Tekst og foto av Bo Mathisen. Sak i A-Magasinet (Aftenposten) om Wajãpi- indianere i Amazonas. Prosjektet ble støttet av organisasjonen Fritt Ord og ble gjennomført i samarbeid med Regnskogfondet. I tillegg til saker i pressen stilte Bo ut store forstørrelser på Rådhusplassen i Oslo. Utstillingen som også inneholdt informasjon om indianerne, regnskogen og Regnskogsfondets arbeid, varte i 3 måneder i 2008 .
1. 34 A-MAGASINET 30. MAI 2008 35A-MAGASINET 30. MAI 2008
Hardt klima i Amazonas
Wajãpi-indianerne merker
at vinden i regnskogen er
sterkere enn før, regnet også.
Og at slangene kryper
nærmere husene deres.
2. reportasje
36 A-MAGASINET 30. MAI 2008
reportasje
37A-MAGASINET 30. MAI 2008
Indianernes tradisjonelle liv trues av gruvedrift, rovfiske og avskoging
3. 38 A-MAGASINET 30. MAI 2008
hardt klima i Amazonas
39A-MAGASINET 30. MAI 2008
Tekst og foto: Bo Mathisen
fotoutstilling
Bo Mathisen har besøkt wajãpi-indianerne
i Amazonas. Torsdag åpnet hans fotoutstil-
ling på Rådhusplassen i Oslo.
Wajãpi-indianerne
Antall: Rundt 800 personer fordelt på 48 bosetninger.
Område: Et 6000 km² territorium (litt større enn Oslo og Akershus
tilsammen), anerkjent av brasilianske myndigheter, i Amapá i Amazonas.
Nomader: Boplassene er små, ligger spredt og flyttes rundt.
Strategi: Nye bosetninger legges ved reservatets grenser for å hindre
nybyggere i å bosette seg ulovlig innenfor wajãpi-territoriet.
Verdensarv: Malekunsttradisjonen kusiwa, som de bruker til kroppsma-
ling og annen dekorasjon, er en del av UNESCOs immaterielle verdensarv.
Regnskogfondet: Støtter en handlingsplan for å styrke wajãpienes kultur.
Wajãpi-indianernes
territorium
BRASIL
Amazonas
VENEZUELA
PERU
COLOMBIA
BOLIVIA
Bålet LYSER OPP det alvorlige ansiktet til landsbyle-
deren Kumare Wajãpi i Pairakai, en liten bosetning i
jungelen nord i Amazonas.
– Noen av trærne har ånd, men det vet ikke den
hvite mann. Så han kutter ned de trærne også. Vi har
lært av våre forfedre at vi ikke skal kutte mye skog,
for da blir skogens eier sint og skaper sterk vind som
river ned husene, sier Kumare.
Og nå er det akkurat det som skjer. Før var det lange
perioder uten regn om sommeren. Men for omtrent
ti år siden endret det seg.
– Nå regner det mye mer, og vinden er sterkere enn
tidligere. Det er farlig. Vi har hatt flere ulykker hvor
trær har ramlet over mennesker. Jeg tror vinden en
dag kommer til å rive ned hele jungelen, sier han.
Han mener også det er flere slanger enn før.
– Nå ser jeg dem ofte her inne på bosetningen. Folk
blir bitt mye oftere. De som har levd lenge, sier at det
tidligere ikke var vanlig med slanger nær husene.
Politiet rykker ofte ut med helikopter for å hente
indianere som er blitt alvorlig skadet eller syke.
Bitt av slange. Da Mojaukarás 13-årige datter ble
bitt av en slange for et halvt år siden, var de på besøk
hos en bosetning som ikke hadde radio. Hun løp
etter en liten fugl som gjemte seg i et hull i jorden.
Da hun strakk ut hånden etter den, ble hun bitt av
en slange.
Smertene var store, men hun måtte gå i to dager for
å komme til en bosetning som kunne tilkalle hjelp.
Hun ble fløyet i helikopter til sykehus, der de måtte
amputere armen like nedenfor skulderen.
Wajãpi-indianerne lever av jakt, fiske og jordbruk,
og bor alle i jungelen i Nord-Brasil. Grensene for
deres territorium ble fastsatt i 1996 av brasilianske
myndigheter og grenser mot Fransk Guyana.
Tolk og kjentmann Mario Braga har vært med på å
utdanne lærere blant wajãpi-indianere. Han mener
wajãpi-folket står overfor betydelige utfordringer.
– Det er stor interesse for landet deres på grunn av
de enorme økonomiske verdiene som ligger i skog-
bruk, landbruk, kvegbruk og særlig gruvedrift. For
indianerorganisasjonene er det krevende å stå samlet
mot kapitalsterke selskaper. Myndighetene vurderer
nå å gi gruveselskaper tillatelse til å jobbe innenfor
indianerterritoriene. Ønsket om kortsiktig gevinst står
imot ønsket om å bevare verdiene i regnskogen for
fremtidige generasjoner, sier Mario Braga.
– Hvis de hvite vil drive gruvedrift, kan de gjøre det
i sitt land, ikke vårt. I morgen vil jeg dra og sjekke
grensene til landet vårt, sier Kumare.
Neste dag følger vi Kumare som går barbent inn
i jungelen.
– Jeg har alltid med pil og bue når jeg går for å
sjekke grensene. De hvite kommer for å jakte, fiske og
hente trevirke ulovlig i skogen. Det blir vanskeligere
og vanskeligere for oss å finne vilt, fordi de hvite jakter
dag og natt. Om natten tar de store mengder fisk med
garn innenfor vårt territorium. Vi respekterer dem,
men de respekterer ikke oss, sier Kumare.
Etter halvannen time når vi frem til et tre de vet det
er en bikube inni. Kumare svinger øksa som de har
tatt med til honningjakten.
– Dette treet er veldig hardt, men vi indianere blir
ikke slitne. Det er det bare de hvite som blir, sier han
og gliser. Etter én times slit når de frem til honningen
inni treet. Det er mindre enn de trodde – og lite å ta
med hjem – så de slikker i seg det lille som er.
Vi begir oss hjemover, og Kumare konstaterer til-
freds at han ikke ser tegn til at uvedkommende har
beveget seg i territoriet.
Jakt. Kumare og et par unge menn er ute med båt for
å fiske og jakte. Vann spruter inn av sprekkene i
aluminiumsbåten, og det skvalper godt rundt oss.
■ ■ ■ FAKTA
samhold: Gamle
Teju kysser lille Kamargo,
jentene bærer hjem ved og
guttene hopper over bål for
å bli raskere. Nederst Jatu-
ta (19) med kona Sikumã
(15) og Kumare som viser
sine skyteferdigheter.
4. Ingen har husket å ta med noe å øse med.
Vi har lagt til langs elvebredden, og Kumare tar
hendene opp til munnen og plystrer en etterligning av
sangen til fuglen namu. Etter noen forsøk svarer en
fugl klart og tydelig. Kumare lyser opp og ser nesten
overrasket ut. Han løper av sted og samler palmebla-
der som han omstendelig lager et skjul av.
Kikkhull blir skåret ut og han gjør klar pil og bue.
Han lokker og kikker. Deretter spenner han buen. En
pil fyker ut av et av kikkehullene – så én til. Når han
etterpå drar den ene pilen ut av en trestamme, viser
han hvor nær han var å treffe fuglen.
En slange svømmer forbi og drar seg opp i grener
som henger ned i elven. Kumare har lagt ut snøre
flere steder, og på to av dem henger det storfisk – sik-
kert på fem kilo hver.
De fleste bosetningene har radiokontakt med hver-
andre, og i dag forteller to karer i en annen bosetning
at de hadde vært på jakt. Hunden hadde først bjeffet
veldig. Så ble det plutselig stille. Da én av dem gikk
for å se etter, ble han møtt av en stor jaguar som hadde
drept hunden og nå angrep ham. Han klarte å skyte
den med hagle – på kloss hold.
Mangler ingenting. 19-årige Jatuta og 15-årige Sikumã
bor i Pairakai og har vært gift i to år. Foreldrene hadde,
som vanlig er, bestemt at de skulle bli et par. Nå venter
de sitt første barn. Jeg spør Sikumã om hun ser frem
til å bli mor. Og det gjør hun.
– Hvorfor? spør jeg.
– Fordi det vil bli én person til som kan hjelpe til,
svarer hun.
Jeg spør dem hva de eier.
– Brød, hengekøyer, stoff, bager, glassperlekjeder,
CD-spiller, lommelykt, hagle og notatbøker.
– Er det noe dere kunne ønske dere, noe dere sav-
ner, som finnes andre steder?
– Nei, svarer han. Mens hun sier hun ønsker seg
nytt tak på huset, senere når huset deres blir gam-
melt.
– Men, hvis dere kunne velge noe nå?
– Nei.
– Hvis dere måtte velge noe da, prøver jeg.
40 A-MAGASINET 30. MAI 2008
skrot: Jakuri (18) ser på skrot etterlatt av gullgravere. Skiltene viser at dette er Wajãpi-indianernes territorium.
slapper av: Unggutter i hengekøya.
www.circus.no
Reiseguide for barn 4 - 9 år
Barnas Roma
kr 139,–
Turen går til
Italiensk reiseparlør
kr 159,–
Bjørn Sortland
Venezia-mysteriet
kr 149,–
Trond Berg Eriksen
Veien til Toscana
kr 299,–
Turen går til
Roma
kr 199,–
MED SYDLANDSK
Aschehougs reiseguider
Rett på Italia
Rett på-guidene er noen av markedets mest brukervennlige reisehånd-
bøker, og de inneholder alt man trenger å vite om reisemålet. Innholdet er
organisert slik at du kommer rett på informasjonen du søker.
kr 399,–
Hos oss i Tanum finner du et rikholdig sortiment innen
reiselitteratur fra alle verdenshjørner. Akkurat nå har
vi fokus på et av nordmenns favorittreisemål; Italia.
Hør Trond Berg Eriksen fortelle fra sine bøker om Italia.
Besøk Tanum Karl Johan 3/6 kl 17.00.
Velkommen!
Karl Johan CC Vest, Byporten Grønland Basar Torp
Oslo Lufthavn Oslo City Bogstadveien Bryn
www.tanum.no
Italienske dager hos Tanum
eiseguide for barn 4 - 9 år
Barnas Roma
Turen går til
R
Turen går til
Italiensk reiseparlø na
Bjørn Sortland
Venezia mysteriet
selger
Best-
ørør
Trond Berg Eriksen
Veien til Tosca
Tanum
Karl Johan
3/6 kl 17.00
temperatur
Nyt litteratur
5. reportasje
42 A-MAGASINET 30. MAI 2008
reportasje
43A-MAGASINET 30. MAI 2008
Begge tenker seg litt om og rister på hodet.
– Nei, det er ingenting vi ønsker oss.
Inntrengere. En isfugl lar seg jage fra tre til tre, og
noen høylytte papegøyer krysser elven høyt over tre-
toppene. Den smale båten holder god fart på siste
etappe mot bosetningen Aruwa’ity. Men så ligger et
mindre tre tvers over elven, og Kuresesi bruker både
jungelkniv og øks for å hugge vei.
Vi har reist én dag med bil og to dager med båt for å
nå Aruwa’ity, som er en liten bosetning med rundt 30
mennesker i fire storfamilier. Syv hus, egentlig bare
stråtak som hengekøyene festes under, er spredt ut-
over en ryddet plass omgitt av milevis med jungel. De
dyrker mais, maniok, bananer, tobakk, bomull og mye
annet. Vann får de i elven hundre meter nedenfor.
Siro, en av de eldste, tar imot oss.
– Her har vi vært i ti år. Tidligere bodde vi lenger
nord, men der var det mindre mat, mer sykdom og
enda lenger å frakte barna til lege. Dessuten ønsker
jeg å beskytte området mot gullgravere som holdt til
lenger ned i elven, forklarer Siro.
Han understreker at de ikke vil ha brasilianske
menn i jungelen.
– De skitner til elvene og jorden. Det har vært vårt
land lenge, og vi vil ikke dele. Det har aldri levd bra-
silianere her. Vi vil ikke ha gruvearbeidere, folk som
kutter våre trær, jegere som jakter i vår jungel eller fis-
kere som tar fisken vår, sier Siro med rolig stemme.
Dødelig kontakt. Wajãpi-indianerne møtte hvite bra-
silianere for første gang i 1973. Det fikk dramatiske
følger. De hvite brakte med seg sykdommer som det
isolerte skogfolket ikke tålte, og de fleste wajãpiene
døde. Siro var én av de 140 som overlevde.
– Jeg var mellom 20 og 25 år da hvite menn kom
med båt opp elven. De brukte annerledes klær og had-
de våpen, men vi visste ikke hva det var. Vi trodde de
bodde i nærheten, bare litt lenger ned i elven. De tok
pil og buene våre, men leverte dem tilbake senere.
– Jeg fikk ikke sykdommen som drepte så mange,
men problemer med en øyensykdom, sier Siro.
Brasilianerne var fra et gruveselskap og slo seg ned
i nærheten. De bygget en liten flystripe der de fikk
inn forsyninger.
– På grunn av språket var det vanskelig å snakke
med dem. De fikk oss til å lage en landingsplass og
lovet at et helikopteret skulle komme med masse gaver
til oss. Men det kom ikke noe helikopter, sier Siro.
Usikker fremtid. Vi er på fisketur i jungelen med Mo-
jaukarã og hans 12-årige sønn Kumatí.
– Pass deg for de maurene der, sier Mojaukarã. – De
er det veldig vondt å bli bitt av. Dette er sporene etter
en liten jaguar som passerte her i natt. Den planten
bruker vi mot feber. Det treet kuttet bestefaren min.
Far og sønn er ofte i jungelen og fisker, akkurat som
Mojaukarã fisket med sin far da han var ung.
Mojaukarã måtte en gang fly for å komme til øye-
lege. – Jeg var redd fordi det var mange hvite på flyet,
og de er farlige. Og i byen var jeg også redd fordi det
var mange biler der, og de er også farlige. Jeg var veldig
glad da jeg kom meg tilbake til skogen, forteller han.
– Det er veldig bra å bo her. Men jeg tror det vil bli
litt annerledes i fremtiden. Tidligere brukte vi bare pil
og bue. Nå har vi geværer. Men det er ikke så bra til
mindre dyr og fugler. Mange gutter lærer ikke lenger å
skyte med pil og bue. Men sønnen min skal bli veldig
god til det, sier Mojaukarã.
– Tidligere hadde vi oftere fester. Nå lærer ikke de
unge hvordan vi festet før. Og mange unge Wajãpi gut-
ter klipper håret. Men jeg tror barna våre vil fortsette å
leve her i jungelen som våre forfedre har gjort.
Jeg er glad barna lærer å lese og skrive portugisisk.
Da kan de gjøre seg forstått når de reiser til byen. For
eksempel når de skal til lege. Og når de lærer å lese og
skrive Wajãpi-språket, kan de lese historien om sine
forfedre, sier Mojaukarã.
Kuresesi (17), Jakuri (18), Temiri (27), tolken Mario
og jeg er på vei fra Aruwa’ity og overnatter i jungelen
underveis. Hengekøyene henger på rekke under taket
som er laget for reisende. Det er blitt helt mørkt og
regner fosser ned. Bålet holder på å slukke.
Jeg spør hva som er best med å leve som de gjør.
– Det er mye mat. Her har vi frukt, fisk og dyr å jakte
på – og mange fine steder. Og vi har festdrikken kasiri.
Vi vil alltid bli boende i skogen, sier de.
Tilbake Pairakai sier landsbylederen Kumare wajãpi:
– Hvis du spør folk i Norge om å be for oss, vil de gjøre
det da? Kan du få dem til å be om at det blir færre slan-
ger og kanskje ikke så sterk vind, i jungelen vår?
amagasinet@aftenposten.no
Bilder på nett
Se flere bilder, og hør Bo Mathisen fortelle om
møtet med wajãpi-indianerne på amagasinet.no
bytte: Jentene i Pairakai går løs med kniver og
kokende vann på rådyr mennene har skutt.
små jegere: Barn i landsbyen Aruwa’ity.
Slipp solen til
Levér inn
din gamle
solkrem og støtt
Kreftforeningen
med 5 kr.
en friskere hverdag
Aco SC soft skin
bodyscrub
Før 49,90 Nå 34,-
Cliniderm sun lotion
faktor 15
Før 179,- Nå 125,-
-30%
NYHET!
129,-
Vichy Lipidiose Nutri-sun
Bodylotion med
selvbrunende effekt