2. Museum i fengsel 2012-14, Torhild Skåtun
Munchmuseet
Telemuseet
Teknisk museum
Vil deltagelse i prosjektet bidra til å øke
museenes sosiale bevissthet og øke
kvalifikasjonene til å berøre og engasjere
mennesker?
3. Museum i fengsel 2012-14, Torhild Skåtun
Grafikkverksted – Radioverket – Astroamfi
Programmene ble utprøvd på tre
avdelinger, A Botsen, B Bayern og
Bredtveit ved Oslo fengsel, alle
høysikringsavdelinger med høye murer
og låste dører.
11. Museum i fengsel 2012-14, Torhild Skåtun
«Du ser ikke publikum på samme måte i
Astroamfi... nå var det flere rundt bordet og noen
tett. De kunne se hva jeg gjorde og hvilken knapp
jeg trykket på»
«... for eksempel, skal innsatte til tannlege, frisør
eller advokat, og det kan skje at den røde lampen
lyser og forårsake forsinkelse.»
13. Museum i fengsel 2012-14, Torhild Skåtun
«Nye arenaer, nye målgrupper, gir et pust av frisk
luft, annerledes enn skoleklasser og
helgepublikummet, ut av komfortsonen»
«Jeg håper at de innsatte vil lære noe nytt, og få
en følelse av ikke å være glemt av samfunnet.»
”Ønsker å bli inspirert til å ta mer sosialt ansvar,
og inspirert til å se nye muligheter.”
14. Museum i fengsel 2012-14, Torhild Skåtun
«... for eksempel, skal innsatte til tannlege, frisør eller advokat, og det kan skje at den røde lampen lyser og forårsake forsinkelse«... for eksempel, skal innsatte til tannlege, frisør eller advokat, og det kan skje at den røde lampen lyser og forårsake forsinkelse
«Hvis vi ikke hadde blitt invitert til å delta i
prosjektet, hadde vi ikke søkt midler hos
Kulturrådet.... Ja, en er avhengige av initiativ fra
utsiden.»
Editor's Notes
Museum i fengselsprosjeket - initiert og finansielt støttet av kulturrådet med forankring i Stortingsmelding om Kultur, inkludering og deltageles som kom i 2012
- Med en tanke om at deltagelse i kulturlivet styrker demokratiet på individ- og gruppenivå - det er ennå mange grupper i samfunnet som har lav deltagelse på kulturarenaer i det offentlige rom som museer representerer
- Fortelle litt om samarbeidspartnere i Oslo fengsel og kort om hvordan jeg brukte dette prosjektet som materiale for en masteroppgave,
Og - Avslutningsvis oppsummerer jeg med å dele noen tanker om selve opplevelsen med tilpassingen og hvordan museenes kunstnere, pedagoger og teknikere reflekterer omkring museets samfunnsrolle.
Oppgaven ble levert School of Museum Studies ved University of Leicester våren 2014
Jeg lurte på: Sitat fra slide:
De deltagende museene var Munch, Tele- og Teknisk museum som tilpasset henholdsvis Grafikkverkted, Radioverket og Astroamfi.
Til å utviklet spørreskjema og intervjuer samt analysere materialet brukte jeg Generic Learning Outcome - en metode for å øke forståelsen for opplevelses- og læringsutbytte på et museum, her er den brukt som rammeverkt til å se nærmere på museumskolleger refleksjoner og tanker.
Det ville blitt for komplisert å fokusere på de innsatte mht til tillatelser og at de selv om de sitter i fengsel ikke alltid er lett å nå noen uker etter aktivitetene var gjennomført, overført eller sluppet fri.
Se nærerme på hvordan tre museer prøvde ut og tilpasset sine læringstilbud for innsatte i Oslo kretsfengsel – tre høysikringsavdelinger, to for menn og ett kvinnefengsel
Munchmuseet har med utgangspunkt i sine samlinger tilbudt grafikkverksted til alle 4.klassinger i Oslo over en årrekke
Astroamfi er en del av Teknisk museums ordinære skoleprogram og Radioverket har vært drevet av Telemuseet i en tiårsperiode.
Vi samarbeidet med Grønland Voksenopplæring og GVO
Hvis oppgave er å gi innsatte skolegang og de server alle som er tatt opp ved skolen noe man må søke om.
De innsatte vi møtte som fulgte fengselsskolens undervisning, var med få unntak i aldersgruppen 18 til 25 år.
- Noe vi vet er at innholdet i soningstiden betyr mye, i den ligger det en mulighet til å skape en endring som innvirker på den innsattes retning og valg senere i livet.
Å gå inn i et høysikringsfengsel for første gang er en spesiell opplevelse, nesten fysisk.
En av de innsatte som hadde malt dette traff vi første gang i en trapp mellom to avdelinger, som dere ser har han deltatt på en Munch workshop og laget sin egen versjon av Skrik.
Samme fyr viste oss også cella si og senere traff vi ham igjen på Munchmuseets grafikkverksted.
Nå skal jeg snakke meg gjennom de ulike læringstilbudene og se nærmere på positive og negative erfaringer.
Dagen starter med et generelt foredrag om Munch der inspirasjonskilder, kunstnerisk utvikling og teknikker vektlegges og viktige verk framheves.
Deretter velger deltagerne et enkelt motiv, en figur i landskapet, som de først nedtegner som skisse, før de skjærer og trykker hvert sitt tofargede tresnitt.
Målet er at elevene skal bli kjent med kunstneren Edvard Munch som en ekspresjonistisk pionér, og at de samtidig skal få opplevelsen av å mestre den grafiske teknikken tresnitt, en teknikk Munch også benyttet seg av.
Ingen lekser på cella
Når læringsprogrammet skulle tilpasses Oslo fengsel, måtte noen forhåndsregler diskuteres. Det var nødvendig å ta med tjue ulike stemjern som skulle brukes til å skjære tresnitt.
Munchmuseets grafikkverksted var det som i bunn og grunn fungerte best. Elevene arbeidet alene – grupper viste seg å være utfordrende under Radioproduksjon,
Og i løpet av to timer hadde vi lage ne aldri så liten utstilling.
Første gang vi testet radioverket deltok to klasser og vi var nærmere 15 elever, vi arbeidet i fire ulike rom og var sammen med innsatte uten å ha alarm – noe lærerne ble stresset av. Gang nummer to var vi litt færre, etter første gangs gjennomkjøring begrenset vi antallet og tok med oss noen erfaringer mht innhold i fortellingene.
På museet gir vi oppgaver knyttet til sjanger og fristiller mht til innhold – dette måtte vi gjøre annerledes da vi var innefor murene. Det ble viktig at innholdet i historien ikke inneholdt fortellinger som kunne få konsekvenser for miljøet på cella – ikke historier der cellekamerater spiller uheldige roller.
- Gang nummer tre hadde vi en deltager – noe som reflektere lærerens hverdag og som forteller oss at vi må være fleksible
Under avvikling av Astroamfi, en reise gjennom universet, prøvde museumspedagoge å følge med på hva deltakerne sa om temaet, slik at hun kunne stimulere dialogen.
Målet var å styrke spørsmålene positivt, støtte refleksjoner og anerkjenne de innsattes kunnskap om temaet.
De fysiske omgivelsene skapte noen utfordringer: Akustikken var dårlig og rommet der aktiviteten foregikk var langt, smalt og uoversiktlig. Omgivelsene var annerledes enn der læringsaktiviteten foregår på museet, hvor «reisen» i verdensrommet skjer inne i et mørkt spesialbygget rom.
Denne studien støtter min antakelse om at deltagelse i Fengsel i museum har bidratt til å utvide museumspedagogenes perspektiver på museenes rolle i samfunnet.
I materialet kan jeg se et ønske om å gjøre museet relevant for de innsatte, og at museet besøker fengselet med sine prosjekter kan bidra til nettopp dette.
Videre viser materialet at informantens syn på hva et museumspublikum omfatter, er utvidet til å inkludere flere enn bare de som kan gå inn dørene på et museum. Det virker også til å være konsensus om at arbeid som dette kan bidra til å gjøre museene relevante for individer og grupper som ikke er vårt kjernepublikum.
”På en måte har vi gitt dem en mulighet til å besøke uten og egentlig gjøre det”
Museumsbesøk til fengselet blir forstått som «semi-besøk», som en av museumspedagogene beskrev det. Å arbeide med inkluderingsprosjekter som Museum i fengsel, egner seg best for de som har litt erfaring. Noen museumspedagoger har jobbet med grupper som krever spesiell tilrettelegging på museet, for eksempel med spesielle program utviklet for personer med demens. Men ingen av deltakerne i Museum i fengsel har arbeidet med grupper som er fysisk hindret fra å be
Museum i fengsel er en ressurskrevende type prosjekt. Finansieringen er en stor utfordring for videre drift av læringstilbudene i fenglselet en annen er at for å
søke museum