1. 22 |
DN Magasinet | 6. april 2013
Reportasje
Vinteren og våren har vært full av
mennesker som må reddes ut av skred. Når
ski- og scooterkjørerne tar mer ekstreme sjanser,
må Norske Redningshunder følge etter.
BIKKJENE
I BAKKEN
Tekst Solveig Schanke Eikum
Foto Hampus Lundgren
Tyin/Nittedal/Oslo
H
NORSKE REDNINGSHUNDER (NRH)
▶ Frivillig humanitær
redningsorganisasjon som
tar i bruk hunders
skarpe luktesans i søk etter
savnede.
▶ Utdanner hunder og
hundeførere til systematisk
søking for bruk i rednings– Hva gjør du når du blir parkert på toppen av et tjenesten og organiserer
skred og står der og ser ned i avgrunnen? Skal du vente beredskap for disse
ekvipasjene gjennom
på sikring eller risikere å ende opp som mos der nede?
Instruktør Martin Bøe (59) forbereder laget av hunde- kontakt med hovedredførere på en luftig start på vinterens hovedkurs i Norske ningssentralene og lokale
Redningshunder (NRH). Der skisporene tidligere gikk politimyndigheter (LRS).
inn i skredet fra siden, stuper de nå ofte loddrett inn i ▶ Ekvipasjene deltar ofte
snømassene. For dem som venter på hjelp, teller hvert i søk og redningsaksjoner i
sekund. Tyngden fra snøen og mangelen på oksygen samarbeid med Røde Kors
Hjelpekorps, Norsk
gjør at den såkalte kvelningsfasen inntrer raskt.
– Presset er stort når du står der og vurderer om du Folkehjelp og andre
redningstjenester.
må vente på skikkelig sikring. Det presset er livsfarlig.
Det er høysesong for snøskred, og hundeekvipasjene ▶ Hundeførerne har 24
er kommet til Tyin, vest i Jotunheimen, for å være bedre timers beredskap hele året.
forberedt neste gang savnede må reddes ut. Ved hjelp ▶ Det tar to til tre år å
av målrettet trening og skarpe neser kan redningshun- trene opp en hund til første
dene få ferten av et menneske halvannen meter under gangs godkjennelse.
snøen. I midten av mars er de allerede kalt ut til 25 lete- Deretter må den godkjenaksjoner i skred, mot 13 på samme tid ifjor. Denne pås- nes på nytt annethvert år.
ken ble det syv aksjoner til. Det frivillige mannskapet er ▶ Ekvipasjene kan bli
i beredskap 24 timer i døgnet og gjør alt for å korte ned godkjent i tre kategorier:
de lange minuttene og sekundene som koster liv ute i ruingodkjennelse for søk i
jordskjelv, sammenraste
snøen.
– Vi blir oftere og oftere dumpet rett fra helikopteret hus og lignende; lavinegodog ned i skredet for å spare tid, sier Anders Sten Nessem kjennelse for søk i snøskred
og ettersøkning for søk på
(42), nasjonal beredskapsleder i NRH.
– Derfor ønsker vi mer kompetanse på sikring av barmark.
hundene og oss som førere. Det finnes spesialgrupper ▶ I dag har NRH rundt 200
på alpin redning endel steder, men vi må også bli flin- ekvipasjer til ettersøkning,
kere, så vi ikke begir oss ut på noe vi ikke har helt kon- i underkant av 100 lavinegodkjente og 23
troll på, sier han.
De lavinegodkjente ekvipasjene har ukesvakter i ruingodkjente.
samarbeid med flere av Norsk Luftambulanses baser. De ▶ Aksjoner.no informebor hjemme som normalt, men må være klare til å rykke rer om pågående aksjoner
ut på fem minutters varsel. Da går de aldri langt fra bilen med NRH involvert.
og ser konstant etter steder et helikopter kan lande. Kilde: NRH
Beredskapssekken og hunden er alltid innen rekkevidde. På kort tid kan en vanlig dag på jobben være byttet ut
med mange minusgrader og livsviktige avgjørelser.
– Adrenalinet pumper litt da. Det første du gjør, er å få
overblikk, tenke sikkerhet og avtale hvor du skal starte
søket, sier Nessem.
– Men vi risikerer aldri egne liv.

2. | 23
DN Magasinet | 6. april 2013
TØFF REDNINGSTJENESTE. Ski- og brettkjørerne når stadig nye høyder. Dermed må hundene som skal søke etter dem i skred,
også lære å håndtere luftige arbeidsforhold. På årets vinterkurs på Tyin øver Norske Redningshunder på å søke med sikring.

3. 24 |
DN Magasinet | 6. april 2013
Bikkjene i bakken
DUMPES I SKREDET. Hvert sekund teller når noen ligger begravd i snømassene. Stadig
oftere heises hundeekvipasjene fra helikopteret og rett ut i skredet for å spare tid.
HUNDER I HØYDEN. Wenche Osborg (53) fra Ørsta
gjør som de andre og snur ryggen til den angripende nysnøen. Hun bøyer seg beskyttende over labradoren Luna og prøver å holde henne rolig i bråket fra det
gigantiske Sea King-helikopteret fra Luftforsvarets redningstjeneste. Politihunden Nalle velger en annen strategi. Han møter fienden ansikt til ansikt og bjeffer tappert mot monsteret som går inn for landing.
Før de vet ordet av det, sitter Luna, Nalle og fire andre
hunder inne i Sea Kingen iført seler som festes til førerne når de skal ut i friluft. Fjellene passeres på få minutter, og hundeførerne prøver å orientere seg i landskapet
de snart skal heises ut i. Det gjelder å se opp, om høydeskrekken skulle ta tak. Holde seg fast i selen og sjekke
at himmelen fortsatt er blå. En etter en forsvinner de
ut helikopterdøren, og de forvirrede hundene ser ut til
å skjønne at de ikke kan påvirke skjebnen før de lander
på snøfast grunn.
Den frivillige, humanitære redningsorganisasjonen
har i underkant av 100 lavinegodkjente ekvipasjer som
rykker ut i skred. NRH har også ekvipasjer som er trent i
søk på barmark og i sammenraste hus og ruiner. De finner demente damer med gullvesker, leter opp fornærmede femåringer på ville veier og følger sporet av et par
tøfler i nysnøen. Ekvipasjene stilte opp både 22. juli 2011
og lette etter den savnede Sigrid Giskegjerde Schjetne.
Noen ganger handler det om å finne noen før barnehagebarn på skogstur får se noe de ikke skulle sett.
ET BLÅTT TAU. Regnvåte trær og grå himmel blir lukket
ute idet tunnellsynet tar over. Det er som om hun zoomer inn og ut på et øyeblikksbilde mens hjernen prøver å
skjønne at det stemmer, det hun ser. Ubehaget fester seg
som en prikkende varme i kroppen. Det er bare henne,
labradoren Tika og det ufattelige synet mellom trærne.
– Det blå tauet. Det er det som sitter igjen. Blåfargen
syntes veldig godt, sier Sølvi Trovåg (40).
– Det var første gang jeg så hunden min ved et dødt
menneske. Tika dyttet litt i hånden, men fikk ingen
respons.
Trovåg vrenger av seg ytterklærne inne i den bonderomantiske resepsjonen til Filefjellsstuen på Tyin. Hun
jobber litt med kombinasjonen av stivfrosne fingre og
snøringen på kraftige vintersko.
– Jenta så fredelig ut med regndråper i ansiktet, men
hun hang så lavt. Det var som om hun hadde en angremulighet hun ikke brukte.
Minnet om det første funnet hun gjorde som frivillig i NRH, er alltid med, men i dag er den psykiatriske
sykepleieren fra Elverum lettet. Labradoren Ulrik har
nettopp markert på to nedgravde dansker i et konstruert snøskred oppe i høgget. Alle kveldene, helgene og
feriene med intensiv trening har betalt seg i form av
en ny godkjennelse i den blå boken. Det tar to til tre år
å trene hunden opp til godkjennelse første gang. Deretter må de gjennom nye godkjennelser annethvert
år. Nå har Ulrik bevist at han fremdeles er på høyden
som lavinehund, og belønningen er at de kan fortsette å bli utkalt til alle døgnets tider for å bistå politi og
redningsmannskap.

4. | 25
DN Magasinet | 6. april 2013
1000 TIMER. De frivillige bruker grovt regnet 1000 timer i året på trening, kurs og aksjoner. Nåløyet for å bli godkjent som hundeekvipasje er trangt, og rutinene må
være på plass før utrykningen blir reell. Mannskapet fra Norsk Luftambulanse instruerer hvordan sele og munnkurv skal på før ekvipasjene kan gå inn i helikopteret.
ADRENALIN. Det gjelder å beholde både roen og bikkja idet snøen
virvles opp og et bråkete helikopter går inn for landing.
LIVSVIKTIG SAMARBEID. Hund og fører knyttes nært sammen
gjennom søk i tøffe forhold og sterke opplevelser av å finne både levende
og døde. Alvhild Bjørlykke (32) har trent opp lavinehunden Emil.

5. 26 |
DN Magasinet | 6. april 2013
Bikkjene i bakken
Anders Sten Nessem (42) ↑
Nasjonal Beredskapsleder i Norske Redningshunder og ansatt i Den Norske Turistforening
▶ Gift med hundefører Åshild Woie. Har sønnen Rasmus
(4) og to schæfere, redningshunden Jelp og eleven Ino.
– I skred blir det fort mye trøkk, for alt må skje så raskt.
Adrenalinet pumper litt da.

6. | 27
DN Magasinet | 6. april 2013
Kari Olli Helgesen (31) ↑
Doktorgradsstipendiat ved Norges
veterinærhøgskole. forsker på lakselus
▶ Singel. Har golden retrieveren Heilo
– Du kan gå en meter unna og ikke finne den savnede hvis du er
på feil side av vinden. På leteaksjoner skal du holde styr på hvor du er,
hvor du har vært, ha radiokontakt, disponere hunden riktig og bruke
øynene. Det er ikke da du tenker på hva du skal ha til middag.
LIDENSKAP I LUFTEN. Det begynte med syv mann
i 1956. Under en redningsaksjon etter et snøskred ved
Upsete i 1947 så Kaare Skalstad en hund bli veldig interessert i ett bestemt punkt. Hunden, som tilhørte en hytteeier i området, gravde litt med poten og dro frem en
vott. Senere ble det gjort et funn der hunden markerte.
Skalstad kunne ikke glemme denne observasjonen, og
ideen til det som først ble kalt Foreningen Norske Lavinehunder, var født. Siden har organisasjonen blitt livgivende på flere måter.
Lille Sigurd på seks uker er med på sin første hundetrening i Babybjörn på pappa Jon Leiros’ (37) mage.
Schæferen Hero venter ivrig på tur til å finne menneskene som har gjemt seg et sted oppe mellom trærne,
men akkurat nå er det hunden Exita og Sigurds mamma Trine som har dratt til skogs. Leiros husker godt
da han oppdaget henne for første gang. Det var på et
hovedkurs for sommersøk.
– Hero fant henne en regntung augustdag bak en
maurtue. Da jeg kom frem, så jeg en pen dame som lå
der og lekte med hunden min, forteller han.
Nå har de fylt huset med schæfere og prøver å kombinere småbarnslivet med hunder og redning.
– Det er en altoppslukende livsstil, langt mer enn en
hobby. Skal du lykkes med både samliv og redningshund, er du nesten avhengig av at dere deler lidenskapen, tror Leiros.
Han har ingen beviser, men det føles som om savnetmeldingene kommer ekstra ofte idet han trykker
på fjernkontrollen for å se Premier League, når maten
Sølvi Trovåg (40) ↑
Psykiatrisk sykepleier på Sykehuset Innlandet
▶ Singel. Har labradoren Ulrik
– Det å finne noen i live, oppveier alt. Å kunne si til noen at de
skal bli med meg og få hjelp. Den følelsen er ubeskrivelig.
akkurat er løftet av grillen eller klokken fire om morgenen. Slikt krever sin familie, og av ti på Leiros’ treningslag er seks par.
Leiros er blant de heldige som har fått konkrete
bekreftelser på at treningen redder liv. Han og Hero har
også gjort funn utenfor søksområdet. I ettertid fikk Leiros vite at den savnede jenta ikke ville overlevd hvis de
hadde funnet henne 20 minutter senere.
– Da fikk jeg igjen alt. Alle treningstimene gjennom
mange år betalte seg. Jeg hadde til og med litt til overs.
LIVREDDERNE. Det eneste NRHs mannskaper deler,
er et liv med hund og i beredskap. De stikker av fra
departementer, skynder seg ut av dommerkappen, forlater elevene lærerløse eller tar igjen regnskapet senere. Idet savnetmeldingen tikker inn, rykker de ut. De
leter og leter og må være forberedt på å finne alt. Fjoråret endte på 39 direkte funn. 31 «positive» og åtte
«negative».
– Vi kan ha kurs og forsøke å forberede folk, men det
blir noe annet når de opplever det selv, sier Anders Sten
Nessem.
Han har opplevd både positive og negative funn og
husker spesielt en 17 år gammel jente de kom for sent
til å redde.
– Det virker så urettferdig. Disse unge skulle hatt et
langt liv.
Nessem blir stille. Følelsene kommer når han tenker
på synet i lyset fra hodelykten. Og med dem kommer
tårene.
– Hver gang jeg tenker tilbake på henne, reagerer jeg
slik.
Nessem deler erfaringene sine med de andre hundeførerne for at sjokket ikke skal bli for stort når de selv
gjør negative funn.
– Det er nok en større mental påkjenning å være ute
med hodelykten en novembernatt i regn og tåke med
skygger mellom trærne, enn å finne en sopplukker som
har fått hjertestans på høylys dag.
I tillegg til den uformelle hjelpen, har NRH en organisert kameratstøtte med erfarne hundeførere. Dessuten er de blitt flinkere til å søke sammen når de er på
aksjoner. Mange hundeførere som jobber frem mot godkjennelse, tar følge med allerede aktive ekvipasjer for å
få følelsen av hva som venter dem. Noen ganger settes
også profesjonell hjelp inn, som for hundeførerne på
Utøya 22. juli 2011.
Mange aksjoner ender også godt. Sølvi Trovåg husker
sporene av et par tøfler i nysnøen, sparepengene som lå
strødd rundt på skogbunnen og mannen som satt der,
forvirret og fryktelig kald. Det var i siste liten, men tidsnok til at hun kunne si at han skulle få hjelp. Tidsnok
til at hun kunne se ham dra med helikopteret hun fikk
dirigert ned på en lysning og senere få høre at hun hadde reddet et liv.
– Den følelsen er helt ubeskrivelig. Det oppveier alle
timene med trening og føles som å vinne i lotto.
PÅ KANTEN. Alvhild Bjørlykke (32) fra Åram er såvidt
synlig over snøkanten, iført klatresele. Nede i bratt-

7. 28 |
DN Magasinet | 6. april 2013
Bikkjene i bakken
Eirik Stenhaug (47)
Kathrine Hauge (27)
Jobber i Norsk Rikstotos
markedsavdeling
▶ Singel. Har malinoisen Marshall
Jobber i Sivilforsvaret
▶ Singel. Har golden retrieveren Spiff
– Vi havner som oftest på en av naboteigene.
Det er tilfeldig hvem som søker der den savnede
befinner seg, men jo flere som kan søke av
området, jo fortere får vi funn.
henget snuser hunden Emil frem og tilbake, godt
sikret av dem som venter på toppen. Bjørlykke er til
daglig jurist i Bergen kommune og har fått Emil godkjent både som lavinehund og til søk på barmark.
– Det er mye tau å holde styr på, kommenterer hun.
De andre hundene varmes av Jervenduker mens de
venter på tur i bratta. På tross av strålende sol er det
sviende kaldt her oppe. Wenche Osborg er ekstra oppmerksom på dager som denne.
– Jeg forfrøs og mistet litt av fingertuppen på en tidligere øvelse, sier hun.
53-åringen angrer likevel ikke på at hun ble med i
NRH for fire år siden.
– Det eneste jeg angrer på, er at jeg ikke begynte før,
så jeg kunne hatt flere aktive år.
Treningen med klatreutstyr har gjort henne mer
nervøs med tanke på en reell utrykning. Det er ikke alltid de har folk som kan sikre dem, og noe av hovedpoenget er å lære å sette grenser hvis det blir for farlig.
Med Sunnmørsalpene som naboer hjemme i Ørsta, er
det ikke utenkelig at noe kan skje. Luna ble først godkjent ifjor, og foreløpig er flyplassen det nærmeste hun
har kommet en skredaksjon. Osborg vet at sjansene er
små hvis folk ligger under snøen til redningsmannskapet kommer frem.
– Vi kan finne dem, men om de er i live, er en annen
sak.
Statistikkene snakker sitt tydelig språk. Ifølge Albert
Lunde i ressursgruppen for skred i Norges Røde Kors
Hjelpekorps er responstiden for redningstjenesten i
Norge på rundt 50 minutter. Etter 35 minutter er 70 prosent av dem som er totalt begravd i snø, omkommet.
I Norge dør også et økende antall av at de faller utfor
skrenter, krasjer med stener eller treffer trær i tumultene. De fleste som kommer levende fra snømassene, blir
reddet av turfølget eller folk på stedet.
Enkelte ganger samarbeider tilfeldighetene for å fortelle en annen historie.
Mot alle odds. Øvre Årdal, torsdag 3. februar 2011.
– Det er en livsstil og tar over alt. Økonomien
din, feriene og fritiden. Hvis du først er frelst,
er det vanskelig å komme ut av det.
Knut Skår (52)
Lærer ved Årdal videregående skole og
arbeidslivskontakt. Styreleder i NRH
▶ Gift, tre barn. Har schæferen Dino
– Jeg er veldig rasjonell. Kanskje litt for rasjonell av
og til. Men jeg har alltid med håpet om å berge et liv.
Lærer Knut Skår (52) er tilfeldigvis hjemme da telefonen ringer denne ettermiddagen. Torsdager pleier han
å ta hunden Dino med på skitur, men denne dagen regner det litt, og Skår er sliten etter en leteaksjon dagen
før. Beredskapsleder Kjell Tore Bakketun forteller at to
brettkjørere er tatt av skred i Aurlandsdalen, og med
telefonen på øret springer Skår ned i kjelleren og griper
det varme undertøyet i skapet der de ligger klare. Han
skifter mens Bakketun informerer, skyver beredskapssekken og Dino inn i pickupen og kjører avgårde.
– Da hadde det gått i underkant av syv minutter fra
telefonen ringte, sier Skår.
I og med at han ikke hører noe mer i bilen, regner
Skår med at redningsapparatet er i full sving oppe i
skredet. Hans jobb blir da å støtte dem og se om Dino
får ferten av noe. Det var allerede gått en time siden
den ene brettkjøreren, halvt begravd, hadde klart å få
tak i mobiltelefonen og slå nødnummeret med nesen.
Kameraten hans, en tysk lege, hadde vært lenger nede
da snømassene veltet mot ham. Skår vet at sjansene er
små for å finne ham i live.
Fremme i Aurlandsdalen, 104 kilometer fra Skårs hus,
får han beskjed av Røde Kors-lederen om at de må lage
en scootertrasé før de kan ta ham med opp. Redningsmannskapene står hjelpeløse og venter. Den gode nyheten er at en hyttenabo har klart å redde brettkjøreren
som ringte etter hjelp, men de aner ikke hvor tyskeren
er blitt av.
– Da hørte vi plutselig helikopteret. Jeg og Marianne
Holme fra Røde Kors ble løftet opp i skredet.
Helikopteret drar ned for å hente flere, men den ene
lysningen er alt de kommer til å få denne kvelden. Det
er allerede to timer siden skredet gikk, klokken er fem
og det begynner å bli mørkt.
Beredskapssekken veier 10–12 kilo, og rasstedet er
bratt. Skår legger fra seg sekken og går uten. 300 meter
opp i skredet må han kjøre trugetuppene inn i snøen og
dytte Dino oppover. Det er bare 100 meter igjen til toppen, og Skår har begynt å tenke på hvordan de skal søke
seg nedover igjen. Plutselig blir Dino borte. Skår roper
til Marianne Holme og får henne til å lyse i retningen
Dino forsvant.
– Hunden gravde så spruten sto. Det var ingen tvil.
Nå er det tre timer siden skredet gikk, og de tror de
graver etter en død person. Snart finner de en fot.
– Plutselig flyttet foten på seg. Hadde vi gravd fort før,
ble det enda fortere nå. Vi fikk løs hodet, og han gispet
etter luft.
Tyskeren er sterkt nedkjølt, men overlever. Han lå
cirka halvannen meter under snøen, noe som ga isolasjon samtidig som trykket ikke drepte ham. Det hjalp
også at ryggsekken med trugene skled opp i nakken og
beskyttet hodet mot snømassene. I tillegg hadde han
hjelm og briller, og han fikk laget en luftlomme foran
ansiktet med den ene hånden.
Dessuten lot lærer Knut Skår være å gå på skitur
den dagen. Derfor klarte han å være på veien etter syv
minutter. Derfor rakk han det ene helikopterløftet.
Hannes Henry, den tyske brettkjøreren, ringte og
takket Skår etterpå. Han fortalte hvordan det var å ligge under snøen, mens smertene skar gjennom kroppen,
og tenke at det var ufattelig så lang tid det skulle ta å dø.
Det gikk en stund før Knut Skår fikk tatt det hele inn
over seg.
– Hadde jeg brukt ti minutter mer på å kle på meg,
ville han ikke levd i dag.
●
magasinet@dn.no
Jon Leiros (37) →
Markedssjef i Jula
▶ Samboer med hundefører Trine (til venstre),
som jobber i politiet. Har sønnene Sigurd
(6 uker) og Sindre (5) og schæferne Hero og
Sjef, i tillegg til Trines schæfer Exita.
f
– Det gnager litt i samvittigheten hver gang jeg sier
nei til en aksjon. Alle er like viktige å få hjem, men
etter at jeg ble far, er det blitt ekstremt vanskelig
når barn er savnet. Da relaterer jeg tvert.

8. | 29
DN Magasinet | 6. april 2013
FUNN I NATTEN. Tunnelsynet i lyset fra hodelykten, kombinert med vissheten om at ikke alle de savnede
ønsker å bli funnet, gjør at enkelte leteaksjoner blir tøffere enn andre. Noen ganger handler det om å gjøre
funnet før barnehagebarn på skogstur får se noe de ikke skulle sett.