjonogavgivelse avlik
(transplantasjonsloven) ogobduksjonsforskriften.Merknadene til obduksjonsforskriftenutdyper
regelverketogersværtnyttiglesingforåforstå lovgiversintensjoner.Sidenmedisinskeobduksjoner
er helsetjenestegjelderogsålover,forskrifterogreglersomforannenmedisinskvirksomhet,somfor
eksempelpasientrettighetslovenogjournalforskriften.
Hovedregeleneratdetav medisinske grunnerkanforetasobduksjonpåensomerdød i sykehus
ellerannenhelseinstitusjonellersomerbraktdød til enslikinstitusjon.Det betyratdetskal være et
«medisinskformål»medobduksjonen,i merknadenetil forskriftenangisdette til ågjøre greie for
sykdomspatogenese,vurdere forholdknyttettil diagnose/behandlingogå kaste lysover
dødsårsaken.
Straffeprosessloven
Lov av 22.5.1981 nr. 25 om rettergangsmåteni straffesaker (Straffeprosessloven) § 228 sier at sakkyndig
likundersøkelse skal foretas når det er grunn til mistanke om at noens død er voldt ved en straffbar
handling. Det er gitt nærmere regler i forskrift om ordningen av påtalemyndigheten (Påtaleinstruksen)
kapittel 13. Etter § 13-1 skal det gjøres rettmedisinsk obduksjon dersom det er mistanke om at døden
skyldes en straffbar handling. Det samme gjelder ved funn av ukjent lik. Påtaleinstruksen § 13-2 regner

22. opp en del tilfeller hvor politiet bør i alminnelighet sørge for sakkyndig likundersøkelse. Et av disse
tilfellene er dødsfall som skyldes feil, forsømmelse eller uhell ved undersøkelse eller behandling av
sykdom eller skade.
Obduksjonsvirksomhet – formål og virkeområde
9.1.1 Gjeldende rett
Formål:
Dagens lov har ingen særskilt formålsbestemmelse, men setter som vilkår at obduksjon kan gjøres av
medisinskegrunner, jf. § 7 første ledd. Det følger av forarbeidene at begrepet medisinske grunner
omfatter obduksjon for å avklare dødsårsaken, som ledd i en kvalitetssikring av diagnostikk, en økning av
kunnskapen om det enkelte sykdomstilfellet, som grunnlag for dødsårsaksstatistikken og om sykdommer i
samfunnet. Obduksjon som foretas utelukkende for forskning eller undervisning, er ikke omfattet.
Virkeområde:
Dagens transplantasjonslov omfatter bare såkalt sykehusobduksjon. Det vilsi obduksjon av den som er
død i sykehus, sykestuer, fødestuer og sykehjem eller av den som er brakt død til slik institusjon. Det siste
tarsærlig sikte på tilfelle av sykdom eller ulykke hvor en person blir brakt til
sykehus for behandling, men er død ved fremkomsten.
Obduksjon av den som er død utenfor institusjon, er ikke regulert i dagens lov. En offentlig debatt på
1980-tallet førte til at transplantasjonsloven § 7, om vilkår for obduksjon, ble endret ved lov av 12.6.1987
nr. 66. Det ble blant annet stilt spørsmål om pårørendes rett til å reservere seg var reell så lenge
pårørende verken ble informert om obduksjonen eller reservasjonsretten. Det var heller ikke vanlig å
informere om obduksjonen i ettertid. Det ble nedsatt en arbeidsgruppe som konkluderte med at det ikke
var tilrådelig å kreve uttrykkelig samtykke av pasienten, da dette lett kunne bli svært belastende og
unødig dramatiserende. Den var også enig med 1971-komiteen om at det ville være unødig belastende å
innhente samtykke fra pårørende.
For å gi reservasjonsretten et best mulig vern ble det foreslått å gi bestemmelser om en plikt til å gi
generell informasjon om sykehusets obduksjonsrutiner til alle pasienter (eventuelt pårørende).
Arbeidsgruppen kom også til at transplantasjonslovens forskriftshjemmel ikke omfattet regler som
tillot innøving av operasjonsteknikker på obduksjonsmateriale. Det ble derfor foreslått en lovendring på
dette punkt. I tillegg ble Transplantasjonsloven utvidet til å gi adgang til nødvendig inntrening av
behandlings- og operasjonsteknikker i forbindelse med obduksjon. Utvidelsen ble gitt for å gi en
uttrykkelig lovhjemmel til en allerede innarbeidet praksis.
Sosialdepartementets vurdering var at: Som redegjort for flere steder i utredningen, forutsatte
lovgiverne at sider ved obduksjonsvirksomheten kunne reguleres nærmere i forskrifter med hjemmel i
lovens § 13. For obduksjonsvirksomheten er slike forskrifter aldri gitt. Detteforhold er nok en mulig årsak
til den kritikk og debatt som nå er reist vedrørende rutiner og praksis for obduksjon. De senere års
alminnelige bevisstgjøring om pasientrettigheter og større åpenhet omkring sykdom og behandling vil
naturlig nok også reise spørsmål om mer informasjon om sykehusenes obduksjonspraksis. I de år
obduksjoner er blitt utført, har det vært avgitt vev og organer fra obduksjoner til anatomiske institutt. For
å hindre enhver diskusjon om og eventuelt i hvilken utstrekning avgivelse av obduksjonsmateriale kan skje
etter sykehusobduksjon, ønsker departementet å innta en uttrykkelig hjemmel til å regulere dette i
forskrift. I forbindelse med lovendring av 8.6.2001 nr. 31 ble det foreslått å utvide hjemmelen til
obduksjon av personer som dør utenfor sykehus. I høringsnotat av 16.8.1999 s. 47 flg. ble behovet for slik
obduksjon drøftet.
Bakgrunnen for forslaget var at noen personer dør plutselig og uten noen klar årsak. Fordi loven
bare regulerer sykehusobduksjon, var hjemmelsgrunnlaget for obduksjon av personer som døde utenfor
sykehus, uklart. Fra legehold var det derfor ønskelig med en avklaring på spørsmålet om slik obduksjon
kunne gjøres. Dersom personen ikkedørpå sykehus eller på veg til sykehus eller lignende institusjon, og
det i tillegg ikke er begjært rettsmedisinsk obduksjon,erdet ingen som har noedefinert ansvarfor
obduksjon. Høringsnotatet konkluderte med at medisinske hensyn sammen med hensynet til pårørende
tilsa at det burde gis adgang til obduksjon av personer som dør utenfor sykehus. Adgangen burde

23. begrenses til spesielle tilfeller. Det ble foreslått en bestemmelse som ga adgang til å rekvirere obduksjon i
tilfeller hvor en person dør brått og uventet utenfor institusjon og der obduksjon ble ansett som
nødvendig for å få avklart dødsårsaken. Synspunktet var at adgangen til obduksjon måttevurderes ut fra
en avveining mellom det medisinske (og samfunnsmessige) behovet for obduksjon, og hensynet til
avdødes/pårørendes synspunkter. Ut over dette ble det ikke anført noen grunner til at obduksjon av
personer som dør utenfor sykehus, burde begrenses. På anmodning fra den rettsmedisinske kommisjon
ble lovforslaget ikke opprettholdt. Begrunnelsen var at kommisjonen skulle gjennomgå
rettsmedisinsk kvalitetssikring og kontroll i straffesaker, og forslaget kunne reise spørsmål om forholdet
mellom transplantasjonsloven og straffeprosessloven. Det ble derfor bedt om at man avventet
endringsforslag til gjennomgangen var ferdig. Synspunktet var at bestemmelsene i og intensjonen ved
straffeprosessloven ikke måtte svekkes. Lovforslaget kunne føre til at slike dødsfall heretter ville få lavere
prioritet hos politiet, ved at legerekvirert sykehusobduksjon kunne erstatte en rettsmedisinsk obduksjon.
Det var dessuten viktig å sikre at en etterforskningsfaglig begrunnet beslutning ble tatt ved alle dødsfall
som var meldepliktige til politiet, slik at man ikke blir avhengig av en rekvirerende leges bedømmelse av at
forutsetningene i transplantasjonsloven § 8 er oppfylt. Forslaget ble derfor ikke videreført av Sosial- og
helsedepartementet. I forskrift av 19.3.2004 nr. 542 om obduksjon er virkeområdet utvidet til også å
gjelde obduksjon av dødsfall utenfor sykehus. I følge kommentarene til forskriftens § 2 om virkeområde,
gjelder forskriften både ved obduksjonar av dei som har døydd i sjukehus, sjukestover, fødestover og
sjukeheimar eller som er frakta døde til ein slik institusjon, jf. transplantasjonslova § 7 første ledd, og ved
obduksjonar etter transplantasjonslova § 7 fjerde ledd (obduksjon av særlige grunner). I tillegg fremgår
det av kommentarene at forskriften også skal gjelde ved obduksjon av avlidne som døyr utanfor
institusjon, til dømes i sin eigen heim. Forskriften går med detteut over virkeområdet i
transplantasjonsloven. Transplantasjonsloven § 8 avgrenser videre mot rettsmedisinsk obduksjon, som
sier at obduksjon etter § 7 (sykehusobduksjon) må ikke foretas når det er grunn til å anta at
rettsmedisinsk obduksjon vil bli begjært. 1971-komiteen mente at rettsmedisinske obduksjoner falt
utenfor mandatet da dette ble regulert i dagjeldende straffeprosesslov § 221 (någjeldende
straffeprosesslov § 228) Dersom det er (eller kan bli) aktuelt med rettsmedisinsk obduksjon, vil dette etter
dagens regelverk være til hinder for en medisinsk obduksjon. Medisinsk obduksjon må avvente avgjørelse
om eventuell begjæring av rettsmedisinsk obduksjon. I påtaleinstruksen kapittel 13 er det gitt nærmere
forskrifter om når sakkyndig likundersøkelse skal begjæres. Etter § 13-1 skal sakkyndig likundersøkelse
foretas dersom det er mistanke om at døden skyldes en straffbar handling. Det samme gjelder ved funn
av ukjent lik. Påtaleinstruksen § 13-2 regner opp en del tilfeller hvor politiet bør i alminnelighet sørge for
sakkyndig likundersøkelse. Sakkyndig likundersøkelse er enten likskue eller likåpning (rettsmedisinsk
obduksjon).
Etter § 13-4 bør sakkyndig likundersøkelse foretas som likåpning når ikke likskue anses tilstrekkelig. I
Forskrift om leges melding til politiet om unaturlig dødsfall o.l. er det gitt regler om hva som skal anses
som unaturlig dødsfall. Forskriftens regler korresponderer med reglene i påtaleinstruksen kapittel 13.
Transplantasjonsloven sier ingenting om hvem som skal vurdere om det er grunn til å anta at
rettsmedisinsk obduksjon vil bli begjært, men loven retter seg både mot den som skal begjære medisinsk
obduksjon, og den som skal utføre den. Det naturlige er derfor at det er en av disse legene som må ta
stilling til spørsmålet. Loven setter ikke forbud mot å rekvirere en medisinsk obduksjon i påvente av
påtalemyndighetens avgjørelse. Slik påligger det i siste instans patologen som skal utføre obduksjonen å
forsikre seg om at vilkårene for medisinsk obduksjonen er oppfylt.
Hvorforskal man obdusere?
Det kan være hensiktsmessig å dele formålet med obduksjon i følgende kategorier:
1. Avklare dødsårsak
2. Bidra til kvalitetssikring ved at diagnostikk og behandling etterprøves
3. Kilde til undervisning
4. Kilde til kunnskapsbygging og forskning
5. Bidra til en mer pålitelig dødsårsaksstatistikk
6. Hensynet til pårørende
(1) Avklare dødsårsak

24. En obduksjon kan gi bedre innsikt i hvilke faktorer som har ført til pasientens død. Den vil også kunne gi
svar på om behandling av pasienten har hatt noen effekt. Obduksjonen kan gi informasjon som kan
forebygge liknende dødsfall senere. Spesielt ved dødsfall utenfor sykehus eller ved uventet død kan det
være viktig å få avklart dødsårsaken.
(2) Kvalitetssikring ved sykehusene/helseinstitusjoner
I tillegg til å avklare dødsårsaken har obduksjon en viktig funksjon som et korrektiv og en kvalitetssikring
av den behandling som ble gitt, og den diagnosen pasientene har fått. Ofte er klinikere mer interessert i
obduksjon der det har vært åpenbar tvil om diagnosen. Studier viser imidlertid at også ved dødsfall hvor
man har vært sikker på diagnosen og dødsårsaken, må den oppgitte dødsårsaken ofte endres som følge av
obduksjonsfunnene. En systematisk litteraturgransking av 53 internasjonale obduksjonsserier i perioden
1966–2002 (JAMA 2003) viste at andelen diagnostiske feil avdekket ved obduksjon var generelt synkende,
men også tydelig korrelert til obduksjonsfrekvens. Regresjonsmodeller viste at for hver 10 % økning av
obduksjonsraten sank andelen avdekkede diagnostiske feil uten prognostisk betydning med 12 %, og
andelen diagnostiske feil av antatt prognostisk betydning, dvs. at avdekking før død kunne ha påvirket
leveutsiktene, med 17 %. Tallene i studien ble vurdert som så store at effekten av seleksjon av vanskelige
kasus til obduksjon ble ansett som neglisjerbar. Forfatterne var forsiktige med å hevde noen sikker effekt
av selve obduksjonsvirksomheten på forebygging av diagnostiske feil, men postulerte at
regresjonsmodellene kunne benyttes til å anslå den sannsynlige andelen diagnostiske feil i institusjoner,
ut fra en gitt obduksjonsfrekvens. Konklusjonen var likevel at selv om obduksjonens betydning for
avdekking av feil har avtatt som følge av den medisinske utvikling i perioden, er forskjellen i andelen
avdekkede feil ved lave og høye obduksjonsrater likevel fortsatt så stor at en systematisk
obduksjonspraksis er påkrevet.
De internasjonale funnene gjelder også for norske forhold. I 2003 ble det gjennomført en
studentundersøkelse av 124 dødsfall ved Universitetssykehuset i Nord Norge (UNN) hvor obduksjon ble
rekvirert. Det ble foretatt en sammenligning mellom oppgitt dødsårsak fra kliniker i dødsmeldingen
(skjema Legeerklæring om dødsfall) og faktisk dødsårsak stadfestet ved obduksjon. Denne
sammenligningen ble koblet opp mot hvor sterkt man ønsket obduksjon, og hvor sikker kliniker var på sin
diagnose. Totalt var det i 49 % av tilfellene ikke samsvar eller bare delvis samsvar mellom tilgrunnliggende
dødsårsak oppført i dødsmelding og dødsårsak stadfestet ved obduksjon. Fordelingen mellom ikke
samsvar og bare delvis samsvar var henholdsvis 32 % og 17 %. Det er verdt å merke seg at i de tilfeller der
kliniker var sikker på dødsårsaken, viste obduksjonsresultatet likevel avvik i 37 %. En undersøkelse av 20
000 obduksjoner ved Haukeland Universitetssykehus viste at dødsårsaken ble forandret i 12 % av dem
som ble obdusert. I en obduksjonsserie fra Trondheim ble det funnet at 12 % (26/222) av underliggende
dødsårsaker ikke var klinisk mistenkt eller diagnostisert. Hos seks av disse 26 med ikke-erkjente
dødsårsaker dreide det seg om såkalte klasse I-funn, det vil si at den reviderte diagnosen antakelig ville ha
medført behandlingsmessige konsekvenser hvis den hadde vært kjent før dødsfallet. Undersøkelsen i
JAMA 2003 viser at sykehus med høy obduksjonsfrekvens har færre avdekkede avvikende diagnoser enn
sykehus med lavere obduksjonsfrekvens og argumenter for at dette ikke skyldes positiv seleksjon av
vanskelige kasus i sykehus med lav obduksjonsfrekvens. At flere obduksjoner gir relativt sett færre
avdekkede feildiagnoser, er imidlertid en mulighet forfatterne ikke diskuterer. Undersøkelsen kan heller
ikke svare på om obduksjon direkte fremmer kunnskap eller læring, eller om sykehus med høy
obduksjonsfrekvens generelt sett har et bedre fungerende kvalitetssikringssystem og et høyere nivå på
diagnostikk og behandling enn de med lavere obduksjonsandel.
(3) Undervisning
I NOU 1985:37 ble obduksjonens betydning som læremiddel beskrevet på følgende måte. Helt siden man
begynte å obdusere har selve obduksjonen og materialeinnsamlet ved obduksjon, vært brukt til
undervisning. Som et av de medisinske basisfag gårpatologien som en rød trådgjennom det medisinske
studiet. Patologi er et selvstendig biologisk fagområde og et støttefag for de kliniske spesialiteter.
Den pedagogiske utnyttelse av obduksjonsmateriale gir en innføring i sykdommenes vesen som man ikke
kan få på annen måte. Den er derfor uunnværlig i utdannelsen av leger og annet helsepersonell. Det er
også nødvendig å bruke noe materiale fra obduksjoner til undervisning i normal anatomi. Dettegjelder
særlig hjernen.

25. I dagens studieprogram for medisinstudiet er det blant de overordnede målene at en lege skal ha gode
kunnskaper om og forståelse av strukturer og biologiske mekanismer hos det friske menneske, og ha gode
kunnskaper om og forståelse av sykdomsmekanismer, sykdommers ytringsformer og naturlige forløp. I
patologiundervisningen inngår obduksjon fortsatt som en viktig kilde til undervisning i sykdomslære. Etter
at samtykkereglene i forbindelse med obduksjon ble strammet inn i 2004, er tilgangen til organer fra
obduserte lik betraktelig redusert. Dettegårut over kvaliteten på den medisinske utdannelsen.
Obduksjon kan også gi grunnlag for ny kompetanse om eksisterende og nye sykdommer. Samfunnet er
ingen statisk organisme, men i stadig endring. Med samfunnsendringer kan også sykdomsbildet endre seg.
Eksempel på sykdommer der obduksjon har spilt en vesentlig rolle for ny kunnskap, er bl.a. kugalskap,
AIDS og Alzheimers sykdom.
(4) Kilde til kunnskapsbygging og forskning
Basis for den kunnskap vi i dag har om sykdommer og behandling, er lagt gjennom funn ved obduksjoner.
Betydningen av obduksjonen som kilde til ny kunnskap er i dag redusert som følge av medisinsk-
teknologiske fremskritt, men obduksjon er fortsatt viktig, særlig i et langtidsperspektiv. Nye medisinske
undersøkelser og behandling kan på lengre sikt tenkes å ha bivirkninger som man bare vil kunne få
kjennskap til gjennom overvåking av sykdommer ved død i en større befolkningsgruppe. Slik overvåking vil
bare være mulig gjennom en systematisk obduksjonsdekning av dødsfallene i befolkningen. Forskning på
avdøde vil være regulert via søknad til de etiske komiteer og kreve særskilt tillatelse og eventuelt
samtykke fra avdøde eller pårørende. Uansett er slik forskning helt avhengig av at obduksjoner utføres i
tilstrekkelig antall.
Eksempler på slik forskning kan være undersøkelse av lokale forhold i avdøde som har fått en spesiell
behandling, for eksempel undersøkelse av en muskelgruppe eller et organ man forventer kan ha blitt
påvirket, eller undersøkelser av pasientgrupper med særskilte karakteristika som for eksempel alders-
eller yrkesgrupper. Ved alle obduksjoner tas det ut vev som prepareres og lagres i egne vevsblokker.
Materialet i disse blokkene kan i ettertid vise seg å ha forskningsmessig interesse.
(5) Sikre en pålitelig dødsårsaksstatistikk
Når en pasient dør, blir det som regel skrevet ut en dødsmelding av lege. På dødsmeldingen skal
underliggende dødsårsak, dvs. den tilstand som innledet sykdomsforløpet, angis. Meldingen inneholder
tre felter (Ia, Ib og Ic) som muliggjør en presisering av sykdomsforløpet fram til dødsøyeblikket, men det
er bare underliggende dødsårsak som blir registrert i statistikken.
I tillegg skal legen under punkt II på meldingen informere om andre vesentlige tilstander som kan ha
bidratt til døden, men som ikke står i direkte årsaksforhold til den sykdom eller tilstand som har fremkalt
døden (medvirkende dødsårsak). Dødsmeldingen sendes via offentlig lege til Dødsårsaksregisteret, som
utarbeider dødsårsaksstatistikken. Dersom avdøde blir obdusert, skal resultatet av obduksjonen sendes til
Dødsårsaksregisteret. Sammenligning av tallene fra Dødsårsaksregisteret og statistikk over obduksjoner
fra Den norske patologforening viser imidlertid at mange obduksjoner ikke blir innrapportert til
Dødsårsaksregisteret som pålagt. Underrapporteringen gjelder sannsynligvis både sykehusobduksjoner og
rettslige obduksjoner. I tillegg innhenter Dødsårsaksregisteret opplysninger fra Kreftregisteret og
Medisinsk fødselsregister. Opplysningene kodes etter et internasjonalt system og bestemmer
dødsårsaken som brukes i dødsårsaksstatistikken (underliggende dødsårsak). Registeret girmulighet til å
følge utviklingen i dødelighet for blant annet hjerteinfarkt, kreft, ulykker og selvmord.
Feil diagnose, enten det skyldes feil klinisk diagnose eller feil oppsett av dødsmeldingen, vil være en kilde
til usikkerhet ved dødsårsaksstatistikken. En gjennomgang av 496 dødsmeldinger fra Akershus
universitetssykehus i 2008 viste at 20 % inneholdt feil som ville medføre registrering av ukorrekt
dødsårsak i Dødsårsaksregisteret, i tillegg til at det ble funnet underrapportering av unaturlige dødsfall og
alvorlige legemiddelbivirkninger. En gjennomgang av alle dødsfall i Norge i 2005 der det var registrert
sykehusobduksjon (1773 dødsfall), viste at obduksjonen førte til endring av underliggende dødsårsak i
hele 61 %. I hele 32 % betød endringen at sykdomsgruppen for dødsårsaken ble endret, for eksempel fra
hjertesykdom til kreftsykdom. I en tidel av de som fikk påvist kreft ved obduksjonen, var kreft ikke nevnt
på dødsmeldingen. Det er derfor ingen tvil om at obduksjonsfrekvensen er av betydning både for
kvaliteten på dødsårsaksstatistikken og kreftstatistikken. Både norske og internasjonale studier viser

26. at dødsmeldinger ofte inneholder feil, og at dødsårsaksstatistikken derfor er beheftet med usikkerhet.
Kvalitetskontrollen av dødsmeldingene er i lovverket tiltenkt utført av offentlig lege, men ordningen
fungerer ikke i praksis. Det har derfor vært foreslått at alle dødsmeldinger ved sykehus bør gjennomgås
fortløpende av en definert og uavhengig legegruppe som har tilgang til pasientjournaler, og som har dette
som fast oppgave. Dettetiltaket vil imidlertid ikke være tilstrekkelig for å bedre kvaliteten på statistikken,
da andelen som dør i sykehus, er synkende. I 1986 døde 74 % i sykehus og 1 % i pleie- og
omsorgsinstitusjoner, mens tallene for 2009 var hhv. 36 % og 43 %. En styrking av kvalitetskontrollen også
ved død utenfor sykehus er derfor tvingende nødvendig av hensyn til dødsårsaksstatistikken.
(6) Hensynet til pårørende
Hensynet til pårørende gjelder for det første hensynet til pårørendes helse. Enkelte pårørende ønsker
obduksjon for å undersøke om avdøde hadde arvelige sykdommer. Evaluering av dødsårsaken kan også
være av særlig betydning for pårørende der dødsfallet har skjedd utenfor institusjon, og medvirke til å
lette sorgprosessen hvis dødsfallet var uventet eller der pårørende selv var involvert i forsøk på livredding.
Det kan også være viktig å få avklart at avdøde fikk riktig diagnose og adekvat behandling på institusjon.
Ved langtidsopphold får pårørende ofte et nært forhold til pleiepersonalet og det å ytre ønske om
obduksjon kan for pårørende derfor føles som en erklæring om mistillit. Hensynet til pårørende tilsier
derfor i mye større grad enn i dag en automatikk i anbefalingen av obduksjon og samtale med pårørende
om dette.
SLUTT – HÅNDNOTAT / FAKTAARK OM OBDUKSJONER – OG NOU2011: 21
a. Reservasjonsrett og samtykke

27. Samtykke og reservasjonsrett
I motsetningtil endel andre landkrevesdetikkei Norge noe eksplisittsamtykketil obduksjon.
Obduksjonkanikke foretasdersomdenavdødeellerhansnærmeste haruttaltsegmotdet ellerdet
er grunntil å anta at obduksjonstridermotavdødesellerhansnærmesteslivssynellerandre særlige
grunnertalermot det.I denne sammenhengskal «livssyn»forståsbredt,ikke bare somreligion.Forå
forsikre segomat deter enreell reservasjonsrettskal de pårørende hablittinformertomdødsfallet
og at detkan være aktueltmedobduksjon,ogdetskal ha gått minst8 timersidendødsfallet.I
forskriftenstårdet«sålangtdetletseg gjere»;i dette liggersituasjonerderdetikke finnesnoen
nære pårørende elleratdetikke på noenrimeligmåte ermuligåfåtak i dem.Hvisdetforeligger
samtykke (ikke bare fraværavnektelse)frade pårørende kanobduksjonenpåbegynnestidligere.
Denellerde nærmeste pårørende erdensomnåavdøde har oppgittsomsine pårørende dahuneller
han var i live,foreksempeli forbindelse medsykehusinnleggelse.Hvisdetikke erangittnoen
nærmeste pårørende,gjelderdetvanlige hierarkiet:ektemake ellerannenpartner,myndige barn,
foreldre ellerandre medforeldreansvar,besteforeldre ogsåandre (pasientrettighetsloven§1-3 b).
Er detflere somstoddenavdøde like nær,foreksempelflerebarn,erdetnokat enav dem
reservererseg.Dersomden/de somstodnærmestikkereservererseg,trengermanikke tahensyntil
fjernere slektninger.
Obduksjonav særlige grunner
Lov og forskriftåpneroppforat der detav særlige grunnerernødvendigåfåfastslåttdødsårsaken
kan enmedisinskobduksjonutføresselvomde pårørende harmotsattsegdet.Lovgiverleggertil
grunnat «særlige grunner» måtolkesstrengt,foreksempel atobduksjonernødvendigforå redde
menneskeliv.Denneparagrafenbrukesytterstsjelden.Ipraksisvil detnestenalltiddreie segom
muligunaturlige dødsfallderpolitietkanbegjære enrettsmedisinskobduksjon.Vedmistanke om
allmennfarlige smittsommesykdommerkankommunelegenbegjære enobduksjonetter
smittevernloven§4-5. Ogsådenne paragrafenbenyttesytterstsjelden.
Forskningog undervisning
Dersomdeter aktueltatmateriale tattut vedobduksjonskal brukestil forskningellerundervisning,
skal de pårørende informeresomdetogha anledningtil åreservere seg.Deterfulltmuligå
akseptere enobduksjonavdiagnostiske grunner,menreservere segmotatmateriale brukestil
forskningellerundervisning.Medundervisningmenesheratmateriale sparestil senere bruk
(preparatsamlinger)ellersendesvidere til anatomiskeinstitutterellerandre læresteder.
Undervisning/demonstrasjondirekte knyttettil obduksjoneneralltidtillatt.
Forbud mot medisinskobduksjondersomder er aktueltmed rettsmedisinskobduksjon
Veddødsfall derdetkanvære aktueltmedrettsmedisinskobduksjon,erdetikke tillattågjøre
medisinskobduksjonførspørsmålet ometterforskningeravklart.Hvispolitietharvurdertsakenog
ikke ønskeråbegjære rettsmedisinskobduksjon,kanmedisinskobduksjonutføres.Dagjelder
selvsagtde vanlige reglerominformasjontil de pårørende ogreservasjonsrett.

28. 6. Hjemmelsgrunnlag for forskning
Helse- og omsorgsdepartementethar bedt Helsedirektoratet vurdere
hjemmelsgrunnlagetfor forskningsvirksomheten innen rettsmedisinskefag som
baserer seg på forskningsbiobanker byggetav materiale innsamlet via fra
strafferettsprosessene.
Staten helsetilsyn har etter møte med Folkehelseinstituttet torsdag 22 mai
åpnet tilsynsak for å vurderede aktuelle forskningsbiobanker med tilhørende
forskningsprosjekter.
En endelig avklaring av hjemmelsgrunnlagetbør avventekonklusjoner fra disse
to prosesser og det er derfor ikke riktig av Helseministeren å forskuttere
konklusjonene.
Når det er sagt, er det utvilsomt hjemmelsgrunnlag på plass for samling av
biologisk materiale i forskningsbiobanker fra obduksjoner somutføres somdel
av helsetjenesten, såkalte medisinskeobduksjoner –under forutsetning av at
forskriftskravet(jf. obduksjonsforskriften) ominformasjon tilde nærmeste
pårørendeog reell reservasjonsmulighet, er ivaretatt. En tilsvarendeordning er
ikke hjemlet i straffelovgivningen idag.
Forskning har somkjentblitt utført på biologisk materiale sikretved obduksjon
av små barn ved RMI siden 1984. RMI har værtklar over at denne forskning
ikke har noen eksplisitt hjemmelsgrunnlag og har derfor lagt forsknings-
virksomheten tett opp til helselovgivningens hjemmelsgrunnlag for forskning
på materiale sikretved medisinskeobduksjoner (sykehusobduksjoner).
Det finnes somnevnt intet eksplisitt hjemmelsgrunnlag for forskning på
materiale sikretgjennomstraffeprosessloven. Detteer en mangel sompå sikt
kan gå utover rettsikkerheten fordi kvaliteten av fremtidige rettsmedisinske
undersøkelser (obduksjoner,rusmiddelanalyser, kliniskeundersøkelser av ofre
etc.) er avhengig av at det utvikles ny metodikk og ny kunnskap for fastlegging
av dødsårsak.
Med endring av straffeprosessloven §224 i2011 for innskjerping av adgangen
og nærmestpålegg om rettsmedisinsk obduksjon av alle barn under 18 år som
dør plutselig og uventet, vil manglende adgang for obdusentenetil å sikre

29. prøver av kroppsvæsker og vevsprøver av avdødes organer tilforskningsformål
i praksis utelukkedet Norskehelsefaglige miljø fra forskning på barns
dødsmekanismer og –årsaker. Dette er en trusselfor vår rettssikkerhet
21. mai 2014 fikk FHI skriftlig bekreftetfra Regional Etisk forskningskomite
(REK) at den såkalte SIDS-biobanken har værtgodkjentfra deres sidehelt fra
godkjenningsordningen bleinnført i 2005. Samtlige pågående
forskningsprosjekter sombenytter materiale fra biobanken har REK-
godkjenning, og samtlige prosjekter har fått godkjentfritak for samtykke. REK
sier også, på eget initiativ, at de ikkemener det er noe grunnlag for å stanse
forskningsprosjektene.

30. 7. Hva har Folkehelseinstituttet gjort
a. Stoppet forskning basert på rettsmedisinske biobanker
b. Informert Helsetilsynet, Riksadvokaten, HOD, UiO, REK
De diskusjonene som har skjedd internt i Folkehelseinstituttet i samband med spørsmål fra media, har ført til
at Folkehelseinstituttet med virkning fra 16.5.2014 har stanset all forskning basert på biobanker og annet
materiale fra rettsmedisinske obduksjoner, inntil godkjenningene og hjemmelsgrunnlaget for innsamlingen
er sikret. Rutineobduksjonene fortsetter uavhengig av dette.Folkehelseinstituttet har særlig uttrykt
usikkerhet hva gjelder det rettslige grunnlaget for å ta ut og lagre materiale utelukkende for
forskningsformål, når materialet ikke er definert som nødvendig for den rettsmedisinske obduksjonen.
Derfor er all innsamling av slikt materiale stanset inntil videre, det samme er forskningsprosjekter som
benytter slikt materiale. Dette har FHI gjort trass i at REK har uttrykt at både forskningsbiobanken og
prosjektene har deresgodkjenning, som også gir fritak fra samtykke. REK har for øvrig ikke kommentert at
det ikke systematisk gis informasjon om at materialet samles inn, og at det ikke er etablert noen
reservasjonsordning.
Vi er spesieltusikrepå om det finnes et rettsliggrunnlagfor å ta ut og lagrematerialeutelukkende for
forskningsformål,når materialetikkeer definert som nødvendig for den rettsmedisinskeobduksjonen.Derfor
stansetjeg innsamlingen av sliktmaterialeogforskningsprosjekter som benytter det. Dette har FHI gjort trass i
at både biobanken og prosjektene har godkjenning fra Regional etisk komité (REK). Godkjenningene gir fritak
fra samtykke.
Tilsynssak på vårt initiativ
Helseforskningsloven §23 pålegger Folkehelseinstituttet meldeplikt til tilsynsmyndighetene om forhold knyttet
til forskningsvirksomheten. I og med at det er reistspørsmål ombruk av humant biologisk materialei forskning
ved instituttet, var det naturligfor oss å informere tilsynsmyndighetene. Instituttet kontaktet derfor
Helsetilsynetmandag 18.mai 2014,det ble avtaltmøte, og instituttet ba Helsetilsynetvurdere om de vil åpne
tilsynssak.Instituttet ser på et slikttilsyn somen anledningtil å få en ekstern vurderingav deler av
virksomheten og mener dette vil bidra til å sikreatinstituttets virksomhet kan drives i tråd med lovverket.
I tilleggtil Helsetilsynetbledet også tatt kontakt med Helse- og omsorgsdepartementet, Riksadvokaten,
Datatilsynet,REK og Universitetet i Oslo om saken.
Uttak av prøver ved rettsmedisinskeobduksjoner for diagnostikk skjer sombeskrevet ovenfor i henhold til en
egen protokoll oghar som formål å avklaredødsårsak.Alleoppdragenesom er knyttet til den rettslige
obduksjonsvirksomheten fortsetter som før.

31. 9. Hva (ønsker FHI at) Helseministeren og Regjeringen vil
gjøre
 Ny lov om obduksjon fremmes trolig høsten 2014
o Inkludere hjemmelsgrunnlagfor uttak av
materiale til helseforskning
o Tilsvarende bestemmelse også for uttak av
materiale til forskningfra rettsmedisinske
obduksjoner (og annet rettsmedisinskarbeid)
<Jeg er usikker på hvor mye av dette som nå kommer, somskalmed til HOD.
Ev. som håndnotat eller faktaark? BME>
Ved innføring av obligatorisk rettsmedisinsk obduksjon av barn under 18 år ved
spedbarnsdødsfalli2011, ble all obduksjon av små barn somhar dødd plutselig
og uventet juridisk plassertunder straffeprosesslovens §228.
Rundskrivfra Riksadvokaten 2011:
ETTERFORSKINGSPLIKT — BARN OG UNGE UNDER 18 ÅR
I Stortingets møte 7. og 15. juni 2011 (lovvedtak nr. 58 (2010-2011)) ble det vedtatt
å føye til et nytt andre punktum i straffeprosessloven § 224 fjerde ledd med slik
ordlyd:
"Ved brann og andre ulykker kan det foretas etterforsking om årsaken selv om
det ikke er grunn til mistanke om straffbart forhold. Detsamme gjelder når barn
under 18 år dør plutselig og uventet."
Lovendringen er en oppfølging av Stortingets vedtak 4. mars 2010, jf. Innst. 163 S
(2009-2010).
Lovendringen ble fulgt opp i statsråd 24.juni 2011med en tilføyelse i påtaleinstruksen
§ 7-4,
hvor følgende ble fastsatt:
 Når barn under 18 år dør plutselig og uventet skal politiet innlede etterforsking.
 Etterforskingsplikten gjelder ikke dersom det er åpenbart at dødsfallet ikke
skyldes en straffbar handling.

32.  Riksadvokaten kan gi nærmere retningslinjer om hvordan etterforskingen skal
skje og om begrensninger i plikten.
-- -- (håndnotat hit)
I og med at straffeprosessloven ikke gir hjemmel til uttak av prøver av vev og kroppsvæsker
til forskning og undervisning, finnes det ikke noe lovhjemmel for forskning på krybbedød,
basert på obduksjonene – ettersom alle obduksjonene vil være rettsmedisinske. Langt de
fleste av øvrige obduksjoner og i alle aldersgrupper skjer som sykehusobduksjoner, og disse
dekkes derfor entydig i helselovgivningen, og med mulighet for uttak av prøver til forskning
og undervisning forutsatt informasjon og adgang til reservasjon.
punkt
Det er et vesentlig forskjellig hjemmelsgrunnlag for sykehusobduksjoner og for
rettsmedisinske obduksjoner. Det er sterke argumenter for dette. Samtidig fører dette til
vesentlige forskjeller i mulighetene for forskning med utgangspunkt i materiale fra de ulike
typene for obduksjoner. Folkehelseinstituttet mener dette viser et område hvor det synes å
være behov for å samordne straffelovgivningen og helselovgivningen.
Inkludere informasjonsplikt med reservasjonsrett for etterlatte for uttak av slike prøver
Informasjon til foreldre / etterlatte
Hvert enkelt av forskningsprosjektene som er basert på materialet fra SIDS-biobanken, ifølge
REK har fritak fra samtykke, mener Folkehelseinstituttet nå at foreldre har krav på
informasjon om forskningen. Dette er for øvrig et annet standpunkt enn det som ble uttrykt i
instituttets høringssvar til NOU 2011:21; Når døden tjener livet (forslag til ny
transplantasjons- og obduksjonslov).
Folkehelseinstituttet har overfor departementet forsikret at de vil at deres forskning skal
holde en høy etisk standard, og hvor det er transparens og god informasjon. Det betyr også
at instituttet må stille krav til egen virksomhet og forskning. Dette kan være krav som går ut
over dem som direkte følger av lov, eller de krav som stilles av REK. Derfor har
Folkehelseinstituttet iverksatt en gjennomgang av hvordan kan iverksette en ordning med
grundig informasjon, og med opplysninger om reservasjonsadgang. Dette innebærer at
Folkehelseinstituttet nå signaliserer en annen tilnærming til informasjon og reservasjon enn
hva som ble gitt i mai 2012, i høringen til NOU 2011:21. Instituttet har også varslet at selv
om man tviler på om samtykke kan være egnet for denne forskningen, ønsker man like fullt
å vurdere også dette spørsmålet. I denne vurderingen må relasjonen til helselovgivningen
generelt, og spesielt helseforskningsloven – inklusive konsekvenser for andre instanser enn
Folkehelseinstituttet – inngå.

33. START FAKTARK / TILBAKEMELDING FRA REK PÅ FORSKNINGSPROSJEKT
Forskning
Eksempel fra 2006 på tilbakemelding fra REK på søknad om Forskningsprosjekt med bruk av
materiale fra SIDS forskningsbiobanken
3.1 S-06140 Samsoving og nikotinpåvirkning [2.2006.1091]
Prosjektleder: Professor dr.med. Torleiv Rognum, Rettsmedisinsk institutt,
Rikshospitalet, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF
2
Det er kjent korrelasjon mellom krybbedød og så vel røyking som samsoving. Hypotese:
Overhyppigheten av krybbedød ved samsoving forekommer bare dersom foreldre røyker.
Prosjekt: Sammenlikning av resultat ved analyse av nikotinnedbrytingsproduktet kotein i
hjerteposevæske fra fire ulike grupper á 20 krybbedøde barn.
Komiteen behandlet søknaden i sitt møte onsdag 19.04.06.
Komiteen har følgende merknad til prosjektsøknaden:
1. Det er ikke lagt opp til å innhente samtykke fra foreldrene. Dette er adekvat
begrunnet under punkt 10 i søknaden. Det er bl.a. lagt vekt på at dødsfallene til
dels ligger langt tilbake i tid, at det tidligere har vært kontakt med foreldrene med
gjennomgang av obduksjonsrapportene, og at studien støttes fra Landsforeningen
til støtte ved krybbedød. Komiteen finner på samme måten som søker at det er
forskningsetisk akseptabelt å avstå fra å forespørre foreldrene om bruk av
oppbevart materiale til dette prosjektet.
Komiteen har følgende merknader vedr. forskningsbiobank:
1. Komiteen forutsetter at SIDS-biobanken enten er meldt som forskningsbiobank i
overgangsperioden på to år etter innføring av biobankloven fra 01.07.03, eller at
det i samband med annet prosjekt er søkt om godkjenning av denne i samsvar med
loven.
Vedtak:
Komiteen tilrår at prosjektet gjennomføres.
SLUTT PÅ FAKTARK / TILBAKEMELDING FRA REK PÅ FORSKNINGSPROSJEKT
Informasjon til foreldre / etterlatte
Selv om forskningsprosjektene basertpå materialefra SIDS-biobanken ifølgeREK har fritak fra samtykke, mener
FHI at foreldrehar krav på informasjon omforskningen. Flere foreldrehar de sistedagene gjennom sosiale

34. medier gitt uttrykk for atde ønsker mulighet til å reservere seg fra at det forskes på biologisk materialefra
barnet deres. Jeg vil atFolkehelseinstituttet skal holdeen høy etisk standard.Det betyr at vi skal stillekrav til
vår egen virksomhetog forskning,krav som kan være mer omfattende enn de som stilles av REK. Derfor skal vi
ha en gjennomgang av hvorvidt vi skal iverksette enordningmedgrundiginformasjonogmed
opplysningeromreservasjonsadgang. Vi skal vurderereservasjonsrettfor de pårørende, og dessuten
foreta en ny vurderingav grunnlaget for fritak fra samtykke. Vi tviler på at samtykke vil væreen egnet ordning
for denne forskningen,men ønsker likevel en ny vurderingav spørsmålet.