SlideShare a Scribd company logo

Livet på marginen - om utvikling og marginalisering i Bengal

•
•
FIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier
FIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier

Livet på Marginen. FIVAS, 2004. Temarapporten om utvikling og marginalisering i Bengal ble produsert i forbindelse med Ann-Elin Wangs utstilling av bilder fra kystområdene i Bangladesh. Her tvinges mange mennesker lenger og lenger ut på marginen. De lever på ytterkanten av både elvedeltaet og samfunnet, og må konkurrere om stadig færre ressurser.

Environment
1 of 40
Download to read offline
1 Livet på marginenOm utvikling og marginalisering i Bengal Svein Erik Stave og Ann-Elin Wang
2 Innledning 4 Om marginalisering 5 Om Bengal 6 Om ”marginen” i Bengal 8 Livet på marginen 10 Folk og røvere i mangroveskogen 10 Vinterfiske på Dublar Char 13 Kystfiskere på dypt vann 19 Veien til fiskemarkedet 20 Sigøynerliv 26 Lykken er et stykke jord 31 Yngel og kongereker 33 Buddhister i fremmed terreng 34 Utvikling og marginalisering 37 Utvikling for hvem? 37 Illusjon og virkelighet 38 Utvikling uten marginalisering? 38 Bibliografi 39 Forsidebilde: Landskap fra Kawar Char, sett mot Bengal-bukta Trykk: Oslo Forlagstrykkeri Osterhausgate 27 0183 OSLO Telefon: 22 98 93 25 Faks: 22 98 93 01 E-post: fivas@fivas.org www.fivas.org
3 Forord En studie av samfunnsforhold og komplekse sammenhenger i et ukjent område er umulig for utenforstående uten god hjelp av mennesker som kan fungere som et bindeledd mellom “vår verden” og det vi prøver å forstå og beskrive. Denne rapporten hadde derfor ikke blitt til uten hjelp og veiledning fra en rekke personer med kunnskap om temaet marginalisering i Bengal og ikke minst om lokale forhold og livet på grasrota. Vi vil først og fremst takke Raziur Rahman-Shamim som organiserte all reising, fungerte som oversetter og kontaktskaper, og som med sin gode kunnskap om samfunnet i Bengal var en uvurderlig veileder under hele oppholdet. Vi vil også takke resten av familien Rahman i Barisal, hvor vi hadde vår “base” under turen. I tillegg vil vi spesielt takke Farooq Chowdury i organisasjonen Shammanay og Atiur Rahman i Bangladesh Institute of Development Studies (BIDS) for verdifull informasjon og interessante samtaler. Vi vil også takke de mange enkeltpersoner og familier som vi “plaget” med timelange intervjuer og samtaler, og spesielt familiene rundt fiskemottaket i Koakata og alle medlemmene av rakhain (buddhist)-samfunnet i samme område for deres unike gjestfrihet under det lange oppholdet vi hadde der. Oslo, januar 2004, Svein Erik Stave og Ann-Elin Wang
4 Da fisken forsvant fra Bagerhat Fiskerne Mohuddin Sargdar og Mohammad Abdul har lagt båten til ro for natten ved en av skogvesenets hytter i Sundarbans, verdens største gjenværende mangroveskog. Sammen med et titalls andre båter kommer de hit til elvebredden hver kveld for å kunne føle seg trygge til neste morgen. Den bengalske tigeren er en beryktet menneskeeter, men først og fremst er de bekymret for pirater som ikke skyr noen midler i jakten på de minimale eiendelene småfiskerne i skogen frakter med seg. Mohuddin og Mohammad er i trettiårene og fisker i Sundarbans for første gang. De kommer opprinnelig fra Bagerhat like nord for mangroveskogen, hvor familiene deres fremdeles bor. Mohuddin og Mohammad har planlagt å fiske i mangroveskogen i hele vintersesongen fra november til slutten av april, mens de vil dra hjem for å fiske i elvene rundt Bagerhat når regnet kommer i mai. 4000 andre fiskere fra Bagerhat-området har også sammen med Mohuddin og Mohammad Innledning Mohuddin under det buede basttaket i båten. kommet til Sundarbans for første gang i år. Alle disse har måttet gi opp fisket hjemme etter at det for et par år siden ble bygd flere diker i området for å beskytte jordbruksland mot flom og for å utvikle jordbruket. Dikene førte til at elvene ble fylt med slam og til at elveslettene forble tørre til langt ut på sommeren. Ingen fortalte fiskerne noe på forhånd om verken bygging av diker eller om konsekvensene dette ville få for fisket i området. Over to tredeler av alle fiskerne i Bagerhat har i år gitt opp fisket der og bestemt seg for å dra utover i deltaet hvor det fremdeles er god tilgang til fisk. Mohuddin og Mohammad regner med at flere vil følge etter neste år.
5 Historien om de 4000 fiskerne fra Bagerhat er langt fra enestående, verken i Bengal (se kart og tekst på side 6-8) eller andre steder. At allerede svake grupper i samfunnet har blitt ytterligere svekket i forbindelse med utviklingsprosjekter, er et av de fenomenene FIVAS (Foreningen for Internasjonale Vann- og Skogstudier) har støtt på oftest i sitt arbeid med miljømessige og sosiale konsekvenser av vannkraft og vassdragsinngrep i Sør. Slike effekter er i strid med intensjonene bak utviklingsprosjekter, selv om svake grupper i samfunnet ikke alltid er den direkte målgruppen. Videre er det i uoverensstemmelse med den oppfatningen de fleste har om at hensikten med bistands- og utviklingsprosjekter er å hjelpe dem som trenger det mest. Grunnene til at slike negative effekter oppstår er sammensatte, men generelt kan de knyttes til at man ikke har klart å forutse alle faktorene i samfunnet som innvirker på prosjektet fra det planlegges og settes ut i livet, til den ønskede virkningen når frem til målgruppene. Ofte er tiltaket utviklet og utprøvd i en helt annen kontekst enn det settes inn i. For eksempel har en demning bygd for vannkraft en helt annen virkning i Norge, hvor vi har et velfungerende lokalt og statlig demokrati og et godt lovverk, enn i et land med et svakt demokrati og en stor del fattige mennesker. Der er mange helt avhengige av fisken i elva som demmes ned, og de kan ikke stole på et fungerende lovverk som tar vare på deres rettigheter. Samtidig går energien fra kraftverket til dem som allerede er velstående og kan betale. Den samme prosessen kan gjenkjennes fra historien om de 4000 fiskerne fra Bagerhat (se boks på motstående side). Et velmenende utviklingsprosjekt som går ut på å øke avkastningen fra jordbruket i Bagerhat, kan føre til at de svakeste gruppene i området mister sitt levebrød og må dra andre steder for å kunne overleve. Ser man i ettertid på den totale avkastningen målt i penger fra dette området, finner man muligens at den har økt. Dette er imidlertid ikke ensbetydende med at det har skjedd en utvikling. For det første vil man kunne finne at det er de allerede velstående bøndene som har fått det bedre, ved at de har kunnet investere i nye produksjonsmidler for å utnytte de nye mulighetene som har blitt skapt ved en mer stabil og forutsigbar vanntilførsel. For det andre kan man finne at småbøndene i området har solgt de mindre jordstykkene sine fordi de ikke har hatt kapital til å utnytte de nye mulighetene, samtidig som de har mistet tilgangen til en del ressurser som tidligere har vært gratis, for eksempel irrigasjonsvann. For det tredje har man kanskje ikke regnet med effektene på fisk, og dermed heller ikke forutsett skjebnen til alle fiskerne som var avhengig av den. Fisk som fanges i åpent vann er mange steder en fellesressurs uten privat eierskap, og den delen av fangsten som konsumeres direkte eller omsettes utenom markedet, går derfor vanligvis ikke inn i verken prosjektregnskaper eller i de nasjonaløkonomiske regnskapene som ligger til grunn for mange av utviklingsprosjektene. Denne rapporten setter fokus på to sentrale forhold som ofte fører til at svake grupper i samfunnet blir ytterligere svekket i forbindelse med utviklingsprosjekter. Det ene er uformelle maktstrukturer og avhengighetsforhold mellom ulike mennesker og grupper i samfunnet. Det andre er betydningen og avhengigheten av økologiske fellesressurser, spesielt for de fattigste. Målet er å bidra til innsikt og bevisstgjøring omkring forhold som har betydning for fordeling av ”kostnader” og ”inntekter” mellom ulike samfunnsgrupper i forbindelse med bistands- og utviklingsprosjekter. Slik innsikt er en forutsetning for å kunne styrke livsvilkårene til de svakeste og hindre uønskede effekter av prosjektene. Rapporten har også som mål å belyse noen typiske samfunnstrekk som setter rammer for generell utvikling og spesielt for utviklingsmulighetene til de svakeste gruppene i mange utviklingsland. For å sette fokus på alt dette, har vi valgt å beskrive livssituasjonen og synspunktene til representanter for såkalte marginaliserte grupper gjennom deres egne fortellinger, og gjennom fotografiske beskrivelser av deres livssituasjon og livsmiljø. Informasjonen som presenteres er samlet inn gjennom intervjuer, observasjon og fotografering under en to måneders reise i de ytre delene av Bengal-deltaet i Bangladesh i desember 2002 og januar 2003. Om marginalisering Begrepet ”marginalisering” beskriver generelt forholdene for mennesker som er satt på sidelinjen i forhold til å kunne påvirke sin egen livssituasjon og sitt eget livsmiljø. Det vil i praksis si at livet deres kontrolleres på ulike måter av andre mennesker eller samfunnssystemer. Marginalisering kan sees både i et politisk, økonomisk og sosio-kulturelt perspektiv. Politisk marginalisering kan brukes om grupper i et samfunn som ikke har rett eller mulighet til å velge sine representanter i styrende organer, eller om mennesker som ikke har mulighet til å legge fram sitt syn og bli tatt hensyn til i saker som berører deres livssituasjon, oftest på lokalt nivå. Politisk marginalisering har også en klar sammenheng med graden av utdannelse og opplysning i samfunnet. For å kunne benytte seg av politiske systemer er det en klar
6 fordel å kunne kommunisere, tilegne seg informasjon, og kjenne de politiske spillereglene. De som ikke behersker dette, kan lett bli kontrollert av dem som gjør det. Økonomisk marginalisering erfares av mennesker som ikke har tilgang til økonomiske goder på like vilkår som andre, eller som ikke har økonomiske muligheter til å kunne utnytte nye tilbud og utviklingsmuligheter i samfunnet på linje med andre. Dette er en prosess som ofte fører til at de fattige blir fattigere og de rike rikere. Behovet for å ta opp lån for å dekke daglige primærbehov er en god indikator på hvem som kan regnes som økonomisk marginaliserte. En konstant mangel på kapital i forhold til å kunne dekke sine primære behov betyr at man ikke har noe spillerom for utvikling, og fører til en total avhengighet av støtte fra andre. Heldigvis er slike situasjoner sjeldne og kortvarige for de fleste mennesker, men mange mennesker i utviklingsland opplever problemet i kortere eller lengre perioder årlig. At man i noen årstider har behov for å ta opp lån for å dekke sine primærbehov, fører i mange tilfeller til økonomiske avhengighetsforhold, som kan bli et hinder for utvikling. I tillegg kan avhengigheten utnyttes politisk og maktmessig av utlånerne, som i altfor få tilfeller representerer formelle og “rettferdige” kredittinstitusjoner. Sosio-kulturell marginalisering kan forstås som undertrykkelse basert på kjønn, kaste, etnisitet, religion, sosial status, seksuell legning osv., i forhold til å kunne påvirke sin egen livssituasjon og sitt eget livsmiljø. Dette har en klar sammenheng med politisk marginalisering. Vanlige eksempler på sosio-kulturell marginalisering er kvinners mangel på medbestemmelse, eller undertrykkelse av religiøse og etniske minoriteter. Kastesystemet og lignende systemer som er basert på nedarvet inndeling av befolkningen i ulike grupper med ulik status og funksjon, er også et vanlig eksempel på sosio-kulturell marginalisering. Dette eksisterer mange steder i dag til tross for myndigheters forsøk på å få til en endring. Felles for alle typer marginalisering er at de skaper “onde sirkler” som klart hindrer noen gruppers utvikling. Mennesker som er utelatt fra politiske fora får ikke uttrykt sine behov. Dermed tilpasses rammene i samfunnet andre enn dem selv, og de blir satt enda mer på sidelinjen. Mangel på kapital fører til at man ikke kan investere i tiltak og muligheter som kan gi høyere inntekt i fremtiden, eller til at man i perioder må selge det man har til lave priser på kjøpers premisser og ta opp lån til renter som stjeler alt eventuelt overskudd fra gode perioder. Alt dette fører til ytterligere marginalisering i forhold til dem som ligger over den økonomiske likevektsgrensen og kan skape “gode sirkler” ved å investere et overskudd i nye inntektsbringende tiltak. Et generelt problem er også at selv om det i mange land finnes lover og regler som skal hindre forskjellsbehandling, er klasseinndelinger og holdninger som skaper marginalisering så inngrodd i kultur og samfunn at de eksisterer i beste velgående ved siden av formelle lover og regler. I tillegg til politisk, økonomisk og sosio-kulturell marginalisering brukes av og til begrepet geografisk eller økologisk marginalisering. Økologisk marginalisering beskriver grupper av mennesker som må flytte som følge av naturlige eller menneskeskapte økologiske endringer, vanligvis til mindre fruktbare og attraktive områder. Mennesker som allerede er marginaliserte og lever i økologisk ustabile områder, er mest utsatt for ytterligere marginalisering som følge av naturlige miljøendringer. De fleste som regnes som økologisk marginaliserte har allikevel blitt dette på grunn av fysiske, menneskeskapte inngrep, som bygging av diker, dammer og annen fysisk infrastruktur, samt forurensning fra industri og landbruk. Slike inngrep har endret de økologiske forholdene i mange områder og ført til at tilgangen på ulike naturressurser mennesker har vært avhengige av, har blitt redusert eller forsvunnet helt. En annen vanlig årsak til geografisk marginalisering er privatisering av landområder som tidligere har vært åpne for allmenn utnyttelse. Alle disse formene for marginalisering kan gjenkjennes i portrettene og beskrivelsene i denne rapporten. Tittelen “Livet på marginen” henspeiler både på de sosiale formene for marginalisering og på en ren geografisk marginalisering. Menneskene som beskrives, lever på de ytterste og mest ustabile områdene av verdens mest aktive elvedelta. Valget av studieområde er derfor ikke tilfeldig, men allikevel ikke unikt i noen sammenheng. De samme typene marginalisering og bakenforliggende samfunnsforhold som vi finner i Bengal, kan gjenkjennes i en rekke andre land og samfunn. Om Bengal Navnet Bengal har en eksotisk klang for mange. Området forbindes kanskje først og fremst med de dype skogene i Fantomets verden. Selv om Fantomets Ben- gal er satt sammen av elementer fra ulike kontinenter, som pygmeer fra Afrika og skurker fra Sør-Amerika, er det ikke tilfeldig at Bengal ble valgt som navn på denne eksotiske drømmeverdenen. Færre er kanskje klar over at Bengal var stedet Rudyard Kipling hentet
7 sin inspirasjon fra da han skrev jungelboken på slutten av 1800-tallet. Den gang var det meste av Bengal dekket av frodig jungel. Fruktbare elvesletter gav grunnlag for et rikt jordbruk, elvene gav liv til et av verdens rikeste innlandsfiskerier og befolkningen i området levde under gode kår. I dag, bare hundre år senere, er Bengal bedre kjent under navn som Kalkutta og Bangladesh, og forbundet med bunnløs fattigdom, katastrofale flommer og overbefolkning. Samtidig har jungelen blitt fortrengt til et lite område ytterst på Ganges-Brahmaputra-deltaet, som dekker det aller meste av Bengals landområder. Bengal omfatter i dag Bangladesh samt den indiske staten Vest-Bengal, hvor Kalkutta er hovedstad. På Kiplings tid var Bengal en del av det britiske imperiet i India. Da britene forlot India i 1947, ble den østlige delen av Bengal innlemmet i den nyopprettede muslimske staten Pakistan, og kalt Øst-Pakistan. Denne noe kunstige konstellasjonen med en todelt stat adskilt med over to tusen kilometer, holdt helt til 1971, da staten Bangladesh ble opprettet etter en blodig borgerkrig mellom Øst- og Vest-Pakistan. I Bangladesh, et land på størrelse med Sør-Norge, lever det i dag om lag 140 millioner mennesker. Halvparten av disse lever under fattigdomsgrensen satt av FN (2122 kalorier per dag per person). En like stor andel av befolkningen eier ikke noe jord, mens mindre enn 20 prosent av befolkningen eier over 70 prosent av alt dyrkbart land. Eierskap og tilgang til land er en svært viktig del av livet i Bangladesh, hvor jordbruk er den klart viktigste næringen. Det er kanskje ikke så rart i et land som ligger på et av verdens største deltaer med rikelig tilgang til jord og vann. Et betydelig prob- lem for å drive helårlig jordbruk i Bangladesh er derimot mangelen på stabil vanntilførsel. I monsun-perioden mellom mai og september dekkes opptil to tredeler av landet av vann, mens det i tørkeperioden mellom desember og mai knapt faller en dråpe regn. I tillegg er selve jordbrukslandet fysisk ustabilt ved at de mange elvene som går på kryss og tvers oppe på deltaet, stadig skifter retning og tar med seg jord og jordstykker på sin vei ut mot kysten. Kawar Char Hiron Point Koakata Dublar Char Tengagiri Char Sundarbans Over tre firedeler av befolkningen i Bangladesh bor på landsbygda. Blant annet på grunn av den skjeve fordelingen av eierskap til land, er svært mange av menneskene avhengig av andre ressurser og flere inntektskilder enn jordbruket. Dette gjelder ikke bare dem som verken eier eller dyrker jord, men også de mange småbøndene og alle ”leilendingene” som dyrker andres jord og som normalt må avstå halvparten av avlingen til jordeierne. For disse menneskene, som utgjør flertallet på landsbygda, er tilgang til såkalte økologiske fellesressurser, som trær, planter, fisk og andre våtmarksressurser, av fundamental betydning for å kunne livnære seg gjennom året. Spesielt spiller tilgangen til fisk i de mange elvene og innsjøene på deltaet en viktig rolle for de svakeste gruppene på landsbygda. Innlandsfisket i Bengal er blant de aller rikeste i verden, og til tross for hard beskatning og en kraftig nedgang i fiskeressursene de siste tiårene, er fremdeles over 100 millioner mennesker i Bangladesh involvert i fiske til eget forbruk. Fisk står for om lag 80 prosent av proteininntaket til befolkningen på landsbygda i Bangladesh og for mer enn 60 prosent av kaloriinntaket. Av dette utgjør ferskvannsfisk tre firedeler. Tradisjonelt er det lavkaste-hinduer som har vært profesjonelle innlandsfiskere i hele Bengal, men i dag er de fleste fiskerne i Bangladesh landløse muslimer. Generelt er det ulike marginaliserte grupper som landløse, småbønder, religiøse minoriteter, fattige, kvinner og barn som har drevet fiske til eget forbruk i Bengal, og slik sett er det bekymringsfullt at antallet mennesker som er involvert i slikt fiske stadig øker samtidig som “Marginen” - kystområdene i Bengal. BANGLADESH INDIA
8 tilgangen til åpne fiskeområder og fiskeressurser avtar kraftig. Nedgangen i fisk og åpne fiskeområder har flere årsaker, men en av de aller viktigste er den storstilte byggingen av diker og demninger som har foregått siden 1950-tallet, for å beskytte jordbruksland mot flom. Byggingen av diker for flombeskyttelse og utvikling av moderne jordbruk har hovedsakelig hatt tre typer negative effekter på innlandsfisket i Bangladesh og resten av Bengal. For det første har det blitt færre områder å drive fiske på ettersom vann har blitt stengt ute fra områder som tidligere var oversvømt over lengre tid. For det andre har dikene og demningene sperret av migrasjonsruter, gyteplasser og beiteområder for fisk, noe som har ført til at fisken har forsvunnet helt fra mange områder. For det tredje har drenering av våtmarker og stabilisering av naturmiljø og vanntilgang på elveslettene ført til økt privat kontroll og eierskap i områder som tidligere var åpne for allmennheten i kortere eller lengre perioder av året. I tillegg har moderne jordbruk gjennom bruk av kjemikalier og kunstgjødsel, sammen med økt industrialisering, ført til en betydelig forurensning av vannkilder og til ytterligere reduksjon av fiskeressursene. Redusert tilgang til fisk på elveslettene har vært en av de viktigste årsakene til at fattige har måttet flytte til andre steder for å livnære seg. Mange har flyttet inn til storbyene i jakt på jobb, men enda flere har forsøkt å flytte til andre områder hvor de kan drive samme type aktiviteter som de er vant til og som de føler de behersker. Det samme fenomenet opplevde vi i Norge på 1800-tallet, da mange fiskere og bønder dro til USA hvor det var tilgang på nytt land, i stedet for å dra til Oslo og andre større byer hvor den industrielle revolusjonen hadde skapt nye jobbmuligheter i industrien. I tillegg til redusert tilgang til fisk på elveslettene inne i landet, har innføringen av moderne jordbruk som gjør kommersielle innsatsfaktorer nødvendige, slik som hurtigvoksende frø, kunstgjødsel, plantevernmidler og grunnvann, ført til at mange fattige småbønder har måttet gi opp jordbruket. Grunnen er mangel på kapital til å investere i slike innsatsfaktorer som de tidligere fikk tilført gratis av naturen. Om ”marginen” i Bengal Reisemålet til svært mange fiskere og andre som er avhengige av tilgang til økologiske ressurser, og som enten har mistet livsgrunnlaget der de kommer fra eller leter etter nye og bedre muligheter, er kystområdene ytterst i Bengal-deltaet. Arealene i og rundt restene av den store mangroveskogen som en gang dekket hele dette området, er spesielt attraktive. Her i de mest ustabile delene av Bengal, utsatt for både sykloner og kraftige flommer, er det fremdeles god tilgang på fisk og andre naturressurser, i tillegg til arbeidsplasser knyttet til utnyttelsen av disse ressursene. Mange som kommer hit er enten tvunget vekk av jordbruksprosjekter, forurensning eller privatisering i områdene de kommer fra, eller de er lokket hit av nye næringsmuligheter som arbeid i rekeoppdrett og spesielt av den nye, store næringen i kystområdene – fangst av rekeyngel for oppdrett. Selv om kystområdene i Bengal fremdeles inneholder mange økologiske ressurser, er både landområdene og ressursene i dag kommersialiserte og ikke fritt tilgjengelige og utnyttbare for fiskere og andre som lever her. De aller fleste som jobber med å hente ut økologiske ressurser i kystområdene, jobber i dag på oppdrag fra mellommenn som igjen er knyttet til et lite antall mennesker som sitter med stor makt og kapital på toppen av handelskjedene. Systemet med slike kjeder av mellommenn fra de som tar ut ressursene til de som har kontroll over dem, strekker seg helt tilbake til 1200- tallet, da kystområdene i Bengal bestod av tett mangroveskog. Under de tyrkiske og mogulske makthaverne i Bengal fra 1200-tallet fram til den britiske kolonitiden som startet i 1757, ble mangroveskogen forsøkt kolonisert ved at landrettigheter ble gitt av styresmaktene til personer, familier og religiøse grupper som var villige og i stand til å organisere skogrydding og starte jordbruk. Makthavernes motivasjon bak dette var i første rekke å kunne kreve inn skatter fra jordbruk og utleie av jorda, noe som ikke var mulig så lenge skogen kun ble brukt til å ta ut økologiske ressurser for selvberging. Kolonialiseringen var også med på å sikre politisk kontroll samt å islamisere områdene, og dette var også et viktig mål for de muslimske makthaverne. De som fikk rettigheter av staten til å rydde og dyrke opp land i mangroveskogen, finansierte enten selv arbeidet eller måtte låne kapital av pengeutlånere. Rettighetshaverne, titulert taluqdarer og senere zamindarer, verken ryddet eller dyrket landet selv, på grunn av sin kastestatus. Til å rydde land ansatte de stammefolk fra etniske minoriteter helt fra Burma, som ble sett på som spesielt egnet til arbeidet. Når arbeiderne hadde gjort sin jobb, ble områdene leid ut til bønder, stort sett muslimer, som dyrket opp jorda og drev den videre. Bøndene som havnet nederst i kjeden av avhengighetsforhold, kunne knapt leve av det jorda gav etter at de hadde betalt leien som skulle fordeles mellom alle ledd opp til staten i siste instans. Forskjellen mellom
9 da og nå er imidlertid at bøndene og andre som jobbet i skogen den gang hadde tilgang til alle skogens økologiske ressurser for å dekke sine egne behov for mat, byggematerialer, medisin osv. Sånn sett eksisterte det to forskjellige forvaltningssystemer samtidig i kystområdene fram til 1800-tallet. Det ene var kommersielt basert og knyttet til jordbruket, mens det andre var knyttet til skogens øvrige ressurser og basert på lokalsamfunnenes egne reguleringer av tilgangen til disse. Under britene på 1800-tallet ble imidlertid også de økologiske fellesressursene kommersialiserte, drevet fram av nye behov for blant annet byggematerialer knyttet til utviklingen av byer som Kalkutta og Dhaka, og til utbyggingen av jernbane og industri. Rettighetshaverne til skogsområdene, taluqdarene og zamindarene, begynte nå å ta betalt for alt uttak av ressurser fra skogen, også av dem som bodde der og som tidligere fritt kunne ta ut det de trengte. Ved og andre produkter kunne ikke lenger tas ut til eget forbruk, men måtte selges videre til rettighetshaverne, for langt under markedspris. Disse solgte så produktene videre med stor fortjeneste. Rettigheter for uttak ble også solgt videre til kommersielle interesser utenifra. Det samme systemet gjaldt etter kort tid alle andre ressurser fra mangroveskogen: Fisk, reker, muslinger, planter, honning osv. Utover på 1800-tallet ble alle ressursene i kystområdene kommersialiserte og kontrollert av nærings- interesser langt utenfor selve området. I dag er alle som utnytter økologiske ressurser i kystområdene i praksis underlagt andre som enten kontrollerer områdene de utnytter eller finansierer aktivitetene deres ved ulike former for lån. Dette systemet er bygd opp som et hierarki med mektige investorer på toppen, flere lag av handelsmenn og pengeutlånere under disse, og de som tar ut ressursene nederst. Fiskere og andre har i praksis ingen direkte tilgang til markeder, men må selge sine produkter videre til mellommenn for langt under markedspris. Mellommennene selger varene videre til andre, som igjen finansierer og står bak deres virksomhet. På toppen av kjedene finnes ”fiskebaroner” fra Chittagong, næringsinteresser fra Dhaka og utenlandske investorer i rekeoppdrett. Mellom de som driver forvaltning i praksis og kapitalhaverne finnes det også ledd på ledd av korrupsjonsmuligheter. Nederst i disse nettverkene av avhengighets- forhold finnes fiskere, skogsarbeidere, småbønder, kvinner og andre som lever på marginen i både økonomisk og geografisk forstand. Menneskene på marginen har minimal innvirkning på hvordan ressursene de er avhengige av forvaltes, de har ingen direkte tilgang til markedet, de har gjeld til mellommenn som de står i sterke avhengighetsforhold til, og de er fattigere enn gjennomsnittet i resten av Bengal. En tredel lever under den nedre fattigdomsgrensen satt av FN på 1805 kalorier per person per dag. I tillegg lever mange flere på vippen til å havne under denne grensen, og da kan for eksempel en sykdomsperiode være alt som skal til for å havne i et alvorlig uføre. Fisk er kilden til både mat og penger for store deler av Bengals befolkning.
10 Befolkningen i kystområdene i Bengal består av en rekke ulike grupper, både med hensyn til hva de jobber med, hvordan de utnytter ressursgrunnlaget og hvilke etniske, religiøse og sosiale grupper de tilhører. Enkelte grupper har levd her i generasjoner, mens andre, som Mohuddin og Mohammad fra innlednings- kapitlet (se boks på side 4), nylig har kommet hit på leting etter nytt levebrød og et bedre liv. I denne delen av rapporten beskrives livssituasjonen til en del av de ulike gruppene som lever på ”marginen”, med fokus på hvordan de livnærer seg og utnytter de økologiske ressursene i området. Beskrivelsene legger også vekt på å vise lokalbefokningens syn på omgivelsene med spesielt fokus på sosiale avhengighetsforhold og andre marginaliseringsfaktorer som har vært diskutert foran. Folk og røvere i mangroveskogen Til tross for at det meste av mangrovene som en gang dekket hele kystområdene av Bengal er borte, utgjør restene fremdeles verdens største mangroveskog; Sundarbans. Over to tredeler av det nær 600 000 hektar store skogområdet ligger i dagens Bangladesh, mens resten går over grensen til Vest-Bengal i India. Foruten å tilby en unik ressursbase som kan utnyttes av oss mennesker, har mangroveskogen viktige miljømessige funksjoner, blant annet som en buffer mot sykloner og flom og ved å resirkulere næringsstoffer. Den er i praksis et enormt, naturlig renseanlegg for avløpsvann og andre forurensinger. Over tre og en halv million mennesker er direkte avhengige av aktiviteter knyttet til utnyttelsen av Sundarbans. De aller fleste av disse bor innenfor et belte på 20 kilometer fra skoggrensen, hvor sosiale tilbud som blant annet skole, helsevesen og vannforsyning er betydelig dårligere enn i det øvrige Bengal. I tillegg er flere hundre tusen mennesker involvert i utnyttelsen av skogen i perioder av året, og et ukjent antall mennesker er involvert i kjøp og salg av produktene fra skogen, både i og utenfor Bengal. Ingen kan i utgangspunktet oppholde seg i mangroveskogen eller utnytte ressursene der uten tillatelse fra myndighetene representert ved skogvesenet. Det finnes imidlertid en god del smutthull i dette regelverket, både med og uten skogvesenet som medspiller. Med unntak av fangst av reke- og fiskeyngel til den voksende oppdrettsnæringen, utnyttes de samme ressursene i mangroveskogen i dag som det alltid har blitt gjort, bare i en helt annen skala og etter helt andre prinsipper enn tidligere. Skogen har blitt betydelig tynnet ut de siste tiårene, i første rekke på grunn av overuttak av vegetasjonen. Det vakre sundari-treet, som mangroveskogen ”Sundarbans” har fått sitt navn fra, er ettertraktet som møbelmateriale, og store mengder tas ut ulovlig. Det fortelles av flere som bor i skogkanten at det hver dag kommer hundrevis av båter ut av skogen med tømmer som er hogd ulovlig. Skogvesenets representanter lar disse passere mot en passende ”avgift”. Om noen nekter å betale det som blir forlangt, blir det foretatt arrestasjoner, og skogvesenet bruker situasjonen til å bevise at noe blir gjort for å begrense den ulovlige hogsten. Foruten hykleriet, er problemet at det er de fattige tømmerhoggerne som får vanskeligheter, mens bakmennene kan fortsette sin virksomhet som normalt. Tømmerhoggerne, eller bawalier som de tradisjonelt blir kalt i Bengal, hugger ikke bare tømmer, Livet på marginen Mangrovetreet Sundari, med luftrøtter stikkende opp av jorda, har gitt navn til verdens største gjenværende mangroveskog - Sundarbans - i Bengal.
11 men sanker også bladene til det palmelignende golpata- treet og golan-gress som begge brukes til takmaterialer. Kamp om de beste hogst- og sankeområdene fører imidlertid til at bawaliene og deres bakmenn betaler langt over den fastsatte standardavgiften, til stor glede for skogvesenets ansatte. Selv om ekstra avgifter er betalt, opplever mange bawalier å bli trakassert av skogvesenet ved stadig å bli avkrevd flere penger for brudd på de underligste lover og regler. Bawalier er, i likhet med andre som jobber med uttak av naturressurser på marginen, avhengige av lån fra mahajanere (se boks på side 20). I en tilfeldig landsby like utenfor skoggrensen tok 92 prosent av innbyggerne imot lån fra mahajanere. En tredel av innbyggerne var involvert i aktiviteter i Sundarbans. Mahajanere krever normalt 10 prosent renter per måned på det de låner ut, og selv om bawaliene er klar over utnyttingen de blir utsatt for, er de ikke i stand til å gjøre noe med situasjonen. De har hver måned et underskudd som må dekkes for å overleve. Av de omlag 40 000 taka (4800 kroner) en tømmerhoggerfamilie tjener i året, går 24 000 taka til mahajanen, det meste i form av rente. Som om ikke skogvesenets ansatte og mahajanere er nok å slite med, er bawalier ofte utsatt for pirater som finner sitt levebrød i og rundt mangroveskogen. Tigere og andre rovdyr i området oppfattes av bawalier som ubetydelige problem i forhold til de tre ovennevnte gruppene: Skogvesenet, pengeutlånere og pirater. Mahajanere står også som første ledd bak dagens honningsankere og jaktfolk i Sundarbans. Honning er en tradisjonell ressurs fra mangroveskogen, og tas ut av såkalte mowalier (honningsankere). Honningen fra Nirupom – 18 år som fisker i Sundarbans Nirupom er 38 år og har fisket krabber i Sundarbans i 18 av dem. Familien bor i en landsby like utenfor skoggrensen. Han har en kone og to døtre og to sønner fra to til tolv år. Tre barn er i skolealder, og de går alle på skole, noe Nirupom er stolt av. Han reiser hjem til familien om lag hver tiende dag, og da selger han også krabbene til sin kontakt på markedet. I mellomtiden lever han i elvebåten, med krabbene under dørken som eneste selskap, og med ved fra skogen som varmekilde. Nirupom kan få opptil 50 krabber om dagen, men fangsten varierer sterkt. Krabbefisket gir en inntekt på mellom 1000 og 4000 taka i måneden (120-480 kroner). Om inntekten er stor nok, har han ikke tenkt så mye på. Han har uansett ingen alternativ levevei. Fangsten var mye større de første årene han fisket i mangroveskogen, og Nirupom mener nedgangen skyldes den store økningen i antall fiskere. Han vil allikevel ikke at det skal legges restriksjoner på fisket, da han er redd for å miste sitt eneste levebrød. Båten Nirupom fisker med, kostet 3300 taka (400 kroner). Pengene lånte han av en utlåner, og han har fortsatt 800 taka å betale av lånet før båten er hans egen. For en måned siden ble han kidnappet sammen med fire andre fiskere. Kidnapperne ville ha penger og holdt fiskerne som gisler i en uke. De var aggressive, men verken Nirupom eller noen av de andre ble fysisk skadet. For seks år siden ble han også kidnappet og holdt som gissel en hel måned. Den gangen ble han skutt i foten av kidnapperne. Nirupom fisker krabber med pilk utenfor Hiron Point.
12 Mohammad – 60 år som fisker i Sundarbans Mohammad Muktar Ali har fisket i mangrove- skogen siden britene kontrollerte Bengal i tiden før 1947. Mohammad er i dag over 70 år gammel, men fisker fremdeles reker i Sundarbans tre måneder om vinteren og tre måneder om sommeren. Den lille båten Mohammad eier fungerer som arbeids- plass og bosted i de seks månedene han jobber på tidevanns- kanalene. Kona, fem sønner og en datter bor i Bagerhat, hvor de har sitt bosted, men ikke noe jord å dyrke. Sundarbans er populær langt utenfor skogens grenser, og dette har i dag intensivert uttaket til det uforsvarlige. Tusenvis av bikuber ødelegges årlig i kampen om å produsere mest mulig honning og bivoks på kortest mulig tid. Hjort og villsvin har blitt ettertraktet vilt for mange velstående i Dhaka og andre byer i Bengal, og på markedet gir et kilo hjortekjøtt opptil 200 taka. Bare rundt en liten landsby i skoggrensen blir det daglig skutt 10-12 hjortedyr, kan innbyggerne fortelle. De som jakter, selger for omlag 10 prosent av markedsverdien til sin mahajan, som har opsjon på kjøp av dyrene fra dem han låner ut penger til. De fleste menneskene som jobber i og rundt Sundarbans er avhengige av fiske. Det finnes om lag 120 fiskearter i mangroveskogen, i tillegg til flere arter reker og krabber. Skogvesenet gir årlig om lag 60 000 båter tillatelse til å fiske innenfor skogens grenser, noe som gir store inntekter i form av både faste avgifter og avgifter per kilo fangst. På grunn av det store antallet båter, veies ikke fangsten. Vekten fastsettes på øyemål av skogvesenets ansatte, noe som utnyttes av disse og sjelden går i fiskernes favør. Protester fører bare til møysommelig veiing og trakassering fra de som fastsetter mengden. Fiskerne foretrekker derfor heller å betale det som forlanges. Fiskerne i Sundarbans kommer fra ulike deler av Bengal. Om vinteren trekker mange innlandsfiskere ut til mangroveskogen, da det på denne tiden er lite vann og fisk i elver og innsjøer inne på deltaet. Tradisjonelt, og enda i dag, kommer et stort antall fiskere fra Chittagong-traktene på grensen til Burma for å fiske i Sundarbans om høsten og vinteren. Disse er finansiert av mektige ”fiskebaroner” fra det samme området, som også kontrollerer store deler av den havgående fiskeflåten i Bangladesh, og som står bak mange av de andre småfiskerne i og rundt Sundarbans. Mohammad i båten med med- hjelperen Makh Sigdar (bak). De seks månedene Mohammad tilbringer hjemme i landsbyen jobber han som jordarbeider på andres land. Mohammad kan tjene opp til 200 taka (24 kroner) dagen i mangroveskogen. Fangsten selger han til mellommenn på en av de mange midlertidige mottaksplassene som opprettes i Sundarbans i de to fiskesesongene. Skogvesenet tar 120 taka (15 kroner) i uka for tillatelse til å fiske i skogen. De seks månedene Mohammad tilbringer i Sundarbans gir en total inntekt på om lag 12000 taka (1440 kroner). Familien til Mohammad har vært fiskere så lenge han kjenner til. Han er ikke fornøyd med livet som fisker i dag, men har ingen annen måte å livnære seg på. Livet i mangroveskogen var bedre før, da skogen var større og rikere og det var færre fiskere og mer fisk. Også inntekten fra fisket i Sundarbans var bedre tidligere. Når vi spør om de verste opplevelsene Mohammad har hatt i Sundarbans, får vi vite at han har holdt på å drukne hele elleve ganger siden han begynte å fiske der. Den aller verste opplevelsen var da en ti meter høy flodbølge slo inn over skogen i det muslimske år 1364 (1986). Da vi spør om de beste opplevelsene, blir han bare stille og spør etter hvert: “Er dette lykke?”.
13 Vinterfiske på Dublar Char Ytterst i Sundarbans finner vi øya Dublar Char. ”Char” er det bengalske navnet på sedimentøyer som avsettes i elvekanaler og i kystområdene der Bengals mange elver renner ut i Bengal-bukta. Slike øyer dukker fra tid til annen opp av havet når nok sedimenter har blitt avsatt i et område utenfor kysten. I følge loven tilfaller slikt nytt land staten. I praksis okkuperes øyene raskt av ”fiskebaroner” og andre mektige som kontrollerer fiskere og andre som benytter seg av det nye landet. I mange tilfeller får disse ”fiskebaronene” leiekontrakter med staten etter en tid. Dublar Char er en gammel og stabil char, og har både vegetasjon og et rikt dyreliv. Øya er mest kjent Samshul fra Chittagong Samshul Alam er 55 år og har kommet til Dublar Char de siste ti vintrene når det er lite arbeid for jordarbeidere i Chittagong, der han og familien bor. Han har med seg to av sine sønner til øya, og hjemme har han enda to sønner og en datter. Samshul og de to sønnene tørker fisk på stranda rett foran hytta de har satt opp for vinteren. Fisken fanges med garn som settes på grunt vann uten båt. Av og til for de flere tusen fiskerne som hver vinter bosetter seg der fra november til april. Fiskerne kommer i hovedsak fra Chittagong-området, men også en rekke småfiskere fra områder nærmere mangroveskogen trekker ut til Dublar Char i forbindelse med vinterfisket. Fiskeriene er organisert og finansieres av mahajanere, som sysselsetter fiskere, mottakere og foredlere. Sammen med fiskehandlerne omdanner de Dublar Char til et sydende fiskemarked i vintermånedene. Mahajanerne kjøper opp den ferdigforedlede fisken som en del av fiskearbeidernes tilbakebetaling av gjeld, og selger den videre til markeder i Bengal og i utlandet. kjøper familien også fisk fra andre fiskere. Denne tørker de og selger videre til sin faste mahajan som finansierer oppholdet deres på Dublar Char. Selv om prisen Samshul får fra sin mahajan er langt under det han kunne fått om han solgte fisken direkte til markedet, og skogvesenet tar avgift både for fiske og tørking, tjener Samshul omtrent like mye i perioden på Dublar Char som han gjør resten av året som jordarbeider i Chittagong. Samshul soltørker småfisk på en tørkebenk utenfor hytta si på Dublar Char.
14 Fiskerfamilien Biswas De tre brødrene Sunil (40), Bishwanat (45) og Sohadew (60) Biswas møter vi på Dublar Char i slutten av januar. De har vært her siden begynnelsen av oktober og drar hjem til resten av familien i hindu-landsbyen Bowalia ved Khulna om en måned. De tre brødrene har fisket her fra de var små, og vet de ikke hva de skulle ha gjort dersom de ikke hadde kunnet komme hit for å fiske. Det ville bli som en evig faste, mener Bishwanat. Fisken og krabbene selges til større båter på Dublar Char. Til sammen tjener de 20-30000 taka (2400-3600 kroner) i løpet av den tiden de tilbringer på Dublar Char. Resten av året har de en inntekt på bare 3- 4000 taka hver fra fiske rundt landsbyen i Khulna. Sove gjør de i båten, og mat skaffer de blant annet ved å tørke fisk. De betaler 100 taka (12 kroner) i uka til skogvesenet for å få lov til å fiske i Sundarbans. For en stund siden ble de ranet av syv pirater, som tok fra dem 600 taka og hele fangsten av krabber. Pirater er et stort problem for de mange småfiskerne i Sundarbans. Brødrene forteller at de gjerne skulle tatt med familiene sine til festivalen som er på Dublar Char i november til ære for hindu-gudene Neel Kamal og Ganga, men de tør ikke på grunn av alle de kriminelle som også samles rundt festivalen. Ved siste festival kom to store trålere med 40 pirater. Brødrene Biswas og en gjeng andre festivaldeltakere ble holdt fanget i en hel uke, og flere kvinner ble voldtatt. Fisker og trubadur Sohadew synger selvlagde sanger. Pirater er også sentrale når vi spør Sohadew om hans verste opplevelser i Sundarbans. For endel år siden ble han kidnappet av fire pirater som tok alt han hadde, inkludert båten. De holdt ham fanget i en hel uke og tvang ham til å låne 8000 taka (960 kroner) som han måtte gi til dem. En annen gang, for 12 år siden, holdt han og to av sønnene på å drukne i Bengal-bukta da de ble overrasket av storm og båten sank.
15 En langt hyggeligere opplevelse hadde han for 25 år siden da han og 200 andre fiskere bestemte seg for å selge den samlede fangsten for å holde en fest. Sohadew husker ennå i detalj hva de kjøpte for de 1600 taka (192 kroner) de fikk for fangsten, og som de holdt en stor fest for. Sohadews sang om fiskene på tidevannsletta: “En gruppe fiskere setter garn i elva en dag i måneden bhadra* Ruhi, katla, vetkie og vagan har alle dratt sin vei med tidevannet Det samme har rekha, chuchro, ditane og dhola Bele-fisken sier: “Jeg er en blodfattig fisk. Jeg er uten kraft, vær så snill, forlat meg ikke” Fre-fisken sier: “Jeg vil gjemme meg i bunnleira, og med min skarpe ryggfinne vil jeg kutte dine fiskegarn” Vetkien sier: “Med et hopp mot ditt ansikt vil jeg gi deg en på tygga, du vet jeg er smart” Gallaen sier: “For en forferdelig situasjon, jeg falt ned og fikk et slag i hodet” Reka på tidevannssletta strever Hummeren har krøpet inn i sivet for å gjemme seg Chang-fisken ler av hilshaen som prøver å svømme Put-fisken flyter på vannet med oppblåst mage Menu-fisken sier: “Hør på meg chenu-fisk, veshalisene* har omringet tidevannskanalen og vil fange oss, nå er det fare på ferde” Flyndra og gozal-fisken er lei seg fordi tidevannssletta har blitt tørr, og det er også grunnen til at valturen gråter Og moolle-fisken ler mens han svelger kroken” Alle brødrene Biswas er glade i å synge. Sohadew lager i tillegg egne tekster og melodier som han synger for å glede folk. Vi ber ham synge et par av sine egne sanger for oss, men han mener at musikk er nødvendig for å få den rette følelsen. Vi rekker ham lokket til plastkannen vår, og det løser hele problemet: Sohadews sang om livet til småfiskerne: “Jeg bærer mine fiskegarn langs elvebredden tidlig om morgenen Jeg drar opp garn, og drar opp garn Jeg kan ikke lengre Med hele mitt hjerte ønsker jeg å kjøpe flere garn Slik kan jeg betale tilbake alle mine lån Slik vil jeg kunne leve et fredelig liv Gjennomvåte klær og garn i mine hender, min kropp skjelver av kulde Nyfødte gråtende barn sitter i leire og vann I knedypt grumsete vann synker og stiger jeg Min søster går til midjen i vann, og har det vondt Våtmarkene fylles av sjøvann, og ødelegger håpet om en ny avling De rike kan bygge hus på landryggene, men se hvordan våre kyr og geiter lider, og hvordan våre hus ser ut” Bhadra: Fra midten av august til midten av september Veshalisene: Kvinner som plukker fisk med fingrene på den tørre tidevannssletten
16
17 Barneslaver på Dublar Char Kystvakten i Mongla har reddet 10 gutter mellom 12 og 16 år fra Alorkol på Dublar Char i Bengal- bukta, der fiskehandlere har holdt dem som slaver i tre måneder for å jobbe med fiske og fiskeforedling. De ble utlevert til politiet fredag morgen og sendt hjem om ettermiddagen med spesialtransport. Kystvakten dekket utgiftene for hjemreisen. I følge kystvakten ble guttene brakt til Dublar Char av en bahatdar* som hadde lovt dem lukrative jobber på øya. Da de kom fram, ble de tvunget til å utføre tunge jobber som fiske og foredling. Guttene hevder at de fikk halve dagsrasjoner av mat, at de ble torturert når de sa at de ikke klarte de tunge jobbene, og at de ikke fikk lønn. De hevdet også at vaktene hadde utnyttet dem seksuelt. Kystvakten har satt i gang en operasjon på Dublar Char for å avsløre flere slike tilfeller som utføres av fiskehandlerne på øya. Bahatdar: Organisert menneskehandler (Kilde: The Daily Star, 14. desember 2003) Flere hundre barn mellom fem og 15 år er tvunget til slavearbeid i fiskeindustrien som foregår på Dublar Char og andre steder i Sundarbans i vintermånedene. Barna blir lurt eller kidnappet av organiserte gjenger, kalt bahatdarer, og fraktet til Sundarbans. Bahatdarer begynner ”innsamlingen” av barn fire-fem måneder før fiskesesongen på Dublar Char starter. I Kutubdia og Banshkhali blir barna overlevert til båtmenn kalt majhier for om lag 1500 taka (180 kroner) per barn, og fraktet ut til Dublar Char og andre øyer for å jobbe med fiske og fiskeforedling for fiskehandlerne som styrer forretningene på øyene i vintermånedene. Barna gjør det meste av det fysiske arbeidet som utføres i forbindelse med vinterfisket. De bygger hus, sorterer fisk, rengjør garn og båter, lager mat, samler ved og transporterer fisk og utstyr. Det påstås at mange av barna utnyttes seksuelt av ”arbeidsgiverne” og arbeiderne som lever sammen med dem. Barna får så å si ikke noen lønn for arbeidet de utfører, og når fiskesesongen er over, holdes de fanget i landsbyer på Dublar Char eller andre isolerte steder i Sundarbans. I følge landsbybefolkningen får syke barn ikke noen form for behandling eller medisin, og når noen av barna dør, noe som ikke er uvanlig, blir likene enten kastet på havet eller begravd i skogen. Mohammad Shahidul Islam, nå 15 år, ble bortført fra Mongla for fem år siden og fraktet til Dublar Char. Faren, Mohammad Ishak, lette etter ham i lang tid uten hell. For en kort stund siden ble Shahidul funnet av en egen militær politienhet som bekjemper kriminalitet i Bangladesh, og brakt hjem. Han hadde i fem år desperat prøvd å rømme fra Dublar Char, men oppnådde ikke annet enn å bli torturert for forsøkene. I den samme operasjonen som frigjorde Shahidul, ble også 300 andre barn reddet fra slavearbeid på Dublar Char. Barna bar merker av tortur og ble funnet sterkt underernærte. (Kilde: The Daily Star, 15. desember 2002)Både voksne og barn sorterer fangst på Dublar Char.
18 Fiskebåten ”Kalpuna” Fiskebåten Kalpuna losser dagens fangst på Dublar Char. På 24 timer har mannskapet på 18 klart å fiske nesten to tonn. Mannskapet ombord, som er både hinduer og muslimer fra Chittagong-traktene, er ansatt for fire måneder under vinterfisket, og tjener 10 - 20 000 taka (1200-2400 kroner) i denne perioden. De drar vanligvis tre timer utover i Bengalbukta og Fiskebåten Kalpuna losser fangstenpå Dublar Char etter en tur i Bengal-bukta. Mangroverøtter i forgrunnen (luftrøtter fra Sundri-treet). fisker i ett strekk til de har fylt opp båten. Utenom fiskesesongen driver mannskapet ulike aktiviteter hjemme i Chittagong. Noen bøter fiskegarn, noen har egne småbåter og fisker i elver og kanaler, noen er jordarbeidere på andres land og noen kjører rickshaw (sykkeldrosje). Eieren av Kalpuna hjelper mannskapet med lån i perioden utenom fiskesesongen, når inntekten er lav og ustabil.
19 Kystfiskere på dypt vann Rundt ti millioner mennesker i Bangladesh er profesjonelle fiskere. De fleste, og stadig flere, bor langs kysten av Bengal-bukta. Egne fiskersamfunn har eksistert i kystområdene av Bengal så lenge kildene kan fortelle, og er i dag som tidligere organisert i små og tette landsbyer kalt paras. Opprinnelig var de aller fleste kystfiskerne hinduer, og fiskersamfunnene er fremdeles sterkt preget av hinduistisk kultur, selv om hinduene utgjør minoriteten i dag. Blant annet er samfunnene preget av et gammelt kastesystem, som forøvrig også preger de muslimske og buddhistiske fisker- samfunnene. Hindu- fiskerne har alltid tilhørt den laveste kasten, sudra, og fremdeles giftes jentene i disse samfunnene bort i tenårene, og kun til menn fra sin egen kaste. Fiskersamfun-nene ved kysten er forholdsvis isolerte enheter som ifølge de fleste definisjoner er marginal- iserte. Landsbyene ligger enten på statlig eid land (khas), eller på land som er leid av zamindarer (store landeiere) og hvor folk kun har lov å oppholde seg så lenge de er ”gode” leietakere. Utdanning er lite prioritert for barna i fiskerlandsbyene, da mange av fiskerne mener at det som læres på skolen har liten relevans for dem i hverdagen. I tillegg er skolegang et økonomisk spørsmål. Fiskerne har få alternative leveveier, både på grunn av mangel på utdannelse, tradisjon og sterk tilhørighet til sine egne samfunn. Fiskerne har heller ingen tilgang til formelle kredittinstitusjoner, og er fullstendig avhengige av private pengeutlånere. Fiskerne i landsbyene langs kysten kan deles inn i tre grupper: Småfiskere med egne umotoriserte båter, lønnede fiskere som jobber på større motoriserte og ofte havgående båter, og fiskebåtredere, eller bahaddarer (se boks på side 20) som eier de større motoriserte båtene og er de lønnede fiskernes arbeidsgivere. Fiskerne med tradisjonelle båter som fisker i elver og kanaler langs kysten, blir stadig færre fordi de utkonkurreres av de større og mer effektive båtene. Mange fra denne gruppen går derfor over til å bli lønnede fiskere på de motoriserte havgående båtene. Vinnerne i denne prosessen er fiskebåtrederne, som blir en stadig mektigere gruppe i fiskersamfunnene, og som gjennom dette også har fått en sterkere rolle som pengeutlånere. Bahaddarer organiserer fiskeflåter og mannskap som er ute på fiske i opptil 3 år av gangen. Som en del av avtalen med fiskerne, tar bahaddarer seg av fiskernes familier mens de er borte, ved å gi lån som betales tilbake gjennom arbeidet på havet. I tillegg er fiskerfamiliene avhengige av lån fra bahaddarer i perioden utenom den viktigste fiskesesongen fra september til februar. Vanlig praksis hvis en av mannskapet ombord i fiskebåtene dør mens de er ute på fiske, er at bahaddarene rapporterer fiskeren som ”savnet på havet”. Bahaddarene slipper dermed å gi noen form for kompensasjon og underhold til familiene som sitter igjen. Situasjonen for kystfiskerne har blitt stadig verre de siste årene. Flere fiskere fra elveslettene inne i landet har kommet til kysten, og konkurransen om fiskeplassene har i mange tilfeller resultert i vold. Samtidig påstår fiskerne at de i dag kun får 20 prosent av fangsten sammen-lignet med hva de fikk for 30 år siden, noe som også er bekreftet av statistiske under- søkelser. Årsakene til nedgangen i fisket er i hovedsak overfiske av mange og effektive trålere, kombinert med garn og trål med for liten maskevidde. I tillegg har yngelfangst blitt utbredt langs kysten, noe som går ut over tilveksten av voksen fisk. De største taperne har til nå vært de tradisjonelle småfiskerne, men også arbeiderne på de større havgående fiskebåtene merker at nettet er i ferd med å stramme seg for fiskerinæringen i Bengal som helhet.
20 Veien til fiskemarkedet Stranda på Koakata er berømt, i alle fall i Bangladesh, fordi man kan se både soloppgang og solnedgang fra samme sted. Her finner man også ett av Bengals mest aktive steder for fiskeforedling. Både småfiskere og større havfiskebåter kommer inn til stranda for å levere fangsten til oppkjøpere som foredler fisken og selger den videre til markedet. Fisk henger til tørk på hjeller langs hele stranda, og sprer en ganske særegen lukt når vinden står inn mot land. Dette har blitt en kime til konflikt mellom turistmyndigheter, som legger opp til at flere vil komme og se solen stå opp og gå ned, og fiske- foredlere og deres arbeidere, som gjerne vil beholde næringen på stedet. Mellommennene i fiskemarkedet Bahaddarer er det lokale navnet på fiskebåtredere som eier større motoriserte fiskebåter og som hyrer inn mannskap til disse. Rederne fungerer som lokale pengeutlånere, og låner normalt ut penger til fiskerne og deres familier i tider på året da inntektene er lavere enn i fiskesesongen. Fiskerne tilbakebetaler lånet i form av arbeidskraft og det de er med på å tjene inn under fisket. Bahaddarer bringer fisk og fiskeprodukter fra det lokale markedet til markeder på distriktsnivå. Dadandarer er pengeutlånere som tar tilbakebetaling i form av fangst, som de normalt betaler 50 prosent av markedspris for. Av og til tar de også imot kontanter, men da med en rente på opptil 100 prosent. Aratdarer er engroshandlere, og låner ut penger med samme betingelser som dadandarer. Mahajanere er regnet som rene pengeutlånere, men er også involvert i kjøp og salg av fangst, og kan dessuten låne ut penger på samme betingelser som dadandarer og aratdarer. Dadandarer, aratdarer og mahajanere er alle kjøpere av fisk fra lokale småfiskere, og av bahaddarer på distriktsnivå. De selger så fisken og fiskeproduktene videre Fiskeoppkjøper i Barisal. til nasjonale eller internasjonale markeder. I tillegg finnes en rekke andre fiskemeglere og spekulanter som deltar i markedet på ulike nivåer, og som tar ut større eller mindre fortjenester på veien fra fisker til forbruker. Turistmyndighetene i Bangladesh vil lokke flere til stranda i Koakata. I dag er det langt mellom turistene.
21 Shapla-skinnet soltørkes før det sendes videre til Chittagong og veskefabrikker i Sørøst-Asia. Første stopp på shapla-fiskens vei til middagsbord og veske-forhandlere er stranden i Koakata. Fiskeforedlerne som jobber på Koakata-stranda har avtaler med sine faste fiskere som sørger for en jevn tilgang av råstoff. Mohammad Delwar Hossain, en av oppkjøperne, sier at butikken går bedre nå enn for noen år siden på grunn av at det har blitt langt flere fiskere. Mohammad betaler fiskerne 32 taka (4 kroner) per kilo for hai og 30 taka for mindre fisk. Om vinteren er det flest havgående båter som leverer fisk, mens om sommeren er det nasjonalfisken hilsha fra elvene som dominerer leveransene. I vintersesongen kan Mohammad tjene rundt 50 000 taka (6000 kroner). Fisken som leveres til foredling kuttes først opp av barn og voksne arbeidere på stranda. En av de vanligste fiskene under vinterfisket er en rokkeliknende fisk kalt shapla. Arbeiderne på stranda forteller at alle delene av fisken brukes til et eller annet. Til og med innvollene blir spist av rakhain- folket (se side 34) som bor i en landsby like ved fiskemottaket. Fiskekjøttet strimles og henges til tørk, og skinnet flås av og brukes senere til produksjon av vesker og lignende. Småfisken som tas imot på stranda, saltes og tørkes hel. Haien kokes for å få ut haiolje til såpeproduksjon. Alle disse produktene selges så videre til oppkjøpere fra Chittagong som igjen eksporterer dem til utlandet.
22 Garnbøteren Manura Like utenfor mottaksområdet på Koakata sitter Manura og bøter garn i en liten klynge av leirhytter. Hun er i begynnelsen av trettiårene, er gift og har to små barn, en sønn og en liten datter. Manura jobber hele året med å bøte garn, mens mannen hennes er dagsarbeider på rismarkene i nærheten. De flyttet til stranda Manura tjener mer på å bøte garn ved Koakata strand enn hun gjorde ved å dyrke jord. ved Koakata for sytten år siden, da jordstykket de leide av en større landeier i Amtoli, en mil lengre inn i landet, gav for liten avkastning. Arbeidet i Amtoli var hardt og landeieren tok halvparten av avlingen som leie for jorda. I tillegg til å dyrke ris, tok mannen til Manura de jobbene som bød seg, som å grave ut jord til veier, diker og fiskedammer. Rundt tusen personer var i samme situasjon som Manura og familien på den tiden, og måtte flytte fra jordstykkene sine og ut til kysten hvor det var mer plass, bedre tilgang på fisk og muligheter for jobb. Da de flyttet tjente Manura og mannen til sammen rundt 60 taka dagen (7 kroner). I dag tjener Manura alene 100 taka (12 kroner) for å bøte et 65 meter langt garn. Hun makter i gjennomsnitt to garn dagen. Økningen i inntekt er likevel ikke den viktigste grunnen til at Manura og mannen trives bedre her ute ved kysten. I tillegg til arbeidet på rismarkene drar mannen ut klokka fire om morgenen for å fiske. På tre timer har han fisket en bastkurv med tangra- fisk som sønnen selger for 80 taka på fiskebasaren i Koakata. I tillegg har han med seg fersk fisk hjem til familien fem dager i uka. De eneste mat-utgiftene familien har, er til grønnsaker, krydder og av og til litt kjøtt når de synes de må ha avveksling fra all fisken.
23 Shima Shima er 12 år og jobber med å kutte opp fisk på fiskemottaket i Koakata sammen med moren Shananaz og faren Habibullah. For en dags arbeid på stranda får Shima 30 taka (4 kroner), mens foreldrene tjener 100 taka hver. I tillegg kjøper faren til Shima opp noe fisk som han tørker selv og selger videre. Sammen med foreldrene og tre søsken bor Shima i et enkelt hus i en husklynge 200 meter fra strandkanten hvor de jobber. Husene er nylig satt opp med støtte fra EU, og familien til Shima fikk ett av disse for et engangsbeløp på 2000 taka (350 kroner). De har det bra der, mye bedre enn i skuret de bodde i på samme sted tidligere, men de var opprinnelig lovt enda bedre fasiliteter enn de har i dag. Både vaskerommet og byggematerialene (mur og blikk) er langt dårligere enn det som ble lovt da folk fra styresmaktene tildelte husene for litt over et år siden. Ingen i området er i tvil om hva som har skjedd. De ansvarlige hos styresmaktene har i samarbeid med kontraktørene brukt billigere materialer og redusert standarden på blant annet vaskerommene for dermed å sitte igjen med litt penger for seg selv, en ikke helt uvanlig form for underslag verken i Bangladesh eller andre steder. Shima og foreldrene jobber hele vinterhalvåret på fiskemottaket. Om sommeren fisker de selv med garn langs stranda og ved utløpet av elvene i nærheten. På den tiden av året går hilshaen helt ut til kysten, og det er gode penger å tjene. I tillegg tar faren til Shima strøjobber for å spe på inntekten. Både Shima og søsknene, med unntak av lillesøsteren Hafiza, går på skole i syklonhuset som heldigvis ikke brukes for ofte til det det er bygd for: Tilflukt fra sykloner. Jenter slipper å betale for skolegangen, mens gutter må betale en mindre avgift. Shima trives veldig godt med livet på stranda i Koakata, og håper at verken utvikling av turisme eller andre planer for området tvinger henne og familien vekk derifra. Shima klargjør fisk til tørking på stativet i bakgrunnen. En av fiskeoppkjøperne følger med på arbeidet.
24 Med fisk som renter og avdrag Nazir er en av flere småfiskere som leverer fangsten til sin faste oppkjøper på fiskemarkedet i Barisal. Å fiske er en uforutsigbar aktivitet. Enkelte dager får han ingen fangst, mens andre dager kan han tjene opptil 500 taka (60 kroner). I gjennomsnitt har han en inntekt på rundt 200 taka dagen i vintersesongen, da han fisker de verdifulle kongerekene. Det aller meste av fangsten selger han til sin lokale oppkjøper, som på sin side gir Nazir lån i perioder med lite fangst og til kjøp av fiskeutstyr. Tilbakebetalingen skjer i form av reker og fisk, til en fast pris som ligger et godt stykke under det Nazir kunne fått om han solgte direkte til kunder på markedet. Nazir eier ikke noe jord, men har et bosted i landsbyen Kolar Doniar, 12 timers rotur fra markedet i Barisal. Der bor kona med datteren deres. På grunn av den lange reisen mellom landsbyen og Barisal, bor Nazir det meste av tiden i båten utenfor markedet i Barisal. Han reiser hjem til familien et par ganger i måneden. Av og til har han råd til å ta buss, som bare tar en og en halv time, men de fleste gangene ror han de tolv timene hjem.
25 Nazir i båten på elva utenfor Barisal. Han fisker med line, som vist på det lille bildet.
26 Sigøynerliv Ulike grupper sigøynere har levd i Bengal så langt man kan spore historien tilbake. I kystområdene dominerer sjø- og elvesigøynere som primært lever av fiske. Sigøynere er ikke knyttet til en spesiell religion, men sjø- og elvesigøynerne i Bangladesh er alle muslimer. Skillet mellom sjø- og elvesigøynere er vagt og kun basert på hvor langt ut mot kysten de holder til. Sardarens koner Mohammad Sobahan Sardar er leder for elvesigøynerne som lever rundt Barisal by. Han har tre koner. Den ene har flyttet, de to andre bor sammen med ham i to små båter. Sammen med sin første kone, Niru, har Mohammad tre sønner, og med den andre kona, Sree, har han to døtre og en sønn. Blant elvesigøynerne er det vanlig at mannen har flere koner. Spørsmålet vårt om det noen ganger er omvendt blir ikke uventet møtt med latter, men Niru kan faktisk komme på et eksempel. En av mennene som lever i havna reiste fra sin første kone for noen år siden. Da han ikke kom tilbake giftet kona seg på nytt. For en liten stund siden kom mannen tilbake og krevde ekteskapet opprettholdt. De lever nå sammen igjen, men den andre mannen er visstnok ikke helt ute av bildet. Avsløringen fører til en heftig diskusjon mellom Niru og Sree. Til tross for uenigheten virker Niru og Sree å være gode og nære venner. De synes allikevel ikke at det er helt optimalt å dele mann. De må innrømme at de krangler til stadighet, mest i forbindelse med at ungene sloss med hverandre, men også av og til på grunn av sjalusi. De to konene kjente hverandre før de ble gift med Mohammad. Niru var 15 år da hun ble gift. Hun er i dag 25 år, men ser som mange andre elvesigøynere eldre ut enn hun er. På spørsmål om hvorfor de fleste mennene har flere koner, svarer de at det vanligste er at mennene blir forelsket på nytt, at kvinnene behøver penger og underhold, eller at de rett og slett har behov for “selskap”. Elvesigøynerne lever generelt lengre inn på deltaet og fisker i elver, mens sjøsigøynerne fisker i elveutløpene langs kysten og rundt Sundarbans. De fleste sjø- og elvesigøynerne i Bengal bor i fiskebåtene de eier, og lever sammen i egne samfunn bestående av 50-100 båter. En annen gruppe sigøynere som holder til i Ben- gal er omreisende slangetemmere. Denne gruppen
27 livnærer seg av å fange slanger som de bruker i forestillinger rundt om i landet, som et omreisende sirkus. I tillegg tar de ulike jobber på ferden gjennom landet, og mange skaffer seg ekstrainntekt ved å fremstille og selge tradisjonell urtemedisin. Sigøynerne lever på mange måter på siden av samfunnet i Bengal. De har en særegen kultur og et eget språk der mange av ordene er forskjellig fra bengali, og lever og reiser rundt i isolerte grupper. Få sigøynerbarn går på skole, hovedsaklig fordi mange er omreisende, og at familiene har dårlig økonomi. Den omflakkende tilværelsen gjør også at sigøynerne har dårligere tilgang til helsevesen og andre sosiale tjenester enn resten av befolkningen. Mangel på utdannelse og et sterkt kulturelt samhold gjør at få sigøynere ser andre levemåter som en mulighet, selv om de klart ser begrensninger i det livet de fleste lever i dag. Sardarens (sjefens) koner Niru og Sree med hver sin sønn.
28 Amela frakter mennesker og varer mens hun passer de to barna sine. Å ro mens du ammer Amela Begum tar oss med en tur ut på elva sammen med sønnen som ble født ombord i båten kort tid tilbake. Hun og mannen bor i en av de små båtene ved elvesigøynernes tilholdssted utenfor Balu Char i Barisal. Amela og mannen har ingen familie, så Amela må ha med sønnen både når hun er ute og fisker eller har andre ærender med båten. Den særegne teknikken sigøynerkvinnene har når de ror med den ene foten er tydeligvis utviklet for at de kan ha to frie hender til både å kunne amme og til å sysle med andre nødvendige gjøremål.
29 Reisende i slanger Sardar Akkel Ali er leder for 40 omreisende slangetemmere som har gjort et stopp utenfor Barisal by. Han forteller at de har om lag 100 slanger som de bruker i show. Inntekten fra disse showene varierer sterkt, fra ingenting til 200 taka (24 kroner). Slangene fanger de selv i regnperioden. Av og til selger de slanger til kinesere i Dhaka for å tjene litt ekstra. For en kobra kan de få opptil 5000 taka. Sardar Akkel påstår at de ikke tapper giften fra kobraslangen, med unntak av når de blir tilbudt penger for giften. Selv har Akri blitt bitt fem ganger, men han kurerte seg selv ved å suge ut giften. De fleste som blir bitt, snører bittstedet sammen med en snor og drar til sykehuset. Gruppen med slangetemmere kommer opprinnelig fra Dhaka, men reiser rundt i Bangladesh hele året. Til å forflytte seg selv og vognene de har med, leier de elvebåter, og de oppholder seg kun en uke eller to på samme sted før de drar videre. Akkel Alis kone Bibi og deres yngste barnebarn Popi leker med en kobra.
30 Til tross for sterke minner fra ødeleggende sykloner, er det solskinnsdagene som dominerer på Kawar Char, ytterst mot Bengal-bukta.
31 Lykken er et stykke jord For 15-20 år siden fikk landløse leilendings- familier rundt Koakata tilbud fra staten om et eget jordstykke ved kysten, i et område kalt Kawar Char. Mot selv å rydde skogen som den gang dekket hele området, fikk de tildelt en halv hektar land, som de betalte staten 67 taka (i dag 8 kroner) for. I fint vær kan landskapet på Kawar Char minne om et dansk ferieparadis med lange strender og små sanddyner som beskytter den dyrkbare marka bakenfor. Kanskje ikke tilfeldig at danskenes offentlige bistandsorganisasjon Danida har vært spesielt aktiv her. Med beliggenhet helt ut mot Bengal-bukta er imidlertid Kawar Char svært utsatt for sykloner og flodbølgene som følger disse. Moghbul Hossain (75), en av landeierne på Kawar, kan fortelle at det ikke har vært alvorlige flodbølger de siste årene, men at den siste store syklonen i 1991 medførte store ødeleggelser på Kawar Char og i områdene rundt. Flodbølgen som fulgte syklonen gikk 15 kilometer inn i landet. Moghbul mistet moren, sønnen sin og en av brødrene. Tårene presser på når han tenker tilbake på dette. En annen av beboerne, Samsul Huq Kasi, mistet syv av sine ti søsken i samme syklon. De fleste av dem som døde den gangen var kvinner og små barn. Moghbul mener at dårlige svømmeferdigheter og kvinnenes sarier (stort tøystykke som surres rundt kroppen) hadde noe av skylden. Selv om 70 ganger 70 meter jordbruksland ikke er så mye, er alle vi snakker med på Kawar Char fornøyde med tilværelsen. De fleste er enige om at litt mer land ikke hadde vært å forakte, men i forhold til leilendingstilværelsen er dette alt de ønsker seg. De peker spesielt på frisk luft, flotte soloppganger og solnedganger, tilgang på gratis fiske fra stranda, og det lille jordstykket som gir både ris og grønnsaker til eget forbruk i tillegg til litt overskudd for salg. I tillegg får de gratis ved fra skogen i nærheten, og kumøkk som bøndene i området lar dem få, blir tørket til brensel og brukt som gjødsel. Befolkningen på Kawar Char har gravd en åpen brønn som gir drikkevann til hele landsbyen. De dyrker ris, vannmelon og ulike grønnsaker, men siden de bare bruker regnvann til irrigasjon, kan de sjelden dyrke noe i tørkeperioden. Rishalmen som er igjen etter tresking, benytter de som brensel om vinteren. Selv om det er mer land å ta av på Kawar Char og i området rundt, er det i dag ingen som får tildelt nytt land. På stranda utenfor Gangamati-skogen, som er nærmeste nabo, har fiskere satt opp en klynge enkle hytter. Området er ekspropriert av den statlige turistorganisasjonen Parjatan, som har planer om både økoturisme og flyplass her. Fiskerne som bruker stranda som base når de flytter ut hit i vintersesongen. Resten av året jobber de som landarbeidere et stykke inn fra kysten hvor de har sine faste bopeler. Dårligere tider for landarbeidere, kombinert med gode priser på fisk, har ført til at de har tatt opp lån fra en mahajan for å kjøpe båter og det utstyret de behøver. Samsul (foran) og Moghbul (til høyre) trives godt på Kawar Char med et halvt hektar land, frisk luft og tilgang til fersk fisk.
32 Kriminelle leieinnkrevere Under Ershad-regimet for 16 år siden fikk familien Hossain tildelt 20 mål statseid land på en sedimentøy i Mehgna-deltaet. Det samme fikk om lag 100 andre familier, som i dag livnærer seg som småbønder og fiskere på øya. Selv om øya er såpass avsidesliggende at ingen av barna der går på skole, plages familien Hossain og de andre familiene av kriminelle bander som forlanger leie for jorda de har fått tildelt. Normalt dukker disse bandene opp en gang i året og forlanger leie for hele året. Alle familiene vet at bandene er i stand til å gjennomføre alle truslene de kommer med, og punger ut med det som kreves for å få fred et år til. Livet hos familien Hossain på det nye tildelte landet er fredelig så lenge kriminelle ikke kommer og krever leie. Landløse fiskere preger ennå den idylliske stranda utenfor Gangamati-skogen. Om noen år er det kanskje øko-turistene som tar over?
33 Yngel og kongereker I 1985 mottok Bangladesh et lån fra Verdensbanken på ca 210 millioner kroner for utvikling av rekeoppdrettsnæringen. Fangsten av ville reker, som var dominerende i Bengal tidligere, ble for kostbar og lite konkurransedyktig i forhold til oppdrett av reker i blant annet Sørøst-Asia. I dag er 140 000 hektar av kystområdene i Bangladesh brukt til rekeoppdrett. Dette tilsvarer 13 prosent av alt land som brukes til oppdrett av reker på verdensbasis. Oppdrettsnæringen gir hvert år Bangladesh millioner av dollar i valutainntekter. Rekeoppdrett krever 7-8 måneder med stagnerende brakkvann, og deltaområdene ved kysten i Bengal er som skapt til formålet. I og rundt mangroveskogen Sundarbans finnes i utgangspunktet verdens største naturlige produksjon av reker. Oppdrettsnæringen har imidlertid ikke bare vært positiv for befolkningen i kystområdene. Store landområder har blitt kjøpt opp av forretningsmenn fra ulike deler av landet, i mange tilfeller i samarbeid med utenlandske investorer. Innflytelsesrike oppdrettere har også tatt over statlig eid land som tidligere var tilgjengelig for lokalbefolkningen. Både tidligere fellesområder, jordbruksland og fiskedammer har blitt fylt med saltvann for å drive oppdrett. Da oppdrettsnæringen i Bengal startet opp, ble også store arealer mangroveskog hogd ned for å gi plass til rekepoldere. Når disse områdene fylles med saltvann, endres den økologiske balansen i lang tid framover. Jordsmonnet i tidligere risdyrkingsområder har blitt for salt til å kunne benyttes til risdyrking i tiår framover, selv om rekeoppdrettet skulle opphøre i dag. Et like stort problem for lokalbefolkningen som tapet av store landarealer og ressurser, er at rekeoppdrett krever minimalt med arbeidskraft i forhold til jordbruket som ble drevet tidligere. Landløse og andre fattige som tidligere var avhengige av økologiske fellesressurser og arbeid på rismarkene, sitter i dag igjen som de store taperne i forbindelse med rekeindustrien i kystområdene. Den lille arbeidskraften som behøves i oppdrettsnæringen blir i tillegg normalt bragt inn utenifra av oppdretterne. En alternativ levevei for landløse og andre fattige grupper, har blitt å fange yngel til oppdrettsnæringen. Langs hele kysten i Bengal møter man mennesker som sleper et håvlignenede redskap etter seg langs elvekanaler og strandkanter. Flertallet av disse er kvinner og barn fra fattige husholdninger. Bak yngelsamlernes aktivitet står det mektige pengeutlånere som finansierer aktivitetene og som kjøper opp fangsten til avtalte priser for å selge den videre til oppdrettsnæringen. Fangst av yngel er vanskelig å regulere, samtidig som inntekten er sårt tiltrengt for mange. Dette fører blant annet til at det fanges så mye at det er en trussel for den naturlige tilveksten av reker. Yngelfangst på dagens nivå er svært kortsiktig med tanke på fremtidige ressurser. I tillegg fører den til at enda mer makt og rikdom kommer på færre hender ved at den tidligere fellesressursen rekeyngel, overføres fra økosystemer alle har tilgang på til lukkede systemer kontrollert av noen få.
34 Buddhister i fremmed terreng I områdene mellom Koakata og Pathuakali bor det rundt 2000 buddhister, bedre kjent som rakhain-folket. Denne folkegruppen har sitt eget språk, lever i egne landsbyer med en særegen arkitektur, spiser svinekjøtt og brygger sin egen alkoholholdige drikk. Kort sagt er det en gruppe mennesker med lite til felles med sine muslimske omgivelser. Rakhain-folket er blant de fattigste i området. Over halvparten av dem er landløse, og bare et fåtall eier jordbruksland av betydning. En del landløse rakhainere er fiskere, mens de fleste er dagsarbeidere som tar de jobbene som byr seg. Lungiene, et skjørtlignende klede som brukes både av kvinner og menn, veves av rakhain- kvinnene på tradisjonelle vever, og er svært populære. De gir en god ekstrainntekt til mange familier, det samme gjør den alkoholholdige drikken ”duchua” som rakhain-folket har egen tillatelse til å brygge. I tillegg jakter mange av de landløse på villsvin og fugl med feller og våpen. For et villsvin får de om lag 3000 taka (360 kroner) av mahajanere som organiserer jakten og selger kjøttet videre til kunder i de større byene. Rakhain-folket er opprinnelig flyktninger fra Arakan-provinsen i Burma. De første drev i land i Koakata i 1784, etter å ha flyktet med båter fra de burmesiske okkupantene i Arakan. Tilsammen slo rundt 50 000 rakhainere seg ned i Koakata-området på slutten av 1700-tallet. Rakhain-folket ble sett på som gode landryddere og ble brukt av britene i Bengal til å rydde jungel i kystområdene. Som mottytelse lot britene rakhainerne få bosette seg i områdene de ryddet rundt Koakata. Ulik kultur og levemåte gjorde imidlertid rakhain-folket upopulære blant sine muslimske og hinduistiske naboer. Presset fra disse ble etterhvert så stort at britene lagde egne lover som både gav rakhain-folket klare landrettigheter og beskyttelse. Beskyttelsen og landrettighetene rakhain-folket og andre buddhistiske grupper fikk av britene, forsvant imidlertid raskt etter at britene trakk seg ut av India og Bengal i 1947. Ny landregistrering og nye eiendomsskatter ble innført og mye land rundt Koakata ble tildelt muslimer som kom til Øst-Pakistan etter delingen av India. I forbindelse med nyregistreringen av land, måtte rakhainerne rundt Koakata dra til nærmeste provinshovedstad, Patuhakali, der de opplevde å bli diskriminert blant annet ved å bli nektet hotellrom og mat på restauranter. Betydelige deler av deres tidligere jordbruksområder ble også overtatt med makt av nyinnflyttere. Diskrimineringen og presset på rakhain-folket rundt Koakata pågår enda i dag. Mange opplever at fremmede en dag har startet å dyrke jorda de eier, eller at avlingen er stjålet. Av de opprinnelig 50 000 Rakhainene som levde rundt Koakata er det i dag knappe 2000 igjen, mye på grunn av diskriminering og press. De aller fleste har dratt tilbake til Burma etter 1947. Om forholdene var vanskelige etter at britene dro fra området, ble de ikke noe enklere i forbindelse med opprettelsen av staten Bangladesh i 1971. Opptøyene i forkant av frigjøringen gikk hardt ut over minoritetsgrupper generelt, og tiden etterpå har vært preget av et økende press fra en stadig voksende muslimsk befolkning, i de siste årene også med innslag av religiøs fundamentalisme. Mange av de gjenværende rakhainene rundt Koakata vurderer å flytte tilbake til Burma, hvor de fleste av dem har slektninger og sterke kulturelle bånd. De tradisjonelle burmesiske lungiene veves for hånd av rakhain-kvinnene. De er svært ettertraktet, også blant de muslimske bangladesherne.
35 Begravelse av en munk For to måneder siden, i begynnelsen av november, døde en av de eldste og mest tilbedte buddhistmunkene i Bangladesh, Uchona Moathero, 76 år gammel. Moathero var buddhistenes leder i det sørlige Bangladesh, Uchona Moathero flyttes fra den provisoriske kista han har ligget i til en mer staselig kiste av (litt for) mange medhjelpere. I forgrunnen spiller et tradisjonelt rakhain- orkester. som inkluderer områdene rundt Koakata hvor rakhain-folket fra Burma opprinnelig slo seg ned for over 200 år siden. Moathero begraves på tradisjonelt vis for en munk med hans status, en seremoni som kan gå over flere måneder alt etter når på året dødsfallet inntreffer. I to måneder har Moathero ligget inntyllet i 50 kilo tobakksblader og rishalm som er trukket inn med oljer. Slik har han ligget til i dag, da et råd av munker, og de fleste av hans tilbedere både fra Bangladesh og fra utlandet, har kommet sammen for å bestemme den videre prosessen og datoen for bisettelsen. Han flyttes over til en mer staselig kiste enn den provisoriske av bambus og plast som han har ligget i til nå. Bisettelsen skal skje etter at risen er tatt inn om våren. Kisten blir da plassert ute på rismarken og en brennende rakett skytes inn i skrinet hvor den avdøde ligger, en ganske spektakulær form for kremasjon, blir det sagt.
36 Tengagiri Char Tengagiri Char er ei flat, mangrovedekt øy mellom Koakata og dagens Sundarbans. Rakhain-folket var de første som bosatte seg her på slutten av 1700-tallet, men øya ble i motsetning til områdene lengre øst aldri ryddet for skog. I dag er rakhain-folket borte fra Tengagiri, og øya regnes som en del av Sundarbans skogreservat. Til tross for at Tengagiri er beskyttet som reservat, er det et stort press på både skogen og andre ressurser fra den tette befolkningen rundt. Rakhainere jakter villsvin og fugl, og mange drar inn i skogen for å sanke ved. Om vintrene kommer om lag 1000 fiskere ut til strendene ved Tengagiri. Dette er stort sett fiskere fra litt lengre inn i landet, som bruker øya som base for sine aktiviteter fra november til april, da det er lite fisk i elvene der de holder til. Like ved siden av Tengagiri Char har det dukket opp en ny char hvor 8-10 000 fiskere, foredlere og handelsmenn har slått seg til ro. På selve Tengagiri behøves tillatelse fra skogvesenet for å drive vinterfiske, men på den nye øya er det ingen restriksjoner. Et problem er at alle disse menneskene trenger byggematerialer og ved, og legger et enormt press på den vernede skogen et steinkast unna. Tilflytterne til den nye øya er folk fra steder såpass langt unna som Satkhira, Khulna og Bagerhat. De aller fleste mangler kapital og har tatt opp lån fra mahajanere for å finansiere aktivitetene sine. Priyanath kommer fra Satkhira. Sammen med fire andre fiskere tok han opp et lån på 80 000 taka (9 600 kroner) fra en mahajan før han kom hit. ”Vi gir en fast andel av fangsten til vår mahajan”, forteller Priyanath, ”og på slutten av året sitter vi sammen med han og gjør opp status på lånet. Vi føler oss lurt hver gang. Pengeutlånerne gir oss veldig dårlig pris for fisken, og det gjør at tilbakebetalingen av lånet går veldig tregt”. Sahahjhan Mia, en av de andre fiskerne på Tengagiri, tviler på om han noen gang blir kvitt gjelden han har til sin mahajan. En kald vinternatt ble han overfalt av pirater mens han lå og fisket. Piratene bandt ham og dem han fisket sammen med og kastet dem ut i det iskalde vannet. Han drev i land etter å ha ligget i vannet i timevis, men båten hans var forsvunnet. Han måtte ta opp mer lån for å erstatte båten og alt utstyret. Sahjhahan fisker fremdeles, men det meste av fangsten går til å betjene det store lånet. ”Piratene har knust mine drømmer”, sukker han. (Kilde: Rahman et.al. 2001) Hyttene på Tengagiri Char brukes kun av fiskere i vintersesongen.
37 Selv om de ytterste delene av Bengal-deltaet er befolket av en rekke ulike grupper som utnytter ressursene på ulike måter, finnes det flere klare fellestrekk i deres livssitusjonen som indikerer noen generelle utviklingstrekk i området. På deltaet blir i dag flere og flere mennesker fattige, og de allerede fattige blir stadig ytterligere svekket. Årsakene til denne negative utviklingen er mange og sammensatte. Vi har forklart hvordan mennesker kan bli utsatt for økonomisk, politisk, sosio- kulturell og økologisk marginalisering, og historiene i denne boken har vist at disse faktorene ofte henger nøye sammen. Vi har også sett på betydningen av økologiske fellesressurser for de fattige menneskene på landsbygda i Bengal, og vist at spesielt tilgang til fisk har dekket mange primære behov for disse. Ved å være selvforsynt med fisk, samt å ha direkte tilgang til markedet, trenger man ikke i like stor grad lån til å dekke økonomiske underskudd eller større utgifter, og man unngår å bli avhengige av lånehaier som vet å ta seg saftig betalt for tjenestene sine. Historiene i rapporten peker også på skjeve sosiale maktstrukturer som et alvorlig problem for en mer rettferdig fordeling av goder, og på manglende kapital og utdannelse som et hinder for å kunne bryte ut av fattigdomsspiralen. Nettopp på grunn av manglende oppspart kapital må langsiktige investeringer, som mer utdannelse eller avanserte fiskeredskaper, ofres for å dekke daglige behov. I sterk kontrast til de mange som blir sugd inn i fattigdomsspiralen, står de som er i stand til å sette i gang en velstandsspiral med utgangspunkt i et økonomisk overskudd som gjør dem i stand til å investere. Mange av disse, for eksempel fiskebåtrederne fra Chittagong, skaffer seg større inntekter gjennom å gi lån til de fattige med skyhøye renter. Det skjeve forholdet mellom småfiskere og fiskebåtredere forsterkes ved at den motoriserte fiskeflåten har utkonkurrert de tradisjonelle kystfiskerne og dermed gjort dem enda mer avhengige av betalt jobb og kreditt. Utvikling for hvem? Paradoksalt nok har mange bistandsprosjekter og andre utviklingsprosjekter ført til økt marginalisering, både i Bengal og andre steder. Utvikling er et relativt begrep, og kan måles på ulike måter. I forhold til utnyttelse av naturressurser kan man se på utvikling i to dimensjoner: 1) Den totale økningen av produksjonen eller verdien av en naturressurs, og 2) fordelingen av produktet eller verdien av ressursen mellom medlemmene i samfunnet. Mange utviklingsprosjekter fokuserer hovedsaklig på den første dimensjonen, mens de tar for lite hensyn til den andre. Det finnes utallige eksempler på utviklings- prosjekter som har vært myntet på fattigdoms- bekjempelse, men som kun har vært utformet for å øke effektiviteten og den økonomiske veksten i forbindelse med en næring. Ser man for eksempel på de enkle, tradisjonelle båtene som fisker ved kysten i Bengal-bukta, kan det ”utenifra” synes fornuftig å effektivisere fiskeriene ved å tilby mer moderne teknologi og større båter. Selv om den totale fangsten trolig ville øke, ville det sannsynligvis føre til at de som hadde kapital og kunnskap til å ta i bruk den nye teknologien ville tjene på prosjektet, mens de som drev fiske med tradisjonelt utstyr vil bli utkonkurrert og dermed miste ressursgrunnlaget. I tillegg fører mangel på effektivt lovverk og reguleringer til en overbeskatning av fiskeressursene som helhet. Generelt vil tiltak som kun går ut på å skape generell vekst føre til at utbyttet fordeles i henhold til hvordan ressursene i et land eller område er fordelt i utgangspunktet. Er fordelingen skjev vil gapet sannsynligvis øke dersom man ikke har god innsikt i fordelingsmekanismene i samfunnet, mekanismer som ofte er komplekse og godt skjulte. Utvikling og marginalisering
38 Illusjon og virkelighet Selv om det finnes utviklingsprosjekter som i utgangspunktet er ment å ta hensyn til sosial fordeling, er de dessverre ofte basert på forutinntatte antagelser. Et prosjekt som har vist seg suksessfullt et sted kan få helt andre følger dersom det prøves i en annen kontekst. Faktorer som ytringsfrihet, et veldefinert og velfungerende lovverk, rettbeskyttelse, et jevnt godt opplysningsnivå, individuell selvbestemmelse og regulert økonomisk aktivitet, er dessverre unntaket framfor regelen i mange utviklingsland - spesielt for de svakeste gruppene. Selv i land vi regner som demokratier er den politiske maktstrukturen ofte en sammenblanding av demokrati etter vestlig modell og tradisjonelle systemer der det er gruppen og ikke individet eller statsfelles- skapet som står i sentrum. Det har i denne rapporten blitt vist hvordan et samfunnssystem basert på kjeder av avhengighetsforhold står sentralt i Bengal. På grunn av disse lenkene kan de som står i gjeld blant annet ”overtales” til å stemme det som kreditoren mener er best. Innflytelsesrike mennesker, ofte selv involvert i politikk, har slik i praksis hundrevis av stemmer å benytte i et valg, mens de som står i gjeld til dem ikke har noen stemme. Sammenblandingen av tradisjonelle maktstrukturer og moderne demokratiske systemer gjør det ofte vanskelig å forstå fordelingsmekanismene i et bestemt samfunn, men det er et godt utgangspunkt bare å være klar over at slike forhold kan eksistere. Et annet klassisk eksempel på hvordan utviklings- prosjekter styres av forutinntatthet, er starten på tidenes største utviklingsprosjekt i Bangladesh: Flood Action Plan (nå kalt National Water Management Plan). Kona til den tidligere franske presidenten, Francois Mitterand, var på besøk i Dhaka under flomperioden i 1988. I likhet med året før var den årlige flommen ekstra kraftig dette året, og vannet kom for første gang helt inn til ambassadestrøket der fru Mitterand holdt til. Kort tid etter hennes retur til Paris la de franske styresmaktene på bordet en plan for å bekjempe flommen i Bangladesh en gang for alle. Planen gikk ut på å bygge diker og voller langs de største elvene og på de flomutsatte elveslettene i hele landet for å hindre flommen i å bre seg utover jordbruksland og å ødelegge infrastruktur. Flom har riktignok ført til mange ødeleggelser i Bangladesh, men det er flodbølgene fra syklonene i Bengalbukta, og ikke den årlige elveflommen, som har forårsaket de fleste tapene av menneskeliv. Den normale elveflommen har derimot lagt grunnlaget for det rike jordbruket og fiskeriene i Bangladesh, ved blant annet å skaffe til veie fruktbart slam og rikelig med vann. Ved å beskytte rismarkene mot flom kan man utvikle et moderne og mer effektivt jordbruk. For å omstille jordbruket må man imidlertid ha kapital å investere i nødvendige innsatsfaktorer som hurtigvoksende rissorter, kunstgjødsel, plantevernmidler og bruk av grunnvann til irrigasjon. Ressurser som tidligere var gratis har gjennom prosjekter som foreslått i Flood Action Plan, blitt kommersialiserte, samtidig som de rike fiskeressursene har blitt sterkt redusert. Flood Action Plan har senere blitt justert på grunn av sterk kritikk og på grunn av negative erfaringer med lignende prosjekter i Bangladesh, som har vist at småbønder, landløse og fiskere blir ytterligere svekket. Utvikling uten marginalisering? Det er naturlig å spørre seg hvordan man kan skape utvikling uten å utsette noen mennesker for marginalisering. Fokus og kunnskap om forholdene som bestemmer fordeling av goder i et samfunn er allerede nevnt som grunnleggende. Dette innebærer god innsikt i uformelle maktstrukturer og i uformell økonomisk aktivitet, en betydelig faktor som er lite reflektert i offisiell økonomisk og annen statistikk. I utviklingsprosjekter som går ut på å skape generell vekst uten tanke på noen spesielle sosiale målgrupper, er det viktig på forhånd å undersøke de sannsynlige, fordelingsmessige konsekvensene så man kan inkludere tiltak som forebygger eventuell marginalisering. Fokus på å avdekke mekanismer som er beskrevet i denne rapporten bør stå sentralt i dette arbeidet. Den kanskje viktigste utfordringen for bistands- og utviklingsarbeid, er å jobbe for at det samfunnsmessige grunnlaget for marginalisering reduseres, som blant annet å hindre at mennesker må opprette avhengighetsforhold til uformelle kreditorer for å dekke nødvendige utgifter og økonomiske underskudd. Foruten å bli sikret basisbehov må de fattigste gis muligheter til å styrke sin fremtidige deltakelse i næringsliv, politikk og andre samfunnsfora. Opplysning og utdannelse bør, kanskje ikke overraskende, stå sentralt i dette arbeidet. Samtidig bør det jobbes for å utvikle, og ikke minst håndheve, rettighetene til de svakeste gruppene i samfunnet. I tillegg bør prosjekter rettet direkte mot de svakeste gruppene være prioritert. For å lykkes med dette er det viktig å kartlegge de ulike gruppene av marginaliserte mennesker samt å foreta undersøkelser av disse gruppenes behov separat, da behovene kan variere sterkt.
39 Bibliografi Bertocci P. J, 1987: Notes Toward an Ethnosociology of the Bengal Sundarbans, Sundarbans Workshop, 20-21 november, Washington, D.C. Upublisert artikkel. The Daily Star, 2002: A roving correspondent, Dhaka 15.12.2002. The Daily Star, 2003: Coastguard rescues 10 boys from Dublar Char, Dhaka 14.12.2003. ECOFILE, Vol. IV No. 4 January-March 2001: The Sundarbans: a dismal picture, Shamunnay, Dhaka. Mitra M., 2000: The Sundarbans: A Riparian Commons in Search of Management. Artikkel presentert på “Constituting the Commons: Crafting Sustainable Commons in the New Millennium”, the Eighth Conference of the International Association for the Study of Common Property, Bloomington, Indiana, USA, 31. mai-4. juni. Rahman A., Asharaf Ali M. og Chowdury F., 2001: People’s report on Bangladesh Environment 2001, University Press Ltd og Unnayan Shamannay, Dhaka. Shafiqur Rhaman M. Md., Chowdhury F., Giasuddin Khan Md., Dastidar R. og Sengupta P., 1997: Report on Participatory Rural Appraisal in two coastal fishing villages, Studie av Unnayan Shamunnay og CODEC på oppdrag fra FAO, Dhaka.
40 Denne rapporten er utarbeidet for FIVAS (Foreningen for Internasjonale Vann- og Skogstudier) av Svein Erik Stave (tekst) og Ann-Elin Wang (foto). FIVAS er en frivillig organisasjon som jobber for å fremme en vannforvaltning i Sør uten negative konsekvenser for mennesker og miljø. Organisasjonen følger særlig med på vannkraftutbygginger der norske interesser er involvert. Svein Erik Stave er geograf med spesielt god kjennskap til Bangladesh og Sør-Asia. Han er tidligere medarbeider og styreleder i FIVAS, og jobber nå som koordinator for Kirkens Nødhjelps vannprogram i Afghanistan. Ann-Elin Wang (aewnepal@hotmail.com) er frilansfotograf med utdannelse fra Paris. Hun bodde og arbeidet i Paris igjennom hele 90-tallet. De siste fire årene har hun jobbet frilans med reportasje- og portrettfotografering for ulike magasiner, aviser, forlag, fagblad og bistandsorganisasjoner, og har vært med på en rekke reportasjereiser i Europa, Asia og Afrika. Wang er fast fotograf i filosofimagasinet Flux. Rapporten er utgitt med støtte fra Utenriksdepartementet.

Recommended

Livet på marginen
Livet på marginenLivet på marginen
Livet på marginenFIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier
 
Hver dråpe teller Vannsikkerhet og energi i et endret klima
Hver dråpe teller Vannsikkerhet og energi i et endret klimaHver dråpe teller Vannsikkerhet og energi i et endret klima
Hver dråpe teller Vannsikkerhet og energi i et endret klimaFIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier
 
Power to the people fivas 2010
Power to the people fivas 2010Power to the people fivas 2010
Power to the people fivas 2010FIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier
 
Vann til alle - Peruviansk tegneserie
Vann til alle - Peruviansk tegneserieVann til alle - Peruviansk tegneserie
Vann til alle - Peruviansk tegneserieFIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier
 
2007 ruined rivers, damaged lives fivas final report
2007 ruined rivers, damaged lives fivas final report2007 ruined rivers, damaged lives fivas final report
2007 ruined rivers, damaged lives fivas final reportFIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier
 
FIVAS i sosiale medier - presentasjon for BI studenter (17.9.12)
FIVAS i sosiale medier - presentasjon for BI studenter (17.9.12)FIVAS i sosiale medier - presentasjon for BI studenter (17.9.12)
FIVAS i sosiale medier - presentasjon for BI studenter (17.9.12)FIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier
 
Dead in the water - Ethical ownership and water management in the Norwegian G...
Dead in the water - Ethical ownership and water management in the Norwegian G...Dead in the water - Ethical ownership and water management in the Norwegian G...
Dead in the water - Ethical ownership and water management in the Norwegian G...FIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier
 
Alternatives to hydropower
Alternatives to hydropowerAlternatives to hydropower
Alternatives to hydropowerFIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier
 

Recommended

Livet på marginen
Livet på marginenLivet på marginen
Livet på marginenFIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier
 
Hver dråpe teller Vannsikkerhet og energi i et endret klima
Hver dråpe teller Vannsikkerhet og energi i et endret klimaHver dråpe teller Vannsikkerhet og energi i et endret klima
Hver dråpe teller Vannsikkerhet og energi i et endret klimaFIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier
 
Power to the people fivas 2010
Power to the people fivas 2010Power to the people fivas 2010
Power to the people fivas 2010FIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier
 
Vann til alle - Peruviansk tegneserie
Vann til alle - Peruviansk tegneserieVann til alle - Peruviansk tegneserie
Vann til alle - Peruviansk tegneserieFIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier
 
2007 ruined rivers, damaged lives fivas final report
2007 ruined rivers, damaged lives fivas final report2007 ruined rivers, damaged lives fivas final report
2007 ruined rivers, damaged lives fivas final reportFIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier
 
FIVAS i sosiale medier - presentasjon for BI studenter (17.9.12)
FIVAS i sosiale medier - presentasjon for BI studenter (17.9.12)FIVAS i sosiale medier - presentasjon for BI studenter (17.9.12)
FIVAS i sosiale medier - presentasjon for BI studenter (17.9.12)FIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier
 
Dead in the water - Ethical ownership and water management in the Norwegian G...
Dead in the water - Ethical ownership and water management in the Norwegian G...Dead in the water - Ethical ownership and water management in the Norwegian G...
Dead in the water - Ethical ownership and water management in the Norwegian G...FIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier
 
Alternatives to hydropower
Alternatives to hydropowerAlternatives to hydropower
Alternatives to hydropowerFIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier
 
Theun-Hinboun and downstream impacts report 2014.pdf
Theun-Hinboun and downstream impacts report 2014.pdfTheun-Hinboun and downstream impacts report 2014.pdf
Theun-Hinboun and downstream impacts report 2014.pdfFIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier
 
Unlevel playing field
Unlevel playing fieldUnlevel playing field
Unlevel playing fieldFIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier
 
The Mepanda Unkua Project
The Mepanda Unkua Project The Mepanda Unkua Project
The Mepanda Unkua Project FIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier
 
Los nuevos conquistadores
Los nuevos conquistadoresLos nuevos conquistadores
Los nuevos conquistadoresFIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier
 
Report of NGO Visit to Proposed Nam Theun 2 Hydroelectric Project.
Report of NGO Visit to Proposed Nam Theun 2 Hydroelectric Project. Report of NGO Visit to Proposed Nam Theun 2 Hydroelectric Project.
Report of NGO Visit to Proposed Nam Theun 2 Hydroelectric Project. FIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier
 
Hausting av regnvatn
Hausting av regnvatn Hausting av regnvatn
Hausting av regnvatn FIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier
 
Un juego desigual
Un juego desigualUn juego desigual
Un juego desigualFIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier
 
Energia para el pueblo
Energia para el puebloEnergia para el pueblo
Energia para el puebloFIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier
 
Guatemala i skyggen av fortiden - Elektrifiseringens mørke sider
Guatemala i skyggen av fortiden - Elektrifiseringens mørke siderGuatemala i skyggen av fortiden - Elektrifiseringens mørke sider
Guatemala i skyggen av fortiden - Elektrifiseringens mørke siderFIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier
 
In our Image
In our ImageIn our Image
In our ImageFIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier
 
From privatisation to corporatisation
From privatisation to corporatisationFrom privatisation to corporatisation
From privatisation to corporatisationFIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier
 
Investments in deep water The pension fund's holdings in destructive dam proj...
Investments in deep water The pension fund's holdings in destructive dam proj...Investments in deep water The pension fund's holdings in destructive dam proj...
Investments in deep water The pension fund's holdings in destructive dam proj...FIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier
 
Sanitation for all an engine of economic growth for urban Africa
Sanitation for all an engine of economic growth for urban AfricaSanitation for all an engine of economic growth for urban Africa
Sanitation for all an engine of economic growth for urban AfricaFIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier
 
Investeringer på dypt vann
Investeringer på dypt vann Investeringer på dypt vann
Investeringer på dypt vann FIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier
 
Expanding failure
Expanding failureExpanding failure
Expanding failureFIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier
 
De nye conquistadorene fivas rapport 2007
De nye conquistadorene fivas rapport 2007De nye conquistadorene fivas rapport 2007
De nye conquistadorene fivas rapport 2007FIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier
 
Public private partnerships - Do they deliver to the poor?
Public private partnerships - Do they deliver to the poor?Public private partnerships - Do they deliver to the poor?
Public private partnerships - Do they deliver to the poor?FIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier
 
Down the drain - How aid for the water sector could be better spent
Down the drain - How aid for the water sector could be better spentDown the drain - How aid for the water sector could be better spent
Down the drain - How aid for the water sector could be better spentFIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier
 
Protecting Rivers and Rights The World Commission on Dams Recommendations in ...
Protecting Rivers and Rights The World Commission on Dams Recommendations in ...Protecting Rivers and Rights The World Commission on Dams Recommendations in ...
Protecting Rivers and Rights The World Commission on Dams Recommendations in ...FIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier
 
Fivas brosjyre isen smelter i himalaya
Fivas brosjyre isen smelter i himalayaFivas brosjyre isen smelter i himalaya
Fivas brosjyre isen smelter i himalayaFIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier
 

More Related Content

More from FIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier

More from FIVAS - Foreningen for Internasjonale Vannstudier (20)

Theun-Hinboun and downstream impacts report 2014.pdf
Theun-Hinboun and downstream impacts report 2014.pdfTheun-Hinboun and downstream impacts report 2014.pdf
Theun-Hinboun and downstream impacts report 2014.pdf
 
Unlevel playing field
Unlevel playing fieldUnlevel playing field
Unlevel playing field
 
The Mepanda Unkua Project
The Mepanda Unkua Project The Mepanda Unkua Project
The Mepanda Unkua Project
 
Los nuevos conquistadores
Los nuevos conquistadoresLos nuevos conquistadores
Los nuevos conquistadores
 
Report of NGO Visit to Proposed Nam Theun 2 Hydroelectric Project.
Report of NGO Visit to Proposed Nam Theun 2 Hydroelectric Project. Report of NGO Visit to Proposed Nam Theun 2 Hydroelectric Project.
Report of NGO Visit to Proposed Nam Theun 2 Hydroelectric Project.
 
Hausting av regnvatn
Hausting av regnvatn Hausting av regnvatn
Hausting av regnvatn
 
Un juego desigual
Un juego desigualUn juego desigual
Un juego desigual
 
Energia para el pueblo
Energia para el puebloEnergia para el pueblo
Energia para el pueblo
 
Guatemala i skyggen av fortiden - Elektrifiseringens mørke sider
Guatemala i skyggen av fortiden - Elektrifiseringens mørke siderGuatemala i skyggen av fortiden - Elektrifiseringens mørke sider
Guatemala i skyggen av fortiden - Elektrifiseringens mørke sider
 
In our Image
In our ImageIn our Image
In our Image
 
From privatisation to corporatisation
From privatisation to corporatisationFrom privatisation to corporatisation
From privatisation to corporatisation
 
Investments in deep water The pension fund's holdings in destructive dam proj...
Investments in deep water The pension fund's holdings in destructive dam proj...Investments in deep water The pension fund's holdings in destructive dam proj...
Investments in deep water The pension fund's holdings in destructive dam proj...
 
Sanitation for all an engine of economic growth for urban Africa
Sanitation for all an engine of economic growth for urban AfricaSanitation for all an engine of economic growth for urban Africa
Sanitation for all an engine of economic growth for urban Africa
 
Investeringer på dypt vann
Investeringer på dypt vann Investeringer på dypt vann
Investeringer på dypt vann
 
Expanding failure
Expanding failureExpanding failure
Expanding failure
 
De nye conquistadorene fivas rapport 2007
De nye conquistadorene fivas rapport 2007De nye conquistadorene fivas rapport 2007
De nye conquistadorene fivas rapport 2007
 
Public private partnerships - Do they deliver to the poor?
Public private partnerships - Do they deliver to the poor?Public private partnerships - Do they deliver to the poor?
Public private partnerships - Do they deliver to the poor?
 
Down the drain - How aid for the water sector could be better spent
Down the drain - How aid for the water sector could be better spentDown the drain - How aid for the water sector could be better spent
Down the drain - How aid for the water sector could be better spent
 
Protecting Rivers and Rights The World Commission on Dams Recommendations in ...
Protecting Rivers and Rights The World Commission on Dams Recommendations in ...Protecting Rivers and Rights The World Commission on Dams Recommendations in ...
Protecting Rivers and Rights The World Commission on Dams Recommendations in ...
 
Fivas brosjyre isen smelter i himalaya
Fivas brosjyre isen smelter i himalayaFivas brosjyre isen smelter i himalaya
Fivas brosjyre isen smelter i himalaya
 

Livet på marginen - om utvikling og marginalisering i Bengal

  • 1. 1 Livet på marginenOm utvikling og marginalisering i Bengal Svein Erik Stave og Ann-Elin Wang
  • 2. 2 Innledning 4 Om marginalisering 5 Om Bengal 6 Om ”marginen” i Bengal 8 Livet på marginen 10 Folk og røvere i mangroveskogen 10 Vinterfiske på Dublar Char 13 Kystfiskere på dypt vann 19 Veien til fiskemarkedet 20 Sigøynerliv 26 Lykken er et stykke jord 31 Yngel og kongereker 33 Buddhister i fremmed terreng 34 Utvikling og marginalisering 37 Utvikling for hvem? 37 Illusjon og virkelighet 38 Utvikling uten marginalisering? 38 Bibliografi 39 Forsidebilde: Landskap fra Kawar Char, sett mot Bengal-bukta Trykk: Oslo Forlagstrykkeri Osterhausgate 27 0183 OSLO Telefon: 22 98 93 25 Faks: 22 98 93 01 E-post: fivas@fivas.org www.fivas.org
  • 3. 3 Forord En studie av samfunnsforhold og komplekse sammenhenger i et ukjent område er umulig for utenforstående uten god hjelp av mennesker som kan fungere som et bindeledd mellom “vår verden” og det vi prøver å forstå og beskrive. Denne rapporten hadde derfor ikke blitt til uten hjelp og veiledning fra en rekke personer med kunnskap om temaet marginalisering i Bengal og ikke minst om lokale forhold og livet på grasrota. Vi vil først og fremst takke Raziur Rahman-Shamim som organiserte all reising, fungerte som oversetter og kontaktskaper, og som med sin gode kunnskap om samfunnet i Bengal var en uvurderlig veileder under hele oppholdet. Vi vil også takke resten av familien Rahman i Barisal, hvor vi hadde vår “base” under turen. I tillegg vil vi spesielt takke Farooq Chowdury i organisasjonen Shammanay og Atiur Rahman i Bangladesh Institute of Development Studies (BIDS) for verdifull informasjon og interessante samtaler. Vi vil også takke de mange enkeltpersoner og familier som vi “plaget” med timelange intervjuer og samtaler, og spesielt familiene rundt fiskemottaket i Koakata og alle medlemmene av rakhain (buddhist)-samfunnet i samme område for deres unike gjestfrihet under det lange oppholdet vi hadde der. Oslo, januar 2004, Svein Erik Stave og Ann-Elin Wang
  • 4. 4 Da fisken forsvant fra Bagerhat Fiskerne Mohuddin Sargdar og Mohammad Abdul har lagt båten til ro for natten ved en av skogvesenets hytter i Sundarbans, verdens største gjenværende mangroveskog. Sammen med et titalls andre båter kommer de hit til elvebredden hver kveld for å kunne føle seg trygge til neste morgen. Den bengalske tigeren er en beryktet menneskeeter, men først og fremst er de bekymret for pirater som ikke skyr noen midler i jakten på de minimale eiendelene småfiskerne i skogen frakter med seg. Mohuddin og Mohammad er i trettiårene og fisker i Sundarbans for første gang. De kommer opprinnelig fra Bagerhat like nord for mangroveskogen, hvor familiene deres fremdeles bor. Mohuddin og Mohammad har planlagt å fiske i mangroveskogen i hele vintersesongen fra november til slutten av april, mens de vil dra hjem for å fiske i elvene rundt Bagerhat når regnet kommer i mai. 4000 andre fiskere fra Bagerhat-området har også sammen med Mohuddin og Mohammad Innledning Mohuddin under det buede basttaket i båten. kommet til Sundarbans for første gang i år. Alle disse har måttet gi opp fisket hjemme etter at det for et par år siden ble bygd flere diker i området for å beskytte jordbruksland mot flom og for å utvikle jordbruket. Dikene førte til at elvene ble fylt med slam og til at elveslettene forble tørre til langt ut på sommeren. Ingen fortalte fiskerne noe på forhånd om verken bygging av diker eller om konsekvensene dette ville få for fisket i området. Over to tredeler av alle fiskerne i Bagerhat har i år gitt opp fisket der og bestemt seg for å dra utover i deltaet hvor det fremdeles er god tilgang til fisk. Mohuddin og Mohammad regner med at flere vil følge etter neste år.
  • 5. 5 Historien om de 4000 fiskerne fra Bagerhat er langt fra enestående, verken i Bengal (se kart og tekst på side 6-8) eller andre steder. At allerede svake grupper i samfunnet har blitt ytterligere svekket i forbindelse med utviklingsprosjekter, er et av de fenomenene FIVAS (Foreningen for Internasjonale Vann- og Skogstudier) har støtt på oftest i sitt arbeid med miljømessige og sosiale konsekvenser av vannkraft og vassdragsinngrep i Sør. Slike effekter er i strid med intensjonene bak utviklingsprosjekter, selv om svake grupper i samfunnet ikke alltid er den direkte målgruppen. Videre er det i uoverensstemmelse med den oppfatningen de fleste har om at hensikten med bistands- og utviklingsprosjekter er å hjelpe dem som trenger det mest. Grunnene til at slike negative effekter oppstår er sammensatte, men generelt kan de knyttes til at man ikke har klart å forutse alle faktorene i samfunnet som innvirker på prosjektet fra det planlegges og settes ut i livet, til den ønskede virkningen når frem til målgruppene. Ofte er tiltaket utviklet og utprøvd i en helt annen kontekst enn det settes inn i. For eksempel har en demning bygd for vannkraft en helt annen virkning i Norge, hvor vi har et velfungerende lokalt og statlig demokrati og et godt lovverk, enn i et land med et svakt demokrati og en stor del fattige mennesker. Der er mange helt avhengige av fisken i elva som demmes ned, og de kan ikke stole på et fungerende lovverk som tar vare på deres rettigheter. Samtidig går energien fra kraftverket til dem som allerede er velstående og kan betale. Den samme prosessen kan gjenkjennes fra historien om de 4000 fiskerne fra Bagerhat (se boks på motstående side). Et velmenende utviklingsprosjekt som går ut på å øke avkastningen fra jordbruket i Bagerhat, kan føre til at de svakeste gruppene i området mister sitt levebrød og må dra andre steder for å kunne overleve. Ser man i ettertid på den totale avkastningen målt i penger fra dette området, finner man muligens at den har økt. Dette er imidlertid ikke ensbetydende med at det har skjedd en utvikling. For det første vil man kunne finne at det er de allerede velstående bøndene som har fått det bedre, ved at de har kunnet investere i nye produksjonsmidler for å utnytte de nye mulighetene som har blitt skapt ved en mer stabil og forutsigbar vanntilførsel. For det andre kan man finne at småbøndene i området har solgt de mindre jordstykkene sine fordi de ikke har hatt kapital til å utnytte de nye mulighetene, samtidig som de har mistet tilgangen til en del ressurser som tidligere har vært gratis, for eksempel irrigasjonsvann. For det tredje har man kanskje ikke regnet med effektene på fisk, og dermed heller ikke forutsett skjebnen til alle fiskerne som var avhengig av den. Fisk som fanges i åpent vann er mange steder en fellesressurs uten privat eierskap, og den delen av fangsten som konsumeres direkte eller omsettes utenom markedet, går derfor vanligvis ikke inn i verken prosjektregnskaper eller i de nasjonaløkonomiske regnskapene som ligger til grunn for mange av utviklingsprosjektene. Denne rapporten setter fokus på to sentrale forhold som ofte fører til at svake grupper i samfunnet blir ytterligere svekket i forbindelse med utviklingsprosjekter. Det ene er uformelle maktstrukturer og avhengighetsforhold mellom ulike mennesker og grupper i samfunnet. Det andre er betydningen og avhengigheten av økologiske fellesressurser, spesielt for de fattigste. Målet er å bidra til innsikt og bevisstgjøring omkring forhold som har betydning for fordeling av ”kostnader” og ”inntekter” mellom ulike samfunnsgrupper i forbindelse med bistands- og utviklingsprosjekter. Slik innsikt er en forutsetning for å kunne styrke livsvilkårene til de svakeste og hindre uønskede effekter av prosjektene. Rapporten har også som mål å belyse noen typiske samfunnstrekk som setter rammer for generell utvikling og spesielt for utviklingsmulighetene til de svakeste gruppene i mange utviklingsland. For å sette fokus på alt dette, har vi valgt å beskrive livssituasjonen og synspunktene til representanter for såkalte marginaliserte grupper gjennom deres egne fortellinger, og gjennom fotografiske beskrivelser av deres livssituasjon og livsmiljø. Informasjonen som presenteres er samlet inn gjennom intervjuer, observasjon og fotografering under en to måneders reise i de ytre delene av Bengal-deltaet i Bangladesh i desember 2002 og januar 2003. Om marginalisering Begrepet ”marginalisering” beskriver generelt forholdene for mennesker som er satt på sidelinjen i forhold til å kunne påvirke sin egen livssituasjon og sitt eget livsmiljø. Det vil i praksis si at livet deres kontrolleres på ulike måter av andre mennesker eller samfunnssystemer. Marginalisering kan sees både i et politisk, økonomisk og sosio-kulturelt perspektiv. Politisk marginalisering kan brukes om grupper i et samfunn som ikke har rett eller mulighet til å velge sine representanter i styrende organer, eller om mennesker som ikke har mulighet til å legge fram sitt syn og bli tatt hensyn til i saker som berører deres livssituasjon, oftest på lokalt nivå. Politisk marginalisering har også en klar sammenheng med graden av utdannelse og opplysning i samfunnet. For å kunne benytte seg av politiske systemer er det en klar
  • 6. 6 fordel å kunne kommunisere, tilegne seg informasjon, og kjenne de politiske spillereglene. De som ikke behersker dette, kan lett bli kontrollert av dem som gjør det. Økonomisk marginalisering erfares av mennesker som ikke har tilgang til økonomiske goder på like vilkår som andre, eller som ikke har økonomiske muligheter til å kunne utnytte nye tilbud og utviklingsmuligheter i samfunnet på linje med andre. Dette er en prosess som ofte fører til at de fattige blir fattigere og de rike rikere. Behovet for å ta opp lån for å dekke daglige primærbehov er en god indikator på hvem som kan regnes som økonomisk marginaliserte. En konstant mangel på kapital i forhold til å kunne dekke sine primære behov betyr at man ikke har noe spillerom for utvikling, og fører til en total avhengighet av støtte fra andre. Heldigvis er slike situasjoner sjeldne og kortvarige for de fleste mennesker, men mange mennesker i utviklingsland opplever problemet i kortere eller lengre perioder årlig. At man i noen årstider har behov for å ta opp lån for å dekke sine primærbehov, fører i mange tilfeller til økonomiske avhengighetsforhold, som kan bli et hinder for utvikling. I tillegg kan avhengigheten utnyttes politisk og maktmessig av utlånerne, som i altfor få tilfeller representerer formelle og “rettferdige” kredittinstitusjoner. Sosio-kulturell marginalisering kan forstås som undertrykkelse basert på kjønn, kaste, etnisitet, religion, sosial status, seksuell legning osv., i forhold til å kunne påvirke sin egen livssituasjon og sitt eget livsmiljø. Dette har en klar sammenheng med politisk marginalisering. Vanlige eksempler på sosio-kulturell marginalisering er kvinners mangel på medbestemmelse, eller undertrykkelse av religiøse og etniske minoriteter. Kastesystemet og lignende systemer som er basert på nedarvet inndeling av befolkningen i ulike grupper med ulik status og funksjon, er også et vanlig eksempel på sosio-kulturell marginalisering. Dette eksisterer mange steder i dag til tross for myndigheters forsøk på å få til en endring. Felles for alle typer marginalisering er at de skaper “onde sirkler” som klart hindrer noen gruppers utvikling. Mennesker som er utelatt fra politiske fora får ikke uttrykt sine behov. Dermed tilpasses rammene i samfunnet andre enn dem selv, og de blir satt enda mer på sidelinjen. Mangel på kapital fører til at man ikke kan investere i tiltak og muligheter som kan gi høyere inntekt i fremtiden, eller til at man i perioder må selge det man har til lave priser på kjøpers premisser og ta opp lån til renter som stjeler alt eventuelt overskudd fra gode perioder. Alt dette fører til ytterligere marginalisering i forhold til dem som ligger over den økonomiske likevektsgrensen og kan skape “gode sirkler” ved å investere et overskudd i nye inntektsbringende tiltak. Et generelt problem er også at selv om det i mange land finnes lover og regler som skal hindre forskjellsbehandling, er klasseinndelinger og holdninger som skaper marginalisering så inngrodd i kultur og samfunn at de eksisterer i beste velgående ved siden av formelle lover og regler. I tillegg til politisk, økonomisk og sosio-kulturell marginalisering brukes av og til begrepet geografisk eller økologisk marginalisering. Økologisk marginalisering beskriver grupper av mennesker som må flytte som følge av naturlige eller menneskeskapte økologiske endringer, vanligvis til mindre fruktbare og attraktive områder. Mennesker som allerede er marginaliserte og lever i økologisk ustabile områder, er mest utsatt for ytterligere marginalisering som følge av naturlige miljøendringer. De fleste som regnes som økologisk marginaliserte har allikevel blitt dette på grunn av fysiske, menneskeskapte inngrep, som bygging av diker, dammer og annen fysisk infrastruktur, samt forurensning fra industri og landbruk. Slike inngrep har endret de økologiske forholdene i mange områder og ført til at tilgangen på ulike naturressurser mennesker har vært avhengige av, har blitt redusert eller forsvunnet helt. En annen vanlig årsak til geografisk marginalisering er privatisering av landområder som tidligere har vært åpne for allmenn utnyttelse. Alle disse formene for marginalisering kan gjenkjennes i portrettene og beskrivelsene i denne rapporten. Tittelen “Livet på marginen” henspeiler både på de sosiale formene for marginalisering og på en ren geografisk marginalisering. Menneskene som beskrives, lever på de ytterste og mest ustabile områdene av verdens mest aktive elvedelta. Valget av studieområde er derfor ikke tilfeldig, men allikevel ikke unikt i noen sammenheng. De samme typene marginalisering og bakenforliggende samfunnsforhold som vi finner i Bengal, kan gjenkjennes i en rekke andre land og samfunn. Om Bengal Navnet Bengal har en eksotisk klang for mange. Området forbindes kanskje først og fremst med de dype skogene i Fantomets verden. Selv om Fantomets Ben- gal er satt sammen av elementer fra ulike kontinenter, som pygmeer fra Afrika og skurker fra Sør-Amerika, er det ikke tilfeldig at Bengal ble valgt som navn på denne eksotiske drømmeverdenen. Færre er kanskje klar over at Bengal var stedet Rudyard Kipling hentet
  • 7. 7 sin inspirasjon fra da han skrev jungelboken på slutten av 1800-tallet. Den gang var det meste av Bengal dekket av frodig jungel. Fruktbare elvesletter gav grunnlag for et rikt jordbruk, elvene gav liv til et av verdens rikeste innlandsfiskerier og befolkningen i området levde under gode kår. I dag, bare hundre år senere, er Bengal bedre kjent under navn som Kalkutta og Bangladesh, og forbundet med bunnløs fattigdom, katastrofale flommer og overbefolkning. Samtidig har jungelen blitt fortrengt til et lite område ytterst på Ganges-Brahmaputra-deltaet, som dekker det aller meste av Bengals landområder. Bengal omfatter i dag Bangladesh samt den indiske staten Vest-Bengal, hvor Kalkutta er hovedstad. På Kiplings tid var Bengal en del av det britiske imperiet i India. Da britene forlot India i 1947, ble den østlige delen av Bengal innlemmet i den nyopprettede muslimske staten Pakistan, og kalt Øst-Pakistan. Denne noe kunstige konstellasjonen med en todelt stat adskilt med over to tusen kilometer, holdt helt til 1971, da staten Bangladesh ble opprettet etter en blodig borgerkrig mellom Øst- og Vest-Pakistan. I Bangladesh, et land på størrelse med Sør-Norge, lever det i dag om lag 140 millioner mennesker. Halvparten av disse lever under fattigdomsgrensen satt av FN (2122 kalorier per dag per person). En like stor andel av befolkningen eier ikke noe jord, mens mindre enn 20 prosent av befolkningen eier over 70 prosent av alt dyrkbart land. Eierskap og tilgang til land er en svært viktig del av livet i Bangladesh, hvor jordbruk er den klart viktigste næringen. Det er kanskje ikke så rart i et land som ligger på et av verdens største deltaer med rikelig tilgang til jord og vann. Et betydelig prob- lem for å drive helårlig jordbruk i Bangladesh er derimot mangelen på stabil vanntilførsel. I monsun-perioden mellom mai og september dekkes opptil to tredeler av landet av vann, mens det i tørkeperioden mellom desember og mai knapt faller en dråpe regn. I tillegg er selve jordbrukslandet fysisk ustabilt ved at de mange elvene som går på kryss og tvers oppe på deltaet, stadig skifter retning og tar med seg jord og jordstykker på sin vei ut mot kysten. Kawar Char Hiron Point Koakata Dublar Char Tengagiri Char Sundarbans Over tre firedeler av befolkningen i Bangladesh bor på landsbygda. Blant annet på grunn av den skjeve fordelingen av eierskap til land, er svært mange av menneskene avhengig av andre ressurser og flere inntektskilder enn jordbruket. Dette gjelder ikke bare dem som verken eier eller dyrker jord, men også de mange småbøndene og alle ”leilendingene” som dyrker andres jord og som normalt må avstå halvparten av avlingen til jordeierne. For disse menneskene, som utgjør flertallet på landsbygda, er tilgang til såkalte økologiske fellesressurser, som trær, planter, fisk og andre våtmarksressurser, av fundamental betydning for å kunne livnære seg gjennom året. Spesielt spiller tilgangen til fisk i de mange elvene og innsjøene på deltaet en viktig rolle for de svakeste gruppene på landsbygda. Innlandsfisket i Bengal er blant de aller rikeste i verden, og til tross for hard beskatning og en kraftig nedgang i fiskeressursene de siste tiårene, er fremdeles over 100 millioner mennesker i Bangladesh involvert i fiske til eget forbruk. Fisk står for om lag 80 prosent av proteininntaket til befolkningen på landsbygda i Bangladesh og for mer enn 60 prosent av kaloriinntaket. Av dette utgjør ferskvannsfisk tre firedeler. Tradisjonelt er det lavkaste-hinduer som har vært profesjonelle innlandsfiskere i hele Bengal, men i dag er de fleste fiskerne i Bangladesh landløse muslimer. Generelt er det ulike marginaliserte grupper som landløse, småbønder, religiøse minoriteter, fattige, kvinner og barn som har drevet fiske til eget forbruk i Bengal, og slik sett er det bekymringsfullt at antallet mennesker som er involvert i slikt fiske stadig øker samtidig som “Marginen” - kystområdene i Bengal. BANGLADESH INDIA
  • 8. 8 tilgangen til åpne fiskeområder og fiskeressurser avtar kraftig. Nedgangen i fisk og åpne fiskeområder har flere årsaker, men en av de aller viktigste er den storstilte byggingen av diker og demninger som har foregått siden 1950-tallet, for å beskytte jordbruksland mot flom. Byggingen av diker for flombeskyttelse og utvikling av moderne jordbruk har hovedsakelig hatt tre typer negative effekter på innlandsfisket i Bangladesh og resten av Bengal. For det første har det blitt færre områder å drive fiske på ettersom vann har blitt stengt ute fra områder som tidligere var oversvømt over lengre tid. For det andre har dikene og demningene sperret av migrasjonsruter, gyteplasser og beiteområder for fisk, noe som har ført til at fisken har forsvunnet helt fra mange områder. For det tredje har drenering av våtmarker og stabilisering av naturmiljø og vanntilgang på elveslettene ført til økt privat kontroll og eierskap i områder som tidligere var åpne for allmennheten i kortere eller lengre perioder av året. I tillegg har moderne jordbruk gjennom bruk av kjemikalier og kunstgjødsel, sammen med økt industrialisering, ført til en betydelig forurensning av vannkilder og til ytterligere reduksjon av fiskeressursene. Redusert tilgang til fisk på elveslettene har vært en av de viktigste årsakene til at fattige har måttet flytte til andre steder for å livnære seg. Mange har flyttet inn til storbyene i jakt på jobb, men enda flere har forsøkt å flytte til andre områder hvor de kan drive samme type aktiviteter som de er vant til og som de føler de behersker. Det samme fenomenet opplevde vi i Norge på 1800-tallet, da mange fiskere og bønder dro til USA hvor det var tilgang på nytt land, i stedet for å dra til Oslo og andre større byer hvor den industrielle revolusjonen hadde skapt nye jobbmuligheter i industrien. I tillegg til redusert tilgang til fisk på elveslettene inne i landet, har innføringen av moderne jordbruk som gjør kommersielle innsatsfaktorer nødvendige, slik som hurtigvoksende frø, kunstgjødsel, plantevernmidler og grunnvann, ført til at mange fattige småbønder har måttet gi opp jordbruket. Grunnen er mangel på kapital til å investere i slike innsatsfaktorer som de tidligere fikk tilført gratis av naturen. Om ”marginen” i Bengal Reisemålet til svært mange fiskere og andre som er avhengige av tilgang til økologiske ressurser, og som enten har mistet livsgrunnlaget der de kommer fra eller leter etter nye og bedre muligheter, er kystområdene ytterst i Bengal-deltaet. Arealene i og rundt restene av den store mangroveskogen som en gang dekket hele dette området, er spesielt attraktive. Her i de mest ustabile delene av Bengal, utsatt for både sykloner og kraftige flommer, er det fremdeles god tilgang på fisk og andre naturressurser, i tillegg til arbeidsplasser knyttet til utnyttelsen av disse ressursene. Mange som kommer hit er enten tvunget vekk av jordbruksprosjekter, forurensning eller privatisering i områdene de kommer fra, eller de er lokket hit av nye næringsmuligheter som arbeid i rekeoppdrett og spesielt av den nye, store næringen i kystområdene – fangst av rekeyngel for oppdrett. Selv om kystområdene i Bengal fremdeles inneholder mange økologiske ressurser, er både landområdene og ressursene i dag kommersialiserte og ikke fritt tilgjengelige og utnyttbare for fiskere og andre som lever her. De aller fleste som jobber med å hente ut økologiske ressurser i kystområdene, jobber i dag på oppdrag fra mellommenn som igjen er knyttet til et lite antall mennesker som sitter med stor makt og kapital på toppen av handelskjedene. Systemet med slike kjeder av mellommenn fra de som tar ut ressursene til de som har kontroll over dem, strekker seg helt tilbake til 1200- tallet, da kystområdene i Bengal bestod av tett mangroveskog. Under de tyrkiske og mogulske makthaverne i Bengal fra 1200-tallet fram til den britiske kolonitiden som startet i 1757, ble mangroveskogen forsøkt kolonisert ved at landrettigheter ble gitt av styresmaktene til personer, familier og religiøse grupper som var villige og i stand til å organisere skogrydding og starte jordbruk. Makthavernes motivasjon bak dette var i første rekke å kunne kreve inn skatter fra jordbruk og utleie av jorda, noe som ikke var mulig så lenge skogen kun ble brukt til å ta ut økologiske ressurser for selvberging. Kolonialiseringen var også med på å sikre politisk kontroll samt å islamisere områdene, og dette var også et viktig mål for de muslimske makthaverne. De som fikk rettigheter av staten til å rydde og dyrke opp land i mangroveskogen, finansierte enten selv arbeidet eller måtte låne kapital av pengeutlånere. Rettighetshaverne, titulert taluqdarer og senere zamindarer, verken ryddet eller dyrket landet selv, på grunn av sin kastestatus. Til å rydde land ansatte de stammefolk fra etniske minoriteter helt fra Burma, som ble sett på som spesielt egnet til arbeidet. Når arbeiderne hadde gjort sin jobb, ble områdene leid ut til bønder, stort sett muslimer, som dyrket opp jorda og drev den videre. Bøndene som havnet nederst i kjeden av avhengighetsforhold, kunne knapt leve av det jorda gav etter at de hadde betalt leien som skulle fordeles mellom alle ledd opp til staten i siste instans. Forskjellen mellom
  • 9. 9 da og nå er imidlertid at bøndene og andre som jobbet i skogen den gang hadde tilgang til alle skogens økologiske ressurser for å dekke sine egne behov for mat, byggematerialer, medisin osv. Sånn sett eksisterte det to forskjellige forvaltningssystemer samtidig i kystområdene fram til 1800-tallet. Det ene var kommersielt basert og knyttet til jordbruket, mens det andre var knyttet til skogens øvrige ressurser og basert på lokalsamfunnenes egne reguleringer av tilgangen til disse. Under britene på 1800-tallet ble imidlertid også de økologiske fellesressursene kommersialiserte, drevet fram av nye behov for blant annet byggematerialer knyttet til utviklingen av byer som Kalkutta og Dhaka, og til utbyggingen av jernbane og industri. Rettighetshaverne til skogsområdene, taluqdarene og zamindarene, begynte nå å ta betalt for alt uttak av ressurser fra skogen, også av dem som bodde der og som tidligere fritt kunne ta ut det de trengte. Ved og andre produkter kunne ikke lenger tas ut til eget forbruk, men måtte selges videre til rettighetshaverne, for langt under markedspris. Disse solgte så produktene videre med stor fortjeneste. Rettigheter for uttak ble også solgt videre til kommersielle interesser utenifra. Det samme systemet gjaldt etter kort tid alle andre ressurser fra mangroveskogen: Fisk, reker, muslinger, planter, honning osv. Utover på 1800-tallet ble alle ressursene i kystområdene kommersialiserte og kontrollert av nærings- interesser langt utenfor selve området. I dag er alle som utnytter økologiske ressurser i kystområdene i praksis underlagt andre som enten kontrollerer områdene de utnytter eller finansierer aktivitetene deres ved ulike former for lån. Dette systemet er bygd opp som et hierarki med mektige investorer på toppen, flere lag av handelsmenn og pengeutlånere under disse, og de som tar ut ressursene nederst. Fiskere og andre har i praksis ingen direkte tilgang til markeder, men må selge sine produkter videre til mellommenn for langt under markedspris. Mellommennene selger varene videre til andre, som igjen finansierer og står bak deres virksomhet. På toppen av kjedene finnes ”fiskebaroner” fra Chittagong, næringsinteresser fra Dhaka og utenlandske investorer i rekeoppdrett. Mellom de som driver forvaltning i praksis og kapitalhaverne finnes det også ledd på ledd av korrupsjonsmuligheter. Nederst i disse nettverkene av avhengighets- forhold finnes fiskere, skogsarbeidere, småbønder, kvinner og andre som lever på marginen i både økonomisk og geografisk forstand. Menneskene på marginen har minimal innvirkning på hvordan ressursene de er avhengige av forvaltes, de har ingen direkte tilgang til markedet, de har gjeld til mellommenn som de står i sterke avhengighetsforhold til, og de er fattigere enn gjennomsnittet i resten av Bengal. En tredel lever under den nedre fattigdomsgrensen satt av FN på 1805 kalorier per person per dag. I tillegg lever mange flere på vippen til å havne under denne grensen, og da kan for eksempel en sykdomsperiode være alt som skal til for å havne i et alvorlig uføre. Fisk er kilden til både mat og penger for store deler av Bengals befolkning.
  • 10. 10 Befolkningen i kystområdene i Bengal består av en rekke ulike grupper, både med hensyn til hva de jobber med, hvordan de utnytter ressursgrunnlaget og hvilke etniske, religiøse og sosiale grupper de tilhører. Enkelte grupper har levd her i generasjoner, mens andre, som Mohuddin og Mohammad fra innlednings- kapitlet (se boks på side 4), nylig har kommet hit på leting etter nytt levebrød og et bedre liv. I denne delen av rapporten beskrives livssituasjonen til en del av de ulike gruppene som lever på ”marginen”, med fokus på hvordan de livnærer seg og utnytter de økologiske ressursene i området. Beskrivelsene legger også vekt på å vise lokalbefokningens syn på omgivelsene med spesielt fokus på sosiale avhengighetsforhold og andre marginaliseringsfaktorer som har vært diskutert foran. Folk og røvere i mangroveskogen Til tross for at det meste av mangrovene som en gang dekket hele kystområdene av Bengal er borte, utgjør restene fremdeles verdens største mangroveskog; Sundarbans. Over to tredeler av det nær 600 000 hektar store skogområdet ligger i dagens Bangladesh, mens resten går over grensen til Vest-Bengal i India. Foruten å tilby en unik ressursbase som kan utnyttes av oss mennesker, har mangroveskogen viktige miljømessige funksjoner, blant annet som en buffer mot sykloner og flom og ved å resirkulere næringsstoffer. Den er i praksis et enormt, naturlig renseanlegg for avløpsvann og andre forurensinger. Over tre og en halv million mennesker er direkte avhengige av aktiviteter knyttet til utnyttelsen av Sundarbans. De aller fleste av disse bor innenfor et belte på 20 kilometer fra skoggrensen, hvor sosiale tilbud som blant annet skole, helsevesen og vannforsyning er betydelig dårligere enn i det øvrige Bengal. I tillegg er flere hundre tusen mennesker involvert i utnyttelsen av skogen i perioder av året, og et ukjent antall mennesker er involvert i kjøp og salg av produktene fra skogen, både i og utenfor Bengal. Ingen kan i utgangspunktet oppholde seg i mangroveskogen eller utnytte ressursene der uten tillatelse fra myndighetene representert ved skogvesenet. Det finnes imidlertid en god del smutthull i dette regelverket, både med og uten skogvesenet som medspiller. Med unntak av fangst av reke- og fiskeyngel til den voksende oppdrettsnæringen, utnyttes de samme ressursene i mangroveskogen i dag som det alltid har blitt gjort, bare i en helt annen skala og etter helt andre prinsipper enn tidligere. Skogen har blitt betydelig tynnet ut de siste tiårene, i første rekke på grunn av overuttak av vegetasjonen. Det vakre sundari-treet, som mangroveskogen ”Sundarbans” har fått sitt navn fra, er ettertraktet som møbelmateriale, og store mengder tas ut ulovlig. Det fortelles av flere som bor i skogkanten at det hver dag kommer hundrevis av båter ut av skogen med tømmer som er hogd ulovlig. Skogvesenets representanter lar disse passere mot en passende ”avgift”. Om noen nekter å betale det som blir forlangt, blir det foretatt arrestasjoner, og skogvesenet bruker situasjonen til å bevise at noe blir gjort for å begrense den ulovlige hogsten. Foruten hykleriet, er problemet at det er de fattige tømmerhoggerne som får vanskeligheter, mens bakmennene kan fortsette sin virksomhet som normalt. Tømmerhoggerne, eller bawalier som de tradisjonelt blir kalt i Bengal, hugger ikke bare tømmer, Livet på marginen Mangrovetreet Sundari, med luftrøtter stikkende opp av jorda, har gitt navn til verdens største gjenværende mangroveskog - Sundarbans - i Bengal.
  • 11. 11 men sanker også bladene til det palmelignende golpata- treet og golan-gress som begge brukes til takmaterialer. Kamp om de beste hogst- og sankeområdene fører imidlertid til at bawaliene og deres bakmenn betaler langt over den fastsatte standardavgiften, til stor glede for skogvesenets ansatte. Selv om ekstra avgifter er betalt, opplever mange bawalier å bli trakassert av skogvesenet ved stadig å bli avkrevd flere penger for brudd på de underligste lover og regler. Bawalier er, i likhet med andre som jobber med uttak av naturressurser på marginen, avhengige av lån fra mahajanere (se boks på side 20). I en tilfeldig landsby like utenfor skoggrensen tok 92 prosent av innbyggerne imot lån fra mahajanere. En tredel av innbyggerne var involvert i aktiviteter i Sundarbans. Mahajanere krever normalt 10 prosent renter per måned på det de låner ut, og selv om bawaliene er klar over utnyttingen de blir utsatt for, er de ikke i stand til å gjøre noe med situasjonen. De har hver måned et underskudd som må dekkes for å overleve. Av de omlag 40 000 taka (4800 kroner) en tømmerhoggerfamilie tjener i året, går 24 000 taka til mahajanen, det meste i form av rente. Som om ikke skogvesenets ansatte og mahajanere er nok å slite med, er bawalier ofte utsatt for pirater som finner sitt levebrød i og rundt mangroveskogen. Tigere og andre rovdyr i området oppfattes av bawalier som ubetydelige problem i forhold til de tre ovennevnte gruppene: Skogvesenet, pengeutlånere og pirater. Mahajanere står også som første ledd bak dagens honningsankere og jaktfolk i Sundarbans. Honning er en tradisjonell ressurs fra mangroveskogen, og tas ut av såkalte mowalier (honningsankere). Honningen fra Nirupom – 18 år som fisker i Sundarbans Nirupom er 38 år og har fisket krabber i Sundarbans i 18 av dem. Familien bor i en landsby like utenfor skoggrensen. Han har en kone og to døtre og to sønner fra to til tolv år. Tre barn er i skolealder, og de går alle på skole, noe Nirupom er stolt av. Han reiser hjem til familien om lag hver tiende dag, og da selger han også krabbene til sin kontakt på markedet. I mellomtiden lever han i elvebåten, med krabbene under dørken som eneste selskap, og med ved fra skogen som varmekilde. Nirupom kan få opptil 50 krabber om dagen, men fangsten varierer sterkt. Krabbefisket gir en inntekt på mellom 1000 og 4000 taka i måneden (120-480 kroner). Om inntekten er stor nok, har han ikke tenkt så mye på. Han har uansett ingen alternativ levevei. Fangsten var mye større de første årene han fisket i mangroveskogen, og Nirupom mener nedgangen skyldes den store økningen i antall fiskere. Han vil allikevel ikke at det skal legges restriksjoner på fisket, da han er redd for å miste sitt eneste levebrød. Båten Nirupom fisker med, kostet 3300 taka (400 kroner). Pengene lånte han av en utlåner, og han har fortsatt 800 taka å betale av lånet før båten er hans egen. For en måned siden ble han kidnappet sammen med fire andre fiskere. Kidnapperne ville ha penger og holdt fiskerne som gisler i en uke. De var aggressive, men verken Nirupom eller noen av de andre ble fysisk skadet. For seks år siden ble han også kidnappet og holdt som gissel en hel måned. Den gangen ble han skutt i foten av kidnapperne. Nirupom fisker krabber med pilk utenfor Hiron Point.
  • 12. 12 Mohammad – 60 år som fisker i Sundarbans Mohammad Muktar Ali har fisket i mangrove- skogen siden britene kontrollerte Bengal i tiden før 1947. Mohammad er i dag over 70 år gammel, men fisker fremdeles reker i Sundarbans tre måneder om vinteren og tre måneder om sommeren. Den lille båten Mohammad eier fungerer som arbeids- plass og bosted i de seks månedene han jobber på tidevanns- kanalene. Kona, fem sønner og en datter bor i Bagerhat, hvor de har sitt bosted, men ikke noe jord å dyrke. Sundarbans er populær langt utenfor skogens grenser, og dette har i dag intensivert uttaket til det uforsvarlige. Tusenvis av bikuber ødelegges årlig i kampen om å produsere mest mulig honning og bivoks på kortest mulig tid. Hjort og villsvin har blitt ettertraktet vilt for mange velstående i Dhaka og andre byer i Bengal, og på markedet gir et kilo hjortekjøtt opptil 200 taka. Bare rundt en liten landsby i skoggrensen blir det daglig skutt 10-12 hjortedyr, kan innbyggerne fortelle. De som jakter, selger for omlag 10 prosent av markedsverdien til sin mahajan, som har opsjon på kjøp av dyrene fra dem han låner ut penger til. De fleste menneskene som jobber i og rundt Sundarbans er avhengige av fiske. Det finnes om lag 120 fiskearter i mangroveskogen, i tillegg til flere arter reker og krabber. Skogvesenet gir årlig om lag 60 000 båter tillatelse til å fiske innenfor skogens grenser, noe som gir store inntekter i form av både faste avgifter og avgifter per kilo fangst. På grunn av det store antallet båter, veies ikke fangsten. Vekten fastsettes på øyemål av skogvesenets ansatte, noe som utnyttes av disse og sjelden går i fiskernes favør. Protester fører bare til møysommelig veiing og trakassering fra de som fastsetter mengden. Fiskerne foretrekker derfor heller å betale det som forlanges. Fiskerne i Sundarbans kommer fra ulike deler av Bengal. Om vinteren trekker mange innlandsfiskere ut til mangroveskogen, da det på denne tiden er lite vann og fisk i elver og innsjøer inne på deltaet. Tradisjonelt, og enda i dag, kommer et stort antall fiskere fra Chittagong-traktene på grensen til Burma for å fiske i Sundarbans om høsten og vinteren. Disse er finansiert av mektige ”fiskebaroner” fra det samme området, som også kontrollerer store deler av den havgående fiskeflåten i Bangladesh, og som står bak mange av de andre småfiskerne i og rundt Sundarbans. Mohammad i båten med med- hjelperen Makh Sigdar (bak). De seks månedene Mohammad tilbringer hjemme i landsbyen jobber han som jordarbeider på andres land. Mohammad kan tjene opp til 200 taka (24 kroner) dagen i mangroveskogen. Fangsten selger han til mellommenn på en av de mange midlertidige mottaksplassene som opprettes i Sundarbans i de to fiskesesongene. Skogvesenet tar 120 taka (15 kroner) i uka for tillatelse til å fiske i skogen. De seks månedene Mohammad tilbringer i Sundarbans gir en total inntekt på om lag 12000 taka (1440 kroner). Familien til Mohammad har vært fiskere så lenge han kjenner til. Han er ikke fornøyd med livet som fisker i dag, men har ingen annen måte å livnære seg på. Livet i mangroveskogen var bedre før, da skogen var større og rikere og det var færre fiskere og mer fisk. Også inntekten fra fisket i Sundarbans var bedre tidligere. Når vi spør om de verste opplevelsene Mohammad har hatt i Sundarbans, får vi vite at han har holdt på å drukne hele elleve ganger siden han begynte å fiske der. Den aller verste opplevelsen var da en ti meter høy flodbølge slo inn over skogen i det muslimske år 1364 (1986). Da vi spør om de beste opplevelsene, blir han bare stille og spør etter hvert: “Er dette lykke?”.
  • 13. 13 Vinterfiske på Dublar Char Ytterst i Sundarbans finner vi øya Dublar Char. ”Char” er det bengalske navnet på sedimentøyer som avsettes i elvekanaler og i kystområdene der Bengals mange elver renner ut i Bengal-bukta. Slike øyer dukker fra tid til annen opp av havet når nok sedimenter har blitt avsatt i et område utenfor kysten. I følge loven tilfaller slikt nytt land staten. I praksis okkuperes øyene raskt av ”fiskebaroner” og andre mektige som kontrollerer fiskere og andre som benytter seg av det nye landet. I mange tilfeller får disse ”fiskebaronene” leiekontrakter med staten etter en tid. Dublar Char er en gammel og stabil char, og har både vegetasjon og et rikt dyreliv. Øya er mest kjent Samshul fra Chittagong Samshul Alam er 55 år og har kommet til Dublar Char de siste ti vintrene når det er lite arbeid for jordarbeidere i Chittagong, der han og familien bor. Han har med seg to av sine sønner til øya, og hjemme har han enda to sønner og en datter. Samshul og de to sønnene tørker fisk på stranda rett foran hytta de har satt opp for vinteren. Fisken fanges med garn som settes på grunt vann uten båt. Av og til for de flere tusen fiskerne som hver vinter bosetter seg der fra november til april. Fiskerne kommer i hovedsak fra Chittagong-området, men også en rekke småfiskere fra områder nærmere mangroveskogen trekker ut til Dublar Char i forbindelse med vinterfisket. Fiskeriene er organisert og finansieres av mahajanere, som sysselsetter fiskere, mottakere og foredlere. Sammen med fiskehandlerne omdanner de Dublar Char til et sydende fiskemarked i vintermånedene. Mahajanerne kjøper opp den ferdigforedlede fisken som en del av fiskearbeidernes tilbakebetaling av gjeld, og selger den videre til markeder i Bengal og i utlandet. kjøper familien også fisk fra andre fiskere. Denne tørker de og selger videre til sin faste mahajan som finansierer oppholdet deres på Dublar Char. Selv om prisen Samshul får fra sin mahajan er langt under det han kunne fått om han solgte fisken direkte til markedet, og skogvesenet tar avgift både for fiske og tørking, tjener Samshul omtrent like mye i perioden på Dublar Char som han gjør resten av året som jordarbeider i Chittagong. Samshul soltørker småfisk på en tørkebenk utenfor hytta si på Dublar Char.
  • 14. 14 Fiskerfamilien Biswas De tre brødrene Sunil (40), Bishwanat (45) og Sohadew (60) Biswas møter vi på Dublar Char i slutten av januar. De har vært her siden begynnelsen av oktober og drar hjem til resten av familien i hindu-landsbyen Bowalia ved Khulna om en måned. De tre brødrene har fisket her fra de var små, og vet de ikke hva de skulle ha gjort dersom de ikke hadde kunnet komme hit for å fiske. Det ville bli som en evig faste, mener Bishwanat. Fisken og krabbene selges til større båter på Dublar Char. Til sammen tjener de 20-30000 taka (2400-3600 kroner) i løpet av den tiden de tilbringer på Dublar Char. Resten av året har de en inntekt på bare 3- 4000 taka hver fra fiske rundt landsbyen i Khulna. Sove gjør de i båten, og mat skaffer de blant annet ved å tørke fisk. De betaler 100 taka (12 kroner) i uka til skogvesenet for å få lov til å fiske i Sundarbans. For en stund siden ble de ranet av syv pirater, som tok fra dem 600 taka og hele fangsten av krabber. Pirater er et stort problem for de mange småfiskerne i Sundarbans. Brødrene forteller at de gjerne skulle tatt med familiene sine til festivalen som er på Dublar Char i november til ære for hindu-gudene Neel Kamal og Ganga, men de tør ikke på grunn av alle de kriminelle som også samles rundt festivalen. Ved siste festival kom to store trålere med 40 pirater. Brødrene Biswas og en gjeng andre festivaldeltakere ble holdt fanget i en hel uke, og flere kvinner ble voldtatt. Fisker og trubadur Sohadew synger selvlagde sanger. Pirater er også sentrale når vi spør Sohadew om hans verste opplevelser i Sundarbans. For endel år siden ble han kidnappet av fire pirater som tok alt han hadde, inkludert båten. De holdt ham fanget i en hel uke og tvang ham til å låne 8000 taka (960 kroner) som han måtte gi til dem. En annen gang, for 12 år siden, holdt han og to av sønnene på å drukne i Bengal-bukta da de ble overrasket av storm og båten sank.
  • 15. 15 En langt hyggeligere opplevelse hadde han for 25 år siden da han og 200 andre fiskere bestemte seg for å selge den samlede fangsten for å holde en fest. Sohadew husker ennå i detalj hva de kjøpte for de 1600 taka (192 kroner) de fikk for fangsten, og som de holdt en stor fest for. Sohadews sang om fiskene på tidevannsletta: “En gruppe fiskere setter garn i elva en dag i måneden bhadra* Ruhi, katla, vetkie og vagan har alle dratt sin vei med tidevannet Det samme har rekha, chuchro, ditane og dhola Bele-fisken sier: “Jeg er en blodfattig fisk. Jeg er uten kraft, vær så snill, forlat meg ikke” Fre-fisken sier: “Jeg vil gjemme meg i bunnleira, og med min skarpe ryggfinne vil jeg kutte dine fiskegarn” Vetkien sier: “Med et hopp mot ditt ansikt vil jeg gi deg en på tygga, du vet jeg er smart” Gallaen sier: “For en forferdelig situasjon, jeg falt ned og fikk et slag i hodet” Reka på tidevannssletta strever Hummeren har krøpet inn i sivet for å gjemme seg Chang-fisken ler av hilshaen som prøver å svømme Put-fisken flyter på vannet med oppblåst mage Menu-fisken sier: “Hør på meg chenu-fisk, veshalisene* har omringet tidevannskanalen og vil fange oss, nå er det fare på ferde” Flyndra og gozal-fisken er lei seg fordi tidevannssletta har blitt tørr, og det er også grunnen til at valturen gråter Og moolle-fisken ler mens han svelger kroken” Alle brødrene Biswas er glade i å synge. Sohadew lager i tillegg egne tekster og melodier som han synger for å glede folk. Vi ber ham synge et par av sine egne sanger for oss, men han mener at musikk er nødvendig for å få den rette følelsen. Vi rekker ham lokket til plastkannen vår, og det løser hele problemet: Sohadews sang om livet til småfiskerne: “Jeg bærer mine fiskegarn langs elvebredden tidlig om morgenen Jeg drar opp garn, og drar opp garn Jeg kan ikke lengre Med hele mitt hjerte ønsker jeg å kjøpe flere garn Slik kan jeg betale tilbake alle mine lån Slik vil jeg kunne leve et fredelig liv Gjennomvåte klær og garn i mine hender, min kropp skjelver av kulde Nyfødte gråtende barn sitter i leire og vann I knedypt grumsete vann synker og stiger jeg Min søster går til midjen i vann, og har det vondt Våtmarkene fylles av sjøvann, og ødelegger håpet om en ny avling De rike kan bygge hus på landryggene, men se hvordan våre kyr og geiter lider, og hvordan våre hus ser ut” Bhadra: Fra midten av august til midten av september Veshalisene: Kvinner som plukker fisk med fingrene på den tørre tidevannssletten
  • 16. 16
  • 17. 17 Barneslaver på Dublar Char Kystvakten i Mongla har reddet 10 gutter mellom 12 og 16 år fra Alorkol på Dublar Char i Bengal- bukta, der fiskehandlere har holdt dem som slaver i tre måneder for å jobbe med fiske og fiskeforedling. De ble utlevert til politiet fredag morgen og sendt hjem om ettermiddagen med spesialtransport. Kystvakten dekket utgiftene for hjemreisen. I følge kystvakten ble guttene brakt til Dublar Char av en bahatdar* som hadde lovt dem lukrative jobber på øya. Da de kom fram, ble de tvunget til å utføre tunge jobber som fiske og foredling. Guttene hevder at de fikk halve dagsrasjoner av mat, at de ble torturert når de sa at de ikke klarte de tunge jobbene, og at de ikke fikk lønn. De hevdet også at vaktene hadde utnyttet dem seksuelt. Kystvakten har satt i gang en operasjon på Dublar Char for å avsløre flere slike tilfeller som utføres av fiskehandlerne på øya. Bahatdar: Organisert menneskehandler (Kilde: The Daily Star, 14. desember 2003) Flere hundre barn mellom fem og 15 år er tvunget til slavearbeid i fiskeindustrien som foregår på Dublar Char og andre steder i Sundarbans i vintermånedene. Barna blir lurt eller kidnappet av organiserte gjenger, kalt bahatdarer, og fraktet til Sundarbans. Bahatdarer begynner ”innsamlingen” av barn fire-fem måneder før fiskesesongen på Dublar Char starter. I Kutubdia og Banshkhali blir barna overlevert til båtmenn kalt majhier for om lag 1500 taka (180 kroner) per barn, og fraktet ut til Dublar Char og andre øyer for å jobbe med fiske og fiskeforedling for fiskehandlerne som styrer forretningene på øyene i vintermånedene. Barna gjør det meste av det fysiske arbeidet som utføres i forbindelse med vinterfisket. De bygger hus, sorterer fisk, rengjør garn og båter, lager mat, samler ved og transporterer fisk og utstyr. Det påstås at mange av barna utnyttes seksuelt av ”arbeidsgiverne” og arbeiderne som lever sammen med dem. Barna får så å si ikke noen lønn for arbeidet de utfører, og når fiskesesongen er over, holdes de fanget i landsbyer på Dublar Char eller andre isolerte steder i Sundarbans. I følge landsbybefolkningen får syke barn ikke noen form for behandling eller medisin, og når noen av barna dør, noe som ikke er uvanlig, blir likene enten kastet på havet eller begravd i skogen. Mohammad Shahidul Islam, nå 15 år, ble bortført fra Mongla for fem år siden og fraktet til Dublar Char. Faren, Mohammad Ishak, lette etter ham i lang tid uten hell. For en kort stund siden ble Shahidul funnet av en egen militær politienhet som bekjemper kriminalitet i Bangladesh, og brakt hjem. Han hadde i fem år desperat prøvd å rømme fra Dublar Char, men oppnådde ikke annet enn å bli torturert for forsøkene. I den samme operasjonen som frigjorde Shahidul, ble også 300 andre barn reddet fra slavearbeid på Dublar Char. Barna bar merker av tortur og ble funnet sterkt underernærte. (Kilde: The Daily Star, 15. desember 2002)Både voksne og barn sorterer fangst på Dublar Char.
  • 18. 18 Fiskebåten ”Kalpuna” Fiskebåten Kalpuna losser dagens fangst på Dublar Char. På 24 timer har mannskapet på 18 klart å fiske nesten to tonn. Mannskapet ombord, som er både hinduer og muslimer fra Chittagong-traktene, er ansatt for fire måneder under vinterfisket, og tjener 10 - 20 000 taka (1200-2400 kroner) i denne perioden. De drar vanligvis tre timer utover i Bengalbukta og Fiskebåten Kalpuna losser fangstenpå Dublar Char etter en tur i Bengal-bukta. Mangroverøtter i forgrunnen (luftrøtter fra Sundri-treet). fisker i ett strekk til de har fylt opp båten. Utenom fiskesesongen driver mannskapet ulike aktiviteter hjemme i Chittagong. Noen bøter fiskegarn, noen har egne småbåter og fisker i elver og kanaler, noen er jordarbeidere på andres land og noen kjører rickshaw (sykkeldrosje). Eieren av Kalpuna hjelper mannskapet med lån i perioden utenom fiskesesongen, når inntekten er lav og ustabil.
  • 19. 19 Kystfiskere på dypt vann Rundt ti millioner mennesker i Bangladesh er profesjonelle fiskere. De fleste, og stadig flere, bor langs kysten av Bengal-bukta. Egne fiskersamfunn har eksistert i kystområdene av Bengal så lenge kildene kan fortelle, og er i dag som tidligere organisert i små og tette landsbyer kalt paras. Opprinnelig var de aller fleste kystfiskerne hinduer, og fiskersamfunnene er fremdeles sterkt preget av hinduistisk kultur, selv om hinduene utgjør minoriteten i dag. Blant annet er samfunnene preget av et gammelt kastesystem, som forøvrig også preger de muslimske og buddhistiske fisker- samfunnene. Hindu- fiskerne har alltid tilhørt den laveste kasten, sudra, og fremdeles giftes jentene i disse samfunnene bort i tenårene, og kun til menn fra sin egen kaste. Fiskersamfun-nene ved kysten er forholdsvis isolerte enheter som ifølge de fleste definisjoner er marginal- iserte. Landsbyene ligger enten på statlig eid land (khas), eller på land som er leid av zamindarer (store landeiere) og hvor folk kun har lov å oppholde seg så lenge de er ”gode” leietakere. Utdanning er lite prioritert for barna i fiskerlandsbyene, da mange av fiskerne mener at det som læres på skolen har liten relevans for dem i hverdagen. I tillegg er skolegang et økonomisk spørsmål. Fiskerne har få alternative leveveier, både på grunn av mangel på utdannelse, tradisjon og sterk tilhørighet til sine egne samfunn. Fiskerne har heller ingen tilgang til formelle kredittinstitusjoner, og er fullstendig avhengige av private pengeutlånere. Fiskerne i landsbyene langs kysten kan deles inn i tre grupper: Småfiskere med egne umotoriserte båter, lønnede fiskere som jobber på større motoriserte og ofte havgående båter, og fiskebåtredere, eller bahaddarer (se boks på side 20) som eier de større motoriserte båtene og er de lønnede fiskernes arbeidsgivere. Fiskerne med tradisjonelle båter som fisker i elver og kanaler langs kysten, blir stadig færre fordi de utkonkurreres av de større og mer effektive båtene. Mange fra denne gruppen går derfor over til å bli lønnede fiskere på de motoriserte havgående båtene. Vinnerne i denne prosessen er fiskebåtrederne, som blir en stadig mektigere gruppe i fiskersamfunnene, og som gjennom dette også har fått en sterkere rolle som pengeutlånere. Bahaddarer organiserer fiskeflåter og mannskap som er ute på fiske i opptil 3 år av gangen. Som en del av avtalen med fiskerne, tar bahaddarer seg av fiskernes familier mens de er borte, ved å gi lån som betales tilbake gjennom arbeidet på havet. I tillegg er fiskerfamiliene avhengige av lån fra bahaddarer i perioden utenom den viktigste fiskesesongen fra september til februar. Vanlig praksis hvis en av mannskapet ombord i fiskebåtene dør mens de er ute på fiske, er at bahaddarene rapporterer fiskeren som ”savnet på havet”. Bahaddarene slipper dermed å gi noen form for kompensasjon og underhold til familiene som sitter igjen. Situasjonen for kystfiskerne har blitt stadig verre de siste årene. Flere fiskere fra elveslettene inne i landet har kommet til kysten, og konkurransen om fiskeplassene har i mange tilfeller resultert i vold. Samtidig påstår fiskerne at de i dag kun får 20 prosent av fangsten sammen-lignet med hva de fikk for 30 år siden, noe som også er bekreftet av statistiske under- søkelser. Årsakene til nedgangen i fisket er i hovedsak overfiske av mange og effektive trålere, kombinert med garn og trål med for liten maskevidde. I tillegg har yngelfangst blitt utbredt langs kysten, noe som går ut over tilveksten av voksen fisk. De største taperne har til nå vært de tradisjonelle småfiskerne, men også arbeiderne på de større havgående fiskebåtene merker at nettet er i ferd med å stramme seg for fiskerinæringen i Bengal som helhet.
  • 20. 20 Veien til fiskemarkedet Stranda på Koakata er berømt, i alle fall i Bangladesh, fordi man kan se både soloppgang og solnedgang fra samme sted. Her finner man også ett av Bengals mest aktive steder for fiskeforedling. Både småfiskere og større havfiskebåter kommer inn til stranda for å levere fangsten til oppkjøpere som foredler fisken og selger den videre til markedet. Fisk henger til tørk på hjeller langs hele stranda, og sprer en ganske særegen lukt når vinden står inn mot land. Dette har blitt en kime til konflikt mellom turistmyndigheter, som legger opp til at flere vil komme og se solen stå opp og gå ned, og fiske- foredlere og deres arbeidere, som gjerne vil beholde næringen på stedet. Mellommennene i fiskemarkedet Bahaddarer er det lokale navnet på fiskebåtredere som eier større motoriserte fiskebåter og som hyrer inn mannskap til disse. Rederne fungerer som lokale pengeutlånere, og låner normalt ut penger til fiskerne og deres familier i tider på året da inntektene er lavere enn i fiskesesongen. Fiskerne tilbakebetaler lånet i form av arbeidskraft og det de er med på å tjene inn under fisket. Bahaddarer bringer fisk og fiskeprodukter fra det lokale markedet til markeder på distriktsnivå. Dadandarer er pengeutlånere som tar tilbakebetaling i form av fangst, som de normalt betaler 50 prosent av markedspris for. Av og til tar de også imot kontanter, men da med en rente på opptil 100 prosent. Aratdarer er engroshandlere, og låner ut penger med samme betingelser som dadandarer. Mahajanere er regnet som rene pengeutlånere, men er også involvert i kjøp og salg av fangst, og kan dessuten låne ut penger på samme betingelser som dadandarer og aratdarer. Dadandarer, aratdarer og mahajanere er alle kjøpere av fisk fra lokale småfiskere, og av bahaddarer på distriktsnivå. De selger så fisken og fiskeproduktene videre Fiskeoppkjøper i Barisal. til nasjonale eller internasjonale markeder. I tillegg finnes en rekke andre fiskemeglere og spekulanter som deltar i markedet på ulike nivåer, og som tar ut større eller mindre fortjenester på veien fra fisker til forbruker. Turistmyndighetene i Bangladesh vil lokke flere til stranda i Koakata. I dag er det langt mellom turistene.
  • 21. 21 Shapla-skinnet soltørkes før det sendes videre til Chittagong og veskefabrikker i Sørøst-Asia. Første stopp på shapla-fiskens vei til middagsbord og veske-forhandlere er stranden i Koakata. Fiskeforedlerne som jobber på Koakata-stranda har avtaler med sine faste fiskere som sørger for en jevn tilgang av råstoff. Mohammad Delwar Hossain, en av oppkjøperne, sier at butikken går bedre nå enn for noen år siden på grunn av at det har blitt langt flere fiskere. Mohammad betaler fiskerne 32 taka (4 kroner) per kilo for hai og 30 taka for mindre fisk. Om vinteren er det flest havgående båter som leverer fisk, mens om sommeren er det nasjonalfisken hilsha fra elvene som dominerer leveransene. I vintersesongen kan Mohammad tjene rundt 50 000 taka (6000 kroner). Fisken som leveres til foredling kuttes først opp av barn og voksne arbeidere på stranda. En av de vanligste fiskene under vinterfisket er en rokkeliknende fisk kalt shapla. Arbeiderne på stranda forteller at alle delene av fisken brukes til et eller annet. Til og med innvollene blir spist av rakhain- folket (se side 34) som bor i en landsby like ved fiskemottaket. Fiskekjøttet strimles og henges til tørk, og skinnet flås av og brukes senere til produksjon av vesker og lignende. Småfisken som tas imot på stranda, saltes og tørkes hel. Haien kokes for å få ut haiolje til såpeproduksjon. Alle disse produktene selges så videre til oppkjøpere fra Chittagong som igjen eksporterer dem til utlandet.
  • 22. 22 Garnbøteren Manura Like utenfor mottaksområdet på Koakata sitter Manura og bøter garn i en liten klynge av leirhytter. Hun er i begynnelsen av trettiårene, er gift og har to små barn, en sønn og en liten datter. Manura jobber hele året med å bøte garn, mens mannen hennes er dagsarbeider på rismarkene i nærheten. De flyttet til stranda Manura tjener mer på å bøte garn ved Koakata strand enn hun gjorde ved å dyrke jord. ved Koakata for sytten år siden, da jordstykket de leide av en større landeier i Amtoli, en mil lengre inn i landet, gav for liten avkastning. Arbeidet i Amtoli var hardt og landeieren tok halvparten av avlingen som leie for jorda. I tillegg til å dyrke ris, tok mannen til Manura de jobbene som bød seg, som å grave ut jord til veier, diker og fiskedammer. Rundt tusen personer var i samme situasjon som Manura og familien på den tiden, og måtte flytte fra jordstykkene sine og ut til kysten hvor det var mer plass, bedre tilgang på fisk og muligheter for jobb. Da de flyttet tjente Manura og mannen til sammen rundt 60 taka dagen (7 kroner). I dag tjener Manura alene 100 taka (12 kroner) for å bøte et 65 meter langt garn. Hun makter i gjennomsnitt to garn dagen. Økningen i inntekt er likevel ikke den viktigste grunnen til at Manura og mannen trives bedre her ute ved kysten. I tillegg til arbeidet på rismarkene drar mannen ut klokka fire om morgenen for å fiske. På tre timer har han fisket en bastkurv med tangra- fisk som sønnen selger for 80 taka på fiskebasaren i Koakata. I tillegg har han med seg fersk fisk hjem til familien fem dager i uka. De eneste mat-utgiftene familien har, er til grønnsaker, krydder og av og til litt kjøtt når de synes de må ha avveksling fra all fisken.
  • 23. 23 Shima Shima er 12 år og jobber med å kutte opp fisk på fiskemottaket i Koakata sammen med moren Shananaz og faren Habibullah. For en dags arbeid på stranda får Shima 30 taka (4 kroner), mens foreldrene tjener 100 taka hver. I tillegg kjøper faren til Shima opp noe fisk som han tørker selv og selger videre. Sammen med foreldrene og tre søsken bor Shima i et enkelt hus i en husklynge 200 meter fra strandkanten hvor de jobber. Husene er nylig satt opp med støtte fra EU, og familien til Shima fikk ett av disse for et engangsbeløp på 2000 taka (350 kroner). De har det bra der, mye bedre enn i skuret de bodde i på samme sted tidligere, men de var opprinnelig lovt enda bedre fasiliteter enn de har i dag. Både vaskerommet og byggematerialene (mur og blikk) er langt dårligere enn det som ble lovt da folk fra styresmaktene tildelte husene for litt over et år siden. Ingen i området er i tvil om hva som har skjedd. De ansvarlige hos styresmaktene har i samarbeid med kontraktørene brukt billigere materialer og redusert standarden på blant annet vaskerommene for dermed å sitte igjen med litt penger for seg selv, en ikke helt uvanlig form for underslag verken i Bangladesh eller andre steder. Shima og foreldrene jobber hele vinterhalvåret på fiskemottaket. Om sommeren fisker de selv med garn langs stranda og ved utløpet av elvene i nærheten. På den tiden av året går hilshaen helt ut til kysten, og det er gode penger å tjene. I tillegg tar faren til Shima strøjobber for å spe på inntekten. Både Shima og søsknene, med unntak av lillesøsteren Hafiza, går på skole i syklonhuset som heldigvis ikke brukes for ofte til det det er bygd for: Tilflukt fra sykloner. Jenter slipper å betale for skolegangen, mens gutter må betale en mindre avgift. Shima trives veldig godt med livet på stranda i Koakata, og håper at verken utvikling av turisme eller andre planer for området tvinger henne og familien vekk derifra. Shima klargjør fisk til tørking på stativet i bakgrunnen. En av fiskeoppkjøperne følger med på arbeidet.
  • 24. 24 Med fisk som renter og avdrag Nazir er en av flere småfiskere som leverer fangsten til sin faste oppkjøper på fiskemarkedet i Barisal. Å fiske er en uforutsigbar aktivitet. Enkelte dager får han ingen fangst, mens andre dager kan han tjene opptil 500 taka (60 kroner). I gjennomsnitt har han en inntekt på rundt 200 taka dagen i vintersesongen, da han fisker de verdifulle kongerekene. Det aller meste av fangsten selger han til sin lokale oppkjøper, som på sin side gir Nazir lån i perioder med lite fangst og til kjøp av fiskeutstyr. Tilbakebetalingen skjer i form av reker og fisk, til en fast pris som ligger et godt stykke under det Nazir kunne fått om han solgte direkte til kunder på markedet. Nazir eier ikke noe jord, men har et bosted i landsbyen Kolar Doniar, 12 timers rotur fra markedet i Barisal. Der bor kona med datteren deres. På grunn av den lange reisen mellom landsbyen og Barisal, bor Nazir det meste av tiden i båten utenfor markedet i Barisal. Han reiser hjem til familien et par ganger i måneden. Av og til har han råd til å ta buss, som bare tar en og en halv time, men de fleste gangene ror han de tolv timene hjem.
  • 25. 25 Nazir i båten på elva utenfor Barisal. Han fisker med line, som vist på det lille bildet.
  • 26. 26 Sigøynerliv Ulike grupper sigøynere har levd i Bengal så langt man kan spore historien tilbake. I kystområdene dominerer sjø- og elvesigøynere som primært lever av fiske. Sigøynere er ikke knyttet til en spesiell religion, men sjø- og elvesigøynerne i Bangladesh er alle muslimer. Skillet mellom sjø- og elvesigøynere er vagt og kun basert på hvor langt ut mot kysten de holder til. Sardarens koner Mohammad Sobahan Sardar er leder for elvesigøynerne som lever rundt Barisal by. Han har tre koner. Den ene har flyttet, de to andre bor sammen med ham i to små båter. Sammen med sin første kone, Niru, har Mohammad tre sønner, og med den andre kona, Sree, har han to døtre og en sønn. Blant elvesigøynerne er det vanlig at mannen har flere koner. Spørsmålet vårt om det noen ganger er omvendt blir ikke uventet møtt med latter, men Niru kan faktisk komme på et eksempel. En av mennene som lever i havna reiste fra sin første kone for noen år siden. Da han ikke kom tilbake giftet kona seg på nytt. For en liten stund siden kom mannen tilbake og krevde ekteskapet opprettholdt. De lever nå sammen igjen, men den andre mannen er visstnok ikke helt ute av bildet. Avsløringen fører til en heftig diskusjon mellom Niru og Sree. Til tross for uenigheten virker Niru og Sree å være gode og nære venner. De synes allikevel ikke at det er helt optimalt å dele mann. De må innrømme at de krangler til stadighet, mest i forbindelse med at ungene sloss med hverandre, men også av og til på grunn av sjalusi. De to konene kjente hverandre før de ble gift med Mohammad. Niru var 15 år da hun ble gift. Hun er i dag 25 år, men ser som mange andre elvesigøynere eldre ut enn hun er. På spørsmål om hvorfor de fleste mennene har flere koner, svarer de at det vanligste er at mennene blir forelsket på nytt, at kvinnene behøver penger og underhold, eller at de rett og slett har behov for “selskap”. Elvesigøynerne lever generelt lengre inn på deltaet og fisker i elver, mens sjøsigøynerne fisker i elveutløpene langs kysten og rundt Sundarbans. De fleste sjø- og elvesigøynerne i Bengal bor i fiskebåtene de eier, og lever sammen i egne samfunn bestående av 50-100 båter. En annen gruppe sigøynere som holder til i Ben- gal er omreisende slangetemmere. Denne gruppen
  • 27. 27 livnærer seg av å fange slanger som de bruker i forestillinger rundt om i landet, som et omreisende sirkus. I tillegg tar de ulike jobber på ferden gjennom landet, og mange skaffer seg ekstrainntekt ved å fremstille og selge tradisjonell urtemedisin. Sigøynerne lever på mange måter på siden av samfunnet i Bengal. De har en særegen kultur og et eget språk der mange av ordene er forskjellig fra bengali, og lever og reiser rundt i isolerte grupper. Få sigøynerbarn går på skole, hovedsaklig fordi mange er omreisende, og at familiene har dårlig økonomi. Den omflakkende tilværelsen gjør også at sigøynerne har dårligere tilgang til helsevesen og andre sosiale tjenester enn resten av befolkningen. Mangel på utdannelse og et sterkt kulturelt samhold gjør at få sigøynere ser andre levemåter som en mulighet, selv om de klart ser begrensninger i det livet de fleste lever i dag. Sardarens (sjefens) koner Niru og Sree med hver sin sønn.
  • 28. 28 Amela frakter mennesker og varer mens hun passer de to barna sine. Å ro mens du ammer Amela Begum tar oss med en tur ut på elva sammen med sønnen som ble født ombord i båten kort tid tilbake. Hun og mannen bor i en av de små båtene ved elvesigøynernes tilholdssted utenfor Balu Char i Barisal. Amela og mannen har ingen familie, så Amela må ha med sønnen både når hun er ute og fisker eller har andre ærender med båten. Den særegne teknikken sigøynerkvinnene har når de ror med den ene foten er tydeligvis utviklet for at de kan ha to frie hender til både å kunne amme og til å sysle med andre nødvendige gjøremål.
  • 29. 29 Reisende i slanger Sardar Akkel Ali er leder for 40 omreisende slangetemmere som har gjort et stopp utenfor Barisal by. Han forteller at de har om lag 100 slanger som de bruker i show. Inntekten fra disse showene varierer sterkt, fra ingenting til 200 taka (24 kroner). Slangene fanger de selv i regnperioden. Av og til selger de slanger til kinesere i Dhaka for å tjene litt ekstra. For en kobra kan de få opptil 5000 taka. Sardar Akkel påstår at de ikke tapper giften fra kobraslangen, med unntak av når de blir tilbudt penger for giften. Selv har Akri blitt bitt fem ganger, men han kurerte seg selv ved å suge ut giften. De fleste som blir bitt, snører bittstedet sammen med en snor og drar til sykehuset. Gruppen med slangetemmere kommer opprinnelig fra Dhaka, men reiser rundt i Bangladesh hele året. Til å forflytte seg selv og vognene de har med, leier de elvebåter, og de oppholder seg kun en uke eller to på samme sted før de drar videre. Akkel Alis kone Bibi og deres yngste barnebarn Popi leker med en kobra.
  • 30. 30 Til tross for sterke minner fra ødeleggende sykloner, er det solskinnsdagene som dominerer på Kawar Char, ytterst mot Bengal-bukta.
  • 31. 31 Lykken er et stykke jord For 15-20 år siden fikk landløse leilendings- familier rundt Koakata tilbud fra staten om et eget jordstykke ved kysten, i et område kalt Kawar Char. Mot selv å rydde skogen som den gang dekket hele området, fikk de tildelt en halv hektar land, som de betalte staten 67 taka (i dag 8 kroner) for. I fint vær kan landskapet på Kawar Char minne om et dansk ferieparadis med lange strender og små sanddyner som beskytter den dyrkbare marka bakenfor. Kanskje ikke tilfeldig at danskenes offentlige bistandsorganisasjon Danida har vært spesielt aktiv her. Med beliggenhet helt ut mot Bengal-bukta er imidlertid Kawar Char svært utsatt for sykloner og flodbølgene som følger disse. Moghbul Hossain (75), en av landeierne på Kawar, kan fortelle at det ikke har vært alvorlige flodbølger de siste årene, men at den siste store syklonen i 1991 medførte store ødeleggelser på Kawar Char og i områdene rundt. Flodbølgen som fulgte syklonen gikk 15 kilometer inn i landet. Moghbul mistet moren, sønnen sin og en av brødrene. Tårene presser på når han tenker tilbake på dette. En annen av beboerne, Samsul Huq Kasi, mistet syv av sine ti søsken i samme syklon. De fleste av dem som døde den gangen var kvinner og små barn. Moghbul mener at dårlige svømmeferdigheter og kvinnenes sarier (stort tøystykke som surres rundt kroppen) hadde noe av skylden. Selv om 70 ganger 70 meter jordbruksland ikke er så mye, er alle vi snakker med på Kawar Char fornøyde med tilværelsen. De fleste er enige om at litt mer land ikke hadde vært å forakte, men i forhold til leilendingstilværelsen er dette alt de ønsker seg. De peker spesielt på frisk luft, flotte soloppganger og solnedganger, tilgang på gratis fiske fra stranda, og det lille jordstykket som gir både ris og grønnsaker til eget forbruk i tillegg til litt overskudd for salg. I tillegg får de gratis ved fra skogen i nærheten, og kumøkk som bøndene i området lar dem få, blir tørket til brensel og brukt som gjødsel. Befolkningen på Kawar Char har gravd en åpen brønn som gir drikkevann til hele landsbyen. De dyrker ris, vannmelon og ulike grønnsaker, men siden de bare bruker regnvann til irrigasjon, kan de sjelden dyrke noe i tørkeperioden. Rishalmen som er igjen etter tresking, benytter de som brensel om vinteren. Selv om det er mer land å ta av på Kawar Char og i området rundt, er det i dag ingen som får tildelt nytt land. På stranda utenfor Gangamati-skogen, som er nærmeste nabo, har fiskere satt opp en klynge enkle hytter. Området er ekspropriert av den statlige turistorganisasjonen Parjatan, som har planer om både økoturisme og flyplass her. Fiskerne som bruker stranda som base når de flytter ut hit i vintersesongen. Resten av året jobber de som landarbeidere et stykke inn fra kysten hvor de har sine faste bopeler. Dårligere tider for landarbeidere, kombinert med gode priser på fisk, har ført til at de har tatt opp lån fra en mahajan for å kjøpe båter og det utstyret de behøver. Samsul (foran) og Moghbul (til høyre) trives godt på Kawar Char med et halvt hektar land, frisk luft og tilgang til fersk fisk.
  • 32. 32 Kriminelle leieinnkrevere Under Ershad-regimet for 16 år siden fikk familien Hossain tildelt 20 mål statseid land på en sedimentøy i Mehgna-deltaet. Det samme fikk om lag 100 andre familier, som i dag livnærer seg som småbønder og fiskere på øya. Selv om øya er såpass avsidesliggende at ingen av barna der går på skole, plages familien Hossain og de andre familiene av kriminelle bander som forlanger leie for jorda de har fått tildelt. Normalt dukker disse bandene opp en gang i året og forlanger leie for hele året. Alle familiene vet at bandene er i stand til å gjennomføre alle truslene de kommer med, og punger ut med det som kreves for å få fred et år til. Livet hos familien Hossain på det nye tildelte landet er fredelig så lenge kriminelle ikke kommer og krever leie. Landløse fiskere preger ennå den idylliske stranda utenfor Gangamati-skogen. Om noen år er det kanskje øko-turistene som tar over?
  • 33. 33 Yngel og kongereker I 1985 mottok Bangladesh et lån fra Verdensbanken på ca 210 millioner kroner for utvikling av rekeoppdrettsnæringen. Fangsten av ville reker, som var dominerende i Bengal tidligere, ble for kostbar og lite konkurransedyktig i forhold til oppdrett av reker i blant annet Sørøst-Asia. I dag er 140 000 hektar av kystområdene i Bangladesh brukt til rekeoppdrett. Dette tilsvarer 13 prosent av alt land som brukes til oppdrett av reker på verdensbasis. Oppdrettsnæringen gir hvert år Bangladesh millioner av dollar i valutainntekter. Rekeoppdrett krever 7-8 måneder med stagnerende brakkvann, og deltaområdene ved kysten i Bengal er som skapt til formålet. I og rundt mangroveskogen Sundarbans finnes i utgangspunktet verdens største naturlige produksjon av reker. Oppdrettsnæringen har imidlertid ikke bare vært positiv for befolkningen i kystområdene. Store landområder har blitt kjøpt opp av forretningsmenn fra ulike deler av landet, i mange tilfeller i samarbeid med utenlandske investorer. Innflytelsesrike oppdrettere har også tatt over statlig eid land som tidligere var tilgjengelig for lokalbefolkningen. Både tidligere fellesområder, jordbruksland og fiskedammer har blitt fylt med saltvann for å drive oppdrett. Da oppdrettsnæringen i Bengal startet opp, ble også store arealer mangroveskog hogd ned for å gi plass til rekepoldere. Når disse områdene fylles med saltvann, endres den økologiske balansen i lang tid framover. Jordsmonnet i tidligere risdyrkingsområder har blitt for salt til å kunne benyttes til risdyrking i tiår framover, selv om rekeoppdrettet skulle opphøre i dag. Et like stort problem for lokalbefolkningen som tapet av store landarealer og ressurser, er at rekeoppdrett krever minimalt med arbeidskraft i forhold til jordbruket som ble drevet tidligere. Landløse og andre fattige som tidligere var avhengige av økologiske fellesressurser og arbeid på rismarkene, sitter i dag igjen som de store taperne i forbindelse med rekeindustrien i kystområdene. Den lille arbeidskraften som behøves i oppdrettsnæringen blir i tillegg normalt bragt inn utenifra av oppdretterne. En alternativ levevei for landløse og andre fattige grupper, har blitt å fange yngel til oppdrettsnæringen. Langs hele kysten i Bengal møter man mennesker som sleper et håvlignenede redskap etter seg langs elvekanaler og strandkanter. Flertallet av disse er kvinner og barn fra fattige husholdninger. Bak yngelsamlernes aktivitet står det mektige pengeutlånere som finansierer aktivitetene og som kjøper opp fangsten til avtalte priser for å selge den videre til oppdrettsnæringen. Fangst av yngel er vanskelig å regulere, samtidig som inntekten er sårt tiltrengt for mange. Dette fører blant annet til at det fanges så mye at det er en trussel for den naturlige tilveksten av reker. Yngelfangst på dagens nivå er svært kortsiktig med tanke på fremtidige ressurser. I tillegg fører den til at enda mer makt og rikdom kommer på færre hender ved at den tidligere fellesressursen rekeyngel, overføres fra økosystemer alle har tilgang på til lukkede systemer kontrollert av noen få.
  • 34. 34 Buddhister i fremmed terreng I områdene mellom Koakata og Pathuakali bor det rundt 2000 buddhister, bedre kjent som rakhain-folket. Denne folkegruppen har sitt eget språk, lever i egne landsbyer med en særegen arkitektur, spiser svinekjøtt og brygger sin egen alkoholholdige drikk. Kort sagt er det en gruppe mennesker med lite til felles med sine muslimske omgivelser. Rakhain-folket er blant de fattigste i området. Over halvparten av dem er landløse, og bare et fåtall eier jordbruksland av betydning. En del landløse rakhainere er fiskere, mens de fleste er dagsarbeidere som tar de jobbene som byr seg. Lungiene, et skjørtlignende klede som brukes både av kvinner og menn, veves av rakhain- kvinnene på tradisjonelle vever, og er svært populære. De gir en god ekstrainntekt til mange familier, det samme gjør den alkoholholdige drikken ”duchua” som rakhain-folket har egen tillatelse til å brygge. I tillegg jakter mange av de landløse på villsvin og fugl med feller og våpen. For et villsvin får de om lag 3000 taka (360 kroner) av mahajanere som organiserer jakten og selger kjøttet videre til kunder i de større byene. Rakhain-folket er opprinnelig flyktninger fra Arakan-provinsen i Burma. De første drev i land i Koakata i 1784, etter å ha flyktet med båter fra de burmesiske okkupantene i Arakan. Tilsammen slo rundt 50 000 rakhainere seg ned i Koakata-området på slutten av 1700-tallet. Rakhain-folket ble sett på som gode landryddere og ble brukt av britene i Bengal til å rydde jungel i kystområdene. Som mottytelse lot britene rakhainerne få bosette seg i områdene de ryddet rundt Koakata. Ulik kultur og levemåte gjorde imidlertid rakhain-folket upopulære blant sine muslimske og hinduistiske naboer. Presset fra disse ble etterhvert så stort at britene lagde egne lover som både gav rakhain-folket klare landrettigheter og beskyttelse. Beskyttelsen og landrettighetene rakhain-folket og andre buddhistiske grupper fikk av britene, forsvant imidlertid raskt etter at britene trakk seg ut av India og Bengal i 1947. Ny landregistrering og nye eiendomsskatter ble innført og mye land rundt Koakata ble tildelt muslimer som kom til Øst-Pakistan etter delingen av India. I forbindelse med nyregistreringen av land, måtte rakhainerne rundt Koakata dra til nærmeste provinshovedstad, Patuhakali, der de opplevde å bli diskriminert blant annet ved å bli nektet hotellrom og mat på restauranter. Betydelige deler av deres tidligere jordbruksområder ble også overtatt med makt av nyinnflyttere. Diskrimineringen og presset på rakhain-folket rundt Koakata pågår enda i dag. Mange opplever at fremmede en dag har startet å dyrke jorda de eier, eller at avlingen er stjålet. Av de opprinnelig 50 000 Rakhainene som levde rundt Koakata er det i dag knappe 2000 igjen, mye på grunn av diskriminering og press. De aller fleste har dratt tilbake til Burma etter 1947. Om forholdene var vanskelige etter at britene dro fra området, ble de ikke noe enklere i forbindelse med opprettelsen av staten Bangladesh i 1971. Opptøyene i forkant av frigjøringen gikk hardt ut over minoritetsgrupper generelt, og tiden etterpå har vært preget av et økende press fra en stadig voksende muslimsk befolkning, i de siste årene også med innslag av religiøs fundamentalisme. Mange av de gjenværende rakhainene rundt Koakata vurderer å flytte tilbake til Burma, hvor de fleste av dem har slektninger og sterke kulturelle bånd. De tradisjonelle burmesiske lungiene veves for hånd av rakhain-kvinnene. De er svært ettertraktet, også blant de muslimske bangladesherne.
  • 35. 35 Begravelse av en munk For to måneder siden, i begynnelsen av november, døde en av de eldste og mest tilbedte buddhistmunkene i Bangladesh, Uchona Moathero, 76 år gammel. Moathero var buddhistenes leder i det sørlige Bangladesh, Uchona Moathero flyttes fra den provisoriske kista han har ligget i til en mer staselig kiste av (litt for) mange medhjelpere. I forgrunnen spiller et tradisjonelt rakhain- orkester. som inkluderer områdene rundt Koakata hvor rakhain-folket fra Burma opprinnelig slo seg ned for over 200 år siden. Moathero begraves på tradisjonelt vis for en munk med hans status, en seremoni som kan gå over flere måneder alt etter når på året dødsfallet inntreffer. I to måneder har Moathero ligget inntyllet i 50 kilo tobakksblader og rishalm som er trukket inn med oljer. Slik har han ligget til i dag, da et råd av munker, og de fleste av hans tilbedere både fra Bangladesh og fra utlandet, har kommet sammen for å bestemme den videre prosessen og datoen for bisettelsen. Han flyttes over til en mer staselig kiste enn den provisoriske av bambus og plast som han har ligget i til nå. Bisettelsen skal skje etter at risen er tatt inn om våren. Kisten blir da plassert ute på rismarken og en brennende rakett skytes inn i skrinet hvor den avdøde ligger, en ganske spektakulær form for kremasjon, blir det sagt.
  • 36. 36 Tengagiri Char Tengagiri Char er ei flat, mangrovedekt øy mellom Koakata og dagens Sundarbans. Rakhain-folket var de første som bosatte seg her på slutten av 1700-tallet, men øya ble i motsetning til områdene lengre øst aldri ryddet for skog. I dag er rakhain-folket borte fra Tengagiri, og øya regnes som en del av Sundarbans skogreservat. Til tross for at Tengagiri er beskyttet som reservat, er det et stort press på både skogen og andre ressurser fra den tette befolkningen rundt. Rakhainere jakter villsvin og fugl, og mange drar inn i skogen for å sanke ved. Om vintrene kommer om lag 1000 fiskere ut til strendene ved Tengagiri. Dette er stort sett fiskere fra litt lengre inn i landet, som bruker øya som base for sine aktiviteter fra november til april, da det er lite fisk i elvene der de holder til. Like ved siden av Tengagiri Char har det dukket opp en ny char hvor 8-10 000 fiskere, foredlere og handelsmenn har slått seg til ro. På selve Tengagiri behøves tillatelse fra skogvesenet for å drive vinterfiske, men på den nye øya er det ingen restriksjoner. Et problem er at alle disse menneskene trenger byggematerialer og ved, og legger et enormt press på den vernede skogen et steinkast unna. Tilflytterne til den nye øya er folk fra steder såpass langt unna som Satkhira, Khulna og Bagerhat. De aller fleste mangler kapital og har tatt opp lån fra mahajanere for å finansiere aktivitetene sine. Priyanath kommer fra Satkhira. Sammen med fire andre fiskere tok han opp et lån på 80 000 taka (9 600 kroner) fra en mahajan før han kom hit. ”Vi gir en fast andel av fangsten til vår mahajan”, forteller Priyanath, ”og på slutten av året sitter vi sammen med han og gjør opp status på lånet. Vi føler oss lurt hver gang. Pengeutlånerne gir oss veldig dårlig pris for fisken, og det gjør at tilbakebetalingen av lånet går veldig tregt”. Sahahjhan Mia, en av de andre fiskerne på Tengagiri, tviler på om han noen gang blir kvitt gjelden han har til sin mahajan. En kald vinternatt ble han overfalt av pirater mens han lå og fisket. Piratene bandt ham og dem han fisket sammen med og kastet dem ut i det iskalde vannet. Han drev i land etter å ha ligget i vannet i timevis, men båten hans var forsvunnet. Han måtte ta opp mer lån for å erstatte båten og alt utstyret. Sahjhahan fisker fremdeles, men det meste av fangsten går til å betjene det store lånet. ”Piratene har knust mine drømmer”, sukker han. (Kilde: Rahman et.al. 2001) Hyttene på Tengagiri Char brukes kun av fiskere i vintersesongen.
  • 37. 37 Selv om de ytterste delene av Bengal-deltaet er befolket av en rekke ulike grupper som utnytter ressursene på ulike måter, finnes det flere klare fellestrekk i deres livssitusjonen som indikerer noen generelle utviklingstrekk i området. På deltaet blir i dag flere og flere mennesker fattige, og de allerede fattige blir stadig ytterligere svekket. Årsakene til denne negative utviklingen er mange og sammensatte. Vi har forklart hvordan mennesker kan bli utsatt for økonomisk, politisk, sosio- kulturell og økologisk marginalisering, og historiene i denne boken har vist at disse faktorene ofte henger nøye sammen. Vi har også sett på betydningen av økologiske fellesressurser for de fattige menneskene på landsbygda i Bengal, og vist at spesielt tilgang til fisk har dekket mange primære behov for disse. Ved å være selvforsynt med fisk, samt å ha direkte tilgang til markedet, trenger man ikke i like stor grad lån til å dekke økonomiske underskudd eller større utgifter, og man unngår å bli avhengige av lånehaier som vet å ta seg saftig betalt for tjenestene sine. Historiene i rapporten peker også på skjeve sosiale maktstrukturer som et alvorlig problem for en mer rettferdig fordeling av goder, og på manglende kapital og utdannelse som et hinder for å kunne bryte ut av fattigdomsspiralen. Nettopp på grunn av manglende oppspart kapital må langsiktige investeringer, som mer utdannelse eller avanserte fiskeredskaper, ofres for å dekke daglige behov. I sterk kontrast til de mange som blir sugd inn i fattigdomsspiralen, står de som er i stand til å sette i gang en velstandsspiral med utgangspunkt i et økonomisk overskudd som gjør dem i stand til å investere. Mange av disse, for eksempel fiskebåtrederne fra Chittagong, skaffer seg større inntekter gjennom å gi lån til de fattige med skyhøye renter. Det skjeve forholdet mellom småfiskere og fiskebåtredere forsterkes ved at den motoriserte fiskeflåten har utkonkurrert de tradisjonelle kystfiskerne og dermed gjort dem enda mer avhengige av betalt jobb og kreditt. Utvikling for hvem? Paradoksalt nok har mange bistandsprosjekter og andre utviklingsprosjekter ført til økt marginalisering, både i Bengal og andre steder. Utvikling er et relativt begrep, og kan måles på ulike måter. I forhold til utnyttelse av naturressurser kan man se på utvikling i to dimensjoner: 1) Den totale økningen av produksjonen eller verdien av en naturressurs, og 2) fordelingen av produktet eller verdien av ressursen mellom medlemmene i samfunnet. Mange utviklingsprosjekter fokuserer hovedsaklig på den første dimensjonen, mens de tar for lite hensyn til den andre. Det finnes utallige eksempler på utviklings- prosjekter som har vært myntet på fattigdoms- bekjempelse, men som kun har vært utformet for å øke effektiviteten og den økonomiske veksten i forbindelse med en næring. Ser man for eksempel på de enkle, tradisjonelle båtene som fisker ved kysten i Bengal-bukta, kan det ”utenifra” synes fornuftig å effektivisere fiskeriene ved å tilby mer moderne teknologi og større båter. Selv om den totale fangsten trolig ville øke, ville det sannsynligvis føre til at de som hadde kapital og kunnskap til å ta i bruk den nye teknologien ville tjene på prosjektet, mens de som drev fiske med tradisjonelt utstyr vil bli utkonkurrert og dermed miste ressursgrunnlaget. I tillegg fører mangel på effektivt lovverk og reguleringer til en overbeskatning av fiskeressursene som helhet. Generelt vil tiltak som kun går ut på å skape generell vekst føre til at utbyttet fordeles i henhold til hvordan ressursene i et land eller område er fordelt i utgangspunktet. Er fordelingen skjev vil gapet sannsynligvis øke dersom man ikke har god innsikt i fordelingsmekanismene i samfunnet, mekanismer som ofte er komplekse og godt skjulte. Utvikling og marginalisering
  • 38. 38 Illusjon og virkelighet Selv om det finnes utviklingsprosjekter som i utgangspunktet er ment å ta hensyn til sosial fordeling, er de dessverre ofte basert på forutinntatte antagelser. Et prosjekt som har vist seg suksessfullt et sted kan få helt andre følger dersom det prøves i en annen kontekst. Faktorer som ytringsfrihet, et veldefinert og velfungerende lovverk, rettbeskyttelse, et jevnt godt opplysningsnivå, individuell selvbestemmelse og regulert økonomisk aktivitet, er dessverre unntaket framfor regelen i mange utviklingsland - spesielt for de svakeste gruppene. Selv i land vi regner som demokratier er den politiske maktstrukturen ofte en sammenblanding av demokrati etter vestlig modell og tradisjonelle systemer der det er gruppen og ikke individet eller statsfelles- skapet som står i sentrum. Det har i denne rapporten blitt vist hvordan et samfunnssystem basert på kjeder av avhengighetsforhold står sentralt i Bengal. På grunn av disse lenkene kan de som står i gjeld blant annet ”overtales” til å stemme det som kreditoren mener er best. Innflytelsesrike mennesker, ofte selv involvert i politikk, har slik i praksis hundrevis av stemmer å benytte i et valg, mens de som står i gjeld til dem ikke har noen stemme. Sammenblandingen av tradisjonelle maktstrukturer og moderne demokratiske systemer gjør det ofte vanskelig å forstå fordelingsmekanismene i et bestemt samfunn, men det er et godt utgangspunkt bare å være klar over at slike forhold kan eksistere. Et annet klassisk eksempel på hvordan utviklings- prosjekter styres av forutinntatthet, er starten på tidenes største utviklingsprosjekt i Bangladesh: Flood Action Plan (nå kalt National Water Management Plan). Kona til den tidligere franske presidenten, Francois Mitterand, var på besøk i Dhaka under flomperioden i 1988. I likhet med året før var den årlige flommen ekstra kraftig dette året, og vannet kom for første gang helt inn til ambassadestrøket der fru Mitterand holdt til. Kort tid etter hennes retur til Paris la de franske styresmaktene på bordet en plan for å bekjempe flommen i Bangladesh en gang for alle. Planen gikk ut på å bygge diker og voller langs de største elvene og på de flomutsatte elveslettene i hele landet for å hindre flommen i å bre seg utover jordbruksland og å ødelegge infrastruktur. Flom har riktignok ført til mange ødeleggelser i Bangladesh, men det er flodbølgene fra syklonene i Bengalbukta, og ikke den årlige elveflommen, som har forårsaket de fleste tapene av menneskeliv. Den normale elveflommen har derimot lagt grunnlaget for det rike jordbruket og fiskeriene i Bangladesh, ved blant annet å skaffe til veie fruktbart slam og rikelig med vann. Ved å beskytte rismarkene mot flom kan man utvikle et moderne og mer effektivt jordbruk. For å omstille jordbruket må man imidlertid ha kapital å investere i nødvendige innsatsfaktorer som hurtigvoksende rissorter, kunstgjødsel, plantevernmidler og bruk av grunnvann til irrigasjon. Ressurser som tidligere var gratis har gjennom prosjekter som foreslått i Flood Action Plan, blitt kommersialiserte, samtidig som de rike fiskeressursene har blitt sterkt redusert. Flood Action Plan har senere blitt justert på grunn av sterk kritikk og på grunn av negative erfaringer med lignende prosjekter i Bangladesh, som har vist at småbønder, landløse og fiskere blir ytterligere svekket. Utvikling uten marginalisering? Det er naturlig å spørre seg hvordan man kan skape utvikling uten å utsette noen mennesker for marginalisering. Fokus og kunnskap om forholdene som bestemmer fordeling av goder i et samfunn er allerede nevnt som grunnleggende. Dette innebærer god innsikt i uformelle maktstrukturer og i uformell økonomisk aktivitet, en betydelig faktor som er lite reflektert i offisiell økonomisk og annen statistikk. I utviklingsprosjekter som går ut på å skape generell vekst uten tanke på noen spesielle sosiale målgrupper, er det viktig på forhånd å undersøke de sannsynlige, fordelingsmessige konsekvensene så man kan inkludere tiltak som forebygger eventuell marginalisering. Fokus på å avdekke mekanismer som er beskrevet i denne rapporten bør stå sentralt i dette arbeidet. Den kanskje viktigste utfordringen for bistands- og utviklingsarbeid, er å jobbe for at det samfunnsmessige grunnlaget for marginalisering reduseres, som blant annet å hindre at mennesker må opprette avhengighetsforhold til uformelle kreditorer for å dekke nødvendige utgifter og økonomiske underskudd. Foruten å bli sikret basisbehov må de fattigste gis muligheter til å styrke sin fremtidige deltakelse i næringsliv, politikk og andre samfunnsfora. Opplysning og utdannelse bør, kanskje ikke overraskende, stå sentralt i dette arbeidet. Samtidig bør det jobbes for å utvikle, og ikke minst håndheve, rettighetene til de svakeste gruppene i samfunnet. I tillegg bør prosjekter rettet direkte mot de svakeste gruppene være prioritert. For å lykkes med dette er det viktig å kartlegge de ulike gruppene av marginaliserte mennesker samt å foreta undersøkelser av disse gruppenes behov separat, da behovene kan variere sterkt.
  • 39. 39 Bibliografi Bertocci P. J, 1987: Notes Toward an Ethnosociology of the Bengal Sundarbans, Sundarbans Workshop, 20-21 november, Washington, D.C. Upublisert artikkel. The Daily Star, 2002: A roving correspondent, Dhaka 15.12.2002. The Daily Star, 2003: Coastguard rescues 10 boys from Dublar Char, Dhaka 14.12.2003. ECOFILE, Vol. IV No. 4 January-March 2001: The Sundarbans: a dismal picture, Shamunnay, Dhaka. Mitra M., 2000: The Sundarbans: A Riparian Commons in Search of Management. Artikkel presentert på “Constituting the Commons: Crafting Sustainable Commons in the New Millennium”, the Eighth Conference of the International Association for the Study of Common Property, Bloomington, Indiana, USA, 31. mai-4. juni. Rahman A., Asharaf Ali M. og Chowdury F., 2001: People’s report on Bangladesh Environment 2001, University Press Ltd og Unnayan Shamannay, Dhaka. Shafiqur Rhaman M. Md., Chowdhury F., Giasuddin Khan Md., Dastidar R. og Sengupta P., 1997: Report on Participatory Rural Appraisal in two coastal fishing villages, Studie av Unnayan Shamunnay og CODEC på oppdrag fra FAO, Dhaka.
  • 40. 40 Denne rapporten er utarbeidet for FIVAS (Foreningen for Internasjonale Vann- og Skogstudier) av Svein Erik Stave (tekst) og Ann-Elin Wang (foto). FIVAS er en frivillig organisasjon som jobber for å fremme en vannforvaltning i Sør uten negative konsekvenser for mennesker og miljø. Organisasjonen følger særlig med på vannkraftutbygginger der norske interesser er involvert. Svein Erik Stave er geograf med spesielt god kjennskap til Bangladesh og Sør-Asia. Han er tidligere medarbeider og styreleder i FIVAS, og jobber nå som koordinator for Kirkens Nødhjelps vannprogram i Afghanistan. Ann-Elin Wang (aewnepal@hotmail.com) er frilansfotograf med utdannelse fra Paris. Hun bodde og arbeidet i Paris igjennom hele 90-tallet. De siste fire årene har hun jobbet frilans med reportasje- og portrettfotografering for ulike magasiner, aviser, forlag, fagblad og bistandsorganisasjoner, og har vært med på en rekke reportasjereiser i Europa, Asia og Afrika. Wang er fast fotograf i filosofimagasinet Flux. Rapporten er utgitt med støtte fra Utenriksdepartementet.