2. 49
Forhandlinger om en
samisk kunstverden
Thomas Kintel
Samisk kunstverden framstår som et inkluderende felt
hvor et mangfold av kunstnere og uttrykksformer bidrar til å skape stor kunstnerisk aktivitet.
Samtidig settes det kulturelle og etniske grenser. Hvordan henger den samisk
kunstverden sammen mellom disse ytterkantene?
Referanser til Sápmi
Hvem og hva man er i samisk sammen-
heng er knyttet sammen med hvor man
er, og ikke minst hvor man er fra. Enten
de samiske kunstnerne er bosatt i
Karasjok, Tromsø, Kåfjord eller Oslo er
de tilknyttet, eller føler tilhørighet til
spesifikke områder i Sápmi. Det
eksisterer utbredte forestillinger om
viktige, dyptgående og slektslignende
forhold mellom samisk kunstverden og
Sápmi. Det historiske bakteppet for
dette er den 40 år lange samepolitiske
kamp om rettigheter og likeverd hvor
den samiske kunsten har hatt en helt
sentral plass.
Arven fra same-
bevegelsen
Kulturkampen og kampkulturen fra
1970-, og utover på 1980-tallet er fortsatt
en underliggende referanse for tanke og
handling i samtida. Det er også en
bevissthet omkring det politiske
potensialet samisk kunst har hatt, og
fortsatt har. Dette er en arv fra same-
bevegelsen, der de samiske kunstnerne
forvalter identitet og kunst i forhold til
de symboler og verdier som same-
bevegelsen har brukt tiår på å formgi.
Samisk kunstliv er på mange måter tett
koblet til spørsmålet om samiskhet.
Enkelte kunstnere finner seg til rette
med trygghet og selvfølgelighet. Andre
er nødt til å holde seg i utkanten. En
rekke grep kan tas i bruk overfor
kunstnere som befinner seg i gråsonene,
eller ovenfor de som blir forstått som
utenforstående kunstnere. Slik vil det
alltid være noen som er innenfor og noen
som er utenfor, noen som er rettighets-
havere og noen som er rettighetsløs. For
den enkelte kunstner kan dette oppleves
som smertefullt og opprivende.
Spørsmålet om ekthet som knytter seg
til samisk kultur kan bidra til at det å
være samisk kan virke utilgjengelig,
nærmest som en uoppnåelig drøm. For
andre kan ektheten representere en
Samisk kunstverden er mangetydig.
Den er særskilt samisk, og samtidig
en selvsagt del av det norske kunstlivet.
Den er forankret både i en samisk
livsverden og i et kunstinstitusjonelt
system.
En særegen
kunstverden
Det særegne med samisk kunstverden er
imidlertid ikke forankringen til den
tradisjonelle vesteuropeiske kunst-
institusjonen. Aktørene i samisk
kunstverden, uansett alder, kjønn eller
aktivitet, er samer i en verden hvor
autentisitet og etnisk tilhørighet er et
ettertraktet gode og en ressurs. Et
samisk fellesskap representerer røtter,
trygghet og ekthet. Vi snakker med
andre ord om et historisk, sosialt og
kulturelt felt som i hovedsak består av
relativt små fellesskap av kunstnere
med samisk herkomst og deres
praksiser.
3. 50
oppvåkning og en ressurs. Det kunst-
neriske fellesskapet gir rom for en viss
nyansering av disse erfaringene. Samisk
kunstverden er etablert ved siden av, og
i tillegg til, den samiske fellesdiskursen.
Som et symbolsk fellesskap rommer
samisk kunstverden forskjellige
egenerfaringer av både det å være same,
og det å være kunstner. Man kan for
eksempel observere at stadig flere av de
unge samiske kunstnerne befinner seg,
eller kommer fra utkanten av det
samiske, både geografisk, kulturelt og
sosialt.
Pendling mellom
ytterkanter
Det foregår en dobbeltsidig prosess i
samisk kunstverden. For det første kan
ikke fellesskapet være for smalt i forhold
til mangfoldet av mennesker og
uttrykksformer det skal romme. For det
andre er det avgjørende at fellesskapet
er tydelig nok definert til å være
retningsgivende for den enkeltes selv-
forståelse som samisk kunstner.
Kravene til hvem som blir innlemmet i
samisk kunstverden, og hvem som blir
utelukket, må være såpass åpen at alle
samiske kunstnere og duodje-utøvere
blir inkludert, men lukket nok til å
hindre ikke-samer å delta. Når samisk
kunstverden blir for åpen, settes
innskrenkende prosesser i bevegelse.
I denne sammenhengen er det felles-
skapet som blir sentralt, og det strebes
etter enighet om det samiske, om samisk
kunst og om hvem som er same.
Både institusjonalisering av samisk
kunst, og arbeidet med et urfolks-
kunstbegrep, og kampen for en
likeverdig, men forskjellig kunst, har
bidratt til å etablere tydelige symbolske
grenser for samisk kunstverden.
Konsekvensen er at symbolene blir for
godt definert. Når fellesskapet tetner til
rundt de sentrale symbolene, inns-
krenkes handlingsrommet for den
enkelte. Det kan bli vanskeligere å holde
på medlemmer, skape engasjement,
rekruttere nye, og det kan oppleves
ubehagelig og frustrerende å spille etter
spillets regler. Samisk kunst blir arena
for en politisert forvaltning av samisk
kultur og tilhørighet, og i politikkens
sammensmelting med det personlige blir
velkjente motsetninger aktualisert.
Kunstnerne møter seg selv som same i et
utall situasjoner, i motsetning til norsk.
Også kunsten har potensial til å bli
samisk, og slik bli en referanse til noe
utenfor verket, og utenfor kunstnerens
kontroll. På kort sikt vil det kunne føre
til flukt fra gruppas utkant av de som
ikke passer inn i de sentrale symbol-
formene.
Endringer
På den andre siden vil symbolene som er
for godt definert, bli forsøkt redefinert,
nyansert, utfordret eller stilt spørsmål
ved. På den måten fungerer samisk
kunstverden som en transformator hvor
gamle og nye erfaringer blir tatt tak i,
bearbeidet og presentert gjennom
kunstneriske arbeider. Ved siden av at
samisk kunstverden bidrar til å endre
samebevegelsens konvensjoner,
fungerer kunstnerne som kulturelle
dekodere, og de er blant de fremste til å
tematisere endringsprosesser i dagens
samiske samfunn. Med en fot i den
samiske og en fot i den norske verden,
kan det å operere som samisk kunstner
framstå som en dobbel identitet. Spesielt
for den yngre generasjonen samisk
kunstnere. Med den doble signaturen
framstår kunstnerne som talerør for
tankene som samebevegelsen skapte,
men ikke minst dens fortolkere og
kritikere. Slik åpner samisk kunstverden
opp for at en utvider innholdet i
begrepene og gir større spillerom for
deltakerne. Det tematiseres løsrivelse fra
Kristin Tårnesvik, fra serien The
Annual Truth Report (2010),
produsert i forbindelse med Sámi
dáiddafestivála 2008–2010.
Foto:KristinTårnesvik.
4. 51
tradisjoner, motstand mot stereotypier,
betoning av mangfold, ulikhet og
individualitet. Enkelte snakker om
frigjøring fra ei slags etnisk hengemyr.
Det foregår en nærmest systematisk
kritikk av primitiviserende,
etnifiserende og eksotisfiserende
tendenser, hvor samisk kunst blir
tilskrevet essensielle egenskaper.
Forhandlinger og
politisering
Pendlingen mellom de to ytterpunktene
jeg har beskrevet ovenfor, bidrar til at
grensene for samisk kunstverden hele
tida forandrer seg. Om det skal det være
levelig å være deltaker i det samiske
kunstnerfellesskapet, og om samisk
kunst skal være relevant, må det
forhandlinger til. På den måten tar
samisk kunstverden form som en amøbe
der utseendet endrer seg i takt med
innholdet i de sentrale symbolene til
fellesskapet. Samisk kunstverden
gjenspeiler slik et sterkt politisert
landskap der det kollektive behovet for,
og den individuelle nødvendigheten av å
skape, vedlikeholde og utfordre grenser,
rammer inn samisk kunstverden.
Mellom samisk
livsverden og vestlig
kunstverden
Situasjonen i samisk kunstverden er
tvetydig. Det arbeides kontinuerlig med
å holde samepolitikken og kultur-
kampen på en armlengdes avstand.
Samtidig danner samebevegelsens
kunnskap grunnlag for en rekke sosiale
og kulturelle preferanser og interne
refleksjoner. Man kan si at samiske
kunstverdenen befinner seg mellom et
århundregammelt vestlig kunsthistorisk
regime og et samisk kulturelt regime
som ble skapt på 70-tallet. Både dagens
samiske kunstpolitikk og de samiske
kunstinstitusjonene er konkrete
resultater av det omfattende same-
politiske arbeidet de siste 20–25 årene.
Det gjenspeiler seg også i «Samerådets
melding om samisk kunst» fra 2005, den
såkalte samiske kunstmeldinga. Her er
rettigheter et gjennomgående tema. Med
samenes status som minoritet og urfolk,
er samisk kunst å regne som et nasjonalt
og statlig ansvar. Statusen som urfolk
gir samisk kunstverden moralsk
autoritet. Et viktig prinsipp i den
samiske kunstpolitikken er grunnlovens
paragraf 110A som sier at den norske
stat, gjennom ulike lover og
konvensjoner, forpliktet seg til å ta
ansvar for samisk språk, kultur og
samfunnsliv. Herunder finner man
artikkel 27 som gir vern mot inngrep
som vil vanskeliggjøre, eller hindre
samenes utøvelse av egen kultur og
samfunnsliv. Også ILO-konvensjon nr.
169 står listet opp i innledningen til
kunstmeldinga, der hovedprinsippet er
urfolks rett til å bevare, og videreutvikle
egen kultur.
Den samiske
forpliktelse
I det samiske kunstsystemet er
premissene for virksomheten gitt av det
samiske samfunnet. Samisk kunst er
både et følelsesmessig og et samfunns-
messig anliggende. Stipendier, støtte-
ordninger, institusjoner og praksiser er
kommet fordi de forstås å ha positiv
virkning på samisk samfunnsutvikling.
Kunsten skal bidra til å skape
nasjonsbygging, gi identitet, etablere en
samisk offentlighet og frembringe
modernitet. Arven fra samebevegelsen,
institusjonalisering og politisk
innblanding artikulerer samisk kunst.
De samiske kunstnerne får på denne
måten en ny og kanskje viktigere
posisjon i det samiske samfunnet enn de
Kristin Tårnesvik, fra serien The
Annual Truth Report (2010),
produsert i forbindelse med Sámi
dáiddafestivála 2008–2010.
Foto:KristinTårnesvik.
5. 52
hadde på 1970- og 80-tallet. Dette skaper
et element av forpliktelse. I bunn og
grunn har alle samer en forpliktelse til å
bidra til en positiv utvikling av det
samiske samfunnet. Denne politiserte
samiske identiteten kommer til syne
både innenfor forskning, kunst og
hverdagsliv. Etnisk identitet er en
forutsetning for å delta i fellesskapet.
Gjennom forpliktelse tilbys ulike
handlingsalternativer for selvforståelse,
og slik skaper den enkelte sin egen
posisjon i et skjebnefellesskap. Også
forskere innlemmes i skjebnefelles-
skapets streben etter å formulere
metoder og begreper for en likeverdig,
men forskjellig samisk kunst.
Nært knyttet til den kulturbaserte
forpliktelsen ligger det samtidig en form
for kollektiv eierskapsfølelse til saker
som angår det samiske samfunnet.
Samisk kunst er langt på vei et begrep
for samene selv. Det er et uttrykk for en
positiv samisk kulturutvikling, et lokalt
mangfold, en egen kunsthistorie og en
kunstverden i Sápmi. Denne kunst-
verden danner grunnlaget for en
kulturbasert kritikk av kunst internt i
det samiske samfunnet, ikke sjeldent
dominert av aktører med kulturell-,
heller enn kunstfaglig kompetanse. I et
instrumentelt perspektiv har samisk
kunst potensial til å være av særskilt
nytteverdi for det samiske samfunnet.
Denne nytteverdien kommer til uttrykk i
en rekke små og store diskusjoner, i
Øverst: Marianne Britt Jørgensen og
Maria Popova, Lujasko (2010),
produsert i forbindelse med Sámi
dáiddafestivála 2008–2010.
Nederst: Geir Tore Holm, videostills
fra Retten til landet og vannet
(2010), produsert i forbindelse med
Sámi dáiddafestivála 2008–2010.
Fotos:VigdisHaugtrød.
6. 53
tenkning og i tematisering av samisk
kunst og samiske kunstnere.
Det er ikke bare i Sametingets kunst-
politikk at moderne samisk kunst har en
helt spesiell rolle og et ansvar i forhold
til samisk samfunnsutvikling. Også i de
nære kunstinstitusjonenes praksiser
skapes det forpliktelse. Samisk
Kunstnerforbund opererer med samisk
opphav som kriterium for deltakelse.
Samisk Kunstnersenter understreker
den samisk-nasjonale statusen og har et
særegent forvaltningsansvar for kunst
laget av samer. Og RiddoDuottarMuseat
forvalter en egen samisk kunstsamling,
og med det basismaterialet i hva som
kan komme til å bli et samisk kunst-
museum og grunnlaget for en egen
samisk kunsthistorie.
Essensialismens pris
Dagens bevegelser i samisk kunstverden
handler mest om mangfold og ulikheter.
Det diskuteres om man skal åpne opp
for ikke-samiske kunstnere, både i
foreningslivet og kunstsamlinga.
Prosjekter og utstillinger utfordrer
vanlige oppfattelser av det samiske.
Variasjon og forskjellighet betones, og
det foregår mye innenfor samisk
kunstverden også utenfor Sápmis
geografiske grenser. Men de samiske
kunstnerne kjemper ikke bare mot
grunnleggende essensialisering av
samisk kunst og samiskhet blant sine
egne på grunn av at samebevegelsens
kategorier fortsatt er for trange.
Kunstnerne kjemper eksternt i forhold
til det generelle norske kulturlivet og
kunstinstitusjonen som sådan, som aldri
helt har kommet ut av den kulturelle
essensialiseringen og den eurosentriske
kunsthistorien. Kampen foregår ikke
som på 1980-tallet, med polariserte
symboler, politiske aksjoner og ei lita,
men eksklusiv Masigruppe. Nå foregår
kampen i form av forhandlinger som
den enkelte samiske kunstner blir ført
inn i. Kampen oppstår når synet på
samiskhet, samisk kunst og samisk
kultur gjør det umulig å bevege seg som
kunstner i det norske kunstfeltet uten å
bli kategorisert. Dette er bakgrunnen for
at det blir umulig å bare være kunstner
når man sitter blant 20–30 andre
samiske kunstnere og snakker om
premisser for deltakelse i en samisk
samfunnskontekst. Etnisitet handler i
bunn og grunn om utvikling- og
markering av grenser.
Forfatteren:
Thomas Kintel har en master i
Cultural Studies. Sentralt i hans arbeider
er dannelse av sosiale og kulturelle
grenser omkring kunstnerisk aktivitet.
Han bor og har sitt virke i Bergen hvor
han arbeider som selvstendig
kulturviter.
E-post: thomas@kintel.net
Yvette Brackmann, fra installasjonen
The Cast (2010), produsert i
forbindelse med Sámi dáiddafestivála
2008–2010.
Foto:VigdisHaugtrød.