1“Gjengangere på gjengrodde stier” - Mirza MujezinovicNorsk Form, 07.09.2011.I dag ser man to typer diskusjoner blant arki...
2samfunnsengasjerte unge arkitekter eller innenfor de institusjonene som konstruerer dennorske arkitekturkanon.Det som er ...
3m2, med klare referanser til datidens strukturalistiske idealer: det ble konseptualisert som etsystem, som klarte å absor...
4holdningen hos de norske arkitektene – den gjorde at bygningene kunne ha grenseløsutstrekning, være klimatisk mer uavheng...
5Sverige og utvikling av Aker Brygge i Oslo. Det første prosjektet, tar utgangspunkt iHenning Larsens innglassete gaten so...
6til å bli definert av en kontorgruppe – med arkitektenes velsignelse ville det åpnekontorlandskapet rasjonalisere arealbr...
Upcoming SlideShare
Loading in...5
×

Det urbane prosjektet. Norsk byarkitektur nå. av arkitekt Mirza Mujezinovic

510

Published on

Finnes det en typisk norsk urban samtidsarkitektur? Den bosnisk-norske arkitekten Mirza Mujezinovic har brukt Norge og norsk byarkitektur som eksempel i en studie av den moderne byen. I dette foredraget diskuterer han noen av sine funn.

0 Comments
0 Likes
Statistics
Notes
  • Be the first to comment

  • Be the first to like this

No Downloads
Views
Total Views
510
On Slideshare
0
From Embeds
0
Number of Embeds
0
Actions
Shares
0
Downloads
3
Comments
0
Likes
0
Embeds 0
No embeds

No notes for slide

Det urbane prosjektet. Norsk byarkitektur nå. av arkitekt Mirza Mujezinovic

  1. 1. 1“Gjengangere på gjengrodde stier” - Mirza MujezinovicNorsk Form, 07.09.2011.I dag ser man to typer diskusjoner blant arkitektene i Norge: den ene bunner i den poetisketradisjonen, og den andre handler om samfunnsengasjement og miljøbevissthet. Det førsteavleires gjennom fysiske prosjekter som rasteplasser, familiehus, kirker – designsmykkerplassert i naturskjønne kontekster, prosjekter som suksessrikt resirkulerer nasjonalefehnianske arkitekturreferanser og ryddelig føyer seg inn i internasjonale forventingene skaptgjennom kritisk-regionalisme og dens eksotiserende postkort format. Dennepoetiskmodernistiske tradisjonen er den eneste unike arkitekturtradisjonen som utøves iNorge og kanskje derfor kringkastes den så systematisk til utlandet, men man kan diskuterehvor tilstrekkelig den er for å kunne gjøre seg gjeldende i bredere diskusjoner som omfavnerrelasjonen mellom arkitektur og samfunn, eller denne relasjonens ytterste konsekvenssamtidsbyen og dens kompleksitet. Det andre prosjektet avleires gjennom såkalte nyearkitekturplattformer, arenaer og kanaler. Disse søker å bringe tilbake den for lengstimpotente og til dels banale 1968-ånden om den deltagende og samfunnsengasjerte arkitektensom imøtekommer folket og det imaginære behov. Man snakker mystisk om nye aktører, nyeprosesser og nye effekter, men uten å ha en klar oversikt over de mekanismene som styrerrom- og arkitekturproduksjonen i Norge anno 2011. Prosjekter som kringkastes innenfordette prosjektet er småskala prosjekter enten artige mata-clark-aktige intervensjoner gjort iNorge, eller i de fjerne strøk, fra bifarmer ved Akerselva til barnehjem og skoler i Asias slum.Disse prosjektene er media prosjekter hvor arkitekturen blir spilt ut og tilsidesatt - arkitektens”image” av være samfunnsrelevant og engasjert utspiller seg selv uten å føre arkitekturfagetog profesjonen noe sted. Hvis det første (poetisk modernistiske) prosjektet proklamererarkitektur som en autonom disiplin og med stort A, så det andre prosjektet (detsamfunnsengasjerte) proklamerer arkitektur som hobby, med liten h.PhD-prosjektet, The Architecture of the Urban Project, fyller tomrommet som oppstårmellom disse to holdningene – målet er å utforske forholdet mellom arkitektur og samfunngjennom en lesing av hva det er som skjer med den norske byen og dens arkitektur idetstorskalakapitalen trer inn. Fokuset er lagt på storskalaprosjektene i Norge – hvordan de erblitt til og hvordan de har utviklet seg. Denne type arkitektur, som et uønsket barn, har blittfornektet enhver plass enten innenfor de så kalte diskursive arenaene anført av
  2. 2. 2samfunnsengasjerte unge arkitekter eller innenfor de institusjonene som konstruerer dennorske arkitekturkanon.Det som er sentralt i definisjonen av disse prosjektene er deres kvantitative og kvalitativekarakteristika: kvantitative som relaterer seg til selve størrelsen, mens kvalitative somrelaterer seg til logikken og yteevnen til disse prosjektene. Begrepet ”storskalaprosjekt”beskriver en type prosjekter som innholder flere bygningskropper konseptualisert rundt fellesstrukturelle og infrastrukturelle prinsipper, samtidig som de utvikles etter en optimalisertutbyggings- og finansieringslogikk. Slike prosjekter kan hverken karakteriseres somoverdimensjonerte bygg, eller som byplaner, men en blanding av begge. Disse arkitektoniskanonyme prosjektene har blitt kalt mange navn, citadeller, byer, øyer, hager, parker, og harblitt utviklet like mye ved sjøfronter og indre byområder, som i forstedene.Studien fokuserer på tiden fra slutten av 1960-tallet til slutten av 1990-tallet. En typearkitektur er erstattet med en annen. Denne perioden representerer en tid da størrelsesordeneni økonomien og finansieringsevnen har blitt dramatisk utvidet, og dermed influertinvesteringsmulighetene. Det er en tid hvor behov og roller har blitt endret. Jeg har oppdeltdenne perioden i tre deler. Min hypotese er at hver av delene representerer spesifikkesamfunnsprosesser som relateres både til de internasjonale (europeiske og nordiske) og delokale norske trendene samtidig som de fostrer spesifikke byggeforhold ogbygningsoppgaver. Den første perioden tar utgangpunkt i tiden fra slutten fra 1960-tallet tiltidlig 1970 tallet. Sett fra et europeisk perspektiv skjedde det en storskala modernisering ogdemokratisering av samfunnet. De samfunnsmessige behov for omfattende mobilitet, stortantall boliger og utdanning for massene resulterte i nye typer byggeoppdrag. Sett fra detnorske perspektivet var det en æra når velferdssystemet ble definert innenfor detsosialdemokratiske prosjektet hvor staten var den ultimale initiativtaker, administrator ogdermed utbygger av det nye miljøet. Det er i denne tiden at storskala prosjekter som ensæregen type prosjekter blir til. Konteksten rundt utbyggingen av det nye universitetet iTrondheim illustrerer disse prosessene best. Etter flere år med statlige forberedelsene, som inoen tilfeller var tilfeldige, ble konkurransen om det nye universitetet i Trondheim utlyst.Prosjektet skulle bygges på et jorde utenfor Trondheim, i Dragvoll-Stokkan området. Av 24innleverte prosjekter ble det plukket ut seks finalister, fem danske og en svensk. Ingen norskevel å merke! Juryen med Sverre Fehn på laget, plukket ut prosjektet til den danske arkitektenHenning Larsen, som vinner. Prosjektet var en teppestruktur, et mega prosjekt på 500 000
  3. 3. 3m2, med klare referanser til datidens strukturalistiske idealer: det ble konseptualisert som etsystem, som klarte å absorbere organisatoriske, programmatiske og infrastrukturelle krav.Men gjennom tre spesifikke aspekter skulle dette prosjektet bane vei for fremtidige storskalautbygginger i Norge. På den ene siden innførte arkitekten ideen om universitetet som ensosial arena - som metaforisk vist gjennom gjenbruken av Mies’ 1954 collage. Den nyekommunikasjonsteknologien, i følge arkitekten, skulle forandre måten læringsprosesser villeforegå i fremtiden – det å lære var det å leve. Bygget skulle ikke lenger være et sted medstatiske læringsinstitusjoner hvor studenten møter professoren, men et sted hvor studenten ogprofessoren treffes uformelt i det sosiale rommet, hvor man diskuterer, og konsekvent lærer.Den sosiale arenaen ble mesterlig oversatt til arkitektur gjennom bruken av byanalogien –som et retorisk grep brukte arkitekten byen Oxford som en referanse. Den nyeuniversitetsbyen skulle være på størrelse med Midtbyen, Trondheims historiske sentrum. Detandre aspektet var at universitetet skulle organiseres som et system – et bebyggelsesstrukturmed 100 meters bykvartaler med innglassete gater. Hver av kvartalene skulle ha maksimumtre etasjer, hvor graden av offentlighet var avtagende desto høyere opp i etasjene man kom.Den store formen skulle innordne seg terreng formasjon, og vil etter den andrekonkurranserunden bli oppdelt i tre hovedbygningsvolum. Den innglassete gaten signaliserteen ny tid med byen i sentrum av arkitektensinteressen, lenge før Jan Gehl skulle gjøre seggjeldende med sitt liv mellom husene, eller Niels Torp med sitt utsagn om det gode liv. På detkonseptuelle nivået handlet den innglassete gaten om søken til de gamle bykvaliteter, somvist i referansene brukt av arkitekten. Da Henning Larsen vant konkurransen ble glassgatenproblematisert av klienten SBED, hvordan forholdt den seg til prosjektets økonomi oghvordan kunne den tilfredsstille brannreglementet. Det første aspektet ble løst gjennom enøkonomisk kalkyle gjort av arkitekten– kostnaden for å bygge den ville betale seg selvgjennom reduserte driftskostnader samt energi besparelser – man slapp å rydde snø omvinteren, samtidig som man fikk en energi gevinst av drivhuseffekten. Brannproblematikkenvar noe mer vrien siden et slikt rom ikke har blitt bygget i Norge før. Det var branningeniørensom viste en juridisk kreativ og pro aktiv holding, og fant et smutthull i brannreglementet -han definerte den innglassete gaten som et overdekket uterom, noe som betød at det ikkeinngikk i brannreguleringsproblematikken så lenge den var bredere enn åtte meter. Deninnglassete gaten ble til en virkelighet – den vekket interesse verden rundt, og gjorde at detteprosjektet ble meget publisert i utenlandske arkitekturmedia på 1980-tallet, som vist her iA+U. Japanere elsket den, kanskje siden prosjektet i seg selv hadde en snev av den gamlemetabolisitke drømmen i seg. Det viktigste kanskje var at den innglassete gaten skapte en ny
  4. 4. 4holdningen hos de norske arkitektene – den gjorde at bygningene kunne ha grenseløsutstrekning, være klimatisk mer uavhengige siden inne-og-ute problematikken ble forandret,samtidig som blanding av det gamle og det nye kunne endelig gjøres smertefritt – deninnglassete gaten ble en arkitektur-urbanisitsk lykkepille.Det tredje aspektet er at dette prosjektet var statens pilotprosjekt for bygningsindustri – pågrunn av sin størrelse var det velegnet for masseproduksjon, standardisering og modulbyggeri. Moderne norsk byggeindustri skulle utvikles, noe lignende skjedde også ioljebransjen. Det interessante var at prosjektet ble standardisert gjennom en serie avprefabrikkerte løsninger – som sett fra dagens perspektiv kan virke altfor spesifikke.Arkitekten prøvde å integrere alle kanalføringer for vann-, elektro-, avløp ogventilasjonstilførsel i hovedkonstruksjonens firepunkts-søyle-løsning. Vi kan stille ossspørsmål om hvor mye byggebransjen har forandret seg på de siste 40 år. I tillegg var staten,gjennom sitt representant SBED, bestemt å utvikle arkitektkompetansen i Norge. HenningLarsen var pålagt å åpne et lokalt kontor i Trondheim, og at prosjektet skulle ha enprosjektleder som måtte være norsk. Prosjektlederen ble Per Knutsen som senere skulle væreinvolvert med Telenor Fornebu utbyggingen.Henning Larsens prosjekt har formulert holdning i måten man tilnærmet seg store prosjekter iNorge både ideologisk (bygningen med bymessighet), strukturelt (bygningen som etbebyggelsesstruktur) og tekno-økonomisk (bygningen som en del av det industriellekomplekset). Disse tre aspektene har definert det urbane prosjekt, noe som skulle få sitt storegjennombrudd på 1980- og 1990-tallet.På 1980-tallet skjer det noe melodramatisk. Brent-kapitalen starter å ankomme tilbake.Dersom 1970-tallet representerer utvandringen av investeringskapital fra Fastlands-Norge tilden voksende offshoreindustrien, signaliserer 1980-tallet dens retur tilbake på land. Denneperioden er et brudd innenfor det sosialdemokratiske prosjektet: statens myndighet begynnerå bli erstattet med markedets myndighet - deregulering, liberalisering og en ny måte å styrepå (the governance) begynner å ta form. Kanskje er det byggebransjen som jubler mest! Enny type investorer dukker opp - de private aktorene med kapasitet til å utviklestorskalaprosjekter. De private driver showet, mens kommunen fasiliteter den. Byen kommeri fokus. Det urbane prosjektet får sin nye arvtager – arkitekten Niels Torp som tar pinnenetter Henning Larsen. Det skjer gjennom to spesifikke prosjekter: SAS’s hovedkvarter i
  5. 5. 5Sverige og utvikling av Aker Brygge i Oslo. Det første prosjektet, tar utgangspunkt iHenning Larsens innglassete gaten som organisasjonsprinsipp, men tar mye større ansvar vis-à-vis de tilstøtende volumene (og kvartalene). Mens Henning Larsen viser absolutt allemulige konstellasjoner, fokuserer Niels Torp seg kun på noen få som er tilrettelagt kontorlogikk, kontoret er minste multiplum, noe som utvilsomt vitner om klientens (og utviklerens)tilstedeværelse i prosjektet. Et skritt videre tar Niels Torp i sitt Aker Brygge prosjekt, AkerBrygge fase 2: glasstaket forsvinner som overdekning av gatene. Det blir forbeholdt kun deatriumsrommene i komplekset. De tilstøtende kvartalene som i Henning Larsens prosjekt varvolumetriske og til dels generiske, blir i Niels Torps prosjekt formgitt og spesialisert etter deprogrammatiske og de kontekstuelle situasjonene som prosjektet støter imot. Her prøver manå absorbere bakenforliggende by og de eksisterende båtkaiene. Man prøver også åvidereutvikle den tredelingen i forhold til privat – offentlig: butikker på gateplan, kontor imellometasjene, og boliger på toppen, men med varierende suksess, kanskje er det derfor atAker Brygge står i dag foran sitt store ombygging.Hvis universitetet i Trondheim representerer en oppdagelsesferd hvor man unnfanger nyeideer og fragmentariske løsninger, så representerer Aker Brygge og SAS hovedkvarteret entilblivelse av en modell hvor disse ideene og løsningene kommer i syntese med det privateinvesteringskapitalen – en fysisk overførbar virkelighet som er klar til å bli klippet ut fra sinopprinnelige kontekst og limt inn andre steder. Aker Brygge representerer modellen forbyutvikling, spesielt i de gamle industriområdene enten i indre by eller ved sjøkanten, mensSAS representerer en modell for fremtidige hovedkvarter til de voksende norske foretak somsakte men sikkert begynner å hevde seg også på den globale arenaen. Og det er nettopp disseto byutviklingsmodellene som får sitt fotfeste på 1990-tallet, samtidig som de begynner åmutere nettopp for å innordne seg den skiftende konteksten hvor økonomisk gevinst,rasjonalitet og effektivitet står på dagsordenen. 1990-tallet var tiden med de fremvoksendeglobale markeder og investeringene på tvers av nasjonale grensene. Fra norsk perspektiv vardenne perioden preget av ytterligere liberalisering og deregulering. I tillegg skjedde detprivatisering og omorganisering av statlige institusjoner – som skulle bli omstrukturert ihenhold til bedriftens logikk, mens fortsatt ha staten som hovedeier. Den nye økonomiskemakten ville sette i gang prosesser som ville gi en ny type store bygningsoppdrag: prosjekterrettet mot etablering av ny infrastruktur (flyplasser, sykehus) og mot de nye hovedkvarter tilde statlige storbedriftene. Modellen til SAS hovedkvarteret gjennomgår først en oppdateringgjennom British Airways hovedkvarteret på slutten av 1980-tallet. Kontorets modul utvides
  6. 6. 6til å bli definert av en kontorgruppe – med arkitektenes velsignelse ville det åpnekontorlandskapet rasjonalisere arealbruken og øke effektiviteten blant de ansatte. Det er iprosjektet for hovedkvarteret til Telenor Fornebu hvor disse ideene når sitt høylyttecrescendo. Det var et samarbeid mellom Trondheim-baserte arkitekter HUS Arkitekter, PerKnutsen arkitekter og det amerikanske storkontoret NNBJ med arkitekten Peter Pran iførersetet. Prosjektet var et vinnerforslag i konkurransen hvor kremen av norsk arkitekturdeltok fra Snøhetta til Niels Torp og Lund&Hagem. Juryen var like interessant – medkulturdronningen Åse Kleveland og med arkitektur connoisseuren professor Karl OttoEllefsen i spissen. I motsetning til andre prosjekter som var desentraliserte og fragmentertestrukturer, nesten tatt rett fra det gode gamle 1960-tallet, gjør vinnerforslaget et arkitektur-akrobatisk trekk - det bytter den innglassete gaten med et sentralt åpent rom. Arkitektenekaller forslaget Uffizi Nuovi – etter Medici familiens Ufizzi bygning som hadde funksjonsom administrativt senter for familiens økonomiske imperium. Det interessante er atarkitektene bruker en romlige referanse som forener det økonomiske med det sosiale – utentvil kan man lese denne motivasjonen ut ifra et ønske om en arena hvor det fremtidigeTelenor selskapet kan feire seg selv og kringkaste dette til et globalt publikum – og for dettrenger man et iscenesatt og kontrollert publikum plassert innefor et Truman-show kontekst. Ikonkurranseutkastet er dette rommet en del av det landskapelige grønne rommet som flytergjennom Fornebu, mens i det endelige prosjekt er det blitt omgjort til en scene bebodd medkunst - stolpestrukturer og digitale elektroniske beskjeder: når folk ikke er der, er kunsten der– når folk er der forsvinner kunsten.Collagen til Mies van der Rohe som illustrerer det sosiale rommet føres gjennom HenningLarsen og Dragvoll, til Niels Torp og Aker Brygge og SAS kvarteret, til Telenor Fornebu ogPeter Pran – student og ansatt av Mies. Sirkelen er fullført – det sosiale rommet som gjengitt iMies’ collage har blitt byttet ut, til fordel til det tomme økonomiske rommet, hvor det sosialeblitt redusert kun til et image i tjenesten til den storskalakapitalen – det gode liv kan ikke sesutenom kapitalkreftene. Det nye spillet som oppstår forandrer forholdet mellom arkitektursom disiplin og arkitektur som profesjon – arkitektens idéverdenen måles etter sin yteevnevis-à-vis kapitalen, dens politikk og dens støttespillere, fra politikere, utviklere, byråkrater,journalister, og til riksantikvaren. Hvis arkitekten skal kunne hevde seg i det nye spillet erman nødt til spille spillet - forstå dets regler og dets aktører, samtidig som man lager sineegne retoriske finter som bringer fagdisiplinen og profesjonen videre. Inntil da forblir denstorskala arkitekturen bare en løs gruppe gjengangere på gjengrodde stier.

×