• Like
  • Save
sosialantropologi
Upcoming SlideShare
Loading in...5
×
 

sosialantropologi

on

  • 2,581 views

 

Statistics

Views

Total Views
2,581
Views on SlideShare
2,565
Embed Views
16

Actions

Likes
0
Downloads
0
Comments
0

2 Embeds 16

http://ascendingscenery.blogspot.com 15
http://www.ascendingscenery.blogspot.com 1

Accessibility

Upload Details

Uploaded via as Adobe PDF

Usage Rights

© All Rights Reserved

Report content

Flagged as inappropriate Flag as inappropriate
Flag as inappropriate

Select your reason for flagging this presentation as inappropriate.

Cancel
  • Full Name Full Name Comment goes here.
    Are you sure you want to
    Your message goes here
    Processing…
Post Comment
Edit your comment

    sosialantropologi sosialantropologi Document Transcript

    • Herman Hammer Sosialantropologi oppgave Bergen Arkitekt Skole 2010 I denne oppgaven forsøker jeg å gi en innføring i nordmenns forhold til natur og friluftsliv, hvordan den norske identiteten knyttes opp mot det å leve i nærhet til naturen og hvordan man forholder seg til det når man bor i en urban situasjon. Den norske sosialantropologen Arne Martin Klausen definer kultur slik: ”De ideer, verdier, regler, normer, koder og symboler som et menneske overtar fra den forrige generasjon, og som man forsøker å bringe videre – oftest noe forandret – til neste generasjon. Natur er motparten til kultur og dette er begreper som til stadighet blir diskutert i den norske offentligheten. Med natur menes noe som ikke er skapt av mennesker. Det kan bli brukt som motsetning til kultur eller til den åndelige verden. Ordet kommer fra latin natura, som betyr ”fødsel”. Det ble opprinnelig brukt om egenskapene som var medfødt i hver en person eller nedfelt i hver en ting, men i dag blir begrepet natur helst brukt om den utemmede verden rundt oss. Sosialantropologer konkluderer i dag med at det er vanskelig å fange det særnorske og at «påståtte nasjonale særtrekk enten deles med utlendinger eller ikke er felles for mesteparten av befolkningen». Naturens betydning for nordmenn avspeiles blant annet i friluftslivet, først og fremst turaktivitetene. Turer i skog og mark, til fots om sommeren og på ski om vinteren, er kanskje noe av det mest typisk norske, i hvert fall i utlendingers øyne. Jo mer avsides og ensomt, jo mer norsk, vil mange si. Livskvalitet og glede ble tidlig assosiert med naturopplevelser og dette var med på å skape identiteten. En nordmann som mangler interesse for friluftsliv, er ingen god nordmann ifølge rådende oppfatninger om hvordan nordmenn bør være. Friluftslivets betydning for utviklingen av en nasjonal norsk identitet, og som sosiokulturelt fenomen er viktige faktorer. Både som symbol og møteplass har den norske fjellheimen og skogslandskapet en helt sentral plass for norske menn og kvinner gjennom flere generasjoner. Den norske, nasjonale identiteten som oppstod på 1800-tallet ble i stor grad formet av en elite, ovenfra og nedad og deretter overtatt av folk flest. Den nasjonale identiteten ble utviklet i spenningen mellom impulser utenfra og hjemlige tradisjoner. Noe av det viktigste i konstruksjonen av en nasjonal identitet etter 1814 var nasjonale ritualer og symboler som nasjonaldagsfeiring og eget flagg. Ordet ”friluftsliv” ble introdusert i det norske språket for første gang av Henrik Ibsen i hans dikt ”på viddene” i 1864. Avhengig av ståsted finner man forskjellige definisjoner på hva friluftsliv betyr, selv definerer jeg det som; en ramme for møte mellom mennesker og natur, og mellom
    • mennesker i natur. Det offentlige Norge bruker følgende beskrivelse av ordet; Friluftsliv er opphold og fysisk aktivitet i friluft i fritiden med sikte på miljøforandring og naturopplevelse.(Stortingsmelding nr.39) Hva som er friluftsliv vil være avhengig av flere faktorer slik som, tidsepoke, tilhørighet, bosted, klasse, kjønn, livsfase, livssituasjon og av hvilket ståsted man har. Noen av begrepene har røtter i byens tradisjoner, i gråsonen mot idrett og sport i naturen. Disse er begreper som; fritidsliv, overskuddsliv, opplevelse og rekreasjon og har sin bakgrunn fra romantikken, estetiseringen av naturen, urbanitet og industrialisering. Andre begreper har sine røtter fra bygdas tradisjoner, i gråsonen mot landbruk og arbeid i naturen, slik som; arbeidsliv, attåtnæring, mentalitet, høsting og produksjonslandskapet. Dette har sin bakgrunn fra livberging, naturen som levebrød og det rurale. Nasjonsbyggingen kom til uttrykk på de fleste samfunnsområder. Med oppblomstringen av nasjonalromantikken ble politikken, kunsten og kulturen preget av disse strømningene. Nettopp denne konstruerte identiteten har lagt grunnlaget for en ”falsk” virkelighetsoppfattelse av den såkalte ”norske” identiteten. Selv om også den norske livsstilen er blitt mer urban og sedat de siste tiårene, angir fortsatt en stor del av befolkningen at friluftsliv er en viktig del av livet. Det ser ut til å være stor enighet, uansett innfallsvinkel, om friluftslivets røtter og opprinnelse i Norge. Det oppstod som det opplevelsesrettede, ikke-nytteorienterte friluftslivet på slutten av 1800-tallet, og fikk relativt raskt en sentral plass, spesielt i byborgernes kultursfære. Før dette ble fjellet betraktet som beiteområde og Marka ble oppfattet som et produksjonslandskap. Det ble hugget tømmer, brutt malm og drevet jordbruk. Derfor endres natursynet parallelt med byenes fremvekst, utviklingen av det industrielle og urbane og etableringen av en ny identitet i den nye nasjonen. Med den romantiske kulturretningen, tok en til å akte og elske naturen og begynner å se på den som noe estetisk og vakkert, et handlingsrom med vakre omgivelser og man begynner følgelig å ta den i bruk på en ny måte. By og land orienterer seg til hverandre, på bykulturens premisser, og det blir utviklet estetiske normer, mønstre for å fortolke og verdsette norske natur- og kulturområder. Den dannede bybefolkningen hadde her en hovedrolle, dels fordi en slik nasjonal identitetskonstruksjon ble oppfattet som elitens selvsagte oppgave, dels også fordi den nye eliten gjennom friluftsliv kunne utvikle en egen form for identitet gjennom sin relasjon til den norske naturen. Naturen ble tillagt symbolverdier, som ble knyttet til den nye elitens individualisme og idealer om originalitet, autonomi og distanse til hverdagslivet med dens pietistiske nyttemoral. Frithjof Nansen har også spilt en rolle i utviklingen av friluftslivet, vel hjemme etter "Fram"-ferden ble han feiret som nasjonalhelt og forbilde for byens unge. Nansen er forklaringen på at vi "bare må ut" på søndagstur. Han var idealet som friluftsmenneske og lærte oss å dyrke naturen og bruke Marka og regnes som den som etablerte begrepet ”friluftsliv” i den norske bevisstheten. I 1868 ble Den Norske Turistforening etablert for å gjøre tilgangen til naturområdene enklere.
    • Infrastrukturelle utbygginger som Bergensbanen tilgjengeliggjorde store fjellområder og Holmenkollbanen i Oslo sikret innbyggernes tilgang til de nære skogsområder. Senere, i mellomkrigstiden kom alle foreningene på banen for å trekke folk ut i Marka. Byen ble symbolet for industrialisme og undertrykkelse, og naturen ble forstått som opprettelse og befrielse. Et viktig aspekt av den sosiale kampen i byene dreiet seg om rett til naturopplevelser, og dermed helse og frihet. Retten til fritt å ferdes i og bruke utmarken ble derigjennom et symbolspørsmål, som satte klassekampen på sin spiss: brukerens retter mot eierens makt. Gjennom århundrene har nordmenn alltid hatt hevdvunnede rettigheter til å ferdes relativt fritt i naturen. I 1957 ble imidlertid allemannsretten lovfestet gjennom Friluftsloven og denne skulle sikre allmennheten rett til ferdsel. Allemannsretten er den rett som enhver har på en annen persons eiendom. Den er basert på respekt for naturen og disse reglene om lik rett til naturen er særegne for Norge og de øvrige skandinaviske landene. Den viktigste delen av allemannsretten er ferdselsretten på andres eiendom. Andre rettigheter som reguleres i friluftsloven er rett til bading, samt å sette opp telt i inntil to dager. Friluftsloven regnes som en av de viktigste premissgiverne til den norske identiteten og er ansett som ett viktig demokratisk prinsipp. I arbeiderbevegelsens friluftsliv spilte samværet med andre en stor rolle; identitet var personlig reisning, men også solidaritet med klassen, og i naturen skulle en skape det gode samfunnet. Det ble forbundet med noe sunt og oppbyggelig. Åttetimersdagen var innført, arbeiderklassen hadde fått mer fritid. Hva skulle de fylle denne med? Fremveksten av en velferdsstat her i landet gjorde det mulig for menigmann å bruke fritid til friluftsliv. Arbeiderbevegelsen så nødvendigheten av sterke samfunnsborgere som kunne bygge velferdssamfunnet. Disse historiske hendelsen har lagt føringer for vår tids Marka-bruk. Mange av forestillingene om det typiske norske er knyttet til naturen. Det er lett å gjenkjenne en kontinuerlig naturtradisjon i norsk kultur, skriver den polskfødte kulturhistorikeren Nina Witoszek i boken Norske Naturmytologier. I en gjennomgang av det hun kaller «det kulturelle fellesskapets biografi» vektlegger Witoszek de norske fjell og fjorder og deres betydning for en egalitær, jordnær og rasjonell norsk tradisjon. «En tradisjon preget av naturopplevelser og av naturbilder fortsetter å kodifisere etiske og politiske tendenser i norsk kultur. Det er en arv folk identifiserer seg med, en forestillingsverden de personifiserer og som personifiserer dem. Den virker inn på deres kommunikasjonsmodell, på den nasjonale etos, på litterære genrer, bilder av kulturhelter, nasjonale ritualer, fritids- og arbeidsmønstre og måten de opptrer på i internasjonale sammenhenger». Naturen blir ofte fremstilt som et sted nordmenn søker seg til når de befinner seg i en livskrise. «Å gå tur i skogen» blir ansett som en form for mental terapi. Viktige samtaler mellom far og sønn, mor og datter eller mellom venner, foregår ofte under turer i skogen. Bedriftsledere fremhever til stadighet i intervjuer at de viktigste avgjørelsene blir tatt,
    • ikke på styrerommet men i nettopp naturen, de tilegner ofte naturen en ekstra kvalitet ved nettopp muligheten til kontemplasjon og ettertanke. Det samme kommer fram i mye av den norske litteraturen, det urbane representerer ofte det usikre, flyktige mens naturen representerer det stoiske og ettertenksomme slik som det er karikert i Erlend Loes bok; Doppler. Når de står overfor et vanskelig valg, trenger å tenke over en viktig sak, når de grubler over et brutt forhold, eller bare ønsker å «ordentlig slappe av», trekker de fleste nordmenn ikke mot slekt og venner men mot ensomheten i naturen. Det er i samtale med naturen at nordmenn «finner seg selv». Det er naturen som gjenskaper «ro i sjela» og som gir svar på livets gåter. Den norske antropologen Thomas Hylland-Eriksen skriver om naturen som den ideelle samtalepartneren, fordi den, paradoksalt nok er taus. Nettopp fordi naturen er taus, er den også ekte. Naturen alene ser ut til å kunne tilfredsstille den norske søken etter autentisitet. Han beskriver hvordan den tause, ordløse og totale symbiosen mellom menneske og natur, som stort sett er en litterær metafor på de fleste språk, er en gripende virkelighetsopplevelse for nordmenn. Ordene setter alle mellommenneskelige relasjoner i fare fordi de er en kilde til forvirring, uenighet og falskhet. Verbal kommunikasjon sees på som forstyrrende støy som hindrer ekte nærhet. Innenfor denne kulturelle tradisjonen, oppnås nærhet gjennom taus kunnskap om den andre, mens ord skaper avstand. Sammenlignet med det arketypiske forholdet til naturen, vil mellommenneskelige relasjoner alltid komme til kort. Videre forteller han om en indisk student som lurer på «den norske hengivenhet til natur» også kan være en form for eskapisme. «I de fleste land», uttaler vedkommende, «løser man problemer ved å konfrontere og kommunisere dem til de andre. Her går man i skogen». Store deler av befolkningen har et aktivt forhold til marka og aktiviteter der. For mange er markaturene og muligheten til å komme seg ut i marka en grunnleggende livskvalitet. Mange finner her ro i en hektisk hverdag eller variasjon i en ensformig livssituasjon. Marka er viktig for mange menneskers trivsel og psykiske helse. Det finnes en rekke undersøkelser som bekrefter at oppslutningen om friluftsliv og at markabruken er stor og de forklarer hvilke verdier og prioriteringer som ligger til grunn for den store oppslutningen. En så stor andel som 80 – 90 prosent av befolkningen har drevet med friluftsliv eller en annen form for utendørs fysisk aktivitet i løpet av et år. Men det er en stor andel av disse, ca 1/3, som likevel må betegnes som inaktive. Omtrent 50 prosent av befolkningen er på tur i nærmiljøet minst en gang i uka, og ca 15 prosent er så godt som daglig ute på tur. Typiske aktiviteter innen det folk oppfatter som sitt hverdagsfriluftsliv er kortere turer til fots, sykkelturer og idrettsrelaterte aktiviteter. At folk kommer seg ut jevnlig betyr svært mye for befolkningens helse og trivsel. Og det bidrar til å rekruttere til annen friluftslivsaktivitet. Det aktiviserer folk på årstider da mange er inaktive.
    • Det aktiviserer også grupper av befolkningen som det er særlig viktig at er fysisk aktive, som eldre mennesker, barn og unge. Markaområdene ved byer og tettsteder, evt. sammen eller i kombinasjon med grønnstruktur og nære kulturlandskapsområder, gjør at det de fleste steder er gode nære muligheter og gjør det lettvint for mange å drive jevnlig fysisk aktivitet ute. I et bærekraft perspektiv er det, i tillegg til friluftslivets helsemessige betydning, også stadig viktigere å fremme friluftsliv som alternativ til en konsumorientert og stressende hverdag og anleggs-, utstyrs- og prestasjonspregede fritidsaktiviteter. I et økologisk perspektiv er det også viktig for å få befolkningen til å forstå hvor viktig det er å ta vare på naturen som vårt livsmiljø. Gjennom tilstedeværelse både fysisk og mentalt lærer man å forstå dens ulike kvaliteter. Villmark blir definert som et område der det ikke er menneskelige installasjoner i en omkrets på 5 kilometer. Kart fra 1900 og 2000 viser at Norge er blitt et helt annet land på disse 100 årene. Kulturen har tatt en kjempejafs av naturen. Det norske kulturbegrepet er sterkt knyttet opp mot naturbegrepet og en må til en viss grad vise at man behersker disse kodene for å bli akseptert. Disse kodene kan igjen gjenspeile den sosioøkonomiske statusen. I min diplomoppgave fokuserer jeg på hvordan Oslos urbane struktur fragmenterer seg til den møter sin ”bakside”, Nordmarka og hvordan de grønne strukturene beveger seg fra Marka inn mot sentrum av byen. Byens nærhet til skogen og bruken av disse områdene har vært ansett som en av de viktigste kvalitetene både i identitet og som rom for samhandling. Gjennom å se nærmere på folks holdning til natur og hvordan man påtar seg en annen ”identitet” straks man forlater det urbane og begir seg inn i det ”grønne beltet”, fra å være fremmede i byen til å møtes og kommunisere i naturen er noe jeg forsøker å finne ut av. Når jeg nå har redegjort for den historisk-kulturelle utviklingen ved det norske forholdet til natur så vil jeg gå over til å se videre på hvordan dette er blitt knyttet opp mot identitet og hvordan dette kan tolkes. Som man så både gjennom den historiske tidslinjen og gjennom utviklingen av selve begrepet ”friluftsliv” tegner man en forståelse for at friluftslivet er ett sosiokulturelt fenomen i den forstand at man kan overføre, forenkle og bearbeide de motsetninger som kjennetegner ett samfunn i rask endring gjennom det. I motsetning til oppfattningen av at friluftsliv er et uttrykk for noe tradisjonelt og vedværende i norsk kultur, ser vi at friluftslivet heller er ett resultat av sosiale prosjekter, idealer rundt personlig identitet og natursyn som gir oss ett mangfold av ideologiske konstruksjoner og ambisjoner det kan knyttes opp mot. Som det innledningsvis er blitt diskutert er den norske nasjonale identiteten koblet med naturen. Dette henger sammen med landets geografiske utstrekning, klimaet og det fakta at landet er tynt befolket. (befolkningstetthet 14,82 innbyggere per km2). Bygda er derfor blitt stående som ett symbol på nasjonen, men i realiteten er dette bildet sterkt overdrevet. Av landets 4,6 millioner innbyggere bor 77 prosent av befolkningen i urbane områder. Oslos innbyggertall er alene på 580 000 mennesker (befolkningstetthet 1348 per km2) og
    • Marka er nær-turområde for 25 prosent av landets befolkning. Oslomarka utgjør 0,4 prosent av landets totale areal. Marka brukes, døgnet og året rundt. Undersøkelser gjentar gang på gang at det er Marka og naturen der som er den viktigste trivselsfaktoren i Oslo. I Oslo bor 62 prosent av befolkningen i blokk/ bygård og selv om 95 prosent av befolkningen i byen har tilgang til grøntområder innenfor en 300 meter radius fra egen bolig så vil ikke tilgang til parkområder erstatte den nedarvede lengselen etter den uberørte naturen. Friluftsliv og muligheten for å hente krefter i en opplevelsesrik natur er Markas viktigste kvalitet. Grøntområder, parker, bymark og utmarksområder i nokså umiddelbar nærhet til befolkningssentraene er således viktig for å sikre muligheten til å drive med friluftsliv for de store befolkningsgruppene. Tilgjengelighet og lav terskel er spesielt viktig for barn, eldre og bevegelseshemmede, og også for å kunne drive et miljøvennlig friluftsliv uten store behov for transport. SSBs levekårundersøkelse fra 2001 viser også klare forskjeller mellom status, inntekt og utdannelse og hvor aktivt man bruker naturen. Ikke uventet bekrefter denne sammenhengen mellom disse faktorene og frekvenshyppigheten i bruk av marka. Det enkle friluftslivet i uberørt natur er ikke representativt for majoritetsbefolkningen, men viser seg snarere å være en type friluftsliv som er karakteristisk for den øvre middelklassen. Det typiske aktivitetsnivået og friluftslivet dreier seg som regel om kortere turer i nærmiljøet og dette skiller seg ganske langt fra forestillingen om det uberørte og ”ville”. Byens demografiske sammensetning skiller seg også sterkt fra resten av landet, der andelen innvandrere i Norge totalt sett utgjør 8 prosent av befolkningen har hele 24 prosent, 131 000 av Oslos innbyggere innvandrer bakgrunn (SSBs definisjon omfatter personer med to utenlandsfødte foreldre: førstegenerasjonsinnvandrere som har innvandret til Norge, og personer som er født i Norge med to foreldre som er født i utlandet, det vil si både første- og andregenerasjonsinnvandrere). Minoritetsgrupper forholder seg annerledes til naturen enn ”etniske” norske, de gir det norske friluftsliv sitt eget forhold og bidrar på denne måten til en konstruksjon av friluftsliv som ett særnorsk fenomen. Dette ble diskutert på et seminar i Oslo i 2009, i regi av NINA-instituttet, og utgangspunktet var diskusjonen rundt ideen om ”det norske friluftslivet” var en barriere for deltagelse på lik linje. Innvandrernes friluftsliv skjer hovedsakelig i byparkene, og den er årtidsavhengig. Parkene fungerer som en kulisse for sosialt samvær. For mange er skogen forbundet med noe ukjent og skummelt og forbindes med ett sted der det er farlige dyr. Økonomiske forskjeller er også en av årsakene til at etniske minoriteter ikke deltar i friluftsliv. På samme måte som den norske arbeiderklassen i mellomkrigstiden var lite involvert i friluftsliv på grunn av mangel på fritid, utstyr og kjennskap lider innvandrings minoritetene av de samme problemene. For å kunne delta i frilufts aktivitetene må man lære seg å forstå disse kodene og forstå den forskjellige bruken av de forskjellige landskapstypologiene.
    • Disse faktorene harmonerer dårlig med den overfladiske ”identiteten” til nordmenn. Hvis man gjennom friluftsliv prøver å integrere innvandrere kan man fort ende opp med et paradoks, der man idealiserer den konstruerte identiteten og ikke ser på praksis, og således ender opp med å prøve å få innvandrere til å drive med noe som bare ett mindretall nordmenn driver med. Undersøkelsen peker videre på at integrering i friluftslivet betyr tilgang på gode fysiske landskap i nærmiljøet for å sikre demokratisk tilgang til bruken av disse. For å se nærmere på folks forhold til naturen og hvorfor dette er blitt stående som en indikator på folks identitet må vi gå inn på de sosioøkonomiske forholdene. Hvorfor er det blitt slik at det i vår moderne, urbane tid fortsatt er ansett som problemfylt å ha tilhørighet i en storby? Er det fordi det i byen finnes en fremmedgjøring, er byen for kaotisk, og for full av fremmede mennesker til å passe inn i den norske likhetsideologien? Marianne Gullestad diskuterer nordmenns forhold til hjemmet i sin artikkel ”Symbolic Fences”. Her argumenterer hun for at ”Norwegians do most of their social activities within the home. To be a friend is very often defined by you are allowed into my home. Going out weather its out in the city or out in nature is related to excitement and danger, the home stands for warmth, security and cosiness (or even boredom).” Denne påstanden kan videreføres til nordmenns lengsel etter naturen, deres hang til å skape en ”tøffere” identitet enn det hjemmets rammer kan gi dem, mulighetene for å gjenskape en helt egen identitet i naturen som bryter med den vanlige urbane livsførsel. Christen T. Jonassen konkluderer i sin bok ”Value systems and personality in a western civilization” med følgende; ”Detachment seems to be a crucial and basic personality trait of the Norwegian modal personality, as indicated by behavior in a great variety of social situations and places and by a large variety of data gathered by various methods over a long peiod of time by numerous researchers. Detachment is composed of many charachteristic tendencies. The need for privacy, the need for isolation, withdrawl, emotional detachment, rationality, conformity, rigidity, uniqueness, indipendence, self- sufficiency, avoidance of competition, avoidance of obvious prestige and success, and yet the great need for a certain kind of iniqueness and superiority.” Her ser vi tydelig sammenhengen mellom hvordan folks interaksjon med hverandre og hvordan de i deres eget selvbilde vil fremstå som selve ”urmannen”. Hvis vi overfører disse prinsippene til tankene rundt det urbane/rurale ser en tydelig hvordan dette gjenspeiles i friluftslivet. I den ”urbane konteksten” vi i dag lever i er det med den store andelen fritid man har fått blitt en ”mangel på meningsfylt” fritidsaktivitet og denne forsøkes å dekkes gjennom samhandling med naturen. Dette gjenspeiles i Stortingsmelding nr. 39 som kom i 2001. Den uttaler at friluftslivet er et velferdsgode som skal sikres og jevnt fordeles i befolkningen, som et bidrag til god livskvalitet, økt trivsel, bedre folkehelse og en bærekraftig utvikling. Det offentliges valg av navn på denne meldingen; Friluftsliv-ein veg til høgare livskvalitet, gir oss en sterk indikasjon på dens posisjon i samfunnet der det politiske målet er å motvirke sosiale skiller og legge til rette for et friluftsliv som inkluderer hele befolkningen.
    • Ser vi friluftslivet i et sosiologisk perspektiv, og samtidig etter data som kan fortelle noe om hva som f.eks. er de viktigste grunnene til at nordmenn bruker naturen så mye, viser også den foreløpig siste av de store friluftslivundersøkelsene (Aarønæs 1993) at de tre viktigste grunnene fortsatt er såkalte mentale grunner gjennom 1) “Oppleve naturens stillhet og fred”, 2) “Komme ut i frisk natur, vekk fra støy og forurensning” 3) “Komme bort fra mas og stress”. Først på de neste plassene kommer grunner som “Være sammen med familien”, “Få trim og bli i bedre fysisk form”, “Være sammen med venner”, “Oppleve blomster, trær, fugle- og dyreliv”. Grunner som “Sette sine evner til å mestre vanskelige eller slitsomme situasjoner på prøve” og “Oppleve spenning ved å bestige topper eller gå i krevende eller farlig terreng” kommer langt ned på listen. Undersøkelsen viser dessuten viser at en rekke utøvere vurderer aktiviteter som både bærplukking, jakt og fiske som motsatt til mestring og spenning, og at det faktisk er relativt få som bevisst søker dramatikk når de utøver friluftsliv. Historisk sett har de ulike sosioøkonomiske gruppene ut fra økonomisk, sosial og kulturell kapital etablert ulike forhold til fysisk aktivitet. Verdier og holdninger vedvarer over generasjoner, og siden fysisk aktivitet oppfattes verdimessig forskjellig i ulike sosioøkonomiske grupper, gir dette forskjellige forutsetninger for å drive fysisk aktivitet på fritiden. Dette er viktige skiller som gir konsekvenser for det generelle aktivitetsnivået i befolkningen, inklusive alle aldersgrupper og sosiale lag. En betydelig del av befolkningen hadde for kun et halvt århundre siden fysisk aktivitet som kroppsarbeid i både arbeid og fritid. Å være fysisk aktiv var vanligvis ikke et mål i seg selv, men en følge av dagliglivets gjøremål. Derfor vokste de fleste av tidligere generasjoners barn, uansett sosial klasse, inn i en tilværelse hvor det var en naturlig del av hverdagen å være fysisk aktiv. Både barn og voksne gikk eller brukte sykkel, ski eller spark til forflytning. Det som skilte befolkningsgrupper var i hvilken grad og i hvilke funksjoner de var fysisk aktive. Noen hadde lite manuelt arbeid, men fritid som gav mulighet til å dyrke fysisk aktivitet. Andre hadde hardt fysisk arbeid og mindre av det vi i dag kaller fritid. Historisk sett har folk fra de høyere sosioøkonomiske lagene drevet mest med friluftsliv og andre fysiske aktiviteter på fritiden, nettopp siden det var de som hadde fritid. Når borgerskapet gikk på jakt, var sporten sentral. Den var en viktig det av mannsrollen og et middel til å dyrke sosiale relasjoner. Å oppholde seg ute i naturen var for denne gruppen en estetisk verdi, å nyte og oppleve, koble av og rekreere. Det var mest folk med utdannelse og god økonomi som hadde mulighet til å være opptatt av sunnhet. Vanlige arbeidsfolk, det vil si folk tilhørende lavere sosioøkonomiske lag, var ute i skog, mark og fjell mest for å samle forråd for å overleve. Det var om å gjøre å være en dyktig jeger, fisker, bærplukker og så videre, noe som betydde å være i form og kjenne naturen. I dagens Norge er det ikke primært økonomiske grunner som driver folk til å høste av
    • naturen, men aktiviteten ses som et gode i seg selv; en måte å oppleve naturen på, sanke smaksfulle og sunne råstoffer og å rekreere. Bourdieu er opptatt av hvordan former for praksis er forankret i spesifikke sosiale strukturer, det vil si samfunnsforhold. Hans praksisteori bidrar til å knytte forbindelseslinjer mellom handlinger og sosiale strukturer, eksempelvis oppvekstvilkår og nåværende levekår. Han drøfter ikke samfunnsforhold i seg selv, men fokuserer på hvordan samfunnsforholdene virker inn på personer og former holdninger og væremåter. Praksisteorien får fram det komplekse samspillet mellom individ og sosiale strukturer som ligger til grunn for folks handlinger. Gjennom analyser av sosiale lag og klasser har Bourdieu utviklet begreper for å beskrive hvordan individ og samfunn på et fundamentalt nivå forutsetter hverandre. Gjennom denne historiske og sosiokulturelle søken etter å finne sammenhengen mellom natur og identitet, nordmenns hang til å skape en ”felles” identitet og hvordan denne gjennom konstruksjon har blitt en rådende ”sannhet”. En kan forstå hvordan friluftslivet gjenspeiler tidens sosiale prosjekter og hvordan det igjen har bidratt til å forme disse. Etablering og utvikling av grønne strukturer i nærhet til bolig er viktigere for de fleste mennesker enn den uberørte naturen og gjennom bruk av disse kan man sikre at mangfold. Slik kan man lese ett motbilde til den generelle oppfatningen om at friluftslivet kan forstås som enhetlig, tradisjonelt orientert og vedvarende i norsk samfunn og kultur. Litteraturliste: Gullestad, Symbolic Fences Hylland-Eriksen, div.artikler Witoszek, Norske Naturmytologier Bordieu, Distinction Stortingsmelding nr.39 SSB, Levekårsåndersøkelsen Aarønæs, Friluftsundersøkelsen 1993 NINA, innvandrere og friluftslivet