Recommended
Recommended
More Related Content
Featured
Featured (20)
Vanntilgang – mer enn bare kvantitative variabler? Case Luanda
- 1. Vanntilgang – mer enn bare kvantitative variabler? Case: Luanda, Angola Henrik Lindblom
- 2. Introduksjon
- 3. Bakgrunnshistorie: Luandas slumområder - Portugiserne rømte Angola og overlot makten til den afrikanske befolkningen i 1975. En borgerkrig startet samme året og skulle vare helt frem til 2002. - Hovedstaden Luanda var ansett som det tryggeste stedet under borgerkrigen. Byen mottok svært mange internt fordrevne flyktninger. - Under borgerkrigen ekspanderte Luandas utstrekning og folketall i samme tempo som eksisterende infrastruktur forfalt. Som et resultat bodde hele 86.5 prosent av Angolas urbane befolkning i slumområder i 2006(1) - I dag lever ¾-deler av Luandas befolkning uten tilgang til et formelt vannforsyningssystem(2). 1) UN-HABITAT UrbanInfo database 2006 2) Hardoy, J.E. & Mitlin, D. & Satterthwaite, D. (2001) Environmental problems in an urbanizing world: finding solutions in Africa, Asia and Latin-America. London, Sterling, Earthscan
- 4. Det uformelle vannforsyningssystemet i Luanda 1. Tanking 2. Transport / tanking 3. Lagring
- 5. Sosiale nettverk, naborelasjoner og sosial kapital påvirker vanntilgangen i Luanda ”…they (the private water vendor) sell it like for 80 - 100 AOA. But if you have a good relationship they will give you one extra bucket (for free)…” informant 21
- 6. FNs definisjon av vanntilgang i urbane områder Access to water defintion by United Nations: ”Percentage of households with access to water. Access is defined as having water located within 200 meters of the dwelling.“
- 7. Feilaktig statistikk? Definisjoner som omhandler tilgang på vann integrerer ikke variabler som maktforhold og sosial kapital – noe som kan gi et skjevt bilde av den reelle vanntilgangen. Kan vi være mer kritiske til vannstatistikken i urbane områder som FN produserer? Hvor mange har egentlig tilgang til vann i verden?
Editor's Notes
- Mitt navn er Henrik Lindblom. Jeg er utdannet geograf ved Universitetet i Bergen. I 2010 skrev jeg en masteroppgave om vanntilgangen i Luanda, hovedstaden i Angola. Deler av resultatet skal jeg nå presentere for dere. Ellers kan det neves at jeg er styremedlem i Habitat Norge hvor jeg har ansvaret for kommunikasjon. I tillegg er jeg blant annet praktikant i Amnesty International og ansatt i Atlantis utveksling.
- Mange byer i Afrika sør for Sahara har lite utviklet infrastruktur, og mangler et formelt vannforsyningssystem. I Luanda, Angola hvor jeg gjennomførte et feltarbeid har svært få husholdninger innlagt vann. De aller fleste baserer seg på vann via et uformelt vannforsyningssystem. Det uformelle vannforsyningssystemet er konstruert slik at husholdninger kjøper vann fra tankbiler som sporadisk besøker slumområdene i byen. Husholdningene fyller opp sine vanntanker med vann og videreselger vann til de naboene som ikke har innlagte vanntanker. Etter å ha studert dette uformelle vannforsyningssystemet i Luanda vil jeg hevde at det er uholdbart å regne ut vanntilgangen i urbane områder kun ved bruk av definisjoner som tar utgangspunkt i distanse – slik som blant annet FN definerer vanntilgang i urbane områder. Variabler som påvirker vanntilgangen i byer er svært sammensatte og komplekse – noe jeg vil komme tilbake til.
- Aller først trenger vi litt bakgrunnshistorie for å kunne forstå hvorfor flesteparten av innbyggerne i Luanda er avhengig av det uformelle vannforsyningssystemet. FØRSTE PUNKT: Angola er en tidligere portugisisk koloni. Men etter lang tid med harde kamper og politisk internasjonalt press, rømte portugiserne Angola og overlot makten til den afrikanske befolkningen i 1975. En borgerkrig startet samme året og skulle vare helt frem til 2002. ANDRE PUNKT: Hovedstaden Luanda var ansett som det tryggeste stedet under borgerkrigen. Byen mottok svært mange internt fordrevne flyktninger. TREDJE PUNKT: Under borgerkrigen ekspanderte Luandas utstrekning og folketall i samme tempo som eksisterende infrastruktur forfalt totalt. Som et resultat bodde hele 86.5 prosent av Angolas urbane befolkning i slumområder i 2006(1) SISTE PUNKT: I dag lever 3/4-deler av befolkningen, som utgjør ca 2.8 millioner innbyggere, uten tilgang til et formelt vannforsyningssystem. De er avhengig av det uformelle vannforsyningssystemet og betaler mellom 800 til 8000 ganger mer enn den delen av befolkningen som har innlagt vann betaler.
- Denne figuren viser hvordan det uformelle vannforsyningssystemet i Luanda fungerer i praksis. BILDE 1: Bilde nummer 1 viser Kifangondo pumpestasjon i utkanten av Luanda hvor tankbilene fyller opp vann, før de kjører innover i slumområdene for å selge vann. Dette er den største av ca 10 pumpestasjoner i Luanda. Pumpestasjonen har til sammen 29 individuelle motorpumper og leverer vann til store deler av befolkningen. BILDE 2: Det andre bildet viser hvordan vannet transporteres, distribueres og overføres fra tankbiler til private vanntanker eller cisterner i Luandas slumområder. BILDE 3: Det siste bildet illustrerer hvordan vannet lagres på vanntanker som eies av private husholdninger. Deretter videreselges vannet til omkringliggende naboer som ikke har vanntank installert. Majoriteten av befolkningen i Luanda tilhører denne gruppen som kjøper vann via plastdunker – de er siste ledd i kjeden. Det er disse menneskene – de som kjøper vann direkte fra vanntankene vi nå skal fokusere på.
- Det uformelle vannforsyningssystemet er komplekst med flere involverte aktører. Ved bruk av kvalitative intervjuer kunne en informant som kjøpte vann direkte fra en vanntank, fortelle meg at sosiale nettverk og naborelasjoner påvirker hennes vanntilgang. Følgende sitater beviser dette: ”… they (the private water vendor) sell it like for 80 - 100 AOA. But if you have a good relationship they will give you one extra bucket (for free)…” informant 21 “…it is important (to keep a good relationship with the neighbours) because if I have a problem, I can go to the neighbours…” informant 21 ”… if they don’t like you (the private water vendors), they will let you just wait, they will finish washing clothes, and then they will come and give you water…” informant 21 I Luandas peri-urbane slumområder observerte jeg at en som selger vann ikke nødvendigvis prioriterer sin nærmeste nabo først. Man får ulik behandling avhengig av hvilken relasjon man har til vannselgeren. Noen må vente, stå bakerst i køen og betale mer for vann dersom det ikke er etablert en positiv relasjon til selger. Andre kan derimot få flytte foran i køen, og betale på avbetaling når de kjøper vann fra naboen. De som er ekstra heldige kan til og med få en vannkanne eller to gratis. Sosiale nettverk påvirker altså vanntilgangen.
- FN og Verdensbanken definerer vanntilgang i urbane slumområder utelukkende gjennom kvantitative variabler. Er husholdningen lokalisert innenfor en radius av 200 meter fra et vannpunkt har individene per definisjon vanntilgang. Med andre ord, det stilles kun krav til avstand. Definisjonen som vi ser her er utviklet og blir brukt av United Nations Statistics Division, og benyttes av både FN og Verdensbanken. Metodene som blir brukt er kvantitative, og statistikk og resultater produseres via spørreundersøkelser.
- Vanntilgangen via det uformelle vannforsyningssystemet handler om mer enn bare distanse. Tilgangen er p å virket av nettverk og sosiale relasjoner mellom familier, naboer og vannselgere. Mange av innbyggerne i Luanda har ikke vanntilgang – selv om de if ø lge FNs definisjon har vanntilgang. Mennesker har ikke nødvendigvis tilstrekkelig vanntilgang dersom en vanntank eller vannpumpe er lokalisert innenfor en rekkevidde av 200 meter unna huset. De fleste definisjoner som omhandler tilgang på vann integrerer ikke variabler som maktforhold og sosial kapital – noe som kan gi et skjevt bilde av den reelle vanntilgangen. Sosiale relasjoner mellom selger og konsument påvirker prisen på vannet. Det uformelle vannforsyningssystemet skaper uformelle regler som gir næring til forskjeller. Personer kan risikere å betale mer eller mindre for vann, avhengig av deres sosiale relasjoner. FN bruker en altfor enkel tilnærmingsmetode. Statistikken de produserer gir ikke nødvendigvis et riktig bilde av den reelle situasjonen. Det er behov for å integrere mer komplekse variabler, slik som sosiale relasjoner, dersom det skal utarbeides en helhetlig vurdering av vanntilgangen i den uformelle sektoren. Derfor må kvalitative intervjuer i kombinasjon med kvantitative metoder benyttes. Bare slik kan en mer ”sann” statistikk gi oss det viktige og forhåpentligvis riktige svaret på hvor mange mennesker som har tilgang til rent vann i verden.