Uploaded on

Trygghet og/eller toleranse - forestillinger om oppvekst i by og forstad

Trygghet og/eller toleranse - forestillinger om oppvekst i by og forstad

  • Full Name Full Name Comment goes here.
    Are you sure you want to
    Your message goes here
    Be the first to comment
    Be the first to like this
No Downloads

Views

Total Views
763
On Slideshare
0
From Embeds
0
Number of Embeds
0

Actions

Shares
Downloads
1
Comments
0
Likes
0

Embeds 0

No embeds

Report content

Flagged as inappropriate Flag as inappropriate
Flag as inappropriate

Select your reason for flagging this presentation as inappropriate.

Cancel
    No notes for slide

Transcript

  • 1. og Trygghet eller toleranse - forestillinger om oppvekst i by og forstad Oppgave i sosialantropologi Ragnhild Roald Diplom Bergen Arkitkt Skole 21.02.10
  • 2. s. 1 Innledning Norge har i løpet av det siste århundret opplevd en omfattende urbanisering av samfunnet. De fem største byene i Norge; Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Tromsø regnes som storby, og det er i tilknytning til disse de fleste bor. 70 % av barn og unge bor i tettbygde strøk (01.01). Geografisk sett kan det være vanskelig å definere hva som tilhører byen, og en påstand om at stadig flere barn sentrumskjernen vokser opp i byen kan derfor bli noe upresis. Veksten i storbyene er preget av stor tilflytting av yngre – men delvis motvirket av utflytting av barnefamilier (SSB, 2002). Ofte er vi opptatt av for- skjellen mellom å vokse opp i byen og på «landet», men forskjellene kan være store også innenfor YTRE SANDVIKEN det vi regner som byen. Jeg vil ta for meg hjemmet i historisk og kulturell kontekst, og hva ser vi på som gode oppvekstmiljøer for barn innenfor byen, og bynære strøk. For en mer presis bekrivelse av områdene innenfor byen vil jeg bruke begrepene sentrum, sentrumsnært (gang-/sykkelavstand) og forstad videre i oppgaven. Jeg vil også se på flyttemønster og hvordan flytting kan relateres til INDRE LAKSEVÅG livssyklus og sosial rolle. Hva motiverer våre valg av bosted når vi etablerer oss med familie? Hvilke sentrumsnære områder bilder har vi av barns oppvekst i byen og i forstedene? Hvilke verdier ser vi etter når vi velger bosted MINDE/LANDÅS for familien, og hvilke forventninger har vi til de miljøene vi flytter til? Som grunnlag for oppgaven har jeg intervjuet åtte unge i etableringsfasen om deres valg av bosted. ÅSANE Alle bor i tilknytning til Bergen, Norges nest største by, med 256 600 innbyggere. Seks av de spurte er gift eller samboer med ett eller to små barn, to er enslige med ett barn i skolealder. De fleste er, eller har vært studenter inntil nylig. I ett par er begge yrkesaktive/barselspermisjon, mens fem er par med en student og en yrkesaktiv/barselspermisjon. Av de enslige er en student og en yrkesaktiv. ARNA Intervjuene gikk ut på hvor de selv vokste opp, hvor de bodde før de ble foreldre og hvor de bor nå, LODDEFJORD eller har tenkt å flytte til. De ble spurt om hovedgrunnene til at de valgte å etablere seg der de er nå, hvilke forventninger de hadde - og om valget svarte til forventningene. I tillegg ble de spurt om de disponerer bil, hvor lenge de ser for seg å bli boende, og hvor de evt. ønsker å flytte til. Materialet er kanskje ikke så stort at det lar seg gjøre å trekke noen konklusjoner på grunnlag av dette alene. FYLLINGSDALEN Likevel fant jeg noen interessante tendenser som det kan være nyttig å ta med videre. forsteder FANA Oppgave i sosialantropologi Ragnhild Roald Diplom Bergen Arkitkt Skole 21.02.10
  • 3. s. 2 Hjemmet som meningsbærer For bare hundre år siden var Norge fortsatt et bondesamfunn preget av spredt bebyggelse. Å eie sitt eget hus, på egen tomt ga økonomisk sikkerhet, og uttrykk for hvilken posisjon man hadde i samfun- net. Men huset er også uttrykk for mer enn materiell sikkerhet og status; det er også et hjem, og kan leses som en modell av kulturen vi lever i. Bygningens utforming er strukturert av de samme sosiale betingelser som eksisterer i samfunnet rundt oss, som vi erfarer og sanser gjennom organisering av rom og gjenstander (Gullestad, 1989). Selv om kjønnsrollene i Norge ikke lenger er like entydig som tidligere, kan man f.eks. si at enkelte rom i hjemmet er mer assosiert med kvinnen enn med mannen. Kjøkkenet er fremdeles kvinnens domene for mange, mens garasjen er forbeholdt mannen. Inndelin- gen i huset symboliserer også grad av privat/offentlig og hierarki. Foreldrenes soverom er tradisjonelt det største, og det mest private, mens barnerommene er mindre, og stuen mest offentlig. Endringer i organisering og bruk av rom er uttrykk for endringer i samfunnet. Det har f.eks. blitt mer og mer vanlig med åpen løsning mellom kjøkken og stue. Dette kan ha sammenheng med at det ikke lenger er vanlig for kvinner å være hjemmeværende, med kjøkkenet som arbeidsplass og skjermet domene. Kjøkkenet er i større grad blitt en sosial samlingsplass i en travel hverdag, der familien sam- les rundt måltidene. På mange måter kan kjøkkenet sees som familiens nye statussymbol. Det legges store verdier og mye tid i innredningen, som følgelig må vises fram. Forestillingen om familien samlet rundt kjøkkenbordet blir en sterkere og viktigere å framheve, når hverdagen blir mer fragmentert og styrt av aktiviteter utenfra. Hjemmet har en sentral plass i det norske samfunnet, og det går et skarpt skille mellom det offentlige og private, i følge sosialantropolog Marianne Gullestad. Dørstokken representerer både en barriere og et vern, og er den praktiske og symbolske grensen mellom huset/leiligheten og det utenfor. Hun framhever symbolverdien i hjemmet, som hun mener er blitt løsrevet i forhold til den praktiske nyt- teverdien. Hjemmet er et “nøkkelsymbol i norsk kultur” (Gullestad, 1989:57) fordi det bærer i seg så mange elementer som er viktige for oss og kan bl.a.knyttes til både samhold og identitet, livsløp, sosial referansegruppe, trygghet, nærhet og selvstendighet (Gullestad, 1989). Skillet mellom det offentlige og private, dem og oss, blir viktig for å verne om familien som enhet. Oppgave i sosialantropologi Ragnhild Roald Diplom Bergen Arkitkt Skole 21.02.10
  • 4. s. 3 Privatliv og integritet Grenser er viktige i forhold til hvordan vi omgås i samfunnet. Ved å skape avstand til andre, defi- neres vår egen og gruppens (familiens) identitet. I Norge og vesten står individualismen sterkt, og sosiale relasjoner er noe som må opparbeides. Fysiske og symbolske barrierer og grenser danner rammene for hvor og hvordan disse sosiale relasjonene kan bygges og samtidig bevare den enkel- tes integritet. Selvstendighet og uavhengighet er egenskaper som settes høy i det norske samfun- net, og enebolig er en foretrukket boform. Eneboligen kan leses som uttrykk for grenser i sin ytterste form - «selvet», integriteten holdes intakt, skjermet innenfor «husets fire vegger», bak en hage med gjerde rundt. De mer subtile, symbolske formene for avgrensning kan beskrives med konsepter som territorialisering (de som hører til og de som ikke hører til/passer inn) og distansering (Gullestad 1989:179). Disse eksisterer på samme tid, i samme samfunn, og gjør at man raskt kan definere hverandre, og etablere de rette rammene i forhold til hvilket forhold man ønsker til den andre. Bevisst distansering presenteres som et nyere kulturelt fenomen i Norge, da den tradisjonelt spredte bosettingen automatisk ga den nødvendige territorialiseringen i møtet med andre. Nå bor de fleste i by, eller bynære strøk hvor vi må forholde oss til mer sammensatte befolkningsgrupper i skiftende situasjoner. Verdier som likeverd, uvhengighet, et ønske om å ha kontroll, fred og ro, og et liv sen- trert rundt hjemmet, presenteres som sentrale ideer og verdier i det norske samfunnet. Det å være i kontroll over sin egen situasjon og selv kunne velge når man vil være privat eller sosialisere («å kunne lukke døren») er et premiss for sosial kontakt og oppførsel. Frivillig distansering – å gjøre seg selv utilgjengelig for kontakt – blir viktig i spenningsfeltet mellom uavhengighet og fellesskap (Gullestad, 1989). Eget hus og hage Den Norske Stats Husbank ble etablert i 1946, som en del av gjenreisningen etter 2.verdenskrig, og ble raskt en dominerende i boligfinansieringen. Husbanken ble statens redskap i boligpolitikken for Oppgave i sosialantropologi Ragnhild Roald Diplom Bergen Arkitkt Skole 21.02.10
  • 5. s. 4 å skape fremtidens Norge. Likhetsprinsippet sto sterkt under Arbeiderpartiets storhetstid fra 1945 til 1980, og målet var at alle skulle bli istand til å eie sin egenbolig. En selveiende befolkning ble sett på som selvhjulpen og kunne bygge opp egen formue. Eierandelen av boliger er høy i Norge (76% i 1997) i forhold til gjennomsnittet av 15 EU-land (60% i 1996). I tillegg bor de fleste i frittliggende enebolig eller andre småhus (79% i 1997), mens man i søreuropeiseke land i større grad bor i lei- ligheter, og med større husholdninger (SSB, 2002). Fram til 1950 var det, tradisjonen tro, stort fokus på eneboliger/småhus både når det gjaldt boligbyg- gingen totalt, og de boligene Husbanken finansierte. Her var Bergen i mange år et særtilfelle blandt storbyene. Fram til midten av `50-tallet var kommunen den største utbyggeren og bygde for utleie, til tross for at boligselskapene BOB og Vesbo allerede var etablert. En omlegging i boligpolitikken førte sener til en rasjonalisering av boligbyggingen. Man skulle bygge flere boliger raskere, og fokuset ble snudd mot leiligheter med tre rom og kjøkken, og skaffe gode hjem til massene. Troen på framskrittet var stor, og ny teknologi og rasjonelle byggesystemer ble styrende for utform- ingen av store drabantbyområder. Hjemmet ble gjenstand for forskning og effektivisering, samt en voldsom økning i levestandard. Intensjonene var gode, med visjoner om nabolag og fokus på felles- funskjoner, men av økonomiske grunner trakk det ut å etablere fellesarealene. Blant annet kunne ikke disse finansieres gjennom husbanken. Blokkene ble stadig høyere, og det tok ikke lang tid før kritikken mot de nye «bomaskinene» kom. Det ble hevdet at planprosessene var udemokratiske og at områdene ikke var tilpasset ulike gruppers behov. I løpet av `70-tallet kom en økende mistro til statens planlegging og regulering, i takt med at man begynte å snakke om individuell frihet og ansvar. Troen på det fleksible, selvregulerende markedet ble styrende, også når det gjaldt den tidligere regulerte og lave renten. Siden den gang kan man hevde at boligselskapene har utspilt sin rolle. Det er ikke lenger snakk om å prioritere vanskeligstilte grupper i et gjennomkommersialisert boligmarkedet. Unge i etableringsfasen er som regel prisgitt en (litt for) snill bank og foreldre med mulighet for å bidra økonomisk. Oppgave i sosialantropologi Ragnhild Roald Diplom Bergen Arkitkt Skole 21.02.10
  • 6. s. 5 Eksil - den midlertidige tilværelsen i byen Den tyske filosofen Peter Sloterdijk ser derimot på det å bo som en å være i konstant eksil (Feireiss, 2009). Vi lever alle med minnet om et sted vi har bodd før, og prøver konstant å gjenskape dette. Veggene i boligen, den fysiske manifestasjonen av hjemmet, er barrierer mot sammfunnet. Utifra denne tankegangen, kan man se på de unges tilværelse i byen som en tilstand av eksil, en konstant midlertidig situasjon. Når «ungdomseksilet» er over, flytter man tilbake til opphavet, og prøver å gjen- skape barndommens minner. Selv med sterk vekst i storbyene, er 60% av de som i ungdomsårene/ studiealder flytter til storbyene, flytter ut igjen innen de fyller 35 (Sanfunnsspeilet nr.5, 2005). I Bergen ser man likevel en økning i antall barn i sentrumsskolene. Det har vært en økning i barn og unge (0-19år) på samme tid som folketallet i Bergenhus bydel gikk ned, og i 2000 var det høyeste antall barn siden 1960-tallet (Danielsen, 2006). Siden avfolkningen på `50-70`-tallet (befolkningen ble halvert) har Bergen gjennomgått en gentrifiseringsprosess. Det ensidige fokuset på næringsut- vikling og økende trafikk hadde ført til forslumming. Nå ble flere områder rustet opp med tanke på å skape bedre forhold for barnefamiliene, for å sikre at sentrum ikke ble folketomt. En levende by er avhengig av barnefamilier med eierskap, ansvar og et aktivt forhold til sine omgiv- elser. Familier med barn i skolealder er blandt de mest stabile når de kommer til flytting, noe som i stor grad knyttes til at barna skal slippe og bytte skole og nærmiljø i oppveksten. Med andre ord; klarer man å holde på barnefamiliene, er mye gjort for å skape et trygt og godt nabolag, med lang- siktig og forutsigbar utvikling. Utover 70`og 80`tallet ble man mer oppmerksom på barnas plass i bybildet. Inntil nå hadde fokus vært på etablering av blokkbebyggelse i byens utkant, og indre by vært preget av forfall og dårlig standard. Det var planer for sanering av flere etablerte boligområder, til fordel for moderne infrastruktur, noe som førte til at vedlikehold ikke ble prioritert. Mangel på grøntområder og økende trafikkmendge førte til at barnas handlingsrom ble stadig mer innskrenket. I årene som fulgte ble det forsket mye på temaet (spesielt i Osloområdet), og flere tiltak ble satt igang. Det ble særlig fokusert på lekeplasser, men også på lekegater, gatetun og utnytting av bakgårder (Hammarquist og Stenbråten, 2009). Oppgave i sosialantropologi Ragnhild Roald Diplom Bergen Arkitkt Skole 21.02.10
  • 7. s. 6 Sub-urbaniseringen har også medført at handelsmønsteret har endret seg drastisk. I dag står Ber- gen sentrum kun for 20% av detaljhandelen, mot 70% på 80`tallet (BA 12.02.10). Det er ikke en- kelt å være barnefamilie uten bil i dag. Bare det å få kjøpt en parkdress, eller reparert barnevognen kan være en utfordring når du er avhengig av tre busskift for å komme til megasentrene utenfor bykjernen. Hvis du ikke er så heldig å få barnehageplass i nærheten av jobb eller hjem, kan du bli tvunget til å kjøre byen på kryss og tvers for å få hverdagen til å gå opp. Utbyggingsmønter, han- delsmønster og økende aktivitetsnivå legger opp til en hverdag som er stadig mer avhengig av privat- bilisme. Mange boligskift - korte avstander Sammen med de andre nordiske landene, har Norge høyest mobilitet i Europa. Et samfunn med høy mobilitet blir ofte sett på som et med stor omstillingsevne og knyttes til økonomisk vekst. I Norge kan dette ha hatt sammenheng med spredt bosetting, og et behov for å flytte for å få/bytte arbeid. Ut- byggning av bedre kommunikasjoner og andre muligheter for desentralisert arbeid, kan ha bidratt til at dette mønsteret har endret seg. Bo- og flyttemotivundersøkelsen fra 2008 viser at en langt større andel oppgir familierelaterte årsaker til flytting. Mange vil gjerne nærmerer foreldre eller annen slekt, og flere enslige foreldre flytter etter familien. Dette kan også knyttes til at vi opplever en høykonjunk- tur der mulighetene for både jobb og bolig er god i de fleste regioner. Mønsteret er fast; fra hybel/kollektiv i sentrum som ung student til mindre leilighet som par, til større leilighet/ rekkehus - til enebolig. Selve flytteprosessen kan sees som et overgangsrituale i seg selv. Turner skriver i «Betwixed and between; the Liminal Period of Rites de Passage» om hvordan man i den liminale fasen oppfattes som uten rettigheter og plikter. Rites de Passage er overgangsfasen mellom ulike sosiale states, og med state menes en «realtivt fiksert/fast og stabil tilstand» (fritt et- ter Turner, 1964:93). Forskjellen mellom å være singel/par og barnefamilie, og overgangen mel- lom disse, kan karakteriseres som Rites de Passage. Personer innenfor og utenfor gitte sosiale roller Oppgave i sosialantropologi Ragnhild Roald Diplom Bergen Arkitkt Skole 21.02.10
  • 8. s. 7 møtes ikke med de samme forventningene til rettigheter og plikter. For eksempel kan man som enslig student bo på en liten hybel, og det aksepteres at man ikke legger planer fra dag til dag. Man knytter helt andre forventning til at par som etablerer seg og får barn, legger de fysiske rammene rundt fami- lien tilrette på en annen måte. Det er også større aksept for at yngre par med bare ett barn, alen- eforsørgere eller andre avvikende familiekonstellasjoner, etablerer seg på mer eller mindre alternative måter: bor på mindre plass, i kollektiv etc. Så snart kjernafamilien er manifestert (mor, far og to barn) følger det med en rekke etablerte hold- ninger til hvordan livet bør leves, og innenfor hvilke fysiske rammer dette bør foregå. Bryter man ut av disse familien, kan man igjen bli nødt til å etablere seg utefor de satte fysiske rammene – et nytt sett med forventninger knytter seg til den nye rollen man trer inn i, den liminale fasen, som f.eks. den separerte mannen som flytter på hybel i nabolaget. En homogen boligmasse som kun er tilpasset en livssituasjon kan medføre at man blir tvunget til å søke langt unna for å finne noe egnet. Dette er en endring i sosial state man bare kan tillate seg i et begrenset tidsrom, før det forventes at man «kom- mer seg videre». Ungdomstiden varer lengre, noe som gjør at flere ønsker å bli i byene over lengre tid samtidig som flere bryter ut av familien eller velger å organisere familielivet på alternative måter. Dette medfører et større behov for mindre boenheter og en mer fleksibel boligmasse. Flyttingen fra barndomshjem- met til leilet hybel/leilighet, til eiet – til større – til enebolig, bekrefter vår plass i livssyklusen. Eien- domsmegelere vet å utnytte dette i markedesføringen av nye prosjekter. Forstedene selges nesten utelukkende inn som «barnevennlige omgivelser», mens boliger i sentrale strøke presenteres som sentrumsluksus for folk som «ikke lever livet i vater». Oppgave i sosialantropologi Ragnhild Roald Diplom Bergen Arkitkt Skole 21.02.10
  • 9. s. 8 En enklere hverdag Som en del av oppgaven har jeg intervjuet flere unge i etableringsfasen. De fleste parene som ble intervjuet bodde selv i sentrum før de fikk barn. Noen ble boende i inntil 2 år etter at det første barnet ble født, men har nå flyttet til rekkehusområder i utkanten av byen. Flyttingen ble hovedsaklig begrunnet med plassmangel og manglene muligheter for utfoldelse for barna. Nærhet til natur, barn- evennlig område og utsikt blir fremhevet som faktorer for valg av bosted. Enkelte nevner også den dårlige luftkvaliteten i sentrum og, uttrykker et ønske om en enklere hverdag. Det blir ofte oppfat- tet som vanskelig å komme seg rundt i sentrum med barn, og mange boliger – både nye og eldre – mangler mulighet for oppstilling av barnevog og sykler mm. Mange trapper, kronglete ganger og trange adkomstforhold gjør at det blir vanskelig å «komme seg ut». Av de intervjuede var det kun èn som bevisst hadde valgt å bli boende i sentrum. Hun er alenefor- sørger for et barn i skolealder som og jobber selv i byen. De to bor sammen på under 60 m2 i et borettslag i Sandviken, med tett sosialt miljø. Begge har gode venner og naboene passer hverandres barn. Barnet har trygg skolevei og skjermede lekemuligheter utenfor døren. De har lett tilgang til park- er og byfjellene, privat balkong og utsikt over byfjorden er. Som aktiv bruker av byen og byens kul- turliv er det uaktuelt å flytte ut av byen til fordel for større plass. Den andre enslige bor i et lignende sosialt miljø på Minde med selveiende rekkehus rundt et felles gårdrom. Det er mange fellestrekk med skolevei, uteområder og naboskap. Muligheten for å leie ut deler av rekkehuset gjør det økono- misk mulig for henne å bo så sentralt, og selvstendig, som hun gjør. Sosial tilhørighet til området er viktig for mange av dem som flyttet ut. De som har vokst opp i Ber- gen flyttet typisk tilbake til barndommens nærmiljø, med familie tett på og venner som også flytter tilbake og gjenetablerer et fellesskap. Også par uten noen tidligere tilknytning til Bergen flyttet til et miljø hvor de gode venner hadde etablert seg. Samtlige innrømmer at de ikke kunne bodd slik uten bil. Selv om det kanskje ikke er så langt til nærmeste busstopp, er det begrenset med handlemu- ligheter. Løsningen blir ofte å handle på et senter, fordi det er enklest. Bare de som har valgt å bli boende i sentrum, eller sentrumsnært med gode kollektivforbindelse/gangavstand, nevner kort av- sentrum Oppgave i sosialantropologi Ragnhild Roald Diplom Bergen Arkitkt Skole 21.02.10
  • 10. s. 9 stand til jobb var avgjørende. Det sosiale fellesskapet i rekkehusmiljøet i forstaden, samt trygge omgivelser med lite trafikk, er avgjørende faktorer for for de tre parene som valgte å bosette seg slik. Selv om samtlige så på dette som en midlertidig løsning, har enkelte valgt å bli boende nettopp på grunn av det sosiale fellesska- pet. Derimot er det de som i størst grad framhevet fellesskapet som begrunnelse for flytting til rekke- hus, som ønsker seg videre til enebolig. De som valgte å bli boende i utgangspunktet ikke hadde noen spesielle forventninger til dette. Forskjellen på selveiende rekkehus, og rekkehusleiligheter i borettsalg er også avgjørende for om man ønsker seg «videre». Selveiende rekkehus med tilgang til egen hage åpner for å bygge/endre ved behov, men borettslag setter begrensninger ved dette. Brl.leilighetene representerer et litt lavere prissjikt og gjennomstrømningen kan synes å resultere i en mer homogen befolkning. Det kan virke som om flere ser på det å bosette seg i skjermede, barnevennlige områder som et bevisst verdivalg i forhold til familien. Ved å flytte ut av byen til trygge, barnevennlige omgivelser viser man at man prioriterer familien. Man forventer også å møte andre likesinnede med barn på samme alder som ønsker å tilbringe tiden sin med familien i området og bidra i nærmiljøet. Oppvekstmiljøet i byen blir sett på som upersonlig og uten de samme mulighetene for (fysisk) utfoldelse. Dette re- flekterer også nordmenns sterke og nære forhold til natur og uteliv. Å bli boende i byen oppleves på den annen side også som et aktivt verdivalg. Mindre plass aksepteres til fordel for nærhet til jobb og aktiviteter i byen, og uavhengighet fra bil. Også her er nærmiljø og trygg skolevei viktig, i tillegg til utsikt, nærhet til natur (Fløien) og privat uteplass. De samme sosiale kvalitetene som framheves ved rekkehusmiljøet, finner man i etablerte bomiljøer i sentrum. Selve senrumskjernen, rundt Torgallmen- ningen, Nedre Nygård og Nygårdshaugen regnes som mindre egnet for barn. Sandviken, Nordnes, Møhlenpris og Sydnes er områder som trekkes fram som bedre egnet, men også innenfor disse om- rådene er det steder som regnes som mer egnet enn andre. En av som ble spurt er på flyttefot, og sammen med samboeren ser hun etter et passende sted å bo minde Oppgave i sosialantropologi Ragnhild Roald Diplom Bergen Arkitkt Skole 21.02.10
  • 11. s. 10 i sentrum eller på Landås. Leiligheten de disponerer nå er stor og lys, men fra 3.etasje er det kro- nglete å komme seg ut. Inntil nå har det vært sentralt, rimelig og praktisk. Beliggende midt på Dan- marksplass er det ingen gode uteområder i umiddelbar nærhet og luftkvaliteten er dårlig. De ønsker seg til sentrum (Nordnes, Sandviken, Møhlenpris) eller Landås på grunn av sentral beliggenhet og sosialt miljø, men økonomien har så langt vært et hinder. Forestillinger om by og barndom De fleste jeg har snakket med tenker på sentrum, eller indre by, når de snakker om byen, og jeg vil derfor bruke den betegnelsen videre i denne delen av oppgaven. Ordet by er mer verdiladet og billedlig enn det geografiske sentrum. Det er en generell tendens til at byen oppleves som lite egnet som oppvekstmiljø. Spesielt framheves det at mye trafikk og lite tilgjengelige uteområder begrenser barnas frie utfoldelse. Men det trekkes også frem at bymiljøet er upersonlig, og byr på mange uforut- sigbare farer. Byen forbindes med en rotløs tilværelse, der man bare «henger» i byen i steden for å delta aktivt i nærmiljøet. Trygghet trekkes stadig fram som en bestemmende faktor for at man velger å forlate sentrum til fordel for bynære områder. Dette er et syn som kan komme av at ingen av in- tervjuobjektene selv har vokst opp i sentrum. Til forskjell fra de som opplever byen som farlig for barn, kan kontrastene man finner her sees som positive for barnet. Noen argumenterer med at barnet utvikler toleranse ved å vokse opp i byen. Barnet må ikke bare beskyttes, men tvert imot eksponeres for det samfunnet de skal leve i. Denne oppfattelsen av livet med barn i byen bekreftes av kulturviter Hilde Danielsen. Hun peker i en doktoravhandling fra 2006 på at det til tross for at mange velger å flytte ut av byen når de får barn, har blitt et legitimt valg å bosette seg med barn i bykjernen. Gjennom intervjuer med 13 foreldrepar i sentrumsområdene i Bergen, undersøker forfatteren «organiserer barndommen i forhold til tid og rom, sosiale relasjonar knytt til barn og familieliv i heim og nabolag og korleis dei skjermar og eksponerer bønes Oppgave i sosialantropologi Ragnhild Roald Diplom Bergen Arkitkt Skole 21.02.10
  • 12. s. 11 barna for ulike sider ved bylivet.» (Danielsen, 2006:1). Danielsen sine intervjuobjekter kobler barndom, plass og identitet. Å bo i sentralt sparer tid – som igjen kan disponeres sammen med familien – og nærmiljøet oppleves som trygt og sosialt, uten at det blir for ensformig. Også her framheves oppveksten på tettsteder som stabil og oversiktelig, men den sosiale kontrollen trekkes fram som noe mindre positivt. I byen oppleves en større aksept for av- vik som befriende. Man kan selv definere hvordan man ønsker å organisere familielivet, uten at det vekker oppsikt i nærmiljøet. «Å velje kor ein vil bu når ein har barn, handlar om slik om å velje barndom» (Danielsen, 2006:2) Blant de som jeg har intervjuet er det flere av dem som flyttet ut av sentrum som betegner løsnin- gen som «den beste for en kort periode» eller «det vi hadde råde til». Den høye andelen av eier- enheter i kombinasjon med markedsstyrt prisutvikling gir dårlig tilgang på egnede leiemuligheter. De unge familiene tvinges ut av byen når familieforøkelsen stiller krav til større plass. Likevel er det flere som gir uttrykk for at de kunne klart seg med mindre plass dersom arealet hadde vært godt disponert og det hadde vært godt med lagringsplass – men den avgjørende forutsetningen er tilfredsstillende uteareal. Det er forskjell på den levde byen og den opplevde byen. Erfaring og historie gir grunnlag for tilknytning, innsikt og identitet. Vår oppvekst former oss, og preger vårt syn på omgivelsene senere i livet. Det er i det umiddalbare nærmiljø vårt erfaringsgrunnlag for møtet med verden dannes (Ham- marquist/Stenbråten, 2009). Hvilket samfunn vi lar våre barn vokse opp i, og bli fortrolig med, har dermed en direkte innvirkning på den framtidige utviklingen vi ønsker å danne grunnlaget for. Fami- lien og bosituasjonen påvirkes gjensidig, i samspill med samfunnet rundt. Uventede møter og nye sammenstillinger – friksjonen i byen - er noe som må erfares med alle sanser. Det krever tilst- edeværelse og deltagelse, noe man ikke kan oppleve når man kjører gjennom med bil. Oppgave i sosialantropologi Ragnhild Roald Diplom Bergen Arkitkt Skole 21.02.10
  • 13. s. 12 Oppsummering Mange velger å bosette seg i utkanten av byen når de etablerer familie, fordi det er det de kjenner. Selv om flyttingen i flere tilfeller synes å være økonomisk betinget, bygges det opp en menings- bærende argumentasjonsrekke rundt valget av bosted. Vi rasjonalierer våre valg for å finne mening i, og gi innhold til, den situasjonen vi befinner oss i. Det er overraskende hvor likt mange argumen- terer for valget om å bo i byen, eller flytte ut. Tette sosiale relasjoner og trygg skolevei går igjen hos de fleste, men skillet er tydelig ved oppfattelsen av byen som representat for mangfold og toleranse, ønsket om å oppsøke likesinnede i forstedene. Men hvorvidt dette mangfoldet er tilstede i bybarnas hverdag, eller om man faktisk tilbringer så mye tid sammen med sine forstadsnaboer og deres fami- lier, er det vanskelig å si noe om. Det største skillet mellom by- og forstadsliv ligger gjerne i bildene vi har av hvordan det er hos «de andre», det vi har valgt bort. Både livet i forstedene og i sen- trum presenteres av beboerene som trygt og sosialt, men kan fra utsiden sees som lukket/kaldt og fremmedgjørende. Eller hva skjer med dem som havner utenfor det sosiale fellesskapet i slike homogene bomiljø? Eller med barna som ikke finner venner, eller finner seg til rette i et miljø preget av sportslige fritidsaktiv- iteter? Da blir veien lang til byen for å lete seg fram til alternative tilbud, og det kanskje nettopp disse som ender opp med å “henge i byen”. De som selv har vokst opp i, og kjenner byen, har jo venner der og kan benytte seg av de tilbudene og kvalitetene som andre utenfra ikke ser. Vi har kunnet tillate oss en ekspansiv, desentralisert (by)utvikling fordi vi har hatt plass nok, og res- surser nok. De fleste jeg har intervjuet innrømmer at de ikke kunne bodd slik de nå har valgt uten bil. Dårlige handlemuligheter, avstand til jobb og fritidsaktiviteter, og familieutflukter i helgene krever effek- tiv og enkel transport, som ikke dekkes av kollektivtilbudet. Vi er priviligerte som har muligheten til å velge dette så fritt, men nå er det på tide å innse konsekvensene. Den uvanlig kalde perioden vi har hatt denne vinteren, sammen med en gallopperende økning i biltrafikk, har i perioder gitt alarmerende dårlig luftkvalitet i sentrum. Bildet av det trygge, behagelige livet i forstedene henger direkte sammen med utstrakt bruk av privatbil,og kan ikke lenger «selges» uten bildet av lange køer og giftig luft. Oppgave i sosialantropologi Ragnhild Roald Diplom Bergen Arkitkt Skole 21.02.10
  • 14. s. 13 For å motvirke motvirke en utvikling basert på privatbilisme, må flere gis muligheten til en mer kortre- ist måte å leve på, med et rikt tilbud innenfor gangavstand. Bergen er heldig som har så mange gode oppvekstmiljøer innenfor sentrumskjernen, men høye priser gjør at mange ikke får muligheten til å etablere seg her. Det handler om politisk ansvar og vilje; hvilken by vil vi ha? Dette aktualieres i nyut- viklingen av tildligere havne- og industriområder. Fra å være byens livsnerve og kontakt med sjøen - selve grunnlaget for byen - er det nå på vei til å utvikle seg til et monokulturelt boliglandskap - en ny forstad. Boligene er i all hovedsak rettet mot par eller enslige med god økonomi. Salgsargumentene er utsikt, sentral beliggenhet, parkeringskjeller og høy standard - noe som ekskluderer mange grupper og fører til et homogent miljø. Utemiljøet består i en uprogrammert promenade, og lekeplassen er beg- renset til det påkrevde arealet med gummibelegg og sandkasse. På grunnlag av intervjuene slår meg hvor lite som skal til for å gjøre livet i byen lettere og mer tiltal- ende for barnefamilier. Dersom man tidlig i planprosesser setter av plass til gode gang- og sykkel- forbindelser, skjermet vei til skole og barnehage og veloverveide, tilgjengelige utearealer, er mye gjort for å tiltrekke seg barnefamiliene. Det handler om en enkel hverdag. Ved å gi barnefamiliene en hverdag fri administrering av henting og bringing og timer i kø, gir vi dem tiden tilbake. Gode møteplasser for å utvikle naboskap, samtidig som man har muligheten til å velge å den private uteplassen, er også viktig. Dersom man føler man har muligheten til å påvirke sin egen situasjon, er det letter å ta del i fellesskapet. Ved å tilrettelegge for nettopp barnevogner og små føtter, gjør vi samtidig byen mer tilgjendelig for alle. Oppgave i sosialantropologi Ragnhild Roald Diplom Bergen Arkitkt Skole 21.02.10
  • 15. s. 14 Kilder Danielsen, Hilde: 2006, Med barn i byen. Foreldreskap, plass og identitet. Feiress, K. og L.: 2009, “Intervju with Peter Sloterdijk” Architecture of change 2 Gullestad, Marianne: 1989, Kultur og hverdagsliv. Hjemmet som moderne folkekultur. Gullestad, Marianne: 1986, “Symbolic fences” Ethos 51 (1-2) Hammarquist, K og Stenbråten, I: 2009, Bybarna i forskning og planlegging Reisersen, E. og Thue, E: 1996, De tusen hjem. Den Norske Stats Husbank 1946-1996 Samfunnsspeilet nr. 5: 2005, “Flest flytter innenfor egen kommune”, Statistisksentralbyrå SSBmagasinet 2002, “Boforhold i Norge og Europa”, Statistisksentralbyrå SSBmagasinet 2008, “Bo- og flyttemotivundersøkelsen”, Statistisksentralbyrå Turner, Victor: 1964, Betwixt and between – The liminal periode in Rites de Passage - og en stor takk til alle som har stilit opp på intervju, og bidratt til gode samtaler om barn og by, oppvekst og forventninger! Oppgave i sosialantropologi Ragnhild Roald Diplom Bergen Arkitkt Skole 21.02.10