Taklinger #13 B

d T < <Kjeldstadlis oversikt over tendenser (del I) formuleringer og sitater. Her er en fylde avog over drivkrefter bak disse tendensene viktige opplysninger, observasjoner,(del II) er etter mitt syn treffende og burde henvisninger og skarpe kommentarer, ogvære ukontroversiell blant dem som er ikke minst en velgjørende sarkastiskbekymret for utviklingen. De tendenser det årvåkenhet overfor det språklige forfaller snakk om griper naturligvis mer og som ledsager det hele, fra ”trade creep” tilmindre inn i og forsterker hverandre, og en rekke andre uttrykk for bevisstløshet,det samme kan sies om drivkreftene bak. tankeløshet og/eller servilitet.Men Kjeldstadli har fortjenstfullt satt navnpå og listet opp 10 tendenser og 4 Til illustrasjon noen tema som Kjeldstadli idrivkrefter. Det letter oversikten, og jeg sin gjennomgang berører. Han skriver omkan ikke se at noe vesentlig er utelatt. Om hvordan styremedlemmer fra kapitalensman i listen over drivkrefter (i organisasjoner fyller opp universitetsstyrerinnholdsfortegnelsen og på s. 81) skulle (71), om ideologiprodusentene OECD ogsavne savne stikkord som frihandel, GATE (med Verdensbanken/WTO/IMF-deregulering av pengeflytting (”fritt”, komplekset i bakgrunnen) og norskglobalt finansmarked), tømming av tilpasningsvilje (eller husmannsånd) (83ff.,statenes verktøyskasse, skatteparadis, eller 95) og om den nye betydning av frihet ogannet; så innebærer ikke det noen likhet (100). Vi får vite om Norges rolleoverseelse, men er simpelthen uttrykk for som trojansk hest (i ”The Norwayat overskriftene i del II ikke har plass til Alliance”) overfor utdanningssystemene ialt. Kjeldstadlis drivkrefter er: 1) land i Sør (109), om cherry-picking ogProdusentene av en hegemonisk ideologi; ødeleggelse av offentlige institusjoner2) Bevisste strategier og prosesser; 3) (110f.) og om styrking avInstitusjoner for global handel: WTO og konkurranseevnen som høyeste mål (133).GATS; 4) Informasjonskapitalismen. En prøve på Kjeldstadlis kritiske skarphetTilsvarende gjelder for hans liste over de kan være et sitat fra fotnoten s. 144: ”En10 tendensene. studentrepresentant med sosialdemokratisk bakgrunn mente i 2008 i universitetsstyret iDen utvikling som har funnet sted – som Oslo at ’professorer kan byttes ut påkanskje første gang skremte opp deler av samme måte som vaskefirma’ … En taruniversitetsoffenligheten under duoen Inge seg i å sukke etter en tid da enLønning og Kjell Stahl ved UiO, og hvor studenttillitsvalgt ville ha sagt at ogsåFagerbergutvalget foreløpig vel er det mest reingjørere burde ha fast ansettelse,aktuelle fremstøt – karakteriserer m.a.o. brukbar lønn og trygge arbeidsvilkår.”Kjeldstadli etter min mening svært godt,med en rekke gode og slående

Som sagt, jeg finner ikke noe særlig å b) ”Ideen om kunnskap som internasjonalutsette på del I og II. Det som kan være har lange røtter i europeisk historie; imer problematisk er den konstruktive delen opplysningstida snakket en om en republic(ikke så merkelig, det er gjerne lettere å ha of letters, en ’lærdes republikk’ irett i det man kritiserer enn i det man korrespondanse og kontakt overpositivt foreslår), altså del III, hvor landegrensene.” (180) Dette er i en vissKjeldstadli forsøker å konkretisere sin forstand alt for svakt! For uansett omfangetkritikk positivt gjennom å skissere, som et av reell internasjonal kontakt, så gjelderalternativ til dagens utvikling, universitetet det man kan kalle kunnskapens ogslik han vil ha det, nemlig et argumentets gyldighetskrav som prinsipieltsamfunnsmessig forpliktet universitet. (Se ubegrenset av landegrenser (ogdel III: Motstand og alternativ: Det institusjonsgrenser). Det er her snakk omsamfunnsmessig forpliktede universitet; noe prinsipielt universelt, knyttet tilBiter til et program.) Heller ikke her er det fornuftsveseners forhold til sannhet ellernoen mangel på skarpe observasjoner, sann/falsk-skillet overhode: Er noe sant, ergode poeng m.m., men jeg må her det sant for alle. Slik sett har ideen omkonsentrere meg om de punktene hvor jeg kunnskapens overnasjonale karakter likeikke helt kan si meg enig. Jeg berører i det lange røtter som fornuften selv og har ikkefølgende noen slike punkter, småtterier noe spesielt med europeisk historie å gjøre.først. (Sml. også Habermas: ”Med den første påstand (Satz) er intensjonen om en1. Småtterier allmenn og utvungen konsensus umisforståelig uttalt.”)a) Nokså uheldig og villedende er enformulering s.135, hvor Kjeldstadli c) 188: ”(K)anskje trekker 1980- og 1990-oppsummerer vårt tradisjonelle tallets postmodernisme og ’språkligeHumboldtuniversitet i 6 punkter. Pkt 5 vending’ tankene vekk fra ’de storelyder: ”Einheit der Wissenschaft, altså fortellingene’ – og da også vekk fraingen prinsippforskjell mellom oppmerksomhet om global ulikhet, omhumanvitenskaper og andre”. Ganske visst kapitalakkumulasjon eller klimaet?” Dettevar det Humboldtreformene som bragte er ganske visst en presis kommentar tilden nye (Galilei-Newtonske) eksperiment- postmodernismen, men den språkligebaserte fysikken inn i universitetet, og den vendingen i det 20.århundre filosofi er envitenskapsfilosofiske Erklären-Verstehen- langt mer dyptgripende, mer omfattende,kontroversen etter Dilthey var ikke noe mindre relativistisk og mindre relativerbartema den gang. Men formuleringen er sak.likevel svært misvisende idet den antyderat Humboldt inntok en lignende posisjon d) Kjelstadli antyder at det finnes en slagssom de senere tilhengerne av ”Einheits- forakt for arbeid og produksjon blantwissenschaft” og ”unified logic of science” (verdikonservative) humanister, sommed sin avvisning av en Diltheysk ”opphøyer åndsvitenskapen” og ser ned påprinsippforskjell mellom historiske arbeid og nyttig produksjon. ”Det rår ivitenskaper og de ”teknisk” flere kretser uvitenhet og stundom(eksperimentelt) baserte naturvitenskapene. snobbethet overfor arbeidsliv ogHer er det viktig å skille mellom produksjon …” (141). Til dette to ting.vitenskapenes encyklopediske enhet(Humboldt), og den metodologiske ”unity For det første er det ikke uvanlig å skilleof science”-posisjonen. mellom frihetens rike og nødvendighetens, mellom menneskets spesifikt menneskelige utfoldelse som sosialt åndsvesen – dets

produksjon ”i egentlig betydning” - og det om, men om fiendtlighet mot dennødvendige (og fremmedgjorte) arbeid enhetsvitenskapelige metodologi-som økonomisk avhengig (sml. Marx’ imperialismen, hhv. den instrumentelleParisermanuskripter). Og det første forstår fornufts monopolkrav. (Sml. (a))vi ganske visst som noe ”høyere”, om ennbare som et svært lite realisert ideal. En e) Et beslektet tema kan være berørt på s.diagnose av nyliberalismen som ideologi 147, hvor Kjeldstadli i en slags marxistiskog reell tendens kunne kanskje formuleres positur avviser kritikken av dendit hen at den økonomiske instrumentelle fornuft som naiv idealisme:nødvendighetens rike (TINA) skal spise/ ”Å lukke øynene og vente på at tendensenspiser seg inn i, koopterer og assimilerer går over, å håpe på at noen uspesifiserteideer og holdepunkter som ”det høyere” ’de’ snart tar fornuften fangen, virker ikke.før klamret seg til, fra begrepet frihet selv … Forklaringene [på elendigheten] finnes i(→ frihandel), ”likhet” (→ MAI-avtale at én minister ikke har sans foro.l.), ”solidaritet” (≈ med vår åndsverdier, en annen er for opptatt avhovedalllierte), ”fremskritt” (→ Høyres barnehager. Eventuelt legges forklaringen i”på parti med fremskrittet”) og tenkemåter, i en dominerende”demokrati” (kan og bør alle land bli ’instrumentell fornuft’. Koplingen tildemokratier, dvs. = USA?), til ideer om utviklingstrekkene i kapitalismen erselvrealisering, ”livet som kunstverk”, svaKjeldstadli” Dette er retorisk effektivt”lart = la vie” og lignende (→ personen som og kan kanskje i noen tilfeller også værevellykket bedrift). saklig treffende, men koplingen mellom kritikken av den instrumentelle fornuft ogHvis vitenskapen beveger seg fra utviklingstrekkene i kapitalismen er slett“overbygningen” (i vid forstand: også den ikke svak i for eksempel Marcuses ”Detautonome estetiske produksjonen hører til endimensjonale mennesket” eller Adorno/her) til ”basis”, da er det dramatisk og Horkheimers ”Dialektik der Aufklärung”. Iillevarslende. Men er det ikke nettopp noe en viss forstand er denne koplingen selveslikt som skjer, at vår forståelse av hovdepoenget for FrankfurterskolenVitenskap endrer seg dithen at den ikke generelt. Og den går, kan man si, tilbake tillenger vesentlig omfatter den praktisk- Max Webers (alternativløse) kritikk av denkritiske virksomhet i kantiansk-marxistisk Vestlige rasjonaliseringsprosessen.forstand, altså ikke lenger er et ”frihetensrike”-anliggende hvor striden om f) En sørgelig misforståelse – håper jeg –sannheten (i videste forstand), om er å finne på s. 167f. hvor Kjeldstadlifortolkningene og legitimeringene står, skriver: ”Det polemiseres motmen isteden mer og mer betraktes som forestillingen om universitetet somavgjørende, fremste produktivkraft i demokratisk institusjon”, og mener å finnesamfunnets økonomisk-produktive ”basis”? dette eksemplifisert i min artikkel i Vardøger (2010). Mitt poeng der (s. 85) erFor det andre: Det kan også være snakk om simpelthen at å legge vekten påen ren misforståelse fra Kjeldstadlis side; universitetsdemokrati som analogt tilnemlig den at humanioras eller de "bedriftsdemokrati", hvor fagforeningenehistoriske vitenskapenes har (demokratiske) rettigheter ivitenskapsfilosofiske kamp for ikke å bli beslutningssystemet, fører på villspor, jaunderlagt den metodiske selvforståelse aksepterer i realiteten bedriftsmodellenssom den enhetsvitenskapelige posisjonen premisser. Uten å blunke må vi holde fastfremmer (hvor naturvitenskap/ teknologi er ved at de viktigste fagorganisasjonene vedmodellen) blir feiltolket som ”teknologi- universitetet er fakultetenes institutter, somfiendtlighet”. Det er ikke dét det dreier seg administrerer forskning og undervisning i

fagene (disiplinene). Og det er først og utdanningsforsker G. Ash bør en snarerefremst her de vitenskapelige må ha snakke om en Humbodt-myte.” (136) Tilinnflytelse, ja rett og slett spille dette vil jeg i første omgang anmerke trehovedrollen. Å understreke ting. i) Det er snakk om idealer som harfagforeningenes – Forskerforbundets, vært bestemmende/ retningsgivende bl.a. iNorsk Tjenestemannslags og andres – norsk universitetstradisjon og slik sett værtdemokratiske rolle er alt for beskjedent, for realitet nok, og det er tapet av denneå si det forsiktig. (Og å påpeke dette har realiteten som nå må beklages. ii) Det erselvsagt ingen ting med polemikk mot fristende å si at den egentlige ”Humboldt-”universitetet som en demokratisk myten” er fremstillingen avinstitusjon” å gjøre.) Humboldtuniversitetets ideer som noe som peker bort fra samfunnsengasjement – mot ensomhet og frihet forstått primært som2. Hovedspørsmål grunnlag for apolitiske (elite-)individers vitenskapelige og kulturelle dannelse.2 iii)Det samfunnsforpliktede universitet I tysk sammenheng kan det vel hende atDet tradisjonelle Humboldt-universitetet, pkt. (ii) ikke er helt treffende. Myten harhvis ideer var retningsgivende frem til – la nok her en del med realitetene å gjøre.3oss si – 1990-tallet, blir avvist avKjeldstadli. Ikke bare bedriftsmodellen, Kjeldstadli ser ut til å akseptere myten ommen også humboldtmodellen blir forkastet, ”Humboldt-modellen” som et egoistiskslik at et tredje alternativ kan presenteres seg-selv-nok-universitet, hvor desom det riktige. Det ofres ikke mye plass vitenskapelig har det godt og driver medog argument på Humboldtmodellens vitenskap som en form for ”art pour l’art”:svakheter, snarere får den såpass mye ”Bør ansatte si at vi er for et universitetpositiv omtale1 at Kjeldstadlis negative basert kun på dannelse, reinkonklusjon for dens vedkommende blir litt erkjennelsestrang – og at det enesteuforståelig. Men man får inntrykk av at alternativet til dette er samfunnsnyttehan godtar argumenter om at den er elitær definert som å forfølge vinst?” (140) Harog individualistisk og for lite vi bare valget mellomsamfunnsrelevant. ”utdanningsborgerlig sjøltilstrekkelighet og næringsborgerlig invasjon avEtter å ha oppsummert Humboldtmodellen institusjonene”? (149) Nei, meneri 6 greie punkter (med en viss reservasjon Kjeldstadli. Han vil gi et bilde av en noefor pkt. 5, se (1a) ovenfor) skriver han: tredje, en ny modell og et program å”Nå kan en spørre om en slik Humboldt- mobilisere for. ”Det trengs en tredjemodell faktisk har vært realisert. Ifølge modell, samfunnsuniversitetet...Til grunn for det samfunnsmessig forpliktede1 Kjeldstadli viser tydelig at han er Humboldtiansk universitet og høyskolen ligger tanken omoppdratt, også i del III hvor han skisserer sitt at institusjonenes ytterste begrunnelse eralternativ. Se f.eks. s. 165 om privat eiereskap til sosial bruksverdi” (loc.cit.). Og herkunnskap vs. opplysning og kommunisme, og hans henviser Kjeldstadli til F. Bacon og hansformuleringer i Humboldts ånd mot ”profesjonellledelse”-tankegangen (166f.). Eller det han skriver 2om å ”hjelpe kolleger”, ”det fine nettet av Sml. s. 142: ”Polemisk formulert er det som ombekjentskaper og generalisert gjensidighet” og ”den det er en arbeidsdeling mellom utdanningsborgerevirkelige kapitalen på universitetet”, som trues og næringsborgere: ’Får vi være i fred …, kan dere(63f.). Et etter min mening nettopp ”Humboldtsk” stelle med økonomien.’” 3poeng formuleres slik: ”Nettopp ved å være Sml. bl.a. Fritz. Ringer (1983): Die Gelehrten:forpliktet på sannhet – ja intet mindre – så langt vi der Niedergang der deutschen Mandarine 1890-evner, tjener vi de interesser og verdier vi 1933, og Bengt Henningsen (2011): The Germanidentifiserer oss med. Ellers bidrar vi til University and the Ideals of Solitude and Freedom:misvisning.” (153) 200 Years Wilhelm von Humboldt (ms.)

(Aristoteles-kritiske) krav om en nyttig går inn for saklig – og proseduralt! – settnaturvitenskap.4 skandaløse milliardinnkjøp hos Lockheed Martin. En annen ting er ”incentivene” ogI tråd med (det vide) nytteperspektivet parallellen mellom kommersialisering ogmener Kjeldstadli at Stortinget og andre ”å stille seg til tjeneste for folkelige(med rette) må kunne ”spørre om bevegelser”. Kjeldstadli gjør kanskje rett iresultater, innhold, substans … Da blir det å sammenligne disse tingene, men meneri lengden ikke troverdig å argumentere for han selv at slik formidling er ønskelig? Erstillinger og bevilgninger ved å si at vi skal det ikke en fare for at forskningensholde på med det vi synes er morsomt… kreative og konstruktive aspekter forFor folkelige bevegelser finner i dag ikke direkte blir knyttet til praktiske og/ellerden støtten de trenger på universitetene.” teknologiske anvendelser? Eller sagt på en(143)5 Og videre: ”Uansett må incentivene annen måte: All den stundlegges opp slik at vi trekkes henimot, ikke universitetsforskningen er allemannseievekk fra universitetets sosiale forpliktelser, (og finansiert av almenviljen med henblikkslik det langt på vei er i dag. Å stille seg til på alles interesser), så vil jo også mertjeneste for folklige bevegelser burde være spesielle interesser, og konkretelike berettiget og hjemlet som det er å oppfatninger av hva som tjener det almenegjøre oppfinnelser til kommersielt vel, fra privat kommers til politiske partierutnyttbare innovasjoner – som altså er og bevegelser, stå fritt til å forsyne seg.definert som ønskelig formidling i dag.” Men bør ikke forskerne selv konsentrere(165) seg om det de saklig sett holder for mest interessant og viktig? Bør ikke denHer er det etter mitt syn en rekke målrettete forskning ut over dette overlatesproblemer. Én ting er her forholdet mellom til privatbedrifters forskningsavdelinger –Stortinget og ”folkelige bevegelser”. På og tenketanker?den ene siden har Stortinget som ”folkeligbevegelse” en helt spesiell demokratisk For det tredje – og viktigste – får vi et heltlegitimitet. På den annen side kan det se ut generelt problem med å skille mellomtil at denne bevegelsen nærmest unisont verdige og uverdige folkelige bevegelser. Det er nok av eksempler – selv om det kan4 være uenighet om klassifiseringen (også i Det er naturligvis lett å gi Bacon rett vis à visAristoteles og ikke se noe stort tap i at tilbakeblikk) – på bevegelser av sistnevnte”naturvitenskapene ga avkall på funksjonen å forme slag. Slik sett burde universitetets førstevårt verdensbilde, til fordel for produksjon av oppgave, og nettopp somteknisk anvendbar viten”. (J. Habermas i samfunnsforpliktet universitet, være å”Universitetets idé – læreprosesser”, i Kraften i de utvikle kriterier for å skjelne mellombedre argumenter (Habermastekster utvalgt av R.Kalleberg), Ad Notam Gyldendal, Oslo 1999, her s. verdige og uverdige, med alt hva det124. Men som forståelse av vitenskapens praktiske krever av vitenskap og gode betingelser forrolle helt generelt blir det Baconske perspektiv alt vitenskap, så som ensomhet og frihet,for snevert. Humboldtiansk forstått.5 I fortsettelsen fremheves som kontrast denpositive rollen til ”frittstående forsknings- ogutredningsinstitutter”. Her kan det se ut som om Uansett er en viss skjerming mot vindenKjeldstadli nærmer seg Arild Tjeldvolls oppfatning: fra "relevanskrav" på sin plass. Her kan"Markedet dvs. studentene, arbeidslivet og staten nevnes Hans Skjervheims erfaringer medselv (som kunde), ser universitetet som konservativt prosjektorientert læring i Roskilde, hvorog stadig mer irrelevant for deres kunnskaps- og lærefriheten (Lehrfreiheit) var sværtlæringsbehov. Brukerne er blitt seg mer bevissthvor de vil lære eller kjøpe forskningstjenester. De beskåret. Problemet er ikke trivielt oggår oftere til private og/eller utenlandske stadig aktuelt. Under World Social Forum iinstitusjoner. ” ("Professorene, staten og markedet", Paris 2003 fremkom krav om atAftenpostens kronikk 12. juni 2001).

"publikum" skulle bestemme for direkte til verks for å fremmeforskningsoppgaver og -mål. Men denne i samfunnsnytten.og for seg plausible tanken om at "folket"demokratisk skal bestemme forskningens Kjeldstadli ønsker et universitet som bidrarretning og oppgaver, og at forskerne så til å ”lindre menneskelivets lidelser” (F.kommer inn og stiller seg til tjeneste, er Bacon), og understreker at ”dette er ikke etlikevel forfeilet. Folket kan ikke på denne universitet styrt politisk avmåten oppdra oppdragerne. Like lite som myndighetspåbud om hva det skal forskes idet kan fortelle forfatterne hva de skal … det er institusjoner der idealet er enskrive. Her kommer både "markedet" og løpende diskusjon blant de ansatte sjøl om"folket" til kort. Da er Humboldtmodellen hva vi steller med – og hvorfor”.8 Hanå foretrekke. Og når ”spørreundersøkelser fremholder at ”vitenskapen trass iviser at universitetene fortsatt har høy forbindelsen til politikk er et eget felt medtroverdighet i befolkningen i Norge” (143), egne regler og ethos”, som ”påleggerkan ikke det nettopp skyldes Humboldt- universiteter et særlig ansvar”: ”Vi hartradisjonen og folks tillit til ansvar for at fagene også tjener alt det ikkeuniversitetsforskernes uavhengighet, står effektiv kjøpekraft bak – emner,saklighet og idealisme? En tillit som nok grupper, dimensjoner ved menneskelivet.”vil rakne i samme tempo som (150f.) Dette er viktig og riktig, men kanbedriftsmodellens palassrevolusjon blir neppe konkretiseres eller klargjøresalment kjent og/eller forstått som tilfredsstillende så lenge spørsmålet omuavvendelig realitet.. hvilke mål og interesser som bør tjenes (ut over de kjøpekraftige), hva et godt liv i etNok et Skjervheim-poeng skal nevnes: Det godt samfunn kan være, eller hvordaner visse ting som bare kan oppnås som menneskenes lidelser kan og bør lindres, erbivirkninger, ja som nettopp forfeiles hvis så uklart og omstridt. Det kan jo ikke værede tilstrebes direkte som et mål. Den beste tilstrekkelig at det ikke står effektivog enkleste illustrasjon er trolig dugnaden: kjøpekraft bak dem.Man samler seg f.eks. for å hjelpe naboen åsette opp en garasje (eller i annen Det instrumentelle perspektivets fokus på åsammenheng hvor det å være flere/mange finne midler til å tjene, befordre, fremmegir effektivitetsgevinster). Det er vel kjent osv. er relativt uproblematisk så lengehvor gode sosiale effekter slike formålene kan betraktes som selvsagtesammenkomster kan ha. Man blir godt eller gitte. Og i en viss forstand er de det:kjent og har det trivelig sammen. Men det mindre lidelse, lykke, helse, fred osv. Alleer en misforståelse å tro at man kan hoppe er enige om slike ting. Likevel blir detover selve dugnaden (arbeidet) og ta sikte umiddelbart problematisk nårpå de sosiale effektene direkte.6 Også den selvsagthetene skal "operasjonaliseres",måten Humboldtuniversitetet har gitt vårt avveies, konkretiseres, når vi må tenkesamfunn en positiv, demokratiserende over hva de egentlig betyr. Og dennedynamikk på kan illustrere dette.7 Denne tenkning, dissemodellen har nettopp unngått den feil å gå konkretiseringsanstrengelser og den6 8 Se om ”The Thompson fallacy” i mitt bidrag Her synes Kjeldstadli igjen egentlig å være på”Nytt Universitet?” i I. Gullvåg/S. Sløgedal (red.): parti med Humboldtuniversitetet, slik det forsvaresFestskrift til Magne Dybvig, Filosofisk institutts av Vittorio Hösle: ”Die Universität … ist in derpublikasjonsserie nr. 16, Trondheim 1990. Gefahr begriffen, ihrer ursprünglichen Bestimmung7 Sml. NFR-leder Ch. Hambro (i en for øvrig ikke abtrünnig zu werden, der Ort einer Universalenhelt uproblematisk og entydig sammenheng): ”å interdiziplinären Kommunikation über diegenerere ny kunnskap er helt essensielt i vårt Prinzipien des Wissens zu sein. (Die Krise dersamfunn og gir vår kultur og vårt demokrati en Gegenwart und die Verantwortung dernødvendig dynamikk”. Philosophie, München, C.H. Beck 1990, s. 15.)

vitenskap de krever, kan ikke selv forstås offentlige kritiske debatt som livsnerven isom å finne midler til å tjene konkrete vitenskap og politikk. I Humboldt-periodenformål. kan man ikke lenger snakke om at artistfakultet eller de nyeEn idé à la Kjeldstadlis om sosial "grunnforskningsfakultetene" erbruksverdi som ytterste begrunnelse for "underordnet" de nyttige. Snarere inntar deuniversitet og høyskoler lar seg nok en slags ledende stilling. (Sml. Kantsforsvare ”rett forstått” i en eller annen kommentarer til dette i ”Der Streit dertolkning. Men den trenger i aller høyeste Fakultäten” (1798).)grad utredning, og det Kjeldstadli kanbidra med på dette punkt må bli En komponent i Humboldt-universitetetmangelfullt, så lenge dimensjonen knyttet til oppvurderingen av detopplysning og universitetet som instans for filosofiske fakultet, henger sammen medsamfunnets selvkritikk eller selvvurdering hvordan universitetet kan sammenligneser så sparsomt berørt og et Baconsk med en (demokratisk) stat eller republikk.9perspektiv så fremtredende. Selv vil jeg Skjønt her er det viktig å se hvordan dennemene at nettopp Humboldtuniversitetet, sammenligningen kan være svært tvetydig.rett forstått, representerer en så god Også den nyliberale bedriftsmodellen forkonkretisering av ”samfunnstjenligheten” universitetet kan jo slutte seg til en sliksom vi kan forvente. sammenligning for så vidt som den har en bedriftsmodell for det meste, også forS.144f. skriver Kjeldstadli: ”Så lenge stater – og for individer (personer). (Jegmotstanden kan avvises som gamle kan huske det sjokkerende i Helge Seipstenkemåter og egeninteresser hos en del av Dagbladkronikk ”Bedriften Norge” såutdanningsborgerskapet, vil det ikke være tidlig som på 70-tallet.)mulig å samle politisk støtte til noen Sammenligningsgrunnlaget er da at stateneffektiv motstand.” Det er selvfølgelig trist er et selvhevdelsessystem blanthvis Kjeldstadlis karakteristikker av konkurrenter (om enn ikke på et marked).Humboldt-tilhengerne som voktere av egne For sammenligningen slik jeg her vil gjøreinteresser og privilegier skulle ha noe for den gjeldende dreier det seg derimot ikkeseg. Egeninteressen vil naturligvis alltid om republikken som partikulærtstikke hoven frem. Men først og fremst ”selvhevdelsessystem” vis à vis andre.leverer jo Humboldtmodellen de normer Tvert i mot dreier det seg om den(sml. også R. Mertons CUDOS) som gjør relativering eller innhegning avdenne interessen kritiserbar. Og etter mitt selvhevdelsesdimensjonen som ligger i detsyn burde Kjeldstadli først og femst smelle Kant kaller ”den resonnerendetil mot nevnte mistanke, som mistanke mot offentlighet”,10 altså den dimensjon vedselve modellen, med en vending som han republikken som nettopp ikke er underlagtellers bruker med stor og berettiget kraft: statens behov som selvhevdelsessystem”Dette er ideologi”. (og som selvsagt mistes desto mer av syneResonnerende offentlighet 9 Se f. eks. Martin Seel om det ”republikanskeI det før-Humboldske universitetet hadde ideal” under pkt. 2: VomVerbund zur Firma” ide "nyttige" fakultetene – teologi, jus og essayet ”Die Universität – ein Ort intellektuellermedisin – entydig rangert som de "høyere", Praxis?”; Neue Rundschau 119, Heft 2, 2008. 10mens det filosofiske fakultet med de "frie Til den resonnerende offentlighet er også knyttet håpet om en opplyst politisk menings- ogkunster" ("grunnforskningen") ble betraktet viljesdannelse. Ganske visst blir dette Humboldtskesom forberedende og hadde en lavere ideal nå – idet det overkjøres av bl.a. en ”frigjort”,status. Dette endrer seg i tråd med idealet kommersialisert og Murdochifisert statsmakt:om den frie forsking og den frie, prinsipielt mainstreamm-pressen – i økende grad maktesløst og urealistisk. Men er det offerets skyld?

jo mer staten tenkes og stiliseres som Arbeidstakerkollektiv?”bedrift”). Ja, vi kan vel si det sterkere enn I avslutningen beveger Kjeldstadli seg ogsåsom så; for vi har ikke bare å gjøre med en inn i et farvann mht. allianse mellom”analogi” mellom den republikanske staten vitenskapsfolk, studenter og arbeidere somog universitetet. Universitetet skulle jo i gir meg en viss deja vu-følelse. JegHumboldt-konseptet nettopp selv utgjøre bestrider ikke realiteten av klassekamp ogen bærebjelke i republikkens resonnerende heller ikke alliansens tradisjon ogoffentlighet. Jeg vil her gjerne sitere noe legitimitet. Men grunnlaget for denneKarl-Otto Apel skriver, i sammenheng med legitimitet kan etter min mening ikke væreideen, eller (det nødvendige) håpet, om at konvergerende materielle eller partikulæreverdenshistorien stadig må dreie seg om interesser; det må ha med disse gruppenes”Fortschritt im Bewusstsein der Freiheit” forhold til en universell interesse å gjøre.(Hegel): Kjeldstadli skriver: ”Lyst og glede ved faget har … fått mange til å arbeide dobbel Das Verhältnis der wechselseitigen uke uten kompensasjon. Og Bedingung von Herrschaftsfunktion und verdikonservative ideer om kvalitet, Kritik, bzw. Legitimationsfunktion, das rettferdig konkurranse og meritokrati in der Gewaltenteilung institutionalisiert trekker vekk fra felles strategier. Så det ist, entfaltet (...) seine progressiven trengs et betydelig arbeid om Möglichkeiten allererst in dem entsprechenden Verhältnis der universitetsansatte skal se seg som et staatlichen Institutionen insgesamt zur arbeidstakerkollektiv under press./ Men Metainstitution des argumentativen bare å bygge på egne interesser blir ikke Diskurses der "räsonnierenden bare snevert, men politisk ineffektivt… Öffentlichkeit". Denn in dieser Hvis universitetsansatte aldri rekker ut en Metainstitution leistet sich der Staat eine hand til andre, hvordan kan de da vente å Instanz der Legitimation und Kritik, die få støtte fra andre fagforeninger den dagen von vornherein die Partikularität des det på nytt måtte røyne på?” (191f.) Her Staates als eines kan det vel igjen være fare for at Selbstbehauptungssystems unter anderen Kjeldstadli kommer bedriftsmodellen for transzendiert und dementsprechend in mye i møte? Bør vi se på oss selv som et Frage stellt. Der Diskurs, wie er durch Philosophie, Wissenschaft und arbeidstakerkollektiv under press?12 Bør vi räsonnierende Öffentlichkeit ikke først og fremst se på oss selv som repräsentiert wird, ist hier immer schon sannhetssøkere (rettferdighet inkludert) auf die Menschheit als das uns bekannte under press? Substrat der unbegrenzten Kommunikationsgemeinschaft festgelegt. Da vil jeg heller underskrive på det K Und der Staat als partikulares fremhever (s. 150) om det akademiske Selbstbehauptungssystem hat sich hier ”frirom” vi har hatt ”i form av tid som vi … darauf eingelassen, die Möglichkeit sjøl kan disponere. I form av å kunne søke einer diskursiven Solidarisierung und insofern vernünftigen Identifikation des Einzelnen mit der Menschheit … zu 12 Hvor går grensene for dette kollektivet? Ved gewährleisten.11 institusjonen, for eksempel NTNU, med logo, reklamebudsjett og korpsånd? Eller er alle norske universitetsansatte ment, i samsvar med at nasjonale fagforeninger forhandler om lønn og K.-O. Apel, Ist die Ethik der idealen Kommunika- arbeidsforhold? (Det siste svarer på et vis tiltionsgemeinschaft eine Utopie? (Zum Verhältnis von professorers tidligere lojalitet på statsnivå.) Eller erEthik, Utopie und Utopiekritik), i Wilhelm Vosskamp alle europeiske, vestlige universitetsansatte ment?(utg.), Utopieforschung, Interdiziplinäre Studien zur Eller er kollektivet enda mer omfattende? –neuzeitlichen Utopie, Bd. 1, Stuttgart. Uthevinger Kollektivet av sannhetssøkere og faglige/sakligeA.Ø. medarbeidere/kolleger har ikke slike avgrensningsproblemer. Sml. pkt. 1b.

kunnskap om emner og spørsmål som vi (inderlighet, ja ”machtgestütztesynes er viktige og interessante. I form av Innerlichkeit” (Th. Mann)) og apolitiskikke å skulle betjene en interesse definert dyrking av ”kultur”, rettet motutenfra. I form av at vitenskapen trass i ”sivilisasjon”, mot fransk ”politiserthet” ogforbindelsen til politikk, er et eget felt med engelsk økonomisme.14 Logisk sett eregne regler og etos. Et slikt privilegium Humboldtideene først og fremst forbundetforplikter.” Og jeg vil – i tråd med med opplysning og ”liberté, egalité,Kjeldstadlis henvisning til E. Bull d.e. - fraternité”, pluss noen viktige islett avgjerne understreke at det er her – via ekspressivistiske motiver; alt i altforpliktelsen overfor rettferdighet (sannhet umistelige momenter i enog skjønnhet) at forbindelsen til samfunnsdannelse som kan bety etarbeiderbevegelsen (ikke dagens Lockheed fremskritt ”im Bewusstsein der Freiheit”.Martin-kunder) har gått, en forpliktelse ogen forbindelse til ofre for undertrykkelse, Den glemte kategori: le citoyenløgnaktighet og heslighet helt generelt. Og Kjeldstadli suggerer atvi kan vel føye til: dét er noe annet enn å Humboldtuniversitetet ikke er/varsøke allierte i kampen for egne interesser. samfunnsmessig forpliktet. Men her kan det være at han overser noe og i kraft avFortschritt im Bewusstsein der Freiheit denne overseelsen finner en mangel somKs siktepunkt er kanskje ikke så forskjellig må avhjelpes. For i sin fremstilling av de tofra det jeg mener H.univ. faktisk har alternativene, humboldtmodellen ogrepresentert i norsk sammenheng. I tysk bedriftsmodellen, som forbindes med hhv.historie siden 1811 er forholdet langt mer utdanningsborgeren og næringsborgeren,komplisert (sml. Ringer, Henningsen m.fl.) hopper han over den kategorien jeg menerHer kan Ks beskrivelse av Humboldtuniversitetet har vært alliert med,Humboldmodellen – hans ”Humboldt- nemlig den politiske borger rett og slett, lemyte” – ha mye for seg. Men her er det citoyen,15 forstått som medbærer ogogså viktig å ikke tilskrive de uheldige medutøver av folkesuvereniteten ogutslagene til de Humboldske ideene som deltaker i det selvlovgivende demokrati, ensådanne. Den Humboldske avvisning av allianse som ikke minst var realisertpolitisk regjeringsmakt over læreinnholdet, gjennom utdanningspyramiden universitetfremhevingen av akademisk frihet (ideene – gymnas – folkeskole, den gang daom ”ensomhet og frihet”,13 Lehr- og Lern- læreryrkene hadde prestisje og læreren nøtFreiheit), idealet om enhet av forskning og respekt. Kjeldstadlis dikotomi favner joundervisning m.m., er ikke det som må egentlig bare om to varianter – en relativtklandres, men snarere bestemte faktorer i dannet og en relativt udannet – av ”letysk historie; som nederlaget for 1848- bourgeois”. Så det kan se ut til at han medbevegelsen, Bismarck og keiserrikets sitt nye universitetskonsept nettopp vilautoritære styreform, nederlaget i 1918, innføre citoyen-kategorien på nytt. ”Le”die verspätete Nation” (Plessner) etc. Her citoyen” kan så visst trenge å styrkes, menvar det historiske, politisk-kontekstuelleforhold som hindret de Humboldskeopplysningsideene i å gjøre sin virkning i 14 I tiden etter den franske revolusjon, på Napoleonsnasjons- og demokrati-bygging og - tid og utover 1800-tallet, var den tyske passivitet ogdannelse, og i steden lot dem lede ensidig ettertenksomhet (med vekten på “etter”) et velkjenthenimot ”individuell dannelse” tema, poengtert formulert av Hegel: ”Le français porte le bonnet près de la tête. Der deutsche Kopf lässt ruhig die Schlafmütze sitzen und operiert13 Vel å merke, som betingelse for innerhalb seiner.” 15sakens/saklighetens forrang og for god (utvungen) Attac gjør seg ikke skyldig i en slik overseelse:kommunikasjon mellom de vitenskapelige, ikke Association pour une Taxation des Transactionssom et ideal om selvdyrking! financières pour l’Aide aux Citoyens.

det kan neppe være heldig å gjøre det som for ”direkte” vei i Kjeldstadlis konsept, måledd i en kritikk av Humboldtuniversitetet. det ikke være klart at nettopp Humboldtuniversitetet – selv om det iUniversitetet som øverste – eller motsetning til det forutgående universitetgrunnleggende – institusjon for praktisk- med teologi, jus og medisin som dekritisk virksomhet (i Kant-Marx-forstand), ”høyere” samfunnsnyttige fakulteter leggeraltså for opplysning og samfunnets mer vekt på kritikk og opplysning (ogselvkritikk, er det noe slikt Kjeldstadli oppvurderer det frie, ”filosofiske” fakultet)mener med samfunnsuniversitet? I så fall – må sies å være et samfunnsmessigenig. Men hvorfor da denne – etter min forpliktet universitet i Kjeldstadlis forstandmening malplasserte – vilje til å avvise (vennlig tolket)? Det er i hvert fall iHumboldtmodellen? Kanskje faller han høyeste grad samfunnsmessig forpliktet isom offer for sin egen Humboldt-myte den betydning Apelsitatet ovenfor peker(sml. (ii) ovenfor)? Når Kjeldstadli skriver mot.at ”ansatte og studenter som ønsker et’samfunnsuniversitet’ har en mulig og Eller: Hvorfor gjøre Humboldtmodellenavgjørende alliert i nasjonale og medansvarlig når vi ser hvor det bærer heninternasjonale fagforeninger innen – og tro at en annen og bedreutdanningsfeltet” (190), så er det ingen universitetsmodell vil føre oss i engrunn til å motsi ham. Men har de ikke riktigere retning? Kan ikke en slik tro væreførst og fremst en avgjørende alliert i dem å undervurdere (eller unnskylde)som har sett at Humboldt-universitetet (i motstanderen? Vi har å gjøre med sterkemotsetning til det som leverer til private slike, kapitalkreftene, ”markedet”,økonomiske aktører) nettopp er – om enn i pengemakten, nykapitalismen,en viss forstand indirekte – nykolonialismen og deres miltære,samfunnsmessig forpliktet, og som er ideologiske, nasjonale og internasjonalekonservative nok til å ville forsvare det? organer – som vil det annerledes. KanskjeMå vi finne opp hjulet på nytt? ”løpet er kjørt” også med Kjeldstadlis modell? Kan i det hele tatt redningen liggePå s. 178 skriver Kjeldstadli: ”Dette i en universitetsmodell? Vel, et sted måprogrammet og dette bildet av et man jo begynne, prøve å yte motstand.samfunnsuniversitet er – det skal jeg Men jeg tror vi står sterkest medinnrømme – en idealisert og idealistisk Humboldt, rett forstått.framstilling av universitetets mål. Bådeden utdanningsborgerlige arven, Alt i alt vil jeg si at Kjeldstadliskarrieresystemet, innbyrdes konkurranse, ”Akademisk Kapitalisme” er en utmerket,motsetninger og presset fra kapitalkreftene ja uunnværlig bok i universitetsdebatten.trekker i andre retninger. Men likevel tror Men altså etter min mening med en deljeg at en slik ny regulativ idé må til hvis ting i kritikken av Humboltuniversitetet iikke management- og businessuniversitetet den konstruktive delen omskal seire.” Men er dette egentlig en så ny ”samfunnsuniversitetet” som eridé? Kjeldstadli selv viser om og om igjen diskutabelt.at han er Humboldtiansk oppdratt. Hanstilslutning til grunnidéene iHumboldtuniversitetet kan det ikke væretvil om, heller ikke i del III. Hvorfor denneradikale holdning som krever et alternativ(fremfor en redning av substansen underendrete forhold, altså forandre for åbevare)? Med forbehold om den kanskje

http://org.ntnu.no	392
http://venstresida.net	9
http://www.indymedia.no	2
http://translate.googleusercontent.com	1
http://webcache.googleusercontent.com	1

Taklinger #13 B

by Ronny Kjelsberg

Accessibility

Categories

Upload Details

Usage Rights

5 Embeds 405

Statistics

Taklinger #13 B Document Transcript

Taklinger #13 B

by Ronny Kjelsberg

Accessibility

Categories

Upload Details

Usage Rights

5 Embeds 405

Statistics

Taklinger #13 B Document Transcript

Let LinkedIn power your SlideShare experience

Let LinkedIn power your SlideShare experience

Customize SlideShare content based on your interests

Keep up to date when your LinkedIn contacts post on SlideShare